Hver gang jeg reiser hjem til Harstad får jeg en veldig rar følelse. Det er så vakkert. Alle fjellene som strekker seg mot himmelen, lufta som føles ekstra frisk og jeg har menneskene jeg elsker aller mest der. Mamma og pappa. Besteforeldrene mine. Lillesøsteren min. Dyrene. Jeg har senga på jenterommet som jeg satt i da jeg skapte bloggen. Jeg har en lilla hylle som før var fylt opp med sponsa mobildeksler og annet dill og dall. Jeg har sengehimmelen som Truls Svendsen ødela da han var hjemme hos meg. Jeg har veien utenfor huset hvor jeg løp fram og tilbake, la meg ned på asfalten og poserte for å få de beste bildene. Jeg har uendelige minner, latter og fine øyeblikk jeg husker fra denne tiden. Jeg har verandaen hvor jeg sneik meg ut for å smugrøyke. Jeg har trappa i gangen hvor jeg har løpt raskt opp og ned, delvis fordi jeg følte det spøkte der, delvis fordi det var kaldt. Men jeg løp alltid mot den store senga, mot mamma og pappa nede, eller mot utgangen for å dra på nye eventyr. Livet.

Men når telefonen ringer idag, og en journalist eller et annet menneske med en agenda sier “du er jo herfra, så kan ikke du gjøre dette for oss?”. Da tenker.. Så NÅ er det OK at vi kommer fra samme sted? Jeg har alltid likt Harstad. Det har alltid vært hjemme for meg. Men det er først når jeg får klemme Thomas og Harald på senkveld at jeg er godkjent for dere. 

Jeg har ikke glemt at jeg var en skam for byen da Truls Svendsen kom til Harstad og valgte å besøke meg. MEG. Ikke en gammel kanon fra krigen, ikke artic race og ikke ordføreren. Meg. Jeg har ikke glemt det kollektive hatet som spredte seg for at han kunne være så dum – i følge dere – som besøkte duckfacet med lav IQ når han først skulle vise fram byen. Jeg var en skam for byen, jeg. Dere ville flytte. Dere ville gjemme dere under bakken. Dere ville gi meg skylden for at byen ikke hadde noe annet å representere der og da. Jeg har ikke glemt at mamma og pappa måtte slette flere venner fra facebook, fordi så mange bekjente av dem, i samme by, skrev dritt om deres egen datter.

Jeg har ikke glemt læreren som lo meg i ansiktet og brukte rosablogger som en fornærmelse. Læreren som ga meg 2 på en prøve, fordi jeg skrev om markedsføring i sosiale medier. Som jeg selv levde av, men det var ikke realistisk i følge henne og jeg løy bare. Jeg har ikke glemt læreren som sa at løpet var kjørt for min del, og at jeg kastet bort tiden min.

Takk gud har jeg ikke glemt vennene som kjørte meg hit og dit for å få tatt fine bilder. Vennene som også la seg ned på asfalten. Vennene som kranglet med folk på mine vegne. Vennene som aldri ba meg gi opp, som opprettet fanpage for meg på facebook som i dag har 52 000 likes. Den gang var det 10 likes, men en venninne så meg og sa “jeg vet det kommer til å bli stort”. Jeg har ikke glemt midnattsolen. Alle små forelskelser. Mamma og pappa som ville ha ofret alle vennskap, alle familieforhold og alt de eier for å backe meg opp. 

Jeg vil faktisk takke Truls litt ekstra. Han var en av de første som tok turen helt til meg, selv om han kunne valgt alt annet. Han fikk nok med seg hvor lite fornøyde folk var med at han besøkte meg. Han fikk nok kanskje også med seg blikkene folk ga meg, uansett om han har glemt det nå. Men jeg kommer aldri, aldri til å glemme at han faktisk besøkte meg den gangen for så mange år siden, at han fikk hilse på familien min og at jeg fikk vise han byen. Han er så godt likt, han er så “innafor”, og han hjalp meg til å forstå at.. Vet du hva? Jeg er også ganske kul. “Ikke bry deg om det”, sa han den gang, da vi snakket om alt hatet som kom min vei. Den dag i dag, om jeg møter han tilfeldig og får en god klem, så betyr den ekstra mye for min del. Samme klem ga han for 3 år siden, men til en mye mer usikker og hatet jente. 

I dag er jeg glad. Og idag ser jeg tilbake på episoden vi spilte inn den gang da, og tenker på hvor utrolig heldig jeg er for absolutt alle menneskene som har kommet hjem til meg, reist til Harstad og hjulpet meg på vei. Truls var den første som var virkelig “big deal”, og etterpå har journalister fra VG, dagbladet, d2, nrk, tv2 kommet. Bloggerne har vi filmet. Så mange fine mennesker, hjemme i vårt gamle hus med slitte møbler og uferdig gulv. I byen som var redd jeg skulle kaste skygge over byen, farget i rosa.

Rosa skinner greit i Oslo uansett.