Reklame | annonselenke Nelly
🌧 “Give yourself time” 🌧
De siste dagene har jeg våknet, satt meg opp i senga og så bare blitt sittende. Har ikke orket å gripe dagen eller tanken på at verden fortsetter der ute. Noen ganger blir jeg sittende å se på folk å lure på om de også satt i sengen å vurderte om de skulle orke eller ikke, slik som meg. For det synes jo ikke på meg når jeg først kommer meg ut.. Så ofte går dagen til å stirre tomt ut i luften samtidig som tankene kjemper om å få plass i hodet mitt. Som vi alle vet hjelper det ikke å stirre ut i lufta, det hjelper heller ikke å tenke for i mitt tilfelle blir tankene negative. Så, da tok jeg på meg noen behagelige sandaler og vandret rundt i verden med en god podcast på øret.
De fleste har kanskje fått med seg at jeg elsker Oprah sin podcast. Jeg kan ikke høre på den hver dag, da blir jeg lei, men et par ganger i måneden holder i massevis. Hun er en behagelig og klok dame som klarer å dra meg ut fra mitt eget hode, i alle fall for noen timer. For meg er ikke depresjon noe romantisk eller vakkert. Det er ikke å sitte på gulvet med et glass rødvin å skrive dikt eller male samtidig som man koser seg i mørket. Jeg hverken ønsker, eller har planer om å fortsette å være i mørket men jeg blir dratt ned dit, uten forvarsel hver gang og jeg blir like rådvill og sliten for hver eneste runde. Ikke bare tærer det på meg, men på omgivelsene rundt meg. Det er ikke noe inspirerende eller insta-vennlig over det. Det er bare meg, som stirrer ut i luften og fra tid til annen drar meg selv opp for å leke normal en stund. Som i dag ikke var en større prestasjon enn å gå rundt i nabolaget med Oprah på øret.
Sandaler: HER.
I dag er planene å begynne nedpakking av leilighet. Det er litt trist siden jeg har bodd her så lenge, dette er mitt hjem mer enn noe annet sted er det. Jeg elsker samboeren min men det blir sykt rart å ha et hjem som faktisk er vårt, der vi flytter inn sammen fra start og bygger opp noe eget. Det er mange forandringer i livet om dagen og kanskje det gjør meg litt ekstra stresset.
Går du på p-piller? Jeg gjorde det hele ungdomstiden og jeg var veldig mye deprimert. Altså ikke bare av den grunn men ja, du skjønner. Alt fra panikkanfall når jeg våknet på morgenen til tomhet og gråting hele dagen. Selv om jeg hadde bra jobb, bra kjæreste etc. Sluttet på p-piller for ett år siden og det føles som om jeg er “ute av fengselet”. Føler meg sterkere, mer sosial, mer åpen og jeg ler og er glad. Jeg vet ikke hva det beror på men bare jeg ser p-pillene mine blir jeg redd.
Som hun over her skriver så ble også søsteren min syk psykisk av p-piller (eller alt det syke ved henne ble forsterket og ble helt ukontrollert ved bruk av p-piller, så hvis du sliter psykisk fra før av så kanskje noe forsterker det ?)
Ikke det at det er våres sak, men har du fått en ordentlig utredning hos psykiater/psykolog? Virker som du hele tiden prøver å lete etter «kuren» ved å lete feil steder, å gå til healer kan sikkert være bra for folk som ikke sliter psykisk, altså for folk som bare har en slitsom hverdag, eller en tung periode i livet dems.
Jeg skriver dette fordi jeg gikk i mange år uten å vite at jeg hadde ADHD, noe som igjen gjorde at jeg ble litt ustabil til tider og veldig deprimert, siden jeg var forvirret og sammenlignet meg selv med andre hele tiden. Men er man allerede litt skjør psykisk burde man også være ekstra nøye på hva man får i seg av andre ting, spesielt
hormonforandrende stoffer og andre medisiner.
Jeg tok nesten livet mitt for noen år siden siden jeg fikk feil medisiner, medisiner som gjorde at jeg havnet i mye av det du beskriver, ett mørke som ikke vil gå bort, man kjenner ikke igjen menneskene rundt seg og man klarer ikke å se lyst på ting. Håper du finner ut av det, og håper du ikke bare gir din tillit til healere og annet alternativt. De kan aldri klare å fikse hjernen din, hvis det er der det sitter.
Svevende lett å kult innlegg synes jeg jeg husker at jeg satt på rommet mitt å føltes ut som jeg var tom og fjern husker jeg godt noen ganger så vil jeg bare være inne jeg skal at en tur på Apoteket i overmorgen å titte sophie Elise hilsen Kristian Magnus 😀♥️
Litt utenfor det du skriver, men… Det er skrevet mange bøker om depresjon og hvordan komme seg ut av den. Jeg savner en bok for pårørende. Har en mann som er deprimert og som har skubbet alle unna i den grad at vi nesten har gått i fra hverandre. Nå når han er litt bedre og ser hva han har gjort, så er det utrolig vanskelig å finne tilbake til hverandre.
Vi hadde det perfekte forholdet, følte vi var soulmates, og jeg hadde aldri trodd noe kunne rokke ved oss. Men depresjon kan ødelegge det meste, dessverre… derfor skulle jeg ønske en bok for oss pårørende…
God bedring ❤️
Synes du er en fin jente som har fått til mye i livet. Flott å ikke hele tiden fremstille livet som en dans på roser, men synes det virker som du til tider dyrker de vonde tankene og depresjonen. Jeg sier ikke at du gjør det slik, men å være psykisk syk har blitt noe bra istedenfor dårlig. Mye på grunn av alle som skal stå frem med alt mulig. Jeg har selv venner og familie som sliter med depresjon og vonde tanker, men synes ikke alle som føler seg i et litt dårlig humør en dag skal diagnostisere seg som deprimert. Vil bare presisere at jeg ikke på noen måte tror du gjør det. Jeg skjønner at dette er din blogg, og at du skriver om ditt liv. Hvorfor tar du ikke en pause for å hente deg inn? Man blir vel ikke frisk av å booste egoet sitt på en blogg? Lykke til ☺
Mot depresjin anbefaler jeg begynne med kost tilskudder 5htp de er mot depresjon og mye annet kost tilskudd les litt om de jeg har gårt på det 2 mnd nå hjelpt meg masse ee vegetarianer og
Jeg har og slitt veldig mye med både despresjon og angst. Jeg mistet ett nært familiemedlem som utløste det meste av mine problemer. Det har vært noen tunge år, og fikk medisiner til slutt for angsten. Jeg skjønte ikke selv hva det var først, men legen min forstod det heldigvis. Jeg tar antidepressiva ”escitalopram actavis”, har i flere år tatt 10mg og er nå nede på 5mg. Har tenkt å prøve å slutte på dem innen 2018. Vil bare si at du ikke er alene, og du virker som en veldig fin person Sophie Elise og derfor vil jeg dele med deg/ta meg tid til å skrive det som jeg skriver nå.
Min beste medisin er trening. Det er helt utrolig hva det gjør med kroppen. Både på utsiden og innsiden 😉
Vi som har depresjoner/angst, har for lite av serotonin i hjernen. Dette er ekstremt viktig for velvære og søvn. Kan jo evt. google litt om det, men pointe er at trening er med på øke disse velvære sentrene i hjernen. Det er helt utrolig, men det virker virkelig. En må gi det litt tid, men det er sykt deilig hvor godt det gjør. Om du itillegg er en person som meg som både er perfeksjonist og stresser litt, er trening en fin måte å koble av på og roe tankene.
Altså jeg sier ikke at om en trener så forsvinner angsten og alle problemer, tvert imort, en må jobbe med det som er tungt, men trening er en fin måte å få det litt og litt bedre på. Det gjør virkelig underverker for den mentale helsen. Tro meg. Men alle er forskjellige og det viktige er å gjøre det som er best for hver og en. Det som virker for meg, er ikke sikkert virker like bra for andre. Men trening har jo alle godt av tenker jeg 😀
Åhh, Sophie❤ Jeg føler sånn med deg! Sender deg varme tanker og håper du kommer deg opp snart❤ Så fint at du inspirerer selv om du sliter med en jævlig depresjon, ikke alle klarer det. Fortsett det fantastiske arbeidet ditt, jeg heier på deg❤
Klem fra Camilla🌸
Hei Sophie !
Nettopp ferdig med og lese boken din
Noen ganger kan det virke for meg at det livet du lever ikke akkurat hjelper på hvordan du føler deg. Hvis du tenker deg om, hva er det som gjør at du føler deg slik du gjør? Og hvilke faktorer kan du fjerne for å gjør livet bedre?
Og de gangene du sitter på senga og ikke aner hvordan du skal gripe dagen, for oss «vanlige» med «normale» jobber og liv så har jeg faktisk aldri tid til å ikke komme meg opp, jeg har en fantastisk jobb som sykepleier og er ofte så sliten at jeg sovner på bussen hjem. Men det skal mye til for at jeg ikke står opp og gjør det jeg skal fordi jeg har en forpliktelse stort sett hver dag. Har ofte tenkt at det vanlig jobb kanskje kunne hjulpet deg, som feks assistent på et sykehjem eller noe slikt. Det er utmattende og tungt, men du verden hvor verdifull den jobben får meg til å føle meg.
Leste en skrev om forpliktelser over her. Det er sånn de fleste har det, at de må skynde seg opp og komme seg avgårde. Du har stort sett ikke forpliktelser på den måten og kanskje det ville vært bra for deg? At du har det så hektisk om morgenen og hele dagen at du ikke rekker tenke på private ting. Og når du kommer sliten hjem om kvelden orker du i allefall ikke tenke. Tror du har for lite struktur og for god tid til å tenke på deg selv? Hva tror du selv?
Kanskje du burde studere psykologi på deltid? 🙂 Virker som du er genuint interessert i menneskesinnet og du liker å lære nye ting😊