Jeg trodde de var mine, 

alle de kveldene for vi løp frem og tilbake til pcen for å bytte låt på spotify, hvem skulle bestemme, den som løp raskest, den som sang høyest, den som drakk mest. Alle de kveldene når vi hoppet av glede for å ha blitt invitert på fest av nettopp han gutten som var spennende, en gang hoppet en jente rett ned i spagaten, og det sjokkerte meg da og det sjokkerer meg fortsatt at man kan være så glad i å feste med de riktige folkene og det sjokkerer meg fortsatt at jeg enda ikke har tatt tak i å tøye hver kveld – som jeg lovde meg selv da, slik at jeg også kunne hoppe i spagaten på fest. Alle de kveldene hvor jeg lå i sengen med pcen på fanget, da jeg begynte å snuse og hadde alle boksene strødd rundt meg, alltid white.Alle de kveldene hvor jeg chattet med folk på facebook, lange samtaler, folk jeg ikke kjente og aldri ble ordentlig kjent med, annet enn betroelser midt på natten og det var skole dagen etter, men det brydde jeg meg aldri om og angret alltid dagen etter.

Alle de dagene med å sovne på pulten, sovne i kantina, grue seg litt med gleder seg litt over hverdagen, drikke sjokomelk i timene, høre på musikk ut fra hver sin ørepropp, sminke seg på skoletoalettet, extensions alle veier, melanotansprøyter i magen, ligge med en gutt i klassen, angre på søndag, angre enda mer på mandag. Alle de dagene med planlegging for helgen, gruppechat på facebook, gruppemeldinger på SMS, gruppemeldinger på snapchat. Venner med hver sin personlighet, hver sin anger, hver sin sorg, hver sin drøm. Jeg knuser ett hjerte, får mitt knust tilbake, blir forelska i feil fyr og samboer med feil fyr, slår opp og det er over, men så kommer han over meg, kommer over til mitt hus, så er vi ikke over likevel.

Plutselig gråter jeg og kjemper for å holde han igjen, holde han igjen med makt, men nå passerer vi hverandre og jeg lurer på hvordan jeg i det hele tatt kunne kjempe for noen som ikke gir meg noe som helst nå. Ikke sommerfugler i magen, ikke sorg, bare en fremmed.

Jeg tror de er mine,

kveldene hvor jeg stryker han i krøllene før vi sovner, tvinner en lokk rundt en finger og så slipper igjen, han er så fin når han er trøtt og han har så fin rygg. Jeg trodde jeg likte tynne gutter, gutter så tynne og bleke at de ser ut som de holder på å dø, nesten litt narkomane, sånne gutter, men jeg liker visst at de er atletiske og har krøller, eller så liker jeg bare han. Kveldene hvor jeg gidder å tenne telys over alt fordi han alltid blir så glad, det første huset med den første jeg elsker på ordentlig, jeg tror i alle fall det, hvordan kan jeg ha elsket før? Har man i det hele tatt så mye kjærlighet å gi? Burde jeg ikke ha gått tom for lenge siden? Kveldene for vi hører på jazz, og det gjør vi sjeldent nå men når vi gjør det tror jeg vi begge føler oss sofistikerte, rike, av en eller annen grunn. Ingen av oss orker å lage mat og jeg spiser alltid Pad Thai, kveldene hvor jeg sitter i sengen på gjesterommet og ser på Ugly Betty fordi det er mørkere der inne, dessuten lukter det alltid så godt på gjesterommet, det lukter hyttetur, merkelig nok. Kveldene hvor jeg ligger på gjesterommet og ikke aner om jeg velger riktig i livet, men jeg kan enda velge annerledes, og den tanken er betryggende og grusom på samme tid. Jeg har jo allerede valgt. 

Dagene hvor jeg sitter i den lille el-bilen min og hører på podcast på vei til møter, jeg ler alltid for meg selv når Else Kåss kommer på, dagene hvor jeg føler sommerfugler i magen fordi ting er skummelt, dagene hvor jeg gråter fordi ting er skummelt og jeg har så mye ansvar. Dagene hvor jeg sitter på Espresso House og skriver, slik som nå. Dagene hvor jeg er bare meg alene, dagene hvor vi snakker slik som bare vi forstår, vi har vår egen måte å prate på og den er fantastisk når det bare er oss to, men alt for kleint når andre er der.

Jeg trodde de var mine, men jeg lånte dem visst bare. 

Det er ni år siden jeg startet bloggen, og dagene som jeg trodde var mine, som i 2011, er nå bare fjerne minner.

Det som virker hverdagslig, kjedelig og tilfeldig nå, dagene jeg tror er mine, er snart fortiden sine.

Jeg minner meg selv på at jeg bare låner hver eneste dag, hver eneste hverdag. Den tanken gjør meg veldig takknemlig for det jeg har nå, og alt jeg har lånt og gitt tilbake til fortiden. 

Lurer på hva jeg låner og lever om ti år til.

Takk for at dere fortsatt følger meg. <3