Jeg var kun uten deg en dag, men det føltes som en evighet. Jeg burde ikke ha behandlet deg sånn, jeg kastet deg bort og jeg innså ikke hvor viktig du var for meg før du plutselig ikke var der lengre. Du knuste i tusen biter, men det gjorde på en måte jeg også. Timene uten deg var som dager, og jeg følte meg totalt isolert fra verden. Men nå ligger du der ved siden av meg i senga igjen, og lyser opp tilværelsen min. Bokstavelig talt, du lyser opp soverommet hver gang jeg rører ved deg, og noen ganger uten at jeg ber deg om det. Jeg føler meg viktig når du er i min nærhet, for du gir alltid fra deg en lyd som sier “joda, du har faktisk en betydning”. Det er sent, og jeg burde sove. Men du ligger der og frister meg. Du gir meg en hel verden. Så jeg strekker hånda ut og tar på deg. I morgen tidlig er det første jeg rører ved også deg, du vekker meg opp slik som ingen andre kan. Min kjære iphone 6. Du gir meg en evighet av “skal bare”. Jeg “skal bare” sjekke litt ved deg, en siste gang, sånn i tilfelle jeg har gått glipp av noe.
Problemet er bare at jeg “skal bare” hele tiden. Jeg “skal bare” sjekke hva som skjer hos deg når jeg er med venner, familie jeg ikke har sett på lenge og når jeg sitter ved siden av gutten jeg virkelig elsker. Jeg “skal bare” når jeg er på konsert, når jeg er på reise, når jeg sitter på tog og når jeg gir til trikken. Jeg “skal bare” når jeg spiser middag, når jeg ser på en film og når jeg jobber. En evig spiral, og jeg sitter undrende tilbake og lurer på hva jeg egentlig har fått med meg eller lært av min evige “skal bare”.
Når alt annet virker som et slit, når hverdagen virker uendelig og oppvasken liksom ikke blir tatt av seg selv, når støvsugeren ikke går på autopilot og når klærne trenger sortering, da er du der. i noen minutter kan jeg fortsette med “skal bare” å glemme hva jeg egentlig burde gjøre. Du distraherer meg, du får meg til å glemme. Du får meg til å glemme at jeg er et friskt menneske som faktisk ikke trenger å bruke tiden min på å stirre inn i en mobilskjerm. Jeg kan løpe, jeg er fri. Jeg kan gå fra deg om jeg vil, jeg kan leve livet og kjenne på følelsen av natur. Men du er der, du holder meg tlbake. Jeg tror vårt forhold er litt ødeleggende jeg, iphone 6.
På soverommet mitt ligger vinduet alltid rett bak hodet mitt når jeg skal sove. Jeg ser jo så klart ikke ut der, for jeg har deg, iphone 6. Du tar all min oppmerksomhet fra stjernehimmelen bak meg, fra treet som strekker seg på magisk vis fra bakken. Tenk at jorda har skapt det? Men jeg tenker jo ikke på det, jeg. Fuck jorda, vi hadde jo hatt Steve Jobs, han er vår gud. Jeg kunne like gjerne ha vært lenket til en seng, for virkeligheten jeg ville hatt er jo den samme. Enten du er frisk eller syk, ung eller gammel – vi alle lever på samme måte, for enhver av oss “skal bare”.
Derfor, kjære iphone 6, har jeg nå satt en regel for oss. Du får ikke være med meg inn på soverommet mer. Du skal ikke røres etter visse tidspunkt. Jeg beklager så mye, men jeg har faktisk en annen som betyr mer. Jeg har meg selv. Jeg har tenkt å leve før jeg dør, ikke dø mens jeg enda lever.
Hva gjør jeg nå? Jo, jeg “skal bare” leve litt på ekte, ikke scrolle meg igjennom det.
