Endelig føler jeg for å skrive det her i bloggen.. Vi har fått oss hund! En hund som er både meg og kjæresten sin, som vi deler ansvar og eierskap over. Vi har hatt han en liten stund nå og alt fungerer veldig fint. Jeg var 100% klar for dette og satt meg veldig inn i alt med “pottetrening”, lære å gå i bånd, slutte å bite etc før vi fikk vår nye baby, og det har vært overasskende lett! Den har også faste rutiner som leggetid, og det har ikke vært noe problemer. Det er en han, og det er rasen pomeranian. Den har faktisk ikke noe navn enda, vi har diskutert litt fram og tilbake men ingenting føles helt rett. Jeg håper det kommer etterhvert, haha! Blir jo litt rart å ha en hund uten navn..

Vi kjøpte den da den var 11 uker gammel, så den kan sånn halvveis å gå på toalettet ute. Et par uhell skjer jo så klart, men vi må bare gå ofte ut å være tålmodig. Rutinene er litt sånn at vi tar den ut tidlig på morningen (rundt 08), hver gang en av oss drar noe sted, hver gang man kommer hjem, før leggetiden til hunden (rundt 23), og et par ganger ellers på dagen når vi har lekt mye inne.

Ellers er han verdens søteste, mest kosete, mest avslappede og den rolige valpen jeg har møtt. Han klarer seg så fint med nye mennesker, og jeg følte han ble glad i oss på under en time. Første natt sov han hele natten igjennom uten å lage en eneste lyd, så vi må nesten ha vært veldig heldige med han her. Jeg er så forelsket! 

Siden noen sikkert lurer så reiser vi jo bort fra 15-28 september, men da har vi skaffet hundevakt som han allerede har møtt og blitt vandt dit. Jeg skal også dra noen turer dit sammen med han før vi reiser slik at det ikke føles så skummelt, men jeg er sikker på at det ikke blir noe problem – fra sekundet han kom hjem til oss første gang var han totalt avslappet, han er ikke av den nervøse typen. Jeg tror, uten å være for sikker, at folk overdramatiserer akkurat den delen veldig mye. Jeg er sikker på at hunden ikke tar skade av å være i et annet hjem som han kjenner til i to uker, og det kommer ikke til å bli en vane. Om enten jeg eller Robin reiser alene blir han jo bare hjemme sammen med den som ikke reiser, og om vi begge drar bort (noe vi ikke skal før i desember, og da er det i 5 dager) så får han en som passer på seg. Vi skal reise langt ifra like mye som vi har gjort tidligere på grunn av jobb, Robin jobber ikke hjemmefra lengre og da får man ikke samme frihet uansett.

Jeg er godt vandt med dyr, og dette kommer til å gå helt fint. Faktisk føler jeg at jeg har vokst endel bare på ha han denne korte tiden og jeg ser faktisk fram til ALT. Det er nesten som å ha en baby, jo 🙂 Hunden og Robin klikker også veldig bra, og hunden er nok mer glad i Robin enn meg… Av en eller annen grunn blir han mest glad når Robin kommer hjem. Og nå må jeg slutte å kalle hunden for HAN, et navn må komme!!!