dødsangst

Natt til i dag skjedde det noe skikkelig skummelt, og jeg trodde bokstavelig talt at jeg skulle dø. Jeg sleit veldig med å sovne inn, om jeg skal stå opp tidlig og virkelig ikke kan forsove meg (fordi jeg skulle reise hjem til Oslo) blir det fort en litt halvveis nattesøvn for meg. Denne gangen var ikke noe unntak og jeg driftet inn og ut av søvn, før jeg plutselig bråvåknet av at jeg holdte på å kveles. Jeg hadde holdt pusten såpass lenge i søvne at jeg våknet opp av at jeg kastet etter luft og måtte sette meg opp i senga, slå meg selv på ryggen (i det minste forsøke) og da virket det som om jeg hadde vært så lenge uten luft at det fortsatt var vanskelig å puste. Det varte i mange sekunder og jeg fikk ikke puste og tenkte alvorlig talt at dette var slutten, haha. Etter det skjedde samme greia hver eneste gang jeg hadde sovnet. Nesten som om jeg prøvde å ta mitt eget liv i søvne, eller hva kan det være? Jeg har faktisk følt meg litt på kanten hele dagen, som om kroppen er i sjokk. Jeg har aldri følt noe særlig på dødsangst, ikke som jeg kan huske nå i alle fall, men i dag har den vært hardcore. 

Har noen opplevd lignende? Jeg har tidligere slitt en del med søvnparalyse men etter at jeg startet med Astral Projections har det sluttet, så det er ikke det.. Om du ikke vet hva Astral Projection er, så har jeg skrevet innlegg tidligere – link HER.

Ellers da. I dag reiste jeg til Oslo, var i noen møter, kjørte hjem og kastet i meg mat, dro til frisøren og så dro jeg på konsert. I morgen er det møter, møter og møter fra 08:00 – 17:30, så kommer flyttebilen (igjen) og SÅ skal jeg i en bursdag. Men jeg lover å stikke innom her, enten på kvelden eller mellom slagene. <3 

69 kommentarer
    1. Tror det blir litt feil å si «sovne inn».. Det er gjerne noe man bare sier eller skriver når det handler om en person som har dødd i søvne. Mammaen min sovnet inn. Hun våknet aldri igjen. Du sovnet ikke blir mer riktig for deg å si/skrive.
      Jeg er ikke glad i å pirke på andre sine skrivefeil, men denne følte jeg bare at jeg måtte si ifra om.. for veldig mange (inkludert meg selv) så er ordene «sovnet inn» veldig triggende om man var nær noen som sovnet inn..

    2. Har opplevd søvnparalyse maaaange gang (kanskje 20 gang i året) di siste 9 årene. Skjer ofte at jeg mister pusten slik du beskriver. Eneste som hjelper er å stå opp. Ta et glass med vann, surfe noen minutter på instagram, prate med samboeren 5 minutter.. Koble av rett og slett.

    3. Har du meditert på det? Gått inn i følelsen og bare sittet der med den? Ofte kommer svaret av seg selv etter en stund så lenge du ikke presser.
      Hvis det ikke er søvnparalyse kan det hende du har noen rundt deg som ønsker å stoppe pusten din/det som kommer ut av deg/stemmen din. Du har noe å si, vet du. Har du noen som er sjalu på deg?
      Jeg foreslår at du ber om litt assistanse fra oppstegne mestre eller erke englene. Du kan sjekke St Germain Press. Eller send meg en mail. Jeg jobbet med dette over telefonen tidligere og har ikke planer om å gjøre det igjen, men kan jo gjøre unntak.

    4. Kanskje det kan være angst anfall?
      Det kan komme i uventede settinger, angstanfall kommer ikke bare mens man er blant masse folk å føler seg usikker ol. Før så våknet jeg nesten hver natt med kjeven ut av ledd (vet det høres ekkelt ut,men det var det også). Mens jeg sov så var jeg kjempe anspent og strammet kjeven. Uff, kroppen kan gjøre mye rart ubevisst.

    5. Fekk slik i vinter når eg var sjuk og tok Triolif for halsen. Nesten som at den “lammet” systemet nedover. Hadde det også eit par ganger natta etterpå. Det beste er å stå opp og bevege deg. “Restarte” kroppen, koble ut. Eg måtte sette på ein serie eg hadde sett mange ganger før, feks Friends, så sovna eg til slutt til den.
      Det er forbigående og ikkje farlig, men veldig ekkelt 😊

    6. Hei,
      Jeg har hatt det samme i en liten periode.
      Jeg våkner av at jeg hiver etter pusten, kjennes ut som at jeg ikke får nok oksygen/at jeg ikke har pusta på en stund. Når jeg først har våknet av det én gang, skjer det gjerne igjen etter at jeg sovner igjen. Hos meg skjer det oftest litt utpå natta/veldig tidlig på morgenen. Det begynte vel for en-to måneder siden, jeg lurer på om det har noe med stress å gjøre? Angst? Legen min mente det, men jeg har ikke pusha på for å bli undersøkt eller noe. Kan kanskje være sånn at det skjer på netter når jeg har mye å tenke på. Har sikkert opplevd det ti ganger nå, noen ganger kan det gå uker i mellom. Ble livredd de første gangene, nå prøver jeg bare å puste rolig og sette meg opp, beholde roen. Er ikke sikkert dette er til hjelp å høre i det hele tatt, da, jeg aner ikke hva det er jeg heller…

    7. Hvis du begynner å hoste rett etter at du våknet så kan det være at tungen faller bakover. Det gjør det hos meg hvis jeg sover på ryggen, noe jeg sjeldent gjør fordi tunga mi faller bakover i svelget. Veldig ubehagelig men noe en del opplever.

    8. Jeg har også opplevd det samme, ganske ofte i grunn. Har googlet , men klarer ikke finne ut hva det er. Burde vel spørre en lege. Skikkelig skremmende og meget utmattende.. Er nok ikke farlig, så ofte som jeg har hatt det uten at noe drastisk har skjedd med meg. Men fryktelig ubehagelig er det. Håper det går bra med deg tross alt, og at dette ikke blir gjentakende for deg.

    9. Hørtes ut som søvnapné. Kanskje dette har noe med angst å gjøre og mye stress?<3
      Ikke bry deg om folk som kommenterer frekke ting. De har virkelig et så tragisk liv at de må hakke på andre for å få litt selvtillit.
      Hvis du føler deg truffet; Ring fastlegen din å si at du har behov for litt hjelp. Dette uten å blande inn uskyldige mennesker. <3
      🙂

    10. Spennende innlegg men skummet jeg synes du er en tøff dame jeg ØNSKER Deg alt godt sender varme klemmer fra meg til deg du får meg i godt humør sophie Elise hilsen Kristian Magnus 😃♥️

    11. Har opplevd dette flere ganger, og slet virkelig med det før. Flere ganger i mnd våknet jeg av at jeg ikke fikk puste, drømte alltid noe rart om at foreks jeg svelget noe, og husker jeg tenkte i drømmen at jeg ikke må svelge. Våknet flere ganger med hodet utenfor sengekanten der jeg roper etter hjelp for jeg klarer ikke puste.
      Våknet også en gang der jeg var helt våken, helt andpusten og ringte 113 i panikken, trodde og dette var slutten. Heldigvis kom jeg til hektene og skjønte jeg fikk puste igjen og fikk lagt på haha. Er virkelig ikke godt, har gitt seg litt hos meg. Aner ikke hva det kommer av, håper det gir seg hos deg!
      Var forresten litt godt å lese at ikke bare jeg er galen når jeg sover :-)))

      1. Gammel tråd, men gudd, jeg har det helt likt som deg! Bråvåknet av at jeg svelgte en hel sprettball og heiv meg opp. Hadde så hjertebank og hjertet hoppet over slag at jeg ringte 113 inatt. Grusomt! Skjer det enda med deg?

    12. Har slitt med akkurat det samme noen ganger på mine verste stressperioder. Ikke like ille som deg, men når jeg skulle sovne inn så holdt jeg plutselig pusten. Har gått igjennom mye i livet, og har også i det siste slitt mye med svimmelhet og skader, og ja, har vanskelig med å lytte til når kroppen sier det er nok. Jeg er ganske sikker på at det er koblet med psyken. Jeg tror det er slik at når det rett og slett blir for mye, og hjernen er sånn halvveis på høygir hele dagen (eller natta i ditt tilfelle) og plutselig skal koble av går det kanskje feil med noen nervesignaler elns og ja, plutselig slår kroppen av signalene om å puste ved en feil. Bare en teori, men gir mye mening. Uansett så er det nok ikke farlig, men skjønner godt at det er ubehagelig og spesielt slik det skjedde med deg i søvne! Håper du slipper å oppleve det igjen, men som sagt, klarer du å slappe og kovle litt av før du skal sove på en eller annen måte kan du sikkert forhindre det. Og i livet/dagene generelt også selvfølgelig. Masse klemmer!

    13. Det høres ut som søvnapné, dette er dog litt mer alvorlig, men anbefaler deg uansrtt å sjekke det opp / Google det!
      Videre igjen vil jeg påpeke at det er annerledes å være redd for døden, kontra dødsangst. Jeg er ganske sikker på at du vet dette fra før, da du er ganske «opplyst» om dette; men vil gjerne påpeke at angstlidelser treffer inn i situasjoner det ikke er naturlig at de treffer inn.
      Jeg vedder på at alle hadde blitt redd for å dø med en sånn opplevelse og føler seg engstelig, men det er ikke angst (fight or flight) som skrevet over er en lidelse uten «naturlige»årsaker 😅 f.eks når jeg slet med dødsangst var jeg redd før å dø hele tiden uten noen årsak, dette varte heldigvis en kort(ere) periode sammen med eksistensiell angst og en form for seperasjonsangst, helt ærlig tror jeg panikkanfallene trigget en form for psykisk hypokonderi, uten at det er en «ting»😂
      Ellers er det mulig at du har hatt en annen versjon av søvnparalyse, du som har hatt det flere ganger før vet vel at alt.mulig.rart kan skje i den tilstanden. Uaaaaansett håper jeg for din del at det var ett engangstilfelle og du slipper å ha dette også med videre ❤️

    14. Jeg slet med søvnparalyse(?) For en to-tre års tid siden. Jeg vet faktisk ikke om det var søvnparalyse.
      Jeg drømmte den samme drømmen hver gang det skjedde.
      I drømmen satt jeg i sofan, jeg kjente en sinsyk frysning som varer lenger en normal, gjennom hele kroppen. Så sier jeg “nå kommer han!” Å spratt ut av sofan, for å gjemme meg vedsiden av terassedøren, hvor “han” kom inn. Så begynte synet å flakke. Sån at jeg ikke så noe mer i drømmen, Åsså våknet jeg, synet flakket fremdeles, men sluttet etter at jeg våknet.
      Jeg våknet iiiskald hver gang. Og jeg kunne ikke bevege meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Jeg lå der. Våken. Men kunne ikke bevege meg.. å hadde en følelse av at noen satt på bryste mitt. de første gangene lå jeg våken (?) en stund. Men da så jeg skikkelsen til en høy mørk mann med hatt som beveget seg.. etter d begynte prøvde jeg sove hver gang dette hendte. Det avtok sakte men sikkert. Jeg har hatt drømmer hvor frysninger går gjennom meg, og synet flakker. Men jeg har ikke våknet, eller iallefall ikke husket d.
      Jeg vet ikke om det var dødsangst akkurat. Men for noen uker siden. Hadde jeg et marerit, av den typen marerit jeg aldri har opplevd. Hvor jeg og dattera mi ble kidnappet. Vi klarte og rømme. Med kidnapperen, som het Per på nakken, søkte vi hjelp hos en kollega av meg, som bodde inærhetn og kjente per… men kollegan “ville ikke blande seg i den saken”.. drømmen var lang, og umulig å våkne fra, den virket så sinsykt ekte.. Jeg var livredd for å dø gjennom hele drømmen. Å da jeg omsider våknet, fortsatt livredd. Var jeg heeelt sikker på at jeg aldri kom til og bli megselv igjen.. :p
      Jente 22

    15. Hvorfor går du ikke til legen med alt av slike ting som du sliter med? Det at du skriver å “sovne inn” blir jo en helt feil beskrivelse. Det må være slitsomt å sette slike alvorlige diagnoser på seg selv, eller å tro at man feiler ditt og datt uten å gå til lege.

    16. Når man sovner inn, så dør man, så ikke rart du fikk litt dødsangst av tanken…
      Man kan forresten ikke drifte inn og ut av søvn. Det er direkte oversatt fra engelsk. “Å drifte” på norsk er å bestyre. “Å drive”, derimot, er noe i retning av å flyte fram og tilbake, som jeg regner med at du mente?

    17. Jeg tror deg skyldes stress. I min værste periode i livet med stress skjedde dette hver natt da jeg skulle sove, og opp til flere ganger. Jeg tenkte å fungerte så mye på den tiden, hjernen var alltid på høygir, og da jeg skulle legge meg for å sove var det som om når jeg endelig klarte å slappe av og sovne ble jeg påminnt stresset og våknet med å kaste etter pusten 🙁 heldigvis gikk det over av seg selv

    18. Hadde det sånn veldig ofte før. Kunne knapt gå én natt uten at jeg våknet pga mangel på oksygen. Det var i den perioden angsten min var som verst, så jeg omtaler disse episodene som panikkanfall.
      Det var forferdelig da det holdt på. Mista mye søvn, og var ofte svimmel og ute av det på skolen. Så er kjempeglad for at det er en god stund siden forrige gang.

    19. Det var en morgen, veldig tidlig på morgenen, at jeg plutselig våknet av jeg lå på ryggen og jeg kjente at det var noen som prikket i ryggen på meg. Men ikke bare det.. Det var noen som løftet meg opp. Jeg kjente jeg reiste meg opp noen cm og ned igjen, og det skjedde 3 ganger før jeg plutselig snudde på meg. Men mens det skjedde var munnen min åpen og kjeva var i lås. Jeg stod opp med en gang, fortet meg å ha på klærne, spise frokost og fortet meg til jobb èn time før jeg egentlig skulle dit.
      Det der hadde jeg aldri opplevd før, så jeg ble livredd. Jeg fortalte det til sjefen min om det og han sa noe om at det var en type søvnparalyse jeg hadde.
      Og før alt dette skjedde, jeg tror nok det var en halvtime før, så hørte jeg Madcon. Jeg kjente igjen stemmen til Yosef, bare sånn plutselig. Det var ingen som spilte musikk utenfor, for det var jo rundt halv 5 tiden det skjedde, og jeg spilte heller ikke musikk på mobilen, så hvor kom den fra da? Og hvorfor akkurat Madcon? xD
      Litt lang kommentar, men måtte bare fortelle det. =)

    20. Har opplevd det samme flere ganger, ofte med flere mnd mellomtid mellom hver gang. Utrolig ekkelt! Gikk også til legen for å prøve å finne ut hva det var fordi det plagde meg sånn i en periode, men han hadde ikke noe ordentlig svar. Har kommet frem til selv at jeg opplever mer av dette i perioder med mye stress/uforutstigbar hverdag (ofte om sommeren med mye reising og lite rutiner), men dette kan jo være individuelt. Har heldigvis ikke hatt det på en stund nå, håper du slipper å oppleve det igjen! <3

    21. Jeg har slitt mye med dette hver natt i lange perioder. Fra og til. Det kommer gjerne i perioder hvor jeg er mye stresset og angstfylt. Akkurat som du beskriver det. Bråvåkner av at jeg hiver etter pusten, akkurat som at jeg har blitt kveld som du sier. Er ikke farlig, men kanskje et tegn på at du skal roe ned? Fokuser på å trekke pusten dypt ned i magen – hele dagen, hver dag!

    22. Og ikke ta i mot tullete diagnoser fra folk som ikke er leger. Du har ikke pådratt deg søvnapne over nattan i din alder. Slapp av, det feiler deg ingenting 🙂

    23. Sambuaren min har det akkurat sånn du beskriver i periodar. Av og til kan det gå månader mellom det skjer, andre gonger kvar kveld/natt i dagevis. Det virkar som om det skjer spesielt om det er mykje stress eller anna i kvardagen. Og skjer det først ein gong ei natt, skjer det fort fleire gonger etter kvarandre når han sovnar inn sånn som med deg. Han er ellers fysisk (og psykisk) frisk, ingen søvnapne, søvnparalyse eller anna, og veit fleire i familien hans har det slik òg. Håpar dette kanskje kan vere ein liten trøst for deg, for det høyres ut som det ikkje er så heilt uvanleg, sjølv om det er superubehageleg 🙂

    24. Høres ut som angstanfall. Det kan en faktisk våkne med, det finnes ikke farlig men er naturligvis ekstremt ubehagelig. Når du våkner av det, er det beste du kan gjøre å fortelle deg selv at «dette er angst, ingenting farlig, du kan slappe helt av kropp» puste godt med magen og prøve å roe deg selv, da du ikke skjønte helt hva det var tror jeg at du stresset deg selv opp og da blir det jo forsterket! Stell pent med deg selv 🌸

    25. Ånei så ekkel følelse 🙁
      Kanskje du snorker og har søvnapné? Da kan man ha pustestopp ganske mange sekunder.
      Håper du slipper å oppleve det igjen!

    26. Jeg har akkurat det sammen som deg. Det skjer kanskje 4 gang per år og det er utrolig foruroligende! Er litt rett for at en dag våkner jeg ikke opp tidsnok. Var akkurat på fastleggen pga det og fikk henvisning for øre-nese-hals-spesialist. Den skal gi meg noe som kan sjekkes surstoff mengden min i kroppen når jeg sover (vet ikke helt enda hvordan det skal funkes). Det kan hendes at det er søvnapnoé. Best er å gå til fastleggen din og la det sjekke!

    27. Jeg tror nok ikke du har holdt pusten i søvne, men at du kanskje sliter med å få nok luft pga trange luftveier. Dette har som regel sammenheng med nese eller press på brystregionen (vanligvis pga overvekt, men har man store bryster kan det jo sikkert påvirke noe, det også). Kanskje du har trange nesekanaler? Eventuelt om du har vært mye forkjølet så kan det ha blitt tettet litt til oppi der…
      Jeg anbefaler deg å sove på siden, og å oppsøke lege 🙂

    28. Uff, det der likner noe har jeg hatt. Hold på å bli kvalt og måtte dunke meg på brystkassa. Fikk helt noja. Det hadde ingeting med søvnparalyse å gjøre, i og med jeg har v@rt plaget av det i ung alder.
      Fikk beskjed av legen at det var halsmusklaturen som klappet sammen. Litt av svar. Vel, samtidig var jeg plaget med tørr luft i nesa. Da kjøpte jeg meg oljenesespray på apoteket. Siden det, ikke plaget med kvelningfornemmelser.

    29. «Men jeg lover å stikke innom her, enten på kvelden eller mellom slagene. <3 » Du burde virkelig slutte å love ting, for hver gang du gjør det her på bloggen gjennomfører du det ikke. Det visste jeg egentlig allerede i går at du ikke kom til å gjøre! Såklart du ikke blogger på kvelden en fredag når du er i Oslo...

    30. Her lærte jeg mye, har hatt dette i mange år. Tidligere var det verre enn dødsangst under hendelsene, men med årene med psykolog har anfallene blitt mildere. Men det er fortsatt en sterk følelse av dødsangst når det skjer. Hos meg skjer det 4-10 ganger pr natt. En blir ganske sliten av det dagen etter.

    31. Jeg opplevde dette veldig mye i en periode hvor jeg var stresset over livssituasjonen min. Det var så ille at jeg til slutt ikke turte sove alene i min egen leilighet. Det var helt ufarlig, men jeg turte ikke sove fordi jeg var redd for å våkne, sånn som du forteller det, på natten av at jeg hiver etter pusten. Jeg fikk også episoder før jeg skulle legge meg da jeg fikk en kvelningsfølelse fordi jeg var engstelig for å legge meg. Gikk til legen og fikk henvisning til psykolog. Viste seg at jeg hadde angst og at det var en type angst-anfall jeg fikk på natten. Da jeg fant ut hva som forårsaket angsten min slutten angst-anfallene helt. Jeg har kanskje hatt ett anfall på natten siden min siste time hos psykologen og det var i en veldig stressende periode.

    32. Jeg har slitt lenge med dødsangst på den måten at jeg ser symptomer på hverdagslige plager og er sikker på at «min time har kommet», påfølgende av høy puls, svette, svimmelhet, kvalme.
      Det du beskriver har jeg opplevd i perioder når jeg er ekstremt sliten og angsten har herjet som verst. For meg har det ofte vært i forbindelse med nattevakter eller dårlig døgnrytme og det skjer akkurat i det jeg er i ferd med å sovne. Våkner og hiver etter pusten og kan holde på sånn i timesvis. Mitt tips er å legge masse puter bak rygg og nakke, sånn at du liksom sitter og ligger samtidig. Da får lungene bedre «plass» og mindre press for å heve og senke seg mens du sover. Hører også på gamle lydbøker jeg har hørt før, for å «ikke tenke» på pusten og døden. Siden jeg kjenner historiene i bøkene sovner jeg ofte ganske fort med «tomt» hode 😉

    33. Hilst på emma i det siste eller? kjent fenomen det der om man har tatt litt mye av det. Veldig likt det du beskriver.

    34. Kan du værsåsnill å skrive fler innlegg om astral projection? Er utrolig spennende! Har lest innlegget og alle kommentarene på det innlegget du skrev i 2014. Har du kommet noe videre med det de siste årene? Kom du deg forbi hun «skumle dama»? Håper på svar!

    35. Når det var mye som skjedde i livet mitt og jeg var på et dårlig sted opplevde jeg ofte noe jeg tror var angst-anfall i søvne. Jeg la meg i senga for å sove, jeg hadde veldig mye uro i meg og veldig, veldig mye tankekjør. Så hvis jeg klarte å sovne, ville jeg våkne ikke lenge etter av at jeg klarte knapt å puste og det var som om en million tanker kjørte gjennom hodet mitt på en gang. Satte meg opp og skrudde på lyset fort. Det var nok litt annerledes enn det du beskriver. Jeg følte ikke at jeg ble kvelt, bare at jeg hyperventilerte og fikk ikke puste, men jeg sov jeg og. Ta deg en tur til legen, han/hun har nok fler svar enn oss<3

    36. Dette høres ut som søvnapné. Kjæresten min sliter med det samme, derfor jeg mener at dette høres veldig likt ut! 🙂

    37. Kjenner meg godt igjen i dette! Har selv slitt med å sovne for så og bråvåkne av at jeg ikke får puste. Har gjort at jeg har vært redd for å sovne etterpå igjen og bruker lang tid på det.
      Den rasjonelle delen av meg vet at det ikke er noe farlig, og at sikkert har en sammenheng med angst å gjøre… men ikke så enkelt å det når man tror man blir kvelt midt på natten…
      Men godt å se at det ikke bare er meg som sliter med dette!

    38. Søvnapne/hypopner? Leste litt rundt (Google-doktoren…) og det sto at det kunne være litt sånn? Men det trenger jo ikke være noe annet enn stress heller, eller noe annet som er forbigående. Få henvisning av legen til sånn søvnklinikk hvis det fortsetter å skje! 🙂 håper du slipper å oppleve det igjen!!
      Har hatt søvnparalyse en gang, og etter det turte jeg ikke sove på mange dager.. bra du ble kvitt det!
      Jeg har slitt så mye med dødsangst, og det unner jeg INGEN! :/ det har blitt mye bedre nå de siste 8 ukene, for nå har jeg kjøpt meg en golden retriever valp som fyller dagene med glede og syssel, så nå har jeg nesten ikke tid til å ha dødsangst lenger. Dyr er best <3
      Ønsker deg en fortsatt fin helg!

    39. Har panikkangst og dette høres veldig likt ut.. Kan også våkne opp på natten av en følelse av at jeg ikke får puste og kommer til å dø. Grunnen er at man hyperventilerer i søvne og får i seg for mye oksygen og kroppen tror du er i krise. Men kan hende det du opplever er noe annet, du bør oppsøke en lege 🙂

    40. Ja! Har opplevd akkurat det samme. Bare at jeg drømte at jeg ble kvelt, og våknet opp til at jeg slet med å puste. Var skikkelig vemmelig! Har også tidligere drømt at jeg har vært ute i snøen, og våknet opp til følelsen av utrolig kalde ben.. haha. Merkelige greier.

    41. Uff! Det hørte IKKE noe gøy ut. Sliter selv med å sove, men jeg tar en liten pille også slipper jeg å bekymre meg for der.. Så jeg antar jeg er litt støkk 😉 Nå er det meningen at jeg skal slutte med de etterhvert- har trappet ned til minste dose nå… så time will show 🙂 Håper du finner ut av det hvertfall 🙂

    42. Har sliti med søvnparalyser siden jeg var 13 år, noen uker er bedre enn andre, men jeg kan fort få dette hver natt og flere ganger om natten.. Syntes ikke det du opplevde kan relateres til søvnparalyse, men heller søvnapnè (eller hvordan det skrives). Det er en “tilstand” eller en “diagnose”, rettere sagt, søvndiagnose, hvor man holder pusten i søvne og våkner så av dette. Faren min har sliti med dette siden han var ung, han har alltid snorka helt sjukt mye, men det kan også skje hos dem som ikke snorker. Les deg litt opp på det :). De nettene man sliter skikkelig med søvn, er da slike tilfeller også kan treffe inn med andre “søvn-tilstander” if u know what i mean. Klem <3

    43. Jeg er faktisk veldig plaget av søvnparalyse og å våkne av/merke at jeg ikke puster mens jeg sover. Du har helt rett i at det ikke er det samme, men jeg lurer på om det likevel er en sammenheng? At hvis du plages med den ene så kan du gjerne få den andre på en måte? Jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn eller hvor det kommer fra, men det er veldig skummelt/ubehagelig, spesielt de gangene man ikke våkner men må «takle» det i søvne. Du skal hvertfall vite at du ikke er alene, men hadde vært spennende å finne ut hvorfor:-)
      Håper du har en fortsatt fin sommer Sophie, jeg heier på deg!

    44. Hei. Ja eg har opplevd dødsangst. Eg har hatt panikkangst siden eg var 16 år og er nå 31. Har hatt god effekt av seroxat som eg har hatt siden eg blei 20. På mitt verste så va eg så redd for og sovne at eg ikkje sov aleine på rommet mitt når eg gikk på videregående. Låg på vaktrommet hver natt nesten i et år, tok pulsen på meg sjøl så og si hver kveld og va veldig redd for og sovne og at eg ikkje skulle våkne igjen. Eller så har det vært dødsangst og panikkangst som eg har vært plaga med i mnd , uker i strekk. Men som noen sier og sovne inn det gjør man når man er døende. Å det ein må tenke på er at ingen av oss er udødelige. Selv ikkje deg og meg. Eg pleier og ha litt galgenhumor opp i det værste , samt strikking, maling, tegning og gitarspilking og ungene mine får tankene mine på noe annet. Å det og kunne leve etter sine egne mål og premisser og ikkje når andre begynner og presse deg. Sånn fungerer mitt liv. Dager er ulike. Merker høsten og mørketiden da kommer ofte tankene. Og gjerne mere angst. Men når sommeren er her, da er det herlig ♥️ bare og sende meg spørsmål så kan jeg svare deg. Har hatt det i mange år. Det som også er viktige r at vi har noen som bryr seg om oss når vi har det og at vi kan få pratet om det. Det er den beste medisinen. Håper at du vil følge meg, jeg skriver om alt og ingenting . Det som jeg kommer på i løpet av dagen.mange klemmer fra Ingvild.

    45. Hei,
      Det høres nesten ut som at du har hatt søvnapné. Desverre veldig vanlig, vanligvis merker vi ikke at vi slutter å pusta ila søvnen, men det kan være ulike grader av søvnapné.

    46. Hei, vanligvis skriver jeg aldri kommentarer men jeg må bare si at jeg hadde AKKURAT DET SAMME, i mange måneder etter jeg hadde en traumatisk operasjon. Måten legene behandlet meg på rett før operasjonen var ekkelt, som om jeg var et dyr og det føltes ut som jeg skulle avlives basicly, de sa ingenting selv om jeg stilte spørsmål og de tok sovemasken på meg og jeg sa jeg ikke fikk puste men de bryddde seg ikke, så jeg fikk panikk rett før jeg falt i “søvn”. Det var selfølgelig ikke som å sove, selv om folk sier det. Det var som koma egentlig. Du har jo vært igjennom en del operasjoner, men jeg hadde bare en. Vet ikke om det er det samme for deg men det var det jeg tror var grunnen til min. Måtte sove med moren min fordi jeg var så redd når jeg våknet. Det var akkurat når jeg falt i søvn, jeg bråvåknet og fikk ikke puste. Også skjedde det igjen mange ganger gjennom natten. Det tok lang tid men det gikk over sakte men sikkert. Kanskje det er ettereffekt av anestesi? Kan også være søvnapné. Viss det ikke går over burde du gå til legen sikkert.

    47. Tror det kalles for søvnapné. Prøv å ligg på siden eller høyt med hodet.
      Røyker du eller går på medisiner der dette kan være bivirkning??

    48. Det kan være at du har noe som heter søvnapné. Det kan du finne ut hos legen og andre steder for utredelse, og løsningen på det er blant annet CPAP. Den hjelper til med å holde luftveiene dine åpne når du sover.

    49. Jeg slet mye med dødsangst da jeg sovnet da jeg var liten. Følte at jeg ikke fikk puste, som resulterte i hyperventilering og panikkanfall (med oppkast og hele greia). Det hjalp å sove sammen med en annen person (kunne fokusere på deres pust fremfor min egen), massasje på hender og føtter kan hjelpe. Prøv deg litt fram, og stol på at det verste som skjer er at man svimer av, og da henter kroppen inn naturlig pust på egenhånd. Man dør ikke, selv om det føles sånn ut. Lykke til <3 <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg