Reklame | en annonselenke

Jeg husker hvordan jeg tenkte at alt kom til å være over. Alt jeg noen sinne hadde jobbet for, forsvant under beina mine og det var min egen feil – ironisk nok var det at jeg hadde jobbet for mye, for lenge, som ble den siste dråpen. Da jeg trakk meg fra Skal Vi Danse var jeg overbevist om at jeg vinket farvel til min relasjon med TV2 for alltid, selv om vi hadde jobbet sammen i sju år. Å trekke seg fra en såpass stor jobb er så klart ikke bare-bare, hverken for meg eller produksjonen, og jeg tenkte at det aldri mer ville bli Sophie Elises Verden, og min store drøm om å bli programleder kunne jeg i alle fall se langt etter.

Men, et par måneder senere satt jeg likevel der, med en kontrakt i hånden som gjorde meg til en mer “fast ansatt” hos TV2 (fast ansatt som i freelancer, men med kontrakt). Jeg gråt masse da jeg kom hjem, fordi det virket for godt til å være sant, så rart at jeg endelig var her jeg hadde ønsket å være, til tross for alle omveier. Det viste seg at det gikk fint, alt som hadde skjedd, for jeg hadde vist meg å være til å stole på, at jeg har vært proff, engasjert og kaster meg inn i alle prosjekter. Det er deres ord, ikke mine, men jeg må repetere dem for meg selv slik at jeg husker det. Og i går hadde jeg photoshoot med dem hele ettermiddagen, for mitt siste prosjekt. Det er riktignok et mini-prosjekt, og jeg prøver meg mye frem, og jeg har mye noia fordi jeg aldri har vært noe annet enn meg selv på TV. Det er jeg nå også, altså, men nå er det ikke jeg som står i fokus men jeg som skal få andre til å komme godt ut av det. Jeg har litt nerver, alt har gått så fort, men det er premiere i slutten av august. Forhåpentligvis imponerer jeg slik at jeg får gjort mer TV-relatert som utfordrer meg.

Krysser fingrene. Å få være mer programleder hadde vært en drøm.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Kjolen min finner du HER, jeg har snudd den bak frem.

Da jeg gikk hjemover var det med sommerfugler i magen, endelig skulle jeg få se Kasper igjen, og etter å ha hatt ordentlig kvalitetstid sammen gjorde vi det nest-beste som finnes; nye episoder av favorittserien! Papirhuset, som nå seiler opp som en av mine favoritter – noen sinne. Tredje sesong er like bra som sine forgjengere, og det skjer jo cirka aldri. Jeg har seriøst ikke noe negativt å si om den serien, skuespillet er helt rå, manuset er mind-blowing og alle er så pene. Ligger på Netflix, men for all del, se den på spansk. VI har sett engelsk dub med et uhell (bare noen sekunder) og det er elendig i forhold. Sesongen nå er så spennende at jeg ikke klarer å sitte stille underveis.

Vi klarte ikke å se bare en episode, så det ble tre og en halv. Man sier jo “vi ser bare en halv” for å unnskylde seg selv når klokka er godt over midnatt. Jeg klarte likevel å dra meg opp i morges, på en nesten tom time hos Barrys Bootcamp. Det er vel flere som tenker som meg, at man ikke vil stå på et gym når solen skinner, men det er jo nettopp da man burde trene – når det frister minst. Da lager man en vane for seg selv.

Slik tenkte jeg litt da jeg kuttet alkoholen også. Jeg kuttet den før sommeren, for da er det verst, og da vet jeg at jeg klarer det når som helst. Om jeg klarer å dra meg selv på trening når jeg aller helst vil ligge i stjerneformasjon med en is, helst inne i skyggen, da er jeg på riktig sted.

Nå skal jeg bare fullføre dette innlegget, og så pakke sammen en bag for det neste døgnet. Vi skal endelig tilbake på Dale Store Gård, den veganske gården! Som jeg gleder meg til å se alle dyrene igjen, men aller mest grisene. Jeg beundrer virkelig hvordan de to som driver gården har tatt steget fra et typisk byliv til å følge hjertet sitt, jeg tror vi er mange som føler på det samme. At den gamle historien vi har fortalt oss selv, hvor jaget om penger og status, ikke lengre gir like mye mening.

All respekt til de som klarer å være den nye fortellingen.

Jeg håper dere får en fin kveld, jeg er sikker på at min blir en av de bedre. Vi skal overnatte på gården 💕