det som gjør mest vondt

Et innlegg jeg aldri turte å publisere, skrevet i juni 2016, bildet er tatt samme dag som jeg skrev. Rart det der. 


 

Det er så mange som går igjennom kjærlighetssorg, og likevel føler man seg helt alene om å vite hvordan det føles. Man er overbevist om at ingen har elsket så hardt, følt den samme smerten eller klarer å relatere seg. Det er så rart. Alle vet jo. 

Jeg ble fortalt at morgen og kveld kom til å være verst. Når man strekker seg mot den man elsker i senga som ikke lengre er der. Når senga er kald, når man ikke lengre må krangle om dyna. Når han ikke lengre kom til å spørre om jeg ville ha den gode puta, og når jeg ikke lengre våknet mitt på natta av at han dro meg inntil seg. Noen ganger våkner jeg enda, men det er som regel av et slikt mareritt som jeg pleide å ha da jeg og deg var oss. Du vet, en sånn drøm hvor du ikke var min lengre, og våknet opp og var så lettet.. For det var jo bare en drøm. Der var du jo. Plutselig har drøm blitt virkelighet, og når jeg våkner nå er jeg som regel våken resten av natta. 

Men det er faktisk ikke natten eller morgenen som er verst. Det verste er å gå til trikken.

Jeg pleide å føle meg synlig. Selv da du ikke gikk ved meg, så var du der likevel. Jeg var ikke ensom selv om jeg var alene. Å stirre ut av vinduet på trikken ble ikke tragisk, det ble fint, fordi jeg ventet på å møte deg, eller fordi jeg hadde noen som tekstet meg. Ikke ensom, men alene, og det var fint. 

Du snurrer meg ikke lengre rundt i en piruett når vi går sammen. Du varmer meg ikke lengre når trikken er forsinket. Du har ikke armen din rundt meg på trikken lengre.  Nå når jeg går alene, nå når jeg sitter alene, så er jeg virkelig bare meg. Det er ikke lengre noen å vente på. Det er ikke lengre noen å tenke på når jeg ser ut av vinduet. 

Den jævla trikken var mitt fristed, jeg elsket trikken. Nå ser jeg plutselig hvor stygg setene er, hvor irriterende treige folk er til å gå av og på, og jeg ser alle de lykkelige kjæresteparene. Hvordan ble det plutselig så mange av dem? De er jo over alt, hvordan så jeg dem ikke før? Jeg vil slå dem rett ned, alle sammen. Fuck dem, jeg håper det ikke varer, tenker jeg, og så føler jeg meg slem. Jeg får høre at “når en dør lukkes, åpnes flere andre”. Jeg vil ikke at noen dører skal åpne seg. Om min dør har lukket seg nå, så sparker jeg den isåfall ned og bryter meg inn. Det vil jeg aller helst. Alle andre dører driter jeg i. 

Kanskje jeg skal begynne å ta buss eller få meg bil. For fuck den jævla trikken. 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg