Det var noen som spurte om jeg kunne fortelle om da jeg hadde depresjon, og det tenkte jeg å gjøre nå. Men jeg forteller naturligvis ikke alt; det er flere grunner til at ting ble som de ble, som jeg ikke vil dele på bloggen. Håper dere har forståelse! Bildene jeg legger ved er fra den tiden jeg hadde det som verst.
Først; litt basic: Depresjon er en psykisk lidelse. Det er ikke så lett som at du er lei deg en dag så har du depresjon. Det er en diagnose du får av en psykolog eller psykiater (forskjellen på pskykiater og psykolog er at pskykiater kan gi ut medisin og stille diagnoser). Man kan føle seg deprimert, men det betyr ikke at du har depresjon. Det jeg hadde kalles å være manisk depresiv, altså man er i det ene øyeblikket kjempeglad og ikke kjenner seg selv igjen når man er lei seg, og så er man skikkelig deprimert igjen.
Jeg hadde depresjon i sommerferien da jeg skulle begynne på videregående skole, og så utviklet det seg verre utover i førsteklassen på videregående. Det er mange grunner til at jeg fikk det, men det gikk vel mest i at jeg hadde en kjæreste i over et år som på en måte ble “alt” for meg. Følte at jeg ikke hadde noe annet, og av slikt blir man gal. Ikke missforstå for han var verdens beste, men jeg følte det sinnsyke presset til å være perfekt for han, følte jeg ikke fikk til det, ble helt gal i hodet. Så dro han til militæret, og det var veldig rart å gå fra å være med han hver dag, til å nesten ikke snakke med han overhode.
Når jeg begynte i den nye klassen min på videregående føtle jeg ikke helt at jeg fikk kontakt med de andre i klassen. Det er ikke deres feil, det er DEFINITIVT min feil! Jeg tok ikke kontakt og holdt meg unna, ettersom jeg følte at alle hadde et dårlig inntrykk av meg fra før av. Jeg fikk mange gode venner, men følte hele tiden at jeg presset meg på. Typiske ting man føler når man ikke kjenner seg god nok.
Hver dag da jeg kom hjem var jeg helt utslitt å la meg bare ned for å gråte og så sov jeg, hverdagen hadde liksom ingen mening lengre. Så ble jeg kanskje kjempeglad i en times tid, og følte meg skamfull over hvor lei meg jeg hadde vært. Så ble jeg lei meg igjen. Og slikt fortsatte det. Drev også med litt selvskading, ikke for at jeg skulle drepe meg selv men fordi jeg var et kaos på innsiden og det var “godt” å kontrollere smerte på en måte. Dette angrer jeg veldig på i dag.
En dag skulle klassen min på ekspidisjon med naturfagen, og mens jeg satt og ventet på at vi skulle dra kjente jeg bare at jeg ikke klarte noe mer. Jeg gikk bort til læreren min og sa at jeg ikke klarte å være her mer og at jeg bare måtte dra, så gikk jeg ned på sykehuset. Husker ikke så utrolig mye fra det, tror jeg ble i en slags “transe” fordi alt var så uvirkelig, men jeg satt i alle fall i gangen på sykehuset og gråt og sa at om jeg ikke fikk hjelp snart kom jeg til å ta mitt eget liv. Det er helt grusomt og tenke tilbake på, og jeg begynner å gråte nå når jeg skriver dette.. Så ble jeg henvist til nødstime hos psykiater. Husker jeg skulle ta taxi fra sykehuset og taxisjoføren sa” går det bra?” og jeg sa “nei.” Så sa han ” jeg ser det, og håper det ordner seg for deg snart” og jeg knakk helt sammen. Litt som på film.
Pappa kom og hentet meg etterpå og vi snakket lenge om det, og begge foreldrene mine har vært veldig flinke til å legge til rette for meg.
Jeg begynte hos psykolog, men følte ikke at ting ble bedre. Eneste som faktisk hjalp var at jeg BESTEMTE meg for at jeg skulle bli bedre. Det høres kanskje rart ut, men det var nesten om om jeg likte å synes synd på meg selv. Jeg tok tak i mitt eget liv, begynte å være med mennesker som gjorde meg glad og dro meg opp, og sakte men sikkert ble jeg bedre. Jeg er enda ikke 100% frisk og får ofte “tilbakefall”, men da må jeg bare tenke over hva som gjør det. “Gjør jeg noe jeg ikke har lyst til? Er det noen som drar meg ned?” og så slutter jeg med det, eller kutter ut de personene.
Jeg skriver ikke dette for å få sympati, men for at andre som er i lignende situasjon kan få hjelp. Det er så viktig å tenke på at om noen er lei seg, så er de lei seg. Det betyr ikke noe om hvorfor, om de har såkalt “grunn”. Smerte og tårer er jævlig uansett, og selv om noen virker som om de har “alt”, så føles det kanskje ikke slik for dem.
