I det siste har jeg hatt en stemme i hodet, en følelse i magen eller bare en helt irrasjonell frykt, kall det hva du vil, som forteller meg at “nå er det snart på tide at ting går til helvete på en sånn måte at du aldri har kjent på maken”. Jeg har aldri vært overtroisk, men plutselig har jeg blitt det, eller i det minste begynt å tro på en slags kosmisk orden som tilsier at om noe skal gå bra ett sted må det gå dårlig ett annet. Om jeg har det fint betyr det at noen i verden lider på grunn av det og slik holder universet det gående, og nå har alt pekt i min retning såpass lenge at jeg bare er millimeter unna alvorlig sykdom, dødsfall, at huset brenner ned eller noe annet grusomt. Denne stemmen i hodet og følelsen i magen gjør meg ikke handlingslammet men den gjør at jeg nesten griner på flyet til Honolulu, fordi jeg, i mine mest narsisistiske øyeblikk, kan bli såpass rørt ved tanken på min egen begravelse. Det verste hadde jo riktignok ikke vært min egen død, da hadde jeg jo sluppet denne evige bekymringen. De siste dagene før jeg reiste har setninger som “kjør forsiktig, husk å skru av ovnen, husk at det er glatt ute” blitt slengt ut som om jeg var min egen mor, alltid så bekymret, og som om absolutt alle i min nærhet er barna mine som jeg må våke over med haukeblikk.

Som om de skal glemme helt grunnleggende kunnskap om det å være menneske, med mindre jeg forteller dem det.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

På den positive siden har jeg nesten blitt litt i overkant takknemlig for alt jeg har. Jeg kan sitte å se på Kasper i ett kvarter i strekk, nesten uten å blunke som den psykopaten jeg er, kun fordi jeg setter stor pris på hvert eneste lille sekund vi har sammen, som om jeg, for første gang, har skjønt at jeg en dag skal bli gammel å dø. Jeg satt og trippet på flyet fordi jeg gledet meg til å sende han melding og at fingrene mine i det hele tatt fungerer til å kunne rase avsted på den lille skjermen, at ikke leddene sier ifra. Om vi er så heldig å holde sammen for alltid vil en av oss dø først og da kommer man til å se tilbake på disse dagene med stor lengsel og akkurat de dagene eksisterer jeg i – akkurat nå. Alle jeg kjenner lever og har det bra, jeg følger mine egne drømmer og jeg er frisk. Det er ikke til å holde ut at alt skal være så fint.

Jeg drar han inntil meg i søvne og det er som om jeg for første gang legger merke til det. Jeg eksisterer i det som en gang skal bli fjerne minner, også kjent som den fineste tiden i mitt liv. Den vil jeg ikke gå glipp av samtidig som den skremmer meg. Det er som om jeg, hver gang jeg sjekker telefonen forstår at dette er sekunder som er dyrebare og de kunne vært brukt på annet. Den følelsen har vært fin å få inn i livet sitt.

Og heldigvis setter jeg ikke reiser og de ekstraørdinære øyeblikkene høyest. Det har også denne bekymringen gjort med meg. Jeg setter uendelig stor pris på hverdagen, og hvert eneste sekund den er uproblematisk og enkel. Å handle på REMA 1000, å sparke snøen av skoene før jeg går inn, å skrape snø av ruta, bestille billetter hjem til jul, et kyss i forbifarten og å tenne et stearinlys på kanten av senga når jeg leser.

Kanskje det er dette som er å bli voksen og at disse følelsene bare vil eskalere, denne bekymringen for alt og alle, men isåfall tør jeg ikke engang å tenke på hvordan jeg en dag kommer til å bli som mor. Jeg har alltid trodd jeg kom til å bli avslappet og kul men jeg forstår jo nå at jeg kommer til å være hysterisk, sentimental og streng på innetider og ta på dere sikkerhetsbeltet, er dere nå sikre på at det er trygt å reise akkurat dit, spiser dere nok vitaminer, send melding når dere er framme, og så videre. Jeg kommer med andre ord til å bli min egen mor – full circle, som man sier.

Uansett. Vi er fremme på Honolulu og jeg har det veldig fint, øya er så mye finere enn jeg hadde trodd. Vi snakket om det jeg og Charlotte, hvor viktig det er at vi er hundre prosent tilstede i denne opplevelsen og ikke er så bekymret for de som er hjemme, for det er man jo. To gamle damer på tur.

Følte bare for å lufte litt tanker med dere. <3