//annonselenke
I går, likt som i overigår, dro jeg ut sammen med jentene i Harstad. Dere som er fra en liten by og har flyttet bort vet hvordan det kan være når man kommer hjem i julen, man repeterer “men hvordan går det med deg da / herregud husker du det som skjedde på videregående / deg har jeg ikke sett siden ungdomsskolen / hva studerer du” igjennom hele kvelden til gamle bekjente.. Haha. Jeg skrev på instagram at jeg og jentene samlet oss for å blikke folk og baksnakke, så klart er det få som tar ironien. Det er leit, for så klart sitter vi ikke å baksnakker, men man “blikker” jo folk fordi.. sånn er det? Man ser 200 mennesker man ikke har sett på ett år, så da blir det jo en del mimring og snakk om hva som var før. Dere som sier dere ikke gjør det tror jeg ikke noe på.
Marte, meg, Anne-Sofie og Amanda ♥ Kjolen min finner du HER / sko fra nelly men utsolgt (annonselenke)
Jeg elsker Harstad av hele mitt hjerte, men det er også rart hvordan folk som har vært slemme mot meg før skal begynne å smiske nå. Det blir så åpenbart når det er sånn “åh herregud så FIIIIN du er” og snakk om alt mulig når man tidligere har vært skikkelig negativ til hele bloggen min og ting jeg fikk til – men nå som jeg har blitt akseptert av det norske folk er det liksom greit. De jeg hadde “problemer” med direkte på videregående (som skrevet om i boken) har jeg ordnet helt opp med og det er kjempegod stemning, vi har vel blitt enige om at vi alle var unge og rare, at man kunne sett hverandre bedre og heller fikset ting den gang da – men så har man noen som aldri har kjent meg men alltid har vært så negativ til det jeg driver med, som nå synes det er så kult. Og det er noe helt annet.. Jaja, man får vel bare akseptere at det er sånn. Og folk kan vel vokse opp, hva vet jeg.
