I morges sov jeg ut. Jeg legger meg alltid med en alarm på, av en eller annen grunn våkner jeg flere ganger i løpet av natten om jeg ikke har alarm, bare for å forsikre meg om at jeg ikke har sovet uansvarlig lenge. Om jeg sover for mye føler jeg meg som en taper. I dag sov jeg sånn taper-lenge, jeg våknet ikke før 13:30 og brukte en god time i senga etter det på å strekke meg, tenke over ting og bare.. ikke gjøre noe. Det er deilig å for en gangs skyld ikke våkne med et heftig stress eller en panikk over alt jeg burde gjøre, selv om jeg vet at det er en hel del.
Jeg subbet ut i stua, la meg på sofaen med maccen på fanget. Her har jeg skrevet på boka, men føler jeg står litt fast. Jeg har slettet mye, tenkt på hva som er greit og ikke greit, hva folk kommer til å forstå og hvordan det kommer til å bli mottatt. Det er vanskelig, og i enkelte øyeblikk vil jeg legge alt på hylla å bare skrive om noe annet istedenfor. Jeg har flere bøker på gang, men det er nå altså denne “forbilde” som blir noe av i første omgang, selv om jeg heller skulle ønske jeg skrev den kjærlighetsboka jeg har så mange notater og skriblerier klar for.
Jeg har vondt i lungene, jeg tror jeg holder på å bli syk. I natt hadde jeg vondt i halsen og i øret, men det har gått over nå. Det kan være fordi jeg har stått på et tak og danset to kvelder på rad. Jeg fester for mye. Jeg er ung, men jeg har ansvaret til en 40-åring, og føler derfor på en skyldfølelse om jeg har det gøy. Det kan jeg ikke gjøre, det blir for teit og det er viktig at jeg nyter denne perioden i livet mitt. Denne perioden hvor jeg kan ha det gøy, men den må bare ikke gå på bekostning av mye annet..
Nå fikk jeg skrevet fra meg litt. Jeg ligger enda henslengt på sofaen og har så langt klart å skrevet fem sider på fire timer. Det er dårlig, det pleier å gå mye raskere. Kanskje jeg bare trenger miljøskifte for noen minutter, så jeg skal møte en venninne nå og drikke kaffe, gå tur å spise noe. Det er nok veldig nødvendig.
