//annonselenke
Da jeg leste igjennom gamle innlegg tidligere i dag ble jeg nesten litt trist. Jeg føler at det siste året har vært en sann berg-og-dal-bane for meg emosjonelt, for det har vært så vanskelig å kombinere det å skrive blogg med å skrive bok. Bloggen er enda “barnet” mitt og det viktigste jeg har, for det representerer forholdet jeg har til dere, men også noe jeg har bygget opp helt selv. Fra ingenting, og så til dette her. Før, da jeg nettopp hadde startet dro jeg med meg kameraet over alt, jeg tvang venner til å knipse bilder, jeg var våken hele natten og skrev innlegg etter innlegg, jeg sto opp seks på morningen for å rekke å fikse meg slik at jeg kunne blogge allerede før skolestart og nå føler jeg at hele bloggverdenen har endret seg. Folk har proffe fotografer, antrekkbildene er som hentet rett ut av en moteserie for Vogue, og jeg klarer ikke – eller ønsker ikke – å henge med på den utviklingen. Skal ikke dette være en dagbok, da?
Dette året som har gått har jeg vært flau av å blogge. Det er jo ingenting å være flau over, for blogg er et fint medium og jeg er takknemlig for at jeg driver med det, i tillegg så er det jo sykt kult at jeg har klart å bygge den til å bli så stor! Men av en eller annen grunn følte jeg vel at det var “under meg”, fordi jeg så hardt prøve å imponere mennesker rundt meg. Teit, ikke sant? Man må aldri, aldri gi opp noe man egentlig har troen på selv, fordi andre rundt deg kanskje ikke aksepterer det. Jeg føler bloggen min har vært elendig dette året, men noen ganger må man vel miste seg selv litt for å finne tilbake. Alt føles bedre nå, og jeg har motivasjonen min på plass igjen, og jeg har mange gode ideer.
(annonselenke) Cardiganen min finner du HER .
Jeg gleder meg til framtiden med dere!