Dere ser det kanskje ikke, men for meg er det tydelig. Det lille smilet mitt på bildet over. Kasper tuller med meg fra bak kamera, og jeg er litt oppgitt for jeg vil ha det fort gjort slik at jeg kan stupe ned i sengen, samtidig som jeg prøver å posere, men jeg er så glad og masken holder ikke. Lykkelig. Det er ikke til å legge skjul på at jeg kjemper mot mine demoner på innsiden, men på utpust føler jeg meg trygg. Rolig. I små øyeblikk som det, når jeg sitter i senga, poserer for å skape en fremstilling av virkeligheten, samtidig som min virkelighet sitter rett bak og tuller med meg for å få frem et lite smil. Når jeg tenker tilbake på livet mitt er det ikke de store øyeblikkene som har betydd mest. Det er de små – slik som akkurat her.
Morgenkåpen er fra mymuse.
Dette er siste dagen vår på cruiset. Vi var på middag med sjefene for den norske delen av selskapet i sta, og jeg fikk det fineste komplimentet av dem. “Du er så proff”, sa de. Jeg har to ting jeg aktivt jobber mot i livet, og det er:
1. Få alle mennesker jeg møter til å føle seg sett, tenke på hva jeg kan lære av hver enkelt og hvordan jeg kan gjøre dagen litt bedre for dem. Om så bare med et smil, et kompliment eller ved å være til stede når jeg snakker med dem.
2. Være proff. Sette pris på jobben jeg har, relasjonene jeg skaper til folk, ha respekt for deres tid og ha respekt for deres penger.
.. Så, det ble jeg fryktelig glad for å høre. Stolt blir jeg også!
Nå sitter Kasper ute å mediterer (jeg er stolt av han som gjør det en time hver dag, og så blir jeg inspirert). Jeg skal legge meg ned i sengen for å sove, det er vår siste dag på skipet og jeg håper jeg kan sove i ti timer før vi går i land. Haha… Jeg trenger så jævlig mye søvn at det er flaut.
