Da jeg spurte etter boktips var det mange som anbefalte “i morgen var jeg alltid en løve”, skrevet av Arnhild Lauveng. Hun er tidligere schizofren, har vært innlagt i 10 år og jobber i dag som psykolog i Oslo. Jeg var litt redd for å lese denne boken, både fordi en venn av meg led av schizofreni og fordi jeg selv hadde en lengre periode med vrangforestillinger og vanskeligheter med å skille virkelighet fra fantasi. Den hardeste perioden i mitt liv, kanskje aller mest fordi ingen hadde peiling nok til å hjelpe meg hvor mye jeg enn forsøkte.
Da jeg hadde lest to kapitler måtte jeg legge boken fra meg. På få minutter ble jeg dratt tilbake til følelsen av “hva er virkelig, er jeg virkelig?” Forfatteren begynner å høre stemmer, får en mann inn i hodet sitt som hun kaller “Kapteinen” , hun ser ulver og rotter over alt og hele livet hennes blir et kaos. Jeg kan ikke engang se for meg hvordan det må føles, for man er jo så vandt til å stole på øynene sine, på hørselen sin og på sansene sine. Hva gjør man om de begynner å fucke med deg?
Jeg måtte legge boken fra meg i flere timer før jeg forsøkte igjen, og nå har jeg lest hele. Jeg måtte rett å slett sette meg ned å tenke “skjerp deg nå for faen”. Det er glad for! Jeg har lært så mye om det å ha psykiske lidelser, både for min egen del men også som pårørende. Denne boken burde vært obligatorisk for alle som skal jobbe innen psykisk helsevesen!
Jeg vil gjerne møte forfatteren, og prøver nå å finne mailen hennes slik at jeg kan få kontakt. I mellomtiden, kom gjerne med flere boktips om dere har! Denne hadde jeg ikke lest om det ikke hadde vært for dere ❤️
