å prate om alt og trendy med angst

Reklame | reklamelenker Nelly

Æh, jeg vil absolutt ikke at dette skal være en silikon-blogg (herregud så nørd det hadde vært), MEN jeg må bare lufte at jeg begynner å få skikkelig kalde føtter for å fjerne. Dont get me wrong, jeg skal gjøre det og er 100% bestemt, men jeg har blitt så vandt til denne kroppen og det blir så annerledes. Hvordan klær skal jeg bruke? Kommer jeg fortsatt til å være fornøyd med kroppen min? Akkurat nå virker det ikke sånn, og det er en skremmende og ubehagelig tanke. Husker at jeg f.eks aldri turte å kle av meg foran noen og er redd det skal komme tilbake.. Spesielt om det blir stygt i starten. Åh, det blir siste jeg sier om denne saken på en stund, jeg måtte bare få det ut til dere for jeg har fått så god støtte så langt.

Sko: HER. De er normale i størrelsen og veldig fine.
Kjole: HER. Den er bittelitt stor i størrelsen, så gå gjerne en størrelse ned.
Puffen har mange spurt om før, og den er fra ROOM21.

Jeg elsker å dele av meg selv og om du følger meg på sosiale medier, så kjenner du meg. Det er ikke en rolle jeg spiller her inne, men i flere år følte jeg at jeg kanskje “måtte” det fordi jeg fikk høre karrieren min kom til å gå i vasken om ikke – det var jo ikke normalt å fortelle om man hadde det vanskelig, for eksempel. Det har jo snudd nå heldigvis! Selv om mange tror det er “trendy” å ha angst fordi influencere skriver om det, så er det på INGEN måte noe kult å oppleve angst og angstanfall. For meg finnes det ikke noe verre, man tror jo man skal dø! Så uansett hvor trendy det er, da ville jeg heller ha vært u-kul eller hva faen.. Men, det er uansett best for meg å snakke fritt om det, og jeg håper dere synes det er fint å ha meg her som en åpen bok, selv om det kanskje er for mye for mitt eget beste.

Jeg skammer meg over veldig lite og jeg elsker å dele ting som har skjedd i livet mitt, tanker og funderinger. Også de vonde følelsene! Slik jeg snakker med dere snakker jeg også med mine nærmeste venner, DET er dialogen jeg ønsker vi skal ha her inne, og nettopp derfor ser jeg på dere som venninner.

Jeg har aldri vært åpen om angsten min, om plastisk kirurgi, om sex, om hva det nå enn måtte være som er “over streken” fordi jeg har en baktanke med det – det er bare sånn jeg er som menneske. Jeg kan snakke om det til hvem som helst, også en fremmed på gaten liksom. Når jeg skriver et innlegg på bloggen finnes det ingen agenda, og jeg prøver heller ikke å bevise at jeg er smart eller kul, men jeg bare går inn her og er meg selv 100%.

For å være ærlig har de siste to dagene vært litt på kanten, og jeg har følt meg veldig nære et angstanfall. Jeg har lært meg å forstå hva det kommer av, og hvordan jeg skal unngå det – men da må jeg også gjøre det, og ikke bare kjøre på og late som om jeg kan overse følelsene. Senke farten, og være god mot meg selv. Og det ønsker jeg å snakke med dere om hele veien, for da kan vi støtte hverandre og heie istedenfor å dra ned, eller at jeg skal lukke døren å bare forsvinne som jeg har gjort før. Jeg elsker når folk er åpne og snakker om alt, forteller hva de er redd for, hva de er flau over, og historier om hvordan livet ikke er perfekt. Jeg relaterer meg til slike mennesker, det er slike mennesker som motiverer meg, og får meg til å slappe av. Jeg elsker å se at til og med dem med “perfekt liv” på instagram også har grått seg igjennom en hel natt, gjort flaue ting foran kjæresten, tenkt noe vondt om sin egen kropp, hatt verdens beste dag.. Ja, kontrastene! Og de vil jeg gjerne heie på, også her inne.

En ting jeg synes er veldig lett å prate om er tanker om min egen kropp, karriere, psykiske problemer og sex. Ting som mange andre kanskje helst holder for seg selv. Jeg håper min stemme kan hjelpe andre som kanskje ikke tør å åpne seg for venner og familie, jeg kan være en søster man kan åpne seg for. Om noen ikke ønsker å jobbe med meg fordi jeg snakker om angst, kjærlighet og litt flaue ting, så får det bare være. Et samarbeid skal passe sammen med den jeg er, og ikke noen jeg blir tvunget til å være.

Om vi skal ta et eksempel med selvskadingen min. Jeg VET jeg har hjulpet så mange unge jenter og gutter der ute med å innse problemet sitt, fortelle det til noen man stoler på og kanskje bli litt bedre. Samme har jeg gjort med depresjon, destruktive forhold.. Og sikkert mer! Jeg vet at åpenheten min kan lette på følelsene til noen, man føler seg mindre ensom, og så kan vi kanskje le litt av alt det vanskelige også istedenfor å grave det bort. Å hjelpe noen på veien med deres lave selvbilde, i kjærlighetssorg osv er det fineste jeg kan få oppleve.

Når jeg klarer å åpne meg for dere på bloggen ser jeg det på en fremgang for meg som person. Jeg lærer av det også, og blir flinkere til å være ærlig mot meg selv. Jeg er så stolt over mamma og pappa som har oppdratt meg til å bli så sterk, at jeg faktisk tør å snakke fritt og at jeg reiser meg hver gang det virker helt umulig, at jeg fortsatt orker. Jeg skriker fra toppen av taket at jeg har det vanskelig og at jeg ikke er perfekt, og jeg blir knust for det gang på gang, men jeg gjør det likevel.

Dette har som sagt vært noen rare dager, men fordi jeg hørte på meg selv ble det ikke så ille og jeg er SÅ stolt over meg selv, som håndterer mine utfordringer bedre! Livet mitt har snudd så til de grader etter at jeg begynte å ta meg selv på alvor. Og for det er jeg så glad <3 Jeg heier på dere og takk for at jeg får være åpen!

20 kommentarer
    1. Takk for et flott, reflektert og ærlig innlegg. Dette er lesning jeg liker. Jeg synes det er veldig forskjell på måten du skriver innleggene dine på. Noen ganger virker det som du skriver veldig på “måfå” og bare slenger ut noe som du kanskje bare har brukt noen minutter på. Andre ganger skriver du mer modent og reflektert. Jeg heier på det siste!😊 Flott at du fronter det å heller heie på hverandre istedenfor å trykke hverandre ned. Tommel opp 👍

    2. Jeg hadde så mye jeg ville si, men så forsvant det ,mens jeg leste videre i teksten din.
      Jeg har hatt et ønske om å åpne meg for deg lenge. Å da jeg møtte deg i Stavanger , på bok signeringen skulle jeg endelig tørre dette. Men jeg var først i kø, og det var så mange der å ventet. Så turte ikke bruke tid å sløse bort andres tid … Så jeg rakk ikke gi deg en klem en gang. Turte heller ikke ta bilde SAMMEN med deg. Fordi alle de som så på. Så jeg tok heller bilde av deg… noe jeg skammet meg over laaang tid etter. Gikk med en skuffet følelse og stor klump i magen…

      Jeg har gått med følelser og tanker i hodet så mange år nå, at jeg faktisk har kommet på det stadiet at jeg ikke orker å snakke om det. Har snakket så mye med meg selv i hodet , at jeg ikke lenger klarer å ha en rød tråd gjennom det jeg eventuelt skulle ha fortalt.
      Alt jeg vet , et at jeg har gravd meg for langt ned, å nå føles det hvertfall sånn ut, at jeg aldri kommer meg ut av det.
      Men siden jeg nå er “følelsesløs” så jeg liker å kalle det, og ikke klarer å holde hodet på rett sted. Så får jeg meg ikke til å si noe som helst.

      Vet ikke hvor jeg vil med dette heller. Men det er litt som du sier. Du er lett å prate med. Å du gjør noe med meg, som gjør at jeg ønsker å prate med deg om dette.

      I den første boka de, følte jeg du hadde skrevet om meg. Bortsett fra det var noen ting som jeg ikke kunne kjenne meg igjen i . Fordi jeg var ikke like vågal fordeom jeg var sjenert å usikker.

      I din neste bok
      Er det som om du har vært en flue på veggen, gjennom mine 4 år , med min kjære…
      Det er som om du har skrevet denne boken , ikke bare FOR meg , men OM meg og…. jeg blir skremt , men også utrolig inspirert .
      Men fordeom , kommer jeg meg ikke utav det. Jeg føler meg ikke fysisk sterk nok. Jeg vet alt er galt. Å jeg forstår store deler. Men fordeom så “vil jeg ikke innse det” på ett eller annet vis.

      Jeg har fakta på bordet. Jeg har mange som støtter meg å prøver å påvirke meg til det positive . Men fremdeles , står jeg på , å kjemper . For ett løp som allerede er tapt.

      Jeg går til psykolog , og jeg forteller henne det hun burde fortelle meg. Som hun siterer. Men fordeom , er jeg ikke sterk nok , til å følge det jeg selv Sier og vet.

      Nok en gang. Vet jeg ikke hvorfor jeg skriver hehe… Men ja. Av og til er det godt å bli hørt. Selv om enn ikke “skal noe med det videre” (dårlig setning men ja )

      Du er ett stort forbilde. Og om dette var i 2007 eller tidligere. Hadde du hengt på veggen min , sammen med britney Spears og flere 100 plakater av andre kjendiser !
      Jeg ser så døende opp til eg, og alt du gjør. Alt du står for , å alt du sier. Du er et så stort forbilde. Så fort jeg ser du er med på noe på TV, klikker jeg meg inn med en gang ! Har ikke ord.
      Du er grunnen til å bli lesbisk om enn skal si noe så vulgært <3
      Jeg bare digger deg ! Utrolig hva du har fått til, til tross for all motgang . Du er så sykt sterk ! Åh ja ! Nei har ikke ord!

    3. Må være ærlig og si at jeg er faktisk veldig bekymret for at det har blitt «trendy» med angst og depresjon. Jeg har slitet med det i mange mange år, var ingen som pratet om det før og jeg har veldig blandet følelser med at plutselig er det super normalt å ha det? Jeg er jo lettet å lese at jeg ikke er alene men vet at folk kan si de sliter med ditt og datt uten å en gang dratt til lege eller psykolog om det. Føler det er en del som selvdiagoniserer seg selv og det er det som skremmer meg litt. Det er helt annerledes å synes det er ubehagelig å ta seg en joggetur til å faktisk ha angst for å komme seg ut for å jogge og tror det er en del som blander følelsene med å ha det litt ubehagelig eller ikke liker en ting enn å faktisk ha angst. Samme med depresjon, noen kan ha en liten sliten periode og tenker «nå har jeg depresjon» og forteller alle om det enn å faktisk leve med depresjon. Depresjon er veldig annerledes enn å ha en tøff periode og det er det jeg tror folk blander litt.

      Ikke ta meg feil, synes det er flott at folk snakker åpent om psyken og jeg gjør det selv på YouTube osv MEN plutselig ser jeg et mønster der alle sliter plutselig med psyken og det får meg bare til å lure litt.

      Sier ikke at du ikke sliter med det altså, bare snakker om generelt av hva jeg ser rundt. Når jeg så på serien din og den episoden der du får angstanfall begynte jeg å grine med en gang fordi jeg skjønner hvor ekkelt det er. Det er tider der jeg sliter så sykt med å puste fordi jeg faktisk tror jeg dør. Det er helt forferdelig og unner ingen det.

    4. Vil bare informere om at du sikkert har skrevet feil i fjerde avsnitt. Jeg har ‘aldri’, du mener vell ‘allfid’ ettersom jeg leser videre i innlegget?:D

      1. Nei, skal nok stå aldri. Les avsnittet ein gang til😉

        Jeg har aldri vært åpen om angsten min, om plastisk kirurgi, om sex, om hva det nå enn måtte være som er “over streken” fordi jeg har en baktanke med det – det er bare sånn jeg er som menneske.

        Ja hun har alltid vært åpen om det,men ALDRI vært åpen om det med ein baktanke😊

    5. Heia <3 Når det gjelder silikon, kanskje det er mulig å bytte innleggene med noen som er mindre, også ta de ut etter et år? Så rekker kroppen å sakte «trekke seg sammen». Tror alle opplever at puppene ser ut som to sprengte ballonger i starten, og om du ikke ønsker det så kan kanskje å «trappe ned» være en løsning? Ikke vet jeg 🙂

      Jeg elsker at du er så åpen på bloggen, og når det føles så riktig for deg så synes jeg absolutt det er der du skal gjøre og <3

      Ha en fin dag søta

    6. Jeg er så syk av angst! Jeg har ligget lenket til sengen i 7 år! Bortsett fra når mannen min kjører meg til behandling. Jeg kan ikke delta i min datters liv. Jeg snakker og klemmer, men har gått glipp av alt. Store traumer har ødelagt meg for godt. Kriseteam har ikke tid å komme. Vi har prøvd alt. Jeg er utdannet Psykolog. Kan selvsagt ikke jobbe. Kan ikke føre en samtale med venner lenger. Jeg går i privat behandling. Historien min er å finne i en Lærebok. Jeg merker de mener at dette blir livet mitt videre. Jeg klarer ikke mer. Jeg har kjempet så lenge. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men måtte få det ut. Slik at flere kan se at noen er så syke som dette. Så syke at du ikke kan se en film med familien. For syk til et felles måltid. Jeg går til behandling hos de fremste på dette emnet. Men her er jeg. Ødelagt for livet. Og med det største ønske om å sovne inn for godt. Ta vare på deg selv.

      1. <3 Sender deg varme tanker. Klem fra ei som ble frisk etter mange, mange tunge år hvor jeg følte livet var for tungt å bære. Jeg er frisk nå og glad hver dag. Skulle ønske du også ble det, stor klem!

    7. Skikkelig kult å spennende og koselig innlegg synes det er toppers at du er deg selv du er som et Eventyr synes jeg ønsker deg en fortsatt riktig god helg å alt godt fra meg å katten min sophie Elise hilsen Kristian Magnus ♥️😃

    8. Hei. Jeg har fulgt deg i så mange år nå, og skjønner så inderlig hva du sliter med. Ikke HVA du sliter med, men det å slite og ha det vanskelig. Jeg har slitt med Anorexia halve livet, det er et helvete!! I dag sitter jeg alene, leter etter flasker for å få det til å gå rundt, helsa er i faresonen og kort leve tide igjen som min lege sier om jeg ikke tar meg sammen. Men ville bare si at jeg “lever” gjennom deg og noen få bloggere…dere er mitt utsyn til verden utenfor som jeg ikke klarer å delta i. Møtte deg en gang ute, og du ga meg en klem, og det satte jeg ufattelig pris på!! Julen og hele desember måneden sliter jeg virkelig. Ikke råd til noe, lukter julemat i gangen, hører latter og ser naboene komme med overfylte poser….må innrømme at det er vondt. Selv om jeg er “gammel” så er det lille jenta i meg som drømmer om å få en presang julaften og ha noe å glede seg til. De 7 siste årene har jeg ligget så lenge jeg kan julafte, prøvd å sove over, men det går dårlig. Så ender opp med å sitte i jogge buksa på kvelden alene og se TV og ser alt alle legger ut på FB om pakker, mat og familie kos…..da kommer tårene…Beklager

    9. Jeg elsker at du er så åpen, du utstråler liksom en trygghet, selv om det sikkert mye er usikkerhet og vondt. Lite selvhøytidelig-ish, men som vi jo veit er annen kamp på innsiden.
      Jeg hørte Forbilde på lydbok i sommer, elsker boka, men syns det var skummelt at du snakka så mye om at selvskading hjalp deg, men tror ikke det stod noe sted i boka om at du ble eldre og mer moden, men at selvskading var dumt og at leseren må ta erfaringen din på alvor og IKKE skade seg. For nå virker det som at du har “anbefalt” det i boka, kun sagt at du hadde det tøft, kutta deg litt og at verden var lysere.
      Vet du har snakka litt om det på bloggen, men ikke nok føler jeg. HVIS du er der da, at dette er uhensiktsmessig? Eller tenker du at det er lesernes valg, på samme måte som at du sier at du ikke kan ta ansvar for at hvis unge tar silikon som deg. Og du kan ikke ta ansvar for det, men hva tenker du ang selvskadingen sånn?
      Jeg har selv skada meg i årevis, sydd titalls sting – og jeg tror ikke en eneste person der ute vil kunne bli sett med meg framover, alle vil skamme seg og tenke på meg med avsky og forakt. Angrer og er bitter på meg selv, sånn blei det, men det er hjerteskjærende å tenke på de unge som leser at det hjalp. Plastisk kirurgi er liksom en annen skala enn å ta en kniv fra kjøkkenet…..

      Ellers? Digger deg! Er sikker på at du har reflektert rundt dette og, heier på deg gjennom angst og mørke ting❤️

    10. Hvorfor lyver du til jenta som spurte om rumpa di var ekte i NRK serien Jorden rundt på seks steg?

    11. Hei!
      Skjønner at du er litt redd for å bli like usikker på deg selv som du var før du tok silikon, men husk på hvor ung du var. Du var kanskje ekstra usikker på deg selv, men du var i en alder der det tross alt er helt normalt å være usikker, og redd for å kle av seg foran folk. Kanskje blir det å føles litt rart uten silikon, og kanskje du må bruke litt tid på å venne deg til det, men jeg har full tro på at dette tar du på strak arm, Sophie.

      Ellers mener jeg at ingen skal være redd for å snakke om utfordringer i livet pga. at andre kan tro at man sier det for å være kul. Det er ukult å bruke problemer for å virke kul, men det er også litt ukult å anta at folk sier vanskelige ting for å være kul. Det som derimot er kult er ikke å ha problemer, men å tørre å dele det.

    12. Jeg tror du skal tenke på at du blir mer egen uten silikon. Det blir mer deg. Det er noe folk tenker på. De tenker at du ser tynnere ut, men at det er en stil du har. Det er stilen din de adder at du ser tynnere ut, men de hadde ikke adda den stilen med mindre de ikke la merke til at du har små pupper. Du kommer til å være helt ny, fresh, bare en av de som ikke har så store pupper. Jeg vet om flere modeller som feks. punk-klær, og fine gensere. Du kommer helt sikkert til å bli nydelig!

    13. Hei! Ser deg på «jorden rundt på seks steg»… Hvorfor sa du til hun jenten (steg nr 1?) at rumpen din er ekte? Du har jo operert, det er jo åpenbart at den ikke er ekte!
      Synes det er utrolig synd at du lyver om det, for det er slikt som bidrar til et urealistisk kroppspress! Og nå sprer du det til uskyldige små landsbyer på andre siden av jorden????

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg