Reklame | en annonselenke

Hvor tror du karrieren din er om 8 år? Er du like relevant eller føler du det tar slutt snart?
Det med å være relevant har jeg klart å distansere meg fra. Det er jo ikke meg. Berømmelse kommer alltid til å gå opp og ned, folk kommer til å like deg og ikke like deg, jeg lar det være en greie som skjer på siden av meg – og ikke inni meg. Det er en oppskrift på å være ulykkelig, å hige etter berømmelsen som du likevel ikke kan kontrollere. Hvordan vet jeg dette? Fordi det stresset meg sånn før, men jeg ser også hvordan det stresser andre. Derfor har jeg heller ingen tanker på om jeg kommer til å være relevant i morgen, eller om åtte år.

8 år er lang tid. Er det ikke? Det er nesten like lang tid som jeg har vært i offentligheten. Jeg tror nok at jeg alltid kommer til å ha et behov for å uttrykke meg via tekst, og jeg elsker å jobbe med TV, så helt kvitt meg blir dere nok ikke, hehe. Jeg er også så glad i mange av følgerne mine som har vært her med meg siden start, og møtene mellom meg og dere betyr masse. Det er derimot helt umulig å vite hvordan jeg kommer til å se for meg livet den dagen jeg får barn.

Men! Jeg har spennende ting på planen, og noen av dem går absolutt inn i et 8-årsperspektiv. Blant annet det med å gi ut bøker i utlandet (spennende ting er på gang) og min egen merkevare (også spennende ting på gang). Det er umulig å sette i gang en slik prosess uten å tenke langt frem.

Føler du at du får mange blikk når du f.eks bader ved bassenget i syden?
Det spørs hvor man er, hvordan klientellet er. De siste dagene av ferien bodde vi på Grand Hotel i Malaga, det dyreste hotellet i byen. Der er jeg langt ifra den eneste som er operert, og langt ifra den som har operert mest. Folk sprader rundt med ansiktsløft og silikon i rumpa med vesker fra Chanel over skuldra og svære lepper anno de jeg selv hadde før. Da er det heller ingen som stirrer, og jeg opplever de fleste som enten veldig opptatt av seg selv eller rett og slett veldig åpne. Det er fint, og da stresset jeg ikke over det.

Men på de andre to hotellene var det mange blikk, mye dømmende hvisking etc. Jeg forstår jo det på en måte, jeg hadde også stirret om noen så ut som meg. Da mener jeg ikke at det er fordi jeg er så digg, men kroppen min skiller seg litt ut fra den vanlige “jenta i gata”.

Buksen min finner du HER. Den er på 35% rabatt.

Har du tatt silikon igjen? Puppene dine ser sykt bra ut!
Takk skal du ha! Og ja, det har jeg. Planen min var hele tiden å ta ut silikonen i et halvt år, og så vurdere om jeg ville ha inn implantater igjen (som jeg også var åpen om med dere). Jeg var dritt lei av å ha store pupper, det passet ikke meg og akkurat det kunne jeg faktisk aldri ha gått tilbake til. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å fortsette å være uten silikon, jeg likte skikkelig godt å ha små bryster. Da gikk jeg hardt ut å sa at jeg ikke kunne se for meg å ta silikon igjen. Hehe, for det var jo det jeg følte, og det var så deilig! Men, mitt venstre bryst hadde problemer med å “trekke seg tilbake”, noe som egentlig ikke ble synlig før etter flere måneder, og endte opp mye mindre enn det høyre (altså veldig mye), med slapp hud osv. Det var rart å ha en høyre pupp som var “perfekt” og ungdommelig, mens en som så ut som en sprengt ballong. Jeg trodde begge skulle bli fine, men det viste seg at de ikke ble det, sikkert fordi jeg hadde mye mer silikon i det ene enn det andre, eller at jeg ikke var nøye nok etter operasjonen og gikk raskt tilbake til trening? Så, jeg ville egentlig kun ta implantater i mitt venstre for å jevne det ut, men det ville bare blitt rart i følge kirurgen. Og det kan jeg forstå også, det er jo en annerledes følelse.

Så, jeg har den minste silikonen det er mulig å ha, 70-80 gram (om jeg husker riktig) som er en ganske stor kontrast til 430 gram, som jeg hadde før. Jeg trodde jeg hadde 200 gram før, så det er litt av en feilberegning fra meg. Jeg har faktisk ikke gått opp noen størrelser, og er enda 70B. Er liksom null forskjell på det ene brystet og stor forskjell på det andre, skikkelig rart. Det både føles og ser naturlig ut.

Vil du ha barn?
Morsfølelsen i meg sier at jeg vil det, ja. Jeg elsker barn og kan se for meg hvordan jeg ville blitt som mor, det er helt tydelig i hodet mitt, og slik var det ikke før. Jeg kan se for meg hvordan barna mine ville sett ut, og navnene deres. Men samtidig er frykten min for planeten og hvor verden er på veii akkurat nå så enorm. Jeg har fortsatt mine egne dårlige vaner, jeg lever ikke et bærekraftig liv. Jeg ønsker å reise, jeg ønsker å shoppe, hva slags planet etterlater jeg mine fremtidige barn? Bryr jeg meg egentlig nok? Er jeg et godt menneske? Kan jeg stå stødig i de fleste situasjoner, kunne jeg vært en trygg morsfigur akkurat nå? Hva med mine egne problemer? Det er ikke noe jeg vil føre videre til dem, og noe jeg mener man burde ha styr på før man får barn.

Kort fortalt; jeg vil være et menneske barna mine kan se opp til å være stolt av, før jeg setter dem til verden. Og der er jeg ikke nå. Det er nesten litt ubehagelig å skrive fordi det er så ærlig, og ikke minst ærlig mot meg selv, men sånn er det.

Hvis du hadde fått barn, hadde du latt dem spise kjøtt eller ikke?
Mine barn kommer ikke til å få spise kjøtt hjemme hos oss. Jeg kommer ikke til å nekte dem noe utenfor huset, vi har et kjøttfritt hjem, men jeg kommer til å forklare hvorfor det er et valg jeg har tatt for oss. Det er nå en gang sånn at foreldre bestemmer over barna, likt som at mine foreldre bestemte at jeg skulle spise kjøtt. Det var aldri noe de måtte forklare eller forsvare, men jeg regner med at jeg blir nødt til å måtte forklare og forsvare mitt valg. Men vi skal ta det i barnet sitt tempo, om han eller hun lurer, så skal de få de svarene de er på leting etter.

Jeg håper så klart at barnet mitt velger å frastå fra kjøtt, men jeg forstår også om han eller hun er spente på hva kjøtt egentlig er, og tester det ut.

Hva er det sterkeste sitatet du vet om? 
Et sitat jeg ikke klarer å leve etter selv, fordi egoet mitt er for stort, men et sitat som traff rett inn i hjerterota.. Det er “stop trying to win at a dying game. Stop trying to win at a game that is killing the planet”. De som vet, de vet. Jeg gråt da jeg hørte det.

Hvilken musikk/artist vil du helst ikke innrømme at du hører på, hvorfor?
Jeg er litt flau over at jeg kan høre på Pitbull, helt uten ironisk distanse. For eksempel på trening eller når jeg kjører bil. Men utover det har jeg ingen skam, jeg har egentlig ikke guilty pleasures. Alt er bare.. pleasures. Jeg skammer meg ikke over ting jeg liker! Nå på ferien hørte jeg Lindsay Lohan sitt første album, igjen og igjen. Og jeg kunne ropt det så høyt jeg kunne om noen hadde spurt. Altså jeg hører på Paris Hilton sine gamle låter og koser meg, jeg.

Hva er dine favorittserier? 
La casa de Papel, westworld og black mirror. Og så elsker jeg de gamle klassikerne som Frustrerte Fruer og Sex and the City.. Akkurat nå ser jeg orange is the new black som jeg også liker, men jeg faller ofte ut og det er ikke noe jeg kunne sett igjen.

Kan du gi tips til meg som er meget sjalu, hvordan endre tankemønster?
Om jeg ikke hadde jobbet med meg selv ville jeg ha vært en konstant tikkende bombe, sjalu på både venner, kjæreste, familie. Sjalu på at kjæresten ser på andre, sjalu på folk som oppnår ting, sjalu på alle som har finere hjem enn meg, og slik kan lista fortsette. Og når jeg sier jobbe med meg selv, så mener jeg ikke at jeg besto en eller annen slags prøve for lenge siden og at jeg nå har krysset en linje. Nei, det er en aktiv jobb. Hver dag.

Mitt beste tips er å gå i dypet av følelsen. La oss si at en venninne får oppleve noe du hadde skikkelig ønsket deg, og som du egentlig føler du hadde fortjent mer enn henne. Da er det fort gjort å gi et litt mindre hyggelig blikk, kanskje komme med en kommentar for å ødelegge stemningen litt, men ikke så mye at venninnen din merker det. Men, hun merker det jo. Da kan det være lurt å gå i seg selv å innrømme, bare i ditt eget hode, at du faktisk er sjalu. Du hater ikke venninnen din, hun er ikke stygg, hun er ikke slem. Du er sjalu. Hvorfor er du det? Prøv å kom til bunns i det. Hva er årsaken, sånn egentlig? Hvorfor plager dette deg? Osv. Å gå runder med seg selv hjelper meg veldig, og så prøve å spørre meg selv “er det virkelig et sånt menneske jeg ønsker å være?”

I forhold hjelper det å snakke om det. Jeg er veldig åpen mot Kasper, og kan si rett ut “nå ble jeg sjalu”, men uten å anklage han. Jeg sier aldri “fordi du gjør sånn og sånn”, jeg bare forklarer hva jeg ble sjalu av, og så tar vi det derfra. Jeg sier det ikke for å krangle eller for å få en reaksjon, men fordi jeg vil være åpen. Det er viktig at man er klar over sin egen intensjon; vil du ha et bra forhold? Så ikke start en krangel over ingenting. Er du sammen med et godt menneske? Så ikke tvil på han når han ikke fortjener det. Stoler du på kjæresten din? Hvis svaret er ja, så har dere dypere ting å jobbe med. Men om tvilen kommer fra inni deg selv, så er det DU som må ta runden. Og hvordan gjør man det best? Jeg tror det er ved å gå disse rundene med seg selv, være brutalt ærlig, kjenne igjen sine egne mønster. Ikke spille spill.

Men det krever masse, masse jobb. Jeg vet dette, fordi jeg er den type jente som kan kjenne det stikker i magen om en pen jente kommer på TV-en. Eller, slik var det i alle fall før.

Synes du det er greit som et forbilde å fremme sitt politiske ståsted?
Ja, det synes jeg er greit. Jeg stemmer miljøpartiet og er åpen om det. Politikk er privat, og det er opp til hver enkelt om man velger å snakke om det eller ikke, men jeg synes politiske debatter er spennende og liker når vi har det “klimaet” her inne. Om jeg kan få flere unge til å engasjere seg politisk er det topp! Og jeg tror ingen velger å stemme blindt på et parti kun fordi jeg gjør det. Stemmeretten i Norge er 18 år, og da klarer man nok å ta sine egne valg. Men om jeg klarer å gjøre flere bevisst på hva miljøpartiet er for meg, og hvorfor jeg stemmer det, så synes jeg det er helt greit.

Tror du at det alltid vil være en kjærlighet man aldri kommer seg over?
Om det å ikke komme seg over noen betyr at du alltid sitter med en klump i magen og tenker “hva om”, så tror jeg ikke det nei. Det er i alle fall ikke en universell sannhet. Men om det ble slutt mellom foreldrene mine nå, så hadde det sikkert vært vanskelig for dem å glemme hverandre, å ikke kjenne på det lille spørsmålstegnet, det stikket i magen, det savnet i perioder. De har jo vært sammen nesten hele livet.

Men om det ble slutt mellom meg og Kasper i dag, så hadde jeg nok sikkert vært over det når jeg er godt voksen, og det samme gjelder han. Jeg hadde sikkert kjent litt på det suget i magen om jeg møtte han tilfeldig, og minnene ville vi alltid hatt. Kjærlighetssorg i noen år hadde jeg sikkert også følt på. Men å aldri kommer over det..? Det virker usannsynlig. Det betyr ikke at jeg ikke elsker han over alt, han er det beste jeg har. Men om det ble slutt hadde ting gått sin naturlige gang, jeg hadde vært igjennom en prosess, og så sikkert kommet over det. Som man gjør.

Folk er forskjellige og noen kjærligheter stikker vel dypere enn andre.

Hvilke grep tar du for å bedre egen selvtilit? Bortsett fra operasjoner?
Først vil jeg bare si at operasjoner har ikke vært et grep for å få bedre selvtilit på mange år. Jeg trodde nok da jeg først opererte nesa, og puppene, og rumpa, at “nå blir det bra, om jeg bare gjør dette”. Men så ble det jo ikke slik, selvfølgelig, for den dyptliggende årsaken til at jeg hadde det vondt hadde ikke noe med utseendet å gjøre. Det var angst jeg ikke fikk hjelp for, år med mobbing og utestenging som hadde satt sitt preg. Om jeg nå tar silikon eller fjerner rumpa, så er det ikke fordi jeg tror livet mitt kommer til å bli bra, eller at det er en slags magisk oppskrift. Det er fordi jeg vil ha større pupper og mindre rumpe. Ikke noe mer eller mindre enn det. Jeg tror man kan “pirke” på eget utseende og likevel ha godt selvbilde, de trenger ikke å ha noen sammenheng, men når det tar over livet ditt så snakker vi om noe annet.

Så ja, det viktigste jeg har gjort for å jobbe med meg selv er faktisk å komme til den dyptliggende årsaken av alt, og jeg er ikke helt på dypet enda – det tar kanskje et helt liv. Hvorfor har jeg dårlig selvtillitt, sånn egentlig? Er det noe jeg har opplevd? Hva trigges den av? La meg bare poengere at ingen psykologer har hjulpet meg med dette. Jeg har til gode å finne en psykolog som virkelig ser meg for den jeg er. Jobben har jeg gjort selv, men jeg skulle ønske det var en psykolog, og at jeg ikke hadde blitt litt motløs i det siste på den fronten.

Det viktigste for meg har vært å leve et autentisk liv. For meg betyr det å ja, faktisk få lov til å ville se ut som jeg vil uten at noen skal sette en merkelapp på det. Vil du helst sminke deg før du går ut døra er det noen som skal peke finger å si at da må du ha det grusomt med deg selv. Det er lett å tro på det etterhvert. Herregud, så lang tid jeg har brukt på å tro på alle sannheter folk har smelt i ansiktet mitt, DET har om noe gjort meg trist. Og i en endeløs spiral hvor jeg til slutt ikke ante hva som var mine meninger, hva som var andres meninger, hva jeg følte og hva jeg trengte. Hvem var Sophie, i det hele?

Og jeg vet ikke. Men hun er ikke så usikker som mange skal ha det til. Og ikke på de måtene mange skal ha det til.

Men ja, for å få bedre selvbilde har jeg lært å lytte til min indre stemme. Hva vil jeg egentlig gjøre? Hva trenger jeg? Hva sier kroppen og sjelen, hva sier egoet? Og egoet skal man ikke høre på.

Jeg har utdannet meg selv. Jeg elsker å lære. Jeg leser masse bøker, hører på podcaster, snakker med mennesker som er smartere enn meg, jeg tar sjanser. Jeg vet at jeg klarer å røyse meg om noen dytter meg ned. Og for noen vil ikke dette ha noen verdi, de ordene jeg sier nå, fordi jeg tross alt har silikon og bryr meg om utseende. Og vet du hva? Det kan folk bare tenke. Jeg vet jo hvilken jobb jeg gjør med meg selv hver dag, og det er en mye større jobb enn de som bruker tid på å få andre til å føle seg dårlig.

For den energien, den har ikke jeg. Den bruker jeg til å løfte opp meg selv.

Og ps; jeg er 24 år. Om noen år kommer jeg nok til å se tilbake å tenke “herregud, alt jeg trodde jeg visste”. Jeg er langt fra der jeg skal være.

Kan du dele dine erfaringer med å fjerne tatoveringer?

Huff, jeg har bare vært på en slik time, på laserbehandling. Det var så vondt! Det føltes som å få en spiker slått inn i fingeren, som i løpet av få sekunder spredte seg igjennom hele kroppen, ble til flere, og så repeterte det seg. Det var så mye vondere enn å ta tatovering! Det vondeste jeg har gjort.

Om så jeg hadde tatovert PENIS med store bokstaver i panna, hadde jeg ikke klart å fått meg til å fjerne det. For så vondt var det. Håper ikke jeg skremmer deg nå, haha.. Men det er tross alt derfor jeg har en R på rumpa fortsatt.

Skal du fjerne silikonen i rumpa eller vurderer du det bare?
Jeg skal fjerne, ta bort alt. Og det kommer ikke til å være slik som med puppene, at det er en mulighet for å gå tilbake. Tanken på å skulle gå igjennom hele den prosessen gjør meg kvalm! Jeg har blitt eldre og livredd for å utsette kroppen min for det. Jeg er også redd for å fjerne fordi jeg ikke aner hvordan jeg vil bli seende ut, men alt annet taler så sterkt for at jeg skal gjøre det.

For det første; treningen. Kroppen min har blitt i så god form det siste året, men rumpa setter en pause for det hele. Den gjør at jeg ikke ser så atletisk ut som jeg faktisk er, og det gjør at motivasjonen min synker.

For det andre; jeg er petit. En liten person. Jeg kler ikke så stor rumpe, men det forsto jeg ikke da. Hehe. Ja, det kan sikkert være litt sexy fordi det er drøyt. Jeg har elsket å se drøy ut, jeg ser sikkert helt fucka og gal ut, og det har jeg likt. Men jeg begynner å bli voksen, tenker konsekvens, og det passer ikke meg akkurat nå.

og da kommer vi til det tredje; konsekvens. Jeg skal bli 50 år gammel en dag, og vil ikke ha hengeræv til ned på anklene. Men tenkte jeg på det da jeg var 20? Nope. Og jeg klandrer ikke meg selv for det heller.

Er det en mulighet for at du flytter tilbake til Harstad en gang i fremtiden?
Nei, det er det ikke. Men jeg skal faktisk kjøpe en ny leilighet i en annen norsk by dette året, å bo der deltid. Jeg gleder meg til å dele mer av det med dere! Det blir spennende og et nytt kapittel. Men Harstad er det nok ikke, det holder å være på besøk.

Hva er dine tanker om krystaller eller pendelering?
Jeg er usikker. Jeg har hatt noen ganske sterke opplevelser med pendel som jeg ikke kan forklare, men nå som det er lenge siden lurer jeg på om det virkelig skjedde, eller om jeg fikk frem reaksjonen. Krystaller tror jeg egentlig ikke på, men jeg kan for lite om det til å uttale meg. Men, jeg tror det handler mye mer om tankens kraft, og eventuelt hva en krystall får deg til å tenke, mer enn hva den faktisk gjør.

Takk for spørsmålene deres. Liker å høre deres innspill så om dere er enige eller uenige i noe, her kan vi diskutere.