Jeg følte jeg hadde prøvd alt. Akutte timer hos psykolog. Healer. Coach. Puste meg igjennom det. Gråte meg igjennom det. Ikke være på mobilen på flere dager. Ikke drikke koffein. Kutte skjermtiden ned til et minimum. Men ingenting hadde hjulpet. Det fantes bare en siste utvei, og selv om det virket så ekstremt var jeg desperat. Det var på tide å dra til Norges mest kjente hypnotisør. 

Da jeg var med på Skal Vi Danse fikk jeg kjenne på et nytt nivå av sceneskrekk. Jeg har aldri vært redd for å snakke foran folk, men da jeg skulle danse ble angsten så omfattende at jeg kunne ligge å riste i sengen i flere dager før jeg skulle på scenen. Så klart ødela det litt av opplevelsen, og ikke minst tok det masse energi.

Og slik havnet jeg altså her. På det lille, avlange kontoret til en hypnotisør. Hva er egentlig en hypnotisør? En mann som opptrer på barer i Syden? Hva kom til å skje? Ville jeg flakse rundt som en forvirret hane? Ville jeg røpe mine innerste hemmeligheter? Eller verre: ville ingenting skje? Da hadde jeg blitt så flau på vegne av hypnotisøren som åpenbart ikke kan jobben sin at jeg sikkert hadde faket en hypnose og gått derfra i skam.

“Hva kommer til å skje?” spurte jeg prøvende. Jeg liker å ha kontroll. 

“Det er ingenting farlig” svarte han kort, med øynene festet i mine.

“Men, hva kommer til å skje egentlig, kommer jeg til å løpe rundt her inne..”

“Vi skal bare snakke litt”, sa han, like kort og autoritær, jeg hadde åpenbart for mange spørsmål. Og, snakke gjorde vi. I 40 minutter snakket vi om hva som plagde meg, og jeg begynte å bli oppgitt. Hadde jeg kjørt til andre siden av byen, i rushtrafikk, midt i en treningsperiode for å betale tre tusen kroner for.. dette?

Men så. 

Han strakk hånden sin ut, med håndflaten vendt opp mot taket. “Press hånden din mot min”, sa han. Og jeg presset, og ble oppgitt av mine egne svake hender som jeg følte jeg måtte unnskylde.  “Jeg er ikke så veldig sterk” sa jeg, og presset alt jeg klarte mot gulvet mens hånden hans presset imot. “Klarer du ikke presse hardere? Press litt hardere” fortsatte han, så meg inn i øynene. Jeg var på vei til å svare, forklare at jeg faktisk ikke kan være sterkere – men da, så brått at hjertet mitt hoppet over et slag, fjernet han hånden sin, håndflaten min slo ned mot mitt eget lår i all sin svake kraft, hånden hans kom opp mot pannen min, og han sa,

“Sov”.

Alt skjedde på et par sekunder, og plutselig var jeg var låst fast i stolen av ren tyngdekraft, øynene var som lukket med lås, og hodet mitt hvilte mot min høyre skulder. Jeg ville le, for det var så rart at jeg ikke klarte å bevege på meg. Ikke skummelt, men rart. Jeg prøvde å bevege en finger, men det gikk ikke. Beveg en finger- sa hynotisøren. Men, jeg klarte ikke. Jeg kunne høre stemmen hans i det fjerne, han ba meg om å gå ned en trapp, lukke en dør, noe sånt. Gå inn i et rom, tømme en ryggsekk, jeg husket ikke, alt dette skulle skje i mitt indre univers, i mitt hode, det handlet om å tømme bagasjen som hadde vært. Såpass husket jeg. Men jeg var hypnotisert, jeg satt låst fast i stolen, kom meg ingen vei, ville le men klarte ikke, siklet, klarte ikke tørke det bort.

Jeg skulle tømme min mentale ryggsekk, og inni der lå sceneskrekken. Merkelig var det, men jeg kunne se at jeg selv gjorde det. Føle det. Jeg visste at jeg satt fast i stolen hans, at jeg “sov”, men jeg var også et annet sted. En heftig opplevelse.

Plutselig kunne jeg høre hypnotisørens stemme i det fjerne, han telte sakte baklengs fra ti. Jeg begynte å komme mer og mer til meg selv – og da han til slutt var på en, hadde jeg åpnet øynene og satt oppreist i stolen. Hvor lenge hadde jeg vært borte? Fem minutter? Ti?

Men, da så jeg på klokken igjen. Jeg hadde vært der i over to timer, altså nærmere en time hadde jeg hatt øynene lukket, ikke bevegd på min egen kropp, vært inne i en slags verden jeg ikke husket noe av. “Hva skjer nå” spurte jeg. “Det får du bare vente å se” sa han. Enkelt og greit.

Dagen etter klarte jeg å ha en sending hvor jeg for første gang hadde det gøy på scenen. Om det var hypnosen eller meg selv aner jeg ikke, men herregud, for en intens og spennende opplevelse det var. Visstnok skal hypnotisøren være den beste på å fjerne nikotinavhengighet, skrekk for edderkopper, flyskrekk eller hva enn. Min situasjon ble jo litt vanskeligere ettersom det som egentlig plaget meg ikke kom til overflaten før lenge senere, men sceneskrekken? Den ble jeg kvitt. Jeg kan fortsatt bli nervøs, jeg kan fortsatt grue meg, men det er langt ifra den frykten jeg kjente på før. Hvorfor eller hvordan aner jeg ikke, men det er en av de mest interessante opplevelsene jeg har hatt!

Har noen av dere gått til hypnotisør før? Eller kanskje en klarsynt? Fortell!

Neste gang kan jeg fortelle dere om da jeg møtte en tankeleser.. Det var også virkelig noe for seg selv! Jeg elsker å oppleve det alternative. <3