Jeg vet ikke helt hvordan jeg har det akkurat nå, det er vanskelig å sette ord på. Det er større enn ord. Selv om jeg har ventet på denne beskjeden lenge, og egentlig forventet den, kan man aldri forvente hvordan man vil reagere. Jeg har allerede fortalt dere om vennen min Henrik, som forsvant i Januar. Han var min eldste venn og en av de jeg deler aller mest minner med, også en av de få jeg kunne snakke med om min egen personlige krise i fjor. Nå har han blitt funnet, og er død. Det visste jeg jo fra før, det visste vel alle, men det føles likevel mer ekte nå.
Det er fint å vite at det blir begravelse, og at man skal få si farvel på ordentlig. At man nå vet hvor han er. Eller, fint.. Det er det jo ikke. Det er jo helt grusomt og jeg skulle ønske det ikke var sånn. Jeg sliter veldig mye med dårlig samvittighet over alt mulig, ting man kunne ha gjort eller sagt annerledes, men det er ikke noe alternativ nå. Som jeg sa, han hjalp meg veldig mye og at jeg ikke hjalp nok tilbake er vanskelig å godta. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Akkurat nå skal jeg gå ut i parken og bare være.
Henrik foran, meg bak. Så mange minner.
Tusen tusen takk for alle minner og for at du var der for meg i en vanskelig periode. Jeg vet ikke hvordan det med himmelen og livet etter døden fungerer, om det i det hele tatt er noe. Men jeg håper det er noe, og at vi ses der.
