Jeg elsker å kjøre bil. På en eller annen måte er det som om tankene aldri får ordentlig feste, de bare forsvinner bak deg på veien. Du ser på et tre som forsvinner bak deg, tankene dine gjør det samme. De forfølger deg ikke like mye som til vanlig. I bevegelse er jeg fri. Slik pleier det å være, i alle fall.
Som noen av dere vet var jeg i en bilulykke i Tyrkia for noen år siden. Vi kjørte på en motorvei, og ble kræsjet inn i av en bil som kom raskt bak oss da vi skulle bytte kjørefil. Hverken jeg eller venninnen min ble alvorlig skadet fysisk, men mannen i motsatt bil gikk det verre med.. Jeg kommer aldri til å glemme synet av den vraka bilen hans, og ambulansefolkene som dro han ut. Denne hendelsen gjorde meg redd for å kjøre på motorvei i flere år, spesielt om man skal bytte fil. Naturlig nok, for hvem ville ikke ha vært.
Et par år senere var jeg og eksen min på ferie i USA. Siden han ikke jobbet, og heller ikke hadde planer om det, var det jeg som betalte turen for oss. Jeg hadde leid en fin bil som han insisterte på å kjøre, noe han fikk lovt til siden jeg uansett var redd for motorvei. Dette var han klar over, og likevel dro han frem en øl og drakk alkohol samtidig som han kjørte som et svin, kjeftet på meg som gråt fordi jeg var redd, og kalte meg både hore, utakknemlig, psykopat, psykisk syk, og hva enn. Hele ferien gruet jeg meg til hver gang vi skulle inn i den bilen og jeg kom til å bli kjeftet på, redd for at han skulle bli stoppet av politiet fordi han drakk. Da vi skulle til flyplassen forsvant han med bilen, uten meg. Det endte med at bilen ble tauet bort, han kom tilbake og var høy som et hus, og jeg måtte stå ansvarlig for alt samtidig som jeg ble kjeftet på av han. Kjeftet på for å eksistere, kjeftet på for at jeg gråt.
Jeg hater å skrive om ham. Eksen. Redd for at det skal virke som om jeg har noen tanker om han, eller et ønske om å gi han mer oppmerksomhet som han ikke fortjener. Jeg var over han allerede før jeg gikk ut av forholdet, kanskje var jeg over han allerede der i bilen. Men han hadde en egen evne til å bryte meg ned, til slutt fantes jeg ikke lengre. Da er det ikke så lett å gå, for du har ingenting å kjempe for. Jeg kan enda huske øyeblikket hvor jeg følte et snev av meg selv, den jeg pleide å være. Det lille glimtet var nok til at jeg dro, jeg trengte ikke mer.
I dag, da jeg kjørte på motorvei og ikke var redd for hverken bilene som kom bak oss, fremtiden eller fortiden, tenkte jeg på hvor utrolig langt jeg har kommet. Jeg har enda mine vonde dager, men jeg har i det minste noe å kjempe for. Jeg kunne aldri ha vært i et slikt forhold som jeg var i nå, som er så bra og hvor jeg faktisk tillater meg selv å bli elsket, om jeg ikke hadde hatt så vonde erfaringer tidligere. Jeg har vært nødt til å ha dem for å kunne åpne hjertet mitt. Jeg har vært nødt til å ha dem for å kunne gå inn i det her uten å tenke “hva annet finnes der ute?”. Jeg har opplevd både vondt, fint, dårlig, godt, fantastisk og jævlig. Det har vært nødvendig og for det er jeg glad.
Uansett skulle jeg ønske jeg kunne gå tilbake å gi meg selv en klem, men jeg er glad den muligheten ikke finnes. Jeg er glad jeg sto i det alene, og at jeg i dag ikke har noe å være redd for. For jeg har kjempet for hardt til å gi opp nå.
