I dag hentet jeg kusinen min på skolen og så kjørte vi ned mot sentrum sammen. Hun fikk velge ut noen klær som jeg kjøpte henne i gave, jeg måtte også ha et par små ting, jeg kjørte henne hjem og så hentet jeg en til venninne. Med andre ord, jeg er den eneste i gjengen som ikke er lei av å kjøre bil, jeg fikk lappen dagen før jeg flyttet til Oslo og der har jeg jo ikke kjørt så mye. Så, alle i min krets har en fast sjåfør så lenge jeg er i byen.
Genser fra Hollister / bukse fra VILA
Jeg er en person som i årenes løp har blitt vandt til at folk stirrer, og det gjør meg ingenting. Jeg blokker det vel enten bare ute, eller så er det jo faktisk ikke så utrolig viktig om folk ser, men når jeg er i Harstad er det annerledes. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, men man blir stirret ned på en helt annen måte. Slik var det før jeg fikk et kjent ansikt også, alle stirrer på hverandre som om man analyserer etter feil, gossip eller hva det nå måtte være? I Oslo kan jeg løpe som en tulling etter trikken, ramle på veien, være full midt på dagen og sjangle rundt men gud forby at noe over gjennomsnittet skandaløst hadde skjedd her. Jeg kvelte bilen i går og ble så flau at jeg trodde jeg skulle dø, men om det hadde skjedd i Oslo ville jeg ikke brydd meg. Rart det der, det er som om 16-åringen i meg kommer fram med en gang jeg kommer hit med alle usikkerhetene og overanalyseringene. Til og med å knipse disse bildene over her var helt grusomt, haha.
