det kreves så lite

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle skrive om denne historien på bloggen, men jeg har bestemt meg for at det føles rett. Muligens kan det påvirke noen andre til å gjøre det samme? Jeg håper det.. Vi har vel alle lest artiklene om menneskene som ikke er like heldige som oss. Faen heller, det finnes noen som leser denne bloggen, akkurat NÅ som har det vanskelig. Men gjør man noe med det? Nei, for hvorfor skal man hjelpe noen man ikke engang kjenner? Man kan jo bare fortsette sitt liv, og ikke tenke noe mer på det. Enkelt og greit. Jeg har lest så mange artikler og tenkt “jeg vil hjelpe”. Men tar man det ekstra steget? Det hadde ihvertfall aldri jeg gjort før.

Rundt julen 2014 leste jeg en artikkel på nett om en norsk dame som hadde blitt intervjuet på fattighuset hvor hun var for å finne klær og gaver til barna sine. Intervjuet handlet om deres hverdag – barn som ikke kunne delta på aktivitetsdager, en mor som prøver sitt beste, et positivt menneske som ser det lyse i alle situasjoner. Artikkelen inneholdt kun fornavn, men jeg så at flere hadde kommentert under saken og lurt på hvordan man kunne få tak i denne kvinnen. I kommetarfeltet sto mailen til søstra hennes – og jeg sendte mail. Etterhvert fikk jeg et telefonnummer, og med nervene på høygir tok jeg kontakt. Jeg var redd hun skulle bli flau, eller tenke at jeg så ned på henne, for det var ikke tifelllet. Jeg beundrer henne, og hennes evige pågangsmot og den fantastiske moren jeg lærte at hun er. Vi snakket på telefonen, og jeg lærte mer om henne og hennes familie. Om barna hennes. Jeg ante ikke hva jeg kunne gjøre, men dette var i perioden før “mitt dansecrew” begynte på tv. Jeg spurte om hun kanskje ville ta med seg sønnene sine som publikum, og det ville hun – dette ble starten på menneskene som har lært meg så utrolig mye om å se det lyse i situasjoner, være glad og alltid ta vare på hverandre.

De var på tre show den sesongen og heiet meg fram. Hadde med seg plakater, ga meg et smykke moren hadde laget selv, og igjennom hele mitt dansecrew var nok denne opplevelsen størst for meg. Den ene gutten, han yngste, ble litt småforelsket i meg og ga meg alltid verdens største klem. Han hadde tatt på seg aftershave for anledningen, haha.  De heiet alltid mest fra publikum, og uansett hvor teit det hørtes ut – jeg danset mest for dem. De sendte meg alltid melding når de ikke var på sending, om hvor flink jeg er, og hvilket godt forbilde jeg var for guttene. De fineste komplimentene jeg noen gang har fått. Etter hver sending ventet de på meg, og jeg kunne alltid høre dem heie meg fram under sending.

Til uka skal jeg ta med guttene på noe hyggelig slik at mammaen kan få litt fri, for det får hun aldri ellers. Jeg tenker å kanskje ta dem med på kino, på tusenfryd eller norsk teknisk museum. Eller omså bare hjem til meg, med masse godteri og en god film! Jeg skal også få fikset ipaden min slik at jeg kan gi det til han eldste gutten. Ingen av dem har mobiltelefon, og heller ikke internett hjemme, men om jeg fikser min ipad klar med masse spill settes nok det stor pris på 🙂

Moralen med denne historien er ikke å fronte at jeg er et “fantastisk menneske” for det er jeg ikke. Jeg kunne gjort mye mer for mange fler, men en liten handling og en hånd ut kan gjøre mye. Jeg hadde forventet at etter en slik artikkel ville mange tatt kontakt med denne kvinnen, men nei – jeg var den eneste. Man tenker alltid “alle andre gjør noe” men NEI, man må faktisk ta det steget selv noen ganger. Det gjorde jeg, og jeg håper jeg kan ha disse menneskene i livet mitt for alltid.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg