Jeg merker det med en gang jeg våkner.
I dag blir en slik dag.
Jeg prøver å vri meg rundt i sengen, kanskje om jeg bare sover en time til? Om så 10 minutter? Kanskje det da endrer seg? Men jeg vet det med en gang jeg våkner.
I dag er en slik dag.
Jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg kan ikke endre på det. I dag kommer jeg til å ha angst for angsten fra jeg står opp og til jeg legger meg. Hjertet kommer til å slå raskere enn før, fra sekundet jeg åpner øynene og til jeg lukker de igjen. Jeg kommer til å ta venstre hånd opp mot hjertet mitt for å sjekke om hjertet har roet seg ned. Det har det ikke. Jeg sjekker igjen. Det går enda for fort.
Jeg kommer til å være sliten, utmattet faktisk – selv om alt jeg har gjort er å stå opp. Jeg kommer til å være distansert i samtaler. Jeg kommer til å måtte fortelle meg selv “det er ikke farlig, du får ikke hjerteinfarkt, du kommer til å overleve, det er bare psykisk”.
I går var en slik dag. Og i dag er jeg sliten.
Hvorfor føler man på dette? Hvorfor akkurat meg? Kommer dette til å bli bedre med årene? Kommer det til å gå over? Eller, gud forby – kommer det til å bli verre? Hyppigere? Mer slitsomt? Jeg hadde jo klart meg så fint, jeg hadde ikke kjent på følelsen av angst siden Mai. Ingenting siden den gangen jeg sto på butikken og måtte løpe ut derfra, for å så kaste etter pusten midt på Torggata. Ute av egen kropp. Den gang ringte jeg en venn i panikk, ble hentet og holdt rundt av sterke armer som passet på. Det har jo gått så fint siden da. Helt til i går.
Angst er ikke farlig, og du er ikke svak om du sliter med det. Jeg kjenner så utrolig mange kule, kreative, hardtarbeidende mennesker som har angst. Jeg skulle ønske det ikke var meg, bare.
I går var en slik dag. I dag er jeg sliten. I morgen er en ny dag.
Jeg håper på roligere hjerterytme da.
