Vil helst ikke gi noen dato for når jeg laget dette innlegget, slik at ingen føler seg støtet.
Jeg vet det kanskje kan virke som om jeg er en liten dramaqueen som gråter for alt, men sannheten er en helt annen. Jeg gråter så og si aldri. Aldri av fysisk smerte, aldri om noen er frekk, aldri om jeg krangler med noen. . Derfor er det så utrolig sterkt for meg når jeg først gråter. Jeg blogger jo litt om kjærlighet, men generelt med gutter bryr jeg meg egentlig ikke så mye. Jeg føler aldri en trang til å sende melding, jeg pleier aldri å tenke på hva gutter jeg er interessert i gjør, hva de synes om meg, om de er trofast og alle andre tanker som gjerne kommer med forelskelse. Helt til nå.
Det er så rart når man utrolig sterkt og intenst føler at man elsker en person, at man kan hoppe forann en buss for den personen, det finnes jo kun den personen. Når man husker alle ordenene den personen har sagt, husker måten personen går på, snakker på, måten personen styrker hånden igjennom håret, måten personen ser på deg. . Alt. Når man aldri har klart å se en framtid med en person, før nå. Det sitter fast i hodet, man får det ikke bort. Og den personen? Den personen vet nøyaktig at du føler det slik, og gir inntrykk for at han også føler det slik. Men åpenbart er det ikke slik, og ordene som kommer ut er manipulerende løgner som på løpende bånd kommer og holder fast håpet du hadde, for å så slippe taket. Og med en gang personen ikke lenger er i hodet ditt er han tilbake igjen bare for å forsikre seg om at han enda har deg i sin hule hånd. Så snart jeg aksepterer at du ikke er her lengre – så er du tilbake.
Jeg skulle virkelig ønske en person kunne elske nok for to. Jeg skulle ønske det var nok at jeg gjør alt. Men jeg tror ikke det finnes en mer frustrerende følelse enn at jeg nå sitter og tørker tårer for en person som mest sansynlig ikke har meg i bakhodet engang, fordi jeg er en av veldig mange alternativer. Det føles ydmykende at jeg skriver disse ordene, jeg føler meg veldig liten. Jeg spør meg selv om dette er kjærlighet, om hvordan du kunne missbruke ordene “elsker deg”. Er man utro om man elsker noen? Er det normalt? Er man frekk, slem og uinteressert? Kun interessert når jeg ikke vil? Fordi om dette er kjærlighet, så vil jeg helst ikke føle det så mye mer. Det er frustrerende å se på mobilen hvert sekund fordi du lovde å sende meg en melding, det er frustrerende å stirre på at du er pålogget i chat, det er frustrerende at alt har en forbindelse til deg. Ser jeg en sky, en bil, en båt, en genser, en blomst – alt får meg til å tenke på deg. 8 måneder har jeg tenkt slik nå, aner du hvor slitsomt det er. Du er alltid over alt, men aldri her.
Jeg håper jeg klarer å legge fra meg mobilen, eller at du plukker opp din. Jeg håper jeg klarer å slette bildet av oss jeg ser på nesten hver dag. Hver dag i 8 mnd, hvor håpet ikke har forsvunnet. Hvordan kan jeg miste noe som aldri var mitt?’