Hei på dere! Beklager at jeg knapt oppdaterte noe igår. Trente store deler av dagen og etter det ble jeg og Robin sittende på hanami for å spise og ta et par drinker til langt utpå kvelden. Han har forresten begynt å se på breaking bad uten meg, haha.. Dårlig stil! Den er jo nummer en på IMDB av alle seier (jeg er en IMDB-freak), så jeg må også begynne å se på egenhånd. Har en greie med at jeg aldri klarer å gi slipp på karakterer i serier som jeg elsker, for eksempel frusterte fruer har jeg hardt for å gi opp, å starte på noe nytt virker utenkelig.
Nå var egentlig planen å jobbe et par timer hjemme, men som vanlig tenker jeg at “det tar jeg ikveld”. Noe produktivt har jeg iallfall gjort, jeg møtte Joakim for å ta litt bilder, men tror ikke jeg rekker å legge dem ut før trening, men da har jeg iallfall mye fint å poste ikveld! Håper dere har en fin dag!! 🙂 ♥
Altså.. dere ♥ Jeg lå i flere timer igår og bare oppdaterte kommentarene på siste innlegg, samt leste i mitt eget arkiv og tenkte over reisen vi har hatt sammen. Hvor mye dere har delt, hvor mye jeg har delt, og hvor mye deres tilbakemeldinger har formet meg på godt og vondt. Aller mest på det gode, og jeg er sikker på at jeg har blitt det mennesket jeg er idag, mye takket være dere. Dere gir meg så mye. Jeg aner ikke hvordan jeg skal gi tilbake, men jeg lover å fortsette med å gi av meg selv. Jeg setter så stor pris på alle kommentarene fra igår, og vil gjerne nevne dra fram to av dem. En av dem var, at jeg bør prøve å fokusere på det positive iløpet av en dag. Istenfor å tenke på alt jeg ikke fikk gjort bør jeg tenke at jeg koste meg med pizza og en serie og at jeg faktisk fortjener det, ikke at jeg sluntrer unna. Veldig sant! Den andre var om meg og Robin, “two wrongs make a right” og det havner høyt opp på lista over favorittsitater akkurat nå. Også veldig sant! Dere inspirerer meg masse, vit det. Med tanke på at jeg var og rotet rundt i bloggarkivet mitt ant jeg også fram et bilde av meg for 3 år siden. Det var et par på instagram som mente jeg ikke har forandret meg noe som helst bortsett fra hårfrage, så jeg bestemte meg for å ta et speilbilde i tilnærmet lik positur og sammenligne (det vil si, litt duckface, hodet ned, “søtt” blikk, haha). Så, hva synes dere? Har jeg faktisk ikke endret meg noe som helst? 3 år siden, 15 minutter siden. Personlig ble jeg nesten litt sjokkert, jeg synes forandringene er store!
Ellers da. Jeg har hatt en OK treningsdag, og nå skal jeg plukke opp kjæresten på jobb før vi drar ut og spiser på hanami. Det blir nok en veldig koselig kveld! i morgen skal jeg ikke trene før 5, så da har jeg lagt et par hyggelige planer før trening også 🙂 Gledes! Nå håper jeg bare været kan bli litt bedre, og helst litt fort..
Noe av det vanskeligste for oss mennesker, ser ut til å være starten. Det er vanskelig å komme seg ut av døra når man skal på trening, men så går det bra. Vanskelig å ta steget inn i dusjen. Vanskelig å faktisk komme seg opp fra sofaen og sette igang med ryddingen. Vanskelig å holde motivasjonen oppe på starten av en ny uke. Vanskelig å skrive på starten av et innlegg. Der var jeg for by MacVx” href=”#”>noen minutter siden, så da skriver jeg heller bare at det er vanskelig å by MacVx” href=”#”>starte, og så var jeg igang, da. Merkelig. Dere vil jo lese om noe annet enn dans, og ettersom det ikke skjer noe annet i hverdagen min akkurat nå, så skal dere få det som skjer i hodet mitt. Der skjer det (overasskende nok) en hel del.
Så var det et by MacVx” href=”#”>personlig innlegg jeg følte for å skrive nå da. Noen tanker. Kanskje noe trist? Er det synd i meg? Folk liker jo å lese om at andre har det kjipt, har jeg fått inntrykk av. Om jeg graver dypt i hjertet mitt, eller i hjernen min, så klarer jeg sikkert å komme fram med noen følelser jeg knapt ante var der, og så kan jeg skrive et dypt innlegg. Men neida. Jeg trenger ikke grave så dypt for å finne noe i den duren. Sannheten er at jeg de siste to ukene har hatt flere små sammenbrudd enn jeg klarer å holde oversikt på, og at jeg har vært så utrolig sliten psykisk og fyskisk at jeg har falt sammen i tårer når jeg kommer hjem. Men jeg vil jo ikke skrive om det, sånn egentlig. Det er så privat, det gjør at jeg føler meg svak, og ingen vil vel lese bloggen til noen som er svak da, tenker jeg. Dessuten vil jeg ikke klage. Det sitter folk på karl johan, ikke langt fra hvor jeg bor, ute i kulda akkurat nå og tigger etter peger. Og her sitter JEG og er psykisk sliten. Jeg er jo det, men hvem er vel jeg til å klage. Hvem er vel jeg til å inspirere? Dessuten orker jeg ikke at mamma skal bli bekymret. Hun trenger ikke det, men hun blir det likevel. Jeg bør være glad jeg har en mamma som bekymrer seg, og joda det er jeg, men jeg orker egentlig ingenting om dagen og jeg orker heller ikke å forklare at “joda det går fint”. Det er så merkelig, for en kveld kan jeg få totalt sammenbrudd og ha en nesten ut av kroppen opplevelse hvor alt bare føles håpløst, så går det et par timer og jeg tenker “hvem var den jenta som gråt i sta? Det er jo ikke meg”. Og så blir jeg flau.
Folk skjønner kanskje ikke at når man har en veldig mørk kveld, når man har mange av dem på rad, kan det friste å dra opp macen for å skrive fra seg, for der ute blandt alle leserne mine finnes det noen som forstår – det er det ikke alltid de i nærheten gjør. Det er ikke alle som vet hvordan det er å være mansik depesiv og slite med tvangstanker, men det gjør jo noen der ute. Men da skulle jeg ønske det bare ble til dere jeg skrev, ikke til alle jeg kjenner, for jeg vil ikke bli konforntert med det senere. Så jeg la fra meg tanken om et trist innlegg ganske fort. Kanskje jeg skal være litt sint, da. Sint på leserne mine – jeg er jo ikke det, de fleste av dere er fine, jeg vil anslå at på min blogg er vel 88% av leserne mine gode mennesker som vil jeg og andre bra. De resterende 12% bør jeg ikke bruke energi på men nå gjør jeg det likevel, for jeg er så lei av kommentarer på at jeg er stygg og at jeg redigerer bildene mine. Ærlig til gud nå, jeg gjør ikke det. Jeg har redigert bort urenheter i ansiktet mitt, det skjedde faktisk ganske ofte, men i det siste, så nei. Det kommer sikkert tilbake når jeg tar mer by MacVx” href=”#”>bilder av meg selv, men ikke nå. Jeg har en og annen gang redigert nesa smalere, den er operert og det vet vi alle, det er et kompleks og vær så snill, la meg være for jeg er fint klar over at jeg lå på operasjonsbordet, betalte 30 000 og hadde jævlig vondt en uke etterpå. Jeg har på mitt aller drøyeste, som var rundt mai i fjor, også redigert øynene større i samme slengen. Men ikke mer enn det. Ja jeg ser kanskje ut som et lite kanin-troll på tv, men vinkler og poseringer kan gjøre en MASSE. Det er litt rart at bare noen kommentarer skal gjøre at jeg føler behov for å få regluering, få bedre proposjoner i ansiktet og generelt sett bare gi opp livet. Den dagen jeg bare godtar at jeg er stygg blir nok ting mye lettere for meg.
Og så tenker jeg, hva i all verden skriver jeg nå, jeg er jo ikke stygg. Jeg er kanskje ikke fantastisk vakker men stygg er jeg jo ikke. Det er urettferdig å si at jeg er stygg. Herregud jeg har en by MacVx” href=”#”>gutt her hjemme som forteller meg hver eneste dag hvor fin jeg er og hvor heldig han er, en person som virkelig fortjener at jeg synes det samme om meg selv. Så, jeg er veldig heldig der. Heldig fordi jeg absolutt var på helt feil spor her i livet, og så ble jeg sammen med en person som var på nøyaktig samme vei og da vet man at ting fort kan gå rett vest, noe det nesten burde ha gjort. Men det gjorde det ikke. Tvert om, så fikset ting seg for oss begge, og med han føler jeg meg trygg. Trygg og fin. En så stor kontranst til hvordan jeg generelt føler meg rundt mennesker. Jeg blir så glad hver gang jeg ser han og er rundt han. Og så vil jeg gjøre han stolt. Jeg vil han skal komme hjem tl en ren leilighet fult av levende lys med en kjæreste som er pyntet fra topp til tåd med romantikk i blikket, sånn ca. Det var planen ikveld. Jeg ryddet ikke. Det er ikke telys i leiligheten. Jeg fikset meg ikke noe pent idag heller. Jeg bestilte pizza, så på how i met your mother og tenkte på alt jeg burde ha gjort og alt jeg burde være. Tenkte på bildene jeg burde ha tatt. Mailene jeg burde ha svart på. Joggeturen som nok en gang ikke skjedde, solariumet jeg kunne ha besøkt eller regningene jeg burde ha betalt.
For ikke ta det her feil. Jeg har det så utrolig bra nå, bedre enn på lenge, men jeg er vel bare en normal jente på 20 år som ser ut til å være en person den ene dagen og så en annen den by MacVx” href=”#”>neste, men jeg håper det er normalt…? Det er nettopp det jeg vil lese om på blogger, det glansbildet av virkeligheten og en såkalt inspirasjon er ikke noe for meg. Da får jeg angst, og tenker på alt jeg burde ha vært – men alt jeg ikke klarer.
Hehe… Ble litt inspirert etter dagens instagramrunde. Her snakker vi #fitspo #squat og #legday. Kan tenke meg hvor mange av vår generasjon som vil slite med ryggproblemer om noen år – ikke på grunn av hard trening, men på grunn av jævlig mye posering for by MacVx” href=”#”>bilder man tar i speilet hvor rumpa skal se stor og spretten ut. Bare ved å bla litt ned på instagram fant jeg 7 forskjellige by MacVx” href=”#”>bilder med NØYAKTIG denne posituren. Altså… Skjønner ikke alle at det ikke er slik man EGENTLIG ser ut? OG JA, DETTE by MacVx” href=”#”>GJELDER OGSÅ MEG SELV! Selvironi kalles det. Enkelte av oss har faktisk et par gram med nettopp det i kroppen, i min kropp er det både silikon og selvironi i store doser. Og nei, dette gjelder absolutt ikke alle fitnessjenter – men det gjelder utrolig mange.
Så vi kan vel ta den by MacVx” href=”#”>gode gamle “maybe shes born with it… or maybe its et par runder på gymmet, svai i ryggen, et bein opp, ut med rumpa, litt redigering, rett kameravinkel og et par filter på instagram”.
Etter en veldig hyggelig datenight med min kjære igår sovnet jeg i armkroken mens han så på film, og jeg sov i 11 timer – nå er jeg uthvilt og utrolig gira for en ny treningsdag. Jeg har lest igjennom kommentarene deres og det var veldig bra for meg å høre litt ulike synspunkter! Vi lever i en boble akkurat nå og det er lett å glemme bort at det er en konkurranse. Alle skal jo ryke ut en eller annen gang, og vi har allerede nå gått lengre enn jeg hadde trodd vi skulle gjøre så jeg er glad for at vi enda er med. VELDIG glad!
Jeg må også fortelle dere at jeg fikk en video på snap fra en leser som hadde filmet en venninne mens hun så på mitt dansecrew, rett før noen ble valgt ut i battle. Hun satt og holdt for ørene og turte nesten ikke å se på tven, og når det ble klart at vi ikke måtte i battle ble hun såååå glad! haha, det er jo helt sykt, jeg har jo selv vært akkurat sånn x-antall ganger når jeg har sett på lignende programmer så at noen gjorde sånn til meg var veldig kult. Det ga meg virkelig et spark i baken. Nåååå folkens skal vi trene hardt idag!!!! 🙂 Merker forresten at det begynner å bli på tide med en ny header. Har booket inn en shoot i slutten av februar når vi e ferdig med dansingen! Og noe litt annet. Jeg har bestemt meg for at det er på tide med regularing, jeg har et veldig merkelig bitt og vondt i munnen. Har jeg noen lesere som bor i oslo og har hatt / har regulering, og kan gi meg noen anbefalninger til hvor jeg bør gå? Skal ha bak tennene!
