Helt siden jeg var en liten jente, har det vært slik. Man skal ha mest mulig venner, leke mest mulig leker i friminuttet og være mest mulig sosial. Man skal dra på kino, ut å spise, feste, reise sammen til skolen, reise sammen generelt, shoppe sammen, gråte sammen, le sammen. Og alt det er fint, jeg liker å snakke med mennesker. Men jeg elsker virkelig mitt eget selskap også.
Jeg elsker å sitte for meg selv å gjøre absolutt ingenting. Om jeg en dag har null planer og vet jeg bare kan surre hjemme på kvelden, så blir jeg så utrolig glad! Jeg kunne gjerne ha vært sosial, jeg kunne gjerne ha snakket med folk, men det er så utrolig godt å ikke være det. Og av den grunn føler jeg meg unormal, fordi jeg er fornøyd med å være alene. Sitte alene i stua. Kjøre trikk alene. Gå i butikker alene. Sitte på en benk i en park alene. Jeg kan til og med være på resturant alene, eller konsert. Og det synes enkelte folk er. . flaut?
Er jeg virkelig unormal?
