Her om dagen gikk jeg til bensinstasjonen sent på kvelden for å handle et par ting jeg trengte hjemme før leggetid. Jeg bruker rundt 5 minutter på å gå dit, og det er en rute jeg tar veldig ofte alene uansett hvilken tid på døgnet uten problem. Regnet høljet ned og jeg gikk min egen verden med hette over hodet og musikk i ørene, da en mann – helt uprovosert – ropte noe til meg fra andre siden av veien. Jeg fjernet ørepluggene for å signalisere at jeg ikke hørte hva han sa, og da ropte han “hva faen stirrer du på?” og jeg mumlet “øh, ingenting?” for meg selv og gikk videre. Da krysset han veien og begynte å gå bak meg. Og jeg gikk raskere. Han gikk raskere. Jeg begynte å jogge, så begynte han å jogge. Så løp jeg alt jeg hadde, uten å se meg tilbake. Det var en ubeskrivelig ekkel følelse å stresse med å finne nøklene i lomma og planlegge hvordan jeg skulle rekke å låse opp døren raskest mulig, om jeg eventuelt skulle ta en omvei slik at han ikke skulle se hvor jeg bodde, om jeg i det hele tatt kom til å rekke frem, og at jeg samtidig håpte på å møte noen på veien slik at jeg ikke skulle bli overfalt. Ingenting skjedde og jeg kom meg trygt hjem, heldigvis, men det føltes nære på. 

I går kveld hadde jeg egentlig behov for å gå til bensinstasjonen igjen for å kjøpe noe jeg manglet, men valgte å bli sittende inne istedenfor. Det er så jævlig at det må være sånn. Man skal kunne gå alene uten å føle seg utrygg. Jeg har opplevd et par lignende episoder tidligere men dette var første gang jeg ble skikkelig, skikkelig redd.. Det slang meg rett tilbake til hele den perioden hvor jeg måtte anmelde så mange for drapstrusler og jeg ikke turte å gå ut i det hele tatt, måtte ha voldsalarm etc. Faen, håper ikke noe sånt skjer igjen. 🙁 

Well well. Im still alive!  🙌🏼