Jeg har en mistanke om at alle som sier de elsker høsten lyver og kun ønsker å framstå som dypere og mer “torturerte” sjeler – du vet, sitte i vinduskarmen og se på bladene som faller fra trærne og natten som senker seg, samtidig som man er.. dype og triste. Vel, sånn er faen ikke jeg. Høsten er gøy og “inspirerende” i nøyaktig to sekunder, når man kjenner den kalde lufta treffe lungene for første gang og blir minnet på “snart jul!” og de få dagene hvor høsten gir oss sol – da er den fin. Man glemmer visst at i 99% av tilfellene er det slik som nå, regn og kaldt. Da jeg gikk hjem i sta med regnet piskende i ansiktet var det ikke mye i meg som minnet om en inspirerende kollasje full av strikkagensere, kakao og filmkvelder, for å si det sånn.
Dessuten minner høsten meg om første skoledag etter sommerferien, en dag som alltid var veldig vanskelig for meg. Nå er det riktignok oktober og ikke august, men august i Harstad minner meg om oktober her. Temperaturen er den samme, og luften føles lik i lungene. Høsten har pleid å sende meg tilbake til en tid jeg vil legge bak meg, men så lenge jeg lar høsten få ha “makt” over meg, nettopp ved å minne meg på disse vonde tingene, så kommer jeg aldri over det heller. Nå prøver jeg å akseptere, og ikke minst huske på at det ikke er en del av meg lenge. Det er fortiden, og jeg kom meg igjennom det fysisk – på tide å gi slipp psykisk også.
Et par bilder fra tidligere i dag, lunsj med Joakim og Fetisha. I regnet.
