hits

Personal

det er fortiden som snakker


Jeg og en venninne hadde en interessant samtale. Hun er s redd for bli sret p grunn av tidligere erfaringer med kjrlighet at hun ikke tr g inn i noe nytt og er derfor redd for ende opp alene. Jeg ble sittende uten kunne gi en ordentlig respons, for hva skal man egentlig svare? Jeg har alltid vrt en jente som bare kaster meg inn i kjrligheten og relasjoner. Det er s mye tape om man ikke vger, spesielt p den fronten - og enten man liker det eller ei, s vil det forholdet vare for evig, eller s blir noen sret. Til og med om det skulle vare for evig kommer det ikke til g knirkefritt, for det er alltid utfordringer. Jeg er i verdens beste forhold og dere er sikkert dritt lei av at jeg maser om det, men jeg har dager og vi har perioder hvor ting er vanskelig og jeg river meg selv i hret og ikke aner hvordan man skal komme seg videre nr man frst har tatt de frste stegene inn i det kjipe. Men veien imellom der er s spennende og lrerik, og jeg elsker vre forelsket. Jeg liker nesten bli sret ogs, krangle og rope, kaste ting og storme ut av rommet. Det er lidenskap, og jeg lever for den. Hvordan kan man leve et liv uten?

Det er jo tidens drligste rd gi. Jeg er annerledes, og du gr glipp av mye, ja hallo til rets venn Sophie Elise.

Jeg mtte grave i min egen hjerne. Har jeg noen gang flt p det, den flelsen av ha blitt sret s dypt at jeg ikke aner hvordan du skal klare pne deg opp for noen? Nei. Men jeg har gjort noe som muligens er verre, nemlig straffe min nvrende kjreste for ting andre har gjort feil. Fordi det enda henger igjen - kanskje det ikke har vrt rett overlappe den ene kjresten etter den andre helt fra jeg var fjorten, og plutselig str jeg der med han jeg faktisk nsker vre med, den eneste jeg kan dele alt med, og straffer han for ting som har skjedd for flere r siden. Feil som har blitt gjort av andre, ord han ikke har sagt, og en usikkerhet han aldri har utsatt meg for. Den kommer tilbake og drar ikke bare meg, men oss begge inn i en verden jeg ikke kan st inne for - det er ikke meg som snakker, vil jeg si. Det er fortiden.

Et lite eksempel kan vre at Kasper snakket om reise bort, og s ble det ikke noe av. Det gikk noen uker og s nevnte han at han tenkte reise bort likevel og jeg flippet helt ut fordi jeg trodde han skulle bli hjemme. Jeg fant opp en masse unnskyldninger for hvorfor jeg flippet ut ogs, fordi jeg klarte ikke innrmme ovenfor hverken meg selv eller han at jeg egentlig fikk et slags flashback fra eksen min. Som dere vet kunne han plutselig vre borte, enten fordi han hadde sltt opp uten at jeg visste det eller fordi han dro p en reise jeg ikke ante noe om fr jeg s det p mystory. Det var flelser jeg feide under teppet da, som kommer i en helvetes fart n i 2018, og helt uten noen reell grunn. Men mine flelser er jo ekte, de burde bare vrt hndtert for lenge siden.

Jeg merker det ble utrolig vanskelig komme med en konklusjon p dette, men vi har alle vre utfordringer. Det virker kanskje s enkelt for meg, fordi jeg bare kaster meg i det. Gr p den daten, flytter inn, drar p spontane reiser, og alt man ser p overflaten. Men jeg har enormt vanskelig for faktisk pne hjertet mitt, og nr jeg frst gjr det viser det seg at det er en kamp ogs, om ikke la fortidens spkelser slippe inn. S, til alle dere som er i samme situasjon som venninnen min, vr s snill bruk den tiden p jobbe deg igjennom fortiden. Bli s ferdig som du kan bli med det som plager deg, slik at du er helt klar nr neste mann kommer inn i livet ditt. For det gjr han jo. Men det er ikke sikkert du er s heldig som meg og har verdens mest tlmodige kjreste som hjelper meg igjennom alt.

hva skjer med oss?


I dag tidlig s jeg dokumentaren What the health p Netflix for tredje gang. Hver gang jeg ser den har jeg ulik reaksjon: frste gang valgte jeg glemme alt jeg hadde sett og lrt slik at jeg kunne fortsette livet som vanlig. Andre gang tok jeg steget inn i den veganske verdenen og har n en 95% plantebasert kost. Men n, tredje gang, fler jeg meg bare sur, oppgitt og nesten tom. Det blir bare klarere for meg at menneskeheten kjrer seg selv utenfor et stup, og at jeg aldri kommer til klare gjre nok. Det handler ikke bare om samvittighet eller milj lengre, det handler om helsen vr ogs. Jeg er ikke dum, og jeg vet at mye av det vi spiser p daglig basis ikke er bra. Ikke bare kjtt og meieriprodukter, men alt annet av sukker, mettet fett, fargestoffer og ALT.

Det er s jvlig vanskelig. Mat er en del av min identitet og det vanskelige var plutselig bli hun kresne i middagsselskaper. Jeg elsker mat og jeg elsker prve nye ting. Jeg vil ikke vre hun som krever ekstra planlegging om man skal invitere p besk. Jeg vil ikke vre hun som plukker i maten kun spise salat. Og samtidig nsker jeg kunne si ifra lytte til hjertet mitt. Derfor passer det fint for meg vre veganer p deltid. Eller, er det helt urimelig? Vegetarianer p fulltid, veganer p deltid? Kan man gjre unntak, kan man lage sine egne regler slik jeg prver gjre?

En ting jeg hper alle innser uansett er: dra ned p kjtt burde vre en selvflgelighet for alle. Det finnes ikke unntak fra regelen og det gjelder alle. Punktum. Det er ikke forsvarlig spise kjtt flere ganger i uken hverken etisk eller for helsen. Men.. Som jeg fler det vil jeg ikke slutte helt med fisk og ost, men kanskje jeg skeier ut en gang i mneden maks..Eller, er det dumt? Er det viktigste hvordan man lever livet sitt jevnt over?

Jeg mener ikke provosere eller virke dum, men jeg lurer virkelig p hvordan man skal klare leve et etisk riktig liv for det virker umulig. Det var null problem kutte ut kjtt og de som sier noe annet er enten late eller egoistiske, det mener jeg. Men nr man kutter ut alt som kommer fra dyr og i tillegg begynner bekymre seg over sukker, e-stoffer, fett.. Slik som jeg har begynt tenke p. Er det hele tiden en kamp eller er det faktisk noen som klarer leve perfekt i matveien?

For vre rlig er jeg ganske lei og frustert over mat generelt. Det er s mye man burde unng i hverdagen som for eksempel palmeolje, gluten, man skal spise kologisk, mat fra nromrdet for nevne noen. Jeg lurer serist: hva skal vi spise? Og hvor kan jeg g for f tak i det? Det holder ikke lengre g p nrmeste Kiwi.

Jeg skulle s inderlig nske politikere tok mer ansvar. Eller at vi som individer stiller krav til politikerne! Det er de store aktrene som m endre seg. Om de bare kunne slutte selge ting som var drlig for oss og drlig for miljet, eller at reglene var strengere slik som p alkohol og nikotin. Men det er bare innse at endres vre vaner s endres ogs politikerne.

Jeg vil avslutte med si at jeg heier p alle som tar valg p vegne av planeten og klarer se objektivt p verden. Om vi fjerner blikket fra oss selv merker man hva som er det rette svaret. Vi kommer dessuten lengre om vi heier p hverandre for hva vi gjr bra istedenfor kjefte for alt man gjr feil.

min frste gang..


Mitt frste kyss var i syvende klasse p barneskolen. Faktisk var de hele nesten litt urealistisk romantisk, men jeg er s glad for hvordan det skjedde. Jeg, og en gutt jeg hadde vrt p leirskole med hadde vrt p "disco". Haha.. S satt vi p en lekeplass etterp, p hver sin huske, og stirret p himmelen. Plutselig kom det et stjerneskudd, og jeg spurte han "hva nsker du deg?" og han sa "et kyss fra deg". Og snn ble det! To uker etter var jeg i bursdagen hans og vi ble utfordret til kline i flasketuten peker p. Det turte jeg ikke. Han slo opp p sms kort tid etter...

Min frste kjrlighetssorg var ikke med han som slo opp p sms, men derimot var det da jeg og M gjorde det slutt for frste gang. Vi gjorde det vel slutt cirka fem ganger, men den frste var verst. Da flte jeg meg som en zombie, og om jeg skulle dra noen steder der han kom til vre holdte jeg p spy. Jeg flte meg ikke levende i det hele tatt, l kun inne stirret i taket. Jeg grt ikke heller, jeg var bare helt delagt og tom. Gikk ned masse i vekt, klarte ikke spise, klarte ikke sove. Skikkelig hardt, var det. 

Min frste forelskelse var da jeg var 11 r, og den holdt seg gende, med noen pauser, i hele 10 r. Ganske sykt tenke p egentlig. 

Min frste kvise fikk jeg da jeg var 18 r. Det var sent, og det fikk jeg betale for med flere r med acne etterp, som jeg enda sliter med. Jeg er takknemlig for at jeg fikk g s mange r med ren hud, da.. Jeg hadde aldri taklet ha uren hud som ung, siden jeg var s usikker i utgangspunktet. 

Mitt frste mte med alkohol var skikkelig brutalt. Jeg hadde drukket et par rusbrus i forkant av dette, men det frste ordentlige mtet ble med heimbrent. Jeg kan enda huske hvordan det brant i halsen ved hver slurk, og hvordan jeg drakk alt for mye, jeg hadde aldri tlt det i dag heller. Men merkelig nok er dette ett av de minnene jeg setter hyets.. Fordi det var s gy! Jeg ble stupfull, kastet opp midt i en rundkjring, inne p esso (ikke p toalettet), s igjen hjemme hos Charlotte, fr jeg klinte med alle p festen og ble hentet av pappa som kjeftet hele bilturen hjem. Da hadde jeg skadet hnden s jeg hadde masse blod i hndflaten. 

 Mitt frste kjendiscrush var Tom Kaulitz i Tokio Hotel. Det bandet liker jeg faktisk godt enda, men jeg var besatt av Tom. Jeg hadde en stor plakat av han p rommet som jeg til og med hadde rammet inn, slik at det s ut som et ordentlig svrt kunstverk. Jeg brukte timesvis p se p bilder av han og andre jenter, jeg ble oppriktig sjalu om han var sett med noen andre. S hatet jeg de jentene. 

Min frste karakter kan jeg ikke huske, men jeg husker da vi hadde tester p barneskolen som skulle sl fast hvor fort vi leste. Jeg fant raskt en mte jukse p, jeg hoppet bare til slutten av hver setning og klarte da, logisk nok, fylle inn ordene som manglet. Derfor fikk jeg best resultat i klassen, stolte foreldre og imponerte lrere. Man er p en mte ganske smart om man klarer jukse p en kreativ mte. For eksempel da jeg hadde med meg usynlig penn p mattetentamen og jeg sendte lapper til medelevene mine som svarte p sprsml - med usynlig skrift. Lrerne fant lappene vi skrev, men der sto det jo ingenting. Da fikk jeg vel min beste karakter i matte noen sinne: 4. Haha. 

Frste gang jeg gjorde noe seksuelt er kanskje litt vel privat, men det var jo en s jvlig spennende tid likevel. Det var da man hadde begynt eksperimentere med alkohol, jeg var ikke noe drligere, og da to jenter i klassen hadde hatt sex for frste gang men ikke meg, slo panikken inn. Hvordan skulle jeg lse dette? Ikke spr meg, men det fikk jeg gjort ganske fort. Jeg var utrolig uredd p den tiden, og jeg bare kjrte p. Det var hverken romantisk eller bra (om noen har hatt bra sex frste gang, s tror jeg ikke p dere?) 

MILJKRIGER: Sophie Elise sier nei til pskeegg. Foto: Privat

Fortell meg gjerne om din frste gang, eller om du har forslag til punkter! 

De mest private bildene fra telefonen min


Flere har nsket seg et innlegg med mine private bilder fra telefonen, og det vil jeg gjerne lage! Jeg elsker nemlig bla igjennom bildene p telefonen for mimre 😀

Jeg innrmmer det, jeg tar alt for mye solarium for tiden.. Vi snakker tre ganger i uken, 15 minutter hver gang.  I perioder klarer jeg holde meg unna, men n er jeg tilbake p "kjret" igjen (sikkert fordi jeg er tom for selvbruning og ikke har orket kjpe ny). Men det er jo s deilig, og jeg er flink til ha faktor i ansiktet. Haha, som om det hjelper egentlig. Tydeligvis ikke redd for kreft men livredd for rynker.

P vei hjem fra trening! Her lurte jeg faktisk p hvordan en veske kan koste 11 000 kr, og likevel se ut som dritt. Slik som denne gjr. For tiden gr jeg rundt med WWF-posen min, og synes den er finere enn Louis Vuitton. 

Urenhetene begynte p haken, og da var det enda en viss mulighet for meg skjule disse, med for eksempel hyhalsede genser. Og s poserer jeg med en plante. Er det ikke det de kule barna gjr?

Enten er jeg pyntet, eller s er jeg snn her.. Haha. Som regel er det snn her.

Fin fyr og meg. 

Etterveksten min om dagen.. Den er helt FORFERDELIG.

Random jente p instagram, men HERREGUD for noen bryn hun har. Goals, eller hva man n skal si! Mtte bare lagre det snn at jeg kan vise det til hun som ordner brynene mine.

En emosjonell dag, haha. En viktig pminner til meg selv, som jeg forvrig ikke klarer leve etter.

Dette tror du kanskje ikke p, men jeg tar ganske f selfies.. Tror jeg. Om jeg ikke hadde tatt bilder av meg selv fordi det var jobben min, hadde jeg aldri tatt bilder av meg selv noen sinne. 


Og s kom det en til selfie, haha. BOOBS.

Et lite utdrag fra boken min. 

Bakgrunnen p telefonen min. Synes den er s fin.

Her var jeg s deprimert at jeg virkelig ikke s noe lys i enden av tunellen. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra Harstad, og ble i Oslo kun et dgn fr jeg mtte tilbake hjem igjen. Rettere sagt tvunget hjem av mamma. Siden jeg er under DPS i Oslo, kan du komme inn med en gang om du trenger akutt psykiatrisk hjelp, s det var det jeg gjorde her. En av de tyngste kveldene i mitt liv. Men jeg var fin p hret da.

Stine Mari er den eneste venninnen jeg har som sliter like mye med huden som meg. Hun har ogs gtt p Iso i flere runder, og blir ikke kvitt problemene heller. Det er godt kunne snakke med henne om det! Hun tipset meg om dette hudvannet, som jeg enda ikke har kjpt meg. Men det skal visstnok vre veldig bra.

Mike Posner, som er mest kjent for lten "I took a pill in Ibiza" er egentlig ltskriver, og tekstene hans er s nydelige. Spesielt det siste albumet! 

Fetisha ordnet hret mitt da vi spilte inn "all your friends", musikkvideoen min. Her har vi pause, og koser oss litt p kaien. Eller ja, koser oss var kanskje ta litt hardt i, det blste som faen og vi var kalde og trtte, men samtidig s spente! Resultatet ble jo veldig kult, og jeg er enda sykt stolt av bde lten og musikkvideoen. Og Fetisha er helt R p hr, spesielt parykker. Tenk at dette er en parykk! Vi begge har p oss parykk for vrig, haha.

Alts, hvor tjukk og jvlig jeg s ut etter kjeveoperasjonen er helt magisk. Jeg var p en mte litt st ogs? Som en hamster. <3

Fra siste episode av Sophie Elises Verden, da vi spilte inn musikkvideoen til Joakim. Dajana stiller opp og sminker meg i skrittet. 


Om du har forslag p innlegg, let me know  😘

ting og folk som irriterer meg noe jvlig


- Nr folk har kallenavn p ting. Kallenavn p mennesker og dyr gr fint s lenge det er innenfor rimelighetens grenser, det kan til en viss grad vre hyggelig ha kallenavn p noen man er glad i.. Men ting? La oss si at jeg kalte leiligheten for palasset eller bilen min for klumpen - konsekvent, hele tiden. Nektet si noe annet. "Nei skal bare ut ta klumpen p en liten kjretur jeg". SPYR. 

- Folk som legger ut bilde av seg selv der de poserer og er veldig fashion, for s skrive noe snt som "her tenker jeg p pizza" som caption. Hvorfor? Du tenkte garantert ikke p pizza, du tenkte p se hot ut. 

- Folk som penbart er veldig opptatte av hvordan de ser ut, fysikken sin og trener hver dag, men skeier ut.. en gang i blant. Og da skal det filmes og dokumenteres, en hver liten minimal bit av den maten skal legges ut p insta story der man sitter og poserer samtidig som man spiser en rliten bit pizza og smiler inn i kamera. Jeg synes det er mye kulere spise sunt vre stolt av det, istedenfor bevise ovenfor folk og verden at man er snill fordi man spiser dritt noen ganger og bare er "menneskelig". 

- Likestillingsdebatten og den totale avsporingen. Dont get me wrong for det er i utgangspunktet positivt og jeg anser meg selv som en forkjemper for kvinners rettigheter. Men, jeg leste en artikkel om "free the nipple" i sta hvor det serist sto skrevet "i verdens mest likestilte land hender det enda at jeg blir kldd p nr jeg er p byen". Ok....? Er det serist bare jeg som ikke blir nevneverdig krenka eller lei meg om noen klr p meg nr man er fulle og danser? Ja, det kan vre irriterende og upassende, jeg ser helst at det ikke skjer siden jeg har kjreste og ikke er interessert, MEN! Det har INGENTING med likestilling gjre, slik jeg ser det. Det finnes bde kjipe jenter og gutter, jeg har ikke telling p hvor mange jenter jeg har sett kaste seg over gutter p fest vre totalt upassende og irriterende. Meg selv inkludert da jeg vokste opp og begynte lre meg sosiale koder p fylla! Herregud s mange jeg sikkert har klint med som ikke nska bli klina med. Det provoserer meg vel bare at man skal grine over at noen har prvd seg og ikke helt forstr hva som er sjarmerende og ikke. Det gir meg "himle-med-ynene-faktor" over hele greia nr det er S MANGE som fortjener hjelp og f deres historie hrt. Fr noen sier "du aner ikke hva du snakker om" s jo, det gjr jeg. Jeg har opplevd seksuelt misbruk og vet hvordan det fles vre maktesls og liten i en forferdelig situasjon. Et klaps p rumpa nr man danser er ikke det. 

- Kim Richards i Real Housewives of Beverly Hills. Mten hun er p, mten hun diskuterer p, hvor slem hun er mot ssteren sin.. Ja, jeg er veldig inne i den serien n. Irriterer meg over Brandi. N ser jeg p sesong 5 og reunion der er det mest provoserende jeg har sett p lenge, utelukkende p grunn av de to.

- Nr folk lager akustiske versjoner av rap-lter og synger veldig dramatisk og rolig. Hvorfor lage en "trist" versjon av Post Malone hvor en jente med bred rekkevidde i stemmen synger for full hals.. PLAGSOMT.

PJUH.

 

mitt mte med en synsk


Det er mange som har etterspurt et innlegg om "mitt mte med en synsk person" som jeg har delt litt av p bloggen tidligere. Faktisk har jeg hatt flere mter med synske personer, jeg synes snt er utrolig spennende og interessant. Ja, noen har bommet totalt og enkelte faktorer kan vre relativt enkle gjette seg frem til. Jeg vil derfor fortelle om den aller sykeste opplevelsen jeg har hatt, som skjedde hos healeren for et halvt r siden.

Frst litt fakta: En healer er en person som har en naturlig evne til overfre energier til andre individer, og p den mten sette i gang eller fremme en helbredelsesprosess. Jeg har gtt til samme healer i en lengre periode.

Healeren min har aldri hevdet vre synsk ovenfor meg - faktisk snakker han svrt lite om seg selv og alt han kan, effekten av arbeidet hans taler hyt nok for seg selv (hver gang jeg drar derfra kiler det i hele kroppen, jeg svever nesten p vei hjem og blir helt emosjonell og rar). Det eneste vi har gjort i timene vre er snakke, jeg har ftt et utlp for flelsene mine og s har vi avsluttet med enten healing, yemeditasjon eller pendel. 

En gang for et halvt r siden var jeg veldig lei meg, og brukte halvparten av tiden vr sammen p grte. Jeg visste ikke hvorfor jeg var lei meg, og jeg ante ikke hva som feilet meg, hvorfor jeg ikke bare var rolig og trygg i omgivelsene mine, eller hvorfor alt fltes s vanskelig. Healeren min lyttet, lot meg tmme meg for flelser, og fr jeg skulle dra sa han flgende:

"P vei hjem kommer du til finne en liten kvist. Den tar du med deg inn, s fyller du et glass med vann, og legger kvisten over glasset. Det skal symbolisere en elv med en bru over. Nr du kommer hjem, skriv ned to ting p en lapp som du lurer p. Hva som helst, men det beste er jo om det er noe som er viktig for deg vite. Legg lappen under puta, s skal jeg komme til deg i drmmen din, over en bru og gi deg svar p hva du lurer p".

Man kan trygt si at jeg aldri har flt meg som en strre idiot enn da jeg gikk og lette etter en kvist som jeg senere la over et glass med vann ved siden av senga. P lappen skrev jeg "hva er meningen med mitt liv" og "hva skal jeg gjre i morgen" (fordi jeg ikke kom p to ting sprre om), og s sovnet jeg.

Jeg hadde aldri flt meg som en strre idiot, FR jeg vknet dagen etter uten ha drmt noen ting. Healeren min hadde bare snakket tull, og jeg hadde ikke ftt svar p noe som helst. Jeg helte glasset ut i vasken, skuffet over meg selv som hadde vrt s naiv.

Jeg fortsatte likevel g til healeren, tross alt - jeg flte meg jo bra etter hver time. Men jeg var livredd han skulle sprre om drmmen, for det hadde blitt s kleint si til han "nei du, det funka ikke" s i vr neste time unngikk jeg snakke om det. Han nevnte ingenting, fr han etterhvert sa "og angende det du lurte p.." og jeg bare "hva da lurte p?". Det ble stille en stund fr han sa "meningen med ditt liv er kompleks og det finnes ingen konkrete svar jeg kan gi deg, du m finne ut av det selv - gir jeg deg et svar mister du litt mening, men vi kan jobbe fremover med gi deg verktyene slik at du kommer deg raskere dit p egenhnd. Og hva du skulle gjre dagen etter.. Vel, det vet du jo selv".

Jeg ble helt i sjokk. 

Hodet mitt gikk i hundre og jeg prvde finne en logisk mte, men lappen hadde jeg skrevet hjemme og jeg hadde ikke nevnt noe som helst for han.

".. Hvordan visste du hva jeg lurte p? Jeg drmte jo ingenting" klarte jeg f frem.

"Jeg kom mtte deg i min drm, s det spiller ingen rolle" sa han. 

Da jeg kom hjem var jeg i sjokk og det er jeg egentlig enda, dette er lenge siden men jeg klarer knapt tro p det selv! Jeg har aldri hatt en sykere opplevelse i hele mitt liv og er helt blown away. Hvordan skal man forklare noe snt? Folk kan bare prve komme med logiske forklaringer men det er helt umulig, faktisk! Jeg tror p noe strre og jeg er s heldig som har ftt et lite "bevis" p det i hverdagen. 

Om dere har tips til innlegg, skriv gjerne til meg i innboks p instagram eller facebook! Stort og smtt, spiller ingen rolle. 

mitt liv som offline


Hvor mange sosiale medier har du p telefonen din? Jeg har facebook, instagram, snapchat og whatsapp. Jeg bruker alle hver dag. Nr sjekket du en av dem sist? Var det samtidig som du leser dette, for fem minutter eller en dag siden? 

Da jeg scroller igjennom appene mine pleier jeg tenke "n skal jeg snart logge av. Jeg skal bare.." Hva er det jeg venter p? Hvorfor gjr jeg det ikke med n gang? Forskning viser at vi blir irriterte, deprimerte, avhengige og mindre tilgjengelige av vre s mye online. Ja, du kan svare p den siste meldingen i innboks, men fr mennesket du er fysisk sammen med fortjent oppmerksomhet? Det verste jeg vet er snakke til noen som penbart ikke flger med p hva jeg sier. Visste du at mennesker har drlige konsentrasjonsevne enn en gullfisk, i flge forskning? Gullfisk kan holde konsentrasjonen i 9 sekunder, mennesker i gjennomsnittlig tte. N er ikke forskning p gullfisk s veldig utbredt, s ikke ta dette 100% serist, men tte sekunder p mennesker stemmer likevel. Hvor sjukt er ikke det? Prv selv. 

Jeg har ofte hatt mobilfrie vennekvelder og fester. Jeg opplever at samtalene flyter bedre, vi gr dypere og vi er ndt til forklare hva vi mener istedenfor vise det frem p mobilen. Jeg elsker de kveldene, de har gitt meg s sinnsykt mye. Noen blir sure av det, nekter gi fra seg mobilen - da kan de dra hjem om de nsker. Slike mennesker er ikke verdt samle p uansett. Det verste jeg vet er snakke med noen som ikke fr med seg ordene jeg sier, de "skal bare" sjekke noe p mobilen og faller bort fra samtalen. Ja vel, du fr ikke en sjanse nummer to av meg, jeg gjentar ikke det jeg har sagt. Det er ingenting som skjer p skjermen som er viktigere enn det som skjer her og n.

Jeg har et par regler flge, for f en litt mer frakoblet og dermed mer tilstede hverdag. 

❤️ Tenk over hvorfor du plukker opp telefonen. Har du noe du virkelig m sjekke, eller prver du f tiden til g?

❤️ Etter et visst tidspunkt p kvelden har jeg alltid mobilen i flymodus.

❤️ Vi har "scrolleforbud" i senga. Jeg og kjresten ligger ALDRI ved siden av hverandre og scroller fr vi sovner, eller nr vi slapper av. Snakk om bortkastet tid og drepe alt romantisk! 

❤️ Sl av varslinger p enkelte apper. Jeg har ikke p varsel p snapchat, facebook eller instagram. Jeg oppsker heller appen et par ganger om dagen for f med seg om noen skriver til meg. Om det er noe viktig regner jeg med folk ringer. 

om du vil ha mindre drama i livet, gjr dette


Mennesker har ofte en Id i sitt eget hode om hvordan ting egentlig skal vre, og dessverre delegger dette forholdet vi har til andre. Vi blir alle frustrerte nr situasjoner ikke utspiller seg nyaktig slik vi hadde forventet, og folk ikke oppfrer seg slik de "skal". Vi forventer at kjrestene vre, venner og foreldre skal oppfre seg p en spesiell mte, vi forventer at folk skal vre enige, at fremmede ikke skal vre sinte om man kommer for nrme hverandre i butikken, osv. 

En venninne fortalte for litt siden at da hennes nvrende kjreste spurte om de skulle bli sammen, ble hun lei seg. Ikke fordi han spurte, for det var alt hun nsket seg. Det var mten han spurte p. Hun hadde sett for seg at han skulle gjre noe romantisk, gi henne blomster og spandere en fin middag for s stille sprsmlet. Den fantasien hadde hun allerede utspilt flere ganger i sitt eget sinn, hun levde i den. Men han hadde spurt en helt vanlig kveld p kjkkenet, det hadde ikke vrt noen blomsterbukett, det hadde skjedd ved siden av oppvaskmaskinen og skitne tallerkner. Skjnner dere hva jeg mener? Slike situasjoner utspiller seg hele tiden, over alt, og jeg har tatt del i mange av dem selv.

Et annet eksempel er nr du str i k ved sikkerhetskontrollen p flyplassen. Du har god tid til rekke flyet, men sukker likevel, himler med ynene, blir oppgitt over damen foran deg som bruker for lang tid.. Du kommer deg ikke frem raskere, men himler likevel med ynene og velter deg i din egen irritasjon. Dette er jeg fl p. Mennesker kan irritere meg som faen. Men hvem fr dagen sin delagt til slutt? Meg. 

Her kommer en liste jeg har laget for meg selv, p veien mot bli et mer "harmonisk" og ikke s lett-irritert menneske. Hper du fr nytte av den!

Foto: Ole Martin Halvorsen

🌟 Ikke la sm hverdagslige drama ta det beste av deg. Du m velge dine kamper med omhu. Det er ofte bedre ha det rolig enn ha rett, skjnner? Du trenger serist ikke vre en del av hver eneste krangel du blir "invitert" inn i.

🌟Gjr ditt beste for ikke over-tenke alle sm frustrasjoner og uenigheter. Du fr aldri svaret p noen ting nr du er irritert eller stressa, svarene kommer til deg nr du er rolig. Og for guds skyld, aldri krangle med noen over melding. Nr har en krangel, noen sinne, blitt lst over tekstmelding?

🌟 De fleste mennesker gjr seg selv ulykkelige ved ikke akseptere situasjonen man er i. Som for eksempel nr du str i k p flyplassen. Bare pust inn, aksepter hvor du er akkurat n. Du kan ikke gjre s mye. Ting skjer nr de skal skje, og du kommer deg fremover. 

🌟 Det er enklere over-reagere og dmme andre, enn det er forst dem. Om du vil forst mennesker krever det ekstra godhet og tlmodighet. Kjrlighet er "ekstra", det er et pluss og ikke et minus.. S, jeg prver tenke p det vre irritert, eller negativ som latskap. For det er jo den enkle veien. 

🌟 Den aller aller viktigste.. Pust inn, pust ut. Om du klarer forholde deg rolig i en krangel eller en irriterende situasjon, s kan du spare deg selv for mange timer og dager med anger. Kjresten min er sinnsykt flink til vre stille og lytte p hva jeg sier, han roper ikke ut alt som faller inn i hodet sitt om vi har en diskusjon - og helt rlig, han er alltid den som kommer vinnende ut av det ogs, haha. Dramatiske mennesker forventer ikke at du skal vre rolig. De forventer roping, drama, selvforsvar, og mye frem og tilbake. De forventer trbbel, og gr inn for det. De er klare for forsvare seg selv, og de lytter ikke for forst. Men om du er stille og bare lar dem kjre p? Det vipper dem av banen, 100%. Og dette kommer fra meg, so egentlig er dramatisk. 

om du trenger inspo til vre litt mindre drittmenneske


Jeg har blottlagt privatlivet mitt i 6 r. Tenk det. Jeg var et annet menneske da jeg logget inn her for frste gang, uten at jeg kan sette helt finger p hva som har forandret seg. Nr jeg tenker tilbake ser jeg samme person, men nr jeg leser i arkivet mitt ser jeg en annen. H, skrev jeg virkelig det og hadde jeg virkelig de flelsene og var jeg virkelig s uredd? Har innsiden min alltid vrt den samme, men mten jeg presenterer meg for verden har blitt forandret? 

De verste ordene fr jeg p innboks hos instagram. De siste meldingene der inne er som flger: jeg burde g ned et par kilo. Neseoperasjonen min var mislykket, og jeg burde ta en til. Jeg virker stokk dum og slem p Sophie Elises Verden, og burde ikke vre stolt. Jeg pner meldingene, lukker dem, trykker avvis, fortsetter livet mitt s godt det lar seg gjre. Stenger de ute og tar p et skjold som skal beskytte meg fra verden, som dessverre ogs betyr at nr kjresten min sier han elsker meg s kommer skjoldet opp, jeg tenker det ikke kan vre sant, ser p telefonen min og leser "du er en utakknemlig dritt med de snilleste vennene som gjr alt for deg og du bare syter", ser opp p kjresten min og lurer p hvem som snakker sant og hvem som lyver - for skjoldet har gjort meg skjermet fra kjrlighet ogs. 

Det krever mye dele livet sitt p internett - det krever mye dele generelt sett, det pne seg for venner og familie kan jo ofte vre skumlere for min del helt rlig. Men, blogging er ikke en enorm fysisk anstrengelse, men det kan vre hardt flelsesmessig og jeg har blitt veldig srbar p en mte jeg ikke kan forklare. Det er en stor forskjell p vre skuespiller og blogger, for komme med et eksempel. Nr det kommer til en skuespiller kan du kritisere deres siste film, de suger i rollen deres og virker ikke troverdig, men s er filmen ferdig og de kan fortsette sitt liv. Som blogger, eller inflencer, har du ingen film som blir ferdig eller en avslutning gjemme deg bak, du m fortsette dagen etter og vise flelser som kun er dine egne.

Her kommer en liten liste jeg laget i gr da motivasjonen min ikke lignet grisen.

Positivt.
Jeg elsker skrive, og det er en sann glede drive med hver dag. Mange muligheter. Fr mange fine og sterke historier fra flgere som gjr at jeg vokser som person. Fler meg som en ekstra sster for veldig mange, og den flelsen liker jeg. Er stort sett min egen sjef og styrer min egen hverdag. Har en fin inntekt hver mned og bekymrer meg ikke konomisk. Stiftet vennskap via bloggen. Fr sett verden.

Negativt. 
At s mange tenker de vet hvem jeg er og nekter bli overbevist om annet. Bli brukt og utnyttet av folk som nsker bli kjente, for s f slengt i trynet at jeg aldri stiller opp og gjr noe for andre. Rykter jeg ikke blir kvitt.

Heldigvis er det jo mye mer positivt enn negativt. Da trenger man kanskje ikke si s mye mer. Jeg skal i alle fall holde kjeft og legge meg i senga med en disney-film. 

 

ikke for alltid men akkurat n


Jeg slutter drikke. Skal ikke feste mer, jeg klarer meg uten, hodet mitt klarer vre uten.

OK, tar meg en fest likevel, det er jo tross alt spesiell anledning, men jeg klarer vre sosial uten alkohol alts. 

Jeg grter. Synes det er s vondt at jeg glemmer puste. Presser hodet ned i puta, det er lytt inn til naboen, de m ikke hre noe. 

Danser foran speilet. Ser at kjresten gjr det samme. Ler. Fler meg heldig.

Skal bli sterkere. F finere kropp. Lfte tyngre vekter. Lper til trening klokken 08 p morgenen og kjenner ikke meg selv igjen. 

Burde ikke ryke sigaretter hver gang vi fester. Plutselig ryker jeg i vinduskarmen hjemme. Kan ikke huske frste gang. Hver gang blir den siste.

Lurer p om det jeg fler er hva jeg fler n, eller om jeg husker noe jeg flte for lenge siden den gang jeg flte at ting ikke var like lett som de fles n. 

Ligger i sengen og ber han passe p. Stryker over hnden min og jeg trekker den til meg. "Ikke kjenn p arrene" sier jeg, men han kjenner p dem allerede - fysisk og psykisk. Sier unnskyld for at jeg er s mye, kanskje jeg er for masse, "men du kommer ikke vre snn her for alltid" sier han. 

"Du m aldri forandre deg" sier jeg. "Ikke la meg forandre deg". 

hun vil aldri bli den samme


 

vre helt stille i 10 dager. Ikke snakke med noen. Ikke bruke mobil. Ikke bruke pc. Ikke skrive. Ikke noe underholdning. Bare deg selv og tankene dine. Hres det skummelt ut? Det synes jeg - men det er noe jeg har hatt et nske om lenge for utfordre meg selv. Dra p en skalt "stillecamp" hvor man mediterer 10 timer om dagen, og er isolert fra resten av verden. Anette Marie har nettopp gjort det, og i dag hentet hun meg for kjre tur, ta bilder og filme meg til youtuben hennes, samt jeg fikk spurt henne om hennes opplevelse. Hun fortalte meg at hun etterhvert kunne fle blodet bruse igjennom kroppen sin, enhver sans ble skjerpet. Hun har endret seg, og vil aldri bli den samme - sier hun, men jeg ser likevel den gode hun alltid har vrt.  Den indre reisen hun har gjort er inspirerende. Det er spennende at vi gjr den, p samme tid, bare at hun har tatt steget lengre enn meg. Men vi fikk vr "oppvkning" p samme tid, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne snakke med om det.

Bildene i innlegget er tatt av Anette - hun skriver mye fint, forresten. 

Vi snakket en del om tingene du forteller deg selv, hvordan de etterhvert blir virkelighet. Du ser deg selv i speilet og tenker at du er fl, ekkel og at du kanskje ikke br g ut. Hver eneste dag fler du deg litt styggere, for hver gang du forteller deg selv det, blir det mer virkelig. P en mte bestemmer du det selv. Egentlig - p alle mter. Ikke samfunnet. Ikke folk. Kun du selv. Jeg er s lei av at man ser utover, peker fingre og skylder p andre for det man selv fler. DU kommer aldri til ha det bra om du ikke endrer fokus. 

Har du noen gang vrt forelsket? Du vet ikke om den andre fler det samme. Hvordan kan man vite noe snt, egentlig? Du bekymrer deg, tenker "jeg hper jeg ikke blir avvist igjen". Eller du skal holde foredrag p skolen. Du tenker, "hper jeg ikke flauer meg ut foran hele klassen". Du skal g p fest, men kjenner ingen der. "Hper jeg ikke blir sittende alene". Jeg kjenner meg godt igjen i alle disse tankene, men s lenge du fokuserer p hva du ikke vil, s er det strre sannsynlighet for at nettopp det vil skje. 

Kroppen din er fantastisk. Hjertet ditt som banker, lungene som puster. Sjelen din. Kroppen din gjr alt for at du skal overleve. Den kjemper for deg, og hjernen din drar deg noen gang i motsatt retning. Den drar deg ned i mrket som er s vanskelig komme ut av. Mitt hode har alltid gjort meg bekymret for vre alene. "Hper ikke jeg blir hun som sitter i et hjrne uten noen snakke med" - for de "traumene" henger igjen etter skoletiden. 

Det er vanskelig forklare, men du m fokusere p det du nsker. Ikke tenk "hper ikke jeg blir sittende alene p festen", men prv tenk "jeg hper jeg kommer inn i det rommet og at jeg mter noen jeg kan snakke om kule ting med". Det er en enkel liten endring, men du fokuserer p det du vil, ikke det du ikke vil.

Jeg har tatt en utfordring, og jeg vil du skal gjre det samme. I en hel uke. Fortell deg selv at du er fin nr du ser deg selv i speilet, selv om du ikke tror helt p det i starten. Snakk fint om andre, se dem for hva de er - seg selv, og alle prver sitt beste selv om det kanskje virker som noe annet. Stryk ordet "stygg" fra tanker om deg selv, og prv. Kanskje vi endrer oss litt, sammen? Jeg vet vi kan klare det. 

jeg elsker deg pappa


"F hun stygge opererte plastdukka av skjermen. Hun ser jvlig ut, og tenk delegge seg selv slik". - Vigdis, 49 r i VGs kommentarfelt om Sophie Elise, 23 r. 

Jeg spurte pappa - litt p tull - om det er merkelig, at jeg ikke ser ut som jeg alltid har gjort siden forandringene mine p det ytre har vrt strre enn hos de fleste. Han tenkte en stund, fr han sa "kanskje jeg ikke br fortelle deg dette" og da ble jeg s klart nervs.  "Hva da, hva er det du ikke kan si?" spurte jeg, og var nesten forberedt p en lang tale hvor han tmte sjelen sin for ting han aldri har fortalt meg, om hvordan jeg har skuffet han som har skapt meg ved endre p meg selv. 

"Helt siden du har vrt liten, har du hatt et snt blikk som dukker opp en gang i blant. Det kommer nr jeg forteller deg noe du synes er spennende eller interessant, da skjer det noe med ynene dine, jeg kan se at du ser for deg hva jeg snakker om, du lever deg inn i min historie, drmmer deg bort. Da vi var liten leste vi en bok uten tekst, bare bilder. Husker du den? Om den apekatten som falt i elva. Da var du s liten, bare ett r gammel, men det blikket har du fortsatt. Det er noe bare du har. Jeg burde kanskje ikke ha sagt det, for n er du klar over det, kanskje det endrer seg n".

Neste dag satt vi i bilen. Jeg er livredd for bli tatt av ras, og akkurat i dag handlet samtalen om dette. Pappa fortalte om da han var i forsvaret - det snakker han forvrig om ganske ofte, hehe - og hvordan han meldte seg frivillig til bli gravd ned under snen, nettopp fordi det er hans verste frykt ogs. Han tenkte at ved bli gravd ned og faktisk mte det han var redd for, ville det forsvinne. Det hjalp visstnok ikke, det gjorde angsten bare verre, om du ligger om s en halv meter under sn er det ingen som kan hre deg uansett hvor hyt du roper, fortalte han. 

"Der skjedde det igjen!" sa han plutselig.

"H, hva da?" spurte jeg, og var s klart livredd for bli tatt av ras, kanskje det kom ett ned fra fjellskrenten, mtte vi kjre fortere? 

"Blikket. Der kom det igjen. Det er det fineste ved deg. At det ikke endrer seg, og at den du er ikke endrer seg, er viktigst for meg".

Jeg sier ikke at pappa - eller noen andre for den saks skyld - sttter valgene jeg har tatt. Det evige "bra nok som du er", handler i dag KUN om utseendet. Jeg fler meg bra nok som jeg er, p grunn av snne som pappa og for at han ser meg for s uendelig mye mer enn det de fleste gjr. Og da betyr det ikke s mye hva Vigdis sier i kommentarfeltet til VG. 


 

fuck you, thats why


Jeg fr ofte sprsml om hvordan jeg klarer jobbe s hardt, spesielt med tanke p min psykiske (u) helse. Jeg har for det frste ikke laget en diagnose p meg selv, som s mange tror. Jeg trenger ikke - og skylder ingen - g inn p detaljer, men ting gikk s langt for min del at jeg havnet p akuttmottak for psykiatrisk ndhjelp i Oslo. Dette er ikke lenge siden. At gossip-blogger (som jeg i utgangspunktet synes er gy og en fin motvekt) spekulerer i noens psykiske helse, og i dette tilfellet meg, er forkastelig. At jeg n er "tilbake" er jeg faen s stolt av. Det er dritbra! Jeg har jobbet hardt, kjempet p, virkelig kriget meg frem til fle meg bedre. Og for det skal jeg mtte fle meg dritt? Jeg har bare en ting si: fuck you, jvla folk som spekulerer og trykker noen som allerede har vrt langt nede. Men alt dette har gjort meg sterkere, og jeg er glad for at jeg i det hele tatt sitter her n og lar fingrene gli over tastaturet. For meg er ikke det lengre en selvflge. Jeg nsker g frem som et godt eksempel si, akkurat n er ting vanskelig for meg - men de har vrt hundre ganger verre. Men den eneste som kan kjempe for ens egen psyke, er du selv. Og jeg kjemper den kampen hvert eneste minutt av hver eneste dag. Gjr det meg ustabil eller uforutsigbar? Tvert imot. Det gjr meg sterk, og det kan jeg si med rak rygg. 

Jeg er stolt av meg selv. Som faen. Det mrket jeg har vrt nede i, trodde jeg kom til forme meg for alltid. Det har det sikkert gjort ogs - men p en positiv mte. Har jeg enda en sorg inni meg? Absolutt. Den er der, og den kommer jeg nok til kjenne p en stund. Men har jeg ftt tilbake motivasjonen? nsket om prestere? Viten om at jeg er kul og at jeg kan skape? Ja. Og den er alt jeg trenger. 

Da jeg var 16 r gammel fikk jeg sponset mitt aller frste produkt. En hrolje. Jeg var i ekstase, og pulsen skyt i taket. Jeg hadde ingen venner p skolen, og allerede da begynte nok ryggsekken med psykisk bagasje bli for tung bre. Men, det overfladiske ga meg en midlertidig ro, en pause. Og det er nok den jeg har hvilt meg i en stund. 

Og, hadde noen sagt til meg da at "Sophie nr du er 23 r gammel har du skrevet bok, er signert artist med universal, har egen serie p TV2 og driver eget AS med ansatte og flere millioner i omsetning" hadde jeg ftt panikk. Meg, som ikke engang klarer g inn i et rom fult av folk uten bli redd? Da jeg var 16 r kunne jeg dykke inn i det overfladiske, men jeg visste det ikke kom til vre nok. Det hadde det ikke vrt enda, men jeg tror jeg trengte knekken fordi n gir ikke tanken om alt ansvaret meg panikk lengre. Det er bare praktiske ting, det er mulig jobbe seg igjennom, alt kan man lse. Hvordan vet jeg dette? Fordi jeg har kjempet meg igjennom depresjoner, tvangstanker, selvskading, selvmordstanker. jobbe hardt med business? Pft, barnemat i forhold. 

S til alle dere som har slitt eller sliter - det gjr dere s utrolig sterke og kule, dere kan takle hva som helst n. 

Jeg sker en venn!


I dette innlegget er kommentarfeltet pent. Jeg vet det kan hjelpe mange - inkludert meg selv 🌸 

Jeg har flt meg mye ensom i livet mitt, og etter mange r som blogger og meldinger fra dere vet jeg at flere sliter med det samme. Det kan vre vanskelig f jentevenner. Spesielt n som vi begynner bli litt eldre, nr man har sine egne liv med jobb, kjrester og kanskje barn, vennskap blir liksom ikke prioritert slik som fr. Det er s utrolig dumt, uansett om man er introvert trenger man venner lene seg p! Hvor man bare kan vre seg selv. Det er ikke ofte jeg er med p jentekvelder lengre men nr jeg frst gjr det.. shit, s glad jeg fler meg etterp! Det gir inspirasjon, energi og motivasjon. 

Jeg pner derfor kommentarfeltet i dette innlegget, slik at du som leser kanskje kan finne en ny venn her. Litt som en kontaktannonse. Dere er mange som leser denne bloggen og de fleste er i samme aldersgruppe (16-35 r), men dere er spredt utover hele landet s jeg er ganske sikker p at du vil kunne finne en ny venn her. Jeg har funnet mange venner via bloggen og meldinger dere har sendt meg, og jeg nsker gi dere samme mulighet! En av mine nrmeste, Joakim, er jo p grunn av nettopp bloggen. 

S - om du er ensom, eller rett og slett bare nsker bli kjent med noen.. Skriv litt om deg selv i en kommentar, hva du nsker (noen trene med, noen som gr igjennom et brudd, noen som har opplevd samme som deg, noen g p kino med osv), hvor du bor og mailadressen din. Ta en sjanse, jeg er sikker p du ikke vil angre! 

Husk skriv mailadressen i selve kommentaren slik at andre som leser kan kontakte deg. Forhpentligvis kan du ogs finne andre i samme situasjon som deg - og kanskje til og med jeg fr et par nye venninner! 👧🏽 Del ogs gjerne innlegget, slik at det nr ut til flere. Kanskje jeg klarer sette sammen en strre jentekveld? 

hvordan jeg mediterer


Det siste ret har jeg elsket eksperimentere med meditasjon og mindfullness. Jeg har faktisk blitt avhengig av det for komme meg igjennom dagene, spesielt jeg som sliter med en del ting som tvangstanker. I perioder hvor jeg ikke prioriterer meditasjon blir det mer kaos i hodet, og jeg lar flelsene mine kontrollere meg og ikke motsatt. N, som jeg har vrt p ferie har jeg endelig kommet tilbake i rutinene igjen. 

Appen "Headspace" er helt fantastisk fordi du ikke trenger vre proff. Du fr guidet meditasjon hvor du selv kan velge lengde og tema (som forhold, avslapping, pust, selvflelse osv). Den er helt gratis, og du skylder faktisk deg selv prve - det kan ikke skade. Jeg har tipset om den fr, men i tilfelle noen ikke fikk det med seg presser jeg litt ekstra p. Og nei, dette er ikke sponset i det hele tatt.  

Alt du trenger gjre er sette deg tilbake, ha headset og prve s godt du kan flge en guidet meditasjon. Og om du ikke klarer oppn den tilstanden du nsker p frste forsk gjr det ingenting, det er uansett gull verdt ta tid til seg selv i en hektisk hverdag - og det trenger ikke engang vre hektisk p utsiden, hodet vrt er alltid fult av tanker og bekymringer som du faktisk kan slippe.

💕 

forstelse om ting jeg ikke forstr


Du vet om natten, nr man drmmer noe som virker s ekte at hele dagen blir preget av det? Jeg har slike drmmer ofte. De river tak i meg, henter noe fra dypt p innsiden som jeg kanskje ikke tr si hyt, tvinger meg til mte fryktene mine i svne siden jeg begraver dem i hverdagen. Det kan vre sm ting som plager meg i svne, for eksempel at jeg glemmer alt jeg m gjre i lpet av en dag og drmmen er full av kaos hvor jeg skuffer alle rundt meg. Eller det kan vre som i natt, da jeg drmte at depresjonen min klarte skyve bort alle jeg er glad i, at de ikke lengre lytter, men at de snur ryggen mot og gr tilbake til sine egne liv. For det er nettopp det, alt p utsiden ser ut til fortsette som normalt selv om verden p innsiden eksploderer. Du er den samme, men du er en annen likevel.

Jeg har vrt heldig fordi jeg har evnen til prate om hvordan jeg fler det - noe ikke alle klarer. Jeg har ofte sett folk i min nrhet slite, og jeg har prvd dra ordene ut av dem fordi jeg vet hvor mye mindre alt virker om du bare sier det hyt. "Bare fortell hva jeg kan gjre, hva som helst", men de er lukket, vil ha hjelp - men vet kanskje ikke hvordan? Jeg vet hvordan, og jeg prver, men i natt drmte jeg alts at det ble for mye for alle og jeg endte opp alene.

I dag har jeg hatt den flelsen hengende over meg, hva om jeg ikke var like heldig, og hva med alle som ikke er det? At jeg blir mtt med forstelse for noe jeg ikke helt forstr selv er mer enn jeg noen sinne kunne ha bedt om. Jeg har vrt skikkelig klengete mot kjresten min i dag, n er det jo bare oss her og han er den som fr fle p redselen min og takknemligheten min for alt jeg er s heldig ha. M vre nrme hele tiden, spurte "synes du jeg er slitsom n" og han sa selvflgelig nei, for hva ellers skulle han ha sagt. Det er ulikt meg vre snn, redd. Forsiktig. Men, jeg er heldig som ikke m ta den kampen her alene. 

P tampen vil jeg ogs si takk til dere, leserne mine. Jeg har flt meg veldig alene om flelsene mine det siste ret, helt frem til jeg sa det hyt til dere og skjnte at mange vet. 


om du nsker stemme p meg som rets influencer p kjendisgallaen gjr du det HER. <3 

jeg blir skikkelig lei meg


Det er sjeldent jeg leser noe om meg selv som gjr at det vrenger seg i magen. Dere vet, det stikket i magen som drar ned humret p et lite sekund, og vender opp ned p dagen din. Jeg leste ikke bare en, men flere kommentarer rundt om kring p det store nettet som betviler ting jeg har skrevet om min egen psykiske helse. 

vre deprimert er en sykdom. Jeg har tidligere hatt drlige dager og drligere perioder og trodd at jeg var deprimert, men da jeg virkelig ble deprimert merket jeg at jeg ikke hadde peiling. Det er normalt ha en drlig dag, til og med en drlig uke, men det er noe annet ha en depresjon. Det ikke kunne g ut av sengen om dagen.. Det bli fysisk syk fordi man har det s vondt psykisk.. Det kjenne sorgen i hvert fiber av kroppen, uten klare riste det av seg uansett hva slags oppturer livet utad byr p.  Jeg skylder ingen g inn p detaljer, men jeg hater at folk betviler meg, for det betyr ogs at andre blir tvilt p. Det er enormt vanskelig og tungt st frem med det man sliter med, og jeg gruet meg veldig. Da kan jeg ikke engang tenke meg hvordan det m fles om du har motet deg opp over lang tid, endelig ftt hjelp og s gr det litt bedre og noen slenger til deg "ja, s du er ikke syk likevel?" da kan det vre som bli dratt litt tilbake. Ja, ting gr bedre med meg n, men er ikke det bare fint? Jeg hadde flere mneder med konstant sorg, og det endte med at jeg selv oppskte psykiatrisk ndvakt fordi jeg var redd for meg selv. S at jeg har diagnosert meg selv er bare bullshit. Jeg blir forbannet nr jeg leser det. S klart har jeg vrt bekymret over mine egne fysiske symptomer og jeg har jo tross alt blitt innlagt flere ganger i lpet av ett r - det har jeg googlet men jeg har aldri diagnosert meg selv, og I ALLE FALL ikke nr det kommer til depresjon. Hva jeg har gtt igjennom, og hvilke steg jeg har tatt for f det bedre n har ingen noe med. Men det at jeg klarer blogge, dra p ferie og alt det er helt FANTASTISK og jeg er stolt av meg selv. 

Jeg har hatt uker hvor jeg ikke har dusjet, ikke har sminket meg, ikke har mtt noen. Jeg har klart holde oppe en delvis fasade, for det kan man faktisk p internett - mange har likevel skjnt det, jeg har sikkert ftt daglige meldinger fra lesere som har vrt bekymret. De som selv har slitt, og de som vet. At jeg n er tilbake p jobb er jeg glad for. Om jeg ikke hadde klart hadde vi satt alt jeg m gjre p pause, for spass nrt forhold har jeg til de jeg jobber med. Det finnes ting, som for eksempel lten som skulle ha kommet ut for lenge siden. Det kunne den ikke, for jeg har vrt syk. Virkelig syk. Heldigvis jobber jeg med fantastiske mennesker som ser, og forstr. 

De som virkelig har slitt psykisk vet hvordan det er, men de burde ogs vite at vi alle takler ting forskjellig. Det kunne aldri ha falt meg inn tvile p noe som sier de har det vondt. Hvem faen vil "skryte" p seg ha det vondt? Det er jo "flaut" i dagens samfunn. Alle vil jo ha det bra, gi inntrykk av et perfekt liv. N som jeg er aktuell s mye, hadde jeg virkelig "tjent" p vise at jeg har det vondt? Absolutt ikke. 

Folk skriver "h du er p ferie det hadde du ikke klart om du var deprimert" og de aner ingenting om hva jeg klarer eller ikke klarer n som vi er her. Jeg var bombesikker p at jeg ikke kom til reise hit, men p et eller annet mirakulst vis lsnet ting litt rett etter jul (jeg hadde gruet meg veldig til julen), og jeg er her n. Men hva har jeg gjort i dag? Ligget inne i sengen fordi det er det psyken min klarer. I NEW YORK! Jeg vil vre ute gjre ting, ha det fint.  Slike ting har vrt en selvflge for meg, men n er det en kamp og jeg blir stolt av meg selv nr jeg fr til. Jeg nsker mest av alt klare komme meg ut p middag i kveld, for det er vr siste dag her og i gr gikk det ikke s bra. 

Men jeg har det MYE bedre enn jeg hadde det tidligere, virkelig. Om ikke hadde jeg ikke klart jobbe eller skrive for dere n. Nr jeg frst skulle komme tilbake mtte jeg bare hoppe i det med alt jeg har, det fltes liksom best. Jeg er glad for ting som serien og den nye lten, virkelig - og ikke minst stolt! Det er fine flelser jeg kjenner p der, men likevel er det noe tungt inni meg men det er hndterbart n.

Faen s dritt mtte ha denne "samtalen" men godt f det ut likevel.. 

gr jeg til psykolog?


Jeg har i lpet av rene hatt flere psykologer (alle burde serist g til psykolog et par ganger),  de har alle hatt ulike arbeidsmetoder men ett tips har vrt gjennomgende: skriv dagbok. Det trakk jeg bare p skuldrene av, jeg skriver jo uansett hver dag - blogg og bok. Men det er noe helt annet skrive dagbok har jeg lrt n, og faktisk skrive kun for min egen del. Ikke tenke p at noen skal lese, eller at jeg skal bli dmt p ordene mine. Jeg gr ikke til psykolog akkurat n (fordi jeg ikke har funnet noen som passer meg), men skrive blir min terapi. Samtidig som ordene triller ned p maskinen gr det opp sm lys for meg, jeg lrer kjenne meg selv p en annen mte enn om jeg skriver for offentlighetens del. Jeg blir sittende tenke "ja, s det er derfor jeg blir s fort sret, det er derfor jeg reagerer snn nr noen sier snn og snn" osv. Det anbefales, folkens. Skriv dagbok for din egen del og aldri la noen se det, da lrer man en del om seg selv.

Ett av nyttrsforsettene mine er ta bedre vare p meg selv, og bli kjent med meg selv - koste hva det koste vil. Jeg skal begynne bli strengere med meg selv og ikke minst relasjonene mine. Jeg er litt snn at jeg lar folk bruke meg fordi det er ubehagelig si ifra, jeg hater konfrontasjon. N begynner jeg bli bedre p akkurat det (kanskje litt for streng hehe) , og det er nettopp det jeg skriver om i dagboken min i dag. Ikke at en kjresteferie bringer disse tankene p banen - for han er perfekt - men det er noe jeg har grublet p lenge og som har formet mitt 2017 smye. N er det 2018 s fuck them fake people. 

S i skrivende stund ligger jeg i sengen, ferdig med skrive dagbok, kjresten min er ute en liten tur og jeg er sulten. N skal jeg drikke vin og vente p han - og s blir det middag i kveld. mte han synske mannen var forresten.. interessant. Kan fortelle mer i morgen! 

2018, gi meg dette


Mitt strste ml for 2018 er frst og fremst lykke. Tidligere har jeg fokusert mye p karriere og alle tingene jeg nsker meg, og det kan jeg ikke prioritere hyest lengre. Jeg tror alt det vil falle p plass uansett om man bare har det bra. Det har riktignok hjulpet meg vre rlig om hva jeg fler, ogs ovenfor dere. Jeg fr s mange fine meldinger hele tiden og skal prve svare alle s fort det lar seg gjre (alts i lpet av reisen til New York!) 

I 2018 skal jeg prve p dette:

💋 Bli flinkere til si nei, spesielt i jobb. Om jeg ikke vil gjre noe m jeg faktisk ikke gjre det.

💋 Vre et bedre forbilde. Finne tilbake til "verdiene" mine med dyrevern og milj, og holde fast ved dem. Det har vrt vanskelig tenke p de tingene nr jeg har hatt det vondt selv, men det er absolutt ting jeg bryr meg om.

💋 Huske p at jeg bare er 23 r gammel, og at jeg ikke trenger leve som noe annet.

💋 Fortsett holde det "ekte" - vre rlig med de rundt meg, ha rlige forhold, vre rlig med leserne mine.

💋 Fortsette vre en god kjreste (og samboer siden vi faktisk akkurat har flyttet sammen).

💋 Bli flinkere til snakke med familien min. Svare p meldinger, ikke vre s kjapp i telefonen, ikke ha det s travelt. Man har det aldri for travelt for dem man elsker.

💋 Reise masse! Det gjr meg s glad oppdage nye eller gamle steder, haha. Om s bare turer til Harstad liksom, det fles eksotisk  bare det.

Godt nyttr til dere alle! N drar jeg til Gardemoen. 

dypt i alt det vonde finnes et kult menneske


Jeg har gledet meg til skrive for dere igjen, selv om jeg er nervs for publisere dette innlegget. Det har vrt mange tanker angende hvordan jeg skal lse dette p best mulig mte. Alternativ en var si at jeg bare hadde tatt et par dager fri, slik som folk pleier gjre. Fordi jeg vil virke "fab" og at folk skal beundre livet jeg har, hva vet vel jeg, men man beundrer kanskje ikke noen som sliter.. Alternativ to var rlighet. Faktisk er det vanskeligere for meg lyve, for da fler jeg at jeg spiller et spill med dere. Mageflelsen sier at jeg skal dele. 

Jeg er deprimert. Det er en setning jeg har misbrukt mange ganger tidligere,og jeg hrer folk slenge ut ordet "depresjon" over en lav sko. N har jeg virkelig vrt deprimert, og strengt tatt er jeg enda i mrket - men n klarer jeg fungere nogenlunde normalt.  Jeg har ikke klart gjre noe de siste ukene, jeg har vrt alene for det meste, med lyset av, og klarte knapt reise hjem til Harstad for vre hjemme i julen. N sier det seg kanskje selv at man ikke akkurat blir bedre av ligge inne i mrket, og det har jeg fortalt meg selv gang p gang. Men hver gang jeg har forskt komme meg ut, mte folk, s har jeg mttet ta en pause p toalettet for grte fr jeg gr ut til de andre igjen. 

Hvorfor alle disse vonde tankene, har jeg spurt meg selv om. Og jeg har ingen logiske svar, men jeg vil tippe noe som dette: jeg har opplevd mye, bde veldig gode ting og veldig fle ting, men jeg har ikke bearbeidet noen av dem. Gtt videre til neste ting, ikke tenkt. Sliten hele tiden, konstant minus i kropp og sjel, og plutselig en dag sa det bare stopp. Det hres jo idiotisk ut, og jeg skulle nesten nske jeg hadde et slags traume skylle p, men nei - livet mitt er utad perfekt, og jeg har alle muligheter i verden og det fles enda vondere at jeg ikke er i stand til ta dem. 

Som dere vet slet jeg med selvskading fr, og nr ting har vrt som tyngst de siste mnedene har jeg falt tilbake og begynt igjen. Ikke like alvorlig som fr, men det fles likevel som et nederlag fordi det er en tvangstanke og noe jeg bruker for lette p smertene, og det er det eneste som "funker". Jeg fler meg ferdig med det n - men kanskje kun fordi jeg har hatt det bedre de siste dagene. Det verste med alt er at jeg fler meg tilbake til som da jeg var 15-16 r gammel, som om de siste rene ikke har betydd noe. 

N er jeg tilbake i hovedstaden etter en ukes tid i Harstad og livet m nesten bare fortsette. Jeg reiser til New York p nyttrsaften (alts i morgen) og jeg er s takknemlig for det, jeg trodde ikke jeg kom til klare reise i det hele tatt. Det var julegaven fra meg til kjresten min, og noe jeg har planlagt lenge - han er forresten s bra ha i denne situasjonen, han har visst om hvordan jeg har det siden vi mttes, og er tlmodig med meg. Det fles fint bli sett for den jeg er, at han ikke bare ser depresjonen min. Det hjelper meg til bli bedre, og huske p at det finnes et fint, ekte og kult menneske p innsiden av alt det vonde. 

Jeg har det MYE bedre n enn hva jeg har hatt det, fordi n har jeg ftt snakket om hvordan jeg har det og innrmmet det ovenfor meg selv, ikke minst. Jeg fler meg modig og sterk som har tatt tak i psyken min, det har jeg ikke turt fordi jeg var redd for "miste" alt. Miste alt det overfladiske, for vre rlig. Men hvordan jeg har det betyr faktisk mest, hva er vel fine klr om man grter hver kveld uansett?  snakke foran mennesker, dele meningene sine, vre et "forbilde" som jeg har ftt s mye skryt for og ftt hre hvor modig jeg er, det er faen meg INGENTING sammenlignet med mte seg selv i veggen. Det fles egentlig godt ha innsett, n gir jeg litt faen i alt av det som ikke er viktig og fokuserer p ha det bra. For jeg tror det er fullt mulig ha det bra, nesten hele tiden, og ikke mest vondt. 

Jeg hper noen kan finne en trst i dette om du frst er s uheldig ha det vondt. Jeg skal blogge som "vanlig", men ikke vre redd for legge skjul p dette fremover. Nr jeg spiller et spill for dere blir det bare verre for meg ogs. 

lev og fuckings la leve


Oh my god, jeg er s drlig etter operasjonen. Nei ikke plastisk kirurgi som mange tror, til tross for at jeg har vrt rlig og sagt hva det gjelder. Kan folk drite i.

P snakk om plastisk kirurgi. Er det ikke interessant at det er s sosialt akseptert "mobbe" folk som har utfrt inngrep? Vet ikke hvor det kommer fra, men folk kan ppeke strrelsen p leppene mine i hytt og pine, men gud forby at man gjr det samme med noen som er naturlig. Jeg sier bare, all respekt til de som tar steget og fikser p noe de er misfornyd med, om det er hva de nsker. Og all respekt til de som aksepterer seg selv slik de er skapt, og er fornyde med det. Begge deler er OK synes jeg. Lev og la leve, folkens.

Dette gjr meg sikkert til et elendig forbilde, men jeg mener ikke plastisk kirurgi er det egentlige problemet. Det er litt som klandre vpenet og ikke drapsmannen. Det som er problemet er jo at man sammenligner seg med andre og hele tiden skylder p eksterne ting for at man har det kjipt. Newsflash: lykke kommer innenfra. P ekte. Plastisk kirurgi, penger, status og alt det kan vre et pluss MEN det kan ogs vre et jvlig stort minus om du er avhengig av det for bli lykkelig, for det kommer ikke til skje. Man gir det for mye makt ved late som om det delegger mennesker, for det betyr at det er enormt viktig. Det er det ikke.  Jeg synes det er helt sjukt at det er sosialt akseptert jage mer penger, mer status, strre hus, fetere bil, men gud forby du nsker strre lepper liksom. 

Point being: plastisk kirurgi har ikke gjort noe annet for meg enn at utseendet ser annerledes ut, og at det - helt rlig - har vrt befriende gjre noe kun for min egen del, som jeg likevel har ftt mye kritikk for. Om jeg nsket bli akseptert hadde jeg ikke operert meg, s det blir feil si jeg har gjort det for passe inn i en slags norm. Du blir mobbet som faen i det offentlige om du tar plastisk kirurgi, s pst at det blir hyllet.. Hvor da? Og rlig: det var skuffende oppdage at strre pupper ikke gjorde meg lykkelig den gang jeg var jvlig deprimert, haha, for da betydde det alt for meg. N synes jeg ikke det er s big deal lengre og tenker at folk fr gjre som de vil. 

Good night <3 

dette endret mten jeg tenker p


For en stund siden traff motivasjonen min bunnen. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men jeg flte at alt jeg hadde jobbet for var bortkastet, jeg hadde mistet kontakten med meg selv, jeg visste ikke lengre hva jeg sto for og hvem jeg var, og hva jeg ville ha ut av livet mitt. 2016 var virkelig vrt krevende og jeg flte jeg ville komme ut av det i emosjonelt minus. S, denne sommernatten l alene p gulvet i den kalde leiligheten, i mrket, og bare tenkte. 

Jeg hadde gtt meg vill i mrket av mine egne negative tanker, og hatet mot meg selv - som alltid har vrt der, mer eller mindre - hadde n vokst seg s stort at jeg ikke bare var trist, jeg var ogs sint. Jeg er svrt sjeldent sint, men hver dag gikk jeg rundt flte p et voksende raseri.

Men, denne natten da jeg l p gulvet skjedde det noe.

Jeg l med ynene igjen, men plutselig kjente jeg et lys treffe ynene mine. Det var mnen som hadde kommet frem bak en sky, den var full og lyste som bare det og det mrke rommet jeg l i var n badet i mneskinn. Det var s simpelt, og vakkert, og jeg smilte for meg selv. Fr pleide jeg smile mye i mitt eget selskap, men det hadde vrt lenge siden sist. Det var et nydelig yeblikk, og jeg tenkte "uansett hva, s betyr ikke alt jeg gr igjennom n s mye. Det er teite problemer og mnen kommer alltid til skinne, og s lenge jeg klarer sette pris p disse yeblikkene vil livet vre bra."

Dette var i en periode hvor jeg hadde falt tilbake med selvskading, jeg grt hver eneste dag og jeg Jeg bestemte meg den dagen for hver eneste uke skrive en liste over ting jeg har takknemlig over. Jeg startet den kvelden, og jeg gjr det enda. Noen ganger er lista kort, og jeg blir nesten irritert for at jeg "m" skrive den nr livet virker kjipt, men det fles alltid bedre etterp. 

Denne ukens liste ser slik ut:

🌙 Foreldrene mine lever og har det fint, ssteren min og jeg begynner f et nrmere forhold og jeg har hatt mange rlige samtaler med venner i det siste.

🌙 Jeg har kjresten min.

🌙 .. Og jeg liker familien hans ogs! 

🌙 Hver eneste natt kan jeg legge meg uten noen "ordentlige" bekymringer. Jeg har mat p bordet, penger i banken, en leilighet jeg liker og bor i et trygt land.

🌙 Kroppen min er ganske hot synes jeg.

🌙 Jeg har oppdager Erika Jayne som jeg elsker.

 🌙 Det er mange bker i bokhyllen min som jeg gleder meg til lese.

🌙 Jeg setter enda pris p "sm ting" som mneskinn, sminke meg, en fin sommerdag, trrne som svaier i vinden og lukten av en ny rstid.

Listen kunne vrt mye lengre, men du forstr poenget. Den s faktisk ganske lik ut i min mest depressive periode ogs, det eneste som har endret seg er jo fokuset mitt OG at jeg tillater meg selv vre glad for at f.eks kroppen min ser fin ut, haha. Det er jo ting man ikke "skal" bry seg om for det finnes s mange viktigere ting, men det forstr jo enhver idiot, kroppen forfaller etterhvert men om jeg er glad for at jeg er ung og fresh n? Yup. 

Det var utenfor poenget, hehe. Jeg bruker mye tid i hverdagen min p fokusere p hva jeg er takknemlig for, og n gleder jeg meg til det tidspunktet hvor jeg skal skrive ned alle tingene jeg er glad for. Det har forandret mange ting, blant annet:

🌔 Jeg legger merke til sm ting som gjr meg glad i hverdagen og setter uendelig stor pris p dem fordi jeg vet hvordan det er vre langt nede. 

🌔 Sm frustrasjoner plager meg mindre, fordi jeg klager mindre.

🌔 Jeg legger merke til sm ting p en helt annen mte. 

🌔 Jeg setter mye mer pris p kjresten min enn hva jeg kanskje ville ha gjort ellers, og jeg bruker mye tid p fortelle han hvor viktig han er for meg. 

Og listen kunne fortsatt i en evighet. Men alle disse tingene er ekstremt viktige for meg, og har gjort en enormt stor forskjell! Det er ikke en selvflge at man skal g rundt fle seg mer glad og legge merke til de sm tingene, men bare skrive ned hva som gjr meg glad ofte har virkelig hjulpet og ftt alle disse endringene til skje. 

Vi bruker tusenvis av kroner p klr, elektronikk, fine hjem, kule biler og kosmetikk i hp om at det skal gjre oss lykkelig. Det er gratis sette pris p det du allerede har, og gjre deg selv oppmerksom p det. S jeg vil oppfordre deg, hver uke - skriv en liste over hva du er takknemlig over. Eventuelt skriv ned tre ting hver kveld. Det trenger ikke vre noe stort, men jeg vet du kommer p noe.

Og jeg vet det vil hjelpe! 💓 

 

knus hjertet mitt p repeat


En gang, for noen r siden ble dette skrevet p bloggen men aldri publisert. Turte ikke. S fant jeg det frem n, og siden dette ikke skal brukes i boken vil jeg dele til de av dere som er i samme situasjon som jeg en gang var. Det hjelper sikkert ikke, men jeg fant en svak trst i vite at jeg ikke var alene. 

"Du skjnner det nok snart, og nr du faktisk fr nok - da klarer du g." Da alle rundt meg begynte forst at rdene deres ikke hjalp, begynte den setningen g p repeat istedenfor. Jeg har blitt "hun der." Alle vet det, alle ser det, men ingen kan tvinge meg til forlate det som virker trygt og samtidig s jvlig utrygt, og jeg vet selv innerst inne at det ikke er noe hp for det vi driver med. Og hva er egentlig det?

Jeg legger meg i sengen alene nr kvelden kommer. Halvsover hele natten og venter p at dren skal pne seg, og at du skal komme hjem. Noen ganger gjr du det, andre ganger ikke, men du kommer alltid midt p natten og alt for sent nr det er helg - eller torsdag, eller onsdag, alle dagene hvor det skjer noe bedre enn vre her. Jeg er hjemme og venter. Nr du omsider pner dren blir jeg lettet, og s blir jeg lei meg, for jeg har ringt og du har ikke svart, du har gjort meg til en masete person og du har gjort meg usikker. Jeg spr hvor du har vrt, du svarer hos en venn, jeg vet det ikke er sant, men jeg har sluttet sprre for lenge siden, men likevel sier du "hvorfor stiller du s mange sprsml" og jeg sier "ikke bli sur" men det blir du, s slamrer du igjen dren og legger deg p sofaen.

Jeg grter, venter p at du skal komme tilbake, men det gjr du ikke. Du har allerede sovnet og jeg lurer p hvordan du kan sove nr hjertet mitt har det s vondt. Kanskje du bare har blitt vandt til trene mine, de pleide ha betydning, men du forstr ikke at alle trene enda gjr like vondt for meg. Jeg gr alltid ut til deg, og sier "unnskyld, kom tilbake."

Du skal ikke gjre det igjen, sier du. Det dumme du gjr betyr ingenting, og jeg betyr mye. Jeg tror ikke p det, og ikke bare har jeg mistet troen p deg - jeg har mistet troen p meg selv ogs. For lenge siden.  

Repeat. 

hvordan jeg dmmer andre


 Jeg har aldri hrt noen si "jeg er en ganske dmmende person", p lik linje som jeg aldri har hrt noen si "jeg er rasist", men likevel finnes det millioner av dem der ute, og sikkert millioner i bare vrt lille land. Jeg var veldig dmmende tidligere, men etter ha blitt dmt s mye selv har jeg utviklet meg enormt. Det har uten tvil gjort meg til et bedre menneske, men ogs mye lykkeligere! 

Det betyr ikke at jeg er perfekt, for enda tar jeg meg selv i dmme folk..

Faktisk skal jeg vre s pen dele et personlig eksempel p hvordan jeg har dmt andre. Denne historien er kjip dele fordi jeg fler meg som et flt menneske, men.. For en stund siden traff jeg p en gammel venn da jeg var p matbutikken. Dette var noen jeg ikke hadde mtt p en stund, men jeg visste likevel flgende: dette mennesket har vrt mye sykemeldt og har alltid noe nytt som er feil (helsemessig), h*n hadde gtt veldig mye opp i vekt siden vi sist mttes og jeg kastet et kjapt blikk i handlevognen og s en hel haug av ferdigpizza, cola og en pose potetgull. Jeg tok meg selv i tenke at h*n muligens gjr jeg selv syk ved ikke ta vare p helsen, eller muligens bare er lat. Samtalen begynner  handle om Game of Thrones av alle ting og det er tydelig at vedkommende bruker mye tid foran tven. Da jeg kjente mennesket var h*n relativt aktiv, glad og sosial, men det ser ut til ha gtt nedover de siste rene. Jeg blir nesten provosert fordi jeg vet at h*n kan f et bedre liv og bedre helse ved ta smartere valg i det hverdagslige. Jeg slenger ut en kommentar til vedkommende om at "jeg har kuttet ned p tv-tittingen og har med det blitt mer aktiv, da fikk jeg liksom gjort mye som ikke skjedde ellers." En nedverdigende kommentar fra meg, som - ikke overasskende - blir mtt med et sret ansikt og vedkommende trekker p skuldrene og sier "ja, men hva ellers skal man gjre". Vi skilles med et hflig "hade bra, snakkes snart." Slike type situasjoner skjer hele tiden - om du endrer detaljene og ser for deg kjresten din, foreldrene dine, naboen din, kollegaene dine. 

I bilen p vei hjem fikk jeg veldig drlig samvittighet. For det frste er jeg ignorant ovenfor hva min gamle venn gr igjennom, ettersom jeg vet svrt lite om livet hans n (jeg nsker ikke si noe om kjnn, men la oss kalle det en han fra n av.) Sannheten er, jeg vet jo at han har vrt veldig deprimert og slitt med drlig selvtilitt, mye p grunn av sykdom og at han ikke har de beste forholdene innad i familien. Nr man er deprimert vet jeg, av egne erfaringer, at man helst vil unng tenke p hva man er lei seg for trste tankene med junk-food, godteri, tv-serier og andre usunne distraksjoner som for eksempel alkohol. Min reaksjon kom av at jeg egentlig nsker at han skal ha det bra, og det er frustrerende se noen "delegge" for seg selv men - han prver bare deale med livet sitt som best han kan, og jeg har selv gjort lignende ting. Jeg har vrt deprimert, jeg har dealet med ekstremt drlig selvbilde og jeg har hatt perioder hvor jeg overhodet ikke tar vare p meg selv. Jeg er ikke bedre enn han i det hele tatt, selv om jeg - i noen minutter p matbutikken - trodde det. 

Jeg glemte at han faktisk er en fantastisk person p innsiden, til tross for alt han gr igjennom og at han ikke lengre har den samme gode energien som fr - han er helt rlig et godt menneske som bare ikke klarer vre god mot seg selv. Men jeg dmmer, er selvgod og fokuserer p hvor mye bedre jeg er, og tenker p hvordan han "burde vre", at det plager meg og at det liksom skal vre viktigere enn hvor vondt han har det. Istedenfor vre nysgjerrig p hva han virkelig gr igjennom og hvordan han har det, tok jeg en snarvei og dmte han for valgene sine. 

Spr deg selv, hvordan dmmer du andre? Er det med venner som gjr ting du ikke kan forst? Er det folk p TV? Er det nrmere relasjoner enn som s? Er det nr du sitter med venninner og deler gossip? 

Her kommer mine beste tips til hvordan DU kan slutte dmme andre! 

♥ Lytt for forst, ikke for ha rett. Denne er s viktig! Se menneskene du snakker med, og ikke bare tenk p hva du skal si neste slik at du kommer "vinnende" ut av diskusjonen. Det lrer du faen meg ingenting av, du vet jo allerede hva du selv tenker! Er det ikke mye mer spennende lre noe av andre? 

♥ De folkene jeg setter mest pris p i mitt liv, er de som elsket meg da jeg ikke var s elskbar. De som holdt hnden min igjennom mine mrkeste dager og mest krevende dager, hrte p hva jeg hadde si uten komme med en bedrevitende pekefinger. Det er noe jeg nsker viderefre i meg selv, gi tilbake til andre. 

♥ Vi tar alle ulike valg i livet. Selv om noen har valgt annerledes enn deg betyr det ikke at de gjr feil eller ikke har oversikt over situasjonen de selv er i. Trekk pusten dypt fr du forteller noen hvordan de br leve livet sitt - for er det rd som egentlig passer dem, eller i bunn og grunn bare din virkelighet? 

♥ Det er latskap dmme andre. Det krever null energi og svrt lite nytt. Men om du spr andre om deres historier, lytter, er pen, ydmyk og gavmild vil du lre s mye mer. Det tar mer tid, men det gir uendelig mye mer tilbake.

♥ Nr du tar deg selv i dmme andre, spr deg selv om flgende: klarer jeg plassere meg selv i skoene til dette mennesket? Hva har han eller hun opplevd, og hva opplever de akkurat n? Kan jeg lre mer om akkurat dette? Og hva liker jeg faktisk med dette mennesket? 


Jeg kunne ha fortsatt i all evighet, jeg ser mennesker dmme hverandre over alt, jeg blir mye dmt selv og s er jeg skyldig i det selv. Men jeg hper alle som leser dette innlegget tar med seg noe fint videre, det hadde vrt helt fantastisk! 

hvordan ikke kaste bort livet ditt


I fjor slet jeg s mye med eksistensiell angst, som etterhvert utviklet seg til tvangstanker. Jeg havnet ogs i en mild psykose p et punkt som varte i en hel mned. I denne perioden fikk jeg ikke gjort annet enn vre redd, og dette gikk ut over alt i livet mitt - jeg kom meg ut av det verste, men brukte lang tid p bli produktiv igjen. Jeg mtte jobbe hardt med mitt eget hode og mine egne vaner, og n har jeg blitt god til hjelpe meg selv. Jeg har blitt mer "mindfull", og med det har jeg ogs blitt mer ansvarlig over tiden min. Det komme seg ut av alt jeg har vrt igjennom er en laaaang prosess som gr veldig dypt inn i en, men: jeg kan begynne med det mest overfladiske, alts hvordan jeg strukturerer meg selv. Det hjelper faktisk p sinnet, det ogs. 

I dag har jeg svart p over 40 mailer, jeg har hatt et telefonmte, jeg har mtt venninner, jeg har ordnet neglene, jeg har vrt hos legen, jeg har skrevet to kapitler i boken min, jeg har hatt interirarkitekten her, jeg har vasket klr, jeg har betalt regninger, jeg har hatt et mte p kvelden, jeg har hatt en lang telefonsamtale om noe juridiske greier, jeg har vrt p posten og sendt ut en premie til en leser, jeg har handlet mat, jeg har booket gjester til podcasten min (det skjer!) og jeg har likevel hatt tid til kommunisere med folk jeg jeg er glad i, snart skal jeg ha middag her hjemme for et par venninner - og akkurat n skriver jeg dette innlegget, som er mitt tredje for dagen. 

Det virker kanskje som mye, men trikset er gjre en ting av gangen, uten tenke p hva du skal gjre neste.

Jeg er ikke perfekt. Jeg sliter enda med drlige vaner som pvirker hvor effektiv jeg er, og hvor bra jeg har det. Og ikke overraskende, dette er ting nesten alle sliter med - ting som frer til at vi kaster bort livene vre, det ene yeblikket etter det andre. Nr jeg sier "kaste bort livet sitt" virker det kanskje dramatisk, men egentlig er det ikke det. Etter ha brukt godt over ett r p hver eneste dag jobbe igjennom mine egne personlige problemer, s har jeg funnet en hverdag som jeg blir bedre og bedre p. Og jeg vet ogs hvordan du mest sannsynlig allerede kaster bort livet tiden din. 

⚡️ Mangel p selvdisiplin. Selvdisiplin er en kunst! Det handler om gjre det du vet er rett, istedenfor det du fler for i yeblikket (for eksempel om du er sliten eller trtt). Selvdisiplin handler ofte om gi opp det som er tilfredstillende i yeblikket, til fordel for det som egentlig betyr noe. Et klassisk eksempel er sommerkroppen, man velger droppe trening fordi det frister der og da, istedenfor det langsiktige mlet. Eller se den samme tv-serien om igjen, istedenfor gjre lekser. Om du mangler selvdisiplin, mangler du ofte fokus. Med andre ord: du forteller deg selv at du skal jobbe med noe, men s gjr du det ikke. Nr du forteller deg selv "jeg skal st opp nr alarmen ringer i morgen", men du skrur den likevel av. Jeg har sjukt god selvdisiplin, men det er noe jeg har trent opp ved faktisk innse hva jeg holder p med, og ikke lage unnskyldninger for meg selv. 

⚡️ Meningslse distraksjoner. Om du fyller livet ditt med distraksjoner, kan det vre fordi du er redd hva livet egentlig vil vre uten sosiale medier, tv, godteri, musikk, spill osv. Du trenger ikke gjre deg selv nummen med sty utenfra. Du burde kontrollere distraksjonene dine, fr distraksjonene dine kontrollerer deg. 

Jeg jobber med internett, og distraksjoner finnes over alt. Jeg kan vre midt i skrive p boken, og s fr jeg en email eller en melding som frer meg til noe helt annet, for eksempel en artikkel, som ofte frer meg til enda en artikkel og fr jeg vet ordet av det googler jeg gamle intervjuer av Jenifer Aniston, haha.. POOF, s har det gtt to timer. 

Hver time nr jeg jobber med noe s tar jeg 15 minutters pause hvor jeg strekker p meg, puster, tillater meg selv tulle rundt p internett om jeg nsker det - og ikke overrasskende, nr jeg gir meg selv "lov", er det ikke s fristende lengre. 

⚡️ Travel, men ikke produktiv. Det er en STOR forskjell p vre travel, og faktisk vre produktiv. Om du har planlagt dra p fest, g en tur p fjellet, se en episode av en serie og lage et mltid fra bunnen, ta en kaffe med en fjern bekjent du egentlig gir faen i p samme dag s er du absolutt travel, men du er ikke produktiv. Legg fokuset ditt der mlet er: for min del er det viktigst gjre en god jobb, og jeg nsker vre stabil i hodet. Jeg m prioritere trening, meditasjon og nok svn i tillegg til jobb. Da blir det ikke s mye tid til se p serier, vre med p alt det sosiale som skjer eller scrolle p instagram, men det er et valg jeg har tatt, og m minne meg selv p hver dag. 

⚡️ En ting av gangen. Det nevnte jeg over, men jeg kan ikke f ppekt det nok. Pust inn, tenk p hva du gjr akkurat n. ikke p hva du skal gjre senere, og hva du eventuelt ikke rekker. Se for deg hvor komplisert det menneskelige sprket er. Du har lrt deg snakke, kommunisere, samt et helt alfabet! Det er jo nesten magisk. Du kan klare s mye, du kan lre alt om du bare vil. Det er svrt sjeldent man fokuserer p kun en ting av gangen men se for deg - hva om du pugget til skolen og kun fokuserte p det? Ikke tenkte p "faen n er det snart eksamen, shit jeg m f nok svn, faen n burde jeg ha trent, tenk p alt jeg gr glipp av" - nei nei nei, du skader KUN deg selv p den mten. Det er ekstremt vanskelig trene opp hodet sitt til fokusere p en ting av gangen, men jeg vil pst at det er min styrke. Jeg blir veldig fokusert i det jeg gjr og samtalene jeg har, og fr med meg mye mer enn om jeg er to steder samtidig. 

⚡️ Du er livredd for feile. Drlig selvbilde er en bitch. Nr man ikke fler seg god nok tenker man ofte at uansett hva man gjr vil man flaue seg ut. Det er s klart ikke sant, men flelsen virker ekte - spesielt nr man er utenfor sin egen comfortzone - og flelsen kan vre deleggende. S hva kan man gjre?

♥ Prv minn deg selv p at om du lar frykten for feile ta overhnd, s kommer du aldri til f gjort det du trenger for bli suksessfull.

♥ Og husk p, feile er faktisk ikke det verste som kan skje - ikke prve i det hele tatt er faktisk enda verre.

Sannheten er, den rette tingen gjre og den lette tingen gjre er sjeldent det samme. Man M pushe seg selv. Om du prver, men feiler, har du lrt en lekse og ftt rd som ingen utenfra kunne gitt deg, og ved neste forsk ligger du allerede et steg foran. Men om du ikke engang prver s har du ikke lrt noe, og du kommer enda til st p stedet og lure p "hva om". Og det er faktisk like slitsomt som pushe p, og faktisk gjre noe. 

⚡️ Viktigst av alt, bruk like mye tid p hodet ditt som du bruker p kroppen din. Uansett hvor teit det hres ut, s er jeg helt happy med at jeg fokuserer mye p utseendet og min egen kropp, fordi jeg vet hodet mitt fr akkurat like mye omsorg / oppmerksomhet. Jeg er oppriktig interessert i utforske sinnet mitt, flelsene mine, tankerekkene mine, hvem jeg er, hva jeg vil.. Osv. Det er ekstremt befriende nr man merket tankene forandrer seg, fundamentet av hvem du er kommer til en helhet.. S ja. Men da jeg kun fokuserte p utseendet uten tenke s mye over hvem jeg var og hvordan jeg hadde det - s vet vi alle hvordan det gikk.

S ja, det var litt life-lessons fra meg! Om det faller i smak kan jeg fortsette dele tips her og der med dere, jeg synes det er kjempegy :-) 

jeg er srbar men du er rett


Slik alt var.

google "slik kjenner du igjen en psykopat" ble en vane. Jeg gjorde det nesten hver kveld. Nr han ikke kom hjem p flere dager og jeg sluttet bekymre meg for at han hadde havnet p glattcelle eller kanskje til og med var dd, og utroskap ikke lengre pvirket meg, da googlet jeg. Prvde finne noen faresignaler som var s alvorlige at jeg skulle trre dra. De var der, alle sammen. Men jeg ble.

lpe rundt i leiligheten og lete etter sitt eget bankkort, se hvordan pengene forsvant p konto og jeg visste nyaktig hvem som stjal fra meg, det ble nesten en vane. Men likevel satt jeg og ventet, godtok unnskyldninger eller ord som "det var jo bare 1000 kr" som etterhvert kanskje ble "2000 kr" og som etterhvert ble enda mer, og jeg tenkte "jeg jobber ikke hardt hver dag for dette her." Men jeg ble.

komme hjem fra en ferie og lure p hvem som hadde vrt i min seng, en jente jeg ikke kjente, eller kanskje noen jeg hadde mtt p fest en gang - noen som mest sannsynlig kom til sende meg melding p innboks senere og fortelle alt, men han kom til benekte det selv om vi begge visste. Ikke hadde noen tatt seg bryet til i det hele tatt forske skjule spor, s jeg skiftet p sengen selv, og etter ha konfrontert gang p gang, ftt bevis gang p gang, s ble jeg uansett.

Da jeg kom til tante p den tiden sa hun "man kan se at du er srbar. Man kan se at du er srbar, fordi dette er noe du er redd du ikke takler. Han ser mye rundt seg, det er noe merkelig, jeg bare vet det". 

sitte helt tom og apatisk i stuen og lure p hvem jeg hadde blitt. Jeg pleide jo ha mine egne meninger, jeg pleide vre selvstendig, jeg liker hverken mennesket jeg har blitt eller mennesket jeg er sammen med. Uansett hva jeg fikk vite, uansett hva andre fortalte meg, endte det alltid opp med at jeg flte meg gal. Det var min feil at jeg ikke var verdt bli elsket. Det var min feil at han var utro. Det var min feil at jeg mtte sttte oss begge konomisk. Det var min feil at jeg ikke var sterk nok til g. Helt til jeg plutselig en dag bestemte meg, helt ut av det bl - og jeg s meg aldri tilbake. Aldri har det fltes feil, aldri har jeg tenkt at det har pvirket meg, fr jeg plutselig inns at.. det har det.

Livet slik det er. 

 

Det vanskelige er ikke slippe en annen person inn, det vanskelige er tro p at man fortjener noen som er snill. At det faktisk er mulig. At du ikke kommer til bli sret. Ingen varsellamper lyser, fremtiden ser lys ut, du fr hre hver dag hvor bra du er og du tenker bare ".. men snn var det jo ikke fr, hva OM jeg ender opp der igjen". S ser man bort p det perfekte mennesket som genuint nsker vre med deg, bli kjent med deg og ta med seg den bagasjen som finnes og gjre at den blir enklere bre, og etterhvert blir lagt igjen p veien ett sted. 

S ja, det er vel der livet mitt er n: s forbanna perfekt, og det er vanskelig tro p at det er sant. Men det er det. Jeg er s lykkelig og jeg fortjener vre lykkelig. Til alle dere som er i forhold eller andre relasjoner som dreper dere, dag etter dag: det er mulig f det bra, og du fortjener det. Du vet det selv, og en dag kommer du til klare det. Tenk p det: om du er sterk nok til finne deg i s mye dritt uten knekke sammen er du ogs sterk nok til st opp for deg selv og gjre det skumleste men beste av alt: bli elsket av noen fullt og helt. Det har gtt over to r for min del, og jeg har ikke hatt kjrlighetssorg et eneste sekund, men det har vrt vondt fle p den der skammen. Skammen for at man ble, skammen for at man fant seg i alt, skammen for at man ikke aksepterer kjrlighet og alt hatet som til slutt ble rettet mot seg selv. 

Da jeg kom til tante n sa hun "n er du srbar, men p den rette mten. Du er srbar fordi du har pnet deg opp for et annet menneske, han ser hele deg. Srbar kjrlighet.

Det har jeg n. The real shit. Tenk det. 

ikke kontakt med meg selv, ikke kontakt med tastaturet


- annonselenke - 

God kveld, dere snillegodeflottenydelige blogglesere. Frst: jeg har lst meg ute av begge leilighetene jeg eier, alt av nkler ligger nemlig hjemme i Harstad. Fy faen for en idiot jeg er, og n sover jeg hos tante og onkel. Ikke det verste i verden men shit, det byr jo p litt ekstra stress. Det var dagens utblsning! Egentlig skulle jeg si: jeg vil takke for alle fine kommentarer jeg fr hver eneste gang jeg pner meg  p bloggen. Jeg er alltid pen og ordene mine er rlige, men en gang i blandt skriver jeg ting som er vanskelig og srt - muligens for lette vekten fra mine egne skuldre, kanskje jeg er egoistisk snn sett, men dere gjr at jeg aldri angrer og tr mer. Jeg hadde egentlig ikke tenkt si det hyt, men ofte tar jeg til trene p grunn av kommentarene deres siden jeg blir s rrt.. Haha.

Usminket og klar for sengen. Spraytan gjr underverker. Kjolen min finner du her. 

Jeg har det veldig bra om dagen, og det gr utover det kreative. Jeg jobber best nr jeg har det vondt, kjipe dager er gull verdt for meg - da skriver jeg innlegg som treffer eller titalls av sider i boken. Jeg m liksom grave i gamle flelser n for i det hele tatt kunne prestere. Men det er positivt, sammenlignet med ret i fjor hvor jeg holdt totalt avstand fra mine egne flelser, da hadde jeg hverken kontakt med meg selv eller tastaturet.

Egentlig ville jeg bare si takk. Jeg har alltid visst at jeg var glad i dere, men i det siste har det eksplodert litt.. ♥ 

litt for rlige ord


Da jeg startet bloggen hadde jeg knapt fylt 16 r, og jeg meg s voksen allerede. Jeg hadde rukket bli utfryst av vennegjengen, tatt trafikalt grunnkurs, begynt ryke sigaretter i smug, ligget med flere enn jeg kunne telle p en hnd og jeg hadde vrt dden nr av for mye alkohol. Jeg visste hva fremtiden skulle bringe, jeg skulle f en kjent blogg, det flte jeg bare p meg. Og jeg visste hvem jeg var allerede. Jeg festet i helgene, slo opp med kjresten igjennom to r fordi jeg mtte "leve litt", jeg sneik meg ut hjemmefra om natten og dro p eventyr med venninner i baksetet til en 20-ring som ikke burde ha hengt med 16-ringer. 

Videregende kom og gikk, bloggingen tok helt av, og lrerne ga meg stryk i markedsfring fordi jeg ikke forsto hva det handlet om - og likevel ble jeg spurt om rd i timene, fra nettopp lreren. Jeg delte oppturer og nedturer i en dagbok p nettet som stadig ble lest av flere, og ballen rullet kjappere enn jeg selv hadde rukket se for meg. Jeg digget det, s jvlig. 

Jeg flte meg som den strste kjendisen p planeten, og da jeg dro til Oslo p en helgetur her og en helgetur der, hang jeg p Oslo city kun for kjenne p "bermmelsen". Selv om jeg flte meg dritkul, var jeg ogs ganske deprimert, en kombinasjon som muligens virker umulig men slik var det. Jeg gikk til psykiater, brukte alle pengene mine p blonde extensions og solarium, jeg telte dager til jeg var 19 og kunne flykte bort fra hverdagen min og starte p nytt i hovedstaden.

Jeg dro til Oslo, fikk meg nye venner og etterhvert en kjreste som ville ha en stor del av alt jeg hadde bygget opp. I starten var det noe jeg flte jeg trengte, men det utviklet seg til bli et psykisk fengsel jeg brukte lang tid p komme meg ut av. Jeg kommer aldri til glemme da kortet mitt ble stjlet av min egen samboer, som jeg allerede forsrget fra fr av. Eller den gangen jeg mtte vitne mot ham i retten p grunn av vold, men var for svak til g uansett. Dagen etter fikk jeg vite at jeg hadde vunnet "rets blogger" for frste gang. Det var merkelig.

Jeg kom meg ut etterhvert, og satt igjen med mange erfaringer og muligens litt psykisk bagasje, som at jeg ikke helt klarte stole p de som faktisk fortjente bli stolt p. Jeg begravde meg i en fancy hverdag som besto av shopping, alkohol p kveldene, enda en usunn relasjon og utallige restaurantbesk. Ansiktet mitt var ofte p TV, i aviser, p radio kunne man hre stemmen sin og jeg flte at jeg levde, kanskje for frste gang i hele mitt liv. Jeg var fri, jeg hadde brutt ut - ikke bare fra Harstad, men ogs bort fra dem som holdt meg nede. Jeg elsket livet mitt. Og s, ble det normalt, jeg gikk lei, og der var jeg stuck ganske lenge. 

Jeg er 22 r, og jeg vet jeg ikke har lrt eller flt alt. Men jeg har funnet ut at alt jeg trodde jeg drmte om, ikke er den virkelige drmmen. Hverdagen med shopping, restauranter og alkohol er en tom, og ganske kjedelig hverdag, som jeg har fylt med depressive tanker og mennesker som ikke er bra for meg, kanskje for ha noe gjre. Og all kjrligheten jeg har gitt, til de som ikke har fortjent det. Arr jeg brukte lang tid p lege, ha blitt sret av noen andre er bagasje man kan ta med seg videre, ved ikke stole p den neste og havne i en spiral som er negativ. Jeg ser meg selv vre 19 r gammel og st med flyttelasset i en tom leilighet, p vei inn i mitt nye liv i Oslo. S naiv, s hpefull, s lykkelig uviten om alt som l i vente. Jeg vil gi henne en klem, men det fr jeg ikke gjort.

Dere spr ofte hva jeg ville ha sagt til en yngre versjon av meg selv. S her kommer en pen melding til Sophie, 19 r gammel og klar for sitt nye liv.

Hei du. Jeg vet du ikke kommer til hre p hva jeg har si, for du tenker du har forsttt alt allerede. Det er ingenting jeg kan si som vil gjre at du endrer mening, men det er kanskje like greit, for erfaringene du vil f kommer til vre gull verdt. Du kommer til klare deg helt fint, selv om du kommer til vre farlig nre gi opp. Du trenger ikke akseptere behandling du innerst inne vet du ikke fortjener, og nr foreldrene dine er skeptiske til noen, er det med god grunn - de har faktisk levd noen r, og de kjenner igjen mennesker og visse typer. Det kommer til virke hplst noen ganger, men du kommer til ta deg igjennom utfordringer andre hadde knekt sammen av. Det vil komme mye vondt i rene som kommer, noen arr er fysiske og andre er psykiske. Men: det vil komme mye fint ogs. Du skal danse brisen rundt i sommernatten med mennesker du ikke har mtt enda, men mennesker som elsker deg over alt p denne jord og du elsker dem tilbake. De vennskapene vil vare i mange r, og dere skal skape mye vakkert sammen. Og husk p, mageflelsen har alltid rett. Det er ingen skam dra hjem til mamma og pappa nr du er sliten, s ikke vr s streng mot deg selv. Nord-norge har kanskje vrt hardt for deg fr, men n vil det vre en trygghet, du er heldig som har noe slikt rmme til. Og selv om du vil bli brent p idioter som ikke nsker deg det beste, s vil du finne en som virkelig elsker deg - du m bare la han, og tro p at det er sant. For det er det. Du m trre gi slipp p det vonde, og vre klar for det nye, da vil du komme s mye lengre. Det er ikke s lenge til du er 22 r gammel, da kan vi sitte her sammen og tenke tilbake p alle de vonde rene som har vrt, med viten om at alt kommer til bli bra n. Livet ditt kommer til bli bra. Hilsen Sophie Elise, 22 r gammel.

Jeg lurer p hvordan brevet fra 30 r gamle Sophie Elise til 22 r gamle Sophie Elise kommer til se ut. Jeg vil nok rive meg i hret og tenke "alt jeg trodde jeg hadde forsttt da jeg var 22. Det var absolutt ingenting". 

hva har jeg flt og har jeg levd


Noen ganger fler jeg at livet gr utrolig fort, samtidig som det str stille. Var jeg ikke 16 r nettopp, og har egentlig noe forandret seg? Der har plutselig enda ett r gtt, og ingenting spesielt har skjedd. Jeg har hverken ftt barn, giftet meg, kjpt en svr villa med hvite gjerder, startet en ordentlig business eller klart ta ansvar for noen andre enn meg selv, ikke engang en hund. Hva har jeg egentlig ftt til? Hva har betydd noe? Hva har jeg flt, hva har grtt av, hva har jeg ledd av, hvorfor kan jeg enda ikke lage mat? Hvem har jeg blitt?

Uke etter uke passerer, og hver mandag var det "plutselig mandag" igjen og hver helg er det "endelig helg", og slik forsvinner livet, jeg er for ung til fle meg gammel. Men tid er virkelig noe man aldri fr tilbake. Tiden br ha preget meg p en eller annen mte, jeg burde lre noe. Jeg fler meg rastls, men jeg vil ta ansvar for denne flelsen. Jeg vil reise mer, mte flere mennesker, fle mer. 

P de aller fleste mter elsker jeg livet mitt. Helt p ekte, jeg er lykkelig. Det jeg liker best er all friheten, at jeg har alle muligheter i verden. og der kommer det vanskelige: jeg utnytter ikke friheten og mulighetene. 

Jeg vet ikke om det jeg skriver gir noen mening, mest sannsynlig ikke. Livet mitt er jo spennende. P bare en uke er jeg nesten ferdig med bok nummer to, lten gr som det suser, jeg fr spennende oppdrag hit og dit, og et dritpopulrt tv-program og meg er i dialog akkurat n. Men jeg fler jeg kunne gjort s mye mer - flt s mye mer. Alt dette spennende skjer jo fra min egen seng, hvor jeg klapper hunden min og ser p serier samtidig som jeg spiser den jvla suppen som jeg har spist i tre uker n, og som har gjort meg tynnere enn jeg har vrt p flere r. 

Er jeg bare bortskjemt p alt for mye stimuli av flelser, kanskje. Har jeg flt alt? 

p tide sette ned foten


annonselenke

Kjolen min finner du her

Jeg er hjemme i Harstad hos foreldrene mine. Jeg var tom, og ville hjem hit der alt er trygt. Vet dere, jeg trodde jeg var lei av mennesker. Jeg tenkte, "h, jeg vil bare lukke meg inne p rommet i en dag, helst 20 r, bare stenge av verden fordi jeg er s lei".

Lei av folk som har bestemt seg for at det blir en kjip kveld allerede fr man har gtt ut dren. Lei av folk som er negative, smitter det videre og ikke klarer gi skryt til noen. Lei av folk som bare tar, men aldri sier takk. Lei av folk som forteller meg hva jeg skal gjre, lei av folk som bestemmer over meg, lei av folk som bare snakker om tull. 

Men hvem er jeg egentlig lei av? Meg selv. Jeg er egentlig ganske strengt. Tff kjrlighet, slik ser jeg p det. Jeg sier alltid ifra. Jeg er snill, jeg nsker det beste, men jeg blir ikke trkket p trne. 

I det siste har det heller blitt slik at jeg bare lar folk lyve, for jeg ikke nsker gjre noen ukomfortabel ved si "du, jeg vet det du sier ikke er sant". S jeg sitter tilbake og nikker samtykkende. Jeg har sagt ja til ting jeg ikke vil gjre, jeg setter ikke ned foten nr folk er frekke mot meg, jeg er alltid med og jeg prver gi, hele tiden. 

Man skal faktisk ikke vre for snill, for da ender man opp med vre slem mot seg selv. Man skal trre si nei, man skal si ifra, og man skal sette ned foten om man blir behandlet drlig. Jeg vet ikke nr jeg ble s svak, og nr jeg ble en nikkedukke. Det er kanskje fordi jeg er sliten, men n har jeg bestemt meg og jeg er klar for vre litt "vanskelig" igjen - for min egen del.

Man skal ikke vre vanskelig for vre vanskelig, og man br heller ikke vre slem. Dette handler om noe helt annet, nemlig trives med livet sitt, hverdagen sin og faktisk vre aktiv i sitt eget liv. Og det gr ikke, om jeg ikke str opp for meg selv.

Skjerpings.

jeg vil fle alt


Uansett hvor livet frer meg, er en ting sikkert. Det er her jeg kommer fra, og slik vil det alltid vre. Det var i nord jeg ble fdt, det var her jeg ble formet og dette er mitt hjem. Jeg ville aldri hatt det p en annen mte.

I dag har tankene vrt mange. Jeg er akkurat n p Gardemoen, men kun for et par timer. Allerede i natt klokken 05 setter jeg meg p flyet, mot Stockholm, for promotere den nye lten "only human" som slippes i natt. Det er frste gang jeg gjr presse i utlandet. Er det starten p noe nytt? P noe stort. Jeg vet ikke, og kanskje viktigst av alt: jeg er ikke redd uansett.

Nr jeg hrer andre si ting som "jeg skjnner ikke at du tr sjanse med alt du gjr, jeg skulle nske jeg ogs turte", da stikker det i hjertet mitt. Jeg forstr ikke hvorfor folk ikke tar sjanser, hvordan man kan leve et liv i behagelighet og uten en viss risiko. Det hres ut som tortur, spr du meg. Du lever n. Du skal bli gammel. Du skal tenke tilbake p livet ditt. Husk p det. Er du redd for hva andre vil mene? De m ikke leve med konsekvensene av dine valg, det m derimot du. 

Jeg vil leve, og jeg vil fle p livet. Det skumle, det ubehagelige, det uvante. Jeg vil elske, og jeg tar sjanser i kjrligheten. Jeg vil oppleve, og jeg vet det er en hel verden der ute. Jeg vil se hele.



Bildene er tatt av min bestie, joakim kleven. 

Om noen ikke liker den jeg er, og om de ikke liker alt jeg holder p med, s gr det greit. Faktisk. Jeg m leve med meg selv hver eneste dag, det har jeg forsttt. Jeg m ikke leve med andres tvil eller andres hat. Om du tenker "h, hun der er s teit og de tingene hun driver med er idiotiske", s kan du ogs tenke at dette ikke er tanker du tar med deg i graven. Du glemmer ting du har sagt og flt om tilfeldige mennesker - nettopp, s hvorfor skal du bry deg om hva andre sier om deg? De glemmer det, men du glemmer ikke sjansene du ikke tok fordi du var redd. 

Det er kanskje ikke "all verden", men reise til et annet land for gjre presse med en annen artist, der ingen kjenner meg, der ingen vet hva jeg har tilby, der jeg ikke kan sprket flytende og m snakke halvveis norsk, halvveis svensk, det er noe NYTT, det er rart og kanskje til og med litt kleint... And I love it!

Poenget mitt er, jeg er p denne jorden for fle og for faktisk leve. Jeg lever ikke nr jeg sitter og bekymrer meg. Jeg tenker heller "da hopper jeg i det, s fr jeg eventuelt angre etterp". Slik har jeg kommet meg dit jeg er i dag, og jeg skal s utrolig mye lengre. 

Det vet jeg. Og jeg er klar. 

ikke kjp dette godteriet!


Hvor mange av dere spiser godteri fra Haribo? Jeg gjr. Eller, det vil si gjorde. Jeg elsket jo gummigodteriet derfra. Men etter ha lest en artikkel p dagbladet, som fikk meg videre inn i den tyske dokumentarserien Markencheck har jeg lrt s utrolig sjokkerende ting at jeg aldri kommer til rre godteriet til den leverandren igjen. Og det br ikke du heller! 

Frst og fremst: Haribo bruker karnaubavoks i godteriet sitt slik at det skal bli skinnende. Karnaubavoks blir utvinnet i Brasil, og p plantasjene er det flere mindrerige som lever i elendige arbeidsforhold, med en lnn p under 100 kr dagen, flere sover rett utenfor fabrikkene og de mangler tilgang til rent vann og toaletter. Haribo sier selv at de etterlyser beviser for at dette faktisk er fabrikker de selv er tilknyttet (noe jeg mener dokumentaren belyser veldig tydelig at det er), men de benekter heller ikke det som blir vist frem. 


Bildet er en screenshot fra denne dokumentaren.

Visste du at godteriet til Haribo inneholder gelatin, som vil si resten av bein og hud som kommer fra (som oftest) gris? (Dette gjelder riktignok flere leverandrer av godteri ogs, gelatin er svrt normalt). Og verre: gelatinet i Haribo sitt godteri stammer fra farmer hvor grisene str tett i tett, noen dekket i sin egen avfring - og andre med pne sr. Haribo har selv uttalt seg om dette, og sier de ikke kan g hundre prosent god for om godteriet deres har gelatin fra disse farmene, eller ei. Hres ut som en grunn unnskyldning spr du meg, de har jo full oversikt og om det ikke hadde vrt tilfellet, ville de ha avkreftet. Det var direkte smertefullt for meg se igjennom denne dokumentaren og disse bildene: 

 

 Kom inn i den lykkelige, fargerike verdenen er budskapet til Haribo. Virker ikke snn for meg, etter ha sett dette ass. 

DEL GJERNE, for dette er sjukt viktig. 

de private bildene - n deler jeg!


JEG LO S HYT DA JEG LAGET DETTE INNLEGGET!!! Haha, det kan vre det er jeg som er teit, men shit s stygg jeg kan vre noen ganger. Jeg satt bladde igjennom bilder som jeg og vennene mine sender til hverandre p chat - jeg tenkte det kunne vre gy for dere se noe av det! Et lite innblikk i det mest private, som egentlig aldri var ment for offentligheten :-) 

Meg som gjr treningsvelser p hotellrommet i Barcelona. Og trene gjr man tydeligvis i bikini.. og s tar man bilder samtidig.. og sender til sin homofile bestevenn, haha.

P snakk om bestevenn, det ENESTE jeg og Joakim gjr p ferie er sove. Og ta bilder, da. Men vi blir tydeligvis s utmattet av fotograferingen at vi m ta powernap etter powernap.. Her har dere meg, nyvknet og glad. Kan vedde p at jeg sovnet 20 minutter etter..

Etter "Morna-Jensen" videoen vr fikk vi masse presse, dette er en liiiiten del av det. Jeg er s stolt!

Her hadde jeg en sang p hjernen og prvde desperat google meg til hva den kunne hete.. Det var ikke lurt se p dette bildet igjen, for n fikk jeg den p hjernen igjen. Og som dere ser, klokken var 00:43.. Ting man gjr p natten, alts! 

P vei hjem fra Sri Lanka, jeg hadde spydd i et dgn og s mildt sagt ikke frem til en 18 timers lang reise.. Her l jeg i sengen og prvde desperat samle energi. Reisen gikk fint, da! 

For det frste: Joakim kaller meg "hun-fra-diplomIs-reklamen" p facebook, fordi jeg en gang ble gjenkjent som "hun fra diplomis-reklamen", og det stemmer, jeg har vrt med i en reklame for is, men jeg har aldri blitt gjenkjent som det tidligere.. Haha! Men, dette er alts en vanlig samtale mellom oss.. Liker at han svarer "fin", hahaha. 

Da jeg lste meg ute fra egen leilighet og ikke fikk tak i noen som kunne hjelpe meg. Smekkls, dere.. Det er ikke bra for noen som surrer like mye som meg. Dette har skjedd s mange ganger at jeg har mistet tellingen for lenge siden. 

Det aller siste godteriet jeg spiste fr kjeveoperasjonen, vel dokumentert! Herregud, som jeg savner godteri.. Kjeven min er enda litt for skjr til tygge harde ting med. Bare fire uker igjen n.. 

Natten fr operasjonen, koser meg med se&hr (elsker det bladet, haha) og spiste. Like forundret over lothepus for hver eneste dag..

Det ser kanskje skikkelig hot ut, men... 

... the reality.

Bildet til hyre: jeg og Joakim facetimet, og samtidig ble dekningen s drlig at bildet fryste og jeg tilfeldigvis ser.. mrbanket ut? Bare se hvor redd Joakim ser ut oppe i hjrnet!!!! Haha. S fikk vi endelig ringt hverandre igjen dagen etter, og da har han tenkt at jeg l typ dd p gaten og at jeg hadde ringt han fordi jeg var redd og banket opp. MEN s str jeg der med ballonger og er glad, naken og uviten om hans skrekk! Da ble han glad igjen. 

Det er mye hat p Jodel, men jeg m bare trekke frem noe fint. Dette er virkelig det fineste jeg kan f hre. 💞 💞 Tusen takk til hvem enn det var som skrev, du gjorde dagen min! 

Jeg har en kategori p bloggen som heter "personal", der deler jeg litt mer private ting. Titt gjerne innom der! 

den jvla flelsen inni meg


Det var en helt sykt fin dag p starten og n er det egentlig ikke det. Jeg vet ikke hva som feiler meg og jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare kan vre glad eller hvorfor disse ordene er vanskelig skrive - for det er jo ikke noe "alvorlig", det er bare at jeg har hatt det s utrolig opp og ned siden jeg var veldig ung.. Det blir bedre hele tiden, men det gr s sakte. Jeg vet absolutt ingenting, det eneste jeg vet er hva jeg fler - og jeg fler jeg ikke presterer slik jeg vil p noen plan. Og, det jeg vil er ikke vre "bra nok", det jeg vil er bare vre meg, virkelig fle p hva jeg nsker og vil, og s g etter det. Men jeg vet ikke hva det innebrer. Jeg vet ikke hva som er meg, og hva som gjr meg glad. 

Er det faktisk mulig leve et liv hvor man har det bare bra? Jeg tror det er fullt mulig, men det skjer ikke fordi jeg alltid bare skyver det bort, og s er dagen etter fin og jeg tenker "hvordan kunne jeg vre s lei meg i gr, n er jo alt bra, la oss glemme at jeg var trist". Jeg vil bare vre i balanse. Jeg kan ikke g en dag uten fle p vre redd eller trist eller noe snt og det er s JVLIG slitsomt.  Enkelte arenaer i livet mitt er fine, men.. Det er bare den jvla flelsen inni meg av at noe ikke er som det skal og at jeg kjrer fort mot et stup eller en vegg eller hva det n mtte vre.

glad. 

Kanskje problemet er at jeg fler alt s sterkt. Jeg er s mye bekymret for global oppvarming og hvor verden er p vei og dyremishandling og alle som blir mobbet og er trist at jeg ofte kan knekke sammen fordi jeg har s lyst at alle rundt omkring skal ha det fint - det gir meg angst, liksom. S fler jeg meg dritt for at jeg ikke kan passe p alle.. Jeg fr daglig mailer fra folk som vil ta livet sitt og som skader seg selv og som blir mobbet og jeg bruker flere timer p skrive lange svar men jeg fr fysisk ikke svart alle, det gjr s JVLIG vondt og jeg kan ligge i panikk om kvelden fordi jeg ikke klarer hjelpe bra nok. 

Den flelsen av at man har litt lyst til forsvinne, ogs. Bare si takk og farvel, n stikker jeg til Himalaya typ. 

I dont know, liksom. Snart er jo alt mest sannsynlig bra og jeg kommer til tenke "hvordan kunne jeg skrive det innlegget, alt er jo greit". 

den vonde sirkelen i hodet


Hele livet mitt har jeg sammenlignet meg med andre. Jeg trodde dette var noe jeg skulle vokse fra meg naturlig, at jeg - som voksen - kom til tenke tilbake p det med sammenligne seg som en ungdomsgreie. Men nei, enda kan jeg ta meg selv i se p andre og lure p hvorfor ikke jeg er like flink som dem. Det er ikke bare kjendiser jeg kan tenke slik med, men ogs folk jeg kjenner eller folk jeg mter i forbifarten. Det er sinnsykt slitsomt leve p den mten.

Kanskje et litt teit eksempel, men da jeg ble signert artist hos Universal var noe av det frste som skjedde at jeg ble sendt til Stockholm for skrive lter dra i studio. Jeg dro samtidig som blant annet Astrid S, som er en etablert artist og har holdt p med dette i mange r. Allerede p flyplassen begynte jeg sammenligne meg. "Herregud hun er mye flinkere enn meg, hun vet hva hun holder p med, jeg har ingen store hits, alle kommer tenke at det var en feil signere meg som artist", og krisemaksimerte totalt. Jeg har jo vrt vandt til bloggverdenen, hvor jeg vet at jeg har peiling og er respektert - plutselig bli kastet i en ny  bransje var s klart skummelt, men ble 100 ganger skumlere av sammenligne meg med noen som er spass flinke - for det er jo nettopp det man gjr, man sammenligner seg med de flinkeste og beste. ALT dette satt jo i mitt hode, alle andre er jo fullt klar over at jeg ikke er Astrid S, jeg er jo meg - og noe annet forventer ingen. Det falt meg ikke engang inn tenke at jeg har noe som er unikt ved meg, og at det er en grunn til at jeg har kommet dit jeg er n. Om jeg skulle g inn i studio prve leve opp til vre Astrid S, eller hvem som helst andre, hadde jeg aldri vrt verdt signere. Da ville jeg blitt en evig kopi av alle andre. 


Foto: Maria Gosse

I lpet av dagene i Stockholm inns jeg noe. Uansett hvor hardt jeg prver kommer jeg aldri til vre den beste Astrid S. Nettopp fordi jeg ikke er henne, enkelt og greit. Men, jeg KAN vre den beste Sophie Elise. Det er jeg jo allerede! Ingen her i verden er akkurat som meg, men all tiden jeg bruker p sammenligne meg strekke meg etter vre som andre, det er tid jeg kunne ha brukt p bli en bedre versjon av meg selv. Ikke bare ender man opp stresset, men man ender ogs opp som et kjedeligere menneske av sammenligne seg. En s enkel, men likevel effektiv tanke.. 

Om du ser et bilde av f.eks Kylie Jenner er det kanskje fort gjort tenke "ah, hvorfor ser ikke jeg snn ut", eller "hvordan kan jeg prve ta et bilde som ligner mest mulig p dette", det har jeg gjort mange ganger selv - da ender jeg opp skuffet uansett hvilket bilde jeg til slutt knipser. Hva med tenke, hvordan kan JEG, bare meg, uten bry meg om hva andre gjr, vre kulest mulig? Hvilket bilde har jeg egentlig lyst til ta? Hva synes egentlig jeg er kult? Man glemmer sine egne interesserer og flelser om man sammenligner seg, og det er s viktig kjenne seg selv

Det er s klart helt greit bli inspirert, men ikke la det delegge deg. Ikke la det evige jaget etter alltid vre som noen andre ta over hodet ditt. Den eneste du burde konkurrere mot er deg selv - da kan du heller aldri tape. 

Det hres nok ut som en klisje, men isfall er det med god grunn. Du kan ikke vre den beste Kylie Jenner, Sophie Elise, Erna Solberg eller hvem det n mtte vre. Men, du kan vre den beste deg, og det blir du ikke av sammenligne med andre - for da mister du fokus. Jeg lover det er mulig ♥ ♥ 


I gr inns jeg noe. Jeg aner ikke noe om hvordan mormor og morfar mttes. Det virker kanskje ikke s spesielt, men begge to lever og jeg har ingen grunn til ikke vite det. Det er p grunn av at de mttes jeg lever den dag i dag, og jeg aner ingenting om det - eller hvem de var som unge, men kanskje verre, jeg aner ingenting om hvem de er n. Vi har et fint forhold hvor vi mtes nr vi kan og har det hyggelig, men ikke noe annet. Jeg ringer ikke, og nr vi frst snakker har jeg ofte sett p klokken og hatt "viktigere ting gjre" - som da er henge med venner, eller henge med meg selv, eller snt som man dessverre er opptatt av nr man er ung. 

Jeg har vrt heldig og har friske besteforeldre p begge sider av familien. Dd og sykdom har virket - og virker enda - ganske fjernt. Da morfar havnet p sykehus for noen r siden og jeg beskte han knakk jeg totalt sammen. Jeg klarte ikke gi han klem og mtte bli tatt ut p gangen av mamma, som ikke forsto hvorfor jeg tok snn p vei. Det forsto ikke jeg heller, men tydeligvis takler jeg svrt drlig nr virkeligheten treffer meg i ansiktet. Han har vrt p sykehus flere ganger etter det, men jeg har vrt i Oslo og har ikke hatt mulighet til komme. Noe som er en lgn, jeg har hatt mulighet, jeg har valgt ikke komme fordi jeg ikke har hatt tid.. Jeg fler meg som et forferdelig menneske nr jeg skriver det, men snn har jeg tenkt.  

Drlig samvittighet for alt mulig kom til overflaten, blant annet alle gangene morfar har prvd stryke meg over kinnet nr jeg har vrt p besk for vise at han er glad i meg, og jeg har snudd hodet litt unna. Eller alle gangene han kom med sjokolade hjem til oss, og jeg ikke ville ha sjokolade eller besk, s jeg oppholdt meg p rommet. N kommer han ikke s mye p besk lengre, og han har ikke prvd stryke meg over kinnet p veldig lenge. Det fles rart. 

Morfar har blitt eldre, og det er skikkelig rart se. Det er vanskelig se, og derfor skygger jeg litt unna hele greia. Dere tror kanskje at jeg er flink til takle flelser og alt snn, men det er tvert imot, jeg er flink til skrive om flelser men med en gang noe blir vanskelig skyver jeg det bort. Det takler jeg alene, i mitt stille sinn. Og s angrer jeg etterp. 

Uansett. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, jeg dro i alle fall til mormor og morfar i dag, og n vet jeg hvordan de mttes..♥ Ring besteforeldrene deres I DAG om dere enda har dem. Du kommer ikke til angre p tid du brukte med dem du er glad i. 

♥ Fine morfar og meg for mange r siden ♥

alle sidene av alt jeg er


Jeg vet ikke hvordan jeg skal skrive dette innlegget p rett mte. Jeg tror ikke det er mulig. Jeg skriver, s fjerner jeg igjen. Ikke skriv det, det blir for personlig. Men jeg fler p s mye som jeg har lyst til dele.

Som dere allerede vet fikk foreldrene mine meg da de var ganske unge. Akkurat n er jeg like gammel som det mamma var da hun fdte meg, 22 r gammel. Jeg vet ikke med dere, men jeg synes det er veldig ungt, for jeg kunne aldri sett for meg f et barn p dette stadiet i livet. Men, foreldrene mine gjorde. Ingen av dem var ferdig utdannet og jeg ble fdt inn i en tilvrelse hvor vi ikke akkurat badet i penger - de valgte at mamma skulle vre hjemme med meg for at jeg skulle ha det best mulig, for i flge mamma og pappa ville jeg f mer utbytte av to tilstedevrende foreldre enn to foreldre som jobbet seg ihjel. Jeg var ikke et av de barna som dro p hytta i helgene, for hytte hadde vi ikke. Jeg dro ikke p ferie med familien fr jeg ble 6 r gammel, og da skulle det ta flere r fr vi gjorde det neste gang - noe "all inclusive" ferier til Gran Canaria som mine klassekamerater gjorde var det ikke snakk om. Etterhvert ble jeg eldre og venner fikk scooter av foreldrene sine, s lappen, kanskje bil, canada goose nr det ble vinter og den nyeste iphonen. Jeg hadde ingen av disse tingene, og jo eldre jeg ble, jo mer skammet jeg meg over alle tingene jeg ikke hadde - som "alle andre" s ut til ha. Det trengte ikke vre verre enn det nyeste antrekket fra Bik Bok. Hele jentegjengen hadde, men ikke meg. Fltes det som. 

Huset jeg vokste opp i. Det ser sikkert veldig fint ut, og utenfra er det det, men ofte var det s kaldt der at det var frost p vinduene fra innsiden, haha.. 

I store deler av oppveksten min bodde jeg og familien min i et ganske gammelt hus som trengte en del oppussing, uten at vi hadde mulighet til gjre dette. Jeg husker en gang jeg skulle f en gutt p besk - en gutt som senere ble kjresten min - og han sa "s stygt hus dere har", og en annen gang fikk jeg slengt en lignende kommentar om bilen vr. Istedenfor bli sur p denne gutten ble jeg sur p meg selv og mitt eget liv, denne gutten hadde en velstende (og helt fravrende og ukjrlig) far, og tok vel ut sine problemer p meg. Men likevel, jeg s ikke det - jeg s bare det fine huset, den fine bilen, de dyre feriene, alle klrne.. men aldri noe til faren hans, og det tenkte jeg ikke p. Jeg brukte store deler av min ungdomsstid p skjule hvordan jeg hadde det hjemme - men hvordan var n det? Jeg hadde jo verdens beste og tryggeste familie, som virkelig har gjort alt for at jeg skal lykkes i verden. Og det har jeg jo gjort. De har gitt meg noe penger aldri kan kjpe, og det er trygghet i meg selv som har gjort at jeg turte satse p det jeg vil. Verdens beste familie.

Jeg har brukt store deler av min oppvekst p "skjule" den jeg er og hvor jeg kommer fra. At jeg ikke hadde det samme som "alle andre". Dette utviklet seg til at jeg hadde komplekser for alt mulig - hvordan jeg s ut, klrne jeg ikke hadde, iphonen jeg ikke hadde rd til, hytta vi ikke kunne dra til i helgene, feriene jeg ikke kunne dra p, istedenfor vre glad for alt jeg faktisk hadde. Jeg har egentlig aldri flt meg helt elsket og akseptert for all bagasjen jeg har, og tingene som har formet meg til bli den jeg er - fr n. 

Man aksepterer den kjrligheten man tror man fortjener, og n har jeg for frste gang i mitt liv virkelig klart pne meg for et annet menneske som ser meg. Hele meg. Alt som har formet meg til ta valgene jeg har tatt, de dumme tingene jeg har gjort, og potensialet i alt jeg kan bli. Dette innlegget skulle egentlig ikke bli en kjrlighetserklrling, men jeg har funnet verdens fineste kjreste som er s god mot bde meg og familien min, som er oppriktig interessert i bli kjent med alle sidene av meg og ikke de "glamorse", og han har ftt meg til se alle sidene av meg. Ekte kjrlighet er en som fr deg til elske deg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men nr han ser p meg nr jeg er p mitt "styggeste" og jeg likevel fler meg som verdens fineste, nr jeg vet jeg kunne mistet alt av konomisk verdi men  likevel hatt han, nr jeg bare vet hvor sikker den kjrligheten er til tross for alle mine "svakheter".. Den er ubeskrivelig. 

For ikke snakke om forholdet jeg har ftt til foreldrene mine de siste rene. Jeg kunne aldri ha byttet ut dem eller oppveksten min mot noe. Og n som mamma og pappa har fint hus, fin bil, vi har vrt p fine ferier og alt det der merker jeg at det har absolutt ingenting si. Det er hyggelig, men det er ikke definerende og grunnen til at jeg str s sterkt i alt, handlet om kjrligheten jeg fikk fra mamma og pappa - ikke hvilken iPhone jeg hadde.

Meg og pappa tidligere i dag (som aldri vil vre normal p bilder, hehe)

Uansett. Jeg ville bare dere skulle vite at nr dere leser om mitt "perfekte" liv hvor jeg har penger og gjr mye gy, jeg tar det ikke for gitt i det hele tatt - men jeg legger ikke for mye verdi i det heller. Jeg vet hvordan det er ikke ha konomi til gjre ting som andre ser p som helt normalt. Jeg er lei meg om noen av dere er i den situasjonen n. Og jeg hper dere vet at jeg hver dag er takknemlig for det jeg har - virkelig. 

Jeg har prvd "skyve bort" mye av det som har preget meg. Men det er jo nettopp det; kanskje ikke all verdens med penger, men all verdens av kjrlighet og rom for vokse. Nydelig natur rundt meg, sauer, fjsen, havet, mkene, dyr, mamma og pappa, f venner men mye fantasi, lav i hyde men hye ml. 

POENGET: Jeg hper dere vet at alle som mobber dere for ikke ha de nyeste og kuleste tingene er noen idioter. Og det inkluderer om du mobber deg sjl, for du fortjener bedre enn som s. Og du fortjener en som elsker deg slik min familie elsker meg. Bare ikke ta min, for den er opptatt 

noen ting jeg har lrt om alt og ingenting


Om to mneder fyller jeg 23 r, og om jeg skal vre realistisk betyr det at jeg har levd 1/3 av mitt liv. Og nr du har levd 1/3 av livet ditt, begynner du gjre ting som lese igjennom gamle dagbker, samt tenke over hva jeg har oppndd s langt, og ikke minst stalke venner fra ungdomsskolen og videregende for se hva de har oppndd s langt. Og sammenligne seg. 

Jeg har ftt veldig mange sprsml p hva jeg ville ha fortalt den yngre versjonen av meg selv. Jeg har ikke levd s  lenge, selv om 1/3 kan virke som for mye. Jeg har likevel lrt et par ting p mine korte 23 r p jorden som jeg ville ha fortalt den yngre versjonen av meg selv, som forhpentligvis ville gjort at jeg pustet litt mer med magen. Her kommer en liste, i ikke noen spesiell rekkeflge:

♥ Cellulitter kommer til fles helt jvlig den frste dagen du oppdager dem, men s blir du vandt og det vil p ingen mte delegge livet ditt. Strekkmerkene ogs. Du kommer etterhvert til referere til dem som "mine strekkmerker" og ikke "de jvla strekkmerkene".

♥ Du kommer til date mange psykopat fr du finner den personen som lrer deg hvordan kjrlighet faktisk skal fles og vre. Og nr du vet, s vet du.

♥ Jobb er jobb, og mennesker som tjener penger p deg kommer aldri til bry seg p samme mte som venner og familie. Ta vare p dem, og rdfr deg med dem - og ikke bare de som tar en % av inntekten din. Dette gjelder ogs de som fr noe ut av vre venn med deg, enten det er flgere, goodiebags, klatre over deg for komme dit de selv vil, osv. Venner du har hatt fra start er gull verdt. 

♥ Du er kanskje besatt av barbie og alt som er rosa akkurat n, men det kommer til byttes ut med bare ville st i naturen se p trrne. Slapp av, du kommer enda til elske alt som er girly og glam - men bare litt lengre bak i rekken av alt det fantastiske p jorden. 

♥ Karrieren din kommer til vre noe du er stolt over, og ser tilbake p med kjrlighet. Forhpentligvis klarer du fortsette vre rettferdig, og lre videre tingene du har plukket opp p veien.

♥ Mediter. Masse. Det kommer til redde deg, og jo fr du begynner, jo bedre. Du kommer over den fasen hvor du sovner midt inni etterhvert, og s snart du kommer i kontakt med sjelen din, vil ingenting kunne stoppe deg. 

♥ Du kommer til mte p en utfordring som knekker deg, nemlig at du ikke kan f barn like enkelt som "alle andre". Men, bare snn at du vet det; alt hp er ikke ute, selv om det virker snn i starten. Du finner ut av det tidlig og livet ditt vil balansere seg ut. Hva s om du ikke fr barn? Og, hva s om du m adoptere etterhvert? Det kommer til ta noen mneder, men du finner styrken dypt inni deg et sted. Du kommer deg igjennom dette ogs.

♥ Foreldrene dine er gull verdt, og du m vre snille mot dem. Man velger ikke familien sin, s tenk p hvor heldig du er som fikk akkurat din.


Ah, det var bare noen av mange ting jeg har tenkt p i kveld. Jeg hper dere alle har det bra! 

sommerfugler i magen p ekte


annonselenker

Hallo mine venner! Hvordan har dere det i dag? 😊 Jeg har det fint! Jeg holder p fikse og ordne litt hjemme for i kveld skal jeg ha fest av to anledninger: dette er siste helgen min med overbitt (p tirsdag opererer jeg!) og Joakim fyller 25 r. Gratulerer til min beste venn ❤ S, i kveld er det party, og jeg er for frste gang p et par dager helt uthvilt. 

Jeg har alltid vrt en tenker, og bekymrer meg derfor mye over ting jeg ikke kan kontrollere. Som hva andre mener om meg, dden, hvordan de jeg er glad i har det, osv. P natten er det verst. De plagene har avtatt litt etter jeg begynte meditere og har klart distansere meg litt fra tankene mine (tips: prv appen "headspace" om du vil lre deg meditere, det krever faktisk litt), men det er likevel dager hvor klumpen i magen tar overhnd. Dette holder meg ofte vken og i perioder sliter meg med svn. Nr jeg har kjresten min i samme seng og ikke flere tusen kilometer unna sovner jeg med en gang, men nr jeg er alene blir det verre. MEN! I gr fikk jeg ikke sove av en helt annen grunn. Jeg hadde ville sommerfugler i magen p grunn av alt som skjer for tiden..Den flelsen har jeg ikke hatt p lenge. Alts, mine strste drmmer gr i oppfyllelse! Og alt slippes i Januar :-) 

Jeg mtte bare skrive litt fra meg fr vi setter i gang med innlegget p "ordentlig". Dere ser ut til like "min dag i bilder" s da kjrer vi p med en miniversjon av det! Bildet over er knipset n nettopp. Oslo er s jvlig bra, jeg elsker byen jeg bor i. Om noen snakker stygt om Oslo tar jeg det personlig, haha.. Og skjorten er forresten et skikkelig kupp. Jeg har brukt den i flere mneder og den er av lik kvalitet som en dyr skjorte (da sammenligner jeg med de jeg har fra Acne som koster over 1000 kr). Du finner den HER. Buksen er Vero Moda. 
 

Jeg og Fetisha mttes p Steam tidligere i formiddag, en cafe jeg alltid ender opp p nr alt annet er stengt. Spiser alltid glutenfri muffins med bringebr, drikker smoothien "bring meg br" og en kaffemocha p siden. 😍

Serist, prv denne muffinsen om du liker bringebr. Jeg elsker det, og denne er best av alle. 

Min kjre Fetisha. Vi snakket om alt mellom himmel og jord, som endte med at vi lo s mye at Fetisha tisset p seg. Typisk, haha.. 

Jakken min er utsolgt i akkurat denne fargen, men du finner den i sort HER. Den er ganske varm, og i tillegg helt nydelig - jeg fikk til og med et kompliment for den p bussen! Jeg skulle nske jeg turte gjre snn mot fremmede, bare gi komplimenter uten grunn. Jeg tenker s mye fint om folk jeg ser rundt meg, men jeg klarer ikke si noe fordi jeg ikke tr. Hva er jeg redd for..? S klart blir ingen sinte for komplimenter. 

I anledning at jeg opererer underkjeven p tirsdag har jeg vrt to turer innom tannlegen. Jeg gr til Tannlege Svein Himyr, og kunne virkelig ikke vrt mer fornyd! Hele prosessen med regulering har nesten blitt enkelt, grunnet hvor flinke de er der. N er jeg halvveis, p tirsdag er som sagt operasjonen og s er det bare 6 mneder igjen..

N skal jeg beundre Oslo litt fra verandaen - jeg har to leiligheter, denne har dere ikke sett fr, men mest fordi jeg vil holde gale stalkers unna (som jeg dessverre har i den andre). Vi snakkes senere! 

JEG ER


Jeg er srbar,
sterk,
overfladisk,
dyp,
kjrlig, 
svak.



Jeg er takknemlig, 
sret, 
preget,
undrende, 
kompleks. 


Jeg er sster,
datter, 
barnebarn,
forbilde, 
hatet,
elsket.


Jeg er kjreste, 
nabo, 
hore,
bimbo,
dum,
vakker,
skjr,
stygg.


Jeg er kvinne,
ung,
naiv,
mislikt, 
nedverdiget,
opplftet,
usikker, 
uendelig.



Jeg er,
perfekt. 

et psykisk fengsel


P mange mter har jeg skapt mitt eget fengsel. Jeg har hatt extensions, lsvipper, lsnegler og hele pakken i flere r. Det innebrer at ting som hoppe i bassenget nr man er p ferie utgr, for da delegger man jo hret som koster flere tusen kroner. Ta det av? Ikke aktuelt. Kjre bil uten taket p? Nei, det gr heller ikke, hret kan falle av. Gnikke seg i ynene? Lsvippene kommer i veien. Spise griste mat? Nei, kan delegge sminken. Ligge med noen og bli dratt i hret? Nope. S, da sitter man der, i sitt eget psykiske fengsel. Stivpyntet og deprimert, fordi man egentlig liker hoppe i bassenget men er for opptatt med gre hret. 

Mange kan nok vre bde begge deler. Pyntet noen ganger, og litt mer spontane andre ganger. Slik har ikke jeg vrt. Jeg har vrt s redd for at noen skal se meg p mitt "styggeste" - som da i mitt hode har vrt uten sminke og uten extensions, og dmme meg utifra det. Slutte lese bloggen min, kanskje? Slutte flge meg om man ser hvordan jeg "egentlig" ser ut? Du rister kanskje p hodet n og tenker "skjerp deg, jente". Og det tenker jeg ogs, bare at det ikke alltid har vrt s lett.

Helt til n. For frste gang i mitt liv klarer jeg vre begge deler. Og ikke bare klarer jeg - jeg elsker det. Jeg elsker pynte meg, men jeg elsker ogs vre uten. Jeg gleder meg til fjerne sminken og jeg gleder meg til ta p.


Jeg har n et menneske i livet mitt som bryter ned veggene i hodet mitt og lfter opp de tingene jeg hatet ved meg selv. De blir plutselig ting jeg liker, ja - kanskje til og med elsker - fordi en annen person liker dem s godt. De rare tankene mine. Uvanene mine. Delene av kroppen min jeg ikke er s fornyd med. Kjrlighet.

Et menneske som rsker s grdig hardt i flelsene mine som ingen andre kan, et menneske som er s nysgjerrig p meg og tankene mine og den srbare siden av meg, et menneske som ser meg, et menneske som synes jeg er like nydelig uten sminke som med, et menneske som jeg faktisk stoler p og tror p, et menneske som fr meg til elske meg, et menneske som fr meg til tro at jeg kan klare alt og dette mennesket er mitt menneske, og det fles s sykt rart og bra og det fr meg til like meg selv og alle feilene jeg har, som plutselig ikke er feil lengre - de er perfekte.

Forelsket, da. 

kan hele verden holde kjeft ett minutt


 

Er det en ting som provoserer meg noe jvlig s er det at man ikke lengre kan uttale seg om noe viktig og bra uten bli tatt for alle de tingene man IKKE gjr. La oss bli enige om en ting: hverken jeg eller du som leser dette er perfekte. Les videre og ha den innstillingen i bakhodet. Jeg personlig er vegetarianer, jeg bruker ikke pels, jeg gir mye penger til veldedighet, jeg uttaler meg om nettmobbing, mobbing og psykisk helse ved enhver anledning anser meg selv som en god person, og LIKEVEL fr jeg alltid motsvar som "hvorfor har du vesker av skinn om du bryr deg om dyr, hvorfor flyr du s mye om du bryr deg om milj, hvorfor legger du ut bilder av kroppen din om du bryr deg om ungdoms psyke, hvordan kan du si at du er trist i dag nr du pstr du har et bra liv, hvorfor donerer du ikke mer penger til veldedighet" osv osv osv.

 

Og vet dere hva? Jeg aner ikke hvorfor jeg ikke engasjerer meg i alt som skjer i verden. Jeg er vel et egoistisk menneske som fysisk ikke klarer engasjere meg for alt, jeg hadde knekt helt sammen da, men har funnet mine saker jeg brenner for - og det vil garantert komme flere, hper jeg. Jeg OG du kunne alle ha levd mye bedre liv og jeg strever med enormt mye drlig samvittighet for alt jeg ikke gjr. Jeg vil vre s flink jeg kan, men samtidig.. vil jeg det egentlig nok, eller vil jeg noen ganger brste verdens elendigheter bort se ting litt naivt og egoistisk? Det er mulig, og det kan virke snn.

 

Jeg skal innrmme at nr jeg ser bloggere skrive om at pels er feil, men likevel spiser kjtt hver dag s tenker jeg "oj s dobbeltmoralsk". Da jeg var p middag med noen fra miljpartiet og de spiste kjtt (skadelig for milj) tenkte jeg "fy faen de har ikke peiling". Men hvem er det som har tenkt feil? Jo, MEG. Det er s mange mennesker der ute, bde privatpersoner men ogs offentlige, som ikke engasjerer seg for en damn shit. Jeg mtte faktisk ta meg selv i nakken og heller tenke, s BRA at de faktisk gjr NOE! Det krever mot, uansett om man ikke lever livet sitt perfekt. Jeg vil mye heller ha bloggere som tr uttale seg og tr si feil, enn det kjedelige og politisk korrekte vi alle er p vei inn i.

 

For vet dere.. jeg kom til et punkt der jeg veide alle ord jeg skrev i tilfelle noe ble feil. Om jeg skrev noe s simpelt som at jeg har det bra for tiden, men et par dager senere var trist, s ble det feil. Om jeg skrev at jeg hper alle husker pante flasker men likevel drar p ferie, s blir det feil. Om jeg sier at jeg ikke vil ha barn men ombestemte meg, da blir det feil - for, brydde ikke jeg meg om milj?

 

Jeg ser hvordan s mange unge mennesket prver engasjere seg men blir mtt med direkte kjeft for alt de ikke gjr. Ta vegetarsamfunnet for eksempel. Veldig fint milj, men ogs til tider veldig ekskluderende, for er du vegetarianer men ikke veganer er det feil, osv.. noen feminister kan vre like, alts du fr ikke lov uttale deg om like rettigheter mellom kjnn om du ogs liker at menn holder pen dren for deg - ja, den har jeg faktisk ftt kjeft for. det ender opp med at flere gir opp, for det virker slitsomt engasjere seg. Kan vi ikke heie p at man bryr seg istedenfor? Da er jeg sikker p at man kommer til bry seg mer. S ja, det er mye jeg kunne ha gjort bedre og annerledes, men jeg kommer mye raskere dit om jeg fr skryt for det jeg faktisk gjr og det gjelder nok de aller fleste. Jeg er bare s lei av at det evige fokuset ligger p finne FEIL. Jeg er 22 r gammel, hallo. Jeg SKAL gjre feil! Og INGEN av oss mener de rette tingene hele tiden og isfall er du nok - beklager si det - ett ganske kjedelig menneske blottet for personlighet.

Og - jeg SKAL bli bedre. Men det kommer til g s mye saktere om det ikke er rom for vokse. Jeg kan ikke bli den beste versjonen av meg selv med mindre jeg snubler litt p veien dit.

like uorganisert som alltid


Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er i s godt humr i dag. Jeg er kanskje i godt humr 85% av tiden, men akkurat n er det ekstremt. Kanskje fordi jeg er s effektiv og har ftt gjort det meste jeg skal gjre - og det jeg ikke har ftt gjort vet jeg at jeg kommer til f gjort i lpet av dagen? Pappa kommer dessuten p besk til meg om et par dager, det gleder jeg meg snn til.. Elsker pappa. Og, s Sri Lanka med kjresten til helgen. Blessed! 

Midt oppi all denne gleden tenkte jeg vise dere hvordan jeg oppbevarer sminken min. Det er flere av dere som har spurt, og jeg har latt vre vise fordi jeg hadde en drm om f et fint sminkebord, men det kommer aldri til skje i den leiligheten jeg har n og alt er like uorganisert som fr. 

Jeg har s mange leppestifter, sikkert 100. Alt ligger stappet sammen i verste skuff p badet, og her kan jeg serist bli stende en halv dag om ingen hadde stoppet meg. Jeg elsker leppestifter, haha. Er det ikke fint kunne elske noe s simpelt? Favorittmerkene mine p leppeprodukter er nok Gerard Cosmetics og Jeffree Star, begge deler finnes s klart hos coverbrands.no. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg har ogs en hel skuffe full av sminkebrster. Der er det litt diverse p hva jeg liker, jeg brukte mac fr men etter ha lest at de fortsatt dyretester (selv om de skulle slutte med det?) mtte jeg finne noen nye.. Dessverre har ingen blending-brster vrt like gode som min favoritt fra mac, sett bort fra Kat von D, men det selges ikke i Norge. Kom gjerne med tips om dere vet om noen gode brster for yenskygge :-) 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Resten av sminken, som foundation og yenskyggene jeg bruker mest har jeg i sminkevesken fra Louis Vuitton. Denne kjpte jeg for et par r siden, og den er enda like fin, om ikke enda finere n som den har blitt mer slitt. Det er en av mange grunner til at jeg elsker vintage nr det kommer til dyrere vesker, de blir kun finere med rene. Anbefaler alle sjekke ut Ma Vintage i Oslo om du vil gjre et skikkelig kupp!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

N venter jeg p bloggeren Stina, vi skal spise lunsj sammen :-) 

 

TING DU GARANTERT IKKE VISSTE OM MEG


Herregud. Jeg kom nettopp hjem fra min daglige joggetur, og gjett hvem som klarte falle langflat p hovedveien? Jo, meg. Takk Gud at jeg ikke ble pkjrt, det hadde tatt seg ut. Uansett - dere har nsket dere innlegg p bloggen, og flere ville ha et innlegg med litt fakta om meg. Jeg trenger glemme den horrible hendelsen jeg nettopp var igjennom, s da kjrer vi p!

♥ Navnet mitt uttales Sofie, ikke "Sophy" som mange nye mennesker tror. Alle vennene mine sier bare Sophie, ikke Sophie Elise - det er et navn jeg kun bruker i jobbsammenheng, og jeg synes det er veldig rart nr noen jeg kjenner kaller meg det.

♥ Jeg er helt besatt av spise godteri, og ofte fr jeg ikke sove p kveldene fordi jeg har s lyst p sjokolade. Fr spiste jeg godteri hver eneste dag, flere ganger om dagen uten legge p meg, men n som jeg har blitt eldre gr ikke det lengre. N legger jeg p meg bare jeg ser en sjokolade, og det er noe som har skjedd i lpet av det siste ret. Jeg kjper aldri inn godteri til leiligheten for da er det ikke et alternativ, men det resulterer heller i mindre svn og at jeg blir sint, haha.. 

♥ Det tok flere r fr jeg turte holde blikkontakt med mennesker nr jeg snakker med dem. Jeg hadde en kjreste jeg aldri s inn i ynene, snn aldri, det ble en diskusjon i forholdet (her var jeg 15 r). Dette er noe jeg har vrt ndt til ve p, jeg vil jo ikke virke totalt usikker hver gang jeg snakker med noen av mine nrmeste liksom. 

♥ Jeg er veldig mye lei meg p vegne av mennesker jeg ikke vet noe om. ta buss er et mareritt selv om jeg gjr det hver eneste dag, mter jeg blikket til noen som ser litt trist eller sliten ut begynner jeg med en gang fundere. Har han det bra? Har han en familie? Liker han ikke jobben sin? Har han blitt mobbet? Og slik kan jeg tenke en hel dag, om et totalt fremmed menneske som mest sannsynlig faktisk har det ganske greit. Det er forresten alltid menn jeg synes synd p, av en eller annen grunn.

♥ Om jeg hadde blitt en gutt istedenfor jente, skulle jeg hete Erik. Da jeg ble fdt het jeg forresten bare Elise.

♥ Jeg fr ofte sprsml om hva jeg helst ville ha studert, og den tanken har streifet meg mange ganger. Dessverre blir de fleste yrkene jeg kunne ha tenkt meg utelukket p grunn av en sykdom jeg har som gjr at jeg skjelver mye i hendene og finmotorikk blir vanskelig, makeup er jeg interessert i men jeg hadde ikke klart gjennomfre - nettopp p grunn av hendene som delegger s mye for meg. Men, jeg synes sprk er veldig interessant, s det er mulig jeg hadde blitt sprkforsker eller tolk. 

♥ Jeg prver lre meg fransk og har en app p telefonen som jeg ver med hver eneste dag. 

♥ Jeg har en drm om selge alt jeg eier og har, for s kjpe meg en grd i Hardanger og levd livets glade dager uten noen andre bekymringer enn nettopp grden. Isolert fra mennesker og alt annet sty. Jeg er ekstremt glad i stillhet, samtidig som jeg liker rutiner og noe holde fast ved. Storbyen i all re, men det fr bli n som jeg er ung.

♥ Jeg har ikke konkurranseinnstinkt. Det gjr meg ikke s mye om jeg ikke vinner s lenge jeg har det gy - klisje, men sant. Det er ikke en drivkraft inni meg som sier at andre m tape for at jeg skal fle meg bra, noe som kanskje er dumt med tanke p diverse reality-programmer man fr sprsml om vre med p, men hva faen. Tap og vinn med samme sinn.



♥ N for tiden er jeg s veldig forelsket at jeg faktisk kan bli fysisk kvalm om jeg sitter og fokuserer p den flelsen lenge nok, haha. Men p en god mte! Jeg kan ikke fatte hvordan jeg har blitt s heldig som jeg er n, vre i et komfortabelt stabilt forhold med noen man faktisk er skikkelig keen p er en ubeskrivelig flelse. 

♥ Jeg hater nr folk som ikke er fra indre stfold legger p "slang" nr de snakker. For eksempel "n tar vi oss ei LITTA treningskt". LITTA? Hvem er denne litta, hva er dette litta, kan dere holde LITTA KJEFT. Eller hva man n skal si. Herregud s provoserende jeg synes det er.

♥ Jeg skriver utrolig mange innlegg p bloggen jeg ikke publiserer, mest fordi jeg ikke tr. Det blir for.. srt? Personlig? Redd for stte noen? S, jeg skriver det i et word-dokument og sparer det til en bok, av en eller annen grunn fles det litt mer distansert. 

Snn. N skal jeg dra ned til byen og gjre noen render, som forvrig hres s voksent ut. Jeg skal egentlig bare p apoteket og s m jeg kjpe en ekstra blitz til kameraet. Ha en fin mandag :-)  

noen ord til dere


Herregud s glad jeg blir av all sttten jeg har ftt de siste dagene fra dere. Takk!!!! Jeg blir helt rrt, dere er s fine m dere vite ❤ Og til dere som er i samme vanskelige situasjon som meg, jeg har tro p dere. Klarer jeg st opp for meg selv, s klarer GARANTERT dere. Jeg vet at saken vi kjemper er viktig for fremtidige generasjoner. Om den ikke gjr noe n, vil den gjre det i fremtiden. 

Dessverre gr jeg i fella og leser kommentarfeltet p nettavisene igjen.. Der kan man se at veldig mange (spesielt eldre) velger fokusere p utseendet mitt istedenfor saken jeg faktisk gr igjennom og prver kjempe, ikke p vegne av kun meg, men ogs p vegne av deres dtre. Menn, som poserer med barna sine p bilder sitter og kommenterer at jeg bruker for mye sminke og at jeg derfor ikke kan bli tatt serist i denne saken. Hvor er verden p vei? Er ikke dette en kamp vi alle burde kjempe sammen, er utseendet mitt relevant?

Dette er dessverre noe jeg er veldig vandt med. Om man bruker mye sminke eller har fikset p utseendet tar folk seg gjerne frihet til komme med negative tilbakemeldinger som gr p UTSEENDE. Det er jo fint at det ikke finnes noe verre klage p, utseendet mitt, ditt og alle andre sitt kommer til falme og vi skal alle bli gamle, og hver kveld vasker jeg ansiktet mitt rent. 😊 Men de som er slemme m vkne opp hver dag vre nettopp det, slem. 

Noen siste visdomsord p tampen: vi m bli flinkere til akseptere hverandre, hver og en, og uansett hvordan man velger se ut. Jeg ser ikke hvordan mengden sminke jeg bruker skader noen andre? La meg f se ut akkurat som jeg vil, jeg ville aldri ha endret meg for noen andre enn meg selv til tross for all dritt jeg har ftt ilpet av rene. Og nei, det at jeg bruker sminke betyr ikke at jeg nsker bli hverken voldtatt eller drept. 

Og til alle dere andre, takk nok en gang for all sttte og for at jeg ikke fler meg alene om kjempe en sak som er veldig tung og vanskelig for meg. Jeg har flt meg liten, nesten usynlig mot et stort og tungt offentlig system som kun har kjempet meg imot. Men sammen klarer vi dette!! N venter jeg spent p klagen av henleggelsen, som jeg har levert inn sammen med advokat. Jeg krysser alt jeg har. ❤

 

 

angst, depresjoner og selvhat - min historie


Jeg vet ikke hvem du er, du som leser disse ordene akkurat n. Om du sitter alene, om du sitter med venner. Om du er 12 r eller 40 r. Jeg vet ikke om du er ensom, eller om du er lykkelig. Det eneste som er sikkert, er at du leser disse ordene akkurat n. Og til deg har jeg noe jeg vil si. 

N som livet mitt er tilsynelatende perfekt p det private, begynner klumpen i magen som jeg har undertrykt i mange r komme frem. N er det plass til fle p sorg. Jeg har styrke til det n. Alt jeg har undertrykt, fordi jeg ikke klarte takle det fr. Jeg tenker p alle som var slemme mot meg da jeg vokste opp. Jeg kan fle p klumpen i magen, angsten for g p skolen, hvordan jeg desperat prvde skulke fordi nok en dag alene i skolegrden virket for mye takle. Jeg er lei meg fordi lrerne s det, men ikke gjorde noe, og jeg er lei meg for at jeg ikke turte si ifra og mtte bruke flere r p bygge opp angst, som enda sitter der. En angst som gjr at jeg synes det er vanskelig komme inn i rom med mange mennesker. En angst som gjr at jeg er livredd for bli forlatt. En angst som gjr at jeg er redd alle vennene mine egentlig ikke liker meg. Jeg er lei meg fordi da jeg endelig turte si ifra, som var frst 10 r senere, da trodde ikke lrerne p meg og la skylden over p meg. "Det er din feil at du ikke har venner". Det har gjort at jeg de siste rene har funnet meg i alt for mye fra alt for mange. Fordi jeg er redd for vre alene. 

Jeg er lei meg for at et helt land til tider har pekt en anklagende finger i min retning, og fortalt meg "drlig forbilde, det er din feil at jenter sliter". Jeg fraskriver meg ikke alt ansvar, men jeg har i mange r blitt utelatt, mobbet og plukket p, og det har gjort at jeg personlig flte meg stygg. Etter mange r med selvforakt og timer hos psykolog, ble jeg plutselig kjent og skulle bre ansvaret til mange andres psyke p mine skuldre - nr jeg s vidt klarte bre meg selv. Da bestemte jeg meg for legge lokk p flelsene mine, for noe annet kunne jeg ikke gjre. Og s fler jeg at jeg har trkket feil, igjen og igjen. Nr jeg fr hre at jeg har gjort noe galt s er det ikke spass at jeg bare tenker "h, da gjorde jeg feil", jeg tar det som et enormt personlig nederlag hver gang jeg fr hre at jeg ikke gjr jobben min bra nok. Jobben som forbilde.

Noen dager gr jeg tilbake dit. Jeg blir slengt rett tilbake til vre hun uten venner, hun som gruer seg til g p skolen. Og jeg vet at noen av dere som leser dette akkurat n fler det snn. Kanskje du har venner, men likevel ikke fler deg sett. Kanskje du har en kjreste som sklir fra deg, og det fles vondt. Kanskje du har foreldre som ikke bryr seg, kanskje du ikke har foreldre, kanskje du sliter med sosial angst, kanskje du sliter med en spiseforstyrrelse.

Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette innlegget, annet enn at jeg ikke kan love deg at jeg alltid vil ta rett valg. Men jeg grter med deg. Jeg har ikke telling p hvor mange netter jeg kan ligge vken og bekymre meg for deg som leser. At du skal se mitt liv og tenke at det er perfekt, slik kommer du aldri til f det. Livet mitt er veldig bra, men det har det ikke alltid vrt - og selv om jeg har det bra, s er den ryggsekken med alle rene fylt av angst og ensomhet ganske full enda, den brer jeg med meg.

Men, den har gjort meg sterk. Den gjr at jeg tr kjempe, og den gjr at jeg likevel tenker at jo, jeg kan klare dette med vre forbilde. Nettopp fordi jeg vet hvordan det er ligge vken om natten full av bekymring. N som saken min ble henlagt hos politiet og jeg tilsynelatende ikke fr noe sttte fra det offentlige systemet, s tenker jeg at N er tiden inne for kjempe, for nettopp DEG som tror du ikke klarer selv. Du, uansett hvem du er, jeg skal kjempe for denne saken fordi den er jeg sterk nok for.

Jeg er kanskje ikke perfekt, men jeg er sterk, og jeg er takknemlig for alle de vanskelige rene som har gjort meg slik. Det hper jeg du som leser dette ogs vet. Du er heldig som opplever alt du opplever n, og du skal f lov til fle p smerte i dag, i morgen, og de neste rene om du vil. Men tro meg nr jeg sier, den smerten gjr deg jvlig mye kulere etterhvert.

Takk for at jeg har dere. 

 

debatten begynner bli for dum


N fr jeg gjennomg igjen fordi jeg skrev at kjtt fra industri er kreftfremkallende p lik linje som ryk. Det er for meg uforstelig at debatten n dreier seg om at jeg tok feil (noe jeg forresten ikke gjorde, jeg bare formulerte meg litt teit, se artikkel her), istedenfor det faktum at kjtt som er masseprodusert faktisk ikke er bra for deg, og at det er anbefalt spise kun 500 gram i uka - noe som er svrt lite, jeg vil tippe de fleste spiser mye mer i lpet av kun to dager. Skjnner dere ikke hvor jvla feil fokus det er vektlegge at jeg formulerte meg klnete istedenfor det som faktisk er problemet her? 

Kjtt fra industri er uansett hvordan du vrir og vender p det drlig for bde deg og miljet. UANSETT! Og argumentet "men vi har alltid spist kjtt" er det dummeste jeg hrer. Mennesker har ogs alltid vrt rasister og satt kvinner nederst, for sette ting p spissen. Takk Gud for at ting endrer seg, hvorfor skal man holde fast ved noe som ikke er bra? Kjtt i seg selv trenger ikke vre feil, og det er ikke noe galt i spise kjtt i seg selv, men kjtt som er masseprodusert er helseskadelig og miljskadelig. Det er ikke mer komplisert enn som s. 

Og nei, jeg er ikke en fanatisk veganer som sitter naken i et tre (selv om det ikke egentlig hadde vrt s ille, haha), og jeg tror heller ikke jeg er bedre enn noen. De fleste jeg elsker og er glad i, spiser jo kjtt uten at jeg tenker mindre om dem eller deres livsvalg, s klart. Jeg sitter ikke kommenterer hva andre spiser nr de spiser, liksom. Men.. Det er s viktig bli opplyst slik at man i det minste kutter litt ned, det er ikke verre enn som s, og det er alt jeg prver si. Av en eller annen grunn tar folk dette fryktelig personlig og gr til umiddelbart motangrep. De som styrer faktisk.no, som driver med faktasjekk og alltid skal ta meg, kan faktisk skjerpe seg litt. Jeg har referert til noe jeg s i en dokumentar hos netflix, som jeg igjen fant i en artikkel p the guardian, to aktrer som i det minste forsker vre serise, det jeg sier er ikke noe jeg har tatt ut fra lse luften. Uansett hper jeg folk leser artikkelen for der kommer det frem at kjtt uansett ikke er bra for deg. Kan vi legge fokuset der, please? Istedenfor klappe i hendene for at Sophie Elise er en idiot, nok en gang? Hva fr man ut av det, egentlig? 

Jeg har ikke noe problem med spise for eksempel elg som har blitt jaktet p, rype etc. Jeg er ikke "fanatisk". Men industrien, slik den er n, er ikke forsvarlig for hverken helse eller milj. Ta vare p dere selv og ikke minst fremtidige generasjoner, det er det viktigste :) 

Feeeeerdig om denne saken. Please? 

alle de rlige tankene i hodet


N skal jeg bare skrive ned alt jeg har i hodet i dette yeblikk, uten redigere meg noe etterp. Enjoy.

♥ Dagbladet har, som en av flere medier, valgt skrive om anmeldelsen min som ble henlagt (les saken her). Jeg setter pris p at dagbladet setter lys p et viktig tema, men det irriterer meg noe jvlig at de gang p gang bruker det styggeste bildet av meg fra 2015 nr de har s mange andre fine bilder velge mellom. Noen ganger lurer jeg p om avisene bevisst bruker stygge bilder av meg for vre kjipe, haha. En dame kom bort til meg p byen for litt siden og sa "du er s pen i virkeligheten, alle avisene bruker bare stygge bilder". Der er jeg litt uenig for ofte er jeg ogs penere p bilder enn i virkeligheten, ogs i avisen. Men enkelte ganger jvlig mye stggere ogs. Ikke ta et bilde hvor jeg ser dd ut, liksom. 

♥ Det er likevel fint at media tar tak i en s viktig og ikke minst alvorlig sak. Hadde ikke vrt s "vandt" til st i stormen ville alt med bildespredningen og truslene tatt knekken p meg for lenge siden, det er jeg sikker p. Hva skjer da om en jente p 12 r, som allerede har drlig selvtilitt gr igjennom det samme men blir mtt med motgang av systemet? Det er ikke til fatte at liv skal mtte g tapt, om ikke i form av drap, men i form av selvmord. Det er s mange som tar livet sitt p grunn av lignende saker, og hvor mange ganger m det egentlig skje? Jeg skal serist kjempe igjennom denne saken, om s resten av mitt liv, om det er hva som m til. 

♥ Dere burde se "it" p kino. Den var helt sjuk. Jeg mtte klamre meg fast til Anne-Sofie under de fleste av scenene. I morgen skal jeg, hun og Marte se "mother!" som virker minst like bra. S mye bra skrekk for tiden!! 

♥ I gr ble jeg endelig ferdig med lydbok-innspillingen av "forbilde", og det var frste gang jeg leste hele boken igjennom siden jeg ble ferdig med den. Jeg m bare si: s jvlig stolt jeg er for ha skrevet en hel bok selv uten noe som helst hjelp. Da jeg leste igjennom n igjen ble jeg nesten rrt over egen innsats og tenkte tilbake p alle sene kvelder hvor jeg nrmest skrev meg til krampe i fingrene, men det var s verdt det. Jeg skrev en bok for formidle en historie jeg mener er viktig, om ensomhet, mobbing, depresjon og selvskading, kombinert med drmmer, hp og tro p seg selv. Jeg VET den kan vre viktig for s mange. Jeg er glad jeg valgte skrive p den mten, og ikke bare lage en bok om "her er jeg og alle mine hemmeligheter, kjp den s tjener jeg penger". Det har jeg hele tiden i bakhodet nr jeg skriver neste bok n, "forelska". Den skal kunne bety noe, og hjelpe noen som har det vanskelig. Det er derfor jeg har ftt den stemmen jeg har, det er jeg overbevist om.

♥ P snakk om lydbok, da jeg skulle si hadet til mannen som jeg har jobbet med under innspilling sa han "vi snakkes!" hvor jeg presterte svare "NOT, jeg skal aldri gjre det her igjen" og s lo jeg og gikk. Han lo ikke. Jeg hper ikke han tok det personlig, jeg mente bare at jeg aldri skal spille inn lydbok igjen for shit pommes frites s lang tid det tok. Og i tillegg er jo stemmen min ganske irriterende hre p (synes jeg, andre synes forhpentligvis ikke det). 

♥ Om tre uker flytter jeg inn med Joakim og Fetisha fordi jeg skal pusse opp noe greier i leiligheten - igjen. Det blir frste gang jeg bor med to venner og jeg m p toppen av det hele dele rom med Joakim, mest sannsynlig. Det kommer til vre koselig i cirka ett kvarter, helt til han vil se p serier i senga og jeg vil ta powernap og s har vi det gende, haha. NEIDA det kommer til bli koselig. Hper jeg. La oss be. Elsker deg, Joakim.

 ♥ Jeg har aldri fr vrt p et s stabilt og trygt sted som jeg er akkurat n, p det personlige plan. Jeg har det trygt konomisk, jeg er i et fint forhold, familien min har det bra, jeg har det bra med meg selv.. Og slikt blir man ikke kreativ av. Eller, jeg kan jo sitte her skrive om hvor bra jeg har det, men det er kanskje ikke s spennende for andre lese om. Man produserer best innhold nr man er nede i mrket, av en eller annen grunn. Det som hjelper meg nr jeg skriver bok nummer to n, er alle notatene jeg har skrevet p mobilen i lpet av det siste ret. Da kan jeg g tilbake til flelsen av ha det vanskelig. Jeg har ogs spilt inn masse lydklipp som jeg hrer igjennom. 

 ♥ Med det sagt: fr helgen flte jeg meg veldig nede. Jeg l i en uke og lurte p hvorfor jeg skulle orke st opp om morgenen, om det i det hele tatt var noen vits, jeg grt konstant og hadde en stor sorg inni meg so jeg ikke ante hvor kom fra. N er den plutselig borte. Det var vel bare hormoner, men det er fort gjort glemme nr man str midt oppi det.

♥  N leste jeg nettopp en kritikk av meg selv og Sandra Lyng fordi vi "kliner til" for de homofiles sak p instagram med #jvlahomo. N skal det sies at Gisle, som er programleder for serien er en nr venn av meg, serien er fantastisk og jeg oppfordrer alle til se (gjerne med besteforeldre og foreldre om mulig). Det hjelper kanskje ikke at mange heterofile kjendisjenter kliner til p instagram for fremme et budskap men s var vel heller ikke det poenget, poenget var dra oppmerksomhet mot serien, og DEN kan gjre en forskjell. Mer komplisert enn som s er det ikke. Jeg tror jo ikke at jeg og Sandra Lyng kan dra noen ut av skapet ved vre sexy p instagram f likes, s jvla dum er jeg jo ikke. MEN at #jvlahomo sprer seg og at flere ser p serien, DET vet jeg kan hjelpe. Tada. Ferdig snakka og ferdig bitcha. Jeg er lei av at folk skal bli s jvlig krenka av alt hele tiden, den trenden er jeg lei av.

 ♥ Jeg er serist trtt hele tiden. 

det er dessverre realiteten - dette gjr vondt


Mot slutten av fjorret valgte jeg anmelde en rekke trusler jeg hadde mottatt over en lengre periode. Det var konkrete trusler som oppfordret til vold, voldtekt og drap av meg, i tillegg til spredning av et privat bilde. Jeg dro til politiet med en bunke papirer som jeg, med hjelp fra advokat og management hadde brukt flere dager p samle sammen, hvor det var bevist og streket under de verste uttalelsene med fullt navn p mennesker, vi hadde brukt enormt mye tid p gjre jobben til politiet s enkel som mulig da vi frst anmeldte. Dette var enormt krevende psykisk for meg, men jeg gikk ut derfra med hevet hodet og var sikker p at jeg endelig skulle f en dom, og kunne fle meg trygg.

For litt siden kom avgjrelsen. Saken er henlagt, p grunn av manglende bevis.

Hvordan det kan vre manglende bevis at en gruppe med menn, gang p gang, kommer med konkrete trusler til meg i en gruppe med flere tusen mennesker, men ogs til meg privat p innboks er helt umulig forst. Det gjr meg forbannet at mannen jeg mtte hyst opp i systemet hos politiet spurte "hva er twitter?" da vi kom med papirene, han ante ikke engang hva sosiale medier er, og rynket p nesen og ba meg nrmest om bare logge av pcen. Som om det er en filleting.

Jeg var s sikker p at jeg skulle f en eller annen dom i denne saken, og jeg ser p det som et enormt nederlag. Ikke bare for meg, men for alle som fr bilder spredt, og fr en blge av trusler mot seg etterp fordi man er en "hore". Om ikke jeg - som fikk massiv oppmerksomhet i media p grunn av dette, som hadde god hjelp i en dyr advokat og et helt team rundt meg kan f en sak dmt - hva slags signal sender dette til alle andre i samme situasjon?

Jo, det sender dessverre signalet som er realiteten. Det er svrt vanskelig f hjelp nr saken kommer hyt opp i systemet. Nr det kom til selve bildespredningen hadde jeg til og med en konkret innrmmelse, der han som spredte det, alts exen min skrev "jeg sendte det jo bare til fire stykk". Sort p hvitt. Henlagt. Manglende bevis. Han kan n leve sitt liv som om ingenting har skjedd, men det gr ikke for meg. 

P et punkt ble adressen min lagt ut i denne gruppen, og i etterkant av det mottok jeg flere brev i posten med trusler, i tillegg til at en mann (eller flere) gjentatte ganger har prvd klatre inn vinduet mitt. Henlagt. Manglende bevis.

"Vi kan ikke egentlig gjre noe, fr det skjer noe" har jeg ogs ftt hre. Nei vel, hva mer m egentlig skje, da? M noen skade meg fysisk fr noe eventuelt kan bli tatt tak i? 

Det er s jvlig slitsomt og jeg vet ikke om jeg orker kjempe denne saken enda en gang. Jeg har lyst fordi jeg nsker meg endring, jeg nsker at man skal kunne anmelde noe spass alvorlig f gjennomslag. Jeg hper at om flere bare tr anmelde, vil det kanskje skje noe annerledes. Dette er dessverre ganske nytt for politiet som beklageligvis har en del eldre mennesker lengst oppe i systemet, som ikke vet s mye om sosiale medier. Kanskje det blir et skifte nr vi blir eldre. Edit: jeg har sammen med advokat klaget p henleggelsen, men dette er flere mneder siden og har enda ikke hrt noe. 

Jeg er skikkelig trist p grunn av dette, helt rlig.

nr du trenger det mest


Plutselig, ut av ingen steder, endret jeg synet jeg hadde p meg selv. Jeg begynte sammenligne meg selv med andre og deres karrierer. Jeg s p andre bloggere / influencere og lurte p hvorfor de fikk tilbud jeg ikke fikk, nr jeg flte meg absolutt like kvalifisert til jobben. Etterhvert ble jeg bitter og flte avsky ovenfor meg selv, fordi suksessen min aldri fltes bra nok. Jeg mlte alts min egen verdi opp mot hva andre fikk til.. En tankegang som sender deg inn i en negativ spiral som det er vanskelig, om ikke nesten umulig, bryte ut av. I tillegg blir du blind og ser ikke dine egne oppnelser, som for min del har vrt, og er, mange.

Om jeg snakket med venner og familie om disse flelsene, var de enige. "Du har rett, du er kjempeflink. Du burde absolutt ha ftt den jobben og den muligheten!", ord de sa i beste mening, men som bygget disse negative flelsene til bli store. De tok overhnd. Dette er ting som er hardt for meg innrmme, det er jo flaut si at man fler seg mindre verdt enn andre i samme bransje.

Men s kom hjelp fra litt uventet hold. Jeg snakket med kjresten min om flelsene jeg hadde, med en slags forventing om trst fra han. Men, han sa heller noe snt som "det er en veldig destruktiv mte tenke p, du kan ikke sammenligne deg med andre, du m bare sammenligne deg med ditt tidligere selv, mten du tenker p er du for smart til, du m ta litt ansvar over ditt eget tankemnster". Jeg husker hvor vi satt, p restaurant, han ovenfor meg p bordet, og jeg ble ganske overrassket over svaret jeg fikk. Vi kjente ikke hverandre s godt p den tiden og jeg hadde forventet kos eller ord som "du har helt rett, du ER bedre enn andre". Men istedenfor viste han meg ekte godhet ved - muligens - sette seg selv i en ubehagelig situasjon og fortalte meg hva jeg trengte hre, istedenfor det jeg ville hre.

vre snill kommer i mange former - det kan ogs komme i form av at noen er streng med deg, nr du trenger det mest. vre snill trenger ikke vre et smil p gaten til fremmede, eller hflighet om noen stiller deg et ubehagelig sprsml. Du trenger ikke ndvendigvis f andre til fle seg bra, og s er du en god person automatisk. Ikke for nedverdige noen av de tingene, det er alltids bra spre god energi. Men, neste gang noen du er glad i gir deg litt "tff kjrlighet", prv se p det som nettopp det: tff kjrlighet. Det er tft for dem, det er tft ta imot, men det er ekte godhet som bare pusher deg i rett retning.

snakke p ekte, om ekte flelser, er skummelt. Jeg er den type person som ofte brster ting under teppet fordi jeg ikke orker konfrontasjoner, slik har jeg nok mistet mange venner fordi avstanden mellom oss blir for stor av alle tingene vi ikke snakker om. Jeg er full av beundring ovenfor mennesker som tr ta de tffe samtalene, og ta tffe valg som bedrer ens eget liv.

Jeg fler meg sykt sterk n, og p et punkt i livet hvor jeg klarer ta tffe valg som gjr livet bra for meg selv. Og ikke minst, vise ekte godhet ovenfor andre. Om s det kommer i en litt tff innpakning. ♥ 

visualisering, the secret og mlsetting


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den frste boken de fleste snakker om nr det kommer til det spirituelle er "the secret", som ogs var den aller frste jeg leste for et par r siden. Det er mange av dere som spr meg om den boken fordi jeg nevnte den en del for et par r siden. Den handler kort fortalt om loven om tiltrekning, det vil si, det du nsker deg kommer til skje. Om du ber universet om bli rik, s kommer du til bli det. Om du nsker deg hardt nok vre velykket, ha en fin bil, ha jobben du nsker deg, s kommer det til skje.

Dette er p sett og vis sant. Jeg har drevet med loven om tiltrekning siden jeg var liten uten egentlig vite det. Jeg visualiserte at jeg skulle vre p senkveld (dette skriver jeg om i boken min "forbilde"), jeg visualiserte at jeg hadde kjent blogg, at jeg hadde leilighet i Oslo, at jeg hadde fine klr.. Alts, jeg s det for meg, og levde livet mitt i hodet som om jeg allerede hadde disse tingene. Hver dag s jeg p bilder av Oslo, klr jeg nsket meg, vde p bli intervjuer, skrive autografer.. Alle mine drmmer har kommet i oppfyllelse, og jeg hadde allerede levd ut alle mine drmmer fr de skjedde, om det gir mening.

Men, det er ogs her mange tar feil, og det er ogs her "the secret" feiler med gi gode poenger (i tillegg til at boken er skrevet p en kjedelig mte, med merkelige fonter og stygt design, haha). Du kan ikke bare sitte p rumpa og nske deg ting, og s kommer de til skje. Uansett hvor hardt du ser det for deg, og uansett hvor hardt du nsker det, s kommer det ikke til skje av at du ligger i sengen og drmmer deg bort. Det virker som om noen tror det, at du bare kan dagdrmme deg til suksess men slik er det selvflgelig ikke. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg skal ta et eksempel med sport. Om du nsker bli verdens beste fotballspiller, m du tenke "jeg skal bli verdens beste fotballspiller, det finnes ikke noe alternativ". Hver gang du fler p en liten tvil, m du se for deg at du er verdens beste fotballspiller, hvordan det ville ha fltes score ml i VM, hvor du skulle bo, hvor stolt familien ville ha vrt av deg, etc. Og s m du tenke "hva ville verdens beste fotballspiller ha gjort N?". Jo, verdens beste fotballspiller ville ha vrt ute trent, ikke sittet p sofaen og visualisert ene og alene. Du m gjre valg som frer deg til mlet ditt: trene mer, spise bedre, drikke mindre, leve rett og slett som OM du er verdens beste fotballspiller. Om du fr dette printet inn i hodet ditt tar du alle valg i livet basert p drmmen din. 

S, egentlig er det mest en teknikk for motivere seg selv til jobbe mot mlene sine, for min del i alle fall. For meg fantes det ikke noe annet alternativ enn livet jeg har n, fordi jeg nsket det s sterkt - og derfor jobbet jeg ogs mot det. P dager hvor jeg fler meg demotivert er det fordi jeg ikke har noe nytt ml jeg klarer se for meg. Et enkelt tips for komme i gang kan vre som flger: kle deg for jobben du skulle nske du hadde. Jeg kledde meg som en blogger p skolen, for si det snn haha. Jeg hadde hye hler, solbriller inne, extensions, solbrun hud.. Og skilte meg veldig ut. Men, det hjalp faktisk p motivasjonen, uansett hvor teit det hres ut.

Men, det jeg egentlig ville si: the secret handler mye om materialistisk lykke, du skal nske deg ting og ske lykke i noe som ikke er p innsiden av deg selv. Jeg tror man egentlig aldri vil bli lykkelig av ha en fin bil og mye penger, ikke av det alene i alle fall.. Det finnes mange fine bker du kan lese om du nsker bli i kontakt med deg selv. Det er en enormt fin og givende reise vre p, nr man innser at alt ordner seg. Og ikke bare det, man lrer seg bedre hndtere kriser, problemer med venner og familie, kjrlighetsforhold blir bedre.. Ja, listen er lang. Jeg vil gjerne anbefale power of now og the munk who sold is ferrari for en enkel start ♥ N skal jeg begynne p Conversations with god, jeg skal gi en oppdatering p hvordan den er! 

pne ynene


For noen mneder siden s jeg en dokumentar som satt meg ut. "What the health" heter den, og ligger p Netflix. Den provoserte meg, men det er helt rlig nesten da jeg liker meg selv best. Nr jeg er engasjert i noe p denne mten. Etter ha brukt en dry time p dokumentaren har jeg googlet rundt i flere timer, og jeg har S lyst at dere skal se den. Men frst, kan jeg komme med et par sm fakta som jeg noterte meg underveis i filmen: 

- P et slakteri slaktes 250 kuer i timen. Dette gir 15 sekunder per ku.Ting gr fort, noe som har frt til at det blant annet er spr av avfring i 90% av kjttet som selges i dagligvarebutikker i USA. (norge har - i flge et par artikler jeg fant, halvparten). For ikke snakke om spor av puss, og all antibiotikaen og hormonene man fr i seg ved spise kjtt / meieriprodukter. Her er ikke norge noe annerledes.

- spise kjtt er like kreftfremkallende som ryke.

- Kun 6 - 10% av alle krefttyper kan overfres genetisk. Om s, s er det ikke en eller to kreftceller som er ille, men maten du spiser kan, og VIL booste disse cellene om du spiser feil (det vil si, for mye kjtt). Som de fleste av oss gjr.. 

- Egg er spass lite godt for deg at det n i amerika ikke engang er lovlig si i reklamer at det er sunt eller bra for deg med hele setninger. S de m heller si "a good egg", det er ikke lovlig si "good for YOU". 

- Ost er bevist avhengighetsskapende og trigger (i mye mindre skala) de samme omrdene i hjernen vr som heroin gjr. Dette frer til at man vil ha mer og mer, uansett om man gr opp i vekt og huden tar skade.

- Det verste er at alt handler om kun en ting - penger. Apotekene skal tjene penger, regjeringen skal tjene penger, og kjttindustrien skal. Disse tre jobber ofte sammen. Alts, bare SE den dokumentaren, den er s bra! 


Det er trist at alt handler om penger. Bde vre egne hoder, men samfunnet vi lever i. 

Ville du ha banket din beste venninne for 1 million? Ville du ha spart p en hemmelighet som gjorde et helt land syke med diabetes, hjertefeil, astma og kreft, om du hvert r tjente 10 millioner? Hva er prisen for vre verdier? Har moral en prislapp, og i s tilfelle - er da vre moraler egentlig ekte? Slik funker denne verden.. og det finnes kun en ting gjre: pne ynene og ikke tro du ikke blir pvirket, still sprsml og vr din makt bevisst. Innser du det, kan du ta steget videre og GJRE noe. Om ikke for miljet, om ikke for dyrene, men for din egen del.

rykter, gode rd, karriere ++


Det dummeste ryktet jeg har hrt om meg selv: at jeg hadde planlagt alt rasismehatet som kom p musikkvideoen selv. Haha, alts WOW! S god p planlegge er jeg faktisk ikke.. Eller at jeg spredte hevnpornobildet av meg selv. Og alle ryktene jeg har hrt om at jeg er gravid, hele tiden, er ogs ganske dumme. Vanskelig velge bare ett rykte tydeligvis!

Noe jeg synes er skikkelig flaut: Alt kroppslig man ikke kan kontrollere. Om jeg - god forby - hadde sluppet en fjert offentlig eller sammen med noen hadde jeg blitt s flau at jeg sikkert hadde begynt grte. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg TAKLER det ikke. Jeg gjorde det da jeg og Joakim var i Nice, jeg ble s flau og han syntes det var HYSTERISK morsomt. Den historien har han fortalt til andre for si det snn.. Haha. 

Ett rd jeg vil gi 16 r gamle meg: Ro deg ned, pust med magen, og videregende varer ikke for alltid. Folkene som ikke engang ser p deg n kommer til prve vre vennen din om et par r.

Det beste rdet jeg har ftt: Flg mageflelsen! Den har alltid rett. Hjertet ditt kan lyve, hjernen din kan lyve, men ikke magen.

Jeg fler meg sterkest nr: Jeg er omgitt av mennesker som elsker meg for den jeg er, og uavhengig av pengene eller tingene jeg har.

En sang jeg aldri blir lei av: national anthem - Lana del Rey. Den lten har jeg hrt p nesten daglig i et par r, den blir aldri gammel og jeg oppdager nye elementer ved den konstant.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Om jeg oppnr noe bra, feirer jeg med : ta en middag med venner eller ligge p sofaen og spise potetgull samtidig som jeg ser gamle episoder av Kardashians. DA slapper jeg av! (favorittepisoden er da kim gifter seg med kris humphreys) 

Det beste komplimentet jeg har ftt: Kanskje ikke et direkte kompliment, men nr en person ser alle mine mrkeste sider, nr jeg er urasjonell, nr jeg er vanskelig og emosjonell, men likevel str ved min side og elsker meg. Det er et fantastisk fint kompliment, kjrligheten som er ubetinget. Ellers er det helt nydelig nr dere som har lest boken min eller flger bloggen min sier at den har gjort dere sterkere. Da svever jeg p en sky en hel dag.

Noen sterke kvinner som inspirerer meg: mamma, de nre venninnene mine, Miley Cyrus og Dolly Parton.

.. fordi: de er sterke mot alle odds, str opp for hva de tror p og lar ingen endre dem. 

Nr jeg holder p f sammenbrudd er den frste jeg ringer: pappa eller min boyfriend. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En ting jeg vet om kjrlighet: nr det er rett, s bare vet du at det er rett. Kjrligheten er stor, og den er verdt eventuelle hindringer. 

Nr jeg trenger stresse ned: mediterer jeg, trener, gr turen med hunden min i naturen (sett at jeg er hjemme i Harstad) eller mter venner for en god middag ute. lage to-do lister hjelper ogs. 

Det strste yeblikket i karrieren min: da jeg kjpte leiligheten, at jeg kunne gjre det med penger jeg hadde tjent selv var virkelig et stort yeblikk - jeg velger omtale det som et yeblikk i karrieren, fordi leiligheten er et direkte resultat av all jobbingen jeg gjorde da jeg enda bodde hjemme hos foreldrene mine.

Noen ord leve etter: bare hopp i det, alt ordner seg til slutt. 

 

dette har jeg p telefonen!


Jeg tenkte gi dere et "personlig" innblikk i telefonen min, etter nske fra flere lesere. I tilfelle noen skulle lure: jeg har iPhone 7 og er veldig fornyd med den!

Lst skjerm og startside:

Telefonen min er ganske ryddig, og jeg har sortert alt inn i mapper etter kategori. Jeg har heller ingen uleste sms-er eller eposter, men p Messenger er det et sant helvete med over 600 uleste til enhver tid. 



Underholdning: 



🍍 Som dere kanskje ser har jeg appene til alle i Kardashian-familien, utenom Kim (som er rart, for hun er favoritten min). Appene koster rundt 30 kr i mnd per stk, og om dere vurderer kjpe og lurer p om det er verdt det: nei. Jeg m huske avslutte disse, for jeg sjekker de sjeldent / aldri. Det er egentlig bare en oppsummering av alt de gjr p andre sosiale medier, som du kan se gratis.

🍍 D-play og Netflix bruker jeg for se p serier. Netflix er favoritten fordi man kan gjre serier og filmer offline, og det tar veldig kort tid. Anbefales! D-play lastet jeg mest ned for se 71 grader nord da Henrik Thodesen og Sandra Lyng var med, og n bruker jeg den aldri (men betaler, herregud). 

🍍 Foursquare er den beste appen nr du reiser! Litt som en mer "hip" tripadvisor. Jeg og Joakim brukte denne flittig i Praha, jeg bruker den n i Paris og skal bruke den igjen p neste ferie. Du fr tips om spisesteder, nattklubber, ting gjre +++ i omrdet nrme deg. Been er ogs en reiseapp hvor du skriver inn hver gang du har vrt i et land, s regner den ut hvor mange % av verden du har beskt. Jeg er p 11%.

🍍 Ellers bruker jeg Soundcloud og Spotify til musikk, og podcast-appen benytter jeg meg en del av. Der er mine favoritter Tusvik & Tnne, Pia & Psyken, Psykologen, Hva er greia med, Philosophize this, Filosofiska rummet og Uillustrert vitenskap.


Bilde og video:



🍍 Jeg redigerer alle bildene p instagram med appen VSCO. Den er gratis, og s kan du kjpe filter underveis - noe jeg har gjort. Favorittfilteret er F2, og s skrur jeg "grain" ganske hyt p bildet. Giphy cam er ogs gy for redigere bilder, da fr man en animert look slik som jeg har gjort p blant annet DETTE bildet. 

🍍 iMovie p telefonen er genialt om du vil redigere kjappe snutter til instagram, og rotate & flip er perfekt om du har filmet noe du vil legge ut som havner feil vei (penbart). 


Trening og meditasjon



🍍 Relax and sleep well var den frste appen jeg begynte bruke for meditasjon, men egentlig funker den best for soving. Jeg _elsker_ sovne til denne appen og blir nesten litt trist nr men session tar slutt, haha. Headspace er den jeg bruker daglig n for tiden, og den vil jeg anbefale p det varmeste. I starten gjr du 3 minutter guidet meditasjon per dag, og s bygger det seg videre derfra. Helt perfekt om du vil komme inn i meditasjon!

🍍 Til trening bruker jeg appene Yoga Girl og Seven mest. Sistenevnte er favoritten, og om du har den appen er det aldri en unnskyldning droppe trening. velsene er varierte, motiverende og det er enkelt henge med. 

🍍 De vrige appene bruker jeg ikke s mye, og "olympus share" skal egentlig ikke ligge i denne mappen, den har bare havnet feil. Den skal penbart ligge p foto / video, for det er appen jeg bruker som selvutlser til kameraet mitt. Jeg flyttet p den n! 


Praktisk


 

🍍 Til transport bruker jeg Uber (anbefales som faen), Ruter Billett og Flytoget sin app. Og mer er det vel egentlig ikke si om saken, haha. Jeg hper ikke Uber blir lagt ned forresten, det hadde vrt krise. Det er jo snakk om gjre det 100% ulovlig i Norge, og da m man begynne ta taxi igjen, som suger :( 

🍍 Appen til BIK BOK er ganske grei ha, ettersom man ofte fr ganske store avslag p kjpene man gjr der. Sist gang fikk jeg vel 50% avslag p et helt kjp, det er jo ikke helt feil. Appen er gratis!

🍍 Rescue Djuice bruker jeg for finne ut hvor jeg kan bytte inn ladestasjonen til iphonen min, for f en ny. Dette er gratis! 

🍍 Kolonial er en online matbutikk slik at du slipper g p butikken selv men fr varene levert rett p dren. Jeg handler derfra kanskje en gang i mneden om jeg skal ha skikkelig storhandel. 

🍍 Pollenvarsel bruker jeg for sjekke nr det er mest pollen i omrdet jeg befinner meg i (jeg er allergisk), Brun og Blid er penbart for solarium (selv om jeg ikke har tatt det p en god stund), og Troms Parkering er for betale parkering i Troms, haha.. Men jeg er jo ofte der, s greit ha liksom. 
 


Snn! Thats it, kom gjerne med flere nskeinnlegg :) 

Her er sannheten


Her om dagen fikk jeg en kommentar som provoserte meg. Kommentaren var som flger. "Du burde vre mer pen om drama som skjer i livet mitt p bloggen, for det er noe man m gjre om man er toppblogger". Vel, jeg beklager at blogglesere har ftt et s forvridd syn p hva blogging handler om, men jeg forstr det jo ogs. Det fungerer dessverre slik at jo verre drama man klarer lage rundt seg selv som person, jo flere klikk fr man, og jo mer penger tjener man - i det korte lp. Det virker som om mange ikke helt har forsttt at man en dag skal bli 30 r gammel, 40 r gammel, osv osv. Og hva skal man finne p da? 

Det skjer s klart mye spennende i mitt liv ogs som ikke handler om jobb. Jeg som alle andre har problemer med folk i omgivelsene mine, og jeg kunne ha skrevet masse overskrifter og laget drama rundt meg selv for f klikk p bloggen. Men hvorfor gjr jeg det ikke? Fordi jeg er 22 r gammel, jeg er VOKSEN. Jeg, og de fleste andre bloggere i Norge er voksne mennesker som har et visst ansvar ovenfor bde oss selv, men ogs eventuelle fremtidige barn, vrig familie, venner etc. Jeg setter en veldig tydelig strek nr det kommer til dra andre inn i det jeg har skapt her.

Om jeg har et problem med noen, s tar jeg det opp med dem og prver finne en lsning. Jeg skriver ikke et blogginnlegg for provosere eller skape oppmerksomhet - for HVA vil man med det? Om jeg er forelsket i noen eller har en greie med dem, s holder jeg det ogs mellom oss helt til man er sikker p situasjonen - for det tross alt finnes et annet menneske i det regnestykket, noen som kanskje ikke har et nske om vre offentlig, og da respekterer jeg det. Jeg vil forvrig ikke ha en kjreste som nsker vre p bloggen, det har jeg hatt fr, og vi s jo alle hvordan det gikk. Det er poenget: ALLE S HVORDAN DET GIKK. "Alle" ble dratt inn i mitt private, srbare kjrlighetsdrama hvor jeg endte opp som en tapende part, fordi 1. jeg var den som ble sret, 2. alle fikk det med seg, 3. det var noe for folk snakke om, samtidig som jeg satt hjemme alene og var lei meg. Ja, det var klikk p bloggen og drama rundt meg som person, men var det verdt noe i lengden? Absolutt ikke. Da exen min havnet i fengsel for ha sltt bestevenninna mi for eksempel, s nevnte jeg det aldri p bloggen selv om det sto skrevet om i media. Jeg visste at det ville vrt en kortsiktig "gullgruve" for meg, hvor hvem vil ikke lese om hvordan det er vre i rettsak mot exen sin? Men det var vel da jeg begynte ta noen steg tilbake og innse - p ekte - at ting p internett ikke forsvinner, og enkelte ting er bedre takle p privaten med de man er glad i. 


Random bilde av meg og Dajana. 

Grunnen til at jeg ikke skriver om rumpa mi p bloggen for eksempel, er fordi det er MIN sak. Jeg vet ikke helt hva som er rett gjre, men det er uansett noe jeg nsker finne ut av p egenhnd. Hvilke komplekser jeg eventuelt har hatt, og hva jeg eventuelt sliter med n, er min greie. Det er kanskje provoserende for noen, men det er ikke mitt nske - hadde jeg ville provosere kunne jeg gjort det hundre ganger verre enn det jeg gjr n. Istedenfor bry seg om hvor stor rumpa mi er, s kan man vel for faen bry seg om litt viktigere ting - men nei, beklagelig vis, i denne Kardashian og sosiale-medier generasjonen er det viktigere snakke om rumpa til folk enn fokusere p seg selv og hvordan man selv kan ha det bra. Og det vet jeg jo, for penbart blir jeg pvirket ogs.  Det er viktigere peke finger p at jeg - som tross alt er en normal person - ogs kan fle p presset og bikke under for det. Og s vil man jo gjerne klandre noen for alle sine problemer, og da er det greit peke finger. Nr har det noen sinne hjulpet noen? Om du fler deg dritt med ditt eget utseende og sier "ja, men det er fordi Sophie Elise ser ut p en viss mte", s ok: hvor fikk det deg klandre noen andre for at DU fler deg kjip? Hva hjalp det? Man m fokusere p hvordan man skal hjelpe seg selv, og hvordan man skal klare distansere seg fra det presset sosiale medier, andre personer osv legger p deg. For la oss si at jeg dr i morgen - hvem skal man da klandre? Da finner man noen andre. Og s noen andre igjen. 

Jeg fler det sier mer om andre enn om meg, for uansett hvor mye bra jeg gjr, og uansett hvor mye jeg skaper, ender jeg opp med mtte snakke om de samme fuckings tingene: utseende. Og hva forteller DET unge jenter? Det forteller at du kan jobbe hardt som faen og st p, men det har ingenting si, for det er utseendet ditt som er spennende, tydeligvis. Om du har komplekser og har fikset p det, s er det hva du skal mtte konfronteres med til evig tid. Da jeg skrev bok, som forvrig solgte 45 000, var p frsteplass i flere uker og fikk gode anmeldelser, hva mtte jeg snakke om i intervjuer? Silikon. Det er ikke silikonet mitt som skrev boka, det er meg. Det er ikke rumpa mi, puppene mine, leppene mine eller hva det n mtte vre som har ftt meg dit jeg er n, selv om det kanskje kan vre enkelt for noen pst det. Det finnes tusenvis av jenter i Norge som har operert seg og ser ut p en viss mte, om det var oppskriften p suksess hadde vel alle hatt suksess. Snn er det jo ikke.

Jeg er p et mye bedre sted enn jeg har vrt noen sinne og fler absolutt at jeg er p rett vei, men har ogs mange helt forferdelige dager hvor jeg hater meg selv, og ikke minst utseendet mitt. Som dere alle vet, s har jeg slitt veldig mye med komplekser over eget utseende og enkelte dager og perioder er verre enn andre. Jeg har hatt perioder hvor jeg fler meg helt tipp topp, hvor det fles helt fantastisk for eksempel ha gtt opp i vekt, ikke bry seg s mye om utseendet osv, og s kommer det en knekk hvor jeg fler meg ekkel og jvlig. Slik er det for alle, regner jeg med. Jeg er et menneske i utvikling og takk Gud for det, men  jeg har lrt at alle disse problemene mine er mye enklere lse om jeg dealer med det p privaten, og ikke tar det med hele Norge, kun for f et par klikk p bloggen i bytte mot hore ut sjelen sin p internett. 

Ah, dette ble sikkert veldig rotete og teit, og jeg fikk ikke frem noen poenger. Sannheten: jeg blir mye mer lei meg av kritikk og stygge kommentarer n, enn hva jeg ble fr. Egentlig skulle jeg nske folk aldri tok meg serist, da hadde det vrt s mye enklere. Da alle andre hadde lave forventinger til meg, s flte jeg at jeg mtte bevise noe. N er det mer snn.. folk vet at jeg er relativt oppegende og det plager meg litt, for da M jeg si de rette tingene hele tiden. Og alt jeg har skrevet her n er sikkert veldig feil, men det fr bare vre. 

BYYYYE. 

livet uten alkohol - oppdatering!


Jeg tenkte jeg skulle oppdatere dere p hvordan livet uten alkohol er s langt! Jeg har n vrt uten et par uker hvor jeg ikke har tatt en eneste drink, ikke l, ikke vin.. Ingenting. Jeg kan gjerne oppdatere dere underveis ogs i prosessen, om dere vil? Forhpentligvis motiverer jeg andre i samme slengen! 

💃🏽 Det mest krevende er uten tvil hvordan andre rundt meg takler det. Jeg merker at venner og bekjente holder mer tilbake rundt meg, og ikke inviterer meg til ting p samme mte som fr. Dette er jo ikke for vre kjip fra deres side, jeg forstr det skikkelig godt, man blir automatisk en "festbrems" i andres yne nr man ikke drikker. Men det gr helt fint, det kommer nok en balanse p det etterhvert.

💃🏽 Jeg har ftt mye mer tid til ting jeg liker gjre, som for eksempel trene, lese, vre i mitt eget selskap, sove godt.. Det er s fint! Om man fester et par ganger i uken gr det ekstremt mye tid til forberedelser, selve festingen, fle seg dritt dagen etter etc. Timer man kan bruke p s mye annet - s jeg prver heller tenke p alt jeg fr, istedenfor alt jeg "mister". 


 

💃🏽 S langt har jeg vrt bde DJ, vrt p festival, p konsert og p fest uten drikke, og jeg har det akkurat like gy som fr. Pluss jeg vkner opp dagen etter og fler meg helt tipp topp. Jeg har allerede mistet veldig mye vann i kroppen og ser derfor slankere ut, selv om jeg ikke tror jeg har gtt ned i vekt siden jeg sluttet, det var heller ikke poenget med slutte. Men man blir litt "blubbete" i kroppen av drikke alkohol, og spesielt rundt magen for min del (oppblst). Jeg spiser ogs sunnere, fordi dagen derp eller som nattmat er det fort gjort spise pommes frites, burger (vegetar for min del, relax) eller godteri. For ikke snakke om det konomiske! N tar jeg beina fatt og gr, eller hopper p bussen. Da jeg festet ble det alltid taxi eller uber. Kanskje jeg skal regne over hvor mye penger jeg har spart nr ret er over? Jeg tr nesten ikke tenke p hvor mye jeg har brukt. 

💃🏽 Jeg savner ikke alkohol i det hele tatt, og har ingen tanker som "n gleder jeg meg til begynne igjen". Jo lengre jeg gr uten, jo fjernere blir det skulle starte. Enn s lenge er det jo bare en "midlertidig" greie, men man skal ikke se bort ifra at den kommer til vare en stund. De unntakene jeg kan se for meg gjre i fremtiden er p ferie, men drikke her hjemme har jeg hverken lyst eller behov for. Jeg forstr likevel at andre gjr det, og synes bare det er hyggelig om folk koser seg. 

💃🏽 Det er helt fantastisk ikke ha s mye angst over alt mulig. Det er jo vitenskapelig bevist, alkohol bygger opp under angst og spesielt dagene etter. Om man generelt sliter med angst er det ikke bra drikke, og det gjr jo jeg. Eller, jeg er i alle fall veldig i faresonen for slite mye med det, med mindre jeg tar steg for passe p meg selv. Og det gjr jeg n! 

Takk for at dere er s snille om denne avgjrelsen, det setter jeg skikkelig stor pris p :) 

10 sprsml og 10 svar


Hva er egenskapen du setter mest pris p ved deg selv? 
At jeg er s uredd. Jeg tr ta sjanser og om jeg fr en mulighet (som fles rett for meg og karrieren min) s tar jeg den, uten tenke p hva andre kanskje mener. Jeg gir rett og slett ganske faen, p de punktene hvor det er greit gi faen. Jeg tror ikke jeg fr s mange flere muligheter enn andre, men jeg bare griper de jeg fr og gr inn 100% hver gang. Jeg har gjort mye jeg tenker tilbake p som kleint og undvendig (for eksempel Masterchef, hehe) og det er noe jeg ikke ville ha gjort om, fordi det ikke fr meg noen vei. S der har jeg absolutt utviklet meg et par r, jeg tr si ifra og vet flge mageflelsen. Noe jeg ogs setter pris p!

Bade i havet, eller plaske i basseng? 
Jeg er veldig fascinert over og glad i havet og alt livet som finnes der, men samtidig livredd for det. Jeg er ikke redd for hai eller andre fisker, men jeg er redd for trkke p noe ubehagelig eller plutselig oppdage Gud vet hva.. S uten tvil basseng, selv om jeg egentlig ikke er s glad i bade generelt sett. Jeg har vrt p flere ferier til utlandet i r, men faktisk ikke badet en eneste gang, s vidt jeg husker. Jeg holder meg p land.


 

Hvem snakket du med sist p tlf?
Jeg er jo i Paris akkurat n alene, men i kveld fr jeg besk av en gutt. Som for rlighetens skyld er en gutt jeg har en greie med, og liker godt. S vi snakket i telefonen fordi han er i leiligheten min akkurat n, og mtte huske ta med et par ting jeg hadde glemt. Speaking of s har jeg kjempenoia for ha noen i leiligheten min nr jeg ikke er der, hper jeg har klart gjemme alle spor for hvor jvlig jeg faktisk er, hehe. 

Hvor mange puter har du i sengen? 
6! Men jeg har kun en pute jeg faktisk bruker, de andre liker jeg ikke. S de str egentlig kun der til pynt, eller fordi jeg ikke har noen andre steder legge dem. 

Foretrekker du ringe eller sende sms? 
Jeg liker i teorien best sende meldinger, men jeg fr alltid en bedre flelse inni meg av snakke i telefonen. Man fr frem poenget sitt p en bedre mte, bedre flyt i samtalen, man kan sitte igjen med noe etterp, osv osv. Men jeg ender alltid opp med sende melding likevel, og er ikke den type person som snakker i timevis med venninner. Jeg og Joakim snakker for eksempel helt EKSTREMT mye over melding, og om det gr en halv dag uten hre fra han blir jeg nesten bekymret, s glad er jeg alts i det mennesket.

Hvilken dessert er din avoritt?
Jeg er som nevnt tidligere avhengig av Creme Brulee (og klarte sikkert ikke skrive det riktig n engang?), men det som er s rart, jeg liker ikke topplokket p den desserten, kun innholdet. Jeg spiser det cirka hver dag. N m jeg jammen ut spise det en gang til, lol. Brownies og is er jo den soleklare favoritten igjennom mange r, s nr min rare avhengighet for Creme Brule (?) gr over, s er nok dette klassikeren.





Hva er planen din for dagen?
Jeg skal dra p Lavenue, et spisested i Paris som jeg liker godt for f i meg noe mat. Etter det tenker jeg vandre bort til Eifeltrnet alene og sette meg der en stund (om vret tillater det), s videre p Sephora og shoppe litt sminke. Det er obligatorisk nr jeg er i utlandet! S tenker jeg dra til Peninsula Paris, et hotell som ogs har veldig god mat. Det er skikkelig deilig vre alene, selv om jeg gleder meg til f besk s klart.

l, vin eller drinker?
Jeg drikker jo ikke for yeblikket, men tidligere drakk jeg mest bare vin - rd eller hvit, det spiller egentlig ikke s stor rolle, det kommer an p anledningen og eventuelt hva man spiser. Men rdvin er definitivt mest kos og litt mer "romantisk" p ett vis, og hvitvin ble mer om jeg skulle feste. l lrte jeg meg nylig drikke men da bare raper jeg hele tiden og fr oppblst mage, hehe. Og drinker er jeg heller ikke s stor fan av, det blir for mye "greier" for min smak.

Hvor sosial er du?
Jeg liker vre med folk, men jeg henter energi av vre alene. Jeg er en sosial introvert med andre ord, haha. Jeg kan ogs bli stresset om det er mange folk som "kjemper" om oppmerksomheten, da trekker jeg meg litt tilbake og blir ukomfortabel. Jeg er med andre ord ikke den som skriker hyest eller vil ha mest oppmerksomhet, derfor kan enkelte gjenger vre litt slitsomme. 

Hva er ditt drmmereiseml? 
Etter at jeg s dokumentarfilmen "chasing coral" fikk jeg veldig lyst til reise til Australia dykke ved The Great Barrier Reef, for forhpentligvis kunne sette mer lys p tematikken (som er s alvorlig og rammer oss alle). Jeg satte pappa p saken og forhpentligvis fr jeg til en tur med han, det er ikke noen jeg heller vil oppleve det med. :) Ironisk fordi jeg er redd for havet, men nr man dykker kan man jo faktisk se, og da gr det liksom greit. 

Sist gang jeg snorklet, looooool!!!! I Florida. 




Jeg fant denne listen p bloggen til Stina, s takk for at jeg fikk "lne" den 💗

 

 

 

 

hvorfor jeg ikke skal drikke alkohol ut ret


Jeg har aldri vrt en person som drikker alkohol alene, jeg kunne ikke funnet p ta et glass vin i mitt eget selskap fordi jeg har s sinnsykt lyst p alkohol, og jeg har heller aldri vrt en person som skal vre lengst ute, drikke mest og ikke kan g glipp av en fest. Jeg har aldri tenkt at jeg har et akutt behov for alkohol eller kjent noen avhengighet til det, og frem til jeg ble 20 hadde jeg faktisk kun vrt p byen et par ganger, og aldri p etterfest. Men, for litt over ett r siden - da jeg ble singel - endret drikkevanene mine seg fra vre alkohol et par ganger i ret, til bli flere ganger i uken. Dette kom av at jeg ble med ut p eventer, middager og fester som jeg ellers ville ha droppet, og hver eneste dag var det noe nytt gjre. Jeg fortsatte vre den personen som gjerne dro hjem frst, men jeg elsker vre sosial og ble likevel med p noe hver dag. Om du har et hyt tempo med mye jobb og tidlige morgener, og da i tillegg skulle feste flere ganger i uken.. Det sier seg selv at det ikke er noe srlig for kropp og sinn. 

Jeg trodde kanskje at fest, og et veldig bredt sosialt liv var det som skulle til for meg. Det var hva jeg trengte for fle meg hel.  bli kjent ga meg jo ikke den "helhetlige" flelsen jeg hadde trodd, som om jeg jaktet p noe som ikke fantes, da var kanskje et bredt sosialt liv og vre litt "yolo" lsningen? Og jeg skal ikke legge skjul p, jeg er introvert og den ekstra selvtilitten man fr av alkohol har vrt digg. Men da kompenserer man for noe som absolutt gr ant lse, men ikke ved skjule det under alkohol. Det siste ret har jeg vrt p en litt annen type reise for finne meg selv: meditasjon, mindfullness, utforske mitt eget sinn og min egen kropp p en annen mte. Jo dypere jeg har kommet inn i det, jo mindre lyst har jeg hatt p alkohol. Plutselig en kveld tenkte jeg bare "n vil jeg faktisk ikke ha mer". Kroppen min fles s utrolig mye bedre n, og ikke minst sinnet mitt, og dette er etter en veldig kort periode. 

Jeg har ikke satt noen tidsperiode for hvor lenge jeg skal vre uten alkohol. Dette er ikke noe "tvang" jeg legger p meg selv og jeg kan forvrig drikke nr jeg vil, men jeg er ogs lei av tenke at jeg KAN slutte, uten gjre det. Jeg har tenkt ut 2017 i frste omgang, s fr jeg se etter det. Jeg vil gjerne feste og er mer enn gjerne med p det sosiale, selv om jeg allerede merker at det er ubehagelig nr jeg sier "jeg drikker ikke i kveld" og folk bare "men hva FAEN hvorfor ikke!" og s er det som om jeg setter en brems p hele festen. Jeg forstr dem, da. Jeg liker heller ikke drikke nr andre er edru rundt meg. Men da kan jeg heller stille som sjfr / passe p andre / danse uansett, hva enn. Sosialt liv vil jeg jo ikke gi opp, hehe. 

Dette er noe jeg ikke helt har klart se tidligere men som har blitt veldig klart n: jeg kjenner veldig mange "funksjonerende alkoholikere". Det vil si, folk som drikker 5-7 dager i uken, gjerne full flere av dem, men likevel kommer seg p jobb og har et normalt liv. Denne livsstilen funker kanskje for mange, men den funker ikke for meg. Det var egentlig litt hardt innse, jeg er i en bransje som er veldig gy og mye som skjer, og observere andre sitt liv fikk meg til tenke "hvordan klarer de alt det der, og ikke jeg? Feste hver dag, men likevel jobbe, trene, lage middag og se freshe ut?" Jeg har alltid klart g p jobb og gjre det jeg skal, men jeg har ikke vrt i kontakt med meg selv, ikke ftt trent slik jeg nsker, ikke hatt de matvanene jeg nsker, osv osv. Jeg vet jeg er smart, engasjert, lidenskapelig og drmmende, men alt det blir svekket nr man fjerner seg fra seg selv. Om dere skjnner? Og det er det ingen fest som er verdt. 

Jeg begynte sette regler for meg selv, som for eksempel "jeg skal kun drikke nr det skjer noe spesielt", men "noe spesielt" skjer jo S ofte! Eller "jeg skal kun drikke p middager", men det er jo ogs en del. Eller "jeg skal kun drikke nr jeg er DJ" og da tenker man snn "ja men n er det jo en bursdag / innflyttningsfest / jeg har gjort noe bra, s da kan man ta seg ett glass" og slik fortsetter det. Som sagt, jeg kan godt begynne drikke igjen men da tror jeg livet mitt m vre en del roligere og uten s mye gy som skjer, eller eventuelt at jeg lrer meg bare si ja noen ganger og ikke hele tiden. Og akkurat n er det greit vre 100% uten. 

Jeg merker at jeg fler meg som en nerd som skriver dette og at jeg er livredd for ikke bli invitert p ting lengre, men det hper jeg ikke skjer. Uansett, jeg ville bare fortelle dere og forhpentligvis mister jeg ingen venner p veien, haha. Da fr vi heller mtes om en stund. S NEI jeg er alts ikke gravid som noen trodde, jeg er bare p et fint sted i livet og jeg har aldri vrt s trygg og rolig i meg selv fr. P ekte. Og det fles bra :) 

den verste perioden i mitt liv


De siste ukene har jeg ftt rekordmange meldinger fra unge flgere som sier de sliter med eksistensiell angst. Dette er noe jeg har skrevet om p bloggen et par ganger tidligere, da jeg er den eneste av alle jeg kjenner som har slitt med det samme. skrive om det ble mitt utlp, og jeg hadde helt rlig ikke trodd noen ble kjenne seg igjen. Dessverre gjr mange det ser jeg n, og alle fler seg like alene.

Jeg har lrt n at det ikke heter "eksistensiell angst" (i mitt tilfelle), men derealization disorder. Dette er noe jeg er ndt til leve med resten av mitt liv, men heldigvis fler jeg at tilstanden min er 95% under kontroll, og jeg merker kun noe til "sykdommen" i veldig svake yeblikk, som nr jeg ikke har ftt nok svn, er psykisk utmattet eller ikke tar godt nok vare p helsen min. 

Jeg kan prve forklare: eksistensiell angst er nr du er stresset over livet ditt, fremtiden, redd for d, lurer p hva som er din mening i livet etc.

derealization disorder: nr du fler du observerer deg selv fra ute av din egen kropp, og/ eller du har en flelse av at ting rundt deg ikke er ekte. Jeg flte hver dag i flere mneder at hele verden var en illusjon som nr som helst kunne bli brutt ned foran ynene mine, og i perioder var det s ille at jeg ikke klarte gjre annet enn bare ligge i sengen med dynen over hodet, uten f inntrykk fra verden utenfra. se seg i speilet klarte jeg heller ikke, det var skummelt og ubehagelig. Jeg syntes mennesker s ut som rare dyr, og til og med min egen familie var vanskelig se p. Dette var s klart utrolig forstyrrende for meg, og jeg flte jeg var i en slags tke / drm hele tiden. Ofte flte jeg ogs at jeg var med i et videospill, haha. Det er veldig rart tenke tilbake p n.. Det fltes nesten ogs som deja-vu, bare konstant. Den ekle flelsen i kroppen. 

Jeg tror de fleste har kjent p denne flelsen (eller noe lignende) i sm yeblikk, men for meg og mange andre var det hver dag, hele tiden. Jeg vknet opp hver morgen og lurte p hvordan jeg skulle klare ta meg igjennom dagen som et normalt menneske, og det var akkurat som om vi lever i en boble hvor jeg hadde klart "bryte ut" av den boblen med "uhell", og at jeg flte p en flelse som ikke var helt min. Dette er helt fjernt forst for de som ikke har opplevd det selv, noe jeg forstr.

Jeg tror det ble trigget av at jeg en dag fikk en flelse av at jeg forsto meningen med livet. Hva det var kan jeg ikke forklare, for det var ikke en tanke - det var en flelse. Istedenfor gjre meg glad ble jeg veldig redd, og jeg s plutselig meg selv utenfra. Bokstavelig talt, synet mitt ble flyttet til andre enden av rommet og jeg kunne se meg selv st midt p gulvet p treningsstudioet. Det var en utrolig ekkel opplevelse, og jeg flte nesten at jeg hadde ndd en "hyere makt" som ikke var ment for meg. P dette tidspunktet var jeg ikke spirituell i det hele tatt, og jeg kunne ikke forst NOE av det som skjedde med meg. S var helvete ls, og den ene tanken utlste den andre, som til slutt ble en spiral av tanker som varte i flere mneder. 

Jeg var ekstremt psykisk og fysisk utmattet da jeg fikk derealization disorder, og det kom fra ingen steder en dag jeg var p trening. Jeg hadde sovet lite over en lang periode, stresset med trening, hatt kjresteproblemer, flt meg fl og s plutselig smalt det og gjorde livet mitt hundre ganger vanskeligere. Jeg har hrt om folk som har ftt lignende opplevelser i en psykose eller etter et traume, men i mitt tilfelle er jeg nok for det frste veldig genetisk anlagt for f angst, og for det andre var jeg veldig sliten og i en fase hvor jeg tenkte mye p universet, s mye dokumentarer med konspirasjonsteorier etc. 

N har jeg det bra, og jeg har egentlig ingen oppskrift p hvordan det ble bedre, noe som er frustrerende for jeg vil gjerne hjelpe andre som har det likt. Jeg er ekstremt stolt av meg selv som kom meg igjennom det, for det var faen meg den verste og rareste perioden i hele mitt liv som jeg flte meg helt alene om g igjennom. Jeg kan kjenne p det n og da, kanskje en gang i mneden eller oftere i perioder, men det er helt holdbart siden jeg for det meste har et normalt liv. Jeg anbefaler se DENNE filmen, og lese kommentarene under. Da fr man forklart det nrmere, men det er kanskje vanskelig forst om man ikke har vrt der selv. Jeg kjenner meg igjen i alt han sier (bortsett fra hvordan han fikk "sykdommen"). 

Men! N er jeg faktisk glad jeg har hatt den perioden av livet mitt. Jeg ble sterkere og tryggere i meg selv, og har kommet til et helt nytt niv av forstelse for andre mennesker, men ikke minst forstelse for hvem jeg er. Jeg vet at dette sikkert er veldig rart lese for noen som ikke har hatt det snn, men jeg tror ogs det kan hjelpe for noen som er veldig "lost" akkurat n. Vit at det blir bedre!!! Og se gjerne DENNE videoen ogs, som har mange gode tips for en healingsprosess. Lykke til!! 

vi skal prate til vi dr


Det sa stopp. En plass p veien satte jeg opp en vegg, som skulle beskytte meg fra alt utenfra. En slik vegg, som endte opp med delegge meg, for jeg ble beskyttet fra mine egne flelser. Flelser har vrt det som holder meg gende. Jeg er et flelsesmenneske, og har pleid fle alt s sterkt. Men s skjedde det noe. 

I fjor ble hjertet mitt knust. Det var lenge veldig srt og vanskelig for meg, men n, som jeg sitter her i sengen min alene, vet jeg at jeg er 100% over det. Det er ikke noe kjrlighet der, det er ikke noe hp meg prver overdve, men kanskje viktigst - det er ikke noe hat. Det er total likegyldighet, og det er godt. Det finnes ikke en eneste liten del av meg som hper p melding, slik jeg gjorde hver eneste dag i hele fjor. Tanken om hoppe opp fra sengen for kunne lpe til han, om s bare for mte han i fem minutter, den viljen er ikke der lengre. Og den viljen tar virkelig knekken p en person om den ikke er gjengjeldt.


 

Kjrlighet kom alltid veldig enkelt for meg. Ble jeg forelsket i noen, s ble det gjengjeldt. Tanken p bli helt hodestups i noen som likte meg - men ikke likte meg godt nok - den virket s fjern. Hvordan kunne det skje med folk? Hvor dumme og naive er folk, egentlig? Slik tenkte jeg. Men s havnet jeg der selv. Skikkelig dypt, hardt og intenst inni det.

Jeg er glad jeg fikk den erfaringen, for det er vel noe alle burde g igjennom. Den fasen hvor man overanalyserer alle sm signaler, og tror, hper og lager unnskyldninger p vegne av et annet menneske. "Han liker meg, jeg vet det. Han er vel bare sliten. Han har mye tenke p. Han klarer bare ikke vise flelser". Men nei, liker noen deg, s vet du det. Vil noen vre med deg, s er de det. Det er faktisk s smertefullt enkelt, og man fortjener mer enn leve i en fantasiverden, inni en boble som blses opp, og s sprekkes hull p annenhver dag.

Jeg har aldri vrt den type jente som lper etter gutter som ikke vil ha meg. Spiller noen spill med meg, vet jeg allerede at jeg er over dem. Da fler de at de m bevise noe, vre "han kule" som ikke svarer p melding, rett og slett fordi personligheten deres ikke er nok lene seg p. De m spille p ubesvarte anrop og ubesvarte meldinger for f en jente, og det funker ikke p meg. Det er jeg glad for. Den fasen av livet er jeg over. Husk p det: om noen spiller spill med deg, s har du dem allerede. Du orker ikke spille spill med noen du ikke bryr deg om.

Jeg er glad for alt som skjedde i fjor. Hver eneste opptur, nedtur og detalj. Enhver person du mter gir deg noe som du tar med deg videre, og det er s viktig vre rundt rett mennesker. De jobber alle med deg til den du blir til slutt. Du har sikkert hrt det hundre ganger fr, men jeg sier det igjen n, og forhpentligvis tar du til deg ordene. Du blir formet av forholdene du har, bde romantiske men ogs med venner - til det bedre, men ogs til det verre. Jeg gikk lenge og flte meg uverdig, og aksepterte det jeg fikk, fordi det hadde jeg blitt vandt til. Vandt til kjempe for s lite. Vandt til gi mye, men f lite igjen. Det er et enkelt mnster lse seg inn i, og vanskelig bryte ut av. Men det gr, og jeg klarte det.

Det er aldri lett vre pen og rlig om flelsene sine, spesielt ikke ovenfor noen man liker. Det er fort gjort falle inn i den der med spille vanskelig, for beskytte seg selv, eller for virke kul. Men jeg kommer ikke til gjre det fremover, og jeg har ikke gjort det p lenge heller. Jeg er sterkt og selvstendig, og jeg er n mer rolig i meg selv og vet at om det skjer, s skjer det. Jeg orker ikke pushe p hverken den ene eller den andre veien. Og det fles s fint!

Det er spennende tenke p at jeg ikke aner noe om hvordan livet mitt kommer til ende opp. Hvem holder hnden min nr jeg er gammel? Kommer det i det hele tatt til vre noen? Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til prate med ham. Vi skal prate til vi dr. For det er tross alt det viktigste, og snakke, nr man er s heldig ha noen snakke med som forstr. Og det er ikke s mange som forstr meg. Men de som gjr det.. Ah. 

jeg har ikke vrt s personlig p lenge


Dette innlegget er litt vanskelig skrive, men samtidig godt. Vanskelig fordi jeg ikke engang klarer snakke til folk som faktisk kjenner meg om flelser, men godt fordi skrive er det eneste jeg klarer. 

De siste mnedene (ret?) har jeg gtt rundt og flt absolutt ingenting. Hverken glad eller trist. Det hres kanskje ut som en luksus g rundt vre nytral, og tidligere ville jeg sikkert ha gitt mye for vre et "kaldt" menneske som bare sklir igjennom livet uten oppturer eller nedturer. Tenk s deilig ikke fle noe? Slippe styre med masse flelser? Der tok jeg feil gitt.

Her om dagen fikk jeg et ganske stort og spennende jobbtilbud - det er snakk om en massiv opplevelse for min egen del, ganske mye penger og selvutvikling p et hyt niv, i tillegg til masse eksponering for det norske folk. Vanligvis - alts for et par r siden - ville jeg ha skutt i taket av en slik beskjed. Jeg ville ha grtt av glede. Men istedenfor svarte jeg bare "ok". Det er ikke at jeg ikke setter pris p det, men det er bare et punkt som sjekkes av p en liste og s gr man videre til neste ting. La oss si at jeg hadde vrt forelsket i noen og den personen ikke hadde likt meg tilbake, responsen hadde vrt "ok" da ogs. For det hadde vrt OK. Jeg hadde ikke flt noe p det. De strste oppturene og de strste nedturene, bare "OK da gr vi videre" og s har jeg ikke visst hva jeg har gtt videre til engang. Enda et punkt p en liste som sjekkes av, uten helt innse at alle disse punktene er selve livet.

Jeg har grtt to ganger i hele 2017. Den ene gangen da vennen min dde, og den andre gangen da jeg virkelig tenkte p det et par uker etter. Det var p en mte godt, for jeg var (og er) helt knust over den situasjonen men tillater meg ikke fle p det.. Det er rart, for tidligere grt jeg hele tiden. Jeg tror jeg var mer glad fr ogs. Det er s klisje og si, men det er som selve "reisen" er mer spennende enn mlet. Nr jeg jobber for at noe skal skje, fler jeg mye mer p sm seire underveis. Da jeg skrev boken fltes det bra ha skrevet et godt kapitel. Men faktisk gi den ut? Da flte jeg ingenting. Jeg visste jeg burde vre glad, og da journalister spurte meg hva jeg flte mtte jeg lyve si at jeg var glad og lettet og stolt. Egentlig flte jeg ingenting og tenkte p nr jeg skulle spise neste mltid, snn cirka. Hodet mitt var i alle fall et annet sted. P vei mot neste oppgave.

S her personlig har jeg ikke vrt p lenge p bloggen, men: det kan vel ha noe med gjre at jeg var s ulykkelig forelsket i fjor, og enhver flelse var avhengig av responsen jeg ikke fikk. Om han viste interesse, var jeg glad. Om han ikke gjorde det, var jeg trist. S alle flelser utenom den bobla passerte bare forbi. Boken. Bloggen. Jobb. Penger. Det betydde ikke noe vre likt av s mange nr den ene jeg virkelig ville skulle like meg, ikke brydde seg noe srlig. Og s flte jeg meg s teit som ble opphengt i en s basic greie. Alts, hvor standard er ikke det bli forelsket i noen nesten utelukkende fordi man ikke fr personen?? Jeg hadde aldri gjort det fr, men brtt var jeg der.  S har det kanskje bare hengt igjen siden da, selv om jeg ikke har det snn lengre. At flelser ikke fles som flelser lengre. Og s har jeg blitt s nummen. Ender opp med gjre dumme og slemme ting som ikke passer meg og den jeg er - snn egentlig - kun fordi ingenting spiller noen rolle.

Aja, det var godt skrive fra seg litt. Forhpentligvis forstr noen <3 

dette holder meg vken om natta


Jeg fr ikke sove.

Det er ikke kjrlighet som holder meg vken om natten. Det er ikke jakten p den perfekte sovestilling, dyna som ikke har den perfekte temperaturen eller en venninne som snorker ved siden av meg. Det er ikke tankene om hva jeg burde gjre i morgen, boka som egentlig burde ha vrt skrevet mer p eller avtalene jeg kanskje glemmer. Det er ikke Charlie som knurrer til zebra-bamsen sin i stua, det er ikke regnet som pisker mot vinduet og det er ikke meldingen jeg ikke fikk svar p. 

Jeg fr ikke sove.

Hjertet banker s hardt at jeg kan kjenne min egen puls i hodet. Jeg har lrt meg meditasjon, snn halvveis. Jeg prver trekke pusten dypt, kjenne min egen pust i magen. Se for meg at hver tanke er en sky, jeg lar den passere. Enda en tanke kommer, la den passere. Jeg glemmer det kjapt, og blir dratt inn i mitt eget kaos av bekymringer.

Jeg fr ikke sove.

Selv nr jeg drmmer, vkner jeg flere ganger per natt. Jeg drmmer at lper etter meg, i samme hus hver gang. Hver gang i huset jeg bodde i for ti r siden. Hvorfor akkurat det huset, i hver eneste drm? Med bankende hjerte og klamme hndflater vkner jeg, og det forteller meg at jeg - nok en natt - har blitt tatt igjen. 

Jeg fr ikke sove.

Mitt eget liv kan vre fantastisk, men s lenge det finnes noen der ute som lider, klarer jeg ikke ha det bra. Jeg klarer ikke slippe sorgene jeg har p vegne av andre. Jeg ser p fle dokumentarer og filmer, s grter jeg for at jeg ikke fr gjort noe - eller klarer gjre nok. Verden er kald og kynisk, og det er kun en rliten prosent av verden og mennesker jeg faktisk liker. Jeg skulle nske det var noe som var enkelt fikse som holdt meg vken. Jeg bekymrer meg for hele verden, hver eneste natt. Og hver dag. For dyr, mennesker og milj. Hvorfor bryr jeg meg s mye om slike ting? Og hvorfor fler jeg meg s ofte alene om bry meg? 

Om jeg sier "jeg sover ikke fordi jeg tenker p global oppvarming // dyreplageri // krig // atomkrig // mobbing // gamle mennesker uten familie // at jeg ikke bruker stemmen min til bra nok ting // min stadig synkende samvittighet" s tror alle jeg kdder. 

Herregud som jeg skulle nske jeg kdda, og bare seilet igjennom livet uten bry meg. Det er s fuckings slitsomt, og jeg fler meg som verdens teiteste nerd som har det p denne mten. At jeg gr rundt og er trist og bekymrer meg over ting jeg ikke kan gjre noe med uansett. Og s faller mitt eget liv i fra samtidig. Men akkurat det, det bryr jeg meg ikke s mye om. Jeg liker nr livet mitt er kaos, for det er enklere sove da. Mindre tid til tenke p de store tingene.

Natta. 


 

 

du er ikke deprimert om du er litt trist en dag


Jeg vet ikke hva jeg skal si. Egentlig br jeg ikke si noe, men jeg klarer ikke la vre. 


Foto: Mariann Vik 
 

Angst og depresjon. Den nye influensa. Eller la oss heller kalle det "angst" og "depresjon", de to utrykkene har nesten blitt en fancy greie ha, som det lille ekstra man trenger for vre spennende i samtaler. Jeg observerer hvordan den ene etter den andre bretter ut om psykiske problemer, s lett og ledig p middagsselskaper som om det var den minste tingen i verden. Kanskje noen av dem sliter, hva vet vel jeg - men jeg vet at ikke alle gjr det. Dont get me wrong, jeg er helt for penhet i samfunnet og at vi skal snakke om ting - men ofte snakker vi om ting som ikke er reelle, men en fantasi for virke mer spennende, eller som et mer "torturert" menneske.

Jeg kan vel egentlig kun snakke p vegne av meg selv (jeg sliter enda med angst men det er kjempelenge siden jeg har vrt deprimert), og ettersom begge deler er arvelig - s sliter ogs en del familiemedlemmer med samme greie. Det former deg som menneske og utgjr en stor del av hverdagen din, og tro meg - det er ikke noe man vil ha. Nr man har angst eller depresjon, s kontrollerer det livet ditt. Det er ikke slik at man er deprimert om man er trist en liten periode, for det er normalt ikke ha det fantastisk hele tiden. Du er ikke trist nr du har depresjon. Du gr fem hakk dypere enn som s, og det er et sted ingen nsker vre. 

Det samme med angst, og panikkangst. Jeg har ftt s kraftige angstanfall at jeg har havnet p sykehus flere ganger, fordi jeg har trodd jeg skal d. Jeg har hatt perioder hvor jeg ikke klarer gjre enkle ting som ta bussen, henge med venner jeg vanligvis ville flt meg trygg p, eller blogge som normalt. Fordi det er skummelt. Du har ikke angst om du er litt redd for terror og krig, for det er vi alle. Det kalles vre litt smredd eller bekymret, og det er ethvert menneske. Det er kanskje lett avfeie det   si "ja men alle opplever angst ulikt", og ja - det finnes ulike typer angst. Du kan ha ddsangst, panikkangst, eksistensiell angst osv, men det er ikke slik at vre litt redd for stryke p eksamen er angst. Jeg tror enhver jvla person er redd for stryke p eksamen og det kalles vre menneskelig, ikke vre psyk. 

Det faktisk finnes mennesker der ute som sliter enormt og ikke blir tatt p alvor (jeg snakker av erfaring), nr hver andre person har "depresjon" men likevel lever livet sitt til det fulle. For meg var det spesielt vanskelig bli tatt p alvor av lrere, siden vi tross alt var 10 elever i klassen som var "deprimerte" - hvor absolutt alle s ut til fungere fint i hverdagen, utenom meg, som ikke kunne forst hvordan det var mulig. 

Om du er litt trist, fler deg stygg, men det skal ikke mer til enn en melding fra gutten du er keen p, en hyggelig invitasjon med venner, en solskinnsdag eller at du sminker deg fint for redde deg ut av de stygge tankene, s er du ikke deprimert. Du har kanskje en drlig periode. Og det er greit! Folkens, det ER s greit fle seg dritt noen ganger. Det er HELT normalt ha kjrlighetssorg, vre redd for ting man ikke er vandt til, tenke p dden, ha en krangel med noen som kjrer deg langt ned i kjelleren, eller fle du ikke presterer p skolen.

Det som derimot ikke er normalt er om du sover hele tiden, har mistet all lidenskap for det du en gang elsket, ikke spiser som normalt, har selvmordstanker og klandrer deg selv for alt, ikke vil ha sex lengre, at bekymringene dine tar overhnd og blir en sykdom og en rekke fysiske symptomer som kommer som flge av det psykiske. 

Om du fler p disse tingene, kan jeg anbefale deg ringe flgende nummer: 

KIRKENS SOS: 22 40 00 40 (disse ringte jeg mye under mine verste perioder, og det hjalp litt i yeblikket).

MENTAL HELSES HJELPETELEFON: 116 123 

PSYKIATRISK LEGEVAKT OSLO: 22 93 22 93


Ingen har det fint hele tiden - og det er greit. Men husk se litt rundt deg, og ta vare p de som trenger det, for de finnes, de ogs. 

 

vr s snill og tenk over dette


Jeg har blogget i s mange r og enda har jeg ikke lrt at man s klart blir misforsttt opp og ned hver gang man mener noe. Det frister s hardt bare holde kjeft se st ut, men nei - det er ikke den jeg er. N skal jeg prve forklare svrt nye hva jeg mente her om dagen p snapchat, og s hper jeg dere virkelig leser, og prver forst. Det er en ting vre uenig (og det liker jeg at man er, diskusjon er bra) men en annen ting er misforst totalt, nesten med vilje tror jeg noen ganger. 

Det jeg mente med snapstoryen min her om dagen, var som flger: 

Jeg har aldri ment at man ikke skal kunne vise kroppen sin om man n nsker det, jeg synes bare det er synd det er kategorisert hvem som fr lov til mene hva, basert p hvordan kroppen ser ut. Ja, jeg spiller p kroppen min for f frem poenger, og noen ganger gjr jeg det uten poeng - det er det mange som gjr. Forskjellen er at jeg som blond, "deilig", silikon og restylane ikke fr mene noe uten bli trkket p med utseendet mitt, jeg gr under den kategorien mennesker det er "greit" mobbe offentlig fordi jeg ser p en viss mte og det mange mener er et "ideal". 

Som jeg ogs sier p snap: da jeg veide 15 kg mer, var alle snn "h s kul du er, flott forbilde" da jeg i realiteten festet alt for mye, ikke spiste bra, aldri trente og hadde det helt forferdelig. Kroppen min ogs, og jeg ble innlagt p sykehus. Men var jeg godt forbilde da? Ja, mente mange. Fordi jeg veide mer. Da ble mine lettkledde bilder p sosiale medier hyllet fordi jeg var "tff", selv om jeg er lik psykisk n som da. Forskjellen n, som jeg faktisk trener, spiser sunt, har det fint med meg selv, er at det ikke lengre er greit for da er jeg plutselig oppmerksomhetssyk og usikker. 

Noe annet tenke p: pappaen min er i slutten av 40-rene, trener hver dag, har ikke drukket brus p flere r og spiser aldri godteri. Han trener fordi han elsker det og deltar i konkurranser, men bryr seg penbart ogs om hvordan han ser ut (siden han ikke drikker brus, for eksempel). Og da er det "h s kult, for et forbilde, s inspirerende" - men hadde det vrt meg, s ville jeg ha vrt et usunt ideal, gal i hodet, ha syke kroppslige forestillinger osv. Nr det egentlig i bunn og grunn er utelukkende positivt ta vare p kroppen sin, men fordi pappa er mann p 40 +, og ikke jente i 20-rene, er det akseptert og ikke hatet p. 

En ting som har hjulpet p selvtilliten min er flgende: slutte flge folk p instagram som gjr at jeg fler meg dritt. Innse at mennesker er som vi er p grunn av instinkt, evolusjonen har ikke utviklet seg s langt enda at vi ikke tenker primitivt om kropp, dessverre. OG det har hjulpet meg svmme. St i garderoben naken med andre kvinner. Noen "finere" enn meg, andre med "skavanker", men man tenker ikke p det og er nakne sammen og jeg ble s komfortabel etterhvert! Uansett hvor usikker jeg var i starten. Og ikke minst: det er HELT normalt vre usikker som ungdom! Spr bestemoren din, og jeg lover deg hun ogs hadde komplekser. Dette er ikke et problem som kun gjelder vr generasjon, det er normalt vre usikker som ung og man vokser det fra seg, tro det eller ei.

Hele poenget var at MENINGENE mine ikke burde overskygges fordi jeg er skalt "deilig". Jeg kjemper samme feministiske kamp som de som ser ulike ut fra meg. De med skalt "normal" og "ekte" kropp (og hva faen er n det?) som deler hyppige bilder av kroppen sin og seg selv - om s med ironisk distanse - kjemper akkurat samme kamp som meg. Det er bare lettere gjemme det bak vre skalt "rlig" og "vise seg under fasaden", kontra meg som er opptatt av ha en viss look.

"Beyonce er et levende bevis p at politikk i sensuell og kreativ kunst er EKSTREMT nyttig for engasjere en mengde, bare for komme med ett eksempel. De som sier at du ikke kan vre sexy og feminist FORDI du er kvinne, har regelrett misforsttt alt vi alle EGENTLIG kjemper for, nemlig kontroll p eget liv og kropp." Dette skrev en bloggleser til meg i dag, og jeg ville dele med dere, for det er s sant.

Ved at jenter som - la oss si - ikke har en klassisk "hot kropp" (utifra det som er idealene til samfunnet) legger ut bilder av seg selv som danser i bikini (skalt ironisk), s sier de "dette er greit fordi jeg har en slik kropp", som igjen underbygger at det er ulike regler for ulike typer av kropper. Og det er jo det vi prver g bort ifra? Burde ikke reglene for meg vre de samme for alle andre? Nr jenter som klager over kroppspress legger ut bilde av seg selv i lite klr og liksom kjemper en kamp fordi de veier litt ekstra s er det OK? Det burde jo vre like OK for alle uten hat.

Jeg mener ikke at kroppene vre skal bli skjult og stuet bort, da gr vi jo bakover i utviklingen. Men om det plager deg: ikke snakk om det. Meld deg ut av samtalene. Si ifra til vennene dine som snakker om slanking og kalorier. Unfollow p instagram. Jeg mener bare at det ikke skal finnes regler for hvem som skal f gjre eller mene hva, basert p kroppen du har, og jeg mener ogs at man har et ansvar i vennegjengen, i sin egen instagram-feed og med sin egen psyke. Jeg har ogs et ansvar ovenfor dere, og det ansvaret kan jeg ikke bruke til holde kjeft om ting som dette. 

For avslutte: debatten burde ikke handle om usunne vs sunne kroppslige forbilder, men INGEN kroppslige forbilder uansett hvilke bilder man legger ut. Takk for meg.

 

Jeg kan betale for meg selv, takk




I gr skulle jeg mte en venn for noen drinker, og hadde for en gangs skyld litt tid sl ihjel p veien. Jeg var p vestkanten av Oslo og bestemte meg for g innom en tilfeldig bar mens jeg ventet p at tiden skulle g - jeg elsker vre p restaurant alene, s et glass l i eget selskap kan vel ikke vre s ille? S feil kan man ta, jeg hadde glemt av alle de ekle mennene / gamle grisene som forsker KJPE jenter med drinker. Det frste jeg fikk hre da jeg satt meg for bestille en drink var "hei du, kan du ikke sitte med oss s spanderer vi all alkohol du vil ha!" og jeg svarer litt sjenert "nei takk, jeg kan betale selv og vil egentlig vre alene, det gr fint", s jeg kjper len min og plasserer meg s langt jeg kan i et hjrne av lokalet. Jeg stirrer ned i mobilen min og prver virke opptatt, men det dryer ikke mer enn 15 minutter fr jeg nok en gang fr selskap av to eldre menn som pstr lyver nr jeg sier jeg vil vre alene, som anklager meg for spille kostbar, for s pst "jenter som deg takker vel ikke nei til noe som er gratis?". Neivel.. 

Jeg ble sittende smile hflig og si gang p gang, s forsiktig jeg klarte at jeg faktisk ville vre alene og at jeg ikke skulle bli lenge, men det nyttet ikke uansett og jeg fikk ikke fred ett sekund. I dag er jeg forbannet p meg selv for at jeg ikke turte si mer tydelig ifra. Jeg drakk heller opp len min i all hast, og kom til restauranten en halvtime fr tiden for jeg orket virkelig ikke enda en bar alene.. Jeg er en nord-norsk jente med ganske enkle krav her i livet, og jeg blir ikke spesielt fristet av dyr champagne eller penger. Jeg kan gjerne drikke den billigste len p en brun pub s lenge jeg fr bestemme over meg selv, og vre alene eller med de jeg selv nsker. Da har jeg i det minste selvrespekten i behold. Jeg vil s mye heller det, enn henge p "stilige" utesteder med ekle menn jeg ikke engang kjenner, bare for f litt gratis alkohol og et bord sitte ved? Det er helt sykt at enkelte skal ta for gitt at man er til salgs kun fordi man er jente. USCH. 

MIN ERFARING MED HEALER



 

For snart to mneder siden begynte jeg g til healer, og det er en av de bedre avgjrelsene jeg har tatt det siste ret. Psykolog i all re, jeg gr til det ogs (det burde alle gjre, helt serist), men g til healer er noe helt annet. 

Som dere vet har jeg slitt en del med eksistensiell angst - og jeg vet helt rlig ikke om det er rett betegnelse lengre, for nr jeg leser om eksistensiell angst s klarer jeg ikke relatere meg helt, og jeg relaterer meg heller ikke til "vanlig" angst. Kan det ha vrt en liten psykose, mon tro? Jeg skal ikke g inn p detaljer,  men jeg har virkelig tenkt og flt p de sykeste ting, som er veldig surrealistisk tenke p n som jeg er ute av det. 

Etter at jeg begynte g til healer har jeg ikke hatt angst en eneste gang. Det er mulig det er en slags "placebo" effekt, men hva s om det ikke er ekte p ordentlig- for om jeg tror p det, og det funker for meg - da er det jo plutselig ekte likevel? 

Jeg skal prve forklare s godt det lar seg gjre. Jeg har ftt en pendel av healeren min, det er en slags stein (krystall?) som henger fra et kjede. Dere kan se bilde av hvordan min ser ut HER. Pendelen er koblet opp mot min underbevissthet, det vil si - det er kun jeg som fr ta p pendelen min og jeg bruker den flere ganger i uken. Jeg holder stenen over en hndflate og holder i kjedet med den andre, og s stiller jeg sprsml. For eksempel "er denne personen en bra innflytelse i mitt liv", og s begynner pendelen svaie enten den ene veien for "ja", eller den andre veien for "nei". Hele poenget her er jo at pendelen beveger seg av seg selv og blir styrt av min energi, men om jeg underbevisst beveger p hendene uten at jeg merker det s har det jo egentlig ingenting si - for da er det jo jeg som svarer, om dere skjnner? Da har jeg jo svaret mitt! Hva s om det ikke er energier, tankekraft eller noe "magisk" som styrer den, er det jeg som beveger den, s er det jo enda bedre for da vet jeg jo hva jeg m gjre. Pendelen har dermed hjulpet meg ta mange avgjrelser, og i bunn og grunn er det jo jeg som tar dem. Ah, dette ble vanskelig forklare kjente jeg, jeg hper virkelig dere forstr hva jeg mener.

Jeg anser ikke meg selv som religis, men jeg tror p universet og jeg tror p tankens kraft. Jeg er ogs veldig glad i vitenskap og fakta, men jeg fler det er helt umulig klamre seg fast til kun tall og matematikk nr vi tross alt svever p en kule i verdensrommet og ikke aner noe om hvorfor vi er her, hvordan vi ble til, hva vrt forml er osv. Hvordan kan man da sl seg til ro med at det ikke finnes mer enn hva vi vet? 

Jeg tror p at vi er p en reise og at dden ikke er siste stopp. Jeg tror p noe annet enn fysiske former og jeg tror det er en strre intelligens enn oss. Jeg tror p se inn i seg selv og at energiene vre aldri dr, derfor er jeg heller ikke spesielt redd for, men mer klar for dden nr den skulle komme.

Jeg forstr ikke at folk er religise men jeg kan relatere meg til at det er fint tro p noe. Vitenskap er ogs en tro - du velger tro p det du blir forklart og det som blir lagt frem og bevist for deg. Jeg er lei meg for at mange som er glade i dokumentarer og vitenskap (som jeg ogs er!) ofte snakker nedlatende til de som er litt mer "flytende" og pne, for jeg for eksempel er litt av alt. Jeg gr til healer, men jeg gr ogs til psykolog. Jeg elsker dokumentarer, og jeg elsker lese konspirasjonsteorierer. Jeg tror p energier, og jeg tror p karma. Derimot tror jeg ikke p spkelser, se energier til de som er dde osv.. S ja, man trenger ikke vre kun en ting.

Ha respekt for at alle har ulike erfaringer og behov, vi finner trst i ulike ting og godt er det.. ♥ 

Vet du hva jeg nsker meg?




 

Du var et slikt menneske jeg hater mte p trikken. En mann som roper og lager et sinnsykt oppstyr. Hvem roper du til? Til alle? "Kan du bare holde kjeft" tenkte jeg i mitt stille sinn, for du forstyrret tankene mine og du forstyrret mitt problemfrie, behagelige liv. Du kaster setningene ut i luften og venter kanskje p at noen skal fange opp det du sier, gi deg et svar, men alle ser bort og later som ingenting. Alle ser ned i mobilen, alle har musikk p rene, alle skal fortsette sitt vanlige liv. En mann som deg, som har levd s lenge, fler behov for rope hyt om livet ditt fordi du har hatt det s vanskelig. Men ingen svarer, og alle hrer. Jeg svarte ikke heller. Jeg ble utilpass, og litt redd. Jeg kan tippe at de fleste p trikken kjente p det samme, og det er nok frykt og egoisme som stopper oss mennesker fra vre s gode som vi kan vre, tror jeg.

Nord-norsk var du, slik som meg. Litt bredere i dialekten, men det er jo ikke s rart, du er jo mye eldre. Kanskje er du 50? Kanskje er du yngre, men at du er sliten. Livet har delagt deg.

Dagene gikk. Jeg tenkte ikke p deg. Men brtt en natt nr klokken hadde passert 01 og jeg var ute med hunden min, s kom du igjen. "Kan f hilse p hunden din?" sa du. Jeg trengte ikke svare, for hunden min lp bort til deg. Du fortalte hvor mye du elsker hunder. Du var sliten. Du hadde slitte klr. Du snakket og snakket. Om at du hadde blitt voldtatt som barn. At du hadde havnet p gaten og etterhvert p mentalsykehus. At du hadde blitt s trist da katten som bodde i nrheten ikke var her lengre, fordi katten alltid kom bort til deg. At du hadde blitt misshandlet av faren din. At du hadde blitt avhengig av heroin. At du hadde sett meg p tv. 

Jeg trippet fram og tilbake, ventet p at Charlie ville g. S klart ville han ikke g. Det var s mrkt at ingen kunne se oss, det var kun oss to og en pomeranian som ikke kunne reddet meg fra noe som helst. Jeg tenkte du kanskje kom til drepe meg selv om ingenting tilsa at du skulle det. Jeg snakket med, slik som man gjr nr man er redd noen er potensielt farlig. Man blir overentusiastisk og overhflig. Jeg ble s overhflig at jeg var enig i at marijuhana burde vrt legalisert , selv om jeg ikke mener det. Men si imot turte jeg i alle fall ikke. Jeg snakket om vr og vind, ly om hvilken blokk jeg bor i og da jeg omsider s en gutt g i det fjerne, ly jeg og sa det var kjresten min og at jeg mtte g.

Da jeg omsider kom jeg derfra var jeg s utrolig lettet, egoistisk som man er. Dmmende som man er. Jeg tenkte at jeg kunne ha blitt voldtatt, kidnappet, drept, mishandlet, bli fanget i en kjeller og ikke sett dagens lys resten av mitt liv. Men det skjedde ikke, og livet mitt fortsatte. Mitt liv med sminke, klr, kjrlighet, venner, fest og blogg. Og det man kanskje glemmer, er at livet ditt fortsetter ogs. Ditt liv med.. hva da? 

N sitter du der. Du er nok alene. Savner nabokatten som ikke er her mer, kanskje? Eller kanskje du bare savner noen. Kanskje du nsker deg et annet liv, og jeg forstr det. 

Vet du hva jeg nsker meg?

At jeg slapp se meg over skulderen nr jeg gr ute fordi jeg er redd for bli voldtatt. At jeg ikke kte tempoet hver gang jeg hrte at noen gikk bak meg fordi jeg ikke vil bli mishandlet. At mennesker som deg, som sikkert er gode, slapp bli dmt under at enkelte mennesker gjr helt jvlige ting. At du slapp ha det livet du har.  At man ikke ser ned p telefonen om noen faller p trikken, at man ikke gr rett forbi alle som sitter med hodet byd p gaten. At jeg slapp tenke "takk gud for at det ikke er meg" hver gang jeg mter mennesker som deg - og at jeg hater meg selv for tenke snn. Og ikke minst, hater jeg at du nok vet at jeg tenker snn. Det medlidende blikket man sender, og de raske skrittene bort fra deg. 

Men s gjr jeg det selv, og s unnskylder jeg meg selv, for "det kunne ha vrt farlig", og det er jo hele problemet. Det KUNNE ha vrt farlig, men det var ikke det, og det er s forbanna dumt at man m g igjennom livet vre redd for mennesker - det stopper oss nok fra mye godhet. 

DET BETYR IKKE AT JEG ER DUM


Jeg har aldri i hele mitt liv sett en mann kommentere intelligensen til en annen mann, basert p hvilke bilder han legger ut eller hva han velger kle p seg. Men kvinner? Ah, herregud for en idiot jeg er - og det fr jeg hre hver gang jeg legger ut bilder av meg selv. Og kvinner er verst mot kvinner. 

Det er som at jeg, som har et "sensuelt" utseende og utrykk, ikke fr lov til like sex vre pen om det, for da er jeg plutselig en hore. Ja, jeg snakker om ligge og ja jeg har en seksualitet. Og det betyr ikke at jeg ligger rundt eller med hvem som helst, men om jeg n gjorde det - HVA S? Det hadde jo bare vrt gy og hyggelig for min del om det var snn jeg ville leve livet. Og det at jeg spiller p sex? HVEM BRYR SEG! Jeg er intelligent, jeg fullfrte skolen med OK karakterer, jeg har skrevet bok, jeg er velformulert, jeg er snill og jeg liker seksualiteten min og seksualitet generelt. Det ene utelukker ikke det andre! Det gjr meg hverken dum, mindre verdt, idiot, hore eller noe som helst. Det er ikke rart jenter gr igjennom livet sitt uten en eneste orgasme og med ubehagelig stille-sex med lysene av og knirking i mrket om man faen ikke fr lov til snakke om sin egen kropp eller lyst uten f hre at man er en hore. Jeg fr i alle fall ikke lov, fordi jeg ser ut som et brdhode og tydeligvis nedgraderer hele kvinne-kjnnet kun ved eksistere i samme atmosfre som "normale" mennesker. 


Foto: Christian Berset

Har dere hrt sangen til Lilly Allen - Hard out here? Det er meningen at den skal vre feministisk og jeg digger konseptet, men s synger hun "dont need to shake my ass for you cuz I got a brain". Eh. OK? Jeg er den frste til shake ass p byen, og jeg trenger ikke gjre det, men jeg har lyst! Og det betyr ikke at jeg er dum. Det betyr ikke at jeg ikke har en hjerne - og det betyr visst faen ikke at det ene skal utelukke det andre. 

Jeg vet at gutter ogs snakker nedlatende til kvinner, for det ser jeg i kommentarfelt over alt p facebook - men jeg har aldri opplevd at en gjeng gutter har baksnakket en jente og kalt henne en hore, og jeg har mange guttevenner. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men jeg hrte s ofte i ungdommen min fra andre jenter at om man l med mange, om man fikk oppmerksomhet, om man var frittalende osv, s var man en hore. Det var en stor forskjell p kjnnene der, i alle fall der jeg kommer fra. Heldigvis er jeg i en jentegjeng hvor vi high-fiver hverandre for gjre det man selv digger, uansett hva det mtte vre, og uansett hva man velger legge ut eller ikke legge ut, gjre eller ikke gjre, si eller ikke si, kle p seg eller kle av seg.. 

Poenget med innlegget: om vi er interesserte i at menn skal snakke til oss p en annen mte hadde det kanskje vrt en fin start om vi ble litt snillere mot hverandre ogs, uansett om man ser ut som en dukke eller ei. Feminisme burde ikke ekskludere noen, heller ikke oss som ser ut som "bimboer". 

LADY GAGA ER IKKE TJUKK, FOLK ER TJUKKE I HUET


 

Jeg, som de fleste andre, har sett Lady Gaga sitt show p rets Super Bowl. Og for en kvinne! For en stemme! For et talent! For en utholdenhet! Tenkte i alle fall jeg.. Ikke i et lite sekund tenkte jeg over kroppen hennes, utseendet hennes eller noe annet overfladisk - jeg trodde hele verden tenkte det samme.  Dessverre tok jeg feil, og da jeg sjekket twitter flommet det over av spydige kommentarer om magen til Lady Gaga. MAGEN HENNES?? VIRKELIG??

Magen det er snakk om er alts denne:



Vel.. Hva skal man si? Absolutt ingenting hadde jo vrt et fornuftig alternativ

Det er morsomt at jeg som dag ut og dag inn fr hre at jeg er et forjvlig tilskudd til verden fordi jeg har en skalt "perfekt" kropp og ikke burde vise meg i dagens lys sitter her med en mage som er slappere enn Gaga sin og ser p at flgerne mine p twitter retweeter spydigheter om kroppen hennes - og at de samme menneskene kommenterer mine bilder og sier at de vil se ut som meg. Det er jo ganske merkelig, men om man for guds skyld vil, s vrsgod - bare kopiere! 


 

Lady Gaga er ikke tjukk. Folk er tjukke i huet. 

JOBBE MED EN MAKEUPARTIST


 

Makeupartisten min Dajana er serist s jvlig bra, at enhver person som fr sjans til bli sminket av henne og lre noen triks er heldige i mine yne - i alle fall om man er s glad i sminke som jeg. Hun har jobbet med de fleste av de store kjendisene i Norge, men ogs jenter i alle slags aldre - og hver gang jeg ser bilder av hva hun har ftt til blir jeg like imponert. Jeg vil gjerne dele med dere hvordan det er jobbe med en makeupartist slik som jeg og Dajana gjr - jeg vet at mange av dere har lurt p det!

STEG 1: SMINKE ER IKKE MAGI - OG FINT ER DET! 
Jeg jobber med Dajana hver gang jeg skal p et event som inneholder rd lper, om jeg skal p photoshoot og noen ganger for DJ-jobber og kvelder ute med venner. Jeg kunne sikkert ha dratt til henne hver eneste morgen for bli sminket fordi vi har det s  hyggelig sammen (lol), men s er det jo viktig at jeg ikke glemmer heeelt av hvordan jeg sminker meg selv. Jeg forteller Dajana hva jeg trenger, hvor lenge sminken skal holde, hvilket utrykk jeg vil g for og s finner hun alternativer basert p det. Det er viktig vite hva du vil ha, for kunne f resultatet du nsker deg. Og man kan heller aldri tenke "jeg skal se ut som henne", for sminke er ikke magi og du kan ikke kopiere utseendet til noen ved hjelp av yenskygge - MEN, kopiere en look er derimot mulig! Jeg har flere ganger kommet til Dajana og sagt "jeg vil se ut som Kylie" (for eksempel), og da sier hun alltid "vi kan ikke gjre deg til Kylie, men vi kan gjre lik look ja - men du kommer jo enda til vre deg". Og det tror jeg mange glemmer bort. Dette har uansett ftt meg til sette pris p at jeg er nettopp meg, og at jeg kan skape egne looks. 



STEG 2: TENK HELHET! 

Fr Dajana skal sminke meg sender vi alltid litt bilder frem og tilbake for komme frem til noen alternativer som kan passe - og ofte sender stylisten min (hun som plukker ut klr) over et skalt "moodboard" med hvilke plagg jeg skal bre, hvilke farger det gr i, og hvilken hrfrisyre jeg skal ha snn at vi kommer frem til en helhet. Noe av det jeg liker best ved sminkestundene vre er nr jeg kommer hjem til Dajana og hun viser frem de nye produktene hun har ftt, og s gr vi igjennom dem og jeg fr peke ut hva jeg liker. Dajana har s syyykt mye sminke, og det gjelder finne ut hva som passer best til meg og min hud, for eksempel.



STEG 3: PERSONLIGHET. 

Etterhvert som rene har gtt har vi kommet frem til en look som er min "signatur". Det vil si, store yne med hvit liner, beige / gulltoner og en lilla-rosa-matt leppestfit er det jeg ALLTID vil g for. Jeg har mast s mye om den samme leppestiften n at jeg til slutt bare fikk den, hehe. Jeg er veldig direkte med hva jeg ser for meg og om jeg ikke liker noe sier jeg ifra, og Dajana tilpasser det alltid etter min personlige stil, og vi har alltid min faste "look" som en backup om jeg ikke vet hva jeg vil. Men jeg er ogs i konstant endring, og plutselig en dag vil jeg gjre en dramatisk look, andre dager vil jeg vre naturlig, og den tredje dagen vil jeg plutselig se ut som en barbie. Jeg tror det bare er snn jeg er - og jeg er heldig som fr jobbe med en dame som ser meg, og setter min personlighet og utrykk frst! 

INGEN VEI TILBAKE


Da jeg var 16 r hadde jeg ingen sperrer p hva jeg flte for dele p internett. Gjorde jeg det drlig p skolen og kranglet med lreren? Da skrev jeg det. Kranglet jeg med mamma? Pytt, da skrev jeg like gjerne det ogs. Var venninna mi en dritt? Null problem, f det p bloggen. Det fltes OK at alle visste - om ikke alt - men om s det meste om mitt liv. For hva hadde det si? De satt p andre siden av en skjerm, og jeg utviklet meg hver dag. Den jeg var i gr var ikke forenelig med den jeg var dagen etter, s om mine dypeste hemmeligheter var skrevet p en blogg, s var det uansett lite viktig i dagene som kom. Det betydde ikke s mye lengre.

N er det veldig annerledes.

"Hva faen snakker du om din dobbeltlmoralske hykler, du kunne ikke ha funnet en strre stein kastet i glasshuset ditt?" tenker du kanskje n. For jeg har jo tross alt skrevet en bok som handler om livet mitt. Jeg har blogget i flere r. Jeg er aktiv p instagram og jeg er aktiv p snapchat. Er det da virkelig noe man ikke deler?

Jeg kan komme med et eksempel p noe som illustrerer hvorfor det er s viktig holde noen ting for seg selv. 

Jeg sov med samme bamse hver natt i flere r. S skrev jeg om det p bloggen - og da tok det plutselig stopp. Tidligere var det en greie som bare var mitt. Meg og bamsen. Jeg har hatt den ved min side i flere r, men n har jeg ikke lyst i det hele tatt. Det var min greie, min hemmelige, fine greie. En greie venner vet om, men ikke alle som leser bloggen min. Det ble ikke det samme, p en mte.

Da jeg var i et forhold som var veldlig "out there" bde p tv, i pressen og p bloggen flte jeg at forholdet ikke bare var vrt lengre. Det var noe alle eide, noe alle skulle fle noe om legge seg opp i. Alt skulle dokumenteres, fra middag og kosekvelder til ferier og problemer - og nr vi frst fikk et behov for vre privat, med rettsaken og alt det, s var det for sent. Da var allerede forholdet "alle sitt". Da hadde vi selv valgt ha det "out there" og n var det ingen angreknapp. Jeg kunne ikke snu, og ting jeg ikke ville at folk skulle vite, ble alle sitt. 

Nr man frst pner dren til ditt innerste, mest private og slipper verden inn, da er det ingen vei tilbake. Da kommer det til vre forandret for alltid - og noen ganger til det bedre! At jeg har fortalt om angsten min p bloggen tror jeg kan ha hjulpet mange, og at jeg pnet det "rommet" hjalp ogs meg. dele det med noen fltes fint. Tanker jeg har om ting, funderinger og flelser er fint dele - for det kan vekke noe i folk. Skape engasjement og kanskje hjelpe litt p ensomhetsflelsen. Jeg liker filosofere med dere, og jeg liker flelsen av at folk begynner snakke med meg om "viktige" ting med en gang vi mtes - at vi har DEN dynamikken p bloggen synes jeg er fantastisk! 

Men hva hjelper det meg, og hva hjelper det andre, om jeg deler forholdene mine? Relasjonene jeg har til folk rundt meg? Hvem som har sret meg tidligere og hva de har gjort? Hva jeg og foreldrene mine er uenige om? Hva jeg og naboene snakker om nr vi diskuterer ditt og datt?

Derfor forstr jeg ikke helt hvordan s mange p internett klarer skrive om alt som skjer. Kanskje fordi det skaper overskrifter, ikke vet jeg. Men det skaper ikke debatter. Det skaper ikke endringer. Det hjelper ikke, og er ikke noe annet enn enkel underholdning - og er det verdt det? Nr du ikke har noe igjen som bare er ditt? Jeg snakker av egen erfaring, ref Sophie Elise, 16 r gammel. Livet mitt ble s mye mer dramatisk av dele alt med alle - og gud, som folk la seg opp i ting da. 

I 2016 bestemte jeg meg for holde alt av kjrlighet s privat som det lot seg gjre, i alle fall det som pgikk i ntid. Jeg elsker kjrlighet - og det er det jeg liker best skrive om. Flelser, forelskelse, kjrlighetssorg og desperasjon. Ah, det er s fantastisk og ekkelt og vakkert og skummelt. Men (!!!) det er en stor forskjell p formidle flelser og et generelt tema p en vakker og gjenkjennbar mte, enn om jeg skulle ha skrevet om alt som gjr akkurat mitt forhold spesielt.

N fikk jeg skrevet av meg litt, jeg fr ofte sprsml p "hvordan klarer du vre s privat?". Jeg er ikke privat, jeg er personlig, og det er to ulike ting.


 

 

EN PERSONLIG VIDEOBLOGG - ER JEG MINDRE VERDT?


For en ukes tid siden kom det opp en video p sosiale medier som gjorde at jeg faktisk ble ganske trist.. Jeg turte ikke publisere denne videoen frst men jeg har bestemt meg for gjre det n, og hper dere forstr hva jeg prver si.

Som dere forhpentligvis har ftt med dere, s elsker jeg Kristin / Styleconnection. Dette har ikke noe med henne gjre som person i det hele tatt - likt som jeg vet at hennes uttalelser ikke har noe med meg som privatperson gjre - men da jeg s videoen hennes fikk jeg et par ting p hjertet, og jeg vil gjerne dele bde den, og mine egne meninger med dere. Videoen til Kristin er en tankevekker og burde sees, men siden hun har et par ting hun genuint lurer p, og som sikkert mange av dere ogs lurer p etter ha sett en slik video, vil jeg gjerne komme med et svar p noen av de tingene. Kristin sin video kan dere se HER. Jeg har forresten snakket til henne privat, s dette er ikke en krangel for jeg digger henne som sagt. Man snakker tema her, og ikke person. 

Jeg er absolutt enig i budskapet og videoen generelt, men dette var bare mine tanker om temaet. Det er ikke for fremme plastisk kirurgi - snarere tvert imot. Men jeg fler ikke at det er greit at jeg skal bli fratatt "retten" til uttale meg, fordi jeg har gtt den veien selv. Burde ikke det gjre meg overkvalifisert til snakke om temaet? Det til tross for at jeg har p meg bikini eller liker ta bilder i lite klr? 

SKAL JEG BEGYNNE STUDERE?


Da jeg gikk p videregende var planen min studere. Det var i alle fall det jeg sa til alle rundt som spurte - jeg prioriterte jo litt annerledes enn andre. Istedenfor vre p skolen var jeg hjemme og blogget, jeg gjorde det jeg mtte av prver og innleveringer men ingenting mer. Hver gang jeg var p skolen fikk jeg hre fra lrere at "blogg er ikke noe satse p" og "jeg kom aldri til bli noe om jeg bare skulle sitte hjemme skrive om hverdagen min hele tiden ", s derfor svarte jeg bare "jeg vil studere markedsfring" om noen spurte - jeg orket ikke ta diskusjonen, rett og slett.

Jeg bestemte meg for ta ett frir etter videregende for finne ut hva jeg ville ta opp fag, og innimellom der fikk jeg kontrakt av tv2 og bloggerne. Etter det bestemte jeg meg for flytte til hovedstaden satse p denne "kjendisgreia" en stund, leve av bloggen med andre ord. Jeg satset alt jeg hadde og da jeg flyttet til Oslo ante jeg heller ikke hvor mye penger jeg hadde eller tjente per mned, og var redd hver eneste dag for at jeg kom til miste leiligheten og inntekten min om jeg ikke sto opp klokken 06 hver dag for finne p noe skrive om. Dette var jo bare mitt eget hode som tullet for meg, jeg tjente bra men jeg ble uansett stresset og om jeg hadde glemt betale en regning s jeg for meg at jeg kom til havne i fengsel, haha.. Jeg hrte ogs alt lrerne hadde sagt spille om og om igjen i hodet, "det gr ikke leve av det du holder p med". 

Etterhvert har det blitt den ene tingen etter den andre - jeg kunne aldri hatt nok med bare blogge. Det er kjempegy og spennende, men jeg ville ha stresset alt for mye over framtiden min om jeg ikke fikk flere ting holde meg fast i. N har jeg gitt ut bok og har erfaring og kontakter via det, jeg har lrt meg vre DJ og kan alltids jobbe mer og hardere p det (jeg er s heldig at jeg kunne ha levd av kun det om jeg bestemte meg for droppe bloggen, og det fles fint) i tillegg til ha jobbet mye med tv vre en foredragsholder. Alle disse tingene kunne jeg ha levd av, men jeg velger ha bloggen ogs fordi det er gy og jeg har behov for kunne skrive direkte til dere, nr jeg selv nsker det.

POENGET VAR, jeg fr hele tiden sprsml p om jeg har lyst til studere n, og JA jeg har absolutt lyst til det, men jeg har ikke tid. Studier kan jeg alltids ta, og jeg har spart nok penger til kunne ta fri ett r for studere et eller annet om jeg plutselig skulle fle for det. Jeg fler meg dum om jeg ikke utfordrer hjerne min, og det gjr jeg jo for all del i jobben min - fordi jeg utfordrer meg selv og ikke har "tatt til takke" med bloggen slik den er. Derimot elsker jeg lese, og jeg leser mye bker for utvide vokabularet mitt blant annet, og om det er ord jeg ikke forstr s sker jeg dem opp. Jeg leser morgenbladet fra perm til perm hver uke, og sker opp personer og temaer om det er noe jeg ikke forstr helt.. Ikke at det er all verden, men det er min egen mte "utdanne" meg p, eller i det minste henge med i svingene og forst ting som venner kanskje lrer p skolen. Jeg kan mye om masse, men jeg fler meg likevel langt ifra ferdiglrt og det klr nesten i hjernen etter vite mer, ha mer erfaring p et eller annet som er nytt for meg. Jeg er en rastls sjel, og jeg nsker ikke d uten ha sett mitt fulle potensiale p flere ulike felt.

Om jeg skulle ha studert s ville nok valget ha falt p foto, journalistisk eller makeup - eller alle tre, haha. Nok en gang med bloggen i bakhodet, fordi alle fagene ville gjort at bloggen ble bedre. Nei vet dere hva, om jeg ikke skal tenke p blogg i det hele tatt, s ville jeg ha studert sosiologi eller psykologi. Det er jo det som interesserer meg aller mest, og kanskje jeg bare skal flge hjertet mitt gjre det etterhvert? Jeg kan jo enda blogge, selv om jeg studerer.. Ah, s vanskelig. Kanskje dere har noen rd komme med til meg? Jeg kan jo begynne studere nr jeg er 30, kanskje noen har erfaringer med det ogs? 

foto: vixen.no

ER JEG FOR TYKK TIL LESE BLOGG?


"Men.. Hvor mange spiser du?"

Jeg var 16 r og hadde akkurat lagt ut et bilde av dagens frokost - noe jeg ofte gjorde. P den tiden hadde vi ikke snapchat og vi hadde heller ikke instagram, s ethvert lite steg ble dokumentert p nettopp denne bloggen. Det forsvant ikke etter 10 sekunder. Det ble i et arkiv hvor man kunne lese, studere og fle p det.

"Hvor lang tid bruker du p spise? Eller.. Hvor lenge venter du p neste mltid?"

Jeg knipset, la ut. Delte og skrev. Om hva jeg spiste, hvor ofte, hvor mye. Og for hvert innlegg var sprsmlene fra leserne de samme. Noen 10 r gamle, andre p min alder, og noen eldre.

"Men, spiser du brdskive eller spiser du knekkebrd og isfall hvor mye da?"

Og jeg svarte. Hva har det si, tenkte jeg. Om de lar seg pvirke, s er de svake. Ikke snn som meg, som bare scroller igjennom internett uten bli pvirket, tenkte jeg. 

Samtidig leste jeg selv blogger, jeg var ivrig og slukte alt. Jeg observerte bare, tenkte jeg. Lot meg ikke pvirke, flte jeg.  Min favoritt, Kissie - en svensk blogger - opererte seg. La inn silikon. 

"Men.. Hvor dyrt er det?" kommenterte jeg.

Hun blogget mer. La ut bilde av puppene, fr og etter.

"Men, hvor vondt var det og ville du ha sagt at smertene er verdt det?" lurte jeg.


Jeg og noen venninner hadde jentekveld. De snakket om kalorier, slanking, oppskrifter og hvor langt de lp p tredemlla. 

Jeg satt i senga, lot meg ikke pvirke. Tenkte ikke p brdskiver og kaloriinntak. Tenkte ikke p kroppen min p den mten. 

"Jeg er s tjukk" sa den ene venninna mi.

"Hallo, da har du ikke sett meg!" sa den andre.

"Hvor mye spiser du hver dag, Sophie?" spurte den tredje.

Jeg trakk p skuldrene. Vi leste de samme bloggene, de samme magasinene. Men jeg var ikke der, og jeg tenkte ikke p det. "Lett for deg si, som er naturlig tynn". Jeg vet ikke, jeg har ikke oversikt, for jeg lar meg ikke pvirke.

Samme dag leste jeg blogg igjen. Kissie opererte nesa. Hun blogget om den fr, etter og under. Hva hun ville fikse p, hva hun mente var rett og galt. 

"Nesa mi er s stor" tenkte jeg. Men jeg lar meg ikke pvirke, nei. Leserne mine lar seg heller ikke pvirke, nei. Jeg har bare ftt en stor blogg, tenkte jeg. Det er ikke noen som gjr som jeg gjr. Det er ingen som tenker p det. 

Fortsatte blogge. Om trening, knekkebrd og situps. Hva jeg veide, hva jeg gjorde, brydde meg ikke, strrelser p klr, brydde meg ikke, kropp mot kamera, brydde meg ikke. 

Vi vet alle hvor jeg havnet etterhvert. Og jeg vil ikke peke fingre, jeg aner ikke hvem det er sin feil at jeg havnet der jeg gjorde. Poenget er - man vet ikke. 


 

Spol et par r frem i tid, og "sunn fornuft" plakaten ble lagt frem som et forslag til oss bloggere. En rekke punkter vi ble oppfordret om flge, slik at unge jenter og gutter ikke skal fle seg trigget til det ene og det andre av lese blogg. En strrelse. En oversikt over kalorier. Og jeg trakk p skuldrene og tenkte "det er bare en blogg, jeg lar meg ikke pvirke. Ingen skal bestemme over hva jeg skriver om" s jeg sa nei. Lukket pcen, snudde det bort. Ingen skal bestemme over meg - for det er ikke min feil at jeg har en stor blogg. 

"Hvor mye koster en neseoperasjon. Hva m jeg si til foreldrene mine for f lov til ta silikon. Hvor ofte tar du restylane. Hva heter legen du opererte deg hos". Disse meldingene fr jeg hver eneste dag. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal si. 

Spol et par mneder frem i tid. Jeg sitter barnevakt for en jente p 9 r. Vi sitter i sofaen og ser p tv, da hun spr meg "hvor mye er det normalt veie nr man er 9 r?" og jeg trekker p skuldrene, for som sant er s vet jeg ikke. "Hvor mye veide du da du var 9 r?" spr hun, og ser p meg. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke vet. "For du veide jo 43 da du var 19, og jeg veier 43 kg n", sier hun og ser bort. 

Jeg skrev p bloggen at jeg veide 43 r da jeg var 19, og her kommer det alts tilbake for ta meg i form av en 9-ring som jeg skal vre en rollemodell for. Det kommer inn fra sidelinjen nr vi ser p Disney Channel, det tar tak i meg og slr luften ut av meg. Jeg prvde meg p si at vi er ulike, hun og jeg. Jeg er annerledes bygd, jeg var ikke glad i meg selv og tok ikke vare p meg slik som jeg burde ha gjort. Men det er allerede for sent, og skaden har blitt gjort. Hun hadde ikke tenkt p at hun veide 43 kg, om ikke jeg hadde ppekt hva jeg veide.

Det er mitt ansvar nr jeg har blogg tenke p slike ting. Det er vrt alles ansvar, p instagram, p snapchat og p blogg - men ikke minst i sosiale sammenhenger tenke p slike ting. Du vet aldri hva venninnen din, kusinen din, hun du sitter barnevakt for eller naboen din tenker og fler p, selv om du selv ikke tenker p de samme tingene.

Det skulle alts en 9 r gammel jente til for at jeg ville prve p nytt. Jeg kontaktet de som str bak "sunn fornuft" plakaten, og tok et mte. Jeg ville lre mer, for jeg var s redd for tr feil. Redd, fordi jeg enda sliter. Redd, fordi jeg enda er syk p min mte. Det er blogger jeg merker jeg m holde meg unna fordi de skriver om egne plastiske operasjoner, om prosessen og om smerter etterp - til og med lese om smertene er en trigger for meg, uansett hvor rart det hres ut. Og det kan mine - tilsynelatende uskyldige - ppekninger om hva jeg spiser og veier vre for andre. Det er rart, for jeg m holde meg unna blogger men jeg klarer fint se p The Kardashians for eksempel, fordi selv om jeg vet inni meg, s blir det ikke proppet inn i ansiktet mitt med oppskrifter og kalorier og operajsoner hit og dit. Det er prosessen, det lese om det, det nye planlagte og tall jeg henger meg opp i. Og jeg har lrt at det er det samme for dem med spiseforstyrrelser.

Jeg nsker ikke vre et slikt forbilde for leserne mine. Man stopper heldigvis ikke vokse i lrdom nr man er 16 r, jeg er nok enda ikke ferdig eller klar. Man kan hele tiden gjre klokere valg, og skrive en bedre blogg. Jeg m ogs bare si at det er ikke til legge skjul p at jeg elsker foto, og jeg synes kvinnekroppen er vakker, s jeg kommer ikke til droppe "den typen bilder" av meg p bloggen men jeg kommer heller til tenke over mengden, og hvordan jeg snakker, skriver om og framstiller en kropp mer enn det jeg har gjort s langt. S er jeg ikke perfekt, jeg kommer sikkert til snuble litt i blant, men jeg vil fra n av skrive bloggen min med "sunn fornuft" plakaten i bakhodet og prve vre den beste jeg kan vre som forbilde for dere. 

Mange lar seg pvirke av det de leser i en blogg, og jeg nsker ikke at flere unge skal f et anstregt forhold til kropp og mat p grunn av meg. Jeg hper at dette kan vre et steg i riktig retning, og jeg hper dere heier p meg. Jeg har snublet mye tidligere, og jeg har enda et semi-anstrengt forhold til min egen kropp og plastisk kirurgi, men det jobber jeg med og holder for meg selv og s vil jeg heller bruke denne plattformen til inspisere dere til vre kule, og ikke havne der jeg havnet. Jeg fler meg derfor veldig kvalifisert til snakke for unge jenter, for jeg har absolutt vrt - og er enda - et offer for vr tid med sosiale medier.

N er jeg med p Sunn Fornuft plakaten - og glad er jeg for det. Jeg vil ogs si et stort unnskyld til alle som har vrt p min blogg og flt at de ikke er gode nok - jeg vet hvordan det er. Dere ER gode nok. Dere ER smarte. Dere ER kule, og jeg digger dere. 

 

 

jeg fler meg utnyttet


"Du er s sterk".

Akkurat det fr jeg hre veldig ofte. At jeg er sterk som takler stygge kommentarer, at jeg tler st s mye imot strmmen eller at jeg har jobbet meg opp fra "ingenting".

Jeg ser ikke p meg som en spesielt sterk person eller ulik andre p den mten i det hele tatt. Det er p "jobb", og det er upersonlig, selv om det er meg og mine meninger.  Om noen p privaten trykker meg ned s svir det. Det kjennes som et slag i ansiktet, som om mine 158 cm krymper ned til halvparten, som om enhver pust jeg trekker er en byrde for omverden. Det kan vre noen som snakker litt surt til meg, om noen pirker p noe jeg gjr eller kommer med en kommentar som treffer meg p et srt punkt. Da begynner jeg med en gang tvile p min egen verdi, jeg vil bare synke vekk fra jordens overflate. 

Kanskje jeg har vrt, og til tider er, i feil selskap og derfor ofte fler meg som "den lille". Den som kan bli kastet rundt p, og der flelsene er en brikke i et spill andre kan bruke til sin fordel. Da er det fort gjort fle seg uviktig. 

Det er fordi det finnes mennesker som alltid trykker meg ned, trykker meg ned til mindre enn 158 cm. Mennesker man mter, snakker med, smiler til og spiller et slags spill for. Et spill hvor man godtar alt og alltid ender opp som den tapende part, hvor man bare er tilgjengelig etter behov. Her om natten brvknet jeg, og min frste tanke var at n er det nok. Nok tid p mennesker som ikke bryr seg - eller som ikke hadde brydd seg om jeg hadde mindre flgere, mindre penger og alt det. Jeg er veldig glad jeg har fine mennesker i livet mitt som sttter opp nr jeg grter og har det dritt, men herregud s mange jeg har som kun vil ha en tag p sosiale medier og som bruker enhver sjanse de fr p komme med sm kommentarer slik at jeg skal fle meg mindre verdig enn hva jeg er. Og jeg er sikker p at mange av dere kjenner dere igjen - for om det ikke er flgere, s kan det vre noe annet. At man alltid lytter, at man kjrer og henter, spanderer.. Osv. Jeg tror vi alle har mennesker som man byer seg undvendig lavt for, slik at de kan klatre p toppen av deg og n hyere. Fler seg bedre. 

De presser meg ned p bakken, ned under jorden. Da er det ikke s lett tenke at man er en stjerne, at man er bra nok, at man fortjener vre glad. Tanker som absolutt alle burde ha. Jeg gikk i hele fjor og ikke var glad for ting jeg fikk til - tenk det. Bare disse frste ukene av 2017 har jeg flt p mer enn jeg gjorde i hele 2016 faktisk, og det er frst n jeg er glad for alt jeg gjr. 

Hvorfor tillater man det? Det skal i alle fall ikke jeg gjre mer.


 

Hvordan bli selvsikker!


Jeg har vrt en spass usikker person i tenrene at det virkelig gikk ut over min livskvalitet. Jeg gruet meg hver gang jeg skulle g ut dren, om jeg var p skolen tenkte jeg at alle hatet meg, jeg flte meg som verdens styggeste, rareste, dummeste og idiotiske person hver eneste dag. Det er kanskje en del av vre ung, men samtidig har jeg en spass tett dialog med dere lesere at jeg vet flere av dere sliter med dette. Ung eller gammel, det er ikke noe gy ha det snn. Jeg har kommet ut av den boblen og er mer selvsikker enn noen gang - en flelse jeg unner alle - og vil derfor dele mine beste tips og triks!


 

foto: hkon jrgensen / makeup: dajana makeup / hr: amanda florentine


  Fake it til you make it - og her er det faktisk ganske greit starte med ve seg p yekontakt. Jeg klarte aldri se noen inn i ynene tidligere, ikke engang kjresten min. Nr folk holder yekontakt med meg fler jeg meg trygg og interessant prate med, og om du fr andre til fle seg p den mten blir med en gang hele situasjonen mer komfortabel. Du virker hflig og kul om du klarer holde yekontakt, og ikke minst selvsikker. Dette var det frste jeg lrte meg for bli mer trygg i meg selv, uansett hvor teit det hres ut. Babysteps, men JA, det funker!

 ♥ Jeg var mye alene i ungdomstiden min, og fikk hre fra en lrer at det var fordi jeg s bitchy ut. Hun kunne ha lagt det frem p en annerledes mte, men det var likevel sannhet i ordene hennes. For vr rlig.. Om du ser en klasse/jobbkamerat st i hjrnet med hodet byd og blikket festet p telefonen, har du lyst til ta kontakt med vedkommende da? Sikkert ikke. Om du vil at andre skal ta kontakt, m du virke pen for det. Det er ikke lurt sitte surmule med hendene i kryss og bare vente p at et sosialt liv skal ramle ned i fanget ditt. Enhver person som har et rikt sosialliv gjr en innsats for det, og for noen kommer det enklere enn for andre. Jeg har masse venner n, men det har IKKE kommet lett.

  Tenk over dine gode kvaliteter og skriv dem ned. Om du er midt i tenrene og veldig hormonell er det lett tenke "men det er da INGENTING bra med meg!" (for jeg har tenkt den tanken selv), men tro meg - det finnes absolutt mye bra ved deg. Uansett hvor nede og deprimert du fler deg, prv gi deg selv et klapp p skulderen og husk p tingene du fr til. Om du fokuserer p de gode kvalitetene ved deg som menneske, s distraheres du litt fra alt det vonde. Det kan vre noe spas enkelt som 1. Jeg er snill. 2. Jeg er en god lytter. 3. Jeg lper raskt. 4. Jeg er flink til danse 5. Jeg er tlmodig osv osv. Fokuser frst og fremst p personligheten din, for nr jeg har ftt lignende rd om skrive ned hva jeg har ment er positivt med mitt eget utseende, s kunne tankegangen fort bli slik: " Jeg har fine yne.. Men kanskje ikke s fine bryn", om dere skjnner hva jeg mener. Selvsikkerhet er uansett et personlighetstrekk og har ingenting med utseendet gjre, i bunn og grunn.

  Tenk p hva som hindrer deg fra ha god selvtilitt. Er det karakterene dine? Fordi du er introvert? Fordi du ikke har s mange venner? Det finnes en lsning. For eksempel: fikk du drlig karakter p sist historieprve, og derfor har du en drlig flelse ovenfor faget generelt / framtiden din / om du i det hele tatt er smart? Da kan man tenke p flgende: om du virkelig ver hardt fr neste prve, om du fr ekstra hjelp fra lreren og forteller om bekymringene dine, om du virkelig forbereder deg - vil resultatet bli annerledes? Garantert, ja! Min venninne Anne-Sofie var ikke spesielt flink p skolen fr og interesserte seg kanskje ikke s veldig for det faglige eller ve til prver (dette var p ungdomsskolen) men hun tok et skikkelig tak og har n best karakterer av alle jeg kjenner i tillegg til en kjempeinteresse for sprk og historie, men kun fordi hun tok tak i seg selv og jobber hardt.Det samme kan gjelde om du fler at du ikke har mange venner. Spr deg selv: gjr jeg en innsats? Forteller jeg folk at jeg er ensom? Og om ikke vennene eksisterer i klasserommet - har du oppskt forum? Lett p internett? Det finnes vennskap i mange former n for tiden, og min redning ble blogg og menneske p nettopp internett.

 ♥ Ikke unnskyld deg for alt mulig. Det verste jeg vet er mennesker som utstrler den der "sorry for at jeg eksisterer" holdningen, kanskje fordi jeg selv har vrt s dypt inne i det. kunne beklage seg er en god egenskap om du bruker det rett. Derimot, om du unnskylder deg undvendig kan du virke usikker. Det gir ikke mening, for du plager jo ingen ved vre med i en samtale eller si det du fler. Hvorfor skal du unnskylde om du ikke gjr noe galt? Og mener du det virkelig? Om du unnskylder deg hele tiden s mister det verdi. Om du unnskylder deg for alt, s unnskylder du deg for ingenting. Tenk p "unnskyld" som "jeg elsker deg", det burde ikke bli oppbrukt for da mister det betydning. 

 ♥ Snakk med fremmede. Om du skal vre selvsikker, m du gjre selvsikre ting. En av de kan vre snakke med fremmede! Og da mener jeg ikke han gale mannen i parken som er potensielt farlig, men du skjnner hva jeg mener. Det kan virke skremmende, men for hver gang gr det bedre. I mitt tilfelle var jo dette ganske tilgjengelig fordi jeg har fremmede mennesker som kommer bort til meg hele tiden, s da begynte jeg ve. Holde yekontakt, stille sprsml tilbake, smile og virke engasjert. Gi av meg selv, vre personlig.  Om du n tenker "ja, men den muligheten har ikke jeg", s tuller du litt. Hva med han som jobber p rema 1000? Hva med servitren p resturanten? Hva med vaktmesteren p skolen? Tilfeldige fremmede p gata? Lurer du p hvor noen har kjpt kjolen sin, spr. Synes du noen er pene, si det. Har noen fin utstrling, si det ogs. 

  Sist, men kanskje viktigst. vre selvsikker er en prosess som ikke har en mllinje. Det kommer ikke til funke hver eneste dag, og du kommer til fle deg som verdens verste person noen ganger og som om all jobben du har gjort er for ingenting. Du kommer aldri til et punkt hvor du tenker "n er jeg der jeg vil vre", men du kommer til se tilbake p "reisen" underveis og innse at du har kommet en lang vei. Pust inn, tenk p hvor langt du har kommet og fortsett framover.  

 

STOLT I DAG






 

For et lrerikt r 2016 var. Jeg prver finne flere passende ord, men lrerikt er det eneste som fles riktig, bde profesjonelt og privat. Jeg er stolt over det jeg klarte utrette. Stolt av kontakten jeg fikk med dere lesere, som bare ble enda mer personlig og ekte takket vre boken. Stolt av at dere stoler s mye p meg at dere pner dere opp, og sender meg lange meldinger og lar meg bli kjent med dere ogs. Jeg kommer til bli en god mor en dag, takket vre en hel haug av erfaringer som jeg har ftt p grunn av dere. Jeg har blitt s flink til respektere og forst mennesker, takket vre dere. Jeg hper dere fortsetter vise meg tillit i rene som kommer, for jeg har et nske om drive med dette i lang tid fremover. 

Om du nsker stemme p meg som Folkets Favoritt, om du mener jeg er tittelen verdig, s gjres det her. Jeg nsker s klart stikke av med en pris, men jeg er faktisk glad uansett for alt. Virkelig. 

God Morgen Norge neste



 

Hello jenter & gutter! Hva gjr dere denne fabelaktige sndag? Jeg spiser hjemmelaget pizza (som er min siste uten vegansk ost her i huset, men viktig spise opp det man har!) og skal snart p kino fr se passangers. Jeg er en snn person som leser alt av filmanmeldelser, uavhengig av om jeg faktisk planlegger se filmen eller ikke, og denne har jo ftt drlig kritikk. Men jeg forholder meg frst og fremst til IMDB, og der scorer den bra.. S da blir det meg, Mathias og kino i kveld!

Ellers skal jeg p God Morgen Norge i morgen tidlig for snakke om at boken er nummer en - nok en gang. Det blir koselig! 

EN UBEHAGELIG SANNHET


Da jeg var 6 r gammel fikk jeg for meg at jeg skulle bli vegetarianer. Jeg hadde ingen annen grunn enn at dyr er ste og at jeg likte katten vi hadde som husdyr, s da ble det snn. Jeg og Anne-Sofie var vegetarianere i kanskje en dag, det funket fint helt til vi dro p rema 1000 og la merke til kyllingvingene som vi likte s godt. Vi sukket, men tok oss til takke med at vi i det minste hadde prvd. Det var bare trekke p skuldrene og kose oss med kyllingvingene. 

Det skulle ta 10 r fr jeg gjorde noe med det igjen. Jeg og en venninne satt i stua hjemme hos meg og s p dokumentaren "the cove" samtidig som vi spiste kinesisk mat - fritert kylling og ris. Underveis i dokumentaren sprutet delfinblodet til alle kanter p skjermen, og vi s p hverandre og bestemte oss for kutte ut kjtt. Etter at vi hadde spist opp kyllingen tok vi hverandre i hendene og lovte holde oss unna, men vi kunne spise fisk. Venninnen min sprakk etter to mneder og jeg har holdt det gende siden da. 

"Vegetarianere fr ikke i seg nring" tenkte jeg fr jeg satte i gang. Det kom nok til ta meg to uker, og s ville jeg nok stryke med. Man dr vel uten kjtt? Det var jo det jeg hadde lrt meg, bde p skolen, av foreldre og p tv. Etterhvert lrte jeg hvor mye sunnere det er kutte ut kjtt fra kostholdet sitt. Du minsker risikoen for kreft, diabetes og hjertefeil for nevne noen f av en hel rekke sykdommer. Og etter noen uker som vegetarianer - istedenfor d av kjttmangel - s fikk jeg motsatt effekt. Jeg fikk masse energi, kroppen min tok til seg nring p en annen mte og fordyelsen min ble bedre. 

Etterhvert som rene har gtt har jeg lrt meg mye om vegetarisk kosthold, helsefordelene, miljvern men ikke minst det etiske. Det finnes en rekke grunner til kutte ut kjtt, men dyrenes velferd str sterkt for meg. Jeg har sjekket ut hva som skjer p slakterier, bde i Norge og i utland. Det er viktig reflektere over, og vite hva som skjer med dyrene fr de blir kjttet du ser i frysedisken, p pizzaen din eller p brdskiven. 

P industrigrd for kylling i fjor.


 

Jeg har sett utallige videoer som viser dyreplageri tidligere - men etter at jeg ble vegetarianer s jeg det med nye yne, for da visste jeg hvor lett det var kutte det ut. Jeg kan leve uten kjtt. Vi alle kan det. se tortur av uskyldige skapninger er forferdelig, og da jeg inns at vi ikke trengte kjtt for vre sunne, s spurte jeg meg selv - hvorfor holder vi da p som vi gjr? Og det nsket jeg et svar p. Jeg hadde hpet p et bra svar. Et logisk svar, for menneskehetens del. Jeg har sett filmer som er laget av og for kjttindustrien for lre om deres side av saken, jeg har snakket med bnder, jeg har vrt p grder, jeg har sett og jeg har hrt. Hva var svaret jeg fikk? Hva fant jeg ut?

"Fordi det smaker godt. Fordi vi mennesker alltid har gjort det. Fordi det er tradisjon. Fordi det er en vane. Fordi det er det jeg fler er rett. Fordi jeg er glad i bacon. Fordi jeg ikke vil fle meg utenfor". Der har du det. Svaret p hvorfor vi mennesker holder p som vi gjr. 

Ingen av disse grunnene er gode nok for meg. 


 


N holder jeg p ta steget for bli veganer, og frste steg er bli veganer hjemme i mitt eget hus, i frste omgang (jeg m bare spise opp det jeg har hjemme av ost frst, for kaste mat er heller ikke bra). Jeg er kjempemotivert og gleder meg enormt til en ny fase av livet mitt! Jeg har flt litt p det de siste rene og hatt veganske uker / dager og perioder, men n er jeg mer klar enn noen sinne. Egg og melk er heller ikke bra, for det handler ogs om bruke dyr. Det er en hel debatt det tar for lang tid g inn p n - men jeg anbefaler filmene forks over knives og cowspiracy som begge ligger p netflix. Fakta: vi fr presentert at melk skal hjelpe mot beinskjrhet og er helt ndvendig i et kosthold. Norge er i Europatoppen p bde melkedrikking, og beinskjrhet. Noen andre fakta:


 

Jeg har sett p det vre veganer som en slitsom greie. Ikke noe for meg. Undvendig, for kjtt er jo det "verste". Vanskelig. Komplisert. Stress. Og jeg har nok ikke vrt alene om de tankene, veganisme virker sikkert dryt og rart for mange. Jeg har tenkt at alle som er veganere er noen grninger som ikke klipper hret og ruller rundt i gresset nr det regner, og ikke har mobil. Det var min fordom, om man skal sette den p spissen. Og slik er det ikke i det hele tatt. Det er normale, oppegende mennesker som har tatt et standpunkt det str veldig mye respekt av. 

Jeg respekterer s enormt mye at folk tr snakke hyt om dette emnet. Jeg tr sjeldent, fordi jeg fler meg slitsom og ekstrem om jeg forteller meningene mine om kjtt til noen. Selv nr folk spr meg pakker jeg det inn for jeg er s redd for at noen skal bli sttt eller fornrmet, s jeg svarer med "nei jeg spiser ikke kjtt men ja jeg respekterer at du gjr det, og ja jeg synes det smaker godt". Det er s mye jeg vil si, men jeg lar vre. Jeg syntes til og med det var flaut starte p dette innlegget frst, fordi jeg er redd noen skal fle seg.. brydd? 

Men n har jeg innsett noe. Jeg er ikke ekstrem. Det er ikke ekstremt ikke ville ville bidra til kjttindustrien. Det er ikke ekstremt ville ta vare p planten vr. Hvorfor er det teit? Hvorfor er det ekstremt? Hvorfor skal jeg fle meg som verdens strste nerd om jeg sier meningen min - som faktisk ikke er tull og tys, det er hardtslende fakta? Det er ikke en tro. Det er sannheten.

Det som er helt nerd, det som er ekstremt, er bli brydd og fornrmet for at man ikke orker sette seg inn i hvordan det faktisk funker. 


 

Jeg tror p at alle mennesker er gode. Jeg tror p at alle mennesker egentlig nsker kutte ned p kjttforbruket, i alle fall litt, men at man ikke klarer / tr eller orker. Jeg tror p at dyrevelferd og milj ligger nrt hjertet til de fleste. Om du fler at det skade dyr er feil, s vet du allerede hva som er rett. sitte i velferdstaten Norge si "det skjer ikke her", er s utrolig naivt, og jeg tror virkelig bedre om dere enn som s. 

Litt mer fakta: 82% av barn som lider av hungersnd bor i land hvor mat er dyrket for gi til dyrene i vesten - som vi igjen spiser. Det blir derfor litt merkelig tenke p at vi i vesten samler inn penger for mate barn i "den tredje verden" samtidig som man spiser kjtt hver dag, nr ressursene ofte allerede eksisterer der allerede.

 
 

Om du tenker over det, er det s banalt og s enkelt. Se for deg kjleskapet hjemme. Se for deg en matbutikk. Hvor mange dde dyr kreves det for fylles opp en passe stor matbutikk hver uke? 50 000? Og hvor er alle dyrene? P beitet? Nei, de er - i 90% av tilfellene - stappet inn i industrigrder. Jeg har aldri sett en gris g rundt p en mark eller rulle seg i gjrmen. Men jeg har sett millioner av dem p matbutikken. At slakterier er brutale er en ting - men livene deres som leder dit er sjeldent gode.


Det eneste jeg vil at du som leser skal gjre n, er kutte ut kjtt en dag i uka. Bare en, i det minste til starte med! Det er en fantastisk fin begynnelse, og det gjr s mye for bde deg, dyrene og kloden vr. De aller fleste matbutikker i Oslo selger n erstatninger for kjtt, og det gjelder garantert de strste byene i landet. I Harstad selges det p helsekostbutikker, s jeg regner med det er samme landet rundt. Meld deg gjerne inn i gruppene Veggispreik og Veganprat for inspo! 

Fuck det ret her


2016. Egentlig fles det som et grtt og halvveis r, det fles ut som en kamerarull med iphone-bilder nr det burde vrt speilrefleks. Ok det der var en helt idiotisk metafor som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg. Dette ret har vrt picasa nr det burde vrt photoshop. Dette ret har vrt Michael Kors nr det burde vrt Chanel. Dette ret har vrt plsek p narvesen nr det burde vrt k for finne p noe smartere og bedre. Dette ret har en flelse av at ingenting fles ut som en ekte flelse.

Jeg startet ret ganske fint, i snn cirka femten minutter gikk alt p skinner. Jeg vant to priser p vixen, fikk terningkast 6 for antrekket p spellemann (ja, de tingene betyr noe i min forskrudde verden), og jeg hadde fult av motivasjon til sikte mot himmelen. Gjre alt. Se alt. S ble bildet av at jeg har sex spredt rundt og alt gikk bare nedover derfra egentlig. Jeg skrev bok, og det var alt jeg klarte. Det + drikke alkohol. Jeg ville aldri vre alene, og om jeg alltid skulle vre sosial endte det med alkohol. Det finnes alltid noen som skal p et event, tar noen drinker etter jobb eller skal feire en bursdag om man bare sker etter det, og da slipper man g hjem legge seg med tankene sine. Det gikk s langt at jeg nsket legge meg inn p rehab fordi jeg - for det frste - tenkte at jeg hadde et problem, noe jeg i ettertid har skjnt at jeg ikke har fordi jeg liker ikke drikke og jeg kan fint ta bare et glass, men det var en periode p fem-seks mneder hvor jeg drakk hver eneste dag og ble helt ute av meg selv. Masse angst, 15 kg opp i vekt (som jeg n er glad for), en rotete leilighet og et hode som ikke fungerte. Men - for det andre - jeg ville bare ha en pause. Fra hodet mitt og fra destruktive mennesker. Jeg ville aldri i livet ha bedt om en pause fra jobb, men en pause fra mitt eget hode p "privaten" skulle jeg gjerne ha tatt en gang i blant. At jeg klarte skrive en bok i den perioden er for meg et under og et mirakel, og jeg er s utrolig stolt av meg selv for nettopp det. 


 

Jeg har aldri vrt - og ble aldri - en person som drakk og dro p nash, desperat etter aldri ende kvelden. Jeg har hele tiden vrt klar for legge meg tidligst av alle, og jeg har ikke hatt fylla med blackouts og oppkast. Men det ble noen drinker hver eneste dag, og jeg gikk rundt med konstant vondt i hodet, vondt i magen, svimmel og kvalm. Kroppen tler det jo ikke. Kombiner dette med hyt tempo, drlig kosthold, trening og lite svn, s har man vel en oppskrift p katastrofe. 

Ikke misforst, for jeg har opplevd mye kult. De sykeste festene, jeg har blitt kjent med mennesker som kommer til vre i livet mitt for alltid, jeg har skrevet bok (ja jeg skal ppeke det femten ganger), jeg vant en pris til p tampen av ret og ble nominert til 6 nye priser p vixen. Men etter det med bildet s flte jeg meg s skitten og ekkel en lang periode, og jeg tenker ikke p det hele tiden lengre, men jeg kommer vel ikke til vre helt over det fr jeg fr en eventuell dom p saken. Da kan jeg legge det bak meg. Det var ikke voldtekt men det var et overgrep, og det har endret meg, selv om jeg hater tenke p akkurat det. 

Ikke nok med det men jeg har flt meg s utrolig stygg. Jeg elsker kroppen min men jeg bare.. Har ikke orket ta vare p meg selv. Forfalt, sett p meg selv i speilet og tenkt " N m du g fikse deg" og s bare orket jeg ikke og tok enda en nap. Vknet, skrev, sov, vknet, skrev, sov. Og slik gikk det. Jeg ble flelsesmessig utilgjengelig og stygg. Nr jobben din involverer at du skal ta bilder av deg selv hver dag, men at du bare grsser hver gang du ser deg selv i speilet s forbanner du deg selv enda mer for at du ikke bare tar tak i ting og kan se ut som alle andre p internett. Men "alle andre" eksisterer ikke, ikke slik du tror. "Alle andre" sitter inne med angsten sin sjl. 



 

S HELDIGVIS er dette ret snart over. Jeg ser fram til en ny start med masse kjrlighet, flelser, rolige omstendigheter og mindre spontanitet. Jeg vil st opp klokken 09, vre hjemme p ettermiddagen, spise middag, trene, se p serie, skrive og sove. Det vil jeg ha. En trygg armkrok og en lille Charlie sammen med meg. Gode venner jeg mter et par ganger i uken. Mindre reiser. Ta vare p meg selv, ta vare p yeblikk. Se besteforeldrene mine oftere. Vre den jeg egentlig er. Aldri la noen, eller noe teste mine verdier igjen. Jeg ble sammen med en person som ikke var snill mot meg, jeg flte det inni meg men ble s manipulert + alle s det rundt meg, og da det endelig ble slutt mtte jeg deale med konsekvensene etter alt som hadde pgtt i forholdet - rettsak pga vold, bildespredning, stjeling og what not. Det kan skje alle havne i en slik destruktiv situasjon, og selv om det har tatt et r rydde opp i det rotet s er jeg klar for VRE MEG. Med folk jeg elsker og folk som elsker meg tilbake. DET skal bli mitt 2017. 

Mest av alt krysser jeg fingrene for overleve 2017 og kunne skrive enda et slikt innlegg neste r, og at jeg enda har alle jeg elsker rundt meg, friske og raske. For det er ikke en selvflge, det heller. 

 

private bilder fra telefonen min - del 2




Meg og Joakim p spa tidligere i r. Vi tok en ganske "hot" bildeserie og koste oss masse. Den dagen var s fin, med min elskede venn. 



Ett av mine favoritter, spart p telefonen. Jeg tror 40% av bildene jeg har lagret p telefonen er dikt eller sider fra bker.


 

Ett fint yeblikk, backstage p en shoot i vr. Alts jeg elsker kroppen min s mye etter at jeg gikk opp i vekt, jeg tr ikke trene kondisjon lengre fordi jeg er s redd for miste de kiloene. Og s liker jeg at det ser litt.. "blgete" ut p lret? Slik som de fleste kvinner hater, tror jeg. Jeg elsker det, for det er s ekte. Og at puppene mine har begynt henge, det digger jeg ogs. Alder, come at me!



Litt mindre sexy. Rd som en tomat etter ansiktsbehandling.



Da jeg ikke fikk lukket waist-traineren som passet perfekt fr, hehe. Det hadde jeg det mye morsomt med.



Meg og den nydelige hunden til Sandra Lyng som jeg er s glad i. Bde hunden, og eieren. <3



Meg og vokalisten i Bastille som ga meg om vre med tilbake i turnebussen og dra til Berlin (?). Angrer p at jeg takket nei, backstage er livet mitt. :(



Anne-Sofie, Amanda og meg fr en kveld ute her i Harstad. De nydelige jentene mine som jeg har holdt sammen med i flere r.



Meg og John som er med meg p hvert stopp p bokturneen, her p scenen i Moss. 



Og til sist - litt tilbakeblikk kjrlighet fra meg og min! 

 

 

En historie om kjrlighet


Jeg vet at mange av dere har blitt nysgjerrige nr dere har sett instagrammen min og snapchattene mine. S jaaaa..  Meg og Mathias. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte engang fordi det er en s lang og komplisert historie. Jeg fr bare prve, og du som leser fr prve henge med. 

Som noen av dere allerede vet har vi kjent hverandre i 11 r n, og han var den frste jeg ble forelsket i noen sinne. Herregud, jeg har vrt forelsket i han halve livet s jeg kan faktisk ikke huske hvordan det er ikke vre det. Det ble sykt mange r med fram og tilbake, bestevenner, andre kjrester og alt som hrer med vre tenringer fr vi begynte holde p da jeg var 16, og en stund etter ble vi sammen. Vi var kjrester i et par r, og det var for det meste helt fantastisk, men ogs veldig turbulent fordi jeg hadde det s psykisk vanskelig og ikke klarte ta vare p meg selv. I perioder ga jeg han absolutt all skylden for hvordan ting var i hodet mitt, om jeg hadde drlig selvflelse var det hans feil, om jeg ikke flte meg pen var det hans feil, om jeg flte bloggen min sugde var det hans feil, osv. Dere som har vrt p den mten selv vet hva jeg snakker om, men for et "normalt" menneske er det sikkert vanskelig sette seg inn i.. Men er man deprimert, s er man. Som sagt var vi sammen i noen r, flyttet til Oslo men bodde bare sammen i noen mneder fr det ble slutt. Det er sikkert en million grunner til hvorfor det ble snn, og selv om det var helt forferdelig er jeg veldig glad for det n. Da fikk jeg gjort noen ting p egen hnd, feilet masse, lrt masse og vokst som person. 

Uansett, det ble slutt i 2014 og etter det har jeg hatt perioder som kan g over enten noen uker eller noen mneder hvor ting har vrt kjipt. Jeg overdriver ikke nr jeg sier at jeg har vrt trist og nedfor flere ganger per mned fordi jeg har savnet han s mye, ikke ndvendigvis kun som kjreste men som person fordi nr jeg er med han s blir jeg hel. Jeg er nesten avhengig og det er det skumleste jeg vet om.. Helt siden det ble slutt har vi hatt perioder hvor vi har mttes og bare lst oss inn i en egen boble hvor det ikke finnes en verden utenfor, og s gr man ut fra den boblen og tilbake til sitt vanlige liv med andre mennesker og andre prioriteringer. 



 

For en stund siden satt jeg hjemme i stuen min og var lei meg p grunn av savnet, som jeg s ofte er. Jeg s p Fetisha og sa, nok en gang, hvor mye jeg savnet Mathias. Hun s tilbake p meg med et oppgitt blikk og svarte "herregud det gjr du jo alltid, ta gjr noe med det n da", og det kunne egentlig ikke ha vrt p en verre timing for n bor vi i ulike land. Uten egentlig ha hatt noe srlig kontakt det siste ret (vi har mttes snn 4-5 ganger kanskje), s ringte jeg han spurte om han kunne komme til meg p besk litt, uten egentlig stille noen sprsml tok han fly i seks timer for vre med meg i et dgn. Og n har vi holdt p med det der en stund, reise fram og tilbake vre sammen nr vi kan, ha kontakt hver dag og bare se hvordan det gr. Og hvem vet hvordan ting kommer til bli i framtiden, jeg er bare s sykt takknemlig for at jeg har ftt oppleve ekte kjrlighet med akkurat han. Med han fler jeg meg som verdens vakreste, kuleste, smarteste og beste person, jeg fler meg s trygg. Det er som om vi kunne ha blitt plassert hvor som helst i verden, i trygge norge eller et annet, farlig sted, og det ville ha fltes trygt fordi nr det bare er oss fles det som om alt forsvinner uansett. Det er "strre enn livet", og jeg slutter vre redd for dden, og alt som kommer etter. Det fles som evigheten.

Det finnes heller ingen som kjenner meg s godt, er s snill mot meg, gjr s mange fine ting og sier s mye fint som han. Jeg fr oppleve veldig mye romantisk som andre sikkert bare kan drmme om. Det har alltid bare vrt oss, p en mte. Alt fra nre venner, til bekjente, blogglesere og mamma er glade nr vi "finner tilbake", for det er bare snn det er ment vre. 

 

Men nei, vi er ikke kjrester akkurat n - ikke per definisjon, men det fler jeg ikke vi trenger vre heller fordi det er mer enn som s. Det er genuin kjrlighet og respekt for hverandre som ikke gr over, og det er vakkert. Jeg har aldri i mitt liv sagt noe slemt om han og det ville jeg aldri ha gjort heller - jeg vet at det er samme tilbake - og det kan man ikke si om mange mennesker. Det eneste jeg vil i livet mitt er at han skal ha det bra og vre frisk, f til det han nsker og leve det livet han vil. Og s er jeg helt rolig for jeg vet at det er oss uansett, p en eller annen mte. Inni hjertet og p ekte i sjelen s er det oss, energiene vre er de samme, og vi ER det samme. Vanskelig forklare, men "kjreste" blir p en mte et s vagt begrep for beskrive det. N drar han snart til utlandet igjen og jeg kommer til vre i Oslo, s da blir det en stund til vi sees igjen - men jeg tror jeg skal dra p besk til han i januar en gang, s kommer kanskje han i februar osv.. Vi fr se. 

N har jeg litt noia fordi dette er s utrolig privat, men jeg fr skylde p meg selv nr jeg velger dele sm innblikk p andre sosiale medier. Du som leser er jo ogs viktig for meg, s da vet du hva som skjer i livet og hodet mitt for tiden. :) 

Beklager at vre liv er mer verdt enn deres


I disse dager, faktisk i akkurat dette sekundet, mens fingrene mine hamrer mot tastaturet i min trygge lille leilighet, pgr det verste massemordet i nyere tids historie. Vi trenger ikke fly langt - vi trenger egentlig ikke bevege oss i det hele tatt, for vi ser alle opp p den samme mnen i kveld. Der er det ogs natt, vi er i samme tidssone. Der vi kan legge oss med hodet p puta og sove trygt i kveld, gr andre en usikker natt i vente med sine siste dager i vente. Aleppo, Syria.

8000 mennesker. S mange hadde vi plass til i Norge. Resten bryr vi oss ikke om, for vre liv er s mye mer verdt - og de 8000 som faktisk fr komme inn er bare s vidt, for det er jo tross alt ganske mange, og herregud s slitsomt med alle disse kultuforskjellene, nei huff om vi m anstrenge oss litt! Stakkars oss! Men om Amerikanere nsker flykte til Norge fordi trump har blitt president? Det er helt OK! vre politisk flyktning er jo helt fair, s lenge du er fra vesten. 

Det er barn vi snakker om. Og her str folk og deler statuser p facebook og slr "ring rundt" Sylvi Listhaug, fordi hun mener jo s utrolig mye bra -fordi vre liv er jo s dyrebare og mer verdt enn deres, s hvorfor ikke? Vre barn betyr mer enn barna som n er fanget og venter p dden, for vi m passe p vre egne og vi skal stenge grensene og sl ring rundt om hverandre fordi vre liv er s forbanna utrolige, og vi er s fantastiske som hadde flaks og ramlet over oljen og har luksusen av kalle oss selv "deprimerte" fordi vi stresser litt. At vi skal kunne kose oss med vre psykiske sykdommer og penger fra NAV er mer verdt enn dere, for s lenge vi har det bra - hvem bryr seg egentlig?

En lokal politikar i Harstad uttalte da asylmottaket ble lagt ned, at lokalbefolkningen i Harstad "trenger en pause n". Ja, helt rett. Vi trenger en pause fra at mennesker som trenger hjelp skal f bo i et lite hus, nrmest isolert p toppen av en bakke. Vi vil ikke mte dem p butikken, se dem i gatene eller vite at man faktisk hjelper noen som vre dyrebare skattepenger kan g til. Huff, det er jo s sykt slitsomt, for vi m jo tross alt ha ny rundkjring - drit i om mennesker dr, s lenge veiene vre er gode kjre p. 

Nei. 


 

N gr folket i Aleppo sine siste dager i mte. Det mtte alts bli de siste dagene for at man skulle vkne opp. Det er s mrkt, det er dystert, og dette kommer framtidige generasjoner til skamme seg over p vegne av oss, likt som vi har skammet oss over tidligere generasjoner. Lrer vi aldri? 

Man kan sprre seg hvordan hat kan vinne over kjrlighet, nr kjrlighet er s mye sterkere. Hat vinner aldri over kjrlighet - men likegyldighet og egoisme gjr, og det er beklageligvis det majoriteten av  priviligerte mennesker fler p.

Glede, sorg, redsel, hat og smerte fles likt uansett hvem du er og hvor du bor. Mitt liv startet likt som deres. Det gjorde ditt ogs. Beklager at noen er av den oppfatning at vre liv betyr mer enn deres. Det gjr de ikke. 

I kveld er jeg virkelig lei meg - men jeg fr likevel sove trygt i natt. Det er s forbanna mye mer enn mange millioner mennesker i verden fr. 


Bilder: Vice & Dagbladet 

finne tilbake


Jeg vet at jeg har tatt et par dagers pause fra dere, ingen er mer klar over det enn meg. N tror jeg ikke at dere er en gjeng moraliserende mennesker som vifter med knyttneven p andre siden av skjermen, jeg vet at dere forstr, men ordene triller likevel ut av meg som en slags forsvarstale. Dere skjnner, og dere vet, fordi dere er smarte, at en gang i blant m man g seg vill p veien for finne tilbake. G seg vill blant alle klikkoverskrifter og lurerier for tjene penger, mens jeg str midt i tornadoen og roper for full halls uten bli hrt. Metaforene mine gir kanskje ikke mening, men det gjr til tider ikke denne bransjen heller. Jeg har bare s utrolig stort behov for at alt jeg gjr i jobbsammenheng skal vre genuint og da m man tenke seg litt om. 

Jeg vet ikke hvordan det er vre offline. Ingen av oss gjr nok egentlig det. leve et liv uten bli konstant pvirket av hvor fete liv alle andre lever, uten fle at man selv ikke strekker til eller uten fle at man alltid m vre morsommere eller kulere og produsere noe nytt. Det siste jeg nsker er at bloggen min skal vre et sted man klikker seg inn p og fler "herregud, jeg burde ikke vrt meg, jeg burde vrt Sophie." Derfor m jeg g et par runder, en eller to eller hundre runder i ret, hvor jeg reflekterer over hele greia og kommer fram til et svar. Et slags svar p hvordan jeg skal kunne bruke denne stemmen min riktig.

I gr var en emosjonell dag p en vakker mte. Jeg var p boksignering i Skien og kombinasjonen av julekoret som sang p siden av meg, og ungdom etter ungdom som kom skjelvende med trer i ynene for f boken sin signert gjorde noe med meg. Hvordan er det nok av meg bare skrible ned navnet mitt i en bok si "takk for at du kom"? Det fles ikke nok.

Videre gikk turen til Nobels Fredspris hvor jeg s klart fikk se, nok ett par, hva jeg kjemper for. kunne bli hyllet av mennesker og jorden vr for gjre noe som er strre enn en selv. Ikke selfies, og sminke eller klr, selv om jeg liker det ogs, men jeg elsker det ikke. Jeg elsker hjelpe mennesker. Jeg elsker gjre en forskjell og jeg hater at jeg kaster bort plattformen min p "finne meg selv", nr det kanskje er nettopp den delen av reisen dere liker ta en del av ogs.

N fikk jeg skrevet litt fra meg. Det var godt. 



 

Sovende p vei hjem fra boksignering i gr. Jeg tar dere snn til meg, alle sammen. Dere sorger, gleder og bekymringer blir som observert inn i min lille kropp, s jeg sovner alltid etterp. Drmmer om en finere verden, kanskje. En verden hvor vi alle er snille mot hverandre, og hvor alle var omringet av s mye kjrlighet som meg. 

"er du sikker p at du skal spise mer?"


For en stund siden hang jeg med en gutt jeg holdte p bli kjent med, og vi koste oss med spise masse godteri vi hadde handlet inn. Vi satt p sofaen og s p en film, og jeg lente meg mot bordet for hente meg enda en hndfull med smgodt. Da jeg satt byd klp han meg i magefettet og sa, med humor i stemmen, "er du sikker p at du skal spise mer?". 


 

Man kan trygt si at jeg ble rasende, det krevde alt jeg hadde ikke sl han i ansiktet med knyttneven, velte bordet eller brenne ned leiligheten hans. Istedenfor stormet jeg ut av stuen og ventet i et par minutter slik at han kunne komme etter trste meg - og nr han gjorde det, kjeftet jeg p han for at han fikk meg til fle meg tykk. Han unnskyldte seg gang p gang, men det tok flere uker fr jeg var helt over sinnet mitt. 

I lpet av de neste ukene analyserte jeg kroppen min opp og ned, og fant stadig nye feil jeg aldri hadde lagt merke til fr. Det var min frste tanke fra jeg sto opp og til jeg la meg om kvelden. I tillegg sluttet jeg spise foran han, veldig stakkarslig - som var min sinnsyke mte f han til fle seg dritt p, for da mtte han unnskylde og fortelle meg nok en gang hvor fin jeg er. 

Nr jeg ser tilbake ville ikke ordene hans hatt noen effekt om jeg ikke hadde vrt usikker fra fr av. Istedenfor akseptere at dette var min egen usikkerhet la jeg all skylden over p han. (VIKTIG! Jeg sier ikke at det han gjorde er OK, for det var en ganske kjip og undvendig ting si, men jeg bruker det som et eksempel for komme fram til et strre poeng).

Om det samme hadde skjedd med meg i dag ville jeg mest sannsynlig bare ha ledd, kalt han idiot og sagt "ja, jeg skal faktisk spise mer godteri, og kanskje enda mer etter det igjen", og s hadde vi vrt ferdige med det. Ikke noe krangling, ikke noe grting, ikke noe spill for gi drlig samvittighet, ikke noe avsky og ikke noe drama. 

Jeg liker kroppen min akkurat som den er, s hvorfor skal jeg la noen andre pvirke det? Valget er opp til meg og jeg velger forme mine egne meninger angende hvem jeg er og hvordan jeg ser ut, jeg nsker ikke vre avhengig av at andre skal ta de avgjrelsene for meg. Om noen kommenterer noe angende deg, og du reagerer p det, s er det fordi du er usikker i utgangspunktet. 

Nr du lar usikkerhetene ta kontroll over deg, s kommer du alltid til vre p vakt og legge merke til hva som helst som kan trigge disse flelsene av usikkerhet. Du leter alltid etter kritikk eller at noen misliker deg, kanskje sier noe du muligens tar deg nr av eller ser p deg feil.. Om du frst vil, s lover jeg deg at du finner hat over alt.  Om du gr ut i verden og forventer bli avvist, vil du finne avvisning i alt og alle. 

Om kjresten din oppfrer seg litt fravrende i 10 minutter kommer du til tolke det som at han har mistet interessen og ikke synes du er tiltrekkende lengre. Du kommer til tro at folk p jobben er sure fordi du er irriterende og plagsom, og at de skulle nske du ikke jobbet der. Du kommer til fle at sjefen din synes du er inkompetent fordi han ikke smilte til deg akkurat den dagen. Du skjnner poenget mitt? Hvem nsker g rundt i livet og fler det snn? 

Nr du tenker p det, s er det egentlig bare rart at folk reagerer s sterkt til et par stygge kommentarer. Konstruktiv kritikk er en ting, men drittslenging er noe annet som br vre totalt uviktig for alle og enhver. Hvorfor trenger du bli pvirket?

Om noen sier noe slemt til deg - hva faen har det si! Whatever! Kanskje det er det de fler, men hvem bryr seg? Ingen er perfekt, vi har alle feil og det beste vi kan gjre er akseptere dem eller jobbe med bli bedre i de omrdene det lar seg gjre. Og om det noen sier om deg ikke er sant, s SERIST, hva faen har det si! Du vet jo at det ikke er sant. 

Poenget mitt med dette innlegget er: bygg en sterk grunnmur av tro p deg selv, den kan du alltid hvile p. Nr du har det, s kan aldri noen pvirke tankene dine om deg selv og det er s deilig! Vi er alle p en reise, hver og en av oss. Ingen er ferdig utviklet eller formet som menneske. Om du kan akseptere det og vre snill mot deg selv, kommer livskvaliteten din (for ikke snakke om, forholdene dine) til bli s mye bedre! 

Lykke til! 

 

GJR DU MER ENN DELE?


"Noen andre tar sikkert kontakt". 

Det er slik jeg har pleid tenke hver eneste gang jeg ser en sak bli delt om noen som trenger ekstra hjelp i julen p grunn av trang konomi eller ensomhet. "Noen andre". Jeg mener, det er jo s mange som leser, som deler og liker, s noen m da garantert ta tak? S trykker man liker, og fler man har bidratt. En tommel opp mot en ensom jul, og noen som sitter i andre enden med uendelig mange likes p facebook, men f tilbringe julen med.

For nyaktig to r siden, p denne tiden av ret, kom jeg over en sak som traff hjertet mitt. Helt rlig er jeg et veldig flsomt menneske og jeg leser nok saker som berrer meg hver eneste dag ? uten at jeg gjr noe. For nyaktig to r siden, p denne tiden av ret, leste jeg en sak om en mor som ikke hadde rd til julegaver som hennes to snner kunne f under treet. Hun sto fram med bilde, men uten etternavn for skjerme barna sine, og jeg tenkte, for frste gang i mitt liv, ikke "noen andre". Jeg tenkte, n gjr jeg noe. Det tok tid f tak i denne kvinnen, la oss kalle henne Lene. Men etter et par dager, etter mange telefonsamtaler og p kanten truende mailer til journalisten som hadde skrevet saken og ikke ville gi meg kontaktinfo, s klarte jeg det endelig.

"Det er sikkert mange som har tatt kontakt" begynte jeg. "Men jeg nsker likevel gjre noe for deg og dere". Til min store overraskelse var det ingen, ikke en eneste en, som hadde prvd. Ingen hadde strukket ut en hnd, til tross for flere tusen likes p facebook, og til tross for at mange hadde skrevet i kommentarfeltet at de skulle gjre noe. Menneskene som hadde ropt s hyt om alle gavene de skulle gi, pengene de skulle sende og pne drer p julaften, skrev det kun offentlig og lot det bli med det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble s sjokkert, men man burde vel ha skjnt det. De aller fleste fler at en tommel opp p sosiale medier eller en deling av en sak er nok. Da har man hjulpet, men egentlig har man kun hjulpet seg selv og sin egen samvittighet. Det er en skadelig tid vi lever i hvor delingsdynamikken og det offentlig vre en helgen skal bety mer enn faktisk ta steget hjelpe de som trenger det. For hva har det si om man ikke kan vise at man hjelper? Om du ikke kan dele bilder av at du er snill? Om Lene ikke vil st fram med navn og barna hennes vil bli skjermet, vil du da hjelpe? Om du ikke kan skrive en status p facebook om hvor snill du er som pner drene dine i julen?

Det finnes heldigivs mange gode mennesker der ute, og de godeste har ikke behov for vise det. Om man er snill, s er man det fordi man nsker, ikke for hste liker-klikk eller oppmerksomhet for sine gode handlinger. Og hver eneste gang jeg ser en sak bli delt p facebook om noen som trenger det, klarer jeg ikke la vre tenke, gjorde du noe mer enn dele?

Det at jeg satt i senga mi og tenkte "jeg", istedenfor "noen andre", er det beste jeg har gjort i i hele mitt liv. Og ja, det er kanskje egoistisk av meg ? men at jeg fikk kontakt med Lene har gjort s uendelig mye for meg ogs. Jeg feiret aldri  julaften med dem, men jeg har ftt gjort s utrolig mye annet. Jeg fr ta med snnene hennes p kino. De fr vre med meg p tusenfryd. De kommer hjem til meg og ser p Disney, vi kjper store mengder godteri og s slapper vi av. Jeg er tanten de ikke har, jeg er barnevakten som er kul og lar dem f vre vken lenge, barnevakten moren ikke har hatt rd til tidligere snn at hun n endelig, en gang i blant, kan ta seg en dag fri. De fr vre med p tv-innspillinger, det synes de er skikkelig stas. Jeg fler de har blitt en utvidet familie for meg, og for det er jeg evig takknemlig. 


 

Jeg skriver ikke denne saken for fremme meg selv som menneske, selv om jeg absolutt fler meg bra nr jeg skriver disse ordene. Men jeg er ikke stolt over meg selv, for det skulle strengt tatt bare mangle.

Det er mange som er ensomme i julen, det er mange som ikke har rd til gi barna julegaver. Men det er ikke bare rundt jul, det er hele ret. Hver dag er det foreldre som sliter med ikke kunne sende barna p skidag med de andre i klassen, hver dag er det foreldre som ikke fr kjpt bursdagsgaver, hver dag er det foreldre som ikke vet hvordan de skal f endene til mtes. Og du som leser vet dette.

Du vet det fordi du deler, fordi du trykker liker og fordi du fler deg bra s lenge du har gjort det. Trykk, liker, del. Men det er ikke nok. Spr deg selv - hva har jeg gjort for glede noen i julen, annet enn trykke tommel opp? 

TING DU IKKE VISTE OM MEG


-  Jeg er helt besatt av skrive lister, og har  "topp 10 navn p et barn / topp 10 leppestifter / topp 5 filmer jeg vil se" osv lagret p telefonen min. Man kan gjerne lese igjennom alle tekstmeldingene mine, s lenge man ikke rrer notatene mine! Dette er forsvidt ogs en liste, haha.. 

- Jeg har begynt p ikke bare en, men tre skisser til nye bker jeg vil skrive. Jeg er s glad og gira for det! Jeg skriver hver eneste dag, og jeg jobber virkelig hardt for at bker skal vre min greie.

-  Og.. En av bkene er noe mange av dere virkelig har ventet p! Kanskje flere av dere klarer gjette hva? 

-  Flg med i 2017, da blir det sminekurs med meg og... Det er alt jeg kan si s langt!

- Jeg blir serist irritert nr jeg hrer en lt fra 1975 eller the script. Anne-Sofie kommer sikkert til synes jeg er helt gal som sier dette, men jeg liker virkelig ingen av de bandene og DEEET kan bli problematisk, siden det er min bestie sine favoritter. 

- Nr jeg er DJ har jeg alltid dette backstage: babybell, sushi, champagne, hvitvin, red bull, vann, druer, bananer, potetgull og smgodt. Og en hel haug med venner!

- Jeg blir aldri redd av skrekkfilmer, men "lights out" gjorde et eller annet med hodet mitt. Herregud, bare jeg tenkte p den n fikk jeg faktisk frysninger og ble litt stressa. 

- Jeg har alltid vrt besatt av skrive, og lage historier i hodet mitt. Jeg pleide glede meg til tentamen p skolen og jeg endte ofte opp med svare p flere oppgaver enn ndvendig, bare for gy. N som jeg har min egen bok, og den er s suksessfull (og dette er fr julesalget!) fles det helt sykt og det er virkelig en drm i oppfyllelse! Hver dag vkner jeg opp og er i sjokk - det er s kult! Det fles fint at jeg har noe som kan leve videre etter min dd en eller annen gang. Og neste r blir enda bedre!

- Jeg har investert en del av pengene mine i aksjer.

- En av de fineste flelsene jeg vet om er gi folk lnn, at jeg kan hjelpe noens liv til bli lettere konomisk ved gi dem jobb. Og at jeg gjr akkurat det for flere mennesker er fantastisk!

- Nr jeg kjenner at angsten kommer krypende hjelper det for meg telle alle fargene i et rom. Jeg husker ikke hvem som fortalte meg det, men det hjelper meg virkelig. 

- Charlie er enda min og lever, til de som har etterspurt den lille pelsdotten. :) 



Foto: Nadia Nordskott 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette.


Jeg burde ikke skrive dette. Kanskje ikke trykke publiser. Nei Sophie, la vre. Jo Sophie, skriv det. 

Klokken er 03:23. Det er penbart mrkt ute, og jeg kan se hvordan enhver nabo p andre siden av gaten har slukket lysene sine for lengst. Jeg kan heller ikke hre noen andre lyder enn mine egne fingre som treffer tastaturet, en bil som kjrer forbi i det fjerne og min egen slitsomme tinnitus som piper i ret. Det er lenge siden jeg har skrevet et innlegg p natten, fordi jeg har flt at ordene mine ikke er interessante for noen andre enn meg - og hva vet vel jeg, kanskje ingen leser akkurat denne teksten, kanskje ingen bryr seg, kanskje alle har det for travelt. Men det fles godt f ut tankene mine, om s det kun blir for meg selv. Kanskje jeg aldri trykker publiser. 

Jeg blir nesten tvunget til ligge her skrive, som om hjernen min er ndt til f et utlp. Alle bkene er lest ut, jeg har ingen serier se p, og jeg har glemt koden til min egen mobil s scrolling opp og ned p instagram eller snapchat m jeg se langt etter. Kanskje like greit, fr man noen sinne noe ut av det uansett? Derfor liker jeg blogg. Jeg hper ikke blogg forsvinner, for midt blant alt det overfladiske kommer det noen ganger en dypere mening, noe viktigere, noe fint. Det finner man aldri p disse appene hvor alt skal g s fort. Blogg gjr at alle unge mennesker har makten til pvirke. Du kan pvirke om du skriver rett ord til rett tid. Du kan forandre noe. Er ikke det viktig, s vet ikke jeg.

I sta tenkte jeg p om jeg skulle be til Gud. Jeg skal prve forklare hvordan jeg kom fram til den tanken, for jeg er ikke religis, og om jeg skulle be til en Gud ville det ha vrt be til en hyere kraft enn meg selv, s det er vel p en mte en gud, selv om jeg ikke ser for meg en mann, slik som det er beskrevet i bibelen. Uansett, man tenker s mange tanker, s veldig fort, s forklare hvordan jeg kom fram til tanken om Gud er komplisert. Men jeg s for meg lillessteren min, mamma og pappa. Jeg s for meg at jeg tar for gitt kunne komme p besk til dem om en mned, hvordan jeg tar selve livet for gitt, for ingen har garanti for en morgendag. Den tanken gjorde vondt, at jeg ikke setter pris p livet slik som jeg kanskje burde. Jeg er ikke redd for d, for det er et nytt kapitell og noe annet gi seg ut p, men jeg er redd jeg ikke setter nok pris p dette kapitellet og alle som er en del av det, fr det er for seint. Jeg s for meg Mathias, som jeg elsker s jvlig mye, og det er kanskje feil skrive det p en blogg fordi det er s privat, men det er snn det er og jeg lurer p om noen andre har det p mten. Om noen andre har det snn som vi. Om det noen gang kommer til g over. S tenkte jeg at jeg tar for gitt f se han igjen ogs, og om noe skulle ha skjedd med han s ville det ikke vrt noe poeng for meg leve mer. Jeg hadde ikke tatt selvmord for det hadde jeg ikke turt eller klart, men den delen jeg liker best ved meg hadde bare blitt borte, og da kunne jeg like gjerne vrt dd. Jeg tror det er ekte kjrlighet, den delen av meg som er finest, mest genuin og god er den som kommer fram p grunn av han, eller oss, enten vi er sammen eller ei, lang tid siden eller ei, jeg vet at det er snn og det kalles vel ekte kjrlighet, eller frste kjrlighet, hva vet vel jeg. Hva vet vel vi. Det hadde uansett ikke vrt noe poeng fortsette. Jeg vet bare at jeg hadde blitt en kjip og kald og tom person, men jeg hadde fortsatt, men jeg hadde ikke klart skrive mer. Ikke noe som hadde vrt verdt noe, i alle fall. Jeg har opplevd vre forelsket mange ganger, men jeg har kun opplevd elske noen en gang og det er helt forferdelig, fint og overveldende og jeg kan ikke forst hvordan noen klarer oppleve det med flere enn en person. Jeg har trodd jeg har det, men jeg vet n at jeg ikke har. Om man elsker noen gr det ikke over. Det har tatt 11 jvla r for min del, og det har enda ikke gtt over. Jeg vet at det ikke kommer til gjre det heller. 

S jeg l her tenkte p om jeg skulle be til Gud, en Gud jeg ikke tror p, kanskje for si takk p en mte, for at jeg aldri har trengt fle p en snn smerte av miste noen. Be til gud om at Tinnitusen min skal g bort i samme slengen, kanskje. Og med en gang jeg skriver de ordene lurer jeg p om han, eller det, kanskje eksisterer likevel og om det egentlig er lurt av meg skrive disse ordene. Om det er lurt tvile, for kanskje det slr tilbake p meg da. 

Der etter kom en merkelig flelse. En flelse jeg noen ganger fr. Den er helt umulig beskrive men det er som om jeg, i sm sekunder, blir i sync med universet. Jeg, og du, vi er universet. Det er en stor tanke p tenke p at jeg aldri har vrt ingenting. Jeg har alltid vrt et eller annet, som har blitt noe, som har blitt noe, som har blitt meg. En stein, kanskje? En komet? En planet? Som ble til en celle eller et atom som ble en sdcelle og som ble til meg? Det er rart tenke p, men noe har jeg alltid vrt. Noe har du alltid vrt. S noen ganger fr jeg denne flelsen av vre i kontakt med universet, og denne fikk jeg av tenke p Gud n. 

Og dette kommer til hres enda rarere ut, men jeg fler at jeg husker et tidligere liv. Jeg tror ikke man dr, s blir man fdt p ny som et annet menneske eller dyr. Men noe er det - og jeg har et klart og tydelig bilde i hodet - eller egentlig er det ikke et bilde  engang, det er en flelse. Jeg kan fle en flelse av et annet minne som ikke tilhrer meg, den flelsen tilhrer ikke meg, og det er s sykt rart. Og s kan jeg se for meg en farge. Mrkebl. Den fargen popper opp i hodet mitt nr den flelsen kommer, og den kom n. Den kom p fredag ogs. Og s plutselig kan det g noen r, fr den kommer igjen og jeg fr en slags Deja Vu, uten oppleve en Deja Vu. Og jeg er ikke spirituell. Jeg vil ikke utforske denne delen av meg, for jeg vet jeg bare kommer til f en million sprsml flere enn svar.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. God natt. 



 

JEG BLIR PROVOSERT


Noe av det fine ved leve, er jo at man kan vre flere ting p en gang. 

Er det ikke fantastisk?

Man kan vre sterk, og man kan vre svak. Man kan vre opptatt av utseendet, men samtidig vre opptatt av milj og politikk. Man kan bruke en time p sminke seg, men samtidig drive sin egen business. Noe av det jeg liker aller best i hele verden er jobbe hardt. Jeg kan nesten dra den s langt som si at jeg liker stress, og jeg liker vre sliten fordi resultatet mot slutten blir s verdt det. Det er s klart dager hvor jeg har lyst til legge meg ned grte fordi jeg har tatt p seg mye ansvar, og det skjer jo, det ogs. Men som regel har jeg det veldig fint med pushe meg selv.

En kjent blogg kan alle f. Man trenger ikke gjre s mye mer enn lage en skandale ut av sitt eget liv og kjre p med syke opplevelser, ha en "one hit wonder" p internett med noe sykt stunt man har gjort s kommer ogs leserne tikkende inn. Det er ikke spesielt vanskelig bare blogge. Jeg forstr heller ikke de som synes blogging i seg selv er stress. Jeg blir faktisk nesten irritert nr noen sier "h, blogging er s slitsomt", for NEI!

Blogging er et kreativt yrke, og om du ikke eier et kreativt gen og sliter med finne p ting du kan skrive om s er det slitsomt, ja. Men da har du valgt feil yrke og burde finne p noe annet i stedenfor, da er det ikke for deg. BLOGGE ER IKKE HARDT!!! Haha jeg kan nesten ikke f sagt det nok, men jeg blir s provosert nr andre skriver det.

Derfor blir jeg ogs provosert nr folk sier "h men tenk p Justin Biber som er sliten". JA jeg forstr at han er sliten, ALLE er sliten. Det finnes trebarnsmdre som sitter i kassen p rema 1000 hver eneste dag og sliter med f endene til mtes UTEN sl til kundene som kommer dit hver eneste dag! Det finnes folk som er psykisk syke, som bor i en liten hybel og har mistet alt de eier UTEN g rundt spytte p folk. Og, det finnes folk som har en mye verre og hardere jobb enn BLOGG som likevel starter hver dag med et smil uten slenge dritt til arbeidsgiverne sine (i dette tilfellet, lesere).

Om man bare skal klage over alt man har, s kan man jo like gjerne slutte. Det er ingen som tvinger deg til blogge. Det er ingen som tvinger deg til vre artist. Jeg kan selv vre dritt lei, og jeg har selv vrt 16-17 r og ikke hatt noen klare refleksjoner over livet, men det gir INGEN rett til vre en kjip person av den grunn. Det er helt OK vre trtt og hate alt, men det er ikke ok oppfre seg som en bortskjemt dritt av den grunn.

Spre kjrlighet og respekt, og om man ikke la s mye energi inn p vre negativ.. Da hadde man ikke vrt s sliten! Simple as that.


 

EN VOKSNERE VOKSEN


Voksen

For snart fire r siden ble jeg voksen, det var i det minste det loven sa. Jeg var myndig og kunne g p polet, kjpe nye pupper og kaste den falske legitimasjonen min i spla. Jeg kunne kjpe ryk uten ha hy puls, og jeg kunne ta lappen. Jeg feiret med kostymebursdag og forelskelse, selvbruningskrem og gullyenskygge.

Voksen.

For snart fire r siden ble jeg voksen, det var i det minste det jeg ble fortalt. I dag er jeg enda eldre, og jeg kan kjpe sprit p polet, jeg har lov til drikke i USA, jeg eier mitt eget AS som omsetter for noen millioner per r. Jeg har kjpt leilighet, jeg har gitt ut bok og jeg har ansatte. Jeg leser morgenbladet, flger med p politikk og jeg fr hre "tenk alt du vet".


 

Voksen.

For snart fire r siden ble jeg voksen, det var i det minste det jeg trodde. Likevel sover jeg med kosebamse hver natt, jeg spiser nudler til middag og jeg bruker tre uker p vaske klr. Likevel fler jeg det er stressende betale regninger, jeg kommer ikke inn p alle utestedene jeg vil og jeg har ftt hre "du er for ung til forst".

Voksen.

For snart fire r siden ble jeg voksen, men det fles ikke slik. Nr noe vanskelig skjer tenker jeg at jeg m finne en voksen, en voksnere voksen for gjre det jeg ikke klarer. Jeg spr enda "er vi framme snart" nr vi kjrer bil, og det er mange ord jeg ikke forstr. At noen p min alder har flere barn og har et stabilt liv er mer enn jeg kan skjnne, samtidig som jeg fler meg klar for akkurat det samme. Jeg er et sted midt i mellom, vre den unge og den gamle. 

N skal jeg spise nudler til middag for andre dag p rad. 



 

UNGE MENNESKER ER IKKE VIKTIG FOR SAMFUNNET


Her om dagen leste jeg en artikkel hvor forfatter Ottar Grepstad kommer med flgende utsagn: "Det er nesten ingen biografier av et ungt menneske som er viktig i seg selv. De er ikke viktig for samfunnet".

Dette er som si at unge mennesker sin stemme ikke er viktig, det er fraskrive viktigheten til en hel generasjon, og det gjr meg s frustrert. Hvorfor skal unge menneskers stemme, liv og flelser vre mindre viktig enn noen som har erfart mer? Hvorfor m jeg vente til jeg blir 50 med skrive en bok om tenrene mine, nr det er n jeg har dette ferskt i minnet? Betyr man ikke noe for samfunnet fr man er "voksen"? Betyr ikke ordene mine noe? Skal man, som ungdom, vre ndt lese bker skrevet av noen som skiller flere generasjoner fra en selv? 

Er det ikke helt fantastisk om jeg, og Marcus og Martinus, fr unge mennesker som aldri har plukket opp en bok til begynne lese? Om unge mennesker som kjeder seg lett, kanskje leser en bok for frste gang og at det bidrar til mer leselyst? Bker er fantastiske, og det er viktig at unge mennesker fr opp ynene for det. 

Boken min er ikke skrevet av en voksen som snakker til de unge - og nettopp derfor er den viktig. Den er ikke en moraliserende pekefinger som skal fortelle andre hva de skal mene, fle og tenke. Det er ikke en bok som skal forklare hvordan man br leve et liv, og den skal ikke vre en refleksjon over ting jeg burde gjort bedre eller annerledes. Den skal omtale meg, akkurat n, flelser jeg har flt p, for en generasjon som vokser opp akkurat N. Om jeg skulle skrevet en bok om 30 r, om hvordan min ungdomstid var, s ville den ikke vrt like relevant. Jeg hadde ikke klart skrive som et ungt menneske, og jeg hadde ikke klart n ut til unge mennesker. 

Jeg synes det er helt fantastisk at unge mennesker har en stemme. Men det betyr vel ikke noe at jeg mener det - nettopp fordi jeg er ung. 


 

Ting jeg hater hre!


"Jeg var p en fest her om dagen der s mange snakket stygt om deg, men jeg forsvarte deg, bare snn at du vet det!"

Dessverre fr jeg veldig ofte hre nettopp det. Jeg lurer p om de da prver sre meg, eller om de faktisk tror det er et slags kompliment. Eller s fler man bare for heve seg selv som person, ppeke at man gjorde noe rett..? Jeg vet ikke. Om man er et godt menneske som alltid forsvarer vennene sine, har man ikke behov for ppeke det. Det skal vre en selvflge at jeg backer opp mine venner, ogs nr de ikke er der, men jeg fler ikke behovet for f skryt av den grunn. 

"Du har gtt opp / ned i vekt"

Ja. Kanskje. Eller kanskje noe forferdelig har skjedd og jeg har mistet apetitten, eller s trstespiser jeg,  eller s er ikke vekten noe man trenger kommentere. Jeg er uansett klar over det selv.

"h, har du sett hva folk har skrevet og kommentert om deg her? S sykt slemt! "

Jeg vet at folk snakker stygt om meg p internett, men jeg trenger ikke alltid f det presset opp i ansiktet. Jeg har sperret mitt eget kommentarfelt av en grunn.. Jeg tror ingen har godt av f hre s mye om seg selv hele tiden, og jeg forstr ikke hva folk tror jeg fr ut av lese det heller. Blogger eller ikke blogger, ingen burde f det presset opp i ansiktet. 

Sophie Elise

 

* Men hvorfor sparer du ikke bare hret ditt? Hvorfor har du extensions?"

HERREGUD, det hadde jeg ikke tenkt p at jeg kunne gjre! ... Jo. Jeg sparer hret mitt, men jeg bruker extensions samtidig. Det er faktisk helt mulig. 

"Om du elsker dyr s mye og er vegetarianer, hvorfor spiser du da opp maten deres, alts planter?"

Ja... Ja... Just dont. Du trenger ikke p bevise for meg at du er et mindre opplyst menneske, eller at du har s drlig humor. Jeg synes ikke du er morsom, jeg synes ikke du er smart, og jeg synes ikke du er kul om du kommer med en slik kommentar. 

"Oj du er skikkelig lav!"

Det er en sykt irriterende ting ppeke. Som snakke om vret, liksom. Jeg vurderer nesten trykke opp sm lapper som jeg bare kan ha i lomma og gi ut til folk nr hyden min ppekes. Snn "ja, jeg er 1.58 cm lav. Ja, jeg har alltid vrt s liten. Nei, verden ser ikke annerledes ut her nede". S kan vi bare move on, og snakke om noe annet. 

Sophie Elise
 


Bilder: Nettavisen / HER 

den strste krisen vi mennesker str ovenfor i dag


Jeg har vrt vken litt til og fra hele natten, jeg er syk og sliter med sove. Da er det ogs ganske naturlig at jeg har fulgt med p presidentvalget i USA, og da jeg til slutt sovnet i morges var Trump i ledelsen, men Hilary kunne enda vinne. Jeg var helt overbevist om at sistenevnte kom til g av med seieren, men da jeg vknet s jeg det over alt.. Slik som alle andre. Trump er president.


 

En mann som ikke kan noe om politikk. Han har NULL erfaring med politikk, folkens! Ikke bare er han rasist, ikke bare mener han at lsningen p ISIS er utslette hele landet med atomvpen, ikke bare mener han mensen er morsomt og at kvinner skal "kjenne sin plass" men nesten verst av alt (synes jeg), han mener global oppvarming er en spk som Kina har funnet p. Global oppvarming.. Som er den strste krisen vi mennesker str ovenfor i dag, som rammer oss alle p verdensbasis. Her kommer det en mann til makten i et s stort og mektig land, og sier at det er en spk.  Jeg er sjokk i over hele situasjonen. 



 


Jeg er sjokkert over at vi ikke har kommet lengre. Jeg sier VI, fordi Sylvi Listhaug og Sandberg fr stemmer her i landet, og om man tenker p enkelte uttalelser der, s er det jammen ikke langt unna. Jeg kan ogs si vi, for gr man over neste landegrense s svenskene stemmer p kesson. Vi skal ikke sitte p vr hye hest, i vrt lille land og late som om vi er s mye bedre. Jeg personlig vet at jeg er jvlig mye kulere enn som s, og at jeg hverken fler p hat, rasisme, kvinneundertrykkelse eller en naiv holdning til miljkrisen i hverdagen. Jeg vet at mange av dere som leser dette fler det samme som meg, sikkert 98% av dere vil jeg tro. Jeg var aldri til stede under andre verdenskrig, jeg var ikke til stede ved regjeringskvartalet eller p utya den 22 juli, men jeg har lest meg opp, jeg har tvunget meg selv til hre om, se ting fle p ting som har vrt ubehagelige, jeg har forsttt hvorfor ting har blitt som det har blitt og DERFOR er historie s forbanna viktig. For n gjentar historien seg selv. Man skal ikke lukke ynene si "kjrlighet, aldri igjen", for ikke alle mennesker er i stand til tenke snn. Man er NDT til forst, studere snakke om hvordan slike holdninger skapes. Og det gjr vi alt for lite av. Det sprsmlet vi alle br stille oss selv i dag er ikke bare hvorfor, men hvordan? 

Trump er ikke annet enn et symbol p det mange millioner av mennesker fler p. Det m vi akseptere, og forhpentligvis lre av. Ikke tenk p USA som "dem", men tenk p mennesker som "oss". Tenk p hvilke holdninger som fra tid til annen dukker opp i media fra ogs nordmenn. Forst hvorfor. Og ta det derfra, for det er ikke alltid man kan han en disney-holdning til alt i livet. Det har ikke funket s langt. 

vre sterk


"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person."

Jeg satt med hendene foldet i fanget, blikket flakket rundt i rommet og jeg klarte ikke mte blikket til politidamen som satt ovenfor meg.

"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person. Jeg har blogget i 6 r, og daglig har jeg ftt hre bde det ene og det andre om meg selv.."

Jeg prvde holde meg fokusert. Distansere meg - fra meg selv, slik som jeg alltid gjr nr ting er vanskelig.

"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person. Jeg har blogget i 6 r, og daglig har jeg ftt hre det ene og det andre om meg selv. Men n.."

Stemmen min brast, og jeg knakk helt sammen.

"Om jeg ikke hadde vrt vandt til det her, om jeg hadde ftt alt dette slengt i ansiktet for frste gang, s hadde jeg ikke klart leve mer n tror jeg. Folk tar livet av seg for snne ting som dette. Man m jo gjre noe!" 

Jeg kjente ikke meg selv igjen.



 


P fredag var jeg hos politiet for anmelde. De verste, groveste og sykeste ting jeg noen gang har lest om meg selv. Jeg vil ikke g inn p hva, faktisk klarer jeg ikke engang g inn p det.

Men de som mener at dette handler om hyne sin egen moral, de som mener dette har handlet om "tull, tys og vitser" har penbart ikke skjnt poenget. 

Jeg har blogget i seks r. Jeg har ftt hre mye, og det er sjeldent jeg blir lei meg. Det er sjeldent jeg blir sliten. N var det s mye for meg at jeg knakk, men bare for en liten stund - for jeg inns at jeg mtte ha en pause i helgen, distansere meg, ikke engang sjekke mobil eller sosiale medier. I natt sov jeg i 15 timer, og n tenker jeg ikke mer p det. Det fortjener det ikke. 

N har jeg anmeldt. I morgen skal jeg til Kripos. Det er godt ha fine folk p min side, s stor takk til politiet, kripos, managementet mitt og alle vennene mine som virkelig har ftt meg til tenke p alt det fine jeg har. Det er gull verdt. <3

Jeg blir faktisk litt sterkere etter hver storm, og for det er jeg takknemlig. 

 

Sminke gjr meg glad <3


//jeg har et kommersielt samarbeid med coverbrands // reklame

I gr hadde jeg et liveshow p facebooksiden min, og underveis i sendingen fikk jeg en rekke sprsml om hvordan jeg sminker bryn og hvilke yenskygger jeg brukte akkurat den dagen. P bildet under kan dere se hvilken look sprsmlene dreier seg om, som etter min smak er enkel og naturlig, p en fin mte. 



Det er absolutt ikke vanskelig gjenskape hverken brynene eller yenskyggen, og jeg bruker veldig f produkter for gjre det. Du kan med andre ord f samme look for en billig penge, som jeg n ogs har rabattkode p! Stikkord: rett farge p brynene, og yenskygger som er pigmenterte og holder seg godt. Her er produktene jeg har brukt for bryn: 



 

Jeg viser brynene frst, ettersom det alltid er dem jeg tar frst p enhver makeuplook.  Jeg er heldig som har tykke og markerte bryn "naturlig" takket vre jentene p Brow Rehab i Oslo, men de trenger enda fylles i litt og da er det flott ha gode produkter for hnden. Jeg har tidligere vrt tilhenger av Anastacia Beverly Hills og Billion Dollar Brows, men har den siste tiden brukt wunderbrow i fargen black / brown. Denne gjr at brynene holder seg fine i flere dager! Husk vr lett p hnden nr du pfrer, og la resultatet trke. Jeg liker at fargen er kald, og black / brown passer fint for meg. Denne er forresten veldig bra bruke for skalte "instabrows", alts yenbryn man ser mye av p instagram ettersom fibrene i brsten skaper falske "hrstr", og det ser mye mer naturlig ut enn andre lignende produkter. Man slipper fade ut brynene som man m med f.eks Anastacia sine produkter, her kommer den "duse" looken naturlig av seg selv uten at man m st brste farge til alle kanter. 

Neste steg p brynene er pfre Duo Pencil fra billion dollar brows bde over og under ynebryn. Denne har to farger, og den mrkeste gr over brynet og den lysere gr under. Slik ser det ut fr man blender ut - som jeg forvrig gjr med fingrene:



TIPS! Denne bruker jeg ogs som eyeliner for f mer pent blikk! 

Slik ser brynene ut etter pfring. Beklager litt merkelig bilde, jeg er uten sminke snn ellers i ansiktet :) 


 


Og s til yenskyggen.. Sjekk denne fantastiske paletten, dere! Jeg blir nesten forelsket, jeg er s opptatt av yenskygger og s langt er dette den fineste jeg eier, i tillegg til at den holder s lenge! Dere finner den HER.



Morphe er et skikkelig bra merke med s mange fine paletter, og jeg gleder meg til teste ut flere. Her er det bare prve seg frem i en jungel av fine farger! En vennine av meg s denne og ble helt satt ut, haha.. S fine er de faktisk! :) I LOVE IT! Her er swatches av noen av fargene, her har jeg kun latt et enkelt strk g over bde brste og arm: 



Brsten dere ser p bildene er fra the balm, og finnes HER. Trikset for legge fin yenskygge starter i brsten, og denne hjelper deg virkelig godt p vei! 

Min look for kvelden, ferdig resultat!


 

Rabattkoden er "CBSOPHIE" og gir 20% rabatt p all sminke unntatt salgsvarer og NYX og er gydlig ut 7.oktober! HER finner dere hele utvalget av sminke. HAPPY SHOPPING!

Fle mennesker gjr fine ting, det betyr ikke at de er gode mennesker


Jeg skal (snart) legge denne ballen dd, for det er ikke slik at Mannegruppa Ottar er min store lidenskap her i livet og heller ikke mitt strste hatmoment (jeg hater for eksempel miljsvin, dyreplageri og A4 ark hakket mer), men jeg har ftt mange sprsml i dag ang. hva jeg mener om at gruppa n har startet en innsamlingsaksjon for gi penger til barn som er syke, og jeg er 100% for at man skal donere penger - absolutt! Men hvorfor skal man mtte samle inn penger for bevise noe? Da har ting gtt ganske langt, eller for si det snn - er slutshaming, drapstrusler og hat OK s lenge man donerer penger til en organisasjon?

Fle mennesker gjr fine ting, det betyr ikke at de er gode mennesker likevel.. Tenker jeg da. Og jeg hper at alle som ikke sttter kvinnehat og undertrykkelse melder seg ut av en gruppe som promoterer den type humor.  For komme med et eksempel s ble dette bildet lagt ut av meg her om dagen i gruppa, her blir det brukt en motbydelig referanse og noe som er srt for veldig, veldig mange..


JAJA!!!! Herregud.. N!!! Jeg hper gruppa generelt sett slutter trykke ned kvinner, og ikke bare tar vare p sine "egne" som "vre koner, dtre og mdre", men hva med alle andre? Jeg er medlem av flere kvinnegrupper p facebook uten at noen har sett seg ndt til starte en innsamlingsaksjon for bevise noe og hvorfor? Fordi man ikke har noe bevise, man er snille nemlig. 

En liste over menn dere ikke burde ligge med


P Facebook finnes det en gruppe som heter Mannegruppa Ottar. Dette er en gruppe som er lukket for kun menn, og jeg vet ikke hva som stort sett er i den gruppa men det virker som kvinneundertrykkelse og nedverdigende seksualisering av kvinner p et hyt niv. Da det private bildet av meg ble spredt ble det blant annet delt hyppig i den gruppa. 

Det virker som om noen i den gruppa fr en slags "trigger" av skade andre, s n som saken nok en gang har blusset opp har de bestemt seg for dele enda flere bilder av meg. Her kommer noen av kommentarene, med fullt navn. Om disse mennene nsker anmelde meg for dele det her, s vr s god. Dere deler det p internett med fullt navn, og spre bilder av noen er faktisk verre. Dette er bilder som har blitt postet n nettopp. 




 

Ogs nr NRK P3 la ut intervjuet av meg diskuterte de p gruppa legge ut bildet av meg - et intervju hvor jeg fortalte om hvor vondt alt var og er. Er ikke det sjukt? For eksempel:



Jenter, n vet dere hvem dere ikke skal bli kjrester med / ligge med i alle fall. Man gjr INGENTING galt som offer i en slik sak - men disse mennene her? Det er overgripere. De kommer sikkert til f enda en trigger av dette innlegget spre enda mer, men vr s god. Dette her har skadet meg s mye det kan.

 

Bare snn for sikkerhetsskyld, slik at navnene deres kommer opp p google nr de sker jobb:

- Sigbjrn Alvseike
- Ivar Atlesson Selland
- Jrgen Nordgulen
- Marius Kjrlaug 
- Stein Brdlkken
- Andreas Srensen
- Mikael Monsen
- Christoffer Hastun
- Aleksander Jrgensen

fuck dere, a :) 

 

hvordan gr det med datingen?


"Men dater du noen for tiden? Hva ser du etter hos en kjreste? Har du noen i kikkerten?". Jeg kdder ikke nr jeg sier at jeg kunne ha kommet p med en kur for kreft og slike sprsml ville virkelig ha blitt stilt oftest i intervjuer. Som om det ikke betyr noe hva man oppnr eller hva man gjr, det viktigste er likevel om man har noen man er forelsket i og ligger med p en regelmessig basis. 

Hver gang svarer jeg det samme. "Jeg vil ikke ha noen". Da fr jeg sprsml som "meeeen... jooo men...hva ser du etter, snn OM du skulle hatt kjreste?" Det er p en mte ikke akseptert trives med vre alene, og jeg er 21 r! 

Jeg innser at det er N jeg kan vre litt hensynsls. Det er n jeg har min "yolo" som de andre vennene mine hadde p videregende. Da jeg var usikker, flte meg fl og prioriterte alt annet enn ha det gy. Eller, jeg hadde det jo gy - men ikke slik som det her.

Siden jeg skrev et innlegg om en type av kjrlighetssorg s ville jeg virkelig skrive dette ogs. For det er ikke s sort/hvitt og det finnes flere nyanser av et liv. Har dette ret vrt helt forferdelig p mange mter? Ja. Har jeg grtt mye? Ja. Har jeg flt meg som en idiot? Ja. Men har jeg flt at det er helt OK? Jepp. 

Jeg blir spurt "hvordan gr det med datingen, er du singel, hvem har du i kikkerten" som om det skulle vre den strste selvflge i verden at jeg gr rundt leter etter noen ha i livet mitt. Jeg gjr ikke det. Jeg blir nesten litt stresset av tenke p det, for jeg har det s utrolig hyggelig ved ikke mtte ta hensyn til noen. Nr noen spr "hva ser du etter hos en kjreste?" s kan jeg med hnden p hjertet si at jeg ikke ser etter noen, det er OK vre bare meg, ha det gy, gjre akkurat hva jeg vil. Det er som om det vre singel skal representere ha et tomrom i livet sitt, og akkurat nr man har kjrlighetssorg kan det fles snn. Men det er helt fantastisk vre alene ogs - det er et like fullverdig liv! Jeg hater at man alltid m jage etter noe, nr ting kan vre ganske bra som de er, s fr alt bare komme som det kommer.  

Jeg var lenge hun som satt alene p natten og ventet p at kjresten skulle komme hjem mens han var ute og knullet en annen, liksom. Og s var det trist en stund, og jeg flte at jeg mtte f noen for kompensere eller gjre opp for at det forrige forholdet hadde vrt s vanskelig. MEN.. N! Det er s latterlig deilig vre ferdig med det, vre ferdig med behovet for ha noen. Det kan fort hende at jeg blir sammen med noen om en stund, men da vet jeg at det er fordi jeg virkelig vil ha det mennesket og ikke fordi jeg vil ha en kjreste. Det er en s stor forskjell. 

Meg + meg = mer enn OK <3 



Foto: Klaudia Lech / Vg 

SVNPARALYSE


N har jeg begynt f de forbanna svnparalysene igjen.. Jeg har fortalt dere fr at jeg har drevet med half astral projections (les mer om det her) etter ha hatt en periode med masse svnparalyser, og jeg tror det p en eller annen mte gjr at jeg er lettere utsatt for f svnparalyser den dag i dag. 

Svnparalysene mine fungerer slik: jeg holder p vkne / sovne, og s blir jeg lam i hele kroppen og klarer ikke pne ynene helt. Jeg kan likevel innbille meg og p ekte fle at jeg for eksempel ruller ut av senga for vkne opp ordentlig, jeg kan ogs fle at jeg slr meg selv i ansiktet eller biter meg selv i leppa for vkne, selv om ingen av disse tingene skjer p ekte. I gr under svnparalyse flte jeg at jeg rullet ut av senga og ned p gulvet, at det gjorde vondt, at det var kaldt p gulvet, og at det prikket i hele kroppen min. Jeg rullet videre ut p kjkkenet hvor jeg oppdaget at vaskehjelpen hadde malt kjkkenet, noe jeg tenkte var veldig snilt ettersom jeg trengte det, men kanskje litt undvendig ogs. Rullet tilbake p soverommet, klatret opp i sengen (det var veldig krevende) og fortsette ligge der uten evne til klare bevege meg helt eller pne ynene, og tviler da ogs veldig p om jeg faktisk rullet ned p gulvet i sta eller ikke. Faller veldig inn og ut, og klarer heller ikke forst om jeg faktisk er p soverommet mitt eller hvor jeg er. S kom jeg p at noen blogglesere hadde bedt meg om bare fortsette sove, s jeg tenkte for meg selv "det er jo bare 15 minutter til alarmen min ringer, det klarer jeg" og s var jeg i 15 minutter med helvete, haha.. DET ER S SLITSOMT! Det skjer hver eneste natt! Og jeg VET at jeg ikke ruller rundt og ut av senga og i det hele tatt, men det fles virkelig snn og det er s vondt. Jeg gruer meg til hver eneste gang jeg skal legge meg, og jeg vil ikke ha det snn her, for jeg er konstant sliten.

Hper det gr over snart:( 


Bilde: VG. 

 

Han liker deg, men han liker deg ikke nok.


"Men han er sikkert bare opptatt med jobben eller noe. Eller kanskje med venner. Eller s ble mobilen hans tom for batteri fem dager p rad. Eller s er han forkjlet. Han liker meg jo egentlig". Jeg har alltid fnyst av jenter som kom med slike unnskyldninger, for det er jo s penbart at han egentlig ikke er interessert - og s ble jeg jammen  en av dem selv.

Men han liker meg jo. Eller, gjr han? 

Jeg har spurt meg selv det samme sprsmlet. Det er en forferdelig flelse investere s mye tid og flelser inn i et menneske nr du ikke er sikker p hvor den andre parten str. Men det er egentlig et ganske enkelt svar, et svar som gjr ganske vondt, men som venninner dessverre ikke forteller hverandre s ofte. Dette gjelder forvrig begge kjnn og kan g alle veier. Han liker deg, men han liker deg ikke nok.
Det kjipe er at s mange av oss blir fanget i en evig spiral hvor man prver finne ut hvorfor. Man klarer ikke forst hvordan han kan si s mange fine ting, hvordan han kan vre s pen og tilstede nr man faktisk er sammen, hvordan alt kan fles s rett.. Men samtidig kan han ikke gi deg det du vil ha - et forhold.

 



 

Unnskyldningene kan vre mange, og ikke minst gode. Det kan hende det ikke passer inn i livet hans akkurat n, kanskje han har opplevd noe som har ftt han til slutte tro p forhold, kanskje det forrige forholdet dela hans evne til stole p folk, kanskje han er redd for binde seg.. Men grunnene betyr ingenting, fakta gjr det. Om noen sier de ikke vil vre i et forhold med deg, s mener de det. Han bryr seg sikkert om deg, og han liker sikkert tilbringe tid sammen med deg, og han liker deg kanskje.. men bare ikke nok. Det er ikke innenfor din kontroll, og grunnene betyr som sagt ikke noe. 

Jeg vet hvor sykt vanskelig det er komme ut av en slik situasjon. Jeg brukte et helt r p det. Man har jo brukt s mye tid, s mange trer og s mye penger p nye klr og kvelder ute og man har kanskje mistet litt kontakt med venner - og da nekter man til slutt akseptere ting hvor va de er.  Man hrer de tingene man vil hre og nekter legge merke til alle varsellampene for du har s lyst til at det skal bety noe, og du klarer ikke akseptere at han ikke gjengjelder flelsene. Du hper at noe skal endre seg, at han skal vkne opp en dag innse at det er deg han vil ha. Man nekter gi opp rett og slett. 

"Men han er jo min store kjrlighet!" kan man innbille seg. Du kan tro at grunnen til at det gjr s vondt, er nettopp fordi det er ekte kjrlighet og du lar han g. Men det er det ikke. Grunnen til at det gjorde s vondt for meg - var fordi jeg nektet tro p at jeg som er relativt oppegende, smart og har en god intuisjon kunne falle s dypt inn i et "forhold" hvor det er s ujevn maktbalanse. Hvorfor trakk jeg meg ikke unna i starten? Hvorfor lot jeg meg selv bruke s mye tid p dette nr det likevel aldri kom til funke? 

Men han tok faktisk utnyttelse av deg. Han lot deg fortsette investere mye i forholdet selv om han visste dere ikke var p samme side. Han gjorde det trygt for deg vre svak med han, og du flte deg forsttt. Men gjett hva? Det er jo fordi det er s digg nr noen er forelsket i deg. Det er en selvtillitsboost som gr p bekostning av samvittigheten. Og man liker det. Jeg har ogs latt folk tro det kan bli noe med meg, nr det ikke kan det, fordi det er jo s godt med oppmerksomhet og selskap. S ender noen opp med bli sret p slutten.

                        
 

Nr man fler man har gitt slipp p verdiene sine, og dmmekraften sin, s gjr det vondt. Og man nekter tro p at man kan ha vrt s dum, s man prver finne en annen grunn, en forklaring, en som fjerner det at man har vrt svak.

Om man bare innser en ting - han liker deg ikke, og det er OK. Noen ganger liker folk deg som du ikke liker, og snn er det bare. Man bestemmer ikke over kjrlighet, og med en gang man innser det og faktisk godtar at det aldri kommer til bli noe s gr det faktisk greit. Tro det eller ei. Man vil heller innse det, og s ha det litt kjipt i noen mneder, enn ha det kjipt i flere r og g rundt lure seg selv. Just dont. 

Hvordan kan man gjre nok?


Jeg sliter mye med ekstremt drlig samvittighet over alt mulig. Snn har jeg alltid vrt, og kommer sikkert til vre snn. Jeg bekymrer meg noe enormt p vegne av andre mennesker, og det kan til tider vre veldig slitsomt bre sorgene til s mange p sine egne skuldre. Det er en ting jeg tenker p utrolig ofte, og det er fattigdom i Norge. Nr jeg sier fattige i Norge tenker jeg ikke ndvendigvis p de som sitter og tigger langs Karl Johan (selv om det ogs er grusomt), men jeg tenker i hovedsak p barn og ungdom hvor foreldrene enten er arbeidslse, gr p trygd, er enslige eller er relativt nylig innvandret til Norge og uten jobb. Disse kan selvsagt ogs klare seg bra, men i mange tilfeller har ungdom og barn det ganske kjipt fordi de ikke kan delta i samfunnet p lik linje som mange andre. De har primrbehovene dekt men i Norge er ikke det nok desverre. De leser kanskje blogger som for eksempel min, hvor jeg gr p cafe flere ganger i uken, shopper mye og gjr hva jeg vil, mens de ikke har rd til vre med p klassetur, kino eller f nye klr. 

Jeg tenker p foreldrene som fler de ikke kan gi barna hva de vil,jeg tenker p barna som konstant m finne p unnskyldninger p hvorfor de ikke blir med p ting, barna som ikke alltid fr feiret jul.. Det er mange som ikke har internett og tv hjemme heller, slik at de ikke kan delta i de samtalene som vi anser som "vanlige". Mange har ikke iphone eller rd til lunsj i kantina flere ganger i uken. Samtidig m de se at alle rundt seg gjr dette, og de fler seg lite verdt. S kommer de hjem til foreldre som prver men ikke klarer, foreldre som ofte blir deperimerte og alt fles bare dritt. Det er SLIKE ting jeg vil engasjere meg i , men jeg lurer bare p. . . Hvordan?



 

Jeg kunne godt kommet med en preken n om at det er bare gjre det bra p skolen, men det er ikke alltid s enkelt. Plutselig mister jobben du har jobbet hardt med hele ditt liv for f, plutselig fr du kreft og kan ikke jobbe, plutselig dr mannen din, faren din eller et annet familiemedlem og man sitter igjen med deres gjeld og ingen utvei. Det er ikke en selvflge at livet gr bra selv om du gr p skole, og enkelte situasjoner kan komme ut av det bl. Da jeg var yngre hadde vi det litt trangere konomisk ettersom mamma var syk og ikke jobbet, og pappa sin tidligere arbeidsplass ble lagt ned og han var imellom jobber. Jeg vet mamma og pappa hadde som prio 1 gi meg og lillessteren et normalt liv, og kuttet tilbake til seg selv. Men jeg merket det jo likevel.

h, det er s mye jeg tenker p, s mye jeg har drlig samvittighet for. Men jeg kan ikke vre lei meg for at jeg har det bra og for at jeg kan kjpe dyre ting, og noen dager synes jeg det er helt okei bruke mye penger p cafebesk, klr, dingser og ting jeg egentlig ikke trenger. Men dere skulle bare ha vrt inne i hodet mitt alle de nettene jeg har vondt i meg p grunn av vanlige mennesker i Norge som har noen bekymringer for mange, mens jeg ligger her med en stor blogg og skriver om smoothie nr jeg egentlig kunne gjort en forskjell for folk. Jeg har jo kontakt en familie som sleit endel, og gitt dem muligheter de ikke ville f ellers, men er det nok? Nei. Jeg vil s veldig gjerne men jeg aner ikke hvordan, jeg kan n ut til s mange men lurer p om noen egentlig hrer.

 Bare vit at jeg vet skikkelig godt hvordan det er, og at livet mitt har ikke alltid vrt slik det er n og jeg tar det ikke for gitt at det alltid kommer til vre snn heller. Vi mennesker er like viktige uavhengig av hva vi har. 

Jeg er s redd.



 

Det er nesten litt imponerende.

Jeg mener, hjertet mitt har dunket s fort og hardt i hele dag, det fles ut som om jeg har lpt maraton selv om jeg har vrt i lite bevegelse hele dagen. Jeg kan kjenne min egen puls langt opp i halsen og jeg trekker pusten dypt, jeg prver presse lungene s hardt jeg kan ned mot magen, jeg vil roe ned mitt eget hjerte men det gr ikke. Dunk, dunk, dunk.

Det er nesten litt imponerende at hjertet mitt ikke har stoppet for lenge siden.

Frste gang jeg flte p denne flelsen av at ingenting eksisterer - den eksistensielle angsten - da tenkte jeg for meg selv at om det fortsetter p denne mten, om jeg kommer til fle det slik hver dag for resten av mitt liv, da kommer jeg ikke til klare leve som normalt. Da burde jeg bli lagt inn. Den frste tiden vknet jeg opp hver eneste morgen og lurte p hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagen. Jeg var ikke deprimert, men jeg flte bare at ingenting var virkelig og det var s slitsomt. Hjertet dunket, jeg var redd, jeg flte jeg tom, kald, kvalm og svimmel og som en alien midt blant alle mennesker. Ja, det hres sykt ut. Man fler seg rett og slett gal, og det er nesten ikke til leve med.

Heldigvis gikk det over, og jeg tenkte "hvordan kunne jeg noen gang ha flt det snn?". Og s kom det tilbake. Og s gikk det over. Og s kom det tilbake igjen. N har jeg lrt meg at det kommer cirka en gang i mneden, kanskje litt mer, avhengig av hva jeg har gjre. Hver gang det kommer er jeg overbevist om at det aldri vil forsvinne, men jeg vet jo at det gjr det. N kommer det alltid i sm drypp, smakebiter som forteller meg at "h nei du, her kommer den eksistensielle angsten krypende og tar deg om et par dager", for jeg kan fle at den ligger og lurer der inne i kroppen min et sted. S begynner jeg fle meg helt yr og tom i hodet, nesten litt lett og luftig, men den tomheten er det verste. 

I dag har jeg vrt redd p bussen. Jeg har vrt redd da jeg var hjemme. Jeg har vrt redd da jeg gikk ute. Jeg er redd akkurat n. Og hva jeg er redd for aner jeg ikke. 

Hver gang jeg har eksistensiell angst s starter det med en drm. Jeg drmmer den samme drmmen hver gang, og da vet jeg morgenen etter at jeg vkner med eksistensiell angst. Jeg vil grte nr jeg skriver dette for det fles s "endelig", som et slags punktum, som et "ja, snn her er livet ditt, deal med det". Jeg husker da jeg pleide ha en spesiell type drm og s vknet jeg alltid opp med urinveisinnfeksjon. Jeg hadde byttet meg til det hver dag om jeg kunne, for dette er s flt. Jeg blir kvalm nr jeg tenker p eksistensiell-angst-drmmen.

Jeg hater klage. Det jeg liker best i hele verden er jobbe, og selv om jeg har s hy puls at den kunne sttt ut igjennom taket og jeg fler meg kald og tom, s jobber jeg virkelig hardt profesjonelt sett. Jeg mter opp, er snill, hflig, gjr det jeg skal og litt til. Jeg elsker jobbe. Men jeg vet at jeg sikkert blir oppfattet userist nr jeg skriver ting som dette, ting jeg ikke helt forstr selv. Fordi det er frre sponsorer og annonsrer som vil jobbe med meg nr jeg skriver snt. Alle vil samarbeide med typer som fotballfrue eller Tone Damli som er glade og perfekte, og her sitter jeg med angst og er en merkelig skrue fra nord-norge som ikke er perfekt. Det selger ikke like bra, regner jeg med. 

Men vet dere hva? Det er S JVLA VERDT DET. Fordi folk sliter. Jeg har angst. Hallo. Det er en mini, rliten del av det som definerer meg som menneske, og da er det faktisk verdt tjene et par kroner mindre i mneden. Ja, livet kan vre helt fantastisk. Men det kan faen meg vre noe dritt ogs. 

Vi er alle velsignet med en utrolig flaks som bor og er fdt i Norge. Jeg kjenner mange av dere som leser, som er sykt kule, smarte og oppegende mennesker. Jeg digger dere, og vi er alle heldige som i det hele tatt har mulighet til ha en pc eller mobil lese blogg p, for nevne noe. Men man kan likevel hate livet sitt, bare litt, noen ganger. Og akkurat i dag s er jeg litt trist og sliten av at akkurat jeg mtte f eksistensiell angst. Kunne jeg ikke bare ha sluppet det?


 

N skal jeg sove. Jeg er veldig glad i dere. Takk som faen for at jeg har dere, jeg lrer s mye hver eneste dag. Jeg er evig takknemlig for sttten dere gir meg, og jeg hper slike innlegg som dette kanskje, muligens, kan hjelpe noen. <3 

ikke en spesielt hyggelig utvikling


Jeg har s mye sminke hjemme, men alt er spredt litt hit og dit, i ulike sminkemapper, i hyller.. Ja, u name it. Jeg har for vre helt rlig ganske liten oversikt over hva jeg eier, s i dag prvde jeg samle alle leppestiftene mine p ett sted slik at jeg vet hva jeg eventuelt trenger mer av - eller hva jeg ikke trenger kjpe p impuls neste gang jeg er p taxfree. Min samling av leppeprodukter ser slik ut: 



"Dette var da ikke s ille" tenkte jeg for meg selv, men herregud - det er jo mye mer enn hva jeg trenger. Mye vil ha mer, som de sier.. Og s fr jeg drlig samvittighet for at jeg bare driter i al det her nr det finnes mange som har s mye mindre. Dette er muligens en rar sammenligning, men jeg husker s godt hvordan det var sitte p jenterommet og nesten ikke ha noe sminke / kule klr / rd til dra ut i helgene og n ser jeg p alt det her og tenker "jeg vil ha mer". Det er jo ikke en spesielt hyggelig utvikling..



Jeg interesserer meg jo veldig for sminke, s jeg "unnskylder" det p den mten. Jeg digger prve nye looks! Favoritten min p YouTube for lre meg med sminke er Carli Bybel forresten, hun er s st. S om dere vil flge de samme tipsene som jeg gjr, there you have it! 

Uansett.. Det blir ikke mer sminke p meg for en stund. Absolutt ikke, hehe. 

vre sjenert


Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg fler vel kanskje et lite behov for unnskylde meg selv. Ikke ovenfor dere, for du som leser dette lager din egen oppfatning som stemmer overens med hvordan jeg er p innsiden, men ikke hvordan jeg framtrer som person. Jeg er sjenert, og for meg er det et stort problem. At jeg ikke bidrar i samtalene. Jeg hrer p hva andre sier og tenker veldig p nr det kan vre rett hoppe inn, og hva om jeg sier noe og noen avbryter meg? Eller at de ikke fr med seg at jeg sa noe? Eller om jeg sier en spk som kanskje ikke er s morsom? 

Det er vanskelig sitte i mter som handler om meg selv, men ikke trre si noe. Eller en date, det m vre det jvligste jeg vet om for jeg aner jo ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det eller nr det passer si det. Etterhvert blir jeg trygg p mennesker, managementet mitt sier jeg jo hva jeg vil til og samme med mennesker jeg omgs mye med. Jeg er ogs veldig klar over min rolle, om jeg er p tv, blir intervjuet eller nr folk spr meg sprsml, s snakker jeg som en foss fordi da er det liksom ok. Da plager jeg ikke noen.  Men ellers fler jeg meg generelt bare irriterende om jeg tar ordet. Det er s slitsomt hele tiden ha en indre samtale med seg selv, i tillegg til hre p alle samtalene som er utenfra, fordi jeg rett og slett ikke tr.

Jeg har jo s mye bidra med, jeg vet jeg har ting si, men jeg tr liksom ikke. Det betyr ikke at jeg er dum, det er ikke noe galt med meg, jeg er bare sjenert. Man lrer seg p en mte at det er feil, det er jo s mye press p ta mest mulig plass hele tiden. Men jeg er ikke snn. 

Jeg er ikke dum fordi jeg observerer og ikke kjemper om ta ordet. Men jeg hater at jeg har akseptert "ok, jeg er sjenert, snn er det" for da lser jeg meg inne i den boksen uansett og klarer ikke bryte ut av den. 

Jeg skulle p mange mter nske jeg turte vre en av dem som roper hyest, str p bordene og danser og bare krever all oppmerksomheten, men med en gang noen i min nrhet er p den mten stenger jeg helt av. Jeg kan ha mine yeblikk hvor jeg tr, men de er svrt f. Jeg er nok ikke den aller mest sjenerte som finnes, men det plager meg likevel at jeg alltid tenker over nr det er rett snakke og at jeg ikke tr si tingene jeg vil si.

 


 

"10 000 kr for sokkene dine"


Visste dere at jeg flere ganger i mneden fr henvendelser fra menn som nsker vre min "sugerdaddy"? Jeg tror det er ganske vanlig for de fleste som har et ansikt som er synlig i media, jeg har i alle fall hrt om veldig mange som fr lignende sprsml. 

Det som er mest normalt bli spurt om er brukte sokker eller sko, eventuelt bilde av tr. Om jeg hadde gjort dette en gang i uken har flere tilbudt meg en fast lnn, jeg har blitt tilbudt reiser, vesker, smykker, klr.. You name it. For sende noe s merkelig som brukte sokker i postkassen. Da jeg var 16 r og nettopp hadde blitt kjent blogger spurte en fyr meg om jeg kunne legge ut et bilde p bloggen hvor trne mine syntes, s skulle jeg f sko i posten. Og da gjorde jeg det, og s fikk jeg et par Jeffrey Campbell, slike sko som var s kule p den tiden. IDIOTISK nok, for hvem vet, det kunne jo ha vrt en gren type som plutselig mtte opp hjemme hos meg og jeg gjorde aldri noe snt etter det.

UANSETT, her kommer et eksempel, denne meldingen tikket inn n nettopp:


 

Jeg bruker ikke sokker s jeg kan ikke bidra s mye p akkurat det, men til alle som ber om bilder av trne mine, her er dere ett, helt gratis! 



 

 

S kan dere heller donere pengene til noe fint, eller spare pengene men bruke noen minutter p skrive under HER mot at regjeringen har vedtatt at vi skal skyte 47 ulv, det nsker jeg meg aller mest. :-)))) God helg! 

 

Paracett for hodepine. Neseoperasjon for selvtilitt.


"Jeg vet ikke. Hva fler du?"

Du ser p meg. Jeg sitter enda med hodet byd, og jeg klarer ikke mte blikket ditt, s jeg fikler med hret og studerer trekket p sofaputene dine, som om dette yeblikket bare vil forsvinne av seg selv om jeg sitter med hodet byd og later som om verden rundt meg ikke eksisterer. Som om dine flelser ikke handler om meg, bare fordi jeg selv ikke har flt noe p en veldig lang stund. 

Jeg graver s dypt jeg kan, etter en slags flelse. Gi meg hva som helst, tenker jeg for meg selv. Ett eller annet. Er det sommerfugler? Er det sinne? Er det sjalusi? Savn? Glede? Likegydlighet? Det er tomt. Helt jvla forbanna tomt, like tomt som den flasken med rdvin som ligger ved siden av oss fra kvelden fr. 

For hva fler jeg? jeg liker ikke skrive om det p bloggen, hvordan jeg har det, det fles som "hore" seg ut for f en slags oppmerksomhet jeg ikke er komfortabel ved. Pluss at jeg ikke liker nr mamma skriver til meg og spr om jeg har det bra, fordi "du virker litt lei deg p bloggen". Det er nesten som nr hun ber meg kle p meg en jakke nr det er kaldt ute, for jeg vet det er kaldt, men jeg blir irritert og driter i kle p meg jakke selv om hun har rett og vi begge vet det. Som nr hun spr meg om det gr bra, nr hun egentlig vet at det ikke gjr det, men jeg blir irritert fordi jeg vil ha sorgen min for meg selv. Eller, er det i det hele tatt sorg? Mest sannsynlig er det nok bare likegyldighet.



Det er s flaut innrmme, men det siste halve ret - faktisk er det mer enn et halvt r - har jeg hatt en slags form for kjrlighetssorg. S latterlig bortkastet. Jeg vet at jeg er ndt til slutte vre betatt av dette mennesket, og det hadde vrt fint om jeg bare ga meg selv tillatelse til det, men jeg klarer ikke. Ikke enda. Jeg vil kanskje ikke, for nr man er idiotisk teit betatt  har man vel enda et slags indre hp om at "hvis jeg bare er smart nok / kul nok / pen nok", men s er det ALDRI bra nok og det knakk meg litt. Det knakk meg vel enda mer at jeg aldri har klart forst hvorfor jeg ble betatt, eller er betatt, annet enn at jeg ikke fikk ham. Der, s simpelt. Samtalene vre var snn helt OK og vi hadde ikke s mye til felles og dessuten fikk han meg til fle meg ganske dum, men jeg fikk han ikke og det var alt som skulle til, tydeligvis. Jeg er en klisje, og jeg trodde jeg var bedre enn som s. 

Jeg har s mange ganger hatt lyst til skrive om det, men jeg har holdt tilbake fordi jeg ser hvordan s mange i samme bransje som meg bruker sitt personlige drama for tjene penger, og det vil jeg ikke. Det skal komme p en naturlig mte, slik som n, uten at jeg forventer f oppmerksomhet for det. Jeg tror egentlig ingen kommer til bry seg om dette innlegget. S viktig er jeg ikke. Folk er s simple og det irriterer meg. Det er bare ha litt drama i livet sitt s kan man bli millionr. Jeg hper mennesker som det angrer p ddsleiet sitt, at man hadde en s stor stemme og brukte den til noe s teit. Jeg angrer litt i dette sekundet p at jeg bruker min stemme til noe s idiotisk som skrive om mine latterlige problemer som ikke betyr noe som helst. Ingenting betyr noe som helst. 

Noen ganger kan jeg st se meg selv i speilet og se p den opererte nesa mi og de restylane-fylte leppene mine og s blir jeg trist, for ynene mine er enda de samme og jeg har vrt 1, 2 og 3 r gammel en gang jeg ogs. Jeg har vrt et barn som likte Lvenes Konge, g ute nr vinden blste sterkt og sykle rundt i nabolaget. Og s har jeg lagt meg under kniven og romstert rundt p alt og at jeg enda kan, i svake yeblikk, fle meg stygg om jeg ser meg selv i speilet. Det er litt trist at jeg har brukt s mye penger og enda kan jeg se meg i speilet og lure p "men hvorfor det, da?". Jeg angrer ikke. Men det var ikke verdt det heller. Det var bare noe som skjedde p en periode i livet mitt hvor det fltes rett, og n fles det rart. Jeg fr p en mte drlig samvittighet p vegne av barneversjonen av meg selv, for at jeg ikke klarte elske meg selv. Jeg beklager, barne-Sophie. Du kunne ha klart det bedre. Du klarte det ikke, du tok den raske utveien som ikke ble noe annerledes enn paracett for hodepine. Neseoperasjon for drlig selvtilitt. Det fles bedre en liten stund, men ikke s lenge. 

Jeg har forresten sluttet ta paracett. Jeg tror ikke p det lengre. 

"Hallo, hva fler du?"

Du fortsetter snakke og jeg innser at jeg har latt tankene mine vandre av sted. Bde du og jeg vet at sofaputene ditt ikke er p langt nrt s spennende som min intense stirring tilsier, s jeg later som om jeg skvetter til og sier "n fulgte jeg ikke helt med" og du gjentar sprsmlet og spr meg om hva jeg fler og jeg lurer veldig p hva som er rett si i et slikt yeblikk. Nr du vil ha et svar, du lurer p hva jeg fler, og akkurat n fler jeg at jeg har sovnet av i beinet og at jeg tenker p mye rart, men det er ikke rett si s jeg svarer heller "vil du ha et glass rdvin" og du sier at vi har drukket opp alt og jeg tenker faen heller, det var drlig planlagt. Og det var drlig planlagt av meg havne i denne sofaen, i denne situasjonen, i dette flelsesmessige kaoset hvor du fler mye og jeg lurer p hva en flelse er.

Og s sier jeg som sant er.
 

Jeg sier det eneste jeg klarer fle p.

"Jeg fler du fortjener bedre enn meg". 

EN KJNNSKAMP INGEN AV OSS TJENER P!



 

Se for deg - en venninne av deg grter. En fyr er slem mot henne. Og s sier hun, den irriterende jenta som alltid skal komme med rd: "men gutter er jo bare snn. Du vet, gutter tenker p en annen mte enn oss jenter. Om han er slem, s er det bare snn gutter er. Du m vre hard to get mot gutter. Du m ikke ha siste ordet i meldingen. Gutter liker ikke det. Du m ikke ta iniativ. Gutter liker jenter som ikke gir s mye. Gutter liker jenter som er ste og ikke sier s mye". Nei. Nei. Nei. Nei.

Har du forsttt konseptet ved at du er et menneske som faktisk tenker selv, at du ikke er helt lik venninnene dine? Da er det ikke greit hverken si, eller godta at noen kommer med slike pstander.

Om du leser denne bloggen og lar deg pvirke, s hper jeg at jeg kan pvirke deg til tenke p flgende:

komme med pstander om at gutter er p en mte og at vi jenter er p en annen mte, bygger opp under en kjnnskamp ingen av oss tjener p. Det kan p en mte gjre alle handlinger til gutter, eller jenter, "ok" fordi "han er en gutt, og jeg er en jente, og det bare er snn". Det opprettholder, eller i verste fall skaper et unaturlig skille mellom gutter og jenter som INGEN i 2016 br fle seg bundet av. 

Om du tar deg selv i tenke "gutter er bare, bla bla bla" s ser du gutter som noe annet enn hva de faktisk er: et menneske.

Og snn at det er helt klart: mennesker er ulike hverandre, bare snn at du vet det. Gi alle en fair sjanse, og om noen gjr noe dumt, ikke skyld p kjnnet deres. Skyld p personen. 

MANGE RARE FAKTA OM MEG


♥ Jeg blir utrolig flau av rope. For eksempel nr jeg tar spraytan og skal kle av meg, og behandleren gr ut av rommet og sier ?rop nr du er klar? s fr jeg grsninger i hele meg og har s utrolig lite lyst til rope nr jeg er klar. Herregud jeg blir klein bare av tenke p det, haha..

♥ Jeg elsker leke / kose med mleband og mlestokker. Det gir meg en sykt rar tilfredstillelse klemme sammen mleband, dra det ut igjen, folde sammen en mlestokk, brette den ut igjen.. Ja. Det blir en slags meditasjon eller terapi for meg. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg elsker det s mye. Og med mlebnd s kan man rulle det sammen og s dra det litt utover slik at det ser ut som en slags sylinder eller en pyramide, det er en av de mest behagelige aktivitetene jeg vet om!



♥For litt siden hang jeg med fire gutter p rad (ikke samtidig, men p lpende bnd etter hverandre) hvor enhver av dem var fargeblinde. Det finnes vel ikke s utrolig mange fargeblinde i dette landet, s at jeg traff s mange p rad som jeg tilbragte en god del tid med et mildt sagt spesielt. Kanskje det er det jeg blir tiltrukket av? Lol.


♥ Jeg har en uvane hvor jeg blinker og lager en lyd med munnen p slutten av hver setning hvor jeg poengterer noe. Det mest i setninger hvor jeg "skryter" litt av meg selv eller fremmer meg selv p en slags mte. Da kommer den lyden, alts. 

♥ Jeg er veldig redd for A4-ARK og papir, men med untak av papir som er i bker med hardt cover. Pocketbker klarer jeg ikke. Magasiner gr ogs fint! Men enda verre er doruller som ikke har noe dopapir p seg, det er jeg livredd for og klarer ikke engang se p det.

♥ Jeg synes selv at jeg er tynn, men samtidig er jeg litt feit, s jeg er tynn-feit, alts at jeg er veldig smal men at kroppen min henger og slenger fordi den er s slapp og jeg spiser s mye dritt og jeg aldri trener. Det er helt OK, jeg er veldig happy med kroppen min og jeg synes det er morsomt at jeg er tynn-feit. Av en eller annen grunn kommer noen til bli sttt av lese dette, s bare for poengtere, s tenker jeg ikke over andre sine kropper og hvordan de ser ut - selv om jeg personlig er tynnfeit and loving it. 

Kose <3 <3


 

♥ En av mine favoritthobbyer er lese kommentarer p musikkvideoer p youtube. Jeg kan vre inne p en helt tilfeldig lt og s lese igjennom hundrevis av kommentarer som sier "who is watching in 2016?" og "loving this song...". Av en eller annen grunn synes jeg det er kjempespennende. Samme med konsertanmeldelser av artister jeg knapt vet er, p konserter jeg ikke hadde noen interesse av vre p. Og filmanmeldelser.. Jeg er lett underholde med andre ord.

♥ Jeg klarer ikke sitte normalt i en stol, og m alltid ha et bein opp / halvveis p bordet / sitte som en ball. Det ser veldig rart ut i mter, men det er snn jeg er.

♥ Akkurat n fler jeg at jeg ikke nsker f barn, og om jeg skulle f lyst, s vil jeg ikke ha mer enn ett, og det er nok langt inn i framtiden. Jeg har ikke noe imot f barn nr jeg nrmer meg 40, liksom. Dette er kanskje litt dryt si, men jeg mener det er egoistisk f en hel haug av unger n i 2016 ettersom det strste problemet vi har her p jorden er at vi er for mange mennesker. To barn er greit, men begynne f 3, 4, 5 eller til og med 6 barn fler jeg er veldig gammeldags. Hvorfor skal man ha s mange? Jo, fordi man personlig vil ha en stor familie og driter i resten av verden og hvordan det gr. Fr du seks barn, fr de barn, s fr de barn.. Nei alts. 


 

♥ Det fleste jeg vet er mennesker som "skryter" av vre lite opplyst, ikke ha lest en bok, ikke flge med p nyheter, de som ikke stemmer ved valg.. Osv. Jeg kunne aldri i mitt liv ha vrt nr venn med et slikt menneske, det er hundre prosent sikkert. Fy faen s ekkelt det er.

♥Jeg er s glad i livet mitt at jeg er livredd for bli gjenfdt, for det kan aldri bli like bra som det er n. Jeg gjr det jeg elsker, jeg har verdens fineste familie, sykt kule mennesker rundt meg og jeg er fornyd med hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut. 

Hper det kom noe dere ikke visste, fine folk! Det er jo etterhvert ganske mye jeg har delt her. 
 

det som gjr mest vondt


Et innlegg jeg aldri turte publisere, skrevet i juni 2016, bildet er tatt samme dag som jeg skrev. Rart det der. 


 

Det er s mange som gr igjennom kjrlighetssorg, og likevel fler man seg helt alene om vite hvordan det fles. Man er overbevist om at ingen har elsket s hardt, flt den samme smerten eller klarer relatere seg. Det er s rart. Alle vet jo. 

Jeg ble fortalt at morgen og kveld kom til vre verst. Nr man strekker seg mot den man elsker i senga som ikke lengre er der. Nr senga er kald, nr man ikke lengre m krangle om dyna. Nr han ikke lengre kom til sprre om jeg ville ha den gode puta, og nr jeg ikke lengre vknet mitt p natta av at han dro meg inntil seg. Noen ganger vkner jeg enda, men det er som regel av et slikt mareritt som jeg pleide ha da jeg og deg var oss. Du vet, en snn drm hvor du ikke var min lengre, og vknet opp og var s lettet.. For det var jo bare en drm. Der var du jo. Plutselig har drm blitt virkelighet, og nr jeg vkner n er jeg som regel vken resten av natta. 

Men det er faktisk ikke natten eller morgenen som er verst. Det verste er g til trikken.

Jeg pleide fle meg synlig. Selv da du ikke gikk ved meg, s var du der likevel. Jeg var ikke ensom selv om jeg var alene. stirre ut av vinduet p trikken ble ikke tragisk, det ble fint, fordi jeg ventet p mte deg, eller fordi jeg hadde noen som tekstet meg. Ikke ensom, men alene, og det var fint. 

Du snurrer meg ikke lengre rundt i en piruett nr vi gr sammen. Du varmer meg ikke lengre nr trikken er forsinket. Du har ikke armen din rundt meg p trikken lengre.  N nr jeg gr alene, n nr jeg sitter alene, s er jeg virkelig bare meg. Det er ikke lengre noen vente p. Det er ikke lengre noen tenke p nr jeg ser ut av vinduet. 

Den jvla trikken var mitt fristed, jeg elsket trikken. N ser jeg plutselig hvor stygg setene er, hvor irriterende treige folk er til g av og p, og jeg ser alle de lykkelige kjresteparene. Hvordan ble det plutselig s mange av dem? De er jo over alt, hvordan s jeg dem ikke fr? Jeg vil sl dem rett ned, alle sammen. Fuck dem, jeg hper det ikke varer, tenker jeg, og s fler jeg meg slem. Jeg fr hre at "nr en dr lukkes, pnes flere andre". Jeg vil ikke at noen drer skal pne seg. Om min dr har lukket seg n, s sparker jeg den isfall ned og bryter meg inn. Det vil jeg aller helst. Alle andre drer driter jeg i. 

Kanskje jeg skal begynne ta buss eller f meg bil. For fuck den jvla trikken. 

30 PERSONLIGE SVAR


1. Hva var det siste du skriblet ned p et papir? 
Kleint nok innrmme, men det var faktisk autografen min til noen som spurte etter den.. I DANMARK!! Haha. Et stort yeblikk. Sophie Elise med et hjerte bak. 

2. Hva har du alltid i vesken?
All mulig slags dritt, det jeg alltid har der er ting jeg aldri giddder rydde ut som sppel, gamle kvitteringer, parfymer i alle mulige slag, deodorant, mac, lader, kamera, hrbrste, pengebok og n som jeg sjekket har jeg jammen en sokk der ogs. Og en stringtruse. 

3. Hva bestiller du p kaf?
Kaffe mocca (skrives det snn?), dobbel med ekstra krem p toppen! Som regel spiser jeg noe ogs.. Brownies!

4. Hva str det p den siste SMS'en du mottok? 

"Jo det e jo absolutt en fordel at det e s mye billigere der, men ja vi finn ut mer om det i mrra blir nok ikke noe problem <3 Og drar hjem fra festen nu s flyet skal ikke miste nei" fra Anne-Sofie. 

5. Hvem ringer du til nr du er sint/lei deg?
Anne-Sofie, mamma, Jan, Marte, Anette-Marie, Joakim, Tinashe, Fetisha.. En av de. 

6. Hvilken farge er det p tannbrsten din?
Den er rosa og hvit og ready for the garbidge, for si det mildt.

7. Kan du bytte olje p bilen?
Burde si ja ettersom jeg har lappen men den kunnskapen slapp jeg vel tak p rett etter oppkjring - som forvrig gjelder alt annet med bil som hvordan jeg parkerer, rygger, hva reglene for vikeplikt er osv. jeg er S drlig med bil..

8. Hva har du hatt av kjledyr?
You name it, s har jeg hatt det.. Marsvin, kanin, hamster, oter (!!!), undulat, pinnedyr, alle mulige slags fiskearter, katt, hund.. Og sikkert fler!

9. Har du noen piercinger? 
Nei, jeg har hatt i navelen og i tungen men har tatt ut begge. Trives s mye bedre uten!

Caps fra Urban Outfitters / Kjole fra NELLY TREND 

10. Norge p sitt beste?
Harstad p sommeren med midnattsol! Vakkert er det.

11. Hva gjr deg lei deg? 

Jeg blir lei meg av se mennesker som virker triste eller ensomme, for eksempel en gammel mann som sitter alene p resturant.. Det trenger jo ikke vre noe spesielt srgelig over situasjonen, men jeg blir det likevel. Eller hvem som helst som egentlig virker ensomme, ensomhet er det verste jeg vet og det treffer meg s inderlig. Eller bilder av isbjrner som drukner fordi polene smelter. Eller dyr som har det vondt. Sist gang jeg grt var av den videoen som sirkulerer rundt n, av den 5 r gamle syriske gutten som ble hentet ut fra ruinene. Da grt jeg masse. 

12. Hva gjr deg glad?

vre sammen med noen uten vre sammen med noen, om det gir mening. At man henger med noen s gjr man ulike ting.. oppdage en ny forfatter jeg liker, gjre en god jobb vre effektiv, g tur med Charlie eller ligge i lilleskje. 

13. Hva er drmmejobben din?
Jeg har vel den beste jobben i verden akkurat n, og da tenker jeg ikke p bloggen bare men generelt ALT jeg fr vre med p! Jeg har utrolig mange historier jeg en dag kan fortelle mine barnebarn, og det takker jeg gud (eller meg selv..?) veldig hardt for.

14. Er du fornyd med deg selv?
Ja, og nei. Men jeg har lrt meg komme over mine utseendemessige "utfordringer", n er det personlighet jeg fokuserer p og skal jobbe med.

15. Hva var det siste du kjpte?
Godteri.... :( Skammer meg over matvanene mine. 

16. Liker du kinesisk mat?
Ja, men jeg ELSKER det ikke og spiser alltid det samme. 

17. Nr var du i kirken sist?
Rett etter 22. juli for minnes de som hadde gtt bort, rett etter tragedien hadde skjedd. Jeg er ikke kristen og oppsker ikke kirken til vanlig. 

18. Hva skal du gjre nr du er ferdig med skrive dette innlegget? 
Da skal jeg rette p trusa, eller det skal jeg kanskje gjre akkurat n, men den gr litt snn opp i rumpesprekken p en ubehagelig mte s jeg m fikse p det. 

19. Har du noensinne vrt i en ambulanse?
Jeg har vrt i ambulanse ja! En gang fordi exen min ble hentet i det, og en annen gang fordi jeg selv ble hentet, og det var en spesiel oppplevelse og egentlig litt gy. 

20. Fortell noe som leserne dine mest sannsynlig ikke vet om deg?
Jeg har en fobi mot doruller uten dopapir, A4-ark og nr det kommer noe hardt i maten, for eksempel et hardt korn av pepper. Da klarer jeg ikke spise mer. 



21. Er foreldrene dine gift eller skilt? 
Mamma og pappa er forlovet og har vrt sammen i 25 r ♥ 

22. Hvor mange puter har du i sengen?
En pute fra stuen og en vanlig pute som dessuten er full av selvbruning og burde vrt skiftet p for lenge siden. 

23. Foretrekker du sko, sokker eller barftt?
Barftt, jeg eier ikke et eneste par sokker, s det var da en annen fakta om meg dere kanskje ikke visste. 

24. Hva hrer du p akkurat n? 
En sang som han ene kompisen min i Lemaitre har laget, som ikke har kommet ut! Hrer p den hele tiden og digger den og hper hper hper den kommer ut for alle sin del. 

25. Hva drikker du helst til frokost?
Saft med snn "champagne" smak. Herregud s sykt digg det er, fr sm-panikk om jeg ikke har det hjemme. 

26. Hvilken favorittlrer hadde du p videregende? 
Jeg hadde en som het Ulf men s ble han plutselig frekk mot meg og bestevenninna mi, ikke at jeg kan huske hva han sa eller hva som var greia, jeg bare husker at vi snudde oss mot han plutselig.. haha. 

27. Vil du ha barn?
Jeg vet ikke. Jeg tenker ikke s mye p det, men jeg skal ikke ha barn fr jeg fler av hele mitt hjerte at jeg er klar for gi s mye kjrlighet til et annet menneske. Jeg m vre ferdig med meg selv frst og ha lrt meg det jeg trenger for kunne viderefre til mine barn. Men det aller viktigste er at mannen jeg har barn med skal vre en jeg ville ha vrt stolt av ha viderefrt genene mine med. Til n har jeg kun mtt en person hvor jeg tenke at "shit, han der alts, han kunne vrt far til mine barn" og hadde det hatt seg snn at jeg fikk barn med han ville jeg ha vrt glad, enten jeg og han var sammen eller ikke for han ville vrt en fantastisk far. Men om det hadde vrt en eller annen idiot som ikke ville ha gitt mine barn det de fortjente, s hadde jeg ikke nsket det nei. 

28. Kan du noen andre sprk enn norsk?
Jeg kan snakke engelsk og svensk:) 

29. Hva bruker du helst penger p?
Mat, reiser og vesker.

30.Hvordan imponerer man deg?
Noen som er inkluderende ovenfor alle mennesker, jeg hater de som er "for kule" og skal gjre seg til. Og ikke spille spill. Det har jeg ftt s jvlig opp i halsen det siste ret. Og vre i flelsesmessig kontakt med seg selv er utrolig viktig. Ellers liker jeg at gutten eller jenta jeg er sammen med har et talent og noe de er lidenskapelig opptatt av, det kan vre en helt "vanlig" jobb, maling, musikk, skating.. Uansett. 

MIN OSLO-GUIDE


 

Oslo er min favorittby i hele verden - ja, faktisk! Jeg elsker virkelig denne byen, og om jeg har mulighet skal jeg bo her til jeg dr. Det er derimot litt trist se at de aller fleste som besker byen uten vre s kjent tar turen til Karl Johan eller Oslo City nr det finnes s utrolig mye mer se! P de stedene fr man ikke flelsen av Oslo i det hele tatt. Her kommer mine favorittsteder om dere vil unng den verste turistfella, og virkelig f flelsen av hvorfor s mange elsker Oslo. 

 

SHOPPING: 



♥ Veloura Vintage p grnerlkka er en sykt kul butikk som fr inn hauger av nye plagg flere ganger i uken. Men om man ser noe man liker der kan det vre lurt sl til med en gang, ettersom plaggene forsvinner s fort. Ddskule vintage t-skjorter og gensere helt ned til 50 kr! Jeg har ogs funnet et skjerf fra Guess og en chanel-veske her som er mye billigere enn kjpe nytt, naturlig nok. Om du frst tar deg turen, s er det hyggelig vandre litt opp og ned p Lkka og se p flere av butikkene der. Litt lengre ned i gata finnes Weekday som har noen av de beste basisplaggene jeg vet om, og i sidegater litt her og der finnes det flere vintage-butikker.

♥ YME ligger p kjpesenteret paleet, og prisklassen er helt middels. Men det er ddskule klr her, og jeg kan nesten garantere for 100% at man finner noe man liker! Det er flere etasjer og man kan bli gende rundt surre i evigheter. Spesielt om du er ute etter sneakers vil jeg anbefale ta turen. Og i verste etasje er det bker og blader ogs :-) 

♥ Jeg kjper masse interir og pynteting p Millas Boutiqeu p Aker Brygge. Alle coffeetable-bkene mine er herfra, i tillegg til et speil og en skjenk, flere puter osv. Litt dyrt, men til gjengjeld s sykt fine ting!

Om du vil handle p Zara, g p den i Bogstadveien og ikke den i Karl Johan. Zara i Bogstadveien er en mye ryddigere butikk og mindre kaos. Den p Karl Johan fr jeg helt klaustrofobi av vre inne i, haha..



♥ Nr.9 p Frogner er det stylisten min som eier, og rundt 70% av alle klrne jeg bruker p fester, eventer, tv-opptredener og lignende er fra denne butikken. Virkelig verdt turen! 

♥ MS Icon p Frogner er en butikk jeg handler i n og da, om jeg skal investere i plagg. Jeg har kjpt noen av mine favorittplagg og vesker her.  Frer merker som blant annet Celine og Saint Laurant. Men ps! De som jobber der kan fort virke litt "overlegne" om man kommer inn i treningsklr og er svett, liksom. Av en eller annen grunn.

Styr unna: Oslo City og Karl Johan.

MAT:




♥ Kolonihagen p Frogner ligger i en gammel, ombygd stall - maten er kologisk, lokalet er kjempehyggelig med en fin bakgrd og det er fyr i peisen p vinteren. Greit om man vil "trekke seg unna", for det er litt snn det fles nr man er der. 

Om man skal ha middag og drinker vil jeg anbefale Tijuana som ligger p Grnerlkka. Litt hy musikk, men det er matservering til klokken 03, bakgrden er pen til 20, man fr mye mat for pengene og IKKE MINST mye drinker for pengene som ogs smaker godt. En svr drink ligger p rundt 100 kr, men da drikker man lenge p samme fr man blir tom. Sdst er ogs en favoritt, maten er Asian Fusion og smaker ganske greit, kjempegode drinker, bra sushi, kul uteservering og fint lokale. Dinner ligger ved National og er ogs en favoritt. Har ikke drukket annet enn vin her s kan ikke si noe om drinkene, men lokalet har en kul flelse og det er bra mat. 

 ♥ Illegal Burger gir deg alternativet ved velge hvilken som helst burger som enten kjtt, vegetar eller fisk. Tommel opp fra meg som ikke spiser kjtt og slipper vre "stuck" med det eneste p menyen som ikke er kjtt, slik det pleier bli nr man er vegetarianer dessverre. Her har jeg like mange alternativer som alle andre, pluss at det smaker godt. 

♥ Loving hut er et vegansk sted som har alle mulige slags veganske retter. Fint sted ta en "skeptiker" med til! 

♥ Nodee, Hanami og Jonoe har den beste sushien synes jeg. Jonoe er billig, de andre er litt finere. 

♥ Palmen har helt OK mat, men det FINESTE lokalet! Jeg liker skikkelig godt spise lunsj her. Dra dit, ta en kopp kaffe om s, og se opp i taket. Det er ganske fantastisk! 

Styr unna: Egon, Fridays, Peppes Pizza.. Dere forstr poenget.

FEST: 



Jeg henger mest p grnerlkka nr det kommer til festing, og da liker jeg drikke p enten Parktheateret eller Chair. Sistenevnte har cavasndag p sndager, og det burde jeg kanskje aldri ha skrevet for n blir det kanskje mange som kommer dit og jeg vil enda at vi skal ha det for oss selv, haha. Men det er skikkelig hyggelig der, og en flaske cava koster 180 kr p sndager. 

♥ Botaniske er skikkelig hyggelig, gode drinker og fint lokale.

♥ BL er gy om man vil ha hy dansefaktor, men det kan vre lang k om man ikke har liste, s kom i god tid. Det er verdt sjekke ut hvilke DJer som spiller, mine favoritter er Hoetelle. To jenter som spiller hits man husker, og nesten hadde glemt, kombinert med nyere. INGENSTEDS ligger rett ved BL, og kan ogs vre veldig gy.

♥ SYNG karaokebar er absolutt verdt turen, her kan man booke egne rom velge mellom en haug av sanger man kan synge med vennene sine. Garantert god stemning nr man tr slippe seg ls! 

♥ Taket p Grims Grenka fram til frste september blir styrt av Dj Danby Choi p torsdager, og dit er det verdt ta turen! Jeg spiller der 1. september sammen med ham, og det er alltid god stemning. 

♥ Youngstorget er generelt sett veldig bra - jeg liker Stratos om man skal danse og feste, i tillegg er det p toppen av et hyt bygg og man har god utsikt over byen. Men igjen - sjekk opp hvem som spiller der og hvordan musikk de har, det har alt si. Om du er over 25 er den gamle skobutikken og angst gy, begge stedene ligger p youngstorget i noe som heter "strget-passasjen", her finner man ogs mange flere barer som for eksempel Karusell, som ogs er hyggelig og veldig laid back.

 ♥ Jeger og The Villa ligger ganske nrme hverandre, og er veldig "enten eller". Enten har man det ddsgy eller s er det totalt motsatt, men jeg anbefaler likevel ta turen.

 ♥ Dette er kanskje ikke helt innafor si, meeeen.. Det er gy dra p strippeklubb, hehe. Blaze er favoritten! 

Styr unna: Solliplass. Folk som str p bordene og spruter champagne de ikke har rd til, og en "bordkultur" jeg hater. Alts at noen kjper bord p en skalt "vip", og s henger det jenter over bordene og hper p en gratis drink eller to. Men om du er interessert i se paradise hotel deltagere fra 2012 kan dette vre plassene oppholde seg p: nox, baroque eller sollihagen. Det eneste jeg synes er helt OK p Solli er Skaugum. 

Diverse:



En tur p teknisk museum er alltid veldig gy, det er hyggelig g i Ekebergparken og mye se p, Frognerparken vet de fleste om men er absolutt verdt en tur (favorittstedet g med Charlie for da har jeg mye se p), og et ulovlig tips m vre bryte seg inn i frognerbadet p natterstid om sommeren. Det er skikkelig fint og romantisk. Ellers liker jeg g rundt p Astrup Fearnley for "rense tankene", haha. Det er kjempehyggelig. dra p SPA p Grand Hotel surre rundt i bassenget der liker jeg ogs, eller hva med se Stand Up p latter? Det er MANGE muligheter!

Kos dere! 


 

Til deg som er fdt p 80 og 90-tallet


Jeg og jentene ble veldig nostalgiske her om dagen, og satt snakket lenge om alt vi hadde nrt og kjrt i barndommen. Jeg skrev ned alt vi snakket om, og jeg vil gjerne dele litt med deg ogs. Vrsgod, her kommer litt herlig nostalgi<3

HARRY POTTER - PC SPILLET 



Jeg kunne bruke flere timer p dette! Grafikken var elendig og spillet gikk veldig treigt, men hvem brydde seg p den tiden.. :) Man visste jo ikke om noe bedre! Jeg var forvrig hektet p Tarzan og Peter Pan p pc ogs. 


THE SIMS 1




Herregud, jeg husker denne senga p bildet! Det var min favorittseng til simmene mine og jeg mtte spare fr jeg fant ut hva pengekoden var, p Sims 1 var det "rosebud" om jeg ikke husker helt feil. For noen minner! 



DE GAMLE POKEMONKORTENE.




Grunnen til at alle elsker pokemon go? Den nostalgiske flelsen, regner jeg med - ihvertfall for oss som har bikket 20 r p denne jorden! Jeg hadde en hel perm full av pokemonkort, og akkurat n er det jo litt kjipt at man har kastet alt sammen. Kunne sikkert ha tjent litt p det.. Det var vel egentlig meningen at man skulle spille med disse, det gjorde jeg aldri. 


PENNYKLUBBEN.

Det var veldig vanskelig finne noen gode bilder av Pennyklubben, men dere husker sikkert hva det var? Det + TL klubben var nesten alle jenter medlem av, og vi pleide ha venninnekvelder hvor vi hrte p de skumle cdene og skremte hverandre.. Hest eller ei, man skulle vre med i Pennyklubben! Funfact: da jeg googlet Pennyklubben kom det opp bilde av meg? Mulig jeg har blogget om det fr, noen er med andre ord veldig opphengt i nostalgiske flelser.. 


- HVA S VI P TV? - 



NRK SVISJ!!! Her kunne man alts sende inn tekstmeldinger som hele Norge fikk se, i tillegg til stemme p musikkvideoer man nsket f p skjermen. Jeg var en dedikert t.A.T.u fan (ja, man m skrive det rett), og brukte masse penger p stemme "all the things she said" opp til toppen. Og jeg m le litt nr jeg ser p dette bildet, "noen rundt 30 som vil taste ;) ", haha..
 


Noen andre favoritter fra TV p denne tiden.. 


Ellers, om man skulle pynte seg..


S var det s klart stick on earrings som gjaldt!

Og hva om man ville leke litt i trappa?






Trappetroll, s klart! Jeg vil ha et trappetroll n.. 


Og hvem ville man se ut som?




BRATZ!!


Og hva om du s gjerne ville ha et dyr, men du ikke fikk lov? Eller bare ikke hadde nok med husdyrene dere hadde hjemme?





TAMAGOCHI ble lsningen!


Og hva leste vi?




WITCH!! Jeg var s nre p kjpe alle witch-bladene p finn.no her om dagen for 900 kr.. Jeg skal ikke gjre det (slapp av pappa), men jeg riktignok veldig lyst.


Ah.. BARNDOM, alts! S fantastisk. 

Hvorfor plager en kropp deg, kjre?



 

Dette var en kommentar som rullet inn p fanpagen min i gr, og jeg har s utrolig lyst til svare p den. Denne kommentaren kom alts etter at jeg hadde lagt ut et bilde av meg selv i en strikkegenser, uten bh under, hvor man kan se siden av brystene mine (dere finner innlegget her). Det er mennesker som legger igjen slike kommentarer som ogs mener at man ikke burde f amme offentlig - for si det snn.

Det er p noen mter ganske enkelt vre jente. Man kan bare flashe en pupp og s blir det et kollektivt sjokk som sprer seg over landet, som da jeg flashet p vixen blogawards. Det jeg mente si der var, hvorfor er det en s big deal? Det er nesten litt morsomt, og jeg trodde helt rlig ikke det kom til f en eneste overskrift. Jeg trodde vi var i 2016, ikke 1940. Men primitive er vi visstnok uansett. 

Likestilling er en viktig sak, ikke bare i arbeidslivet men ogs seksuelt.  vise brystene sine og ikke fle skam handler om s mye mer enn vise seg fram f komplimenter for meg. Det handler om fle man eier sin egen kropp, seksualiteten og sikkerheten ettersom enhver av de punktene er under angrep til enhver tid - kler man av seg p bilder,s er det feil. Har man mye sex, er det feil. Er man glad i kroppen sin, er det feil.   pst at en kvinne ikke kan vise seg i lite klr nr en mann kan det er legge en byrde p kvinners sikkerhet, som om det er ens eget ansvar om man blir trakassert, voldtatt eller utestengt p grunn for noe s naturlig som kroppen vr.

Nr det er sagt s ville jeg aldri ha gtt i tog og ropt "free the nipple" mens man lper langs gatene med andre topplse kvinner, for da gjr man det til en forferdelig stor greie som egentlig burde ha vrt det mest naturlige i verden. For meg holder det kunne sole meg toppls p stranden om jeg vil det, g i de klrne jeg vil, legge ut de bildene jeg vil og likevel fle meg trygg. Trygg p at om noe skjer meg, s er det ikke min feil - for jeg er ikke et monster, jeg er ikke et dyr, jeg er bare meg og jeg skal f gjre hva faen jeg vil uten fle at jeg trenger skamme meg av den grunn. 

Og ja, jeg har flt meg fram og ikke helt skjnt min vei i livet. Det aner jeg sikkert ikke enda. Jeg har lagt ut bilder av meg selv i lite klr for forhpentligvis f hre at jeg er pen, jeg har vrt i FHM for f en slags bekreftelse, men snn er det ikke n. N handler det bare om at jeg rett og slett gir faen, og det ikke er s nye, og at jeg er glad og det burde alle vre. 

Og om du er en av dem som n roper "hun er dum! Hun er lettkledd! Hun er et drlig forbilde!" s er du av den primitive arten som burde begynne plukke opp morgenbladet p vei hjem fra butikken, se p din nakne kropp i speilet, slappe av og innse at det ikke skader hverken meg eller deg. Du er nok en av de som mener man ikke skal f amme offentlig - for si det snn. 


 

"free the nipple" trenger ikke ndvendigvis bety s jvlig mye mer enn at det ikke skal vre s farlig. Det er ikke s farlig. Og dette bildet skal jeg henge opp, svrt p veggen p soverommet mitt. Fordi jeg kan. 

Photocredit: Marthe Bleu 

fuck badevekta


Jeg kom akkurat hjem til huset p Ullern i Oslo. Da jeg kom hit sto en badevekt midt p gulvet i gangen. Sikkert fordi fetteren min, som reiste ned til Spania i dag, har veid kofferten sin fr han dro. Jeg eier ikke vekt hjemme, og det skal jeg heller aldri gjre. Jeg flte meg helt fin og flott i dag, slik som jeg vanligvis gjr - kroppen min er bare der, den funker som den skal, jeg er (som regel) frisk og jeg kan se meg selv i speilet og tenke at jeg ser fin ut. Jeg har alltid tenkt - og flt - at jeg ikke bryr meg om min egen vekt, men n skulle jeg da alts g p denne vekten bare for "moro" skyld. Hvorfor i all verden jeg trodde det skulle bli MORSOMT m gudene vite.. Jeg vet hva jeg veide i januar, jeg vet hva jeg veide i mai, og n vet jeg hva jeg veier i juli. Som da er 13,5 kg mer enn da vi gikk inn i 2016. 

Det verste av alt er, JEG fler meg jo egentlig skikkelig bra, jeg er fornyd med min egen kropp og jeg ville ikke ha byttet bort livsstilen min. Men plutselig var det som f en dr slengt i ansiktet - selv om jeg aldri har ftt s mye skryt og komplimenter for kroppen min som n. Nr venner sender meg bilder av "h se s  tynn jeg har blitt" (ja jeg har venner som gjr det) s bryr jeg meg ikke, nr folk snakker om hvor mye de har gtt ned i vekt og hvilken diett de er p, s bryr jeg meg ikke, men se det tallet p vekta og innse at 13,5 kg har festet seg ett eller annet sted p kroppen min, det var.. en liten nedtur? Men hvorfor synes jeg det? 


 

S, jeg vurderte jogge en tur. Jeg vurderte ikke spise mer godteri. Jeg vurderte klipe meg selv i magefettet og kalle meg selv en forbanna idiot som har latt det komme til dette punktet. Magefettet som ikke er der, engang. Jeg kunne hre Kim Kardashian sin stemme i hodet, "I wanna loose 15 more pounds".. Er jeg velykket nok?

 Men vet dere hva jeg heller gjorde? Tok flyttet den forbanna badevekta inn i et skap, la meg p sofaen og skrev det innlegget her mens jeg spiser en snickers. For tallet p vekta? Det har INGENTING si, og jeg er alt for smart til bry meg om hva som str der. Jeg mtte bare f det ut - ikke kjp badevekter! Det er dritt! Ikke se p serier som fr deg til fle deg ubrukelig, ikke les bloggere som skal ppeke hvor lite de spiser eller hvor flinke de er eller hvor mange runder de gjentar hver velse eller at de vil komme tilbake i form miste "babyvekta" (som om DET er hva man br tenke p nr man har ftt barn!). Vr lykkelige! Lukk det som gir negativ energi, kast badevekta og ha det fint. 


 

N skal jeg finne tilbake til den sinnstemningen jeg hadde for en liten time siden. Da var jeg fornyd, og ingen tall skal f delegge det.

3 ting du kan droppe gjre i sommer


1. Dra p sirkus.


 

Sommeren er sirkus-sesong i Norge, og sirkusene drasser med seg alt mulig av dyr land og strand for at barn og voksne skal underholdes av dyr som har det helt jvlig. Den dagen jeg fr barn kommer jeg aldri i livet til dra barna mine med p noe snt, og om mine sm fettere og kusiner spr meg om vi skal dra s forklarer jeg at nei, det kan vi ikke, for det er dyremishandling og veldig primitivt. Jeg kan heller ta de med for rive ned sirkusplakater eller kanskje en hyggelig liten protest utenfor, DET er sommerhygge p sitt beste!! :) 

2. Posere med ville dyr i fangenskap. 



Nr folk i vennelista mi poster bilder av at de poserer ved siden av en neddopet tiger tenker jeg.. HALLO? Er vi i 2016 eller er vi i 1940? Dra hjem se p Netflix om du har et s hardt behov for bli underholdt, ikke la det g p bekostning av intelligente vesener som har blitt dopet ned for at du skal f et nytt profilbilde. 

3. Dra p seaworld. 


 

En gang sa en dame i familien til meg "vi skal p seaworld nr vi drar til Florida, for vi vil jo at barna skal f oppleve det..". Oppleve hva da? At det er OK at et av planetens mest intelligente dyr skal svmme rundt i et lite plaskebasseng og gjre triks? Det finnes plenty av muligheter for se delfiner i det fri, man trenger ikke betale i dyre dommer for sitte p en liten benk og se delfiner gjre backflip p kommando. Det er s utrolig mye kulere vre med dem i det fri!


Jeg vet jeg maser noe veldig om at foreldrene mine er s kule, haha... Men TAKK GUD for at de aldri har dratt meg med p ting som dette, og at de har forklart meg skyggesidene av flere industrier da jeg vokste opp. Jeg synes det er helt _utrolig_ at disse industriene ikke har ddd ut for lenge siden, og at det enda finnes mennesker som ser p dette som underholdning. Jeg tror ethvert tenkende menneske klarer forst - fr man drar p sirkus / seaworld osv - at det ikke er OK. Man trenger ikke bli fortalt det i ettertid, man trenger ikke innse noe som helst, for man VET det. Innerst inne, s vet man! 

G ut i sola og spill Pokemon Go, dra i lekeparken, bryt dere inn i frognerbadet og nattbad, ta dere en fest, dra p tusenfryd eller dra p date! Det finnes s mye man kan gjre som ikke skader noen :-) 

Bilder: google og weheartit. 

Ikke gjr det her mot meg


"Ikke gjr det her mot meg" hadde jeg sagt. Vel vitende om at jeg gjr det mot meg selv. Jeg har fri vilje, jeg kan g. "Hva gjr jeg?" spurte du. 

Jeg kan lpe ned trappene vi har hatt kapplp i. Du lp alltid bak meg, stakk meg med nkkelen i ryggen og jeg lo. Lp raskere. Du kunne alltid ha sltt meg i det kapplpet men du valgte la vre. Jeg mtte alltid vente p deg nr vi kom til dren din og du skulle lse opp. Da stoppet du alltid. Fiklet med nklene og kysset meg samtidig. En hnd rundt nklene. Og uansett hvor teit det hres ut - den andre hnden rundt hjertet mitt. 

Jeg kan g ut igjennom porten jeg har ventet utenfor s mange ganger. Jeg mtte alltid holde pusten fr jeg skulle ringe p. Jeg ventet noen sekunder, og fr du pnet fltes det som en evighet. "Halloooo" sa du alltid, og hrtes s glad ut. "Hei" sa jeg. Og s lp jeg opp trappene alene.

Jeg kunne slette deg ut av livet. Men jeg kan nummeret ditt utenatt. Jeg kunne ha ungtt mte deg, men jeg oppsker stedene du er likevel. Idiot.

"Si det du m si, jeg klarer hre det", sa jeg. Jeg kaster etter pusten, sttter meg opp mot trappen, faller sammen p gulvet. Grter. "Bare si det, jeg vil hre at du sier det". Men du svarte ikke.

Eller, kanskje du sa noe. Kanskje du sa "hva da" eller "hva mener du" eller "hvorfor det" eller noe annet som sparket ballen i mitt hjrne igjen. Alltid ballen i mitt hjrne, men alltid deg som mlvakt som klarte fange enhver av de jvla ballene. Jeg er ikke flink nok til spille ball. Ikke like flink som du.

"Ikke gjr det her mot meg" hadde jeg sagt. Vel vitende om at jeg gjr det mot meg selv. Jeg har fri vilje, jeg kan g. "Hva gjr jeg?" spurte du. 


Alt, burde jeg ha svart. Du gjr alt. Men istedenfor svarer jeg, mumlende og nlende, 

"bare glem det". 

 

HVORFOR JEG BLE INNLAGT


Endelig er jeg hjemme fra sykehuset etter nesten fem lange dager. Jeg har savnet blogge, jeg har savnet g rundt ute, jeg har vrt lei av ha drypp i hnden og ta blodprver hver dag.. Listen er lang, men n er jeg nesten helt frisk og kan fortsette mitt normale liv - jeg m bare ha en rolig helg frst. :)


 

Det er mange som har lurt p hva som feilet meg. Jeg hadde hatt feber i fire dager fr jeg ble innlagt, noen ganger var den veldig hy, andre ganger litt lavere, men konstant feber. Jeg hadde ingen influensa-symptomer, ikke vondt i hodet eller noen ting s jeg tok det ikke s alvorlig og regnet vel med at det var.. ingenting? Men nr man har drithy feber i flere dager s er det jo s klart noe. Jeg dro til legevakten tirsdag morgen da jeg vknet med smerter i magen, og fra legevakten ble jeg kjrt til Ullevll, og s innlagt. Det var vel en slags infeksjon/virus i bekkenet (igjen?), eller nyrene, eller blra, de vet ikke helt faktisk. Jeg fikk medisiner for alt mulig og infeksjonen min gikk bort, s da er jo det greit. N gr jeg p antibiotika slik at det ikke skal komme tilbake.


 

Helt rlig tror jeg det var kroppen min som sa i fra etter en veldig lang periode med for mye av alt. Emosjonelt stress, profesjonelt press og s Ibiza tok vel en liten knekk p meg, og disse dagene p sykehuset var p en mte ganske deilig. Jeg l i sengen, s p serier og filmer, leste bker, fikk besk og sov masse. 

angst for angsten


Jeg merker det med en gang jeg vkner.

I dag blir en slik dag.

Jeg prver vri meg rundt i sengen, kanskje om jeg bare sover en time til? Om s 10 minutter? Kanskje det da endrer seg? Men jeg vet det med en gang jeg vkner.

I dag er en slik dag. 

Jeg kan ikke gjre noe med det, og jeg kan ikke endre p det. I dag kommer jeg til ha angst for angsten fra jeg str opp og til jeg legger meg. Hjertet kommer til sl raskere enn fr, fra sekundet jeg pner ynene og til jeg lukker de igjen. Jeg kommer til ta venstre hnd opp mot hjertet mitt for sjekke om hjertet har roet seg ned. Det har det ikke. Jeg sjekker igjen. Det gr enda for fort.
  Jeg kommer til vre sliten, utmattet faktisk - selv om alt jeg har gjort er st opp. Jeg kommer til vre distansert i samtaler. Jeg kommer til mtte fortelle meg selv "det er ikke farlig, du fr ikke hjerteinfarkt, du kommer til overleve, det er bare psykisk". 

I gr var en slik dag. Og i dag er jeg sliten.

Hvorfor fler man p dette? Hvorfor akkurat meg? Kommer dette til bli bedre med rene? Kommer det til g over? Eller, gud forby - kommer det til bli verre? Hyppigere? Mer slitsomt? Jeg hadde jo klart meg s fint, jeg hadde ikke kjent p flelsen av angst siden Mai. Ingenting siden den gangen jeg sto p butikken og mtte lpe ut derfra, for s kaste etter pusten midt p Torggata. Ute av egen kropp. Den gang ringte jeg en venn i panikk, ble hentet og holdt rundt av sterke armer som passet p. Det har jo gtt s fint siden da. Helt til i gr. 

Angst er ikke farlig, og du er ikke svak om du sliter med det. Jeg kjenner s utrolig mange kule, kreative, hardtarbeidende mennesker som har angst. Jeg skulle nske det ikke var meg, bare. 

I gr var en slik dag. I dag er jeg sliten. I morgen er en ny dag.

Jeg hper p roligere hjerterytme da. 


Bilde: her 

// kjrlighetssorg


Er det noe jeg fr sprsml om flere ganger daglig, s er det hvordan man skal komme seg over kjrlighetssorg. Jeg forstr at folk spr meg, jeg har jo felt en tre eller tusen eller en million p riksdekkende tv p grunn av den forbanna flelsen der. Dere forteller meg at "siden du klarte det, s har du vel rd og tips", men det er langt ifra noe jeg er alene om ha klart. Det er noe de aller, aller fleste har vrt igjennom og overlevd. 

Nr jeg havner i en skikkelig dritt situasjon hvor man fler man mister noen som betyr all verden for deg, s har jeg like lyst til kaste meg fra verandaen eller hoppe foran trikken som enhver andre av dere. Jeg har lyst til sl alle kjrestepar jeg ser hardt i ansiktet, det blir jo plutselig s mange av dem nr man har kjrlighetssorg. Jeg vil sl alle gutter som prver seg, for hva i all verden kan liksom de stille opp med i sammenligning? For ikke snakke om kveldene og morningene. Nr man vkner opp alene, kanskje man har drmt om ham, men s var det bare en drm. Han er ikke der. Det er over. 

Jeg har funnet ut av erfaring at jeg er ganske flink til ha kjrlighetssorg. Det hres sikkert helt idiotisk ut, men det er sant. Jeg tenker for meg selv at det her gidder jeg faen meg ikke i lengden, for man kan faktisk gjre det verre for seg selv. Og det merkes. Gjr du det bedre for deg selv merker du kanskje ikke forskjellen like godt, men du kommer deg raskere over det. S, her er noen tips!

1. Ikke driv med stalking. Ikke flg med p hva han eller hun gjr, for hva vil du egentlig med det?
2. Eller, spr deg sjl helt rlig i alle situasjoner - hva vil jeg egentlig med det her? Hva hper jeg kommer til skje? Dere kommer jo ikke til bli sammen igjen. Om du tenker deg om, s vil du ikke det heller, det er jo en grunn til at det ble slutt. 
3. Ikke gjr masse ting i tilfelle exen din ser det. Ikke legg ut en mystory med sangen "deres" eller lik et bilde av vennene hans i tilfelle han skal se deg og bli minnet p deg. Det funker ikke. La det g.
4. Faktisk er det jo bare slette han fra alt av sosiale medier. Blokk han, om s. Og ikke bruk venners profil for snike p han. 
5. Om n denne trangen til ta kontakt med han er s sterk at du ikke klarer la vre, s ikke gjr det med en gang. Bestem deg for "ok, om jeg enda fler det samme om to uker, da skriver jeg". Mest sannsynlig vil du ikke skrive da, om du har holdt deg s lenge uten.
6. Om du bestemmer deg for ikke blokkere han ute fra livet ditt, s legg fra deg telefonen en gang i blandt. Du gr jo bare venter p en melding uansett. Men om du legger den fra deg, s er du i det minste uviten, og i de yeblikkene er det litt lettere.

ELLERS, jeg lover at uansett hva s kommer det til vre en erfaring du setter pris p, i det minste litt. Nr man kommer seg over det, s vet man i det minste hva man ikke vil ha - eventuelt s klarer man sette pris p det fine man hadde sammen. Ta exen min som jeg var sammen med da jeg bodde i Harstad som eksempel. Dere som har fulgt med en stund vet hvem jeg snakker om, vi var sammen en god stund og vi flyttet til Oslo sammen, og da det ble slutt trodde jeg at jeg skulle d. Snn serist, falle sammen d. Du m trre si til folk at du trenger hjelp, jeg fikk sykemelding (ja, s dryt var det), dro til en hytte i skogen og grt i tre dager og bestemte meg for at nr jeg er ferdig p den hytteturen her, s er jeg ferdig. Og s bare blokket jeg han ute fra livet, og innstilte meg p at det var over. N er jeg s glad i bde han og den tiden vi hadde sammen, jeg ser tilbake p det med en enorm tilfredstillelse og vet at jeg aldri ville ha byttet ut den tiden, eller bruddet mot noen ting. Og vi er venner. Jeg ELSKER vre venner med exer, haha. Og jeg er venner med alle sammen, men det har tatt tid komme dit. 

Hang in there!  :) 


Bilde: her 

Hva er en tanke?



 

Meg, og bare meg, i sengen min. Prve sove. Jeg ligger p rygg, rett opp og ned som en planke. "Jeg burde ikke ligge slik" tenker jeg. Da fr jeg svnparalyse, som regel. Nr jeg ligger rett opp og ned p den mten. S, jeg lfter et bein. Legger hodet litt p skr. Ikke nok, jeg legger meg til siden. Jeg fr aldri sovne nr jeg ligger p siden, men jeg ville ikke ha svnparalyse. Jeg er ikke s god p kontrollere dem lengre, og da er det ikke s gy.

Det er helt stille i leiligheten, nesten ekko. Hjertet begynner banke raskere, hodet spinner rundt, og en flelse av angst kommer for ta meg. Angst for hva? Mine egne tanker? For livet?

Jeg setter meg opp i senga, puster dypt. Pust inn dine negative tanker, pust dem ut. Det har jeg hrt. Men det er jo ingen negative tanker. Det er ingenting som skjer. Kroppen bare girer seg opp, den hyperventilerer. Uten grunn.

Jeg fr kontroll, snn ca. Tenk p noe tilfeldig, tenk p hva som helst, sier jeg til meg selv. Hva er egentlige tanke? Samme det, jeg prver. Jeg tenker tusen tanker samtidig. Jeg prver se for meg scenarioer, med mennesker jeg ikke kjenner, p steder jeg aldri har vrt. Det pleier hjelpe p svnen. Jeg prver, jeg fokuserer. Jeg ser for meg noen mennesker i en bar. Jeg tror det er en bar, iallfall. Tankene gr videre til noe mer alvorlig. NEI, tenk tilbake p de menneskene i baren, sier jeg til meg selv. Da fr jeg kanskje sove. Se for deg noe tilfeldig, da kommer svnen kanskje.

Jeg tenker tanken snn halvveis. Og s tenker jeg noe helt rart. "N skal jeg invitere resten av hjernen min inn i den tanken, og tenke den helt". Hva faen? En rar flelse sprer seg. Som om jeg er to. En side jeg styrer, en side av hjernen jeg ikke styrer. Invitere den inn, liksom.

S henger jeg meg opp i det. Ligger og tenker p hva er en tanke, hva er jeg, er jeg den eneste som eksisterer? Finnes det noen andre?

Og er jeg alene om ikke f sove, fordi jeg rett og slett ikke vet hva en tanke er? 

du vet ikke hva du holder p med



 

Dette er nok skyte seg selv i leggen. Dette er nok kaste stein i glasshus. Dette er nok bite hnden som mater deg. Dette er nok dobbeltmoral. Men dette er noe som irriterer meg.

Stakkars du, torturerte lille sjel. Du som bobler over av kreativitet. Du som er mrk til sinns. Du som er s dyp. Ikke lat som. Du liker glitter og glam, st for det. 

Jeg blogger ogs om extensions, vipper og negler. Men jeg skriver ikke "her er mine mrke negler. Mrke som sjelen min.. Jeg tenker mye p det mrket jeg har i meg. Jeg er som fargen sort og jeg vil representere det med neglene mine, jeg vil rmme og jeg vil sveve". For hva i faen skal n det bety? Dette er neglene mine. Ferdig snakka. Genseren min er sort fordi jeg liker sort, ikke fordi "sjelen min / mitt kreative sinn" ditt og datt. Jeg er kreativ og jeg har en "sjel", men den kommer ikke fram via negler og klr. Jeg hater folk som tenker snn - eller prve f det til se ut som om de tenker snn. 

Ikke prv gjr alt til en s dyp greie. Det er helt greit at du liker glitter og glam. Det er helt greit at ikke absolutt alt trenger ha en dypere mening. Det er helt OK se p keeping up with the kardashians uten ha en ironisk distanse til det hele. 

Du str der p eventet til BIK BOK, h&m, cubus eller gina tricot. Du, som blogger fler deg s utrolig spesiell og viktig som er invitert til dette eventet, som om du gjr noe som betyr noe. Kjre deg, du er en liten brikke i et kapitalistisk spill hvor BIK BOK, H&M, Cubus og Gina Tricot er mesteren som styrer deg. De presser menneskene som syr klrne dine til beinet, for s bruke unge jenter med blogg til markedsfre seg i bytte mot et halvt glass vin og posering mot en fotovegg. Alle som har vrt p et event eller to som er laget for bloggere, vet at det er drit kjipt og virkelig det dveste man kan foreta seg. Det har ingenting med mote gjre, og det har ingenting med vre dyp gjre.

Det er ikke viktig. Det er ikke dypt. Det er overfladisk og det er dritt. S ikke lat som noe annet. Du fremmer drlige ting, og det m du st for. 

Eventer som det er lik markedsfring som da det var masse ulike navn p colaflaskene. Folk tok masse bilder og delte dem, og lite skjnte vi alle - n markedsfrer vi cola gratis. Dans dukke, dans. Cola styrer deg. 

Jeg hater disse blogg eventene som ikke har noe ml og mening. Bloggerne gr p dem for ha noe blogge om. Det er skapt en snn liten symbiose, eller verden, som det ikke er noen virkelighet i. Det er s kontrusert. Og vet du hva?

Det er helt ok. Bortsett fra at disse jentene ikke skjnner hva faen de holder p med eller hva de er en del av.

De er vel opptatt av vre s dype og torturerte i sjelen sin. Stakkars. 

det er bare kjrlighet


Etter skyteepisoden i Orlando har det vrt mange tanker, og jeg lurer veldig p hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg vil ikke at det skal virke som en "greie" eller en "trend" eller rett tidspunkt, selv om det er nettopp det - rett tidspunkt. Men det er ogs rett for meg.

Det jeg skal fortelle dere n ser jeg ikke p som noen stor sak, for det er ikke det. Homofil, heterofil, bifil, lesbisk, jeg bryr meg ikke om hva man n enn er. Jeg blir helt rlig ganske irritert nr noen bruker det at de er homofile som et slags stempel p hvem de er som person, for det har ikke noe med personlighet gjre - det har med hvem du forelsker deg i gjre. vre homofil mener jeg ikke er en del av noens personlighetstrekk, det er en del av hvem de elsker og thats it.

Jeg blir ogs provosert nr noen sier "han virker litt gay", for hvordan virker man gay? Fortalte han deg at han er forelsket i en gutt? Ja, da virker han homofil. Om ikke, s kan man ikke virke p den ene eller den andre mten. Jeg forstr at enkelte kommer flyvende ut av skapet og det sikkert er en enorm lettelse for mange endelig komme ut, og derfor kringkaster de kanskje veldig hyt at de er nettopp homofile, men du kan se ut som hvem som helst, vre som hvem som helst, og likevel forelske deg i noen av samme kjnn.



 

Jeg har en venninne, Tinashe, som jeg beundrer veldig mye utifra hvordan hun oppdrar datteren sin India. Nr vi snakket om kjrlighet en gang skulle jeg sprre India, som p den tiden var 5 r, om rd slik at hun skulle fle seg inkludet i samtalen. Da sa Tinashe til datteren sin "om du var forelsket i en jente, gutt eller hva som helst, hva ville du gjort om du var usikker p om han, eller hun, likte deg?". Det er s fint at man ikke stempler med en gang at man skal vre forelsket i det ene eller det andre kjnnet, og det br man gjre fra START. Jeg skal snakke til mine barn om kjrlighet som en universell greie, og ikke noe som kun beregnes mellom motsatte kjnn.

For helt rlig? Ingen har noen gang spurt meg om jeg er heterofil, for jeg har kun vrt kjreste med gutter. Jeg har aldri spurt meg selv om jeg er heterofil heller, fordi det er ikke noe jeg har tenkt p - man blir forelsket i den man blir forelsket i, og jeg har vrt forelsket i to jenter - men jeg har ogs vrt forelsket i gutter. Jeg fikk sommerfugler i magen, ble nervs, og ble lei meg nr det ikke ble gjengjeldt. Hvorfor snakker jeg ikke om det? Fordi det er ikke vits, p en mte..? Det var forelskelse likt som om jeg er forelsket i en gutt, hadde det funket og jeg ble kjrester med en jente s hadde jeg ikke tenkt noe mer over det enn om jeg er kjreste med en gutt. Jeg flrter med jenter, har dratt hjem med jenter fra byen, jeg har vrt forelsket i jenter, jeg har gjort samme med gutter og det er helt OK. Det her er ikke noe "jeg str fram" opplegg for slik har jeg bare alltid vrt, og jeg fler ikke det er noe poeng i lage en sak ut av det. Det er en rliten del av den jeg er, for jeg er s utrolig mye mer enn den jeg blir forelsket i. Og da handler det - for meg - om personen, kjemi og timing. Om det er en gutt, jente, mann, kvinne, en trestokk (hper ikke det skjer) eller noe annet, s fr det bare vre. 


 

For gjett hva? Det er det fineste som finnes, og det er bare kjrlighet. Jeg gleder meg til PRIDE dagene i Oslo og jeg gleder meg til rene som kommer, hvor jeg hper alle kan vise forstelse for hverandre og slutte slenge ut ting som "du er s gay" eller "hun ser litt lesbisk ut". Det finnes ikke en snn greie. 

vi m ha en debatt om hevnporno




 

Dette er et utrolig vanskelig innlegg for meg skrive. Vanligvis lper fingrene mine lpsk over tastaturet og ordene bare triller ut, men akkurat denne opplevelsen sitter s langt inne for meg. Det er s ekkelt. Det er forferdelig, det er ydmykende, nedverdigende og jeg fler meg krenket. Jeg er jo krenket. Jeg har holdt munnen min lukket om det s lenge fordi jeg hadde vel et hp om at alt skulle forsvinne, om jeg ikke snakket om det s eksisterte det ikke. Men etter at saken omsider ble henlagt tenkte jeg at jeg er NDT til bruke min stemme og min posisjon til dra igang en debatt rundt hevnporno og slutshaming. Om jeg kan hjelpe noen, s hjelper det ogs meg. 

Dagen etter vixen blogawards burde vel ha vrt en av de fineste dagene i mitt liv. Da fikk jeg landet litt i alt som hadde skjedd, men jeg rakk nyte suksessen i kun et par timer. Jeg vknet, og det frste jeg blir mtt av er en melding fra en venninne. "Du m ringe meg. Viktig". Hun forklarer kort at det har kommet ut et bilde av meg. Bilde? Hvilket bilde? Hjernen min jobber p hygir, jeg blir kvalm, jeg forstr ikke hva hun snakker om. "Et bilde der jeg er veldig full..?" spr jeg. Jeg aner ikke hva hun snakker om. Men nei, et bilde av meg av seksuell karakter, for si det snn. Hun sender meg bildet, jeg zoomer inn og ut, studerer og kan for det frste ikke forst at det er meg, for jeg har aldri tatt et slikt bilde eller godtatt at noen har fotografert meg i en slik setting. Jeg klarer for det andre ikke forst hvem som har hjerte til sende det ut - og spre det rundt. Hvem kan vre s jvlig? Jo, en gutt jeg stolte p, var glad i og hadde gjort alt for, men sltt opp med da forholdet ikke fungerte. Hevnporno. 

I lpet av den dagen fr jeg sikkert 20 lignende telefonsamtaler. De pflgende dagene blir det verre. Og enda verre. Mamma og pappa fr hre om det, hele familien min, alle vennene mine.. ALLE har sett det. Det var helt forferdelig. Dette var i Januar, og enda i dag - seks mneder senere - m jeg snakke om det nesten hver dag. Det er s forbanna slitsomt og undvendig, det er energi jeg kunne ha brukt p kule ting og istedenfor m man ta hnd om dritt som det her. 

I en liten periode etterp flte jeg at jeg bodde i Oslo tingrett. Jeg var der kontinuerlig, jeg hadde lange samtaler med politiet og jeg fikk advokat. Jeg anmeldte, og det er jeg glad for. Men til tross for masse beviser, hvor et av dem er en innrmmelse fra gjerningsmannen skriftlig, s ble saken henlagt. Etter denne perioden mistet jeg evnen min til vre pen og skrive fritt p bloggen, det har dere kanskje merket. Mye av det p grunn av media som i ettertid ringte meg og sa "om du ikke uttaler deg om denne saken n, s skriver vi om det uansett og printer bildet", kun for f en uttalelse fra meg. Jeg mtte personlig ringe redaktrer grte over telefonen for at de skulle la vre.. Ikke minst ble jeg truet flere ganger av privatpersoner som sa "30 000 kr, eller s sender vi bildet til alt av medier i Norge / legger det ut p denne nettsiden / i dette forumet" osv. 



 

Dette eskalerte kanskje og ble mye strre enn det hadde trengt vre fordi jeg er offentlig, men likevel er det ikke bare meg som blir utsatt for skalt "hevnporno" og det fles ikke mindre ille uansett hvem du er. Jeg tror faktisk jeg hadde taklet dette verre om jeg var yngre og ikke hadde et s svrt support-system rundt meg. Folk tar selvmord over saker som dette, nr skal man f en lov som gjr at man fler seg trygg? Ikke minst, nr skal slike allerede eksisterende lover faktisk fungere? Jeg leste her om dagen at en gutt hadde blitt dmt for vise fram bilder av exen sin til noen. Det er bra, men grunnen til at det kom i avisen er fordi det er unntaket og ikke regelen, dessverre. 

Det er s viktig i situasjoner som det her huske p at DU som blir utsatt for hevnporno ikke har gjort noe galt. Det er helt normalt ha sex, det er ikke noen big deal. Hva s, liksom? Jeg bryr meg egentlig ikke om det. Men jeg bryr meg om at seksualiteten min ble "tatt fra meg" p en eller annen mte. Det hres kanskje rart ut, men jeg flte at en av de f tingene jeg har som kun er mitt plutselig ble alle sitt. Om s du ligger med 10 ulike menn i uka eller 1 i ret, det har ikke noe si - noen ting vil man ha for seg selv. Det er helt greit ta bilder av seg selv frivillig ogs, og selv om jeg har tatt lettkledde bilder fr er ikke dette fortjent. Det er ikke greit at en person jeg stolte p og delte et helt liv med har gjort dette mot meg, og det hadde ikke vrt greit om han var en random fyr. Dette er kanskje en dry sammenligning, men om du har sex flere ganger frivillig, og s blir du voldtatt, s er det uansett en voldtekt. Om du tar bilder av deg selv frivillig, men s blir noe tatt og spredt mot din vilje, s er det ogs et overgrep og det burde det ikke vre noen tvil om, uansett hvilken type person man er.

En ting som ogs sjokkerte meg var at jeg ble framstilt, og snakket til som om jeg var en hore. Hvor blir det av gutten i bildet? Han er jo der, han ogs, men han fikk man aldri hrt noe om og han seilte videre til tross for at han 1. har tatt et bilde uten tillatelse. 2. har spredt det videre. 3. ogs er med p bildet, og var fullt klar over det. Men JEG er den som har gjort noe galt? Det er ikke greit! Denne slutshamingen kommer fra bde menn og kvinner, som "jaja hun fortjener det". Skal man da la vre ha en seksualitet eller en kropp? Jeg ELSKER kropp og sex, men det er MIN kropp og MIN seksualitet. 

Om du noen gang fr et bilde som du forstr ikke er helt heldig for personen involvert - gjr deg selv en karmatjeneste og ikke send det videre. La det vre. Be personen som har sendt deg det om slutte vre s jvla patetisk, og s kan du i det minste leve videre med god samvittighet. 

Takk for all sttte, forresten.

eksistensiell angst


  • Dette innlegget skrev jeg for noen uker siden, og n som jeg plutselig ikke har kjent p den flelsen p en ukes tid, virker det s fjernt igjen. Og det er rart dele, for jeg er ikke lengre helt komfortabel med at folk skal vite spass personlige ting om meg, men det var s godt skrive for meg og kanskje det kan hjelpe noen..? Jeg var veldig dypt nede i en periode med mange rare tanker etter ha kjrt meg selv for hardt, og merkelig nok var det bare sove ordentlig noen netter p rad jeg trengte og s gikk det fint. N som jeg leser igjennom innlegget her, s blir jeg nesten sjokkert fordi jeg allerede nesten har glemt det, og n er det litt snn "herregud, slapp n av, det er jo ekte alt sammen" men da virket det ikke snn. Jeg kjenner enda p at den flelsen kan komme opp "ta meg" igjen men TAKK GODE GUD for de folkene i livet mitt som jeg kan ringe til, som kommer p sekundet og bare roer meg ned. Det beste er jo de vennene som er skikkelig nerd og kan masse fakta om alt mulig, haha. Det hjalp veldig. Uansett, here it goes, tanker jeg skrev for litt siden: 

Jeg fler at jeg har sttt p kanten av dette stupet s lenge. At alle sm ting som har skjedd i dette livet bare har vippet meg mot det. Alle rare tanker jeg har skrevet her om universet, eksistens, tid og rom. Alt virrvarr i hodet mitt som egentlig ikke betydde s mye, det var bare filosofering. Store tanker fra en liten kropp. Et steg nrmere et slags stup hver eneste dag. 

P kanten av stupet i flere r. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 

"Du vet, alternative universer." sa du. " At alt skjer, et eller annet sted, alle mulige scenarioer. S her vi ligger i senga, men i et alternativt univers ligger du p den andre siden. I det neste hopper du ut vinduet. I det neste er det meg. I det tredje s er karpe diem en rappegruppe bestende av meg og deg. Skjnner du hva jeg mener? Alt skjer, et eller annet sted. Hvem vet". Jeg skjnner hva du mener. Tenker jeg. Og jeg tenker at det er fint at du er snn. Og jeg tenker at samtaleemner som det her, det liker jeg. Men jeg kan ikke snakke mer om det, for det jeg elsker fucker meg ogs opp. 

P kanten av stupet. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 



Er det en del av bli voksen? Har alle slike tanker? Jeg sitter ute og spiser nudler en kveld med en venninne. Alle lyder er s hye, jeg vet ikke om jeg forstr helt hva hun sier og hva er n i det hele tatt en lyd? Jeg er redd hodet mitt skal knote seg til, at jeg plutselig glemmer hvordan jeg legger opp setninger. Herregud, yne er jo ganske rare er de ikke? Og hender? S rart at vi ser snn her ut, vi er jo egentlig ganske stygge vi mennesker, som noen nakenrotter. Og at vi i det hele tatt kan se. S rart at jeg m spise mat, i dette tilfellet nudler, slik at jeg skal kunne fortsette leve. S rart at en tilfeldighet kan gjre at jeg dr. Jeg fikler med mobilen, venninna mi snakker om trening, tror jeg - og jeg nikker, snakker med, forteller henne litt om min dag. Samtidig tekster jeg en annen venninne, en venninne som kanskje forstr og sier "Jeg angster helt ut, jeg. Tenker p s mye. Jeg er redd ingenting er ekte. Hva er ingenting". Hun svarer "ingenting eksisterer ikke". Jeg tenker, ok, fuck deg da. Du forstr ikke hva jeg tenker p. 

P kanten av stupet. Skal jeg hoppe snart? 

Du kan spise en plante som vokser p jorda og bli hy av den. Du blir rusa p noe som vokser p planeten. Hvordan henger det sammen? Hvorfor trenger jeg dette og dette for overleve? Hvorfor kan jeg ikke bare sove en time per natt og klare meg fint? Hva er egentlig tyngdekraft? Hvorfor ser hjernen ut som oppbygningen av universet vrt, sett utenfra? Er noe i det hele tatt ekte?  Hm. 

P kanten av stupet. N hopper jeg.

Jeg har det som heter eksistensiell angst. Hvor det at jeg eksisterer, det fakum at jeg er i live - hva n enn det er- er utrolig ubehagelig. Du kan ikke forst det med mindre du har det selv. Det er en helt utrolig rar flelse, den gjr meg kvalm, stressa og den gir meg angstanfall. Det er en helt forferdelig uvirkelighetsflelse, bedre enn det kan jeg ikke forklare det. Som om jeg er med i en animert film, som hvert sekund som helst kan skru seg av og s vkner jeg opp og er en annen... Jeg blir nesten gal. Det fles som om jeg ikke er her. Jeg setter sprsmlstegn ved min egen eksistens, hvem er jeg, hvem er andre mennesker? Jeg har flt at jeg kommer til miste meg selv, bli fanget av denne flelsen. I et limbo. Ingenting er som for et par r siden, og ingenting gir mening. Jeg virker jo helt normal, for p utsiden synes ikke disse tankene. Men p innsiden.. Der er det rare greier. 

Jeg flyver utenfor stupet.

Jeg vkner hver morgen og aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en hverdag hvor jeg setter spm. tegn ved alt. Jeg ser for meg at jeg skal falle / forsvinne inn i en annen verden, og jeg kjenner ingen som har det slik. Jeg har lest en del p google og hatt kontakt med et par lesere, men om noen jeg kjenner hadde flt p eksistensiell angst hadde det vrt til ekstremt stor hjelp. Jeg synes alt er rart, enkelt og greit. Alt virker som metall, og som noe kunstig. Som en konstant bad-trip, en rus i negativ forstand. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av det?

Jeg klarer meg jo greit, og jeg klarer tingene jeg skal gjre hver dag og jeg fungerer fint sosialt. Det er bare s slitsomt fle seg s utilpass, og tilstanden er s altoppslukende nr det er som verst. N hres jeg sikkert psykopat ut, men jeg er jo enda den samme som jeg har vrt det siste ret, bare at folk n vet hva som kan skje p innsiden av meg. Men men... Jeg hper vel egentlig bare at noen skal ta kontakt med meg og gi meg noe slags svar, jeg. 

Det er s merkelig. Finnes det noen andre der ute som elsker sminke, hr, pupper og rumper og alt overfladisk og drit som samtidig har problemer med fungere i hverdagen fordi universet er rart? Som elsker dokumentarer om verdensrommet, som oppsker alt mulig av fakta, som elsker jobbe men gr hjem hver dag og angster ut fordi vi er p en planet som svever i verdensrommet? Og hva faen er n egentlig en tanke?

 

livet, dden, og alt midt i mellom


 

Dden er det eneste som er sikkert i livet, og likevel kommer den som et sjokk p oss. En kompis sa til meg her om dagen, "jeg begynner bli lei av bre kister n", selv om det vil komme s mange flere i rene som kommer. Det er mange som har dratt fra oss som har vrt alt for unge. Var det like vanlig forlate jorden p denne mten for 100 r siden? Jeg vet ikke. Man sitter igjen som et sprsmlstegn. Hva kunne man gjort? Kunne man i det hele tatt ha gjort noe? Som om en liten handling kunne ha endret alt, man leker med tanken om reise tilbake i tid, man lever seg snn inn at man i et lite sekund tror det er virkelighet. 

Jeg har hatt det vondt i det siste. Mest fordi jeg har flt snn p smertene til Anette Marie, som hadde Harald som sin "Joakim". Slik som ham er for meg, snn var Harald for Anette. Jeg kan ikke se for meg miste Joakim, jeg hadde.. Jeg vet ikke. Det er umulig se for seg, verre enn d selv faktisk. Anette er sterk, hun klarer dette og hun skal fullfre det hun og Harald startet. Hun klarer det. Det var s godt vre med henne i dag, at vi kunne le sammen. Slippe alt. Ha litt trer i ynene et sekund, men le av noe totalt ubetydelig det neste. Takk. 


 

S, i dag har jeg vrt hos henne. Min "storesster", som kan irritere meg noe jvlig noen ganger og jeg kan nok irritere henne ogs. Vi kan diskutere, vre uenige, og vi er ulike. Men vi har noe helt spesielt sammen, hvor man kan sitte i sofaen p hver sin kant og ikke snakke i en time, si et ord til hverandre og s vre stille igjen. Eller vi kan snakke uten stopp, det er s fint. Hun kjenner meg, og jeg kjenner henne. Hun er hakket mer spirituell enn meg, som ofte klamrer meg fast til det logiske og forklarlige, og derfor fungerer vi fint sammen ogs. Vi fr ulike aspekter av det hele, og vi beriker livene til hverandre med observasjoner fra hverdagen. 



N skal vi kose oss sammen fr jeg drar til Hubidubi. Vi snakkes. <3 ​
 

 

Til min helt, mitt forbilde og min aller beste venn


Jeg er ikke en person som grter av glede, og jeg blir sjeldent rrt til trer. Men nr jeg skriver dette innlegget, s grter jeg. Det er vanskelig se skjermen, og jeg fler meg litt teit som kan bli s rrt og glad alene p et hotellrom, kun av mine egne tanker. 

Joakim. Du er et nydelig menneske, og jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne med beskrive deg. Jeg vil gi deg all kjrlighet og alle muligheter i verden, du er min aller beste venn og jeg fler jeg ikke viser det nok. Jeg prver, ved hver eneste dag fortelle deg hvor viktig du er for meg, ved alltid anbefale deg til jobber, ved dra deg med p alt mulig.. Men det er ikke nok. Jeg er s utrolig stolt over deg i dag, som har hatt premiere p Sweatshop. Jeg er s utrolig glad for at du er i livet mitt, du er den som driver meg framover kun ved vre nettopp deg. 

I gr var vi p premieren av Sweatshop sammen, og du var s fin. Jeg ble full av glede da jeg s navnet ditt komme opp p rulleteksten. Ditt navn, p rulleteksten Joakim! Det var det frste navnet som kom opp! Du har skapt noe fantastisk og viktig, tenk det. Og s, nr vi hadde sett alle episodene, gikk du foran publikum og skulle takke. Stemmen din sprakk, og du var s rrt, ydmyk og glad. All den jobbingen, Joakim! Og der sto du, med trer i ynene. Og jeg grt. Jeg hulket serist av stolthet, trene sprutet og noe slikt har jeg aldri opplevd fr. Jeg s p venninna mi som satt ved siden av, hun grt hun ogs. Alle som mter deg blir glad i deg, du bringer s utrolig mye lys inn i livet til folk og dette er det S viktig at du vet. Du er helt unik, og jeg tenker hver dag p hvor bra du er. 


 

Joakim, jeg er s utrolig stolt av deg. Takk for alt du gjr for meg, alt du byr p. Takk for at du lager en s viktig serie, takk for at du finnes i livet mitt og takk for at du gjr hvert eneste yeblikk med deg i livet mitt helt fantastisk. Jeg elsker deg! 

Husk se sweatshop HER HER HER HER. 

angst


Dette blir et langt innlegg. 

For litt over ett r siden trente jeg til mitt dansecrew. Vi var inne i vr fjerde uke med dans, og jeg flte ting gikk til helvete. Vi hadde trent i flere mneder, jeg fikk ikke til blogge slik jeg nsket, jeg tjente mindre penger fordi jeg ikke hadde tid, jeg hadde alvorlig acne og gruet meg til vre p tv hver uke, det gikk drlig p hjemmefronten og alt fltes bare kjipt. Jeg vet ikke om alle disse faktorene i det hele tatt spilte inn i alt som skjedde videre, eller om det uansett kom til skje. Uansett.. Vi sto p trening. Det var sent p kvelden, det var mrkt i lokalet, jeg hadde feber og presset var hyt. Hjertet mitt banket s fort at det gjorde vondt i brystet, men jeg var ikke sliten. Jeg fikk problemer med puste. Jeg fikk problemer med snakke. Panikk. Nr jeg snakket, flte jeg at guttene ikke forsto. Hrer de hva jeg sier? Gir det jeg sier i det hele tatt noen mening? Har jeg blitt gal? Jeg hrte jo at jeg snakket, jeg hrte jeg sa normale ting. Men p en mte gikk alt p repeat, og alt virket s uvirkelig. Jeg trodde jeg hadde ftt en hjerneskade, for jeg klarte ikke formulere setninger. Men utenfra var jeg rolig, inni meg var det panikk. Jeg mtte bare dra hjem. Jeg smlp, jeg var redd. For hva? Jeg aner ikke. Kom inn i leiligheten, kastet meg i senga, pustet. Jeg kunne hre hjertet mitt i hodet. Tenkte at jeg bare mtte sove, sove det bort. Sove bort at jeg var redd, selv om jeg ikke ante for hva.

Det gikk noen dager fr dette skulle skje igjen. Da kom det helt ut av det bl, p starbucks. Jeg var med en av guttene i crewet. Ikke spesielt sliten, alt var helt normalt. S skjer det igjen. Jeg fler meg utilpass. Redd. Fler jeg ser meg selv utenfra. Fler jeg ikke klarer snakke. Fler jeg ikke gir noen mening. Er redd verden skal rase foran meg, som om alt er en illusjon. Panikk. Lper hjem. Inn i senga, under dyna. M sove. M sove det bort.

Er det for mye fest som gjr det? Burde jeg slutte drikke alkohol? Ja, det gjr jeg. Isolerer meg. Slutter dra ut. 

Men det forsvinner ikke.

Vi blir ferdig med dansingen, men pflgende hendelser skjer. Noen ganger en gang per dag. Andre ganger en dag i uka. Nr som helst, hvor som helst. Alene, med folk, i folkemengder, p gata, inne, p konsert, p jobb. Hvor som helst - nr som helst. 

Er det forholdet jeg er i?

Plutselig gr det en stund, og alt fles fint. Det blir sommer, og jeg klarer meg. Glemmer at jeg har hatt det slik. Glemmer at jeg er redd. Men redd for hva?

Alkoholen kommer tilbake i livet. Det gr fint, alkohol var ikke grunnen. Alt er bra, alt er fint.

S skjer det igjen, det skulle g nesten ett r. For noen uker siden venter jeg p bussen rett ved der jeg bor. Det er tidlig p morgenen, solen skinner. Alt er fint, jeg skal p kontoret. Jeg hrer p musikk. Og s, blir jeg redd. Er det sangen jeg hrer p som trigger noe? Jeg bytter lt. Det hjelper ikke. Skrur av musikken. Det hjelper ikke. M sette meg ned p bakken, registrerer nesten ikke at bussen kommer. Jeg gr som en robot, skjnner ikke hva jeg gjr, jeg bare handler. Sitter p bussen, m samle ansiktet i hendene. Panikk. Redd. For hva da?

Jeg er ikke redd for terror. Jeg er ikke redd for bli drept. Jeg er ikke redd for folk. Er det meg selv jeg er redd for?

Jeg kommer p kontoret. Smsnakker med hun som jobber med organisere og lage mat. Snakker om barna hennes. Jeg hrer at vi snakker, jeg hrer at jeg sier ting, men fr det ikke med meg. Jeg er redd hun ser at jeg er redd. Gr med raske skritt ut av dra. Hjem for sovne.

Ny dag. Jeg vkner opp og er stressa. Redd for bli redd igjen. Konstant stressa.

Det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.


 

Jeg har ikke telling p hvor mange ganger jeg har dratt hjem for ta en "powernap" eller fordi jeg "m gjre noe hjemme". Nr jeg egentlig er livredd. Jeg var redd for at om jeg pnet slusa og fortalte "jeg fr et anfall n", s vil folk tenke at jeg er gal. Eller, at jeg da faktisk blir gal. At jeg kommer til klikke, sl noen, hyle og rope. Det er best late som ingenting. Utenfra ser alt normalt ut. Jeg overser det. Det ordner seg. 

En dag ligger jeg i taxien p vei hjem. Sier til sjfren at jeg m bare sove litt her bak, fordi jeg egentlig er livredd og er redd hjertet skal stanse. Verden virker rar, den virker kunstig. Ser jeg p mobilen, er det skummelt. Ser jeg ut vinduet, er det rart. Puster jeg, fles det ubehagelig. Stein i brystet. Gruer meg til g ut taxien og inn dra hjemme. Gruer meg til de f skrittene inn mot soverommet, det virker s langt unna. M bare inn, under dyna, sove. Sola skinner ute, jeg trekker for gardinene. Puster, hrer hjertet banke. Prver tenke p noe, men alt virker rart. Hjernen jobber p hygir, jeg stresser. Vil grte. Klarer ikke. 

Og n er det faen meg nok. 

"Jeg fikk angstanfall i dag", sier jeg til en venninne samme kveld. "Jeg fikk det i gr ogs. Og sist uke. Jeg tror i det minste det er angst - hva er egentlig angst? Jeg aner ikke." For frste gang sier jeg det hyt, og for frste gang innrmmer jeg ovenfor meg selv hva dette kanskje kan vre. "Men kjre deg, hvorfor har du ikke sagt noe fr?" sier hun.

Jeg vet ikke. Det er vel noe man ikke vil at folk skal vite. Det er vel ikke noe man nsker si hyt. Vi snakker lenge, og hun forsikrer meg om at det ikke er farlig. Man fr angst for angsten, angst for seg selv. Men det er ikke farlig.

"Nr jeg er med deg, s fler jeg meg ikke rar. Jeg er ikke redd for vre redd".

Noen snne har jeg i livet mitt n. Med folk hvor jeg ikke er redd for bli redd. Der jeg er trygg. Safe-place. Private-space. Bare oss, ikke noen verden utenfor. Jeg glemmer hvem jeg er, hva folk tenker og hva som skjer blant andre. Det er oss, og det er fint. Det er skummelt, det er "farlig" og det er nytt, men det er det tryggeste jeg har. 

Og n vet jeg i det minste hva det er. Det er ikke farlig. Og det gr fint. Og jeg har det fint, for med en gang jeg sa det hyt - s ble det s jvlig mye bedre. Hundre ganger bedre. Jeg er ikke lengre redd for vre redd. Og det gr s mye bedre. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, egentlig. Det var vel bare godt vre litt personlig igjen, og s er det noe viktig med si ting hyt. S n sier jeg det. Om s jeg m ha null eller hundre slike anfall, s er jeg trygg - fordi jeg er pen om det, og fordi jeg har de beste folkene i livet mitt. 

naken photoshoot?


I gangen min hjemme i leiligheten vil jeg ha et stort bilde av meg selv. At det er det frste man ser nr man kommer inn dra, liksom. Jeg har snakket med en fotograf som jeg liker, han har et veldig mrkt og samtidig sensuelt utrykk i bildene sine, og jeg tror vi kan f til noe fint. Jeg vil helst ikke at ansiktet mitt skal synes s godt p bildet, mer at det skal vre bare kropp. Kanskje bakfra?  Dette er noen av bildene jeg har sendt over som inspirasjon til fotografen..


 








 

Jeg fler meg ikke komfortabel med st naken rett foran, men bak gr det fint. Jeg fler det er litt mindre.. personlig? Det er heller ingen andre enn de som kommer hjem til meg som skal f se bildet, og det er det ikke mange som fr. Jeg kommer heller ikke til legge ut bildet her p bloggen i sin helhet, kanskje en sensurert versjon eller utsnitt av det.  

Jeg er ung n, og jeg har en kropp jeg er komfortabel med. Den er min kropp, liksom. Jeg har noe ganske nrme en "idealkropp" for mange, og jeg er klar over det selv. For meg eksisterer det ikke lengre en idealkropp for jeg vil aldri se ut som en annen uansett, og det er helt okei. 

Jeg tenker ikke dag ut og dag inn " jeg er s fantastisk" men jeg ser ikke noe poeng i klage heller. Jeg har ikke noe vre misfornyd med. Og det har kun med min egen selvutvikling gjre, jeg kunne sett ut som dette for 2 r siden og tenkt at jeg var helt forferdelig - uansett hvordan jeg s ut. Jeg har jo alltid vrt fin, og jeg s det ikke fr selv.  N bryr jeg meg ikke s mye lengre, og det skal jeg feire, haha. Med et bilde i gangen.

m folk knulle p brun og blid?





Jeg tar sjeldent solarium, men de gangene jeg gjr det s hater jeg virkelig livet. Ikke fordi det er s voldsomt ubehagelig ligge i en liten blikkboks som lyser fra alle kanter, ikke fordi jeg har problemer med lukke ynene og mest sannsynlig vil ende opp med gr str etterhvert og ikke fordi brun og blid serist m f seg en ny dj - om jeg hrer "man in the mirror" en eneste gang til i lpet av en falsk tur til varmere strk, kommer det til klikke for meg. Jeg gidder ikke ha den sangen p hjernen en hel dag til.

Nei, det finnes nemlig en million andre grunner til hate brun og blid som ligger i Markveien 35. Brun og blid som ligger ved storgata, majorstuen eller gud vet hvor er absolutt ikke bedre, men det er alts den i Markveien jeg bruker og derfor vil jeg gjerne gi litt ekstra hat til den jvelskapen i dag.

Det er rett og slett fordi jeg m bevitne s syke ting hver eneste gang jeg er p brun og blid. Her er hva jeg har opplevd s langt i 2016 p solarium:

1. I dag var det noen som slo opp i solsengen ved siden av min. Ikke nok med at man slr opp p brun og blid, klokken var i tillegg 10:00 p morgenen. Litt av et liv..? Gutt og jente. Gutt ville sl opp med jente, jente ville ikke, hun grt, gutt kjeftet, jente slo gutt i ansiktet. Gutt ble sint, men slo ikke tilbake, men han sa han hadde lyst. Jente ropte p et annet sprk, fr de gikk tilbake til norsk. Gutt dro, jente hylte og skreik ved siden av. Kan ikke folk sl opp hjemme? Eller i en park? Eller et annet sted? M dere dra til brun og blid for sl opp?

2. For litt siden la jeg meg nesten p en brukt spryte. Kan dere ikke kaste den i spla, da? M dere sette heroin p brun og blid? Er ikke det litt vanskelig ogs? 

3. For ikke snakke om alle gangene jeg har hrt folk ha sex p brun og blid. Jeg forstr jo at det er en billig mte gjre det p, 100 kr p solautomaten og dere har 20 minutter til disposisjon. Men er det ikke billigere vre hjemme? Finnes det virkelig ikke andre steder ha hylytt sex p, da? M folk knulle p brun og blid?

4. Jeg havner nesten alltid i en eller annen slags krangel p brun og blid. Det er vel de bl  lysene som fr fram djevelen i meg, ikke vet jeg.  For litt siden var det noen som kjente meg igjen og ropte hylytt seg imellom "det er hu bloggrn, sophie elise, unnskyld men er du sophie elise" uten noen som helst slags form for ydmykhet, roping og skriking. En guttegjeng. Jeg vil jo vre hflig, men meg + brun og blid = bitch, s jeg mtte bare svare "ja, og jeg synes dere burde passe holdningen deres for det er ikke hyggelig snakke snn", hvor han da presterte kalle meg for hore og jeg sa.. "vel, jeg forstr at det er hardt vre 17 r og ukysset men vr s snill og ikke ta det utover meg". Noe bedre kom jeg alts ikke p. Hvorfor kommer jeg ikke p bedre punchlines p brun og blid? Ikke nok med at jeg havner i diskusjoner der, m jeg i tillegg vre drlig p det?



Om ikke kreft er en motivasjon for holde seg unna solarium (noe det er), s burde vel dette holde for min del. 

 

bloggingen gjr meg dum?




Vet dere hva mitt aller hyeste nske n for tiden er? studere.

Det hres kanskje rart ut for de som sitter i den situasjonen selv, men jeg er s sjalu p de som har eksamen, de som gr til en klasse og de som fordyper seg i emner de interesserer seg for. Herregud, s heldige de er. Det er s gy lre. Jeg har lyst til lre mer, f mer input som faktisk betyr noe. Jeg merker at hjernen min trenger det, for jo mer jeg fordummer meg selv, jo mer surrete blir jeg, jo mer deprimert blir jeg og jo mer restls blir jeg.  Jeg prver jo innhente meg informasjon der jeg kan, jeg leser mye, ser mye dokumentarer og sker opp informasjon om emner jeg interesserer meg for. Men samtidig er jeg s lst til det segmentet som handler om hva jeg har gjort idag, hva jeg har spist, hva jeg har p meg.. Meg, meg, meg. Jeg er jo ikke s spennende. Det synes iallfall jeg.

Jeg blir deprimert av bare snakke om klr, hr og sminke hele dagen. Deppa. Rett og slett helt nede i kjelleren. Jeg fler meg dum.

Jeg tror jeg glemmer alt jeg faktisk er sjukt god p, som er markedsfring p sosiale medier. Men, hva s? Jeg vet at folk studerer for lre seg mer om det, men er jeg egentlig s interessert i det, da?

Jeg er lei av sitte i samtaler fle meg som en idiot. For ikke er jeg interessert i snakke om hvem andre ligger med, hva slags drama andre har og lignende, men jeg er heller ikke interessert i konstant snakke om meg selv og mine eventuelle kunnskaper innenfor markedsfring, jeg er ikke interessert i snakke om sminke.. Jeg er interessert i snakke om ting jeg ikke aner noe om. S, jeg blir mer og mer sjenert ogs. Kanskje mer og mer sint. Jeg fler meg som et skall, lst et sted mellom forventningene om hva jeg skal vre og at jeg ikke aner hvem jeg er selv, til tross for flere r med ekstrem eksponering av meg selv. Hva gjr bloggen med meg, egentlig? 

Takk gode gud for at jeg sitter p et kontor hver dag for der mter jeg spennende mennesker som alltid lrer meg et eller annet, og takk gud for at jeg via de i Anti blir dratt inn i prosjekter som utfordrer meg. sitte bak en skjerm slik jeg gjr n er ikke srlig spennende lengre. Jeg sitter her i en stor t-skjorte med vtt hr, vondt i magen, er litt kvalm, hamrer p tastene. Vil ta en powernap. Kan ikke. Vil studere. Har ikke tid. 

Eller, er den tanken om bare legge bort alt, f et normalt liv og bli glemt den som skremmer meg?

For helt rlig, man kan jo bare gi faen og gjre det man har lyst til. Men jeg tr ikke. 

til mamma og pappa


 


 

 Alle skulle hatt foreldre som dere.

Og det mener jeg virkelig, for tenk hvilke fantastiske barn dere har!

Det kan kanskje hres feil ut nr man leser det med en gang. Men jeg er stolt over dere, fordi dere har gjort meg og lillessteren til mennesker dere kan vre stolte av. Og det tror jeg er en direkte refleksjon av deres jobb som foreldre.

Lillesstra mi flyttet alt hun hadde og dro til New Zealand i en alder av 17 r. Hun er politisk aktiv, gjr det bra p skolen, takler alle utfordringer som skjer p andre siden av jorda uten hjelp, hun skriver som en gud og leser mer heavy bker enn jeg selv kan drmme om gjre. Og hva nsker hun seg hvert r? Bker. Hun er typen som kan dra p en konsert alene, for hun er der for musikkens del og ikke snapchat-storyen. Hun er typen jeg gleder meg over ha i familien. Jeg viser instagrammen hennes fram til venner, fordi hun er s jvlig mye kulere enn andre 17 r gamle jenter jeg kjenner. Hun er mitt forbilde. 

Og s har vi meg, da. Dere som sitter og leser her, vet jo allerede min greie. Men dere vet kanskje ikke hvor like jeg og ssteren min er. Vi er totalt ulike i utseendet, men s like i humoren. Bde jeg og lillessteren min er utrolig snille, ydmyke og kjappe i replikken. Vi kan snakke for oss, reagerer kjapt og er flinke i sosiale sammenkomster. Vi har, det jeg selv vil kalle, en skarp humor. Den er smart, rett og slett. Du forstr det om du forstr det. Og om du forsto humoren min, s tror jeg ikke du ville kalt meg s dum som du kanskje gjr. 


 

Poenget er, jeg liker dere, mamma og pappa. Jeg liker at dere snakket med oss hele oppveksten. Jeg liker at dere ikke baksnakket andre foran oss. Jeg liker at dere ikke involverte oss i problemer dere eventuelt mtte ha. Jeg liker at dere ga oss kjeft, men ikke undvendig. Jeg liker at dere forsto, og at dere husket s godt hvordan man er under ulike perioder av livet. 

Jeg liker at dere forklarte meg om global oppvarming under middagsbordet. Jeg liker at jeg fikk kjeft for ikke resirkulere. Jeg liker at mamma dro meg med for spionere utenfor en pelsdyrfarm da jeg var tte r gammel. Jeg liker at jeg senere skrev en sang om det, som mamma sa den gang helt rlig ikke var verdig for mgp jr, men den var verdig for noe strre. Som inspo til hva denne bloggen er, kanskje. Ikke vet jeg, men du hadde rett, mamma.


 

Jeg liker at vennene mine hadde, og enda har, et hjem nummer to hos dere. Jeg liker deg pappa, for at du forklarte meg at gutter p 19 r kjrer ikke rundt p jentegjenger som er 14, med mindre de ikke er helt gode. Du hadde rett, pappa.

Jeg liker familien min, jeg. Og jeg kan bare hpe at jeg og ssteren min blir halvparten av de foreldrene dere er. Men vet dere? Jeg tror ikke vi kommer til bli foreldre overhodet, for dere lrte oss om global oppvarming og for hy befolkningsvekst. Likevel vil dere ha barnebarn, s der m dere ta litt selvkritikk, mamma og pappa. Det er mulig jeg fr et barn en eller annen gang, med en mann som ikke kjper kjtt og som behandler meg bra. Fordi det har dere lrt meg. 

Poenget er. Dere er kule.

Jeg er heldig som har dere <3 



 

tenk litt p dette, du


Som regel nr jeg er p butikken, s gjr jeg som alle andre. Jeg stresser. Kaster det jeg trenger i handlekurven, irriterer meg over folk, stesser med pakke tingene i handleposene s fort som mulig. Meg og mitt, de og deres, jeg gir faen. Mat, mat, mat. Spise, kaste, forbruke. Deres matvaner er deres liv, la meg n f ha maten min for meg selv. Hvem bryr seg? 

Jeg driter i det jeg ikke skal ha, og jeg driter litt generelt i alt. Jeg ser ikke. Men idag s jeg. 

Har dere noen gang sett en kylling fr, p ekte? Det har jeg. Jeg har holdt en, de er veldig ste. Sm, uskyldige. Glad i mamamen sin, glad i leke. De er ganske sm, skjnner dere. 



Mens i butikken, s er de slik som dette. Og dette er bare lr???? S kan man jo tenke seg alle hyllene bak der, p lille bunnpris, som er fulle av akkurat det samme. Hver dag. Hele tiden.

Vet dere hvor gammel denne kyllingen var? De slaktes som regel etter 31 dager. En kylling som er en mned gammel, er alts s svr. Det finnes ikke normalt. 

Bare tenk litt p det, du. Og disse kyllingene vi ser under her? Det er hanner. De blir drept etter en dag, for de er ubrukelige. Resten blir overforet, og s drept nr de er like svre som de vi ser i butikken. 


 

Om du driter i dyrevelferd, som jeg p en mte kan forst fordi det blir s fjernt og det er jo "bare" dyr. For meg er det en uforstelig tankegang, men flere tenker slik og det m vel vre for en grunn og den kan jeg vel prve akseptere. Men, de aller fleste bryr seg om seg selv. Tenk p hva du fr i deg, nr du spiser noe som har ftt s mye unaturlig dritt sprytet i seg. 

Bare tenk litt p det, du. Og det er alt jeg ber deg om gjre. Tenke litt p det. Jeg ber deg ikke om kutte ut noe fullstendig eller legge om livet ditt. Jeg ber deg bare om tenke litt. Om vi alle gjr det, oms bare tenker en gang i uka, s er vi et steg lengre enn igr. Og sammen kan vi g jvlig langt. 

Og siden dette tross alt ikke skjer i Norge (lol), s kan dere jo sjekke ut denne dokumentaren p youtube, eller denne som faktisk er laget av kjttindustrien selv og er s positivt som de klarer framstille det. Dere kan ogs lese her, her. Det er Norge, vett! Og jeg vet det finnes untak. Jeg er selv vokst opp med dyr, og jeg har selv plukket egg fra hner som har det bra. Jeg har sett alt det, men merk dere - untaket fra regelen. Om du skal ha slike egg, og slikt kjtt, s m du oppske det. Ikke rive med deg kylling p tilbud fra bunnpris. 

Hvordan g fram - mindre kjtt i hverdagen


Dette er et innlegg veldig mange har etterspurt, og det er S gy! Jeg er n pescetarianer p fjerde ret, og kjrer veganske uker litt n og da - den synes jeg er litt vanskelig fordi jeg rett og slett ikke er s god p lage mat, men jeg kommer meg for hver dag som gr! Her tenkte jeg komme med noen enkle tips og triks for innfre et vegetarisk kosthold mer i hverdagen. Bra for deg, og bra for miljet!

1. En fin regel kan vre ikke kjpe kjtt selv. Det er mange som ikke er vegetarianere, men som bare ikke har kjtt hjemme og ikke bestiller det p resturant. Men fr man det servert, s kan man spise. Det hjelper mer enn man tror!

Veggisburger! Det eeeeelsker jeg. 

2. Meld deg inn i gruppa veggispreik p facebook! Her har jeg ftt mange tips og triks om oppskrifter, bker, blitt kjent med andre vegetarianere.. I tillegg deles det ofte interessante artikler i gruppa. 

3. Les vegetarblogger! Denne er min favoritt.

4. P nesten alle helsekostbutikker, meny og n ogs kiwi selges det vegetarisk "kjtt", plser, nuggets, burgere, falafel, snitzel.. Ja, det meste egentlig, og alt smaker veldig godt s lenge du krydrer det rett. Jeg har alltid et godt utvalg av dette hjemme, og kan derfor spise akkurat det samme som alle andre gjr. Jeg er ikke s stor fan av bnner som kjtterstatning, det ligner ikke og jeg elsker kjtt s jeg m ha noe som ligner.

Jeg er riktignok veeeeldig drlig p handle mat, haha. Det her er for noen mneder siden men jeg har blitt s mye bedre! Spiser ikke fiskesuppe fra fjordland n as, jeg lager sjl. Men det grnne dere ser i bakgrunnen der, er vegetarfillet og falafel. 


 

5. Ikke tenk p alt du fjerner fra kostholdet - tenk p alt du legger til. N pner en helt ny verden seg med mange spennende retter og smaker! 

6. Du kan ellers se filmen cowspiracy eller food inc, men om du vil ha noe litt "hardere" s kan du se earthlings. Den finnes i full lengde p nettet, de andre tror jeg finnes p netflix.


7. spise kjtt er noe av det verste man kan gjre for miljet. Faktisk er kjttindustrien den som forurenser mest av absolutt alle! Jeg synes det er litt rart nr folk sier "men jeg bidrar jo, for jeg tar sykkelen til jobb og bryr meg s mye om miljet" men s spiser de kjtt flere ganger per dag..

8. OG SIST - DET ER S GODT FOR SAMVITTIGHETEN! 

DU som leser har makten!


La oss spole tilbake i tid.

Det er en kald desemberdag 2012. Nr jeg tenker tilbake p denne dagen, fr jeg alltid opp en episode av greys anatomy i hodet. Jeg hater greys anatomy. Men, denne dagen, var greys anatomy p hjernen min. En episode om et flykrsj. Jeg prvde flge med, de viste episoden i venterommet. Jeg skulle ta silikon, legge meg under kniven. Og nr jeg tenker tilbake n, s tenker jeg p greys anatomy, en lt av kid cudi - marijuhana som jeg hrte i taxien, og en trr brdskive med norvegia. Jeg tenker p pcen jeg mistet i gulvet, jeg tenker p at jeg satt i rullestol p gardermoen og jeg tenker p at jeg hadde s vondt i ettertid at jeg kastet opp av smerter p flyet hjem.

Dagene etter l jeg inne. Jeg fortalte det ikke til noen. Jeg ville ikke lyve, men jeg ville ikke at det skulle bli en sak heller. Jeg var riktignok 18 r, og jeg var ikke s veldig utviklet p konsekvenstenking - jeg har forresten enda mye lre - men bikinisesongen nrmet seg og jeg forsto folk ville se noe. S, jeg valgte pne meg, tre mneder etter operasjonen. Noe jeg kanskje ikke burde ha gjort, for den dag i dag m jeg enda svare p sprsml om de forbanna puppene mine i hvert intervju. Det er tre r siden n, og jeg fr enda samme sprsml hver gang. Man blir lei, tro meg. Det er jo s uinteressant, i det minste for meg. Pupper, liksom. Fett og proteser. 

tte mneder etter valgte jeg operere nesa mi. Nr jeg tenker p denne dagen husker jeg gturen min igjennom slottsparken for komme til klinikken. Det var egentlig ganske harmonisk, hsten hadde kommet, slottsparken var fin og jeg hrte p fin musikk p vei mot bli sltt i ansiktet med masse rart og narkose. Og s kontrastene. Og jeg husker mitt eget hyl da jeg vknet fra operasjonen. Denne gangen valgte jeg vre pen om det, fordi.. Man ville jo ha sett det uansett. Jeg var bandasjert i hele ansiktet og s ut som en pokemon. Jeg vet ikke om de sterke smertestillende, min egen drlige dmmekraft eller det faktum at jeg var 18 r som gjorde at jeg valgte pne meg. Var det oppmerksomhet? Ja. Men jeg skulle nske jeg kunne tatt alt tilbake.

Jeg er for rlighet. Men det er en ting vre rlig, noe annet er bruke plastisk kirurgi som en mte f oppmerksomhet. Jeg gjorde det for min egen del, ja. Men jeg kunne ha holdt kjeft. Jeg kunne ha svart i en kort setning om noen spurte, ikke dedikere det til en haug av lesere. Det er tanker man burde ta med en psykolog, ikke en fanskare av jenter som er lett pvirkelige. Mener jeg. Men det er tre r siden n, og som 18 r gammel var jeg ikke moden nok til hverken fikse p utseendet mitt (ser jeg i ettertid) eller til kunne ta avgjrelser om hva som burde vre p nett og ikke. 

Det eneste jeg kan si er, at selv om mange i bloggnorge legger seg under kniven, s er det ikke normalt. Jeg kan forst at man gjr det, men jeg kan ikke forst at jenter p min egen alder og oppover bruker dette for f oppmerksomhet. Da er du i mitt hode et ganske grunt menneske. Da er du i mitt hode ikke en person jeg har mye til felles med, for du er 20 + og klarer ikke skape overskrifter over noe annet enn ditt eget utseende. Dere som leser, grunnen til at s mange bloggere legger seg under kniven er faktisk enkel. konomi og press. Man fr hre stygge ting om seg selv hver dag, og man har penger nok til fikse p det. Man slipper ta ln, og mange slipper merke at pengene forsvinner engang. Og det verste av alt? Dere, leserne som provoserer seg over det, er de som gjr det mulig. Dere synes det er spennende, og klikker inn. Provoserende, og klikker inn. Gir mer penger til neste operasjon. VG skriver om det = mer penger til neste fiksing. 

Det eneste jeg vet er at jeg er 21 r, og jeg sitter her enda den dag i dag og m svare p sprsml om ting jeg finner helt totalt uinteressant og som jeg p ingen mte nsker fronte. Jeg er FERDIG. Jeg har mine komplekser, men de er mine, private komplekser som ingen har godt av hre noe om. Jeg kan snakke med venninner eller en psykolog, mens jenter som sliter fra fr av og kanskje elsker meg, trenger ikke hre det.

Hr p meg, n. Vr s snill og hr p meg. DU som leser dette kan vre med utgjre en forskjell. DU som leser dette kan slutte gi mennesker som bruker pvirkningskraften sin s forferdelig feil, en form for makt. DU! Du har makten! Det er bare ikke klikke inn. Distanser deg. De er ikke verdt pengene, oppmerksomheten eller overskriftene. 

Og hr p meg igjen - jeg har aldri slitt s mye med min egen selvtilitt som fra da jeg var 18-20 r gammel. Selv med store pupper og en litt mindre nese. ALDRI. Det fikset ikke p en dritt. Ikke et sekund ble det bedre for meg. Det var en forferdelig psykisk smell, og jeg mtte jobbe med meg selv fra innsiden. Det er ingen rask lsning p det, men du trenger rett mennesker rundt deg, gode hobbyer, en lidenskap og kjrlighet. S funker det.

Og dere skal vite at jeg har en ENORM respekt for dere lesere. Hver dag leser jeg mailer fra dere, lange som korte om dere hverdagshistorier, og jeg vet at alle sliter. Kanskje du der ute sitter med kjrlighetssorg? Foreldre som skal skilles, foreldre som er slemme mot deg? Null venner? Anoreksia? Selvskading? Kanskje du er ensom? Eller, kanskje du har det helt perfekt? Uansett hva, s er ikke plastisk kirurgi en lsning p psykiske problemer. S vr s snill - vi snakker s mye om junkfood, la oss snakke om brainfood. Fyll hjernen din med kunnskap, med en hobby som gir deg noe, med lrdom og fine mennesker. Det kommer til gi deg s uendelig mye mer. Og alt annet? Blokk det ute. Du har makten til det.

hvor er du kjre?


Hvor er du akkurat n?

Kanskje er du p maldivene, i huset til Justin Bieber eller i publikumshavet av en konsert. Kanskje er du p stranden og ser flyktningstrmmene komme, kanskje er du halvveis inn i rumpa til Kylie Jenner eller kanskje du er ved barndomshjemmet ditt.

Hvor er du akkurat n?

Det kunne ha vrt et enkelt svar. For fysisk, s er du jo her. Du er i sofaen ved siden av meg. Du og jeg. Meg og deg. Vi to.  Jeg ser hva du har p deg, hvordan du puster og jeg kjenner hvordan du lukter. Jeg liker hvordan du er. Jeg liker deg. Jeg ser p deg. Du er jo rett her. I en gr sofa. Er den gr? Jeg vet ikke. Jeg ser bare deg. Sofaen kunne ha vrt svart, hvit, rd eller gr. Du er s jvlig mye viktigere uansett. 

Du og meg. Meg og deg. Vi to. Den gr sofaen din som kanskje er rd, men jeg gir meg faen for du er s deilig. 

Oss to. En sofa. Og den forbanna mobilen din. 

Hvor er du akkurat n?

Er du p tinder? Er du halvveis inni neste date, er du p jakt etter flere likes? Oppdaterer du deg p verdens nytt, nr det sitter et helt ekte menneske ved siden av deg med en historie? Et menneske som har gitt deg tiden sin, et menneske som kunne ha gjort noe annet - og s er du i en skjerm? Jeg vil be deg om slutte. Du sier du hrer, og jeg tror p deg snn halvveis. Du forteller meg en ting, men hele du tilsier noe annet.

Hvor er du akkurat n? 

Er moren din dd? Har du ftt sparken fra jobben? Gr bestekompisen din igjennom en skilsmisse? For oms, s er det greit. Da er det godkjent at du er halvveis her, at du ikke er med meg. For akkurat n, s forsvinner jeg ogs. Jeg skal til si noe morsomt, men jeg stopper meg selv. Kanskje du ikke hrer p, for du er bare halvveis med meg. Jeg vil ikke at poenget mitt i en morsom historie skal drukne bort i lyden av den evige scrollingen din. 

Hvor er jeg akkurat n?

Mnen lyser stort utenfor. Den er ganske fantastisk, den mnen. Det er ingen vind der oppe som endrer p fotavtrykkene som en gang ble lagt der, de som har gtt der har fotsporene der lengre enn mitt liv varer. Du er ikke mnen, mine spor holder seg ikke p deg. Jeg vil ut i verdensrommet, og jeg vil kysse deg. Jeg vil kjenne deg, jeg vil vre nr deg. Og du?

Kan du bare fortelle meg hvordan det er?

Du liker kanskje meg. Men du elsker likes. 

 



 

 

Til Sophie, 13 r


Da jeg skulle fylle 13 r nsket jeg meg twintips i bursdagsgave. Hvorfor? Jeg hatet st p ski, jeg hatet kulde og jeg hatet miste kontrollen. Jeg skulket skidagene p skolen og jeg ville aldri ha blitt med familien p en skitur i marken med kwikklunsj i sekken. Hvorfor nsket jeg meg twintips til jul? P grunn av en gutt.

S der var jeg da, i byens alpinanlegg og pinte meg igjennom evige timer i bakken for imponere en gutt. En gutt som ikke brydde seg om at jeg var der, og hadde han likt meg s hadde han gjort det uansett om jeg kunne kjre twin tips eller ei.

Samme r begynte jeg fylle bhen min med puter. Hvorfor? Jeg hadde ikke former, jeg hadde ikke engang ftt mensen og jeg trengte ikke bh. Den var med hello kitty p. Jeg kjpte ekstra puter, og la dem fint p plass. Hvorfor gjorde jeg dette? P grunn av en gutt.

S der gikk jeg rundt, med en alt for stor bh med alt for mange puter holde styr p. Bare for imponere en gutt. Han likte en jente som hadde ftt pupper. En jente som hadde ftt hofter. Det hadde ikke jeg.

Samme r farget jeg hret blondt. Hvorfor? Jeg trivdes egentlig med mitt mrke hr, jeg hadde ikke penger til farge etterveksten ofte og jeg mistet i tillegg halvparten av hret jeg hadde p hodet fra fr av. Hvorfor farget jeg hret blondt? P grunn av en gutt.

S der gikk jeg da, med mitt blond-gule hr som hadde ftt kjemisk klipp, hr som rytet og en selvflelse som begynte blekne. Gutten la enda ikke merke til meg. Det ville han ikke ha gjort om s jeg hadde blondt eller brunt eller rdt eller gult hr.

I livet mitt har det vrt flere slike hendelser. Hrfarger, klr, musikksmak, vennekretser, politiske partier og ststed. Det har endret seg med vinden, eller rettere sagt - etter hvilke gutter som ikke likte meg. Det han likte, skulle jeg bli. Og selvtilitten ble bare lavere og lavere. 

Det er ikke mye jeg angrer p i livet mitt, for alt har frt meg dit jeg er idag. Men om jeg kunne skru tilbake klokken, s ville jeg ikke ha brukt endelse timer i alpinanlegget, jeg ville ikke ha stappet bhen min og jeg ville ikke ha farget hret blondt i en alder av 13. Jeg hadde gjort ting jeg synes var morsomme og meningsfulle for min egen del, da hadde nok ungdomstiden min vrt hakket morsommere. 

S til deg som leser dette. Du kommer til bli avvist av noen du er forelsket i. En eller annen gang skjer det, om ikke flere. Det er ikke fordi du ikke har samme interesser som han, det har ikke noe med utseendet ditt gjre og det er heller ikke rykter han har hrt om deg. Det bare er snn. Noen liker man, andre liker man ikke. S bruk tiden du har n p gjre ting som gjr DEG glad, ting som betyr noe for DEG.  Man legger mnster for seg selv veldig tidlig, for meg ble det en vane bare innrette meg veldig i forhold. Og det min venn, er feil. 

En gutt du mter da du er 13 betyr ikke s mye uansett, men hvordan du former deg selv som menneske - det betyr s jvlig mye.

til jenta jeg satt ved siden av p bussen


Du var ikke s ulik meg, du.

Iallfall ikke om man skal dmme utifra utseendet.

Langt blondt hr hadde du. Ditt var naturlig, i motsetning til mitt. Jakken din var beige, slik som min. Vi hadde til og med samme veske med oss. Forskjellen var vel at jeg hadde telefonen i lomma, og du stirret ned i skjermen din.

S synd for deg at du ikke s opp. Du lftet ikke blikket en eneste gang, du la ikke merke til hvem som satt ved siden av deg. Jeg dultet til og med nrt deg da jeg satt meg ned, du tok for mye plass og jeg holdte p ramle av setet. Du flyttet deg inn.Kroppen din var vendt p skr mot vinduet, blikket ditt var festet ned.

P mobilen din.

Jeg ble nysgjerrig, jeg. Hva ser du p som er s viktig?Hva tar opp all oppmerksomheten din? Ikke bare var det en nydelig himmel ute. Det var ogs et stt barn som lekte med moren sin p setet tvers over oss. Det var en mann som sang i setet p skr.

Hva ser du p?

Du s p bloggen min, du.Du leste et innlegg.

Og der satt jeg, rett ved siden av deg.

Tenk om du bare hadde lftet blikket. Tenk alt man gr glipp av ved se ned. Bloggen min er kul, men ikke s jvla bra at virkeligheten ikke br prioriteres. For jeg satt jo tross alt rett ved siden av deg. Vi kunne heller hatt en samtale, jeg og du.



Se opp, folkens. Neste gang kan det vre din store kjrlighet, Justin Bieber, statsministeren, Sophie Elise, en fin himmel, en st katt, en morsom fugl eller hva det n mtte vre.

Man husker sjeldent noe man har sett p mobilen uansett.


photo: Ida Helen Gytil

det er du som er problemet




Det er lenge siden n.Selv om det er flere r siden, s husker jeg det s utrolig godt. Jeg tror aldri man helt slipper minnene av den flelsen. Selv om det blir fjernt, som en bakrus som slipper taket, som en hodepine som er dempet av ibux. Men den er der. Flelsen ligger gjemt, den kan komme ta deg p ditt svakeste yeblikk.

"Jeg kan gjre hva som helst. Jeg kan slette instagrammen min, jeg kan slette facebooken min, jeg trenger aldri g ut, jeg trenger ikke ha venner, s lenge jeg fr vre med deg". Som om det ville ha hjulpet uansett. Du vet at ordene du sier ikke betyr noe. Du kunne ha ofret s mye mer, i teorien. Kanskje du sier "jeg kan flytte ut i en hytte i skogen, jeg bryr meg ikke, s lenge jeg fr vre med deg". Du mener det der og da, men egentlig s mener du det ikke. Og det er ikke instagram eller facebook eller en hytte i skogen som er problemet. Det ermeg.

Jeg ser hvordan du skal si ordene. Jeg ser hvordan det er hardt for deg ogs. "Sophie, jeg gidder ikke mer" sier du. Jeg har sagt alt jeg kan si. Ikke engang om jeg mister meg selv, ikke engang om jeg gir opp alt for deg, du vil ikke da heller. Jeg vil holde deg nede med makt, tvinge deg til vre sammen med deg, og nr du prver g hyler jeg og ber deg p mine knr om ikke forlate meg. Jeg prver holde deg igjen, men du er strre, du er sterkere. Og hva forventet jeg skulle skje? At du kom til bli fysisk holdt igjen, og s kom du magisk til elske meg igjen? Jeg vet ikke.

Du gidder ikke mer.

Det hres s lite viktig ut. Jeg er lite viktig.

Jeg klarte ikke holde deg igjen. Du gikk. Jeg ville ha deg, du ville ikke ha meg. Livet fortsatte. Tilsynelatende fortsatte det vel, iallfall. Jeg husker s godt tomheten etterp.

Det er flere r siden n, og det er ingen romantiske flelser igjen der. Men er det en ting jeg faen aldri glemmer, s er det smerten av si ting som at man kan gjre alt - alt betyr ingenting, nr det er du som er problemet.

personlige flelser og sommerfugler i magen



For frste gang i mitt liv er jeg 100% singel. Jeg skal si noe s teit og noe s paradise hotel som 110%, haha. Jeg har ingen jeg snakker noe spesielt med, ingen jeg tenker mer p enn andre.. ingenting. Det er ikke engang noen flrtende meldinger eller snapchats.

Og vet dere hva? Deter ok.

Vet dere hva som gir meg sommerfugler i magen?

Jobb.

Nr det gr bra p jobb, fler jeg meg forelsket. Forelsket i meg sjl, kanskje?

Ikke vet jeg, men jeg fler at jeg har begynt sakte men sikkert klatre meg opp en stige mot god selvtilitt, og ha tro p mine egne prestasjoner. Et forhold skal vre et pluss. Husk p det.

Nr jeg str opp om morgenen er jeg glad. Under lunsjen er jeg glad. P vei hjem er jeg glad. Nr jeg kommer hjem p kveldene er jeg glad. Jeg lager mat, sitter i sofaen med min nye samboer Ariel, koser meg og tenker p dagen som har vrt. Nr jeg legger meg savner jeg ingen ligge i skje med, og om jeg skulle savne kroppsontrakt strekker jeg bare litt p en arm og kjenner at Ariel ligger der. Det fungerer mer enn bra nok. I natt l vi forresten i skje, ogs. Venner funker til det ganske mye.

Jeg har energi igjen.

Aller mest fler jeg meg vel klar for noe nytt, noe som gir meg noe.. P et dypt niv. Om det er jobb, en mann eller hva det n mtte vre aner jeg ikke, men jeg stresser ikke med det.

Og n, nr jeg mter en mann er jeg veldig obs p "faresignalene", jeg har lrt s mye og vet absolutt hva jeg ikke vil ha i livet mitt. Om han tar alt, og ikke minst mitt selskap som en selvflge, er det ogs no-go. Om noe i magen min sier at dette gidder jeg ikke, da gidder jeg faktisk ikke. Da slutter jeg bare. Om jeg merker at jeg bruker 10 timer p svare p en melding fordi jeg rett og slett glemmer den av, da er det ikke noe poeng. Om jeg ikke gidder mte noen fordi jeg er sliten, da er det ikke noe poeng. Jeg skal ikke gjre noe halvhjertet.

Ellers har jeg mye vennetid, og setter pris p folkene jeg har i livet mitt som bidrar til noe bra. Kreative mennesker, mennesker med en historie og mennesker med ambisjoner. Det inspirer meg og vil at jeg skal bli bedre.Jeg har sett s mye rart det siste ret, og jeg har vrt involvert i s mye dritt som jeg aldri hadde satt meg selv i. S n er jeg vel egentlig bare klar for noe bra.

Og det beste av alt?

Jeg er ikke sint heller. Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke likegyldig heller.

Jeg er bare glad. Glad for vre meg. Jeg setter pris p den jeg er. Helt p ekte.

bloggnorge - klikkhorer, forhold og business


Det er s mange spekulasjoner rundt om kring hele tiden, i forum, i kommentarfelt og i media om at bloggere er KUN business. Det er ikke ekte lengre. Jeg kan kun svare p vegne av meg selv, for jeg vet ikke hvordan andre opererer med sin blogg, men jeg startet bloggen som 16 r gammel i senga i Harstad. Jeg tror ikke jeg var smart nok til tenke p den tiden, "dette er min 5 rs plan i markedsstrategi for sophieelise.blogg.no" - jeg skulle jo nesten nske jeg var spass smart, hvem vet hvor jeg kunne ha vrt n da? Men nei, det ble aldri slik. Og det har heller aldri blitt snn, for min del.

Mangehar mennesker rundt dem som jobber med bloggen. Da mener jeg en hel gjeng av folk som styrer med overskrifter, facebooksider og konkurranser. Jeg har ingen som jobber med innholdet her, MEN jeg har manager, presseansvarlig og advokat som jobber med meg som person RUNDT - men ingen skal f bestemme over bloggen. De er der i "kriser" og nr jeg trenger hjelp og sttte ellers. Etterhvert som tiden gikk og jeg ble et "kjent fjes" utenfor bloggen, med tv og diverse, s begynte telefonen ringe. Hele tiden. Jeg er mye lettere vippe av timen enn en manager som jobber med andre kjente profiler, s det var et rett og ikke minst viktig steg for meg ta om jeg skulle fortsette gjre hovedjobben min s godt som mulig.. Alts bloggen. Uten s mye bakgrunnssty som tidligere.

Sannheten er, jeg vet ikke hva som kommer til st her om en dag, om en uke eller om ett r. Bloggen utvikler seg med meg som person fra dag til dag, og jeg vil beholde "dagbokflelsen" over det hele, og planlegger det derfor heller ikke. Det eneste jeg stresser litt over om man tenker blogg og framtid, er det med en eventuell kjreste. Jeg nsker ikke ha en kjreste p bloggen lengre. Jeg vil heller ikke ha en kjreste som nsker vre p bloggen, og jeg er livredd for om jeg begynner date noen, s vil de kanskje ikke gi meg en fair sjanse fordi de tror hele deres liv ogs kommer til vre brettet utover her. Jeg vil ikke det. Jeg vil mte noen, og at de skal kunne vre trygg p meg. Jeg vil ha et liv utenom, og det livet skal helst vre kjrlighet. Fr jeg kjreste, s skriver jeg det, men jeg trenger ikke si hvem / hvordan / hvorfor. Akkurat det tenker jeg mye p.. Men n er jeg veldig singel s det er ikke engang en situasjon. Jeg fr ta det som det kommer.

Jeg mister lysten til lese en blogg nr jeg vet at alt er planlagt. Det fles mindre ekte, mer som en jobb og jeg leser ikke en blogg for se en upersonlig side av virkeligheten.Da kan jeg kjpe meg et magasin, hvor ting er planlagt og polert. S klart velger man hvilke deler av seg selv man skal fokusere p, men jeg gjennomskuer det s godt nr alt ser ut til vre en del av en strre markedsplan.

Jeg hater de som skriver innlegg om "dere skulle visst hvordan bloggverdenen fungerer", belys meg - hvordan fungerer det? Er det ikke forskjellig fra person til person, alts blogg til blogg? For meg handler det om at jeg har tanker i hodet, skriver dem ned, ferdig. En gang i blant er det annonseinnlegg, slik at jeg har mulighet til drive med dette p fulltid, men det er alltid annonseinnlegg jeg har valgt med omhu. Men jeg vet jo at noen har kjrester / mennesker de omgs med som rett og slett er eksperter p og jobber med klikk inn p blogg. Jeg vet at noen har 150 innlegg i utkast som er skrevet p forhnd.. Jeg har null, haha. Det er egentlig jvlig stress ta alt p sparket, men jeg liker styre ting selv og jeg liker ta det spontant. Det er vel kanskje derfor jeg trives s godt hos nettavisen som bloggportal fordi man ikke fr undvendig press, alts vi har ikke mter og henger rundt hverandre hele tiden, de lar meg drive med min greie uten blande seg. Thats what I want. Jeg vil ikke ha en blogg som handler om at jeg gr p eventer med andre bloggere. Det er s jvlig forbanna kjedelig.



S, disse "klikkhorene". Jeg har ingenting i mot at folk skriver slike ndssvake overskrifter for f lesere, spesielt de som spiller mye p sitt eget forhold eller sin egen mentale helse for f klikk. Jeg forstr dem. Jeg forstr ogs at dette ikke er gode skribenter og jeg nsker ikke lese bloggene deres - derfor gjr jeg ikke det. Irriterer en blogg deg? Ikke klikk inn. Enkelt som det. Om jeg fler jeg vet "alt" om en blogger, s vil jeg ikke lese mer. Eller iallfall om jeg fler det blir en slags ekstremvariant av virkeligheten for f oppmerksomhet. Jeg er all for provosere og skape engasjement som betyr noe,men personlige skandaler er ikke det. Det hjelper ingen. Jeg bryr meg ikke om folk leser det, for det er fint at det finnes ulike bloggere der ute og jeg vil frst og fremst fokusere p min egen. Men se for deg om en hel blogg handler om krangling, sex og tull.. S er jo det livene deres. Mitt liv har ogs krangel, sex og tull i seg. Jeg nsker bare ikke ha det p bloggen, fordi.. hvem bryr seg? Jeg gjr iallfall ikke det. Og hva skal man si p vennekvelder da "ja ja du og kjresten liker doggystyle det vet vi jo allerede leste det p bloggen". Skjnneruhvajegmener?

En blogg er en blogg, en spade er en spade, jeg er Sophie Elise og n blogget jeg visst litt, jeg ogs.

alt fles helt forferdelig


Rundt jul ble jeg intervjuet av VG. Vi snakket om det siste ret og den skalte forandringen som hadde skjedd med meg. Jeg klarte ikke kjenne meg igjen, ikke en dritt har endret seg - flte jeg. Jeg ville grte, for ting hadde kanskje endret seg karrieremessig, men p privaten var alt det samme. Det var det ingen som s, men det var s utrolig tydelig for meg.De samme problemene, de samme sprsmlene. De samme tingene som holdt meg vken om natten, de samme trene. De samme desperate telefonsamtalene til venninner. Jeg fikk en penbaring, uansett hvor teit det hres ut. Jeg kan ikke tenke det samme ett r fra n. Jeg kan ikke fle meg like lite verdt eller respektert. Da fr jeg panikk.

Jeg har tenkt s ofte om venninner nr jeg har sett dem finne seg i alt mulig,"hun er s dum, hun er s naiv. Ser hun ikke det alle andre ser? Hvorfor gr hun bare ikke? Hvorfor ser hun ikke sin egen verdi?". Det siste ret har jeg vrt den jenta. Nr man frst er midt i det ser man det ikke sel, uansett hvor mye vett andre prver riste i deg.Det er s rart. Man blir s fanget i en vond sirkel, og nesten avhengig av det drlige ogs. For det er jo s bra nr det frst er bra. Det er det ingen som ser, og ingen som vet. Venninner kunne komme med rd alt de ville, men det hjalp ikke uansett. De hadde rett og jeg visste det s godt, men jeg brydde meg ikke. Jeg mtte finne ut av det selv.



Mageflelsen har alltid rett. Du fler den kanskje fra start, kanskje etter en uke eller kanskje etter ett r. Men den stemmer alltid 100%. Jeg brydde meg ikke om den. Jeg hrte ikke p hodet mitt, ikke p magen min, ikke p noen ting annet enn.. Min egen stahet. Et eget nske om at jeg ikke tok feil. Et litehp. Jeg ville ikke innrmme det, jeg ville ikke "tape".

Jeg har opplevdet s enormt svik, og alt fles helt forferdelig. Tingjeg har vrt med p igjennom tidene kan ikke sammenligne seg med hvordan det har fltes den siste uka. Jeg har vrt i sjokk, vanntro og konstant kvalm. Det har ikke noe med rettsaken gjre, som de fleste vet om n. Det er en kjip situasjon, men en s liten drpe i et svrt bilde som har vrt et kaos av bde fine og fle farger. I gr fikk jeg enda en penbaring. Jeg hadde kjempet imot flelsene mine, taklet dem, kjempet imot, taklet dem. Jeg prvde tenke "gjort er gjort, det har skjedd" men det fles s utrolig jvlig nr man selv ikke har gjort noe galt, p noen som helst mte. Men n tenker jeg bare..Dette mtte jeg igjennom. Jeg har ftt s utrolig mange erfaringer, som jeg etterhvert kan bringe videre til dere. Jeg har lyst til opplyse, slik at dere ikke gjr de samme grusomme feilene som jeg har gjort. Men det fr jeg ta nr jeg er klar. Jeg vet at det kan hjelpe mange av dere, og jeg hadde trengt hre det fra et "forbilde" da jeg var yngre.


Beklager for mye syt og klag, men det er godt skrive av seg litt. Bloggen er og har alltid vrt et sted hvor jeg kan pne meg. Og takk gud for at jeg holder p skrive bok for tiden, nr alt det jvlige har skjedd den siste tiden s har jeg hatt en sr trst i at det blir en bra bok i det minste, haha.

Det som ikke dreper deg fles helt jvlig, og s blir du sterkere. Dit skal jeg.

hilsen en som har ftt hjertet sitt knust


Det er mange av dere som har spurt hvordan jeg takler kjrlighetssorgen s bra som jeg gjr. Jeg prver vre ute med venner, jobbe, st opp tidlig og ha normale rutiner p ting. Jeg prver vre sterk, ta en dag av gangen kjempe p. Likevel gr sorgenveldig utover meg fysisk. Jeg har lyst til rope, skrike og sl, men jeg fler ikke energien er der. Det har vrt minimalt med bde svn og mat, jeg har hatt en klump i magen hele tiden.. Og jeg er veldig apatisk. Jeg skyver smertene til side, men de ligger likevel gjemt dypt ett sted i meg.

I natt klikket det bare helt. Jeg fikk en beskjed som gjorde at jeg flte meg s utrolig sret, skuffet og sjokkert. Selv om jeg innerst inne har visst alt hele tiden, har jeg ikke nsket innse det. Alt, alle flelser jeg har holdt inne i lpet av det siste ret kom brasende ut p en gang. Jeg tenkte for meg selv at enten s klikker jeg helt n og fr et nervst sammenbrudd, eller s pakker jeg bort flelsene s kommer det nervse sammenbruddet senere. Det ville ikke bare g over.

Klokken 02 i natt pakket jeg veska og dro til en mann jeg aldri har mtt fr. Jeg hadde ringt en venninne og sagt at n er jeg s desperat at jeg faktisk gjr hva som helst, jeg vil jobbe med disse flelsene, jeg vil ta tak i dem. Hun sendte melding til en kompis som jobber med tankens kraft. En mann som visstnok kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Han sa jeg kunne komme, jeg satt meg i en taxi p vei til en fremmed.


Vel hjemme hos han fikk han meg til kjenne p smertene. Vi fokuserte p kun den. Jeg sa ordene jeg tenkte p, det mest negative jeg kunne finne p, hva som hadde sret mest. Han endret tankegangen min, og han fikk meg til ta tak i meg selv. Det er vanskelig beskrive en s merkelig opplevelse, nr man mter noen som p et sekund fr deg til innrmme dine mrkeste hemmeligheter, din strste skam, det sreste du vet om. Jeg ga slipp. Jeg grt, flte p det, fokuserte p kun smerten. Til slutt var det ikke negativt lengre. Smerten er der enda, h gud som smerten er der. Den presser p innsiden av brystet, den gjr det vanskelig fokusere. Men n vet jeg hva jeg skal gjre.

Dette var noe jeg mtte igjennom. Jeg lrer av dette. Jeg fortjener ha det bra, og det har jeg innsett selv. Smerten kommer til vre der, den kommer til ville sluke meg ned i sitt sorte hull. Men hva skal jeg gjre da? Slippe den inn. Det gjr vondt fordi man prver overdve flelsene. Kjrlighetssorgen kommer ikke til bite deg eller gjre deg mer vondt. Det er bare en flelse. Tidligere nr jeg har "klikket helt" som jeg kaller det, da har jeg vrt ute av kontroll. Flelsene har tatt kontroll over meg, jeg har ikke tatt kontroll over dem. Jeg har ikke anerkjent hva de er, og hva de betyr. N klarer jeg det.

Sett deg ned, helt alene. Pust ned i magen. Tenk p hva du fler, fl p det p ordentlig. Fl p det s lenge du kan, fokuser. Fokuser s hardt du klarer. Tenk p hvor urettferdig det er, hvor dritt det er, hvor lite du fortjener det. Fokuser p flelsen. Tenk p det mest negative du kommer p. Slik fortsetter du.. Og vet du hva? Til slutt fler du det ikke lengre. Det hjalp meg sove, det hjalp meg spise. Det hjalp meg til ikke ha konstant hy puls. N nr smertene kommer, s sier jeg "bring it". Jeg skal sette av tid, jeg skal fle p den jvla smerten. Og s overlever jeg faen meg det ogs.


Med vennlig hilsen en jente som har ftt hjertet sitt knust. Men detskal ikke f knuse meg.

Det var min feil


N er det stor sthei fordi jeg har "reklamert"for botox og gitt leserne mine 20% rabatt. Jeg ante ikke at dette var ulovlig ettersom jeg aldri har hrt eller ftt noen rettningslinjer p det. Men det er min feil, det skal s klart ikke skje igjen og innlegget er slettet. Jeg nsker s klart gjre jobben min riktig, og jeg flger rettningslinjene rundt dette. Jeg tar irettesettelsen alvorlig og sletter det aktuelle innlegget, s klart. Jeg hper ikke jeg har sret noen eller trkket noen p trne.

Det var ikke et betalt innlegg, det var ikke sponset, og det var absolutt ikke mening prakke kroppspress p noen. Faktisk skrev jeg i innlegget"om du har naturlige lepper som du er fornyd med, IKKE ta fillers "bare for at", eller for teste det ut". Jeg vet at mange jenter nsker fylle p leppene sine, og jeg ville heller at mine flgere skulle velge en seris klinikk istedenfor delegge leppene sine, slik jeg gjorde frst.Det kan fort bli en evig vond sirkel man ikke nsker havne i, og den kan vre vanskelig bryte ut av. Jeg nsker ikke fremme fillers som noe man m / burde ha, eller en ndvendighet for fle seg vel. Fillers hjelper deg ikke p veien til godt selvbilde, det vet jeg alt om.

Jeg forstr at det var dumt av meg, og tar fullt ansvar forat jeg ikke tenkte meg godt nok om.

Jeg legger meg n, jeg. Hper alle har det fint, og fokuserer p litt viktigere ting.. <3 Skulle nske jeg kunne gitt enhver og en av dere en klem fr leggetid. Dere er mine venninner igjennom en tff periode n. Takk!


bilde her.

kunsten gi faen


Det er nesten en liten kunst gi faen.

Ikke tolk det feil. Det er viktig engasjere seg for noe, det er viktig ta tak i ting, og det er viktig st opp for det man mener. Synes jeg. Men, s er det gi slipp p tingene som ikke betyr noe, tingene som ikke er s viktige, ikke overtenke alt og bare gi litt faen. Det er vanskelig, men s utrolig viktig for vre lykkelig for min del.

Da jeg var yngre, s overanalyserte jeg absolutt alt. Jeg tok ikke et eneste valg i hverdagen uten tenke p hva som kunne skje, og da endte det som regel opp med at jeg gjorde absolutt ingenting. Det gjorde igjen at jeg ble mer innesluttet, sjenert, nervs og usikker p meg selv som person, fordi jeg ble fanget i mitt eget hode og alt tankespinnet mitt istedenfor bare gjre. For hva har det egentlig si?

I morges da jeg vknet scrollet jeg med trtte yne igjennom facebook. Da kom jeg over denne her.


Det er kult bli anerkjent av spass spennende mennesker som jeg selv vet hvem er, MEN for meg var greia mer snn her.. Jeg satt p vixen, provosert over lese om puppene mine hit og dit i sammenheng med at jeg var nominert. Ja, snakk om puppene mine om man n for guds skyld nsker det, men ikke bland det inn med annet jeg har oppndd som om de skulle ha en sammenheng. Som om det gjr det noe mer overasskende at jeg er flink i jobben min. Vi kommer til kategorien "folkets favoritt", og det blir klart at jeg vinner. I et millisekund, istedenfor nyte det, s tenker jeg p de forbanna brystvortene mine som synes igjennom t-skjorta. Jeg ser for meg overskriftene "Sophie Elise vant - droppet bh" og jeg blir sint. Jeg tenker bare nei, den her gleden skal de ikke f ta fra meg, HVORFOR skal jeg f bli snakket om s nedlatende? Igjen, om det var en mann - sexsymbol er ikke negativt ladet om det er Johnny Depp, det vet vi. Men er det en kvinne, s er det en kjip greie. Jeg flte vel bare for ta makten over min egen kropp tilbake, vise at jeg bestemmer, at det ikke er en s stor sak og at vi faktisk kan tulle litt med det. Det er kanskje veldig unorsk av meg, det var kanskje provoserende, men jeg er GLAD jeg gjorde det. Jeg fler folk m slutte bry seg s jvlig, det er ikke rart mennesker blir deprimerte nr man konstant skal g rundt passe inn, gjre alle glade og ikke trkke noen p trne. Jenter spesielt.

Jeg vet at brystvorter, klft, rumpe og alt annet tull kommer til bli snakket om igjen, og igjen, og igjen. Men jeg vil heller at det skal bli snakket om p en "gi faen" mte, enn "omg, n viste hun mye bein p en premierefest", selv om de overskriftene ogs vil komme i framtiden. Jeg er en veldig impulsiv person, og jeg er s glad for at jeg vet ikke bry meg nr jeg ikke trenger bry meg. Jeg gjorde det ikke for ke kroppspress. Jeg gjorde det fordi jeg ville, fordi det ikke er s farlig og fordi jeg kunne. Fordi om en mann hadde gjort det ville det ikke betydd noe. Fordi jeg ikke vil det skal bety noe om jeg gjr det.


foto: her

Vi jenter tenker s mye. Vi er pliktoppfyllende, stressa, deprimerte og gjort om til objekter. Vi tar antidepressiva som aldri fr, vi har konstant drlig samvittighet og vi sliter med selvtilitten. Om man da en dag kan slippe bekymringer, oms for bare et sekund og sier "fuck that, her er nippelen min og jeg bryr meg ikke" s er det DEILIG. Det fles S bra! Og det trenger ikke vre en nippel, haha. Det kan vre kvitte seg med mennesker du ikke trenger, det kan vre droppe den festen eller sosiale sammenkomsten fordi du ikke gidder, det kan vre ha p deg hva du vil uten tenke p bli kalt hore, det kan vre heve stemmen i en debatt. Alt. Bare man gir litt faen. For det kommer til g bra.

Hvorfor viste jeg puppene igr?


Ja, det stemmer at jeg tok en liten #freethenipple p scenen under vixen blogawards. Jeg ble provosert av lese alle nedlatende kommentarer om at brystvortene mine syntes, for hva gjr vel det? Ingenting. Det ble ogs framstilt i media som "droppet bh - vant likevel" som om de to skulle ha noen sammenheng. Det fltes s jvlig bra bare kunne vre litt "crazy" og gjre hva man ville p den scenen. Jeg angrer iallfall ikke! Bildet under er hentet fra 730.no som ogs s generst la ut bildet uten sensur.Det ligger ogs en video p tv2, som dere kan se her.

Dette er ikke noe jeg gjorde for oppmerksomhet rundt meg som person - dette gjorde jeg for oppmerksomhet rundt et tema jeg mener er viktig. Dette er noe jeg gjorde fordi jeg er lei av det evige fokuset p kroppen til kvinnene som mter opp p prisutdelninger, og ellers i arbeidslivet. Mens mannen? Han fr vre. "Hun viste klft / hun hadde rumpa bar / hun droppet bh" som om det skulle ha noe si for hva man presterer ellers. Som om det skulle gjre det overraskende at jeg fikk en pris.

Jeg har enda til gode lese om en manns kropp eller antrekk p store hendelser som vixen, spellemannsprisen, nobels fredspris eller hva det n mtte vre. Men kvinner leser man om, hele tiden. Jeg prvde vel bare gjre en tydeligvis "stor greie" til litt mindre farlig, litt mindre stor greie og litt mer avslappet. Om jeg klarte det? Nei. For vi har enda en s jvlig lang vei g.Og om det ikke hjalp, s hadde jeg det morsomt i alle fall!

si hei til min nye samboer!


For meg har det vrt veldig deprimerende tenke p at jeg skal komme hjem til en tom leilighet. Ikke bare har exen min flyttet ut (det er forresten frste gang jeg omtaler han som ex p bloggen, noe som fles ekkelt), alle tingene hans er ogs borte. Men "heldigvis" gr en venninne av meg igjennom nesten det samme, og derfor bestemte vi oss like gjerne for flytte sammen en liten stund. Ariel er en god venninne som jeg mtte frste gang da vi begge var gjester p talkshowet "ettermiddagen" p tv2, og etter det har vi holdt kontakten. N er vi alts samboere, og det fles godt. Jeg la meg etter henne igr, og hun var s st der hun l i senga med dotten p hodet i en dyp svn. Jeg fr en ro av at hun er her.


N skal vi passe p hverandre, trene masse, spise bra og ha jentetid. Det var faktisken lettelse for meg at noen gr igjennom det samme, nesten alle andre venninner har serise forholdog jeg er glad p deres vegne men jeg harsamtidig lyst til sl dem i ansiktet, haha. Jeg vet jo selv hvordan det er, man sitter der med venninner som har kjrlighetssorg, man trster dem, men samtidig er man litt letta i kroppen for at man selv har en kjreste komme hjem til. S kysser man kjresten eksta hardt nr man kommer hjem og tenker "takk gud for at vi enda er sammen". N har jeg jo ikke det lengre, og da er det greit ha en venninne som sikkert blir like skuffa av vkne opp sammen med meg i stedenfor kjresten, som jeg kommer til bli av vkne opp med henne, haha.

Neida, akkurat n tenker jeg at jeg ikke kunne klart meg uten henne. Det er s godt ha noen tilbringe tiden med <3

minnene kan ingen ta fra meg


Jeg og Robin er ikke kjrester eller samboere lengre. Dette er s klart vondt for meg,det er aldri gy nr livet tar vendinger som dette. Men slik er det, og jeg fler dere burde f vite det.

Det er ikke noen veldig dramatisk rsak til bruddet, vi har bare kommet til et punkt hvor det er best avslutte forholdet for vr begges skyld. Men hvem vet hva som skjer i framtiden? Det er vanskelig si, men vi trenger vokse litt p hver vr kant.

For meg er det veldig ubehagelig og srende f lese kommentarer om anklagelser hit og dit. Vi er begge mennesker, og s klart har det skjedd ting i vr relasjon men ogs i vre liv separat som ikke har vrt helt picture perfect. Noen feil strre enn andre.. Men om du ser deg rundt, p mennesker du kjenner, eller kanskje i ditt eget liv, s gjr alle feil. Noen er offentlige og da kommer det ut mye strre, og eskalerer til de grader av snakk. Men vi er begge unge, og det eneste man kan gjre er ta ansvar for sine handlinger, vokse p det, og forhpentligvis bli et bedre menneske p veien. R har heller ingen plattform hvor han fr snakket for seg p samme mte som jeg gjr, og det er derfor lett for mange ta mitt "parti". Men det er ingen krig, og vi har en grei tone og snakker sammen enda. Det er ingen harde flelser mellom oss, og derfor er det ikke ndvendig at dere skal fle behov for forsvare meg eller anklage noen. Jeg er den som kjenner R best av alle mennesker i verden, han har hatt et liv ingen vet noe om og har opplevd ting som heller ingen vet. Han har slitt med sine ting og har sine utfordringer i hverdagen, det er veldig lett dra konklusjoner om at han er en "happy go lucky partysvenske", men det er mye mer til et menneske enn som s. Det er ogs veldig lett for mennesker dra konklusjoner om at jeg er en "hjernedd barbie", men som dere har lrt p denne bloggen er det mer som s til et menneske. Det er jo tross alt en grunn, og en veldig god grunn, til at jeg har vrt sammen med han s lenge.

Nr det er sagt er det aldri hyggelig med et brudd, og jeg hper p respekt ovenfor mitt og ikke minst hans privatliv. Vi m n g hver vr vei, s kanskje de veiene krysser hverandre nr man ermer klar for det. Jeg ser tilbake p tiden vr med et smil, og mange gode minner er med meg videre- og mange erfaringer. Og minnene kan uansett ingen ta fra meg, de vil jeg huske for alltid.

TING SOM GJR MEG GLAD




smile At det gr fint med jobb og blogg, at jeg har klart blogge selv om ting har vrt s kjipt.
smile Nr leserne mine sender meg lange meldinger. Tenk at noen tar seg tid til skrive ned hvor mye de liker meg? Det gjr meg S glad!

smile Nr sengen har rene sengetrekk! S utrolig deilig legge seg da, umulig legge seg sint da.. nesten.
smile vre i Harstad, og ikke minst at mine kjre Fetisha og Joakim kommer hit p fredag.Skrive bok, vre med venner..Det er perfekt.
smile Managementet mitt! De er sinnsykt flinke, og jeg fler endelig at jeg har noen som passer p meg. N skal jeg sikte hyt.
smileAt jeg klarer trene hver eneste dag, oms bare litt hjemme. Jeg ser resultater, og det er ikke noe mer motiverende enn det!

smileAt jeg har lrt at jeg klarer meg, uansett hva. Og at alt jeg har opplevd den siste tiden bare gjr meg sterkere. N m jeg begynne elske meg selv uten ha behov for bekreftelse fra andre..
smileAt s mange shopper extensionskolleksjonen min!
smileCharlie, min lille baby!

smileAt jeg ikke gjr stort annet akkurat n enn bare sitte ved pcen, skrive, kommunisere, slappe av. Det er s deilig ta seg tid til gjre snt! Dette er min faste plass i huset..


Det er viktig ha litt good vibes, og huske p hvorfor livet er bra.. Spessielt i tider som n, hvor jeg har gtt igjennom store endringer. Jeg skal fortelle dere alt, jeg m vel bare finne rett ord. Det har vrt en fl og ydmykende periode for meg, men guess what? Det gjr meg s mye sterkere.

innlegget jeg angrer p at jeg skrev


Jeg blir ofte spurt om det er noe jeg har angret p ha postet p denne bloggen. Faktisk s er det kun et eneste innlegg jeg kan pst at jeg angrer p.. Et innlegg som det n har gtt snart 4 r siden jeg postet. Det flger enda etter meg, p en mte.. Jeg blir enda spurt om det i intervjuer, og hadde jeg visst den gang hvor lenge jeg mtte snakke om det, s hadde jeg aldri skrevet de linjene jeg gjorde da.

photo: Krister Srb

Jeg tok abort da jeg var 14 r gammel. Det er s lenge siden, det fles s fjernt. Jeg angrer ikke p avgjrelsen jeg tok, for hva om jeg hadde et barn n? Jeg hadde aldri tilfrt noe bra til det barnet, jeg ante ikke noe om livet selv, og jeg lrer enda. Hvordan skulle jeg kunne ha lrt det barnet noe om moral eller viktighetene for klare seg, nr jeg selv var en drittunge som knapt hadde smurt p en brdskive? Ja, man lrer seg kanskje, men jeg var ikke villig til det, umoden som jeg var.. Og er man umoden, s burde man ikke f et barn, synes jeg. Det er alt for mange triste skjebner iverden, og jeg ville ikke st ansvarlig for et annet liv p det tidspunktet.

Jeg slet ikke med tapet av "barnet" i ettertid, for der var jeg s sikker. Det jeg slet med, var hele prosessen rundt.

For det frste gikk jeg p p-piller, noe jeg trodde var s godt som 100% sikkert. Det var det ikke. Den dag i dag hater jeg p-piller, ikke bare gjorde de meg deprimert og ganske psykisk ustabil, jeg ble ikke engang beskyttet fra den ene tingen de skulle beskytte meg fra.

For det andre l jeg p fdeavdelingen da jeg skulle ta abort. Dere kan tenke dere vre 14 r, alene, vandre rundt i gangene og se babyer hele tiden. Lykkelige familier. Og s meg da, som var sikker p at jeg var det mest grusomme mennesket p jord.

I tillegg ble jeg mtt med utrolig mye ydmykelse og skam, og ubehagelige konfrontasjoner for meg i ettertid. Jeg gjorde rett valg, det er jeg sikker p. Men det er lett gjre en ung jente forvirret, og det er lett bryte ned selvflelsen til noen p den mten. Tiden i ettertid ble derfor for meg veldig hard, nr det egentlig kunne ha gtt fint.

Jeg hater argumentet "er du ikke gammel nok til f barn, s er du ikke gammel nok til ha sex". Jeg er enda ikke klar for f barn men fler absolutt jeg er klar for ha sex, det er en relativt viktig del av et forhold, synes jeg. For meg er det en koselig, fin, til tider romantisk og ikke minst naturlig greie, som jeg synes man skal f nyte selv om man ikke er klar for f familie. Da jeg var 14 r, var jeg nok ikke helt klar for ha sex - men det handlet bare om at jeg ikke kjente min egen kropp. En lrer sa til meg "kan du ikke stimulere deg selv, s er du ikke klar for ha sex". Det var sikkert jvlig ubehagelig for den lreren si, men jeg er glad for at det ble sagt. Det er s viktig huske p.

S, jeg VET at noen av mine lesere kommer til havne i samme situasjon som meg, eller er i samme situasjon. Vr sterke, for det suger og er ikke noe man nsker havne i. Men du er ikke et grusomt menneske! Og til den norske stat, vr s snill ikke ha abort og fdeavdeling p samme sted, det kan skape traumer og var definitivt psykisk tungt for meg. For det tredje, ikke tenk at p-piller er 100% sikkert, det beste er faktisk dobbel beskyttelse.Ikke ta meg feil, for abort skal IKKE bruke som prevansjonsmiddel.. Men man burde sjekke ut andre muligheter, og eventuelt dobbel beskyttelse.

S, det var en liten snakk fra meg, som ikke er s behagelig for meg ta.. Men noen m vel gjre det.

min blogghistorie!


Dette sprsmlet har jeg ftt veldig ofte, men jeg tror faktisk aldri jeg har svart ordentlig p det i bloggen. Hvorfor startet jeg egentlig bloggen min?



Det var januar 2011, nesten 5 r siden n. Jeg var hjemme en kveld og kjedet meg, blogg var ikke s veldig populrt p denne tiden utenfor visse kretser, men akkurat blandt jenter p min alder hadde det begynt bli veldig stort. Bloggere var de nye kjendisene, og jeg syntes det var fantatisk! Jeg elsket selv skrive, og hadde et veldig stort behov for f sagt meningen min - jeg ville ogs at folk skulle vite hvordan jeg egentlig var. Det var flere jenter p min alder som hadde blogg p skolen, og en av dem hadde en slags "humorblogg" hvor hun tullet om at hun var overvektiv, "stygg" og slike ting. Hun fikk en del oppmerksomhet for det i Harstad, jeg tenkte at jeg kunne gjort det tusen ganger bedre, og wips s skapte jeg sophieelise.blogg.no - som jeg enda skriver p den dag i dag!



Jeg fikk raskt mange lesere, etter bare 3 mneder tjente jeg penger p bloggen min og l hyt p topplisten. De frste pengene jeg fikk fra bloggen var 2500 kr, ikke s mye men det var deilige penger f ekstra i mneden for noen som enda bare gr p skolen. Etter 6 mneder med blogging havnet jeg p tredjeplass p topplisten, og etter det har jeg holdt meg stabilt her! Den sommerferien, og da jeg gikk i 2.klassen p videregende tjente jeg per mned 15 - 30 000 kr p bloggen per mned, det fltes helt fantastisk for som sagt - jeg gikk enda p skolen, bloggen var enda bare gy, og jeg s ikke p det som en jobb. Jeg fikk flere serise samarbeirbedspartnere, og lrte masse. Jeg kranglet OFTE med lreren vi hadde i markedsfring, fordi jeg helt rlig visste mye mer enn henne om for eksempel sosiale medier.. En gang fikk jeg 2 p en prve fordi jeg hadde skrevet om markedsfring via instagram og blogg. Hun mente det jeg skrev var lgn.. Rart tenke tilbake p, og s feil hun tok!



Bloggen min ble som sagt veldig raskt en av de mest leste i norge. Jeg, midt blandt alle oslo-jenter, jenter med rike foreldre eller provoserende karakterer med tynne kropper og dyre vesker. Det var veldig vanskelig for meg ha en s stor blogg i den lille byen Harstad, spessielt i starten. Det var nok en del som ikke forsto, eller hadde vanskelig for hndtere at det gikk fint for meg, og jeg fikk veldig mange rykter etter meg. Jeg var ung, og usikker. Jeg forsto ikke at det handlet om sjalusi, og at mange hadde sin egen blogg en gang i tiden som de nok hadde hatt samme drmmer for. De m nok ha hatt det enda verre enn meg, faktisk.. P et punkt ville jeg nesten ikke g i byen for folk ropte etter meg og s stygt p meg, jeg flte meg ensom mot s mange. Jeg forsto aldri hvordan jeg kunne fortjene s mye hat, jeg hadde aldri skrevet noe slemt om noen p bloggen.Men mye av dette lrte meg st opp for meg selv ikke ta imot hva som helst fra andre, s jeg er glad for det i dag. Alt roet seg jo uansett ned med tiden, n er det ikke s hypet lengre og jeg fr vre alene i hjembyen min. Jeg vurderte flere ganger legge ned bloggen min p grunn av andre, men jeg er s jvlig glad for at jeg sto igjennom enhver storm og kjrte min greie. Jeg kan takke meg selv for alt bloggen har gitt meg i dag, og jeg kan takke dere lesere som har vrt med meg p veien.



Har du fulgt meg siden start, og kanskje husker noen av disse bloggdesignene? Trykk liker p knappen under! :D

sm yeblikk fra min hverdag



♥ Jeg forteller meg selv at "klokken 19:00 skal jeg sminke meg" s utsetter jeg det til 19:30, 20:00 osv.. Hvorfor aner jeg ikke, jeg gjr jo ikke noe spesselt..

♥ I dag tok jeg solarium (gjr det en sjelden gang nr jeg ikke har spraytanhuset tilgjengelig) og jeg hadde gledet meg s mye for da kunne jeg ta en powernap. S klart sovnet jeg ikke fr det var 1 minutt igjen av tiden.. Det er virkelig helt grusomt vkne opp da.

♥ Jeg, familie og venner tuller mye med at Charlie kan snakke og har en personlighet. For eksempel "Charlie sier at / jeg viste Charlie dette og da fortalte han / Charlie synes at", dere skjnner greia. For eksempel kan han ikke vre med til Vegas fordi han har et gamblingproblem, han nekter fortelle hva han gjorde p nyttrsaften fordi han ikke husker det (han var for full), men n har vi alts kommet fram til at det var et PR-triks fra hans side, for han er lei av at jeg fr mer oppmerksomhet enn han. Han har ogs spurt om jeg kan lage han en instagrambruker, men jeg er enda skeptisk. I flge han selv er han ogs i forhandlinger med tv2 om en egen serie hvor han intervjuer kjendiser og lager mat, men vi fr se hva det blir.. Han har litt urimelige krav om lnn.

♥ N som jeg har vrt i Harstad har jeg kjpt meg dagbladet +, aftenposten + OG HBO nordic. Jeg har vg +, tv2sumo, viaplay og netflix fra fr.. S da er det vel ikke vanskelig gjette hva jeg har gjort p min lille ferie her..

♥I lpet av 2015 hadde jeg hrt Selena Gomez sitt nye album Revival 165 (!!!) ganger, i flge spotify. Det kom ut i September.. Forstr ikke at jeg har hatt tid. Kommer sikkert til vre spilt 500 ganger i 2016. Om dere skulle lure er favorittsangene mine perfect, nobody, kill em with kidness og survivours!

♥ I dag hentet jeg Anne-Sofie, og p radioen (ettersom vi ikke har aux eller bluetooth i bilen) var det p3 som telte ned de 40 mest spilte sangene i 2015. Jeg ble s engasjert at jeg serist stresset inn og ut av butikken for hre hvilke sang som kom, jeg og Anne-Sofie satt og gjettet og det gikk s hardt for seg at jeg faktisk mtte oppdatere henne etter ha sluppet henne av, haha.. Vi lurer forresten enda p hva som ble sang nr 1!


Det var noen hverdagsglimt fra meg! Og tusen takk for all hjelp dere har kommet med i kommentarfeltet. Jeg leser faktisk alt, og har skrevet det ned :-) Takk takk takk!

photo: Krister Srb

nothing but a pretty face






Nr jeg fler at ting er litt dritt, kjipt, kjedelig og flt, vet dere hva jeg gjr da? Jeg sminker meg.

Og ja, jeg er seris. De dagene jeg bare vil grte, da grter jeg noen timer, og s krller jeg hret. I de sekundene jeg str der foran speilet, da glemmer jeg bort alt annet negativt. Det er mitt fristed.

Vegas? Nei, Harstad. Fest med Kardashians? Nei, fest med gamle venner. Falske vipper? Alltid.


Om dere synes mine ord blir litt svake, s kan dere lese en sykt fin sak om jeg p aftenposten her. Der har ogs tre mennesker som betyr mye for meg snakket om meg, som er pappa, Robin og Vegard Nordmann - sistenevnte tok meg "under vingene" og er nok hovedsaken til at jeg har ftt s mye eksponering som jeg har. Han fikk meg inn i bloggerene, og promoterte meg som mest. Det var spennende lesning for meg!

wake up call


I gr ble nyheten sluppet. Jeg, Sophie Elise p 21 r, er kret til mektigste kvinne i norske medier.

S klart mtte hat-kommentarene komme. De gjr jo alltid det.Men vet dere hva? Denne gangen betyr det faktisk ingenting. Jeg er uansett kret til mektigste kvinne, jeg str uansett p plassen min, s til dere som hater.. Dere kom litt for sent. For denne, den vant jeg.

For det er en grunn til at s mange sitter snakker om at jeg fikk denne hederlige kringen..Fordi det er sant :-) Dette er ikke en pris mine blogglesere har gitt meg, dette er ikke "ufortjent". Dette er flere r med hard jobbing, og det er faen s greit klappe seg selv p skuldra ogs - og en liten klapp tvers over ansiktet til de som skulle finne den bitterheten i seg enda. Dere trenger en wakeup call, og dere har ikke fulgt med i timen. Det er en ny tid n, og man pvirkes fra flere kanter enn kun utdannede journalister eller toppsjefer.

Og jeg synes det er jvlig kult, jeg.

meningslst


Jeg er s utrolig trist akkurat n. Jeg skulle egentlig ha vrt i Las Vegas n. Istedenfor sitter jegp det tomme, mrke jenterommet mitt. I gr gikk jeg knapt ut av senga, med unntak av p kvelden da noen venner kom over med vin og mat. Det fles s utrolig meningslst, alt sammen.

Noen ganger i livet gr man igjennom ting som ikke alltid er s lett, og akkurat n vet jeg ikke hvor jeg befinner meg, rent psykisk. Tiden vil vise, I guess. Egentlig vil jeg bare jobbe som faen n, det er det som er best for meg, nr jeg m distrahere meg fra alt annet som skjer - men alt av jobb er satt p pause, jeg er p "ferie" fordi jeg skulle ha vrt i Las Vegas, s jeg fr vel bare vente.Planen n er vel at jeg og Anne-Sofie skal kysse hverandre p nyttrsaften som vi har gjort nesten hvert eneste r, s ser vi p rakettene og grter en skvett. Det er det jeg forbinner med nyttrsaften. Se p mennesker rundt meg som jubler og er glade. Jeg ser p Anne-Sofie, vi kysser litt snn halvveis bare for ha det gjort, s konkluderer vi med at vi gr inn. Og grter litt. Andre hater julaften, jeg hater nyttrs. Kan jeg ever f en bra nyttrsaften?

Tiden i Harstad skal jeg bruke p meg. Jeg tror aldri at jeg noen sinne har brukt tid p akkurat det. Rart hvordan jeg har tidenes mest selvopptatte jobb uten vite hvem jeg selv er p bunnen. Jeg vil bare skyve bort alle problemer, lse meg inne p rommet hos mamma og pappa, spise og vre trist. For trist, det m jeg f vre n.

Nr jeg kommer tilbake til Oslo fr vi se hva tiden bringer. Jeg hper det ordner seg. Det m det. Og jeg skal fortelle dere etterhvert, akkurat n ber jeg om respekt for mitt privatliv, og jeg beklager for at jeg forsvant litt. Jeg er tilbake uansett, og skal prve bloggesom normalt.

For en stund siden n..



kjre deg


Jeg husker hvor mye jeg hatet deg. Du gjorde meg kald, irritert og isolert fra alt og alle. Jeg ville ikke bevege meg ute p grunn av deg. Du fikk fram raseriet mitt flere ganger, du fikk meg til falle, det er ikke s enkelt st p bakken din p denne rstiden. Jeg overbeviste meg selv flere ganger, om og om igjen, at "n skal jeg dra og aldri komme tilbake". Du gjorde ofte festene vanskelige. Jeg hadde det ikke like gy p grunn av deg, nr jeg falt rundt i hye hler, prvde sttte meg p venninner, falt og slo meg, grt. Frys. Det ble aldri varmt da jeg var nr deg, fltes det som. Alt var bare mrkt og trist.

Du viste meg det vakreste som finnes. Du viste meg hva det betyr vre fri. Du gjorde meg til den jeg er i dag. Likevel klarte jeg ikke se det.

Men selv om det er lenge siden jeg forlot deg, er det alltid en del av hjertet mitt som tilhrer bare deg.Som regel kan man ikke se hva man har fr man har mistet det.

N er jeg med deg igjen. Det er lenge siden sist n. Du har nesten vrt dd for meg, for hos deg er det ikke noe hente - tenkte jeg. Jeg ville ha spenning, fart og eventyr. Det gamle ble for kjedelig. Jeg har en tendens til lage drama om alt er for behagelig, men slik er ikke du. Du er trygg, og jeg er farlig. Vi fungerte ikke sammen. I sommer bestemte jeg meg for at du bare gjorde livet mitt til et helvete. Men her er vi igjen. N har du meg igjen.

Jeg ligger i mrket ditt, jeg hrer ikke en lyd. Nr andre kanskje ville ha vrt redd, gjr du meg trygg. Du fr meg til vre rolig. Jeg forteller ofte stolt om tingene du har lrt meg. Alle stormene jeg kan st i, hvordan jeg holder meg p jorda og hvordan jeg aldri fryser lengre. Det er p grunn av deg. Vi er p samme frekvens, jeg og du.

Kjre nord-norge, jeg er lei meg for alt jeg har sagt. Det er du som er hjemme,det kommer alltid til vre deg i hjertet mitt. Tusen takk for verdens beste barndom, ungdom og liv. Jeg er utrolig stolt av si hvor jeg kommer fra.



Sannheten bak de perfekte bildene


Til alle dere som sitter der ute og fler p et press etter ha lest blogg eller scrollet igjennom instagram.Man fr gang p gang hre at det ikke er virkelig, men man tror ikke helt p det likevel. Gjr man vel? S n skal jeg vise dere nettopp at det ikke er ekte, bruke meg selv som eksempel og skjemme meg ut litt.



Etter ha tatt et par selfies, kan et bilde som dette vre hva jeg ender opp med legge ut. Etter ha krllet hret i en halvtime, lagt p filter og rotert bildet slik at det ser finere ut..

Mens i et yeblikk hvor jeg ikke poserer, da kan jeg like gjerne se ut som dette..

Puppene mine, som alle vet er kjpt og betalt ser egentlig ganske fine ut her, nr jeg fr litt sttte fra favoritt bhen..



Men tar jeg av undertyet ser det slik ut..

Arr har jeg dessuten ogs. To store arr, p undersiden av hvert bryst.

Tigh-gap er jo tydeligvis "trendy". Her pusher jeg rumpa litt bak, og poserer. Mellomrommet kommer til syne!

Men slapper jeg av, og str normalt ser det slik ut.

WOW for en stor rumpe, sant? Hun der m ha tatt masse squats! Goals! Her str jeg serist med det bakerste beinet opp i lufta, bildet er tatt underifra, og i tillegg har jeg en tights som pusher opp rumpa.

Str jeg derimot helt normalt, serderimot rumpa mi slik ut.

Tar jeg av tightsen, s ser man strekkmerkene mine, som jeg alltid passer p legge en hnd over om jeg tar bikinibilder..



For en slank mage! Hun der m jo nesten spise sunt og trene, eller kanskje bare gode gener? Nah, egentlig ligger jeg p gulvet og strekker meg helt ut.

Str jeg oppreist, og litt til siden derimot. Da ser jeg slik ut.

For et nydelig hr, ikke sant? S vakkert! Hrinspo!



Vel, jeg kan ta det av meg..

Og disse ynene! S store, s lange, vakre vipper! Serist, goals!

Vel, jeg kan ta avmeg vippene ogs..




Dette er ting alle vet, og alle er klar over det, men svrt f viser det. Alt for mange gr inn p en blogg eller en instagram og fler seg for drlig etterp, meg selv innkludert. Jeg kommer til fortsette poste oppstilte bilder, hvor jeg har valgt min beste vinkel og har p meg mye sminke, for da fler jeg meg komfortabel. Jeg synes ikke det er noe feil poste fine bilder av seg selv, likt som at man legger de fineste bildene i familiealbumet. Men jeg vil gjerne vise dere at det finnes flere sider av det ogs, i tilfelle dere skulle glemme det.

Dette er forresten mye mer ubehagelig for meg poste enn hvilket som helst annet personlig innlegg, s vet dere det.

om gresset er grnnere p den andre siden har du glemt vanne ditt eget


N har jeg hatt kjreste og samboer i litt over et r, noe som kanskje ikke er all verdens av tid - men det er nok lenge til at man kjenner hverandre ekstremt godt,ikke alltid lukker dra nr man tisser og ofte lar sine sm irritasjoner g utover partneren sin. Jeg blir ikke nervs nr Robin kommer hjem fra jobb, jeg stresser ikke med ha matchende underty og jeg kan gjerne vre ufresh og ustylet foran han.Vi sitter ofte i samme rom og gjr totalt ulike ting, vi sender ikke meldinger til hverandre 24/7 og vi trenger ikke vre i samme solseng nr vi tar solarium. Mangeblir stresset nr man kommer inn i denne "komfortable" zonen og ser tilbake p tiden med nattameldinger, spenning og usikkerhet.Nr man er ung og er i et forhold som har vart en stund fler kanskje noen presset p se om "gresset er grnnere p den andre siden" eller "hva annet som finnes der ute". Men hvorfor det? Jeg elsker snn som vi har det, og kjrlighet handler om s mye mer enn bare det. S, her kommer 13 punkter om hvorfor jeg elsker et langt og komfortabelt forhold!


♡ Vi har ikke oppvaskmaskin, og vaske for hnd er ikke akkurat det mest spennende som eksisterer. Men nr man gjr det sammen med noen man elsker, s kan det faktisk vre veldig hyggelig. Kjrlighet for meg er de hverdagslige, kjedelige oppgavene som blir morsomme p grunn av den du deler dem med.

♡ vre i samme rom uten gjre alt sammen. Nr jeg sitter i sofaen og ser bort p han som sitter ved kjkkenbordet, det er stille over lang tid, fr en av oss sier "hva gjr du?" eller kommer bort for et raskt kyss. Og s fortsetter man med sitt.

♡ Nr man er 100% komfortable nr man sover sammen, og ikke sover like godt alene. For ikke glemme nr man vkner av at kjresten drar deg nrt han / henne. Hydepunktet mitt hver eneste dag, uansett hva som har skjedd, er f sove med kjresten min. Det er det som er hjemme.

♡ g p matbutikken sammen, planlegge hva vi skal spise og snakke om alt og ingenting. Da fler jeg meg skikkelig voksen, haha.



♡ Nr man slipper alt man har i hendene og alt man gjr, bare for st holde rundt hverandre noen sekunder midt p gulvet i stua. Verden forsvinner i noen sekunder.

♡ At vi kjenner hverandre s godt at vi vet hva den andre tenker og trenger. Hva man skal si, hva man skal gjre. Hvordan man skal kysse og passe p i rette situasjoner.

♡ De lange samtalene fr man sovner om alt og ingenting.

♡ Nr vi er p reise sammen og jeg kan legge meg i alle mulige rare posisjoner over flysetet, og Robin godtar det. Han fr liten plass og m vre vken, jeg fr sove og blir passet p.



♡ Jo lengre man er i et forhold, jo lettere blir alt (fler jeg). kommunisere, reise sammen, ta avgjrelser osv. Hver uke er bedre enn den forrige! Man blir mer i sync med hverandre.

♡ Det er spennende bli kjent med familien til kjresten, og jeg kan ringe moren til Robin nr jeg vil og vi har flere ganger snakket lenge over telefon, men ogs i virkeligheten. Lillebroren til Robin og meg har det veldig morsomt sammen og spessielt p Robin sin bekostning. Det er fantastisk f en ekstra familie!

♡ Man har noen dele eventyr med. Jeg elsker oppdage nye steder med kjresten min, og det er ingen andre jeg heller ville ha delt det med. Vi har delt s mye sammen og det er deilig tenke p at det kommer mer.

♡ Latteren er sterkere, sexen er bedre og kjrtegnene mer ekte fra en kjreste man har hatt en stund, om man sammenligner med en liten flrt.


♡ Og sist, men ikke minst. Man klarer vre seg selv hvor som helst og nr som helst. P ditt beste, p ditt verste, og noen str p sidelinjen og oppmuntrer deg, ler meg deg, betrygger deg og utfordrer deg - med andre ord, elsker deg.

KJRE ALLE SAMMEN


Mange har ventet p et svar fra meg, men hittil har jeg ikke gjort noe annet enn innta "offerrollen". Jeg mener ikke den er noe rolle, for blir jeg lei meg - ja, da er jeg lei meg og da skriver jeg det. Men kall det hva du vil, n er jeg uansett klar. Jeg takket nei til alle intervjuer om blesten som har vrt i det siste, for jeg ville f det p avstand og s skrive her slik som jeg alltid gjr.. Rett fram, uten noe redigering, og uten noe filter. N sitter jeg her og skriver fra samme seng, samme sted og samme rom som bloggen frst ble startet for snart 5 r siden. Ganske sprtt tenke p alt som har skjedd for min egen del, men ogs med min lille hobby som jeg kalte for sophieelise.blogg.no



Jeg er enig i det folk sier om at jeg burde tle kritikk. Kritikk tler jeg. Jeg tler at folk stiller sprsmlstegn ved meg og bloggen min. I dag skriver Caroline Berg Eriksenat man ikke bare burde legge seg ned grte, men ryse seg opp svare p kritikken. Jeg forstr det, men samtidig er jeg bare menneske og jeg kan ikke alltid kontrollere flelsene jeg har. Dessuten er jeg en god del yngre enn henne, og for senest et r siden var det hun som l inne grt for noe som hadde skjedd henne og hennes blogg, hvor hun hadde gjort en feil. Dont get me wrong, jeg elsker Caroline sin blogg og hun er ett av mine store forbilder, og innlegget hennes var inspirerende. Det er ikke noe jeg blir trist av, men jeg ville bare nevne det uansett for det kom p forsiden av dagbladet (og de prver gjre det til en diskusjon?), s det passer seg vel med et svar. Hun gjr en ordentlig business ut av bloggen sin, og er en foretningskvinne. Jeg er ikke helt der, for selv om jeg tjener penger p bloggen klarer jeg ikke skille bort personligheten min (dessverre, synes kanskje noen?) Jeg ser enda p dette som noe morsomt, og som en hobby jeg er s heldig tjene noe p. Jeg ser ikke p bloggen min som en svr bedrift med masse regler, og kanskje det er feil nr jeg nr ut til s mange. Men i bunn og grunn er denne bloggen mye lest fordi jeg er som jeg er, og jeg nsker ikke endre p det kun fordi jeg tjener penger p noen annonseinnlegg her og der. Jeg har sagt fr at jeg savner bloggene fr i tiden som var s rlige og direkte, og jeg mener ikke at fordi man tjener penger skal man behve vre 100% politisk korrekt til enhver tid. Slike har vi nok av. Vi har nok av innlegg som er skrevet ned, redigert, finpusset, vurdert og blottet for personlighet fr de kommer ut. Jeg skriver bare rett fram, alltid.

Noen ganger krever det et par dager eller kanskje en uke fr jeg fler jeg klarer heve stemmen svare for meg. Den enkelte kronikken til Anki Gerrardsen gjorde ikke s vondt. Jeg tror heller ikke hun er et vondt menneske eller en drlig journalist, jeg tror heller ikke hun er misunnelig. Jeg tror bare hun valgte feil mte f fram et poeng p, og hun valgte fokusere mest p personen jeg ser ut til vre. Jeg har jo lest utallige kronikker om meg selv som gr p bde det ene og det andre utenat jeg nevner det her. Det som gjorde vondt var alt oppstyret etterp, og at dette ogs gr utover familien min. Da var det vel lett skylde p den enkelte artikkelen, nr det var den som utlste alt. At mamma og pappa blir ndt til se venner av dem dele en kronikk p facebook hvor det str skrevet stygt om datteren deres. At bekjente diskuterer i kommentarfeltene, mennesker jeg mter, mennesker som har barn jeg har lekt med, skal skrive hvor stygg jeg er. Hvordan takler man noe snt? Det kan bli s innviklet etterhvert, og jeg ble sliten. Det fltes som om alle banket p inne i hodet mitt, at jeg ikke hadde noe fristed. Det var snakk om det over alt, og det blir jeg sliten av. Spessielt nr det ikke fles som om vi diskuterer meg engang, for jeg kjenner ikke alltid igjen den folk beskriver.


Det er ikke slik at jeg skte p en jobb som toppblogger, og at jeg med gode referanser fikk den jobben. Det er slik at jeg startet en blogg som 16 r gammel, og at jeg bare har vrt ndt til lre p veien etterhvert som dagene gr. Jeg lrer enda. Jeg har kastet meg inn i en samfunnsdebatt fordi jeg er snn, det bare skjer fordi jeg som menneske er engasjert. Jeg str for det, og jeg kan gjerne f kritikk for tingene jeg mener eller tror. Vi er alle ulike p det omrdet og en debatt er bra. Men at det ene innlegget fra norsk folkehjelp som jeg tok betalt for skal bety at jeg aldri kan mene noe genuint og at jeg er "kjpt og betalt" er hodels kritikk som jeg nesten ikke engang flte for svare p. Er det egentlig verre f betalt for et innlegg om norsk folkehjelp enn et innlegg for mascara? Jeg fr velge mellom innlegg hver mned jeg skal skrive om f betalt for, og jeg valgte norsk folkehjelp der andre kanskje takket nei. Jeg kunne valgt en mascara istedenfor og sluppet oppstyret. Alt jeg har skrevet om regnskogsfondet og gjort for dem gjr jeg gratis. Samme med dyrebeskyttelsen, flyktninger, delfindrapene i japan og alt annet jeg har engasjert meg i. Gratis, og jeg har skrevet om det fra dag EN. Eller, faktisk ikke gratis, for det har kostet meg mye, men det er verdt det. Og vet dere hva? Jeg hadde tjent mye mer om jeg holdt kjeft. MYE mer. Da hadde jeg vrt lettere selge inn til annonsrer. Men jeg driter i det, for jeg vil si det jeg mener. Jeg vil heller tjene en million mindre i ret enn ikke f si meningen min, for det betyr alt for meg f lov til engasjere meg.

Jeg fler heller ikke at jeg er et usunt ideal for unge jenter. Ja, jeg har silikon. Jeg har operert nesa. Jeg hadde komplekser, jeg flte meg dritt, jeg brukte mye penger p det, det gjorde vondt. Er jeg fornyd med meg selv n? Ja. Tror jeg det har noe med operasjonene gjre? Nei. Jeg ble ikke fornyd med meg selv etter de operasjonene heller. Det krevde at jeg jobbet med meg selv p innsiden og fant ut av hvem jeg er. Jeg er mer sikker p meg selv n, og det gjr ogs at jeg er mer fornyd med helhetsbildet. Jeg kan dessverre ikke endre p fortiden eller det jeg har gjort, ikke nsker jeg det heller. Jeg er glad jeg var pen om det, for det var slik min virkelighet var. Den behver ikke vre din virkelighet. Jeg mener det er bedre vre rlig enn lyve, og jeg kan ikke endre min personlighet eller hva jeg nsker gjre i livet fordi mennesker ser p.Dessuten har ALDRI media hyllet meg for at jeg har fikset p utseendet. Det har ikke gtt noen hus forbi, og at jeg tok silikon for tre r siden m jeg enda svare p i hvert eneste intervju jeg har. Jeg fr kritikk og jeg tler det, og fr sprsml p riksdekkende tv som gr p om jeg fler jeg skader andre unge jenter. Jeg er kanskje ikke et sunt ideal nr det kommer til utseende, men vet du hva? Det er INGEN. Man skal aldri se p utseendet til noen som noe se opp til eller noe beundre, for du kommer aldri til bli lik noen annen uansett. Oms det er meg, Kylie Jenner, Fotballfrue eller Erna. Ikke fortell meg at jeg "fronter et usunt kroppsideal", da jeg mener slike idealer ikke eksisterer og heller ikke p det motsatte. Trener du og er sunn, ja da har du en sunn livsstil og det er beundringsverdig. Det har jeg. Men det har ingenting med utseendet til kroppen min gjre.



Jeg er veldig glad for at bloggere blir tatt mer p alvor, og da stiller ogs flere kritiske sprsml. Men folkens, jeg TLER det. Jeg tler kritikk. det vet vi vel? Jeg har jo ftt mest av alle bloggerne. Jeg, og Caroline. Men jeg finner meg ikke i at noen skal blande inn mitt utseende med mine meninger, det er ikke okei uansett hvem man er. Det er antifeministisk, for det rammer nesten utelukkende kvinner. Men gjerne kritiser det jeg mener, det jeg str for. Bare ikke bland puppene mine inn i det. Skill diskusjonene fra hverandre, om dere n for all dem m diskutere hvordan jeg ser ut ogs.

Vanlige jenter faller. Vanlige jenter fr vondt. Det er ikke alle som klarer sprette opp med en gang og forsvare seg gang p gang. Jeg er helt normal, og noen ganger fles det vondt, og da krever det litt tid hente seg inn igjen. Jeg orker ikke endre hele meg til vre en "business", eller tenke p at jeg er en "jorunalist eller redaktr av min egen blogg" nr jeg tross alt driver en personlig blogg. Dette skal vre rlig fra en ung jente, dette skal vre mitt liv. Ikke noe glossy magasinutgave av det. Ikke noe perfeksjon. Bare et vanlig liv til noen som enda lrer.Jeg vil heller vise den siden, istedenfor late som om jeg alltid er sterk. Jeg er ikke uddelig, men jeg er heller ikke mulig knekke. Men som alle andre, krever det noen ganger litt ekstra tid. En ekstra push.

Men jeg klarer det. Og jeg klarer det uten legge noe filter p det, uten late som om jeg er perfekt uten late som om jeg ikke har silikon. Jeg klarer det ikke alltid uten felle noen trer. Jeg klarer det fordi jeg er meg, og jeg str for det.

TIPS FOR ET LYKKELIG LIV


Reisen fra ung til voksen kan vre vanskelig. Man gr igjennom s mange ulike faser, og jeg har merket at jeg stiller meg selv litt for store krav noen ganger og at tankespinnet kan bli litt intenst. Mot vinteren er det fort gjort grave seg selv ned, og livet kan virke veldig deprimerende.. S, her kommer mine enkle tips for et litt bedre liv, sammen med noen glade bilder!


♥ Ring familien din ofte. De setter pris p det, du setter nok ogs pris p det. Jeg og pappa snakker sammen veldig ofte, og alltid lenge hver gang. Jeg vil gjerne bli bedre til ringe de andre i familien ogs.. Det er ingen skam be foreldrene sine om hjelp selv om man blir eldre.

♥Uansett hvor god eller drlig en situasjon er, s kommer den til endre seg. Ting endrer seg alltid, og det er viktig huske p!

♥ Glem fortiden, og om du er i et forhold - om du tilgir, s tilgir du. Ikke dra opp gamle feil partneren din har gjort, det kommer dere ingen vei med.


♥ Smil og le! Det endrer faktisk hva du fler p innsiden ogs, om det reflekteres p utsiden. Jeg har en tendens til holde latter inni meg og ikke smile s mye p grunn av komplekser, og det gjr meg i bunn og grunn enda mer ulykkelig.

♥ Drikk mye vann! Jeg har vrt elendig p drikke vann, men jeg fler meg som et bedre menneske (yes, really) n som jeg drikker masse av det.

♥ Sov minst 8 timer per natt. Dette klarer ikke jeg f helt til, men det er viktig for hvordan dagene dine er. Nok svn, og nok mat. Helst ikke mer enn 8 timer heller, det kan sl ut motsatt og man blir mer trtt og sliten av det.

♥ Husk p at det er en bra ting vre god p jobben sin eller p skolen, men jobben din kan du ikke ringe p en drlig dag - det er vennene dine. Ta vare p dem, og det skal jeg absolutt bli bedre p selv. Jeg fikk en wakeupcall etter mitt eget innlegg om ensomhet, og n har jeg jammen blitt bedre p det ogs.



Luxushair by Sophie Elise, farge #1b/18

♥ Ingen er ansvarlig for din lykke bortsett fra deg selv. Ikke gjr lykken din avhengig av et annet menneske, da blir du faktisk ulykkelig nesten uansett.

♥ Les bker! Det gir en ro!

♥ Du trenger ikke vinne enhver krangel. Man kan faktisk vre enig i vre uenig.

♥ .. Dessuten er det bortkastet tid hate noen. Livet er helt rlig for kort, ikke bruk energi p det nr du heller kunne ha utviklet deg selv.



♥ Bruk tid med gamle mennesker, og barn. La oss si over 70 r, under 7? De er de me