Det beste som kan skje et menneske er å oppleve både tunge perioder men også veldig gode perioder. Da får du perspektiv og kan møte alle mennesker med forståelse og respekt – du kan snakke med den rikeste og peneste, eller den fattigste og mest usikre, og likevel forstå en viss del av hvordan det må være, så lenge du tar med deg empati igjennom livet og situasjoner. Jeg har vært heldig og har opplevd hvordan det er å ha et liv mange “drømmer ” om, og akkurat nå en stor kontrast hvor jeg ikke kjenner meg selv igjen. Jeg sier ikke at andre ikke har det verre, men du kan ha det vondt selv om andre har det verre – og bra selv om andre har det bedre. Det er det viktig å huske på. Hver gang noen gråter, selv om du føler de gråter over “ingenting” og at du hadde klart så mye mer, husk på at å gråte for dem er like vondt som å gråte for deg. Uansett hvor lite eller mye som skal til. Vi alle har ulike triggere, men følelser er likt for alle.
Da jeg valgte å være åpen om angsten min tenkte jeg “faen, jeg er jo egentlig ikke en sånn angst-person”, men det er vel INGEN med angst som ser på seg selv som en angst-person. For hva er nå det? Mine bekymringer om hvordan andre eventuelt oppfatter meg er så lite viktige. Jeg er jo enda meg. Bare at jeg ikke fungerer på samme måte som før, akkurat nå for tiden. Jeg synes ikke lengre det er en selvfølge å møte venner på en klubb, jeg synes til og med kjøpesentre er skummelt og gir meg høy puls, svette håndflater og følelsen av å kunne besvime når som helst. Håper jeg at jeg finner tilbake til den tiden jeg var fryktløs? Åh, ja. Om jeg gjør – og det vet jeg at jeg skal! Jeg har null tvil om det. Men jeg vet også at det tar litt tid.
Jeg har sluttet å forvente så mye av folkene rundt meg, men heldigvis har jeg blitt positivt overrasket av de fleste – for jeg er omgitt av trygge, snille og smarte folk som har opplevd litt av hvert. I starten forventet jeg nesten at alle skulle forstå hva jeg sliter med, men alle takler ting på ulike måter og jeg ønsker å møte de som ikke forstår med åpenhet, og ikke minst kjærlighet. De fleste mener ikke noe vondt og jeg er velsignet i livet mitt.
Til alle som lurer: jeg går til psykolog, men det er virkelig en kamp å finne rett match – jeg føler ofte jeg er “smartere” enn psykologen fordi jeg har brukt så mye tid på å analysere meg selv, og det nytter ikke å få råd som “ikke gjør ting du ikke liker” eller “vær din egen beste venn” for alt dette vet jeg jo – så nå har jeg begynt å tenke at en coach, som kan komme med lignende type råd men samtidig være streng og legge en konkret plan for livet mitt er mer en greie som passer meg. Prosessen er satt i gang, og jeg har mailet en som jeg skal komme tilbake til. Jeg tar vare på meg selv og festing er ikke-eksisterende i livet mitt lengre, jeg trener og ting blir sakte men sikkert bedre på alle fysiske plan. Denne angsten har kommet på helt rett tidspunkt, for nå er jeg sterk nok til å takle den – og kanskje bli ferdig? Men det skjer ikke over natten. Du finner uansett aldri lykken “der ute”, den finnes på innsiden og da må man bli kjent med seg selv på nytt, og på nytt, og på nytt. Det er litt der jeg er nå. Den hardeste kampen du kan ta er den du må ta med deg selv.
Men, jeg er veldig takknemlig for at jeg kan sitte inne å skrive, bok og musikk – det gir meg ro, og da vet jeg at jeg har valgt rett yrke. Alle kjendis-greiene rundt trenger jeg egentlig ikke å være en del av, det er et valg jeg har tatt og jeg trenger ikke å fortsette med det. Jeg kan holde på med blogg, bøker og musikk og likevel leve et liv uten konstant sosialt press. Det har vært befriende å innse, jeg har vært redd jeg egentlig ikke liker tingene jeg holder på med. Men så absolutt, jeg elsker jo det kreative ved det. Pakken rundt? Not so much. Nå kommer jeg sikkert til å høres gal ut, men berømmelse er uansett bare en illusjon, likt som utseende og materialisme. Jeg har gitt det alt for høy verdi. Å ikke dra på Vixen ble nesten som for å bevise ovenfor meg selv at det ikke spiller noen rolle. Jeg visste at jeg ikke kom til å vinne, ettersom jeg sa ifra til juryen i god tid at jeg ikke kom til å dra. Å kunne sitte hjemme i joggedressen og se i veggen en kveld hvor alle andre var ute å viste seg frem, det føltes… Litt noia først, men overrasskende komfortabelt. Da innså jeg at shit, det betyr faktisk så lite.
Poenget mitt er, det er absolutt ingen som velger å isolere seg eller gå glipp av morsomme ting fordi man synes det er kult og trenger oppmerksomhet. Jeg har aldri vært så alene som i denne perioden, det er ikke slik at folk gir deg oppmerksomhet om du er åpen om alt du sliter med – tvert imot, de aller fleste trekker seg unna når man ikke lengre kan være med på alt det morsomme. Jeg gikk glipp av gay galla på lørdag, vixen på søndag og Costa Rica (!) på mandag, rett og slett fordi kroppen går i lås og en følelse av panikk tar over. Costa Rica var den vanskeligste å ikke kunne gjennomføre, mest fordi Joakim som jeg skulle reise med må direkte “lide” under at jeg har det vanskelig, siden han også går glipp av ferien vår sammen – heldigvis gir han meg kun kjærlighet og støtte i situasjonen, det er det langt ifra alle som hadde gjort og jeg blir både rørt, stolt og glad over alle de fine menneskene i livet mitt.
De siste dagene har det ikke skjedd noe særlig. Jeg skriver, og det føles bra. Slapper av i sengen, spist litt godteri for første gang på en stund, sett mye på real housewives (nå begynner til og med Kasper å forstå intrigene og hvem som har gjort hva, men han sliter litt med hvem som er hvem, haha) jeg har hørt masse på podcast og så har jeg meditert en del. Ikke vært ute en eneste gang men det starter jeg med i morgen, skal bare gjøre ting jeg føler for.. Begynner med en tur på butikken, haha. Det vanskeligste akkurat nå er kjæresten min, jeg ser bort på han noen ganger og tenker at jeg ikke lengre er den personen han ble forelsket i, og han gjør virkelig alt for å løfte meg opp og for at jeg enda skal føle meg akkurat som jeg gjorde før: full av kraft og at jeg kan få til alt jeg vil. Men så sitter jeg her, uten sminke i et hjørne av sofaen og ja, det mest spennende jeg har å melde er hva som har skjedd på real housewives. Men han er likevel en enormt fin støtte å ha, og jeg kunne ikke vært mer heldig akkurat der.
Takk for at jeg får skrive så lange innlegg til dere, og for at dere leser. Det hjelper også ❤️ ❤️
