Sist uke satt jeg på flyplassen i Kristiansand da jeg observerte noe veldig trist som jeg dessverre ser litt for ofte.. Det var en familie på tre med mor, far og en sønn på 7-8 år. Jeg sto bak dem i sikkerhetskontrollen, og ble senere sittende ved siden av dem på gaten. De skulle på ferie, og den lille var tydelig veldig glad over dette. I sikkerhetskontrollen overså begge foreldrene han totalt, med blikket festet i hver sin mobil, da han spent fortalte om havet han gledet seg til å bade i, til alle dyrene han håpte på å se, og ferievennene hans kanskje skulle få. Jeg reagerte ikke så mye på det da, vi sto tross alt i sikkerhetskontrollen og de var muligens stresset og måtte sjekke billetter og avganger på telefonen.
Senere satt jeg rett ovenfor dem ved gaten, den lille gutten satt i midten mellom foreldrene sine. Han prøvde å få kontakt, han ville åpenbart ha respons på tingene han fortalte om, men foreldrene var nok en gang alt for opptatt med hver sin mobil. De snakket ikke til hverandre – men enda verre, ikke til sønnen sin som åpenbart ville ha oppmerksomhet. Han var kjempesøt og rolig, ikke et slitsomt barn i det hele tatt, han ville bare ha noen å snakke med. Ofte stilte han direkte spørsmål og ble knapt møtt med et “mhm”, og jeg kjente at jeg ble på gråten av hele situasjonen. De satt sånn i en drøy halvtime før gutten til slutt ble lei, og gikk til et gammelt ektepar som satt litt lengre bort – uten mobil. Han måtte altså gå til noen fremmede for å få respons på tingene han fortalte om, og så ble han sittende der en stund. Og han lyste opp! Han ble så glad av å kunne få snakke til voksne som faktisk var engasjerte i tingene han fortalte, og ga respons. Da sønnen gikk begynte foreldrene å snakke med hverandre, og var tydeligvis i godt humør. Men så snart sønnen kom tilbake, var det rett ned med blikket i telefonen igjen..
Min barndom og minnene jeg har ville sett bra annerledes ut om foreldrene mine var besatt av å sjekke facebook og instagram hvert eneste sekund. Jeg er evig takknemlig for SAMTALENE jeg har hatt med mamma og pappa, og er så glad jeg ikke vokser opp nå med teknologi som styrer livet. Visste du at et gjennomsnittlig menneske sjekker telefonen 150 ganger per dag? Jeg forstår ikke poenget med å i det hele tatt få barn, eller å dra på ferie med dem om man likevel ikke skal bry seg om deres nærvær. Nå kan det hende de fikk en fin ferie og ga barnet deres, som elsker dem over alt på jord, den oppmerksomheten han fortjener, det håper jeg.. For facebook og instagram forsvinner ikke, men tiden du har med barnet ditt gjør. Jeg ser slike ting hele tiden, foreldre som behandler barnet sitt som en flue og ikke dedikerer et eneste sekund til den tiden man faktisk har sammen. Drar på cafe med barnet for å så sitte å trykke på iPhonen, og med en gang barnet maser er det bare å slenge en telefon bort, slik at barnet kan spille og holde kjeft.. Fy faen.
Jeg sverger, jeg skal aldri bli en slik forelder eller et slikt menneske som prioriterer det som skjer på skjermen over det som faktisk skjer i det virkelige liv. Og igjen, jeg er så takknemlig for den fine barndommen jeg har fått, som ikke var preget av en falsk virkelighet. ♥
