Tenkte på at jeg ikke har noen bilder til dette innlegget, men kom på at jeg bare kan ta et her og nå. Voila. Som i gode gamledager.
Takk for alle fine meldinger om gårdagens episode. Det både suger og er fint at mange vet hvordan det er å ha angst. Fint fordi man ikke er alene, men kjipt fordi ingen fortjener å ha angst. Med mindre man er dyreplager, da synes jeg man fortjener det.
For tiden føler jeg meg så utrolig stygg. Slik pleier det å bli for meg – om jeg har det vondt på innsiden skyver jeg det bort og legger det over på utseendet. Det er på en måte enklere å være sint over hvordan man ser ut annet enn hvordan man har det. Uansett. Jeg har hverken ork, eller ser noe poeng i å fikse meg. Jeg klarer ikke å scrolle på instagram fordi jeg føler alle andre er finere enn meg, og jeg har vanskelig med å være sosial fordi jeg ikke føler meg tilpass. Egentlig er det vel en slags sosial angst, men jeg skylder på følgende: stygg. Det har jeg alltid gjort.
Jeg tror det er ingen som oppriktig sliter fordi de føler seg stygge. Det er liksom en bi-effekt av mye annet vondt, men enkelt å skylde på. For meg er utseendet noe jeg kan kontrollere, for følelsene inni meg har alltid vært kaos. Men jeg vet at jeg kan gå på badet å sminke meg, og det gir meg en viss tilfredstillelse. Derfor tror jeg “mindre pene” dager blir så ille, litt som om en anorektiker bryter ut av mønsteret sitt med mat, man føler man mister total kontroll. Jeg tror muligens ikke utseendet i seg selv er så viktig for meg, men det er følelsen av å bestemme over noe.
Det føles som om ingenting går min vei om dagen egentlig. Det har vært en krevende periode, så kom ranet, så ble jeg syk og måtte operere, så fikk jeg kjip info fra politiet som jeg dessverre ikke kan gå inn på.. Og ja. Jeg synes det er veldig uretferdig og kan ikke forstå hva jeg har gjort for å fortjene så mye motgang på samme tid. Jeg føler meg veldig ensom og alene, stygg, kvisete, ekkel, har regulering, orker ikke gi noe i det sosiale, har stygt hår.. Haha. Sånn kan jeg sitte å ramse opp og jeg har et enormt hat mot meg selv på visse dager og FUCK DET DER med at man skal være så godt forbilde og forbanna glad å elske seg selv. Jeg elsker ikke meg selv hver dag, så jeg kan dessverre ikke vise andre hvordan de skal gjøre det heller. Når jeg får fine meldinger fra dere som åpner seg opp om hvor kjipt det kan være, hvor mye sjalusi mange føler på, og jeg har bare så lyst å rope jeg forstår deg så godt! Jeg vet hvordan det er å være sint på folk fordi andre får alt så lett, og man selv sliter (for det er sånn man kan oppfatte det på mørke dager). Jeg vet hvordan det er å grave seg selv ned gang på gang, fordi jeg gjør det selv. Jeg vet hvordan det er å ikke tørre å gå ut fordi man ikke føler seg pen nok, kul nok, morsom nok eller bidrar nok i samtaler. Jeg vet hvordan det er å se seg i speilet og ønske at man så helt annerledes ut. Men, som et godt forbilde i dagens samfunn skal man jo ikke føle på de tingene her da. Det er så morsomt når folk sier jeg fremmer plastisk kirurgi som en oppskrift på å bli lykkelig. Really, ser det ut som om jeg er lykkelig..? Jeg er jo et levende eksempel på at man må lete andre steder for å finne lykke, og det stedet har jeg ikke funnet helt. Men jeg har funnet små ting som hjelper litt, som jeg gjerne kan dele med dere etterhvert. Men da vil jeg heller være ærlige med dere og si at jeg vet så godt hvordan det er. Jeg føler det ikke sånn hver dag lengre, men jeg gjør det i dag, i går, og dagen før det.
I kveld skal jeg reise hjem til Oslo selv om jeg ikke har lyst. Det føles stressende å dra på flyplassen med masse folk – tenk det, at en så enkel ting kan føles vanskelig. Vil bare være med familien egentlig (eller ja, jeg ligger på rommet alene men det er godt at de er i huset).
