“Men han er sikkert bare opptatt med jobben eller noe. Eller kanskje med venner. Eller så ble mobilen hans tom for batteri fem dager på rad. Eller så er han forkjølet. Han liker meg jo egentlig”. Jeg har alltid fnyst av jenter som kom med slike unnskyldninger, for det er jo så åpenbart at han egentlig ikke er interessert – og så ble jeg jammen  en av dem selv.

Men han liker meg jo. Eller, gjør han? 

Jeg har spurt meg selv det samme spørsmålet. Det er en forferdelig følelse å investere så mye tid og følelser inn i et menneske når du ikke er sikker på hvor den andre parten står. Men det er egentlig et ganske enkelt svar, et svar som gjør ganske vondt, men som venninner dessverre ikke forteller hverandre så ofte. Dette gjelder forøvrig begge kjønn og kan gå alle veier. Han liker deg, men han liker deg ikke nok.
Det kjipe er at så mange av oss blir fanget i en evig spiral hvor man prøver å finne ut hvorfor. Man klarer ikke å forstå hvordan han kan si så mange fine ting, hvordan han kan være så åpen og tilstede når man faktisk er sammen, hvordan alt kan føles så rett.. Men samtidig kan han ikke gi deg det du vil ha – et forhold.
 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Unnskyldningene kan være mange, og ikke minst gode. Det kan hende det ikke passer inn i livet hans akkurat nå, kanskje han har opplevd noe som har fått han til å slutte å tro på forhold, kanskje det forrige forholdet ødela hans evne til å stole på folk, kanskje han er redd for å binde seg.. Men grunnene betyr ingenting, fakta gjør det. Om noen sier de ikke vil være i et forhold med deg, så mener de det. Han bryr seg sikkert om deg, og han liker sikkert å tilbringe tid sammen med deg, og han liker deg kanskje.. men bare ikke nok. Det er ikke innenfor din kontroll, og grunnene betyr som sagt ikke noe. 

Jeg vet hvor sykt vanskelig det er å komme ut av en slik situasjon. Jeg brukte et helt år på det. Man har jo brukt så mye tid, så mange tårer og så mye penger på nye klær og kvelder ute og man har kanskje mistet litt kontakt med venner – og da nekter man til slutt å akseptere ting hvor va de er.  Man hører de tingene man vil høre og nekter å legge merke til alle varsellampene for du har så lyst til at det skal bety noe, og du klarer ikke å akseptere at han ikke gjengjelder følelsene. Du håper at noe skal endre seg, at han skal våkne opp en dag å innse at det er deg han vil ha. Man nekter å gi opp rett og slett. 

“Men han er jo min store kjærlighet!” kan man innbille seg. Du kan tro at grunnen til at det gjør så vondt, er nettopp fordi det er ekte kjærlighet og du lar han gå. Men det er det ikke. Grunnen til at det gjorde så vondt for meg – var fordi jeg nektet å tro på at jeg som er relativt oppegående, smart og har en god intuisjon kunne falle så dypt inn i et “forhold” hvor det er så ujevn maktbalanse. Hvorfor trakk jeg meg ikke unna i starten? Hvorfor lot jeg meg selv bruke så mye tid på dette når det likevel aldri kom til å funke? 

Men han tok faktisk utnyttelse av deg. Han lot deg fortsette å investere mye i forholdet selv om han visste dere ikke var på samme side. Han gjorde det trygt for deg å være svak med han, og du følte deg forstått. Men gjett hva? Det er jo fordi det er så digg når noen er forelsket i deg. Det er en selvtillitsboost som går på bekostning av samvittigheten. Og man liker det. Jeg har også latt folk tro det kan bli noe med meg, når det ikke kan det, fordi det er jo så godt med oppmerksomhet og selskap. Så ender noen opp med å bli såret på slutten.

Når man føler man har gitt slipp på verdiene sine, og dømmekraften sin, så gjør det vondt. Og man nekter å tro på at man kan ha vært så dum, så man prøver å finne en annen grunn, en forklaring, en som fjerner det at man har vært svak.

Om man bare innser en ting – han liker deg ikke, og det er OK. Noen ganger liker folk deg som du ikke liker, og sånn er det bare. Man bestemmer ikke over kjærlighet, og med en gang man innser det og faktisk godtar at det aldri kommer til å bli noe så går det faktisk greit. Tro det eller ei. Man vil heller innse det, og så ha det litt kjipt i noen måneder, enn å ha det kjipt i flere år og gå rundt å lure seg selv. Just dont. 

Jeg sliter mye med ekstremt dårlig samvittighet over alt mulig. Sånn har jeg alltid vært, og kommer sikkert til å være sånn. Jeg bekymrer meg noe enormt på vegne av andre mennesker, og det kan til tider være veldig slitsomt å bære sorgene til så mange på sine egne skuldre. Det er en ting jeg tenker på utrolig ofte, og det er fattigdom i Norge. Når jeg sier fattige i Norge tenker jeg ikke nødvendigvis på de som sitter og tigger langs Karl Johan (selv om det også er grusomt), men jeg tenker i hovedsak på barn og ungdom hvor foreldrene enten er arbeidsløse, går på trygd, er enslige eller er relativt nylig innvandret til Norge og uten jobb. Disse kan selvsagt også klare seg bra, men i mange tilfeller har ungdom og barn det ganske kjipt fordi de ikke kan delta i samfunnet på lik linje som mange andre. De har primærbehovene dekt men i Norge er ikke det nok desverre. De leser kanskje blogger som for eksempel min, hvor jeg går på cafe flere ganger i uken, shopper mye og gjør hva jeg vil, mens de ikke har råd til å være med på klassetur, kino eller å få nye klær. 

Jeg tenker på foreldrene som føler de ikke kan gi barna hva de vil,jeg tenker på barna som konstant må finne på unnskyldninger på hvorfor de ikke blir med på ting, barna som ikke alltid får feiret jul.. Det er mange som ikke har internett og tv hjemme heller, slik at de ikke kan delta i de samtalene som vi anser som “vanlige”. Mange har ikke iphone eller råd til lunsj i kantina flere ganger i uken. Samtidig må de se at alle rundt seg gjør dette, og de føler seg lite verdt. Så kommer de hjem til foreldre som prøver men ikke klarer, foreldre som ofte blir deperimerte og alt føles bare dritt. Det er SLIKE ting jeg vil engasjere meg i , men jeg lurer bare på. . . Hvordan?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg kunne godt kommet med en preken nå om at det er bare å gjøre det bra på skolen, men det er ikke alltid så enkelt. Plutselig mister jobben du har jobbet hardt med hele ditt liv for å få, plutselig får du kreft og kan ikke jobbe, plutselig dør mannen din, faren din eller et annet familiemedlem og man sitter igjen med deres gjeld og ingen utvei. Det er ikke en selvfølge at livet går bra selv om du går på skole, og enkelte situasjoner kan komme ut av det blå. Da jeg var yngre hadde vi det litt trangere økonomisk ettersom mamma var syk og ikke jobbet, og pappa sin tidligere arbeidsplass ble lagt ned og han var imellom jobber. Jeg vet mamma og pappa hadde som prio 1 å gi meg og lillesøsteren et normalt liv, og kuttet tilbake til seg selv. Men jeg merket det jo likevel.

Åh, det er så mye jeg tenker på, så mye jeg har dårlig samvittighet for. Men jeg kan ikke være lei meg for at jeg har det bra og for at jeg kan kjøpe dyre ting, og noen dager synes jeg det er helt okei å bruke mye penger på cafebesøk, klær, dingser og ting jeg egentlig ikke trenger. Men dere skulle bare ha vært inne i hodet mitt alle de nettene jeg har vondt i meg på grunn av «vanlige» mennesker i Norge som har noen bekymringer for mange, mens jeg ligger her med en stor blogg og skriver om smoothie når jeg egentlig kunne gjort en forskjell for folk. Jeg har jo kontakt en familie som sleit endel, og gitt dem muligheter de ikke ville få ellers, men er det nok? Nei. Jeg vil så veldig gjerne men jeg aner ikke hvordan, jeg kan nå ut til så mange men lurer på om noen egentlig hører.

 Bare vit at jeg vet skikkelig godt hvordan det er, og at livet mitt har ikke alltid vært slik det er nå og jeg tar det ikke for gitt at det alltid kommer til å være sånn heller. Vi mennesker er like viktige uavhengig av hva vi har. 

Det er nesten litt imponerende.

Jeg mener, hjertet mitt har dunket så fort og hardt i hele dag, det føles ut som om jeg har løpt maraton selv om jeg har vært i lite bevegelse hele dagen. Jeg kan kjenne min egen puls langt opp i halsen og jeg trekker pusten dypt, jeg prøver å presse lungene så hardt jeg kan ned mot magen, jeg vil roe ned mitt eget hjerte men det går ikke. Dunk, dunk, dunk.

Det er nesten litt imponerende at hjertet mitt ikke har stoppet for lenge siden.

Første gang jeg følte på denne følelsen av at ingenting eksisterer – den eksistensielle angsten – da tenkte jeg for meg selv at om det fortsetter på denne måten, om jeg kommer til å føle det slik hver dag for resten av mitt liv, da kommer jeg ikke til å klare å leve som normalt. Da burde jeg bli lagt inn. Den første tiden våknet jeg opp hver eneste morgen og lurte på hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagen. Jeg var ikke deprimert, men jeg følte bare at ingenting var virkelig og det var så slitsomt. Hjertet dunket, jeg var redd, jeg følte jeg tom, kald, kvalm og svimmel og som en alien midt blant alle mennesker. Ja, det høres sykt ut. Man føler seg rett og slett gal, og det er nesten ikke til å leve med.

Heldigvis gikk det over, og jeg tenkte “hvordan kunne jeg noen gang ha følt det sånn?”. Og så kom det tilbake. Og så gikk det over. Og så kom det tilbake igjen. Nå har jeg lært meg at det kommer cirka en gang i måneden, kanskje litt mer, avhengig av hva jeg har å gjøre. Hver gang det kommer er jeg overbevist om at det aldri vil forsvinne, men jeg vet jo at det gjør det. Nå kommer det alltid i små drypp, smakebiter som forteller meg at “åh nei du, her kommer den eksistensielle angsten krypende og tar deg om et par dager”, for jeg kan føle at den ligger og lurer der inne i kroppen min et sted. Så begynner jeg å føle meg helt yr og tom i hodet, nesten litt lett og luftig, men den tomheten er det verste. 

I dag har jeg vært redd på bussen. Jeg har vært redd da jeg var hjemme. Jeg har vært redd da jeg gikk ute. Jeg er redd akkurat nå. Og hva jeg er redd for aner jeg ikke. 

Hver gang jeg har eksistensiell angst så starter det med en drøm. Jeg drømmer den samme drømmen hver gang, og da vet jeg morgenen etter at jeg våkner med eksistensiell angst. Jeg vil gråte når jeg skriver dette for det føles så “endelig”, som et slags punktum, som et “ja, sånn her er livet ditt, deal med det”. Jeg husker da jeg pleide å ha en spesiell type drøm og så våknet jeg alltid opp med urinveisinnfeksjon. Jeg hadde byttet meg til det hver dag om jeg kunne, for dette er så fælt. Jeg blir kvalm når jeg tenker på eksistensiell-angst-drømmen.

Jeg hater å klage. Det jeg liker best i hele verden er å jobbe, og selv om jeg har så høy puls at den kunne stått ut igjennom taket og jeg føler meg kald og tom, så jobber jeg virkelig hardt profesjonelt sett. Jeg møter opp, er snill, høflig, gjør det jeg skal og litt til. Jeg elsker å jobbe. Men jeg vet at jeg sikkert blir oppfattet useriøst når jeg skriver ting som dette, ting jeg ikke helt forstår selv. Fordi det er færre sponsorer og annonsører som vil jobbe med meg når jeg skriver sånt. Alle vil samarbeide med typer som fotballfrue eller Tone Damli som er glade og perfekte, og her sitter jeg med angst og er en merkelig skrue fra nord-norge som ikke er perfekt. Det selger ikke like bra, regner jeg med. 

Men vet dere hva? Det er SÅ JÆVLA VERDT DET. Fordi folk sliter. Jeg har angst. Hallo. Det er en mini, ørliten del av det som definerer meg som menneske, og da er det faktisk verdt å tjene et par kroner mindre i måneden. Ja, livet kan være helt fantastisk. Men det kan faen meg være noe dritt også. 

Vi er alle velsignet med en utrolig flaks som bor og er født i Norge. Jeg kjenner mange av dere som leser, som er sykt kule, smarte og oppegående mennesker. Jeg digger dere, og vi er alle heldige som i det hele tatt har mulighet til å ha en pc eller mobil å lese blogg på, for å nevne noe. Men man kan likevel hate livet sitt, bare litt, noen ganger. Og akkurat i dag så er jeg litt trist og sliten av at akkurat jeg måtte få eksistensiell angst. Kunne jeg ikke bare ha sluppet det?

Nå skal jeg sove. Jeg er veldig glad i dere. Takk som faen for at jeg har dere, jeg lærer så mye hver eneste dag. Jeg er evig takknemlig for støtten dere gir meg, og jeg håper slike innlegg som dette kanskje, muligens, kan hjelpe noen. <3 

Jeg har så mye sminke hjemme, men alt er spredt litt hit og dit, i ulike sminkemapper, i hyller.. Ja, u name it. Jeg har for å være helt ærlig ganske liten oversikt over hva jeg eier, så i dag prøvde jeg å samle alle leppestiftene mine på ett sted slik at jeg vet hva jeg eventuelt trenger mer av – eller hva jeg ikke trenger å kjøpe på impuls neste gang jeg er på taxfree. Min samling av leppeprodukter ser slik ut: 

“Dette var da ikke så ille” tenkte jeg for meg selv, men herregud – det er jo mye mer enn hva jeg trenger. Mye vil ha mer, som de sier.. Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg bare driter i al det her når det finnes mange som har så mye mindre. Dette er muligens en rar sammenligning, men jeg husker så godt hvordan det var å sitte på jenterommet og nesten ikke ha noe sminke / kule klær / råd til å dra ut i helgene og nå ser jeg på alt det her og tenker “jeg vil ha mer”. Det er jo ikke en spesielt hyggelig utvikling..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg interesserer meg jo veldig for sminke, så jeg “unnskylder” det på den måten. Jeg digger å prøve nye looks! Favoritten min på YouTube for å lære meg med sminke er Carli Bybel forresten, hun er så søt. Så om dere vil følge de samme tipsene som jeg gjør, there you have it! 

Uansett.. Det blir ikke mer sminke på meg for en stund. Absolutt ikke, hehe. 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg føler vel kanskje et lite behov for å unnskylde meg selv. Ikke ovenfor dere, for du som leser dette lager din egen oppfatning som stemmer overens med hvordan jeg er på innsiden, men ikke hvordan jeg framtrer som person. Jeg er sjenert, og for meg er det et stort problem. At jeg ikke bidrar i samtalene. Jeg hører på hva andre sier og tenker veldig på når det kan være rett å hoppe inn, og hva om jeg sier noe og noen avbryter meg? Eller at de ikke får med seg at jeg sa noe? Eller om jeg sier en spøk som kanskje ikke er så morsom? 

Det er vanskelig å sitte i møter som handler om meg selv, men ikke tørre å si noe. Eller en date, det må være det jævligste jeg vet om for jeg aner jo ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det eller når det passer å si det. Etterhvert blir jeg trygg på mennesker, managementet mitt sier jeg jo hva jeg vil til og samme med mennesker jeg omgås mye med. Jeg er også veldig klar over min rolle, om jeg er på tv, blir intervjuet eller når folk spør meg spørsmål, så snakker jeg som en foss fordi da er det liksom ok. Da plager jeg ikke noen.  Men ellers føler jeg meg generelt bare irriterende om jeg tar ordet. Det er så slitsomt å hele tiden ha en indre samtale med seg selv, i tillegg til å høre på alle samtalene som er utenfra, fordi jeg rett og slett ikke tør.

Jeg har jo så mye å bidra med, jeg vet jeg har ting å si, men jeg tør liksom ikke. Det betyr ikke at jeg er dum, det er ikke noe galt med meg, jeg er bare sjenert. Man lærer seg på en måte at det er feil, det er jo så mye press på å ta mest mulig plass hele tiden. Men jeg er ikke sånn. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er ikke dum fordi jeg observerer og ikke kjemper om å ta ordet. Men jeg hater at jeg har akseptert “ok, jeg er sjenert, sånn er det” for da låser jeg meg inne i den boksen uansett og klarer ikke å bryte ut av den. 

Jeg skulle på mange måter ønske jeg turte å være en av dem som roper høyest, står på bordene og danser og bare krever all oppmerksomheten, men med en gang noen i min nærhet er på den måten stenger jeg helt av. Jeg kan ha mine øyeblikk hvor jeg tør, men de er svært få. Jeg er nok ikke den aller mest sjenerte som finnes, men det plager meg likevel at jeg alltid tenker over når det er rett å snakke og at jeg ikke tør å si tingene jeg vil si.

Visste dere at jeg flere ganger i måneden får henvendelser fra menn som ønsker å være min “sugerdaddy”? Jeg tror det er ganske vanlig for de fleste som har et ansikt som er synlig i media, jeg har i alle fall hørt om veldig mange som får lignende spørsmål. 

Det som er mest normalt å bli spurt om er brukte sokker eller sko, eventuelt bilde av tær. Om jeg hadde gjort dette en gang i uken har flere tilbudt meg en fast lønn, jeg har blitt tilbudt reiser, vesker, smykker, klær.. You name it. For å sende noe så merkelig som brukte sokker i postkassen. Da jeg var 16 år og nettopp hadde blitt kjent blogger spurte en fyr meg om jeg kunne legge ut et bilde på bloggen hvor tærne mine syntes, så skulle jeg få sko i posten. Og da gjorde jeg det, og så fikk jeg et par Jeffrey Campbell, slike sko som var så kule på den tiden. IDIOTISK nok, for hvem vet, det kunne jo ha vært en gæren type som plutselig møtte opp hjemme hos meg og jeg gjorde aldri noe sånt etter det.

UANSETT, her kommer et eksempel, denne meldingen tikket inn nå nettopp:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg bruker ikke sokker så jeg kan ikke bidra så mye på akkurat det, men til alle som ber om bilder av tærne mine, her er dere ett, helt gratis! 

Så kan dere heller donere pengene til noe fint, eller spare pengene men bruke noen minutter på å skrive under HER mot at regjeringen har vedtatt at vi skal skyte 47 ulv, det ønsker jeg meg aller mest. :-)))) God helg! 

“Jeg vet ikke. Hva føler du?”

Du ser på meg. Jeg sitter enda med hodet bøyd, og jeg klarer ikke å møte blikket ditt, så jeg fikler med håret og studerer trekket på sofaputene dine, som om dette øyeblikket bare vil forsvinne av seg selv om jeg sitter med hodet bøyd og later som om verden rundt meg ikke eksisterer. Som om dine følelser ikke handler om meg, bare fordi jeg selv ikke har følt noe på en veldig lang stund. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg graver så dypt jeg kan, etter en slags følelse. Gi meg hva som helst, tenker jeg for meg selv. Ett eller annet. Er det sommerfugler? Er det sinne? Er det sjalusi? Savn? Glede? Likegydlighet? Det er tomt. Helt jævla forbanna tomt, like tomt som den flasken med rødvin som ligger ved siden av oss fra kvelden før. 

For hva føler jeg? jeg liker ikke å skrive om det på bloggen, hvordan jeg har det, det føles som å “hore” seg ut for å få en slags oppmerksomhet jeg ikke er komfortabel ved. Pluss at jeg ikke liker når mamma skriver til meg og spør om jeg har det bra, fordi “du virker litt lei deg på bloggen”. Det er nesten som når hun ber meg kle på meg en jakke når det er kaldt ute, for jeg vet det er kaldt, men jeg blir irritert og driter i å kle på meg jakke selv om hun har rett og vi begge vet det. Som når hun spør meg om det går bra, når hun egentlig vet at det ikke gjør det, men jeg blir irritert fordi jeg vil ha sorgen min for meg selv. Eller, er det i det hele tatt sorg? Mest sannsynlig er det nok bare likegyldighet.

Det er så flaut å innrømme, men det siste halve året – faktisk er det mer enn et halvt år – har jeg hatt en slags form for kjærlighetssorg. Så latterlig bortkastet. Jeg vet at jeg er nødt til å slutte å være betatt av dette mennesket, og det hadde vært fint om jeg bare ga meg selv tillatelse til det, men jeg klarer ikke. Ikke enda. Jeg vil kanskje ikke, for når man er idiotisk teit betatt  har man vel enda et slags indre håp om at “hvis jeg bare er smart nok / kul nok / pen nok”, men så er det ALDRI bra nok og det knakk meg litt. Det knakk meg vel enda mer at jeg aldri har klart å forstå hvorfor jeg ble betatt, eller er betatt, annet enn at jeg ikke fikk ham. Der, så simpelt. Samtalene våre var sånn helt OK og vi hadde ikke så mye til felles og dessuten fikk han meg til å føle meg ganske dum, men jeg fikk han ikke og det var alt som skulle til, tydeligvis. Jeg er en klisje, og jeg trodde jeg var bedre enn som så. 

Jeg har så mange ganger hatt lyst til å skrive om det, men jeg har holdt tilbake fordi jeg ser hvordan så mange i samme bransje som meg bruker sitt personlige drama for å tjene penger, og det vil jeg ikke. Det skal komme på en naturlig måte, slik som nå, uten at jeg forventer å få oppmerksomhet for det. Jeg tror egentlig ingen kommer til å bry seg om dette innlegget. Så viktig er jeg ikke. Folk er så simple og det irriterer meg. Det er bare å ha litt drama i livet sitt så kan man bli millionær. Jeg håper mennesker som det angrer på dødsleiet sitt, at man hadde en så stor stemme og brukte den til noe så teit. Jeg angrer litt i dette sekundet på at jeg bruker min stemme til noe så idiotisk som å skrive om mine latterlige problemer som ikke betyr noe som helst. Ingenting betyr noe som helst. 

Noen ganger kan jeg stå å se meg selv i speilet og se på den opererte nesa mi og de restylane-fylte leppene mine og så blir jeg trist, for øynene mine er enda de samme og jeg har vært 1, 2 og 3 år gammel en gang jeg også. Jeg har vært et barn som likte Løvenes Konge, å gå ute når vinden blåste sterkt og å sykle rundt i nabolaget. Og så har jeg lagt meg under kniven og romstert rundt på alt og at jeg enda kan, i svake øyeblikk, føle meg stygg om jeg ser meg selv i speilet. Det er litt trist at jeg har brukt så mye penger og enda kan jeg se meg i speilet og lure på “men hvorfor det, da?”. Jeg angrer ikke. Men det var ikke verdt det heller. Det var bare noe som skjedde på en periode i livet mitt hvor det føltes rett, og nå føles det rart. Jeg får på en måte dårlig samvittighet på vegne av barneversjonen av meg selv, for at jeg ikke klarte å elske meg selv. Jeg beklager, barne-Sophie. Du kunne ha klart det bedre. Du klarte det ikke, du tok den raske utveien som ikke ble noe annerledes enn paracett for hodepine. Neseoperasjon for dårlig selvtilitt. Det føles bedre en liten stund, men ikke så lenge. 

Jeg har forresten sluttet å ta paracett. Jeg tror ikke på det lengre. 

​

“Hallo, hva føler du?”

Du fortsetter å snakke og jeg innser at jeg har latt tankene mine vandre av sted. Både du og jeg vet at sofaputene ditt ikke er på langt nært så spennende som min intense stirring tilsier, så jeg later som om jeg skvetter til og sier “nå fulgte jeg ikke helt med” og du gjentar spørsmålet og spør meg om hva jeg føler og jeg lurer veldig på hva som er rett å si i et slikt øyeblikk. Når du vil ha et svar, du lurer på hva jeg føler, og akkurat nå føler jeg at jeg har sovnet av i beinet og at jeg tenker på mye rart, men det er ikke rett å si så jeg svarer heller “vil du ha et glass rødvin” og du sier at vi har drukket opp alt og jeg tenker faen heller, det var dårlig planlagt. Og det var dårlig planlagt av meg å havne i denne sofaen, i denne situasjonen, i dette følelsesmessige kaoset hvor du føler mye og jeg lurer på hva en følelse er.

Og så sier jeg som sant er.
 

Jeg sier det eneste jeg klarer å føle på.

“Jeg føler du fortjener bedre enn meg”. 

Se for deg – en venninne av deg gråter. En fyr er slem mot henne. Og så sier hun, den irriterende jenta som alltid skal komme med råd: “men gutter er jo bare sånn. Du vet, gutter tenker på en annen måte enn oss jenter. Om han er slem, så er det bare sånn gutter er. Du må være hard to get mot gutter. Du må ikke ha siste ordet i meldingen. Gutter liker ikke det. Du må ikke ta iniativ. Gutter liker jenter som ikke gir så mye. Gutter liker jenter som er søte og ikke sier så mye”. Nei. Nei. Nei. Nei.

Har du forstått konseptet ved at du er et menneske som faktisk tenker selv, at du ikke er helt lik venninnene dine? Da er det ikke greit å hverken si, eller godta at noen kommer med slike påstander.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om du leser denne bloggen og lar deg påvirke, så håper jeg at jeg kan påvirke deg til å tenke på følgende:

Å komme med påstander om at gutter er på en måte og at vi jenter er på en annen måte, bygger opp under en kjønnskamp ingen av oss tjener på. Det kan på en måte gjøre alle handlinger til gutter, eller jenter, “ok” fordi “han er en gutt, og jeg er en jente, og det bare er sånn”. Det opprettholder, eller i verste fall skaper et unaturlig skille mellom gutter og jenter som INGEN i 2016 bør føle seg bundet av. 

Om du tar deg selv i å tenke “gutter er bare, bla bla bla” så ser du gutter som noe annet enn hva de faktisk er: et menneske.

Og sånn at det er helt klart: mennesker er ulike hverandre, bare sånn at du vet det. Gi alle en fair sjanse, og om noen gjør noe dumt, ikke skyld på kjønnet deres. Skyld på personen. 

♥ Jeg blir utrolig flau av å rope. For eksempel når jeg tar spraytan og skal kle av meg, og behandleren går ut av rommet og sier ?rop når du er klar? så får jeg grøsninger i hele meg og har så utrolig lite lyst til å rope når jeg er klar. Herregud jeg blir klein bare av å tenke på det, haha..

♥ Jeg elsker å leke / kose med måleband og målestokker. Det gir meg en sykt rar tilfredstillelse å klemme sammen måleband, dra det ut igjen, folde sammen en målestokk, brette den ut igjen.. Ja. Det blir en slags meditasjon eller terapi for meg. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg elsker det så mye. Og med målebånd så kan man rulle det sammen og så dra det litt utover slik at det ser ut som en slags sylinder eller en pyramide, det er en av de mest behagelige aktivitetene jeg vet om!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

♥For litt siden hang jeg med fire gutter på rad (ikke samtidig, men på løpende bånd etter hverandre) hvor enhver av dem var fargeblinde. Det finnes vel ikke så utrolig mange fargeblinde i dette landet, så at jeg traff så mange på rad som jeg tilbragte en god del tid med et mildt sagt spesielt. Kanskje det er det jeg blir tiltrukket av? Lol.

♥ Jeg har en uvane hvor jeg blinker og lager en lyd med munnen på slutten av hver setning hvor jeg poengterer noe. Det mest i setninger hvor jeg “skryter” litt av meg selv eller fremmer meg selv på en slags måte. Da kommer den lyden, altså. 

♥ Jeg er veldig redd for A4-ARK og papir, men med untak av papir som er i bøker med hardt cover. Pocketbøker klarer jeg ikke. Magasiner går også fint! Men enda verre er doruller som ikke har noe dopapir på seg, det er jeg livredd for og klarer ikke engang å se på det.

♥ Jeg synes selv at jeg er tynn, men samtidig er jeg litt feit, så jeg er tynn-feit, altså at jeg er veldig smal men at kroppen min henger og slenger fordi den er så slapp og jeg spiser så mye dritt og jeg aldri trener. Det er helt OK, jeg er veldig happy med kroppen min og jeg synes det er morsomt at jeg er tynn-feit. Av en eller annen grunn kommer noen til å bli støtt av å lese dette, så bare for å poengtere, så tenker jeg ikke over andre sine kropper og hvordan de ser ut – selv om jeg personlig er tynnfeit and loving it. 

Kose <3 <3

♥ En av mine favoritthobbyer er å lese kommentarer på musikkvideoer på youtube. Jeg kan være inne på en helt tilfeldig låt og så lese igjennom hundrevis av kommentarer som sier “who is watching in 2016?” og “loving this song…”. Av en eller annen grunn synes jeg det er kjempespennende. Samme med konsertanmeldelser av artister jeg knapt vet er, på konserter jeg ikke hadde noen interesse av å være på. Og filmanmeldelser.. Jeg er lett å underholde med andre ord.

♥ Jeg klarer ikke å sitte normalt i en stol, og må alltid ha et bein opp / halvveis på bordet / sitte som en ball. Det ser veldig rart ut i møter, men det er sånn jeg er.

♥ Akkurat nå føler jeg at jeg ikke ønsker å få barn, og om jeg skulle få lyst, så vil jeg ikke ha mer enn ett, og det er nok langt inn i framtiden. Jeg har ikke noe imot å få barn når jeg nærmer meg 40, liksom. Dette er kanskje litt drøyt å si, men jeg mener det er egoistisk å få en hel haug av unger nå i 2016 ettersom det største problemet vi har her på jorden er at vi er for mange mennesker. To barn er greit, men å begynne å få 3, 4, 5 eller til og med 6 barn føler jeg er veldig gammeldags. Hvorfor skal man ha så mange? Jo, fordi man personlig vil ha en stor familie og driter i resten av verden og hvordan det går. Får du seks barn, får de barn, så får de barn.. Nei altså. 

♥ Det fæleste jeg vet er mennesker som “skryter” av å være lite opplyst, ikke ha lest en bok, ikke følge med på nyheter, de som ikke stemmer ved valg.. Osv. Jeg kunne aldri i mitt liv ha vært nær venn med et slikt menneske, det er hundre prosent sikkert. Fy faen så ekkelt det er.

♥Jeg er så glad i livet mitt at jeg er livredd for å bli gjenfødt, for det kan aldri bli like bra som det er nå. Jeg gjør det jeg elsker, jeg har verdens fineste familie, sykt kule mennesker rundt meg og jeg er fornøyd med hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut. 

Håper det kom noe dere ikke visste, fine folk! Det er jo etterhvert ganske mye jeg har delt her. 
 

Et innlegg jeg aldri turte å publisere, skrevet i juni 2016, bildet er tatt samme dag som jeg skrev. Rart det der. 

Det er så mange som går igjennom kjærlighetssorg, og likevel føler man seg helt alene om å vite hvordan det føles. Man er overbevist om at ingen har elsket så hardt, følt den samme smerten eller klarer å relatere seg. Det er så rart. Alle vet jo. 

Jeg ble fortalt at morgen og kveld kom til å være verst. Når man strekker seg mot den man elsker i senga som ikke lengre er der. Når senga er kald, når man ikke lengre må krangle om dyna. Når han ikke lengre kom til å spørre om jeg ville ha den gode puta, og når jeg ikke lengre våknet mitt på natta av at han dro meg inntil seg. Noen ganger våkner jeg enda, men det er som regel av et slikt mareritt som jeg pleide å ha da jeg og deg var oss. Du vet, en sånn drøm hvor du ikke var min lengre, og våknet opp og var så lettet.. For det var jo bare en drøm. Der var du jo. Plutselig har drøm blitt virkelighet, og når jeg våkner nå er jeg som regel våken resten av natta. 

Men det er faktisk ikke natten eller morgenen som er verst. Det verste er å gå til trikken.

Jeg pleide å føle meg synlig. Selv da du ikke gikk ved meg, så var du der likevel. Jeg var ikke ensom selv om jeg var alene. Å stirre ut av vinduet på trikken ble ikke tragisk, det ble fint, fordi jeg ventet på å møte deg, eller fordi jeg hadde noen som tekstet meg. Ikke ensom, men alene, og det var fint. 

Du snurrer meg ikke lengre rundt i en piruett når vi går sammen. Du varmer meg ikke lengre når trikken er forsinket. Du har ikke armen din rundt meg på trikken lengre.  Nå når jeg går alene, nå når jeg sitter alene, så er jeg virkelig bare meg. Det er ikke lengre noen å vente på. Det er ikke lengre noen å tenke på når jeg ser ut av vinduet. 

Den jævla trikken var mitt fristed, jeg elsket trikken. Nå ser jeg plutselig hvor stygg setene er, hvor irriterende treige folk er til å gå av og på, og jeg ser alle de lykkelige kjæresteparene. Hvordan ble det plutselig så mange av dem? De er jo over alt, hvordan så jeg dem ikke før? Jeg vil slå dem rett ned, alle sammen. Fuck dem, jeg håper det ikke varer, tenker jeg, og så føler jeg meg slem. Jeg får høre at “når en dør lukkes, åpnes flere andre”. Jeg vil ikke at noen dører skal åpne seg. Om min dør har lukket seg nå, så sparker jeg den isåfall ned og bryter meg inn. Det vil jeg aller helst. Alle andre dører driter jeg i. 

Kanskje jeg skal begynne å ta buss eller få meg bil. For fuck den jævla trikken.