Reklame | to annonselenker

Som jeg misunner alle dere med hytter. Hadde jeg hatt en egen ville jeg ha flyktet ut dit hver eneste helg. Om du er som meg derimot, og ikke har noe fast sted å flykte til, kan jeg varmt anbefale deg å dra hit. Treetop Fiddan heter det. Dette er ikke reklame, jeg bare vet at spørsmålene vil tikke inn.

Veien hit var enkel. Nesten 5 timer i bil fra Oslo, med et par stoppesteder på veien (sørlandet er vakkert), parkere bilen og så ro ut til hytta. Jeg mistet Gucci-vesken i gjørma og var nok litt av et syn, men jeg tar ikke tungt på sånt i det hele tatt. Om du ikke har råd til å skitne til tingene dine burde du 1. ikke ha ting og 2. i alle fall ikke ta dem med på et sted som dette.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Helt magisk å være så adskilt fra folk. Oss, båten og hytta.

Jeg har begynt å sette sånn pris på at det er helt stille. Før kunne stillheten være skummel, det var som om tankene ropte på innsiden, det er jo aldri helt stille for du er jo der med tankene dine og kroppen din og bråker – helt til du får kontroll. Det kan være fordi jeg har jobbet så aktivt med meg selv, at jeg har blitt mer “mindfull” og nesten avhengig av det, jeg trenger det rommet for å dykke inn i meg selv. Eller så er det bare voksenlivet, jeg tar meg selv i å tenke “få av dette bråket” når visse typer låter kommer på radioen, ha ha. Det hadde jeg ikke trodd for bare et par år siden.

Uansett er det nødvendig med denne roen, for høsten kommer til å bli hektisk. Jeg skal fortelle mer om hva som venter etterhvert!

Jeg føler en avstand mellom meg og verden når jeg er her, og det trenger jeg. Når stemningen er negativ på bloggen, slik som den var et par innlegg ned, så bryr jeg meg ikke et dugg. Jeg lever ikke for noen andres del enn min, jeg kan så klart håpe på å være et positivt bidrag i folk sine liv, men jeg har også lært meg at negativ stemning skaper mer negativ stemning. Jeg kan ikke la det gå inn på meg, og når jeg er her føler jeg på den avstanden. Det spiller ingen rolle hva andre mener eller tror, om rumpa mi er større eller mindre. Jeg kjenner det i dypet av meg når jeg er her, jeg bryr meg ikke. Fy faen så deilig.

Ansiktsmaske på vei inn i badestampen, denne kommer fra The Body Shop. Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg orker å holde på så mye, gjøre så mye, og hvordan jeg takler negative tilbakemeldinger. Så klart er det vanskelig noen dager, men jeg har holdt på i ni år og man bygger opp et skjold. Jeg har ikke noe godt svar egentlig, vi tåler forskjellige ting. Men det er nødvendig med pauser slik som dette for å få perspektiv på alt, forstå at det ikke er så viktig.

Og vite hva man kjemper for.

Vi sleit en del med denne badestampen. Den var rett og slett alt for varm, jeg trodde vi måtte skikkelig fyre på for å orke å sitte der, men da vi bikket 49 varmegrader var det nærmest uutholdelig. Etter mye prøving og feiling gikk det seg til!

Man må liksom ofre løshåret sitt på turer som dette, men da er det viktig at man er fornøyd. Og jeg har – med hånden på hjertet – aldri vært så happy som nå! Det stemmer at jeg hadde min egen kolleksjon med løshår, da jeg var 19 år gammel. Så klart kan jeg finne noe annet som funker bedre og som jeg benytter meg av på så mange år, og det er lov å si “det jeg gjorde da var nok ikke det beste” – selv om det var bra. Standaren min nå, på beauty, er så høy. Det trenger ikke å være det dyreste men jeg vet hva som er best.

Det er noen av dere som har lurt på hvordan jeg kan være sånn opp-ned i humøret. For et par uker siden var det tungt og nå er det tilsynelatende bra. Og vet dere? Det har ingen dramatisk årsak. For et par uker siden var det en del krangling på privaten, jeg fikk ikke til med jobb, jeg rakk ikke å trene, jeg hadde PMS, jeg klandret meg selv for det som gikk galt, jeg begynte å stille spørsmål ved hva jeg egentlig vil, stemningen på bloggen var dårlig, og så ballet det på seg. I tillegg måtte jeg stå opp foran e kamera å intervjue andre, når jeg egentlig gikk på reservebatteri. Livet mitt er kaotisk og det skjer mye, det er masse inntrykk hele tiden og jeg er følsom på mange områder – så klart blir det opp og ned. Jeg kunne vært flinkere til å ikke “ta helt av” på de dårlige følelsene, absolutt. Jeg klarer ikke å la en dårlig dag bare være en dårlig dag, det må alltid ha en grunn, og da kan jeg finne på en million av dem. Og grave meg selv lengre ned.

Men, jeg har ikke bipolar lidelse. Jeg er aldri manisk. Men jeg fikk faktisk høre fra en psykiater en gang, da jeg var veldig ung, at jeg var nok mest sannsynlig bipolar og det “klamret” jeg meg fast til. Lenge. Da det ikke lengre stemte overens med meg og mitt liv, i det hele tatt, trodde jeg at jeg hadde blitt frisk eller kurert meg selv, noe som egentlig ikke skal være mulig. Heldigvis fikk jeg noen ordentlige å snakke om etterhvert og jeg vet at jeg er langt fra bipolar lidelse, jeg er følsom og har litt angst, men jeg har et ekstraordinært liv som hadde vært vanskelig for hvem som helst å takle.

Det trenger ikke være verre enn som så.

Skjorten jeg har på meg finner du HER. Ringen er fra Safira.

Ukens bok er “en moderne familie”. Jeg liker den godt, så langt! Selv om temaet er alvorlig har den en litt lettere stemning over seg enn det jeg vanligvis leser, og det var deilig nå.

Vi drar ikke hjem før onsdag, jeg skulle ønske vi ble en uke til, minst. Vi får komme tilbake neste år 🙂