Lørdag.
Robin åpner døren til spaet for meg, som er en av de små gentleman-tingene han alltid gjør for meg og tenker at jeg ikke legger merke til. Jeg legger merke til det hver eneste gang, alle gangene han henter ting i kjøleskapet for meg, går på butikken for meg, åpner dører, legger seg med meg selv om han ikke er trøtt og står opp med meg når han ikke trenger. Alle de små øyeblikkene og tankene flyr igjennom hodet mitt i det lille sekundet, og det smilet mitt betyr så mye mer enn bare takk. Liten og lykkelig.
Men så er det jo det med å være hypersensitiv, og den sorgen som så brått kan komme rivende i meg på vegne av andre mennesker. Den sorgen som krever all plass, som spiser meg opp på innsiden og den evige klumpen jeg bærer for andre. Jeg er ganske sikker på at ingen andre ville ha reagert på dette, isåfall utrolig få, men her har vi meg da.. Før oss i køen står det en mann, som er nordisk av utseendet men likevel snakker dårlig engelsk og ikke norsk. Han har slitte klær, han løfter ikke blikket når han snakker, og han bærer preg av livet. Rett og slett. Han er nok 20 år eldre enn meg, på det meste. Vi kommer inn i resepsjonen midt i en samtale mellom mannen og resepsjonisten. “Du kan sende cv til denne mailen” sier hun, på engelsk. Men jeg merker at det ikke vil hjelpe, og nok en CV vil sikkert være ubesvart. Mannen tar et kort, og går ut. Blikket vårt møtes i ett sekund. En situasjon som ingen andre rundt meg enser engang, men det satt et så utrolig stuck i meg som ikke slapp og som enda sitter der.
Jeg lager med en gang en egen historie for mannen i mitt eget hode. Jeg ser for meg at han har gått fra spa til spa, mulig med en ganske bra cv som han har levert. Kanskje han har null kroner, kanskje han har ingen familie. Kanskje hver dag er en evig serie av svaret “nei”.Hva har han sett i løpet av sitt liv? Jeg ville løpe etter og si “vent, du kan jobbe for meg”, men det blir jo også bare feil. Jeg tenker på at han møtte blikket mitt i et sekund. Han ute på sin jakt etter noe mer, meg på men vei ned til spa. Meg på vei til en natt på et hotell med en suite som koster 6000 kr natta, meg som skal plaske i et basseng og meg som like gjerne kunne ha vært i leiligheten min men velger å dra på hotell fordi jeg kan. Han som går ut døren igjen, og møtte mitt blikk, og gud som jeg skammer meg. Jeg har en tendens til å se bitchy ut. Jeg håper virkelig ikke jeg så slem ut, jeg håper ikke jeg så ut som noe annet enn ydmyk for det er absolutt det jeg blir i møte med slike mennesker. Og hver eneste dag møter jeg så mange slike.
Liten og lykkelig, men samtidig så veldig full av sorgen alle andre bærer, føles det som. Eller kanskje han ikke engang var trist, men at jeg bare er gal. Noen mennesker treffer meg bare så utrolig hardt, og jeg føler jeg er den eneste som har det sånn.
