For et par uker siden var jeg våken veldig sent, klokken nærmet seg 03 og jeg sto i stuen og ryddet i klesskapet. Leiligheten min har automatisk oppvarming og noen ganger er temperaturen ikke til å holde ut fordi det blir så varmt, så selv om det var kaldt ute og midt på natten måtte jeg ha vinduet åpent. Jeg bor i en høy førsteetasje og jeg hører veldig godt når noen går på gaten utenfor og på den tiden av døgnet pleier det å være en del bråk fordi folk drar hjem fra byen – og spesielt nå i julebordsesongen er det et sinnsykt leven, og jeg har blitt vandt til det, og synes faktisk det er litt hyggelig.
Plutselig hører jeg en slags “skrapelyd” som jeg først tror kommer fra gaten, men så blir den mer intens og jeg snur meg mot vinduet.. Og ser TO HENDER som prøver å løfte seg opp og inn i leiligheten min, jeg tror jeg ser en fot også, og det er så mørkt og jeg har vinduet åpent. Men istedenfor å reagere blir jeg stående som et spørsmålstegn, for min første tanke var at det kanskje var noen jeg kjenner som av en eller annen grunn tar seg bryet av å klatre inn vinduet (og det tror jeg ikke er lett siden det er nesten tre meter til bakken!), og så rekker jeg ikke å tenke så mye før jeg ser at det er en ukjent ung mann. Alt skjedde i løpet av kun et par sekunder og før jeg rakk å gjøre noe mistet han grepet og falt ned på bakken.
Jeg ble stående stille i noen sekunder og tenke på hva som nettopp hadde skjedd, før jeg rolig gikk mot vinduet og tittet ut – han var borte – og så lukket jeg igjen og gikk å la meg, helt uberørt. Og med vinduet åpent natten etter.
MEN! Nå de siste nettene har jeg plutselig fått skikkelig angst på grunn av dette og kan våkne midt på natten av at jeg skvetter til og tror noen er på vei inn på soverommet mitt eller i stuen, så nå har jeg alltid vinduene lukket og holder på å koke over.. Og jeg har jo voldsalarm så jeg hadde fått hjelp raskt om noe skulle skje, men det er uansett ganske ubehagelig å tenke på. Jeg lurer på om han som prøvde å klatre inn gjorde det tilfeldig, om han visste at jeg bodde der, om han bare var full og ute etter en liten spøk.. Det får jeg vel aldri vite heller.
Nå kommer dere sikkert ikke til å bli det minste overrasket engang, og det sier vel en del om meg som person.. Jeg spiste middag med redaktøren min og en venn i går kveld for å feire at boksalget har gått så bra, og da jeg kom hjem var det så sent at jeg bestemte meg for å døgne slik at jeg skulle rekke flyet. Jeg måtte reise til Gardemoen klokken 06, og da klokken var 05:30 satt jeg klar i sofaen med jakke og sko på og telte minuttene. Og SÅ KLART sovnet jeg, sittende i sofaen, og rakk ikke flyet.. Pappa ble ikke litt overrasket, og som sagt – neppe dere heller. ORKER IKKE MEG SELV!
Så jeg måtte booke et nytt fly, dro ut å spiste avskjedsmiddag med Joakim (den jævelen reiser til Thailand, heldig!) og nå sitter jeg i sofaen nok en gang og venter på å dra til flyplassen, 12 timer senere.. Haha. Gleder meg masse til å komme hjem! ♥
Ei av jentene i håndballgjengen hadde bursdag, og jeg var invitert. Det var den vakreste av dem alle, hun med det lange, rød- brune håret, de fine fregnene, de lange beina og smilet som smittet over på alle. Sigrid. Så naturlig vakker. Jeg elsket Sigrid, og skulle ønske jeg var som henne. Jeg skulle ønske jeg var hvem som helst andre enn meg selv.
Det var lørdag, og jeg var invitert. Jeg hadde ikke trengt å pushe meg på! Jeg fikk komme! De hadde invitert meg, helt av seg selv. Jeg kunne ha heist flagg.
Den hvite blondekjolen jeg hadde valgt meg ut, var litt for stor. Kanskje var den arvet, men ingen hadde sett den før, så jeg brydde meg ikke. Jeg festet de brune kontaktlinsene på mine krystallblå øyne. De vakre øynene mine, som forteller min his- torie. Historien jeg ikke ønsket at noen skulle se. Extensionsene var nye, kjøpt av han som inntil nylig var kjæresten min, og som fremdeles var i militæret.
Jeg krøllet håret, sminket meg. Solpudder fra Isadora. Jeg kommer alltid til å huske det solpudderet, for det fulgte med meg overalt. Den runde, brune innpakningen med logoen på som nesten skinte mot meg, jeg tror enhver jente på min alder som har vært over middels usikker på seg selv husker det solpudderet og den oransje tonen det ga huden ? i mitt tilfelle var huden fremdeles mørk etter siste runde med Melanotan, og nå ble den oransje-mørk. Jeg syntes det var svært flatterende, men ethvert annet menneske som ikke var fargeblind ville nok ha argumentert imot. Jeg stresset. Rettet på løsvippene fra Cubus, smurte på en lyserosa leppestift fra Viva la diva. Budsjettslepper. Jeg hadde fått kjøpt inn en flaske vin. Jeg hadde på meg 3 behåer for anledningen. Det syntes knapt under kjolen, som passet fint rundt puppene som liksom var så store. Det var vanskelig å puste med så mange sett av behåer på seg, men hvem bryr seg, så lenge man har store pupper. Jeg brydde meg ikke. Det finnes ingen diagnose for en slik type sykdom, så vidt jeg vet. Men forstyrret er man så absolutt.
Det var kaldt ute den kvelden. På vei ned mot bilen til mamma og pappa, en sliten grønn golf, satt jeg på ryggen til faren min. Jeg hadde høye hæler, og jeg ville ikke falle. Det var trygt. Det var hjemme. Pappa var trygg.
Etter en ti minutters kjøretur var vi framme. Fest. En av mine første fester hvor jeg følte meg ordentlig invitert og vel- kommen. Fantastiske Sigrid åpnet døren. Hun strålte mot meg, et humør som kan smitte over på hvem som helst, det fantas- tiske håret jeg misunte så mye, og den slanke kroppen. Hun smilte så ekte. Jeg smilte ikke tilbake, for jeg likte ikke tennene mine, leppa eller hvordan nesa så ut når jeg åpnet munnen. Jeg skulle ønske jeg kunne smile tilbake. Det var jo ingen andre enn meg selv som hindret meg i å vise en viss form for glede eller takknemlighet for å få være der dag dagen. Men jeg klarte ikke.
Jeg plasserte meg på en stol i stua hennes. Jeg var sent ute, de andre snakket sammen og var sosiale. Lekte. Jeg drakk, drakk og drakk. Jeg turte ikke snakke, og det var så rart. Jeg følte at alle forventet eller trodde at jeg var en pratsom person som skulle snakke mye. Men slik var det ikke. Riktignok trodde de fleste at jeg hadde store pupper også. Når noen ga meg komplimenter for formene mine, ble jeg glad. Men formene eksisterte ikke. Det var bare puter, og flere lag med undertøy. Det tror jeg de aller fleste kan klare.
Ett glass. To glass. Ti glass.
Selv om promillen begynte å stige og jeg hadde problemer med å fokusere, turte jeg fremdeles ikke å ta ordet. Om jeg ble spurt, så svarte jeg kort. Jeg ville så gjerne spørre tilbake. Jeg ville spørre hvor Julie har kjøpt toppen sin, jeg ville spørre hva Sigrid synes om mattelæreren, eller om vi kunne høre på favorittsangen min. Spørsmål som kom så naturlig for alle andre. Men om jeg skulle stilt dem, så jeg for meg at folk ville bli sjokkert over at jeg tok opp tiden deres.
Jeg holdt kjeft, og verden snurret rundt. Guttene kom, og jeg klarte ikke å se hvem som var hvem. Jeg visste at de var noen år eldre, jeg visste at de gikk på vår videregående skole. Men alle framsto ganske like, med sine skjorter fra Ralph Lauren og for- kjærlighet for bandet Kings of Leon. Ikke overraskende var det Kings of Leon de satte på, sangen het «Sex on Fire», og jeg kunne den. Jeg ville synge. De andre gjorde det, de kjørte allsang. Jeg hørte på, og smilte med munnen lukket og blikket festet ned. Selv med promille, med mye på hjertet og mye jeg ville si, en sangstemme som ikke var så verst og 3 sett med behåer, så turte jeg ikke å synge med. Det var som hentet rett fra en dårlig film, hvor jeg var den usikre nerden som ikke turte å si noe, men av en eller annen grunn var på fest med de kule ? bare at i filmen åpner alltid nerden munnen til slutt, eller gjør noe annet helt sykt drastisk, og så får nerden oppmerksomhet, eller så er nerden egentlig skikkelig deilig og blir populær. Men jeg kan love dere at den nerden i filmene aldri bruker tre behåer, og hun vegrer seg ikke for å smile fordi leppene er for små. Jeg kunne ha sagt noe smart. Jeg var smart. Men jeg var også usikker. Og dette var ikke en film, det var livet.
Etter hvert kom gitaren fram. En gutt tok initiativet, og jeg hadde så lyst til å dra en spøk: Så klart kom gitaren opp når klokka ble tre. Jeg mannet meg opp, begynte på en setning, hørte et lite pip komme ut av munnen min, men jeg stoppet meg selv. Jeg var så redd noen skulle avbryte, at noen skulle snakke i munnen på meg. Så jeg sa ingenting. Som vanlig.
Jo færre folk som satt igjen på festen, desto mer utilpass følte jeg meg som holdt ut så lenge. Jeg burde vært hjemme. Egentlig hatet jeg denne gutten med gitaren. Han satt der og var så mye bedre enn alle andre. Han gikk etter jenta med lys stemme, som hoppet opp og ned, hylte og hvinte. Og han dro opp gitaren på nach. Det var så åpenbart, en klisjé, og jeg følte allerede at livet var så forutsigbart. Jeg kom alltid til å være på nach som dette, med folk som dette, og jeg kom ikke til å si noe.
Heldigvis kan man faktisk sjokkere. Ikke bare alle andre, men seg selv også.
«Hvor lenge har du spilt gitar?»
Der. Sjokket. Ordene kom ut av min munn. Lavt, men tydelig. Egentlig ville jeg si «du streber veldig, føler jeg», men i stedet spurte jeg om bakgrunnen for hans, i beste fall under gjennom- snittet gode, gitarprestasjoner.
Han så på meg. Ikke bare han, men alle så på meg. Som et insekt.
Ett sekund. To sekunder. Ti sekunder.
Det kunne like gjerne vært en time. Stillhet. Før alle så bort igjen. Jeg fikk ikke engang noe svar. Jeg eksisterte ikke.
Og merkelig nok var det i øyeblikk som dette jeg følte det sterkest. At livet var alt annet enn forutsigbart. Og at en dag kom denne gutten til å spørre meg om noe.
Jeg hadde helt rett, for det gjorde han. Fem år senere ba han meg om å dele en av låtene hans på Facebook.
Jeg svarte ikke.
Takk til alle som via snapchat og instagram hjalp meg å plukke ut et tilfeldig kapitel! Boken min selges alle steder hvor bøker finnes, og om dere kjøper bok på hovedbutikken til Cappelen Damm i Oslo får dere signert eksemplar! ♥
Bursdagsgaven til meg selv var denne lampen og bordet fra Italian House på Røa. Jeg elsker det, og nå har jeg offisielt samme nattbord som Kim Kardashian (i alle fall i hennes gamle hus). Og uansett hvor teit det er, så synes jeg det er litt gøy, hehe..
MEN! Når man betaler 16 000 kr for et nattbord forventer i alle fall jeg helt ypperlig service, men damen på butikken var så fjern at jeg seriøst lurte på om hun røyker weed i pausene sine, for herregud som hun surret rundt. Jeg kommer nok til å handle der igjen, men da er jeg i det minste forberedt på at alt tar 100 år og at det blir noe kluss – det ble det denne gangen, med både leveringen og da jeg skulle betale. Håper det blir bedre en eventuell neste gang!
Note to self: må finne et eller annet som skjuler varmeovnen bak der..
På snakk om interiør så er jeg helt besatt av den planten her. Det er første gang jeg har en ekte plante og jeg får det ikke helt til å fungere, uansett hvor hardt jeg prøver. Jeg sjekker at den har fått nok vann hver eneste dag ved å nøye studere jorden, jeg har flyttet på den slik at den skal bli truffet av sollyset og jeg har til og med snakket til den (for jeg har hørt at det skal hjelpe), men likevel dør den sakte men sikkert. Det har gått så langt at jeg daglig spør venner om råd og nå tror jeg de begynner å bli lei av meg, “herregud nå maser hun om den planten igjen”. Planten over everything ♥ Og soverommet mitt ser dere under. Jeg er så glad for at jeg malte det sort, til tross for at alle rådet meg til å ikke gjøre det!
Først og fremst, tusen millioner takk for alle bursdagsønskene jeg fikk på dagen min igår! Jeg skal snart sette meg ned å svare på alle, det skulle da bare mangle. Da jeg først våknet på morgenen følte jeg meg ikke noe bra i det hele tatt, og ønsket kun å trekke dyna over hodet og sove igjennom hele dagen. Men.. Ja, det er jo ikke noen grunn, jeg er omringet av kjærlighet og fine mennesker♥ Selv om jeg føler meg skikkelig stygg og fæl for tiden, haha. Men sånn er det vel for alle i blant.
På lørdag kom Anne-Sofie, Joakim og Marte innom meg med kake, sang (Joakim spilte Taylor Swift – 22 ut av de små høytalerne på telefonen sin), ballonger, lykkelapper og gave. Jeg fikk en full bodyscan hos legen for det var det jeg hadde ønsket meg, hypokonderen i meg har nemlig lyst til å finne ut av absolutt alle sykdommer jeg kanskje har – eller kan få – eller nesten har fått, hele den regla. Det setter kanskje en demper på mine fritidsaktiviter som er sterkt preget av at jeg googler symptomer om legen forteller meg at jeg er frisk, så da må jeg få meg en ny hobby. Men jeg gleder meg!
Hvorfor Joakim viser fingeren til at jeg har bursdag aner jeg ikke 🙁
Lykkelappene jeg fikk fra mine beste venner reddet hele dagen min. Det er verdens beste gavetips! Man får en krokke med lapper som det er skrevet komplimenter og finne minner på, og jeg startet dagen med en tåre i øyekroken og sikkert femti lapper rundt meg. For noen fine folk jeg har i livet mitt! Resten av dagen var jeg på to lunsjer, tok en powernap og så dro jeg på middag, og så på drinker. Jeg drakk fra 12 på formiddagen til 12 på natten og var lett brisen igjennom hele bursdagen, jeg har sendt meldinger jeg ikke akkurat er direkte stolt av, men jeg er ikke flau heller, så det går fint. Ok jeg er kanskje litt flau, men jeg har glemt det i morgen!
SIST – TAKK JOAKIM FOR DENNE FINE COLLAGEN <3 JEG ELSKER ALLE I LIVET MITT!
Jeg begynner å bli litt lei av at jeg føler så sterkt. Heldigvis føler jeg ikke så sterkt på mine egne følelser – eller det er kanskje en kjip ting siden livet ser ut til å bare gli forbi – men sånn som opprørene i Syria nå har virkelig gått inn på meg, under huden og tatt litt knekken på godt humør. Å feire jul nå føles ut som en skam. Avisene skriver så lite (men det er kanskje ikke så mye å melde annet enn at elendighetene går sin jevne gang), jeg oppsøker informasjon alle stedene jeg finner og tvinger meg selv til å se alt av videoer jeg kommer over. Jeg donerer penger, men jeg vet jo at det ikke er nok, og jeg gir ikke meg selv et vestlig klapp på skuldra for god innsats etter at femte SMS til røde kors er sendt. I dag begynte jeg å gråte helt ut av det blå, og jeg føler meg nesten som en taper som har levd et alt for skjermet liv og ikke takler å få virkeligheten slengt i fleisen. FrP kan forresten dra til helvete. Jeg orker ikke å ordlegge det på noen annen måte, for sånn føler jeg det akkurat nå. Jeg er HELT for å være politisk engasjert, jeg elsker at folk er opplyste og vet ting, og det er mange fine verdier i FrP også (tror jeg.. håper jeg, uten at jeg kan peke på annet enn penge-griskhet som ikke egentlig er fint, men positivt for meg som tjener godt men jeg gir vel faen i pengene sånn egentlig. OK avslutt vedens lengste parentes). Oslo Frp stemte MOT å bidra med 1 million kroner for flyktninghjelp i Syria. Smak litt på den – og den berømte “hjelpen der de er” kan man jo spørre seg hvordan det går med, for se hvordan Syrere har det i hjemlandet nå. Siden FrP likevel kan dra til helvete så kan de jo dra til Aleppo og hjelpe til – det ser akkurat nå ut til å være ganske det samme.
Ikke at det egentlig skal grusomme bilder på nyhetene – grusomme virkeligheter – til for at hjertet mitt skal synke i magen og jeg feller en tåre. I dag gikk jeg forbi en mann som hadde boksignering. Han er sikkert en lokal forfatter, og han var eldre (på besteforeldrene mine sin alder), men så var det ingen som sto i kø og alle bare gikk forbi, ingen var interesserte og der satt han med pennen sin og ventet. Stirret ut i luften. Smilte forsiktig, kanskje håpende til alle som stresset til neste ærend, og jeg tenkte på mine egne boksigneringer med flere hundre ungdommer hvor flere av de oppmøtte gråter og skjelver av glede for å få boken sin signert. Det er forferdelig krevende og tungt å skrive bok, det står så stor beundring av alle som gjør det og tanken på de som ingen bryr seg om, de som ingen leser gjør meg så vondt. Jeg blir hele tiden spurt “hvordan går det med boken?” og tanken på alle som får samme spørsmål om boken sin, butikken sin, drømmen sin og må svare at det ikke går så bra.. Altså, jeg klarer ikke. Jeg føler noen ganger at min suksess er ufortjent, før jeg tar meg i nakkeskinnet – jeg har jo kommet dit jeg er nå utelukkende på grunn av hard jobb, men likevel.. Jeg skulle ønske alle fikk den oppmerksomheten de fortjener.
Meg som vil ha oppmerksomheten jeg fortjener i lite klær. Nei, jeg har akkurat våknet fra en nap, og det faktum at jeg ikke har særlig med klær burde for å være ærlig ha null sammenheng med det jeg skriver og mener.
Jeg har vært på jobbreise utenfor Haugesund det siste døgnet. Jeg får ofte spørsmål om å spille på juleball til videregående skoler (DJ), men jeg har alltid takket nei fordi jeg har sett for meg at det kom til å bli så utrolig kleint på et alkoholfritt event. Jeg så for meg at alle bare skulle stå rett opp og ned å ta bilder av meg. Det er helt ærlig gøyere å spille for folk som er fulle, haha.. Ikke vet jeg helt hvorfor, men for litt siden takket jeg likevel ja til å spille på juleballet til en videregående skole i Sauda som også egentlig skulle være rusfritt – jeg tror ikke ungdommene der tok det så fryktelig bokstavelig, hehe. Men det var gøy og jeg ble så glad, og rørt, og trist som vanlig, av å se at så mange setter pris på at jeg kommer og hyler og skriker. Takk for at dere tok godt vare på meg, og det er fint å tenke på mitt i all denne elendigheten. Jeg har tro på framtidige generasjoner, tross alt.
Poenget med å fortelle om reisen til Haugesund var å si at jeg glemte laderen til macen min OG minnekortet til kameraet mitt der, så nå jobber jeg på lånt tid. Men det fine med å ha perspektiv å være klar over all elendigheten i verden, er at man ikke bryr seg om sånt. Det er bare ting – og det ordner seg. ♥
Settet jeg har på meg finner du HER. (fikk de til et annonseinnlegg for litt siden, for ordens skyld. Men det er altså valgfritt å ha det på nå, og jeg tjener ikke noe på lenken). Nå skal jeg kjøpe ny lader og minnekort – sånn er det, og akkurat DET kan man ikke klage på. Det finnes en hel bukett av andre ting å være trist over.
Det nærmer seg 2017, og ting går mot slutten en etter en. Jeg har nettopp spist en brødskive som blir en av de siste brødskivene mine i Oslo før jeg reiser hjem mot jul til fordel for mamma sin mat (♥ ♥ ♥ ♥ ), jeg skal snart trykke play på et av de siste skam-klippene for i år, jeg har den siste boksigneringen min for i år i kveld, og i morgen har jeg siste DJ-jobb i 2016. Jeg skal ikke begynne å kverne allerede nå over hvordan året har utspilt seg, det kunne nok ha utspilt seg både bedre og verre. Et helt middels år – men disse tankene får vi gå igjennom igjen når nyttårsaften står for tur.
Vi får se hva 2017 bringer, jeg har sånn cirka planlagt hele året allerede, slik er det vel i denne “bransjen”. Vi får si som Skam-Isak: “minutt for minutt”, og slik får man leve. Tenk hvor mye lykkeligere man hadde vært da.
Jeg får så ofte spørsmål som går på hvor ditt og datt er kjøpt av plaggene jeg har på meg – og når jeg legger ut bilder på instagram glemmer jeg alltid av å skrive det. Derfor lager jeg et lite oppsummerende innlegg her fra den siste uken på instagram, så i tilfelle du skulle få lyst til å “shop the selfie” er dette en mulighet. ♥
Som dere vet har jeg i perioder slitt veldig mye med å få sove. Det har ikke hjulpet uansett hvor tidlig jeg legger meg eller hvor trøtt jeg har vært, jeg ble uansett liggende å vri på meg i senga i flere timer før søvnen til slutt kom. Jeg har blitt flinkere med tiden, og vil derfor dele mine beste tips for å få sove med dere!
♥ Ikke se på tv, vær på mobilen eller på pc rett før du legger deg. For meg hjalp det å være offline en time før jeg inntar sengen, og ha mobilen i flymodus inne på soverommet.
♥ Det hjelper å lese før man legger seg – men jeg må lese i stua, og ikke på soverommet. Jeg skal være helt klar for seng når jeg begynner å lese (det vil si ha pusset tennene, fjernet sminken og tatt på meg pysj), og så leser jeg helt til jeg blir trøtt.
♥ Om du ikke får sove de første 20 minuttene, stå opp å gjør noe annet i en liten stund. For eksempel yoga, ta noen treningsøvelser, les litt mer.. Men gjør det ute av soverommet!
♥ Siden jeg presiserer det med å gjøre ting ute av soverommet hele tiden.. Sengen burde være et sted man forbinder med soving, og ikke spising / se på serier / sminke seg og alt det.
♥ Appen “sleep and relax well” har funket for meg om jeg for eksempel er på fly. Men du må være ganske god i engelsk for å få ordentlig utbytte av den, tror jeg.
♥ Ikke begynn på medisiner! Det man får hos legen bidrar ikke til normal søvn, og er utrolig lett å bli avhengig av.
♥ Jeg begynte på tabelettene “sleep care” for kanskje en måneds tid siden, og de har virkelig funket så bra. De har gjort at jeg føler meg roligere ved leggetid og at jeg ikke er så rastløs når jeg skal sove. I tillegg inneholder de B12, som det er så viktig at man – og spesielt jeg som er vegetarianer – får i seg.
Visste du at om alle nordmenn kutter ut kjøtt en dag i uka, tilsvarer det samme effekt for miljøet som å fjerne 200 000 biler fra veiene hvert år?
.. Det er noe å tenke på – og absolutt ikke vanskelig å gjøre noe med! I går var jeg på kurs for å lære meg å lage vegansk julemiddag – og herregud så godt det ble! Jeg var på gruppe med tre stk som spiser kjøtt til vanlig og alle var enige om at det absolutt var en mer enn godkjent julemiddag. Dette er første gang siden jeg ble vegetarianer (eller pescetarianer som jeg er) at jeg har smakt noe som like gjerne kunne vært bacon, og alt var så lett å lage. For meg som er helt elendig på kjøkkenet var dette en øye-åpner, det trenger ikke være så komplisert.
Team #julemiddag som ble først ferdig med maten!!!! Var ikke en konkurranse, men.. Hehe.
Vegisterkaker mener jeg at dette het – de ble mine favoritter.
Sååå søt er jeg når jeg lager middag + Louise som tar selfie rett bak meg, haha..
Jeg kjenner jeg fikk skikkelig inspirasjon til å svinge meg rundt på kjøkkenet, jeg! Og så anbefaler jeg alle som har mulighet til å være med på et lignende kurs, uansett hvilke matvaner du har til vanlig. Du har ingenting å tape:)
