I det siste så har jeg virkelig innsett hvor mange såkalte “discofriends” jeg har. Det vil si, de som alltid er der om det skjer noe gøy og morro, men som ikke er der for de mer gjennomsnittlige dagene. De som ikke kommer på besøk om man ikke drikker eller fester, de som ikke er med deg ut med mindre de får være “VIP” (og hva faen er vip i norge, egentlig?) og de som blir sinte om jeg ikke fikser de inn gratis på konserter.. For å nevne noe. De som aldri sier takk om jeg strekker meg så langt for å gjøre andre glade. De som tenker ” ja men, du har jo masse penger, så du skal så klart betale”. Jeg er ferdig med det, og tror helt ærlig ikke jeg kan ha så veldig mange venner på min egen alder. Ikke for å høyne min egen verdi så jævlig, men jeg har hatt voksent ansvar i flere år og føler meg ikke helt som de andre jeg møter på 21 år. De aller fleste, iallfall.
Jeg har bare vært så dritt lei av hele den “fame” greia. Jeg ER sykt lei av den. Jeg blir kvalm av at mennesker på min alder og eldre kan være så ekstremt opptatte av bekreftelse. Det eneste jeg har ønsket meg de siste dagene, har vært isolasjon. Nå er jeg jo i Istanbul så jeg har det her. Men jeg vil bare… flytte. Bort til et nytt sted, studere kosmologi eller kvantefysikk, kanskje sosiologi? Tenke på noe annet enn likes, klikk, treff.. Alt det der. Hater det.
Jeg er ikke så intressert i oppmerksomhet lengre, kan man si. Samtidig som jeg elsker å skrive, jeg elsker kommunikasjon og lærdommen jeg får fra de ulike menneskene jeg blir kjent med via bloggen. Og jeg liker business-delen av det hele, se hva man kan få til og hvordan man kan utvikle en merkevare. Men det der helvettes kjøret etter evig oppmerksomhet blir jeg kvalm av.
Så, what to do?