I dag på trening ble jeg sint på meg selv, fordi jeg sammenligner meg med… meg selv. Den trente versjonen som fantes for litt siden. Jeg er enda relativt sprek og kroppen min er veldig fin, men jeg er på langt nær så bra som jeg var. Akkurat nå for tiden hater jeg så jævlig å trene, hvert eneste sekund føles som ett minutt og jeg tenker “bli ferdig, bli ferdig” hele tiden. Jeg prøver å tenke “du er helt rå, du er en maskin” men de tankene forsvinner jo like fort som de kommer, SÅ bra psyke har jeg ikke enda haha. Å komme til det punktet hvor trening er et lyspunkt i hverdagen tar – for min del – lang tid. Men jeg har vært der før, og jeg har aldri hatt en bedre periode. 

Jeg savner for to år siden, da gikk jeg til personlig trener tre ganger i uken og trente på egenhånd alle de andre dagene. Jeg var på et egentlig ganske dårlig sted i livet på det private, men trening ble det ene stedet hvor jeg bare kunne være alene. Jeg har aldri følt meg så opplagt, effektiv og bra som jeg gjorde da. Nå føler jeg meg bare trøtt, haha. 

Her hadde jeg det sååå bra med meg selv! Goals, eller hva man nå sier. 

Jeg gruer meg allerede til å trene i morgen 🙁 🙁 :(. Men jeg gleder meg til jeg begynner å glede meg, og da må jeg bare gi gass og slite meg igjennom hverdagen frem til da. Jeg HATER at man ikke kan snakke om trening i bloggverdenen uten å få en moralsk pekefinger forresten. Trening er KUN positivt og bra! Jeg nevner aldri hva jeg trener, hvor lenge, hvor mange av hvilken øvelse osv, der får folk legge opp sitt eget løp. Du kan ikke trene som meg, og bli som meg – du må trene det som passer for deg. Uansett, trening er bra og flott, den dagen jeg kommer ordentlig inn i det (som forhåpentligvis blir snart) kommer jeg til å føle meg som en hundre ganger bedre versjon av meg selv. Og det vet jeg, for jeg har vært der før 🙂