For snart ett år siden skrev jeg et innlegg som handlet om meningen med livet. Jeg er en grubler. Jeg tenker mye, og ofte er tankene så store, så kompliserte og samtidig så rare at jeg ikke klarer å formulere meg videre til noen. Jeg forstår det i hjernen min, jeg føler det, men jeg klarer ikke å få ut ordene.
Jeg kan ligge i sengen, sitte på bussen, kjøre et sted eller være ute med hunden. Plutselig kommer disse altoppslukende tankene, eller følelsene og tar over kroppen min. Jeg synes helt ærlig det er ekkelt å leve. Jeg føler meg for liten for min egen kropp, som om sjelen min (eller energien min) forstår noe jeg ikke klarer å forstå med hodet mitt. Jeg synes det er rart at vi mennesker er smarte, men ikke smarte nok til å forstå hva vi gjør her, hvorfor vi er her, eller hva som skjer når vi dør. Noen ganger ser jeg for meg jordkloden med oss på, som om vi er små parasitter som løper rundt og infiserer. Fordi vi er så små. Det er vi jo, vi er minimale. Vi ser det vel bare ikke helt selv.
Jeg tenker mye på dette med deja-vu. Dere vet, følelsen av å ha opplevd noe tidligere uten å klare å sette fingeren på hvorfor eller hvordan. Jeg har to teorier.
Den ene er at man har levd dette livet før i et parallelt univers. At det finnes en jordklode et annet sted, eller har fantes, der du har levd før og opplevd de samme tingene. Sært, ja?
Den andre er at man lever livet sitt om og om og om igjen. Når jeg dør, så er det brått 18 desember 1994 igjen og jeg blir født. Så opplever jeg det om, og om, og om igjen. Hele greia, i en loop. Fram og tilbake.
Jeg har også hørt en teori om at du er alle mennesker på jorda. Du blir bare gjenfødt, gjenfødt og gjenfødt i det evige. Kanskje jeg i mitt neste liv er Muhammed i Pakistan i år 1973 for alt jeg vet.
Jeg er redd for at den dagen jeg dør, så kommer energien min til å skytes ut i verdensrommet. Det kommer til å føles så sterkt, så intenst. Jeg er redd for den følelsen. Jeg er redd for å føle for mye. Noen ganger tenker jeg at “ey, om marilyn monroe klarte å dø, så klarer vel jeg også!”. At det ikke kan være så farlig. Men det er jo noe helt annet, noe vi ikke kan se for oss engang. Naturlovene våre gjelder jo bare her, på lille jorda. Vi aner ikke hva som skjer utenfor, og alt vi kjenner til, alt vi føler og alt vi “vet”, kan bli snudd om på.
Og det verste er at jeg kan sitte her med den lille menneskehjernen min å gruble i en evighet. Et svar vil jeg uansett aldri få. Jeg har heller ingen å snakke med om disse tankene, og det blir som regel ikke mer enn meg. Meg og mitt lille hode, og tankene om natten.
