I dag ved frokostbordet hadde vi en interessant diskusjon som jeg gjerne vil dele med dere. Vi pleier å søke opp “questions to get to know someone” på pinterest å spørre hverandre ut, det anbefales.
Hva er mine beste egenskaper og hva er mine verste?
Når jeg er på mitt verste er jeg irrasjonell. Følelsene tar overhånd, og jeg vet de kommer som følge av ting jeg har opplevd før. Det vonde som henger igjen fra ungdomsårene får plutselig leve et eget liv nå, ti år senere. Det er vanskelig å innrømme ovenfor seg selv, så da blir jeg sint, forbannet faktisk. Og det må gå ut over noen. Jeg prøver jo å fortelle meg selv at jeg har kommet over det, men det har jeg ikke. Det er nesten litt flaut å vite at jeg fortsatt lever i mønster som skulle tilsi at det var 2009 akkurat nå. Tankene om meg selv som ikke er reelle for i dag..
Når jeg er på mitt verste er jeg apatisk. Jeg har enda ikke lært meg at vonde følelser ikke forsvinner ved at du er stille og ser inn i et hjørne. Alle andre merker det jo. Jeg vet at alle andre merker det. Jeg tenker når jeg sitter der “nå må du skjerpe deg!” men så er det noe annet, noe større, som holder meg nede. Og holder blikket festet i veggen. Og meg, i det apatiske. Da lurer jeg alltid på om jeg noen sinne vil klare å komme meg bort fra den følelsen. Og det gjør jeg.
Når jeg er på mitt verste handler jeg for kjapt og det blir feil. Det blir krisehåndtering etterpå. Jeg tenker ikke alltid konsekvens og bare gjør det som føles riktig i sekundet. Ofte blir det veldig bra (fordi jeg er ekte), men noen ganger blir det veldig feil og spesielt når hele landet vet hvem du er. Jeg er utålmodig og vil at alt skal skje på en gang. Jeg tar heller kontakt med 150 mennesker og må håndtere kaos etterpå, enn å sende to mailer å aldri få svar. Det gir mye ekstra stress.
Når jeg er på mitt verste krisemaksimerer jeg. Her har jeg riktignok blitt bedre, men om du har levd med angst såpass mange år er det fort gjort å tenke det verste når man allerede er i en kjip periode. Redd for selve livet, redd for alt. Det er fort gjort å si “det er ikke meg, det er angsten” men det er jo meg. Hvem ellers skulle det være. Det er bare en side av meg jeg ikke liker så godt.
Men når jeg er på mitt beste.. Da er jeg fantastisk. Jeg tror alt er mulig. Jeg tror på at lille meg kan gjøre forandring i verden. Når jeg er på mitt beste gråter jeg fordi jeg er bekymret for planeten og dyr, for mennesker som har det vondt, men jeg tar tak i meg selv og prøver å endre noe. Det blir ikke håpløshet, det blir bare håp.
Når jeg er på mitt beste orker jeg å bane vei for de som ikke er like sterke. Når jeg er på mitt beste tar jeg sjanser og er aldri redd for å gjøre feil. Heldigvis er jeg uredd mesteparten av tiden, og jeg er enormt heldig som føler det sånn. De vonde periodene jeg har, når jeg er på mitt verste, de er enormt vonde. Nesten ikke til å tåle. Men heldigvis har jeg det ikke sånn 95% av tiden og det er derfor jeg får gjort så mye. Jeg er ikke redd for å faile, jeg bare kjører på. Jeg blir ikke flau, jeg angrer ikke, og jeg tror på at for å komme noen vei må du alltid ha noe på gang – samme hva det er. Bare noe.
Når jeg er på mitt beste er jeg kreativ. Jeg tenker ett steg lengre, jeg visualiserer, jeg har tydelige mål. Jeg er klar for å nå dem.
Dessuten har jeg lært meg å tenke noe veldig fint. Jeg minner meg selv på alt jeg faktisk har kommet meg igjennom. Alle de apatiske dagene, alle de mørke ukene. Alle stormer, debatter, kriser. Alt det har jeg tatt meg igjennom helt alene.
Når det kommer til meg som kjæreste anser jeg meg selv å være ganske “laid-back”, jeg er selvstendig og jeg har ikke så mange regler og grenser. Det synes jeg er fint, og det gjør meg til en bra versjon av meg. Jeg heier på kjæresten min. Om han plutselig vil reise til India for å bli munk hadde jeg sagt “kjør på”. Hva enn det måtte være, jeg heier på drømmene hans og jeg heier på drømmene til alle rundt meg.
Det verste med meg i relasjoner er nok at jeg kan bli litt for fri. Jeg forventer ikke at folk skal stille opp på det ene og det andre for meg, og er like avslappet på det tilbake – uten å tenke at ikke alle er som meg. Jeg setter meg selv og jobben min først, og forventer egentlig at andre er på samme måte. Jeg vil heller være uthvilt å prestere enn å feste hele natten fordi noen har bursdag. Ofte tar jeg det som en selvfølge at andre mener det samme.
På den andre side dømmer jeg ikke, jeg lager aldri drama og jeg stiller få krav. Fordi jeg liker å ha det sånn. Jeg er ikke den viktigste personen i andre sitt liv, jeg er den viktigste i mitt. Om jeg tar vare på meg selv smitter det over på andre og vice versa. Jeg kan sikkert være litt for hard, men folk vet hvor de har meg. Man trenger ikke gå rundt å lure – mener jeg noe, så sier jeg det. Rett frem. Med en gang. Sier jeg ikke noe, så er det ikke noe. Det er ikke noe skjult spill med meg og det er veldig deilig for min egen del også.
Hva med dere?
Det var et dypt og Erlige innlegg skjønner Nydelig å vakker bilder synes jeg og det er kjempe bra at du deler med oss som følger deg ønsker deg alt godt og en fantastisk riktig god dag sophie Elise fra meg å puse kompis sophie Elise hilsen Kristian Magnus ♥️🐱🌌😃🦋
<3
Digger deg og bloggen din Sophie! Hvilken PC har du forresten?
Tusen takk 🙂 Jeg har Macbook Air!
E du og joakim uvenner ?? Koffør er dokker ikje sammen mere å koffør lager dokker ikje videoa sammen mere ?
Joakim spurte om å få youtube-kanalen for å fokusere på sitt eget prosjekt (generation 2.0) og det syntes jeg var greit. Vi er ikke uvenner.
Skjønner at du gikk med på det, og det er veldig snilt av deg. Men som leser oppleves det som litt lureri. Du var jo uten tvil kanalens trekkplaster, og mange følger nok den kanalen på grunn av dynamikken mellom dere to. Da virker det som ganske voldsom snylting å ha deg med i starten, for så å be om å få bruke den for egen gevinst. Dessverre, men der blir det en unfollow. Følger så klart deg videre på din egen kanal! 🙂
Seriøst har Joakim tatt over Youtube-kanelen deres?? Tror 98% fulgte den for å følge med på dere to sammen, og deg alene. For en utspekulert fyr. Unfollow den kanalen da.
Nå synes jeg folk er litt for ivrige til å dømme. Kanskje Joakim og Sophie burde få komme med hver sine grunner uten at vi som lesere skal tenke svart-hvitt? For er det en ting som er sant, så er det at veldig lite er svart-hvitt.
Når det kommer til innlegget… Er selv borderline, et arbeidsjern men også ganske lat. Jeg er en håpløs drømmer som sparer opp til førerkort (i en alder av 25.. bedre sent enn aldri! Og hva skal man med et førerkort i en by likevel?) som skal være digital nomade om to år. Kjøre rundt i Europa med bobil mens jeg koder i Javascript og andre språk. Jeg har min egen nettside og skal lære C og C++ for å lage en app til den nettsiden. Apatisk kan jeg være, åpen, ærlig og nysgjerrig på det meste. Kan være litt for flink til å bedømme andre (hører til sykdommen, men er noe jeg jobber med). Kan også være litt for flink til å skyve andre bort, men er likevel livredd for å bli forlatt. Styrker og svakheter er en del av sjarmen med det å være menneske.
Mine verste sider er jo som du også sa, når følelsene mine tar overhånd. Jeg har ikke så lyst å gå i detalj om det annet enn at jeg sliter litt med psyken etter noen hendelser. Men igjen har jeg det jo også veldig bra! Mine beste sider er vel at jeg er åpen og ærlig, jeg kan bli kjent med alle slags type mennesker uten å være dømmende. Såklart er jo egentlig alle dømmende til en viss grad om du forstår hva jeg mener, men for meg spiller det absolutt ingen rolle hvordan noen ser ut/hva slags yrke de har/hvor høy eller lav status de har osv. Jeg snakker på samme måte til alle. Nå er jeg nok dårlig på å forklare meg her, beklager det, haha!
Et supert innlegg! Lag gjerne flere slike,med utgangspunkt i sånne spørsmål. Jeg heier på oss, både på de dagene livet er en lek, og de dagene leken ikke er like bekymringsløs som den var i barnehagen.