Hvordan synes du livet som samboer går, helt ærlig?
Jeg har ikke bodd så mye alene etter at jeg flyttet ut fra foreldrene mine for fire år siden, så man kunne fort ha sagt at det er normalt for meg. Riktignok er dette en stor kontrast til mine tidligere samboerskap hvor krangling, usikkerhet, å gå hverandre på nervene og irritasjon preget en stor del av hverdagen. Men så holder man ut fordi man tenker det er sånn et forhold skal være, eller at man ikke fortjener noe annet.
Uansett – jeg hadde 2 år alene i leiligheten før jeg ble samboer med Kasper hvor jeg fikk kjenne ordentlig på singellivet. Den tiden hadde jeg aldri byttet ut mot noe, og jeg opplevde så mye morsomt, rart, crazy og uvirkelig. Jeg vil ikke si at jeg fant meg selv som de fleste leter etter i singeltilværelsen, for helt ærlig mistet jeg meg selv totalt. Jeg gjorde ikke annet enn å feste, feste enda mer, ligge med folk, røyke sigaretter inne i leiligheten, være spontan og helt gal. Men da fikk jeg opplevd det, og jeg slipper å se tilbake på livet å tenke ?faen at jeg ikke var mer psykotisk singel?.
Til svaret på spørsmålet: jeg er veldig fornøyd med å ha samboer, nesten for fornøyd. Jeg sliter med enorm seperasjonsangst og får ikke sove om Kasper ikke er der. Det er skummelt – og absolutt ikke bra heller – å ha det sånn. Kanskje jeg må ha en lite avvenningsperiode om en stund, men jeg trives jo så godt.
Hva angrer du aller mest på i livet ditt?
Uendelig mange små ting, men aller mest hvordan jeg har oppført meg mot foreldrene mine. Jeg har aldri vært direkte slem, men jeg kan være litt kort mot dem enda den dag i dag. En hendelse stikker seg spesielt ut, og det var da mamma kjørte meg på besøk da jeg var i Harstad sist og istedenfor å si hadet da jeg gikk ut av bilen lukket jeg bare døren og avbrøt henne midt i en setning. Jeg angret og sendte melding med en gang, men jeg får enda vondt i magen når jeg tenker på det.. Fine mamma, som alltid er så glad.
Jeg angrer også på at jeg ikke ringte farmor dagen etter at søsteren hennes gikk bort. Dette er bare noen uker siden og det verste av alt var at jeg tenkte ?nå har jeg lyst til å ringe farmor?, men ble sittende med mobilen i hånden. Kanskje jeg tenker at jeg ikke har noe å gi? Eller at jeg ikke klarer å utrykke følelsene mine godt nok?
Er du fornøyd med deg selv?
Jeg er fornøyd med mennesket jeg kommer til å bli. Akkurat nå er jeg på en humpete vei, men jeg vet den bringer gode ting med seg. Jeg kommer til å bli en fantastisk mor en dag, det kan jeg føle på hele meg. Litt som om det er min skjebne, og at alt har ledet opp til at jeg skal kunne bli en god mor. Høres det rart ut? Det er virkelig helt fjernt for meg å skrive også. Men jeg vet at verdiene mine er gode. Den dagen man dør vil det som var godt ved deg stå igjen, som dine etterkommere skal videreføre. Det jeg kommer til å etterlate meg er jeg fornøyd med og stolt av.
Derimot er det slitsomt å ha så mange følelser og så mye dårlig samvittighet. Det er litt som om.. Ja, hvordan skal jeg si det? Som om jeg ikke helt passer inn i denne verdenen. Det er for mye ondskap for meg. Enhver trist nyhet i verden river i kroppen min og jeg gråter meg i søvn flere ganger i måneden av årsaker som ikke har noe som helst med meg å gjøre. Det er slitsomt men har gjort meg empatisk, som jeg igjen er glad for.
Når det kommer til utseendet mitt er jeg både og. Jeg er ikke misfornøyd, det er mange ting jeg liker. Men helt ærlig liker jeg den barbie-looken og vil gjerne fortsette å bruke sminke, extensions, trene, ta solarium og selvbruning, spise sunt og jeg skal ikke slutte å ta botox og fillers.
Jeg har tatt et valg og det er at jeg gjør det JEG har lyst til, forbilde eller ei. Den dagen du bestemmer deg for at ?nei, det kan jeg ikke gjøre på grunn av hva andre tenker?, da tar du også et annet valg som er: det du selv vil er ikke viktig. Da setter du en standard for ditt eget liv som i alle fall ikke jeg ønsker å ha.
Øyenbrynene dine liker jeg, de har kommet seg så bra! Hva gjør du med dem?
Takk! Ja, de var virkelig helt grusomme før. Jeg er en av de jentene som barberte bort bryna i ungdomsårene.. Og det tok tid å fikse opp i.
Faktisk gjør jeg ingenting, jeg har sluttet å sminke dem også. Jeg går til Gisken som jobber på Brow Rehab, avdeling Frogner. Der farger jeg og former brynene. Hun er så søt, og jeg ser alltid frem til å komme dit. Ikke bare blir brynene fine men vi hadde super kjemi fra første stund og deler mange gode, interessante samtaler. Gå til henne! Hun er super.
Hva drikker du på byen?
Om jeg egentlig ikke er så keen på å feste men vil være sosial: øl. Det har jeg nylig lært meg å drikke.
Om jeg vil feste å bli passe full å dra hjem passe sent: hvitvin.
Om jeg vil være kjempefull å feste til søndag formiddag: vodka redbull + øl + hvitvin + alt annet jeg får tak i.
Har du et godt forhold til søsteren din?
Ja, det har jeg. Vi har ikke så mye kontakt da, jeg prøver å respektere at hun har flyttet og har sitt eget liv. Jeg tror dessverre hennes liv i tenårene ble litt preget av å ha vært søsteren min, i alle fall slik som andre så på henne. Så at hun nå kjører på med sin egen greie respekterer jeg, og hun gjør ikke rent lite heller. Hun er helt fantastisk smart, kul og pen – jeg unner henne alt godt i denne verden og det vet jeg hun vil få også.
Her om natten drømte jeg at hun døde, det var forferdelig og siden da har jeg kun sett henne for meg i hodet mitt som en liten baby, som om jeg ikke kan huske henne som voksen. Grusomt 🙁 Uansett, da måtte jeg skrive til henne for å forsikre meg om at hun lever og jeg måtte sende tre-fire meldinger før hun i det hele tatt gadd å svare, haha.. Så jeg blir sett på som alle storesøstre: irriterende.
Om dere har spørsmål, så still dem på innboks via facebooksiden min 🍓
