Er det en ting jeg er sjeleglad jeg ikke hadde i oppveksten, så er det instagram. Takk gud for at det ikke fantes sier jeg bare, for nå som 20-åring har jeg til og med til tider et problem med å håndtere bildene jeg ser der på rett måte. Jeg følger en hel haug av såkalte “inspirasjonskontoer”, faktisk tror jeg det begynner å bli opp mot 300 ulike som jeg følger hvor jeg får servert alt fra dyre biler, vesker, reiser, kropper og forhold som man bare drømmer om. Man ser perfekte øyenbryn, lepper, hår, klær og det “verste” av alt er at dette er jo ikke kjendiser, dette er relativt vanlige jenter som tydeligvis er et par hakk over alle oss andre på skalaen.
Jeg tror ikke det er kjendiser som gir oss dårlig selvfølelse nå om dagen, for om du har en IQ som går over det steget at du kan åpne en dør, da tror jeg også du forstår at svære kjendiser har stylister som får deg til å være den beste versjonen av deg selv til alle tider. Det er de “vanlige” jentene, som plutselig ikke er så vanlige likevel. De er jo perfekte! Perfekt filter, perfekt hår, perfekt pose. Kanskje det ligger 100 bilder bak det ene de valgte å poste, ikke vet du og ikke vet jeg – men du forbanner deg selv likevel for at du ikke tar deg tiden til å finne akkurat den perfekte selfien, du også.
Jeg for min del har aldri vært interessert i rumper, men etter at jeg begynte å følge så mange inspirasjonsbrukere så er jeg plutselig jævlig interessert i å ha en svær rumpe og en liten midje. Det er NESTEN fysisk umulig å få en kropp som man ser ofte på instagram, visste dere at man kan ta fillers (som restylane, ca ) bare i rumpe og hofter også, i tillegg til at man kan drive med “freezing” som former midja di perfekt? Men dette tar man jo inn, man sluker det som om det er normalen og lurer til seg selv “hvorfor er ikke jeg sånn?” Eller hvorfor klarer ikke JEG å tegne slike perfekte bryn, ha den tynne magen, det lange håret eller en oppkjørsel full av porscher? Jeg merke jo selv at til og med venninner av meg begynner å strebe etter å se ut som en inspirasjonsbruker på instagram. Bilder av fancy lunsj, en dyr pengebok, roser på bordet og hva man nå enn måte finne på, kun for å måle opp til et slags glansbilde. Det gjør meg gal, og jeg fatter virkelig ikke hvordan jeg kan ha så mange følgere når instagrammen min ser såpass uinspirerende ut som den gjør.
Når kvelden kommer er jeg som regel veldig sliten, men de jentene man ser på instagram som er slitne, de har den perfekte dotten på hodet, perfekte bryn likevel og en oversized t-shirt med et kult quote, med det perfekte filteret over. Jeg kommer hjem og ser ut som en bilulykke, er sur og gretten, prøver å være deilig i det samme undertøyet kjæresten har sett en million ganger før, kose, sove. Thats life right there, og det har ikke noe filter på seg. Men det er på en måte noe mer vakkert med det enn en rosebukett oppstilt på et bord, men det glemmer man jo. Nå som til og med bloggere gjør sitt ytterste for å se ut som et interiørmagasin blandet med noe plantasjen har spydd ut, da blir man lett påvirket og føler seg ikke god nok, selv om man har et bra liv.
Jeg personlig jobber dødshardt hver eneste dag med å bli den beste versjonen av meg selv, oog jeg har virkelig måtte kjempe for at det skal bety noe annet enn å være tynnest, penest og med de flotteste formene på kroppen. Når man scroller igjennom instagram er man nødt til å tenke “men hva er egentlig viktig for meg?”. Det som er viktig for MEG er å spare penger til jeg blir gammel, sikre barna mine en god framtid og å leve et liv med små hverdagsluksuser. Nå som jeg jobber med både tv, musikk, egen extensionskolleksjon, bloggen OG en bok, da holder jeg faktisk på å bli gal men jeg strever på – ikke for å kunne legge ut fine bilder av det jeg kjøper, men fordi jeg vil ha en sikker framtid. Jeg føler det er viktig å legge fokus på å jobbe hardt for tryggheten sin del, for stabilitet, ikke for å vise verden at du har råd til ditt og datt. Alle og enhver kan få kjøpt seg en chanel om de bare vil, men ikke alle har aksjefond, en lang og hard studietid med gode karakterer, et forhold som har klart seg igjennom enorme hinder eller en stor sparekonto til dine framtidlige barn for det kan man jo ikke legge ut bilde av – og da er det plutselig ikke kult overhodet. Jeg liker det materialistiske, og det er deler av hva som holder meg fra å flykte ut i skogen i en trehytte for å tenke på livet. Jeg tenker så mye på universet at om jeg ikke hadde det overfladiske som holder meg tilbake ville jeg blitt sprø. Men jeg håper bare det en dag blir like kult med ambisjoner og fokus i livet, som perfekte øyenbryn og en fin veske. Desverre er øyenbryn som Cara mer #goals enn å forandre verden.
