Tenk om du bare tenkte litt mindre.
Visste du at mennesket kan holde konsentrasjonen i 8 sekunder gjennomsnittlig? Det virker utrolig når man først tenker på det, men utfordre deg selv. Prøv å hold på med det samme i 10 sekunder, og kun den ene tingen. Som denne teksten her. Har du latt tankene streife til et annet sted? Løftet blikket og sett ut av vinduet? Da har du mistet konsentrasjonen. Jeg gjorde det samme nå nettopp. Jeg sitter her og skriver, men tok en pause et par sekunder for å tenke på hva jeg gjorde i går før jeg fortsatte å skrive. Så gikk det et par sekunder, og jeg tenkte på at jeg må på toalettet. Så fortsatte jeg å skrive, før jeg mistet konsentrasjonen og nok en gang tenkte på kvelden i går, som egentlig ikke hadde noe nevneverdig over seg, jeg bare oppsummerer den for meg selv inni hodet for femte gang.
Det å skrive er det beste som har skjedd meg. Selv om jeg mister konsentrasjonen nå og da, er jeg så tilstede og sårbar i mitt eget selskap. Jeg føler på en ærlighet og en nakenhet jeg aldri ville vært foruten, og jeg blir kjent med meg selv. Slik at jeg forstår hva som gjør meg trist, hva som gjør meg glad – jeg skriver som om ingen skal lese det, også denne teksten. Jeg slipper å tenke på å bli oppfattet sur, for jeg er introvert og kan fort virke på den måten ute blant folk. Mitt skjold er kjappe kommentarer, drøy humor og å bli fort ferdig med ting – for da kan jeg rømme hjem å være alene, lese bøker og dykke inn i tekst. Da jeg tok bildet over følte jeg meg ikke naken. Men ordene i denne teksten? De føles helt avkledd. Mer sårbart.
Jeg lurer på hva jeg egentlig liker med dagens teknologi. Så klart at jeg får dele og nå ut til mange, for det er jobben min. Og at jeg kan kommunisere med familien min som bor helt i nord. At de vet jeg lever. Om vi ikke hadde teknologi måtte jeg ha gått hele veien fra Harstad til hovedstaden for å bosette meg her, og så måtte jeg ha sendt brev eller gått hele veien tilbake (kanskje jeg hadde ridd?) for å få kontakt med familien min. Jeg hadde sikkert aldri endt opp her eller visst at Oslo eksisterte, og hvorfor skulle jeg ha dratt hit i det hele tatt? Tenk så fantastisk det hadde vært om jeg ikke visste noe annet enn naturen og familien min. At de var min verden, for hva er egentlig viten om en hel verden der ute når jeg likevel bare observerer den fra sofaen og tryggheten?
Det over var nok et avvik i konsentrasjonen, men et typisk spor tankene mine kan flykte til. Jeg skrev det bare ned nå, istedenfor å kjempe imot.
Jeg skriver meg bort fra teksten jeg egentlig ville skrive, men kanskje det blir best sånn. Dette får bli et dagboksnotat, ikke mer. Jeg vil våge å skrive ting som ikke nødvendigvis er så bra, eller har et poeng, men det er ekte for meg. Generelt sett kanskje våge litt mer, som bildet over. I dag ville jeg ta et bilde av meg selv i lite klær uten noen god grunn, jeg har ingen politisk statement og jeg synes kropp er digg og at jeg er digg, men jeg tør ikke fordi det er vulgært. Hvem har lært meg at det er vulgært? Ingen, tror jeg. Kanskje kommentarer her og der. Jeg har aldri tenkt på, eller sett på kropp som noe vulgært eller privat. Jeg turte egentlig ikke å legge det ut, men det er enda større grunn for å gjøre det. Det er deilig å slippe kontrollen.
Nok et lite avvik. Nå skal jeg konsentrere meg om noe annet i 8 sekunder.