designavkineskjerpen
0
Personal



jeg føler meg utnyttet


"Du er så sterk".

Akkurat det får jeg høre veldig ofte. At jeg er sterk som takler stygge kommentarer, at jeg tåler å stå så mye imot strømmen eller at jeg har jobbet meg opp fra "ingenting".

Jeg ser ikke på meg som en spesielt sterk person eller ulik andre på den måten i det hele tatt. Det er på "jobb", og det er upersonlig, selv om det er meg og mine meninger.  Om noen på privaten trykker meg ned så svir det. Det kjennes som et slag i ansiktet, som om mine 158 cm krymper ned til halvparten, som om enhver pust jeg trekker er en byrde for omverden. Det kan være noen som snakker litt surt til meg, om noen pirker på noe jeg gjør eller kommer med en kommentar som treffer meg på et sårt punkt. Da begynner jeg med en gang å tvile på min egen verdi, jeg vil bare synke vekk fra jordens overflate. 

Kanskje jeg har vært, og til tider er, i feil selskap og derfor ofte føler meg som "den lille". Den som kan bli kastet rundt på, og der følelsene er en brikke i et spill andre kan bruke til sin fordel. Da er det fort gjort å føle seg uviktig. 

Det er fordi det finnes mennesker som alltid trykker meg ned, trykker meg ned til mindre enn 158 cm. Mennesker man møter, snakker med, smiler til og spiller et slags spill for. Et spill hvor man godtar alt og alltid ender opp som den tapende part, hvor man bare er tilgjengelig etter behov. Her om natten bråvåknet jeg, og min første tanke var at nå er det nok. Nok tid på mennesker som ikke bryr seg - eller som ikke hadde brydd seg om jeg hadde mindre følgere, mindre penger og alt det. Jeg er veldig glad jeg har fine mennesker i livet mitt som støtter opp når jeg gråter og har det dritt, men herregud så mange jeg har som kun vil ha en tag på sosiale medier og som bruker enhver sjanse de får på å komme med små kommentarer slik at jeg skal føle meg mindre verdig enn hva jeg er. Og jeg er sikker på at mange av dere kjenner dere igjen - for om det ikke er følgere, så kan det være noe annet. At man alltid lytter, at man kjører og henter, spanderer.. Osv. Jeg tror vi alle har mennesker som man bøyer seg unødvendig lavt for, slik at de kan klatre på toppen av deg og nå høyere. Føler seg bedre. 

De presser meg ned på bakken, ned under jorden. Da er det ikke så lett å tenke at man er en stjerne, at man er bra nok, at man fortjener å være glad. Tanker som absolutt alle burde ha. Jeg gikk i hele fjor og ikke var glad for ting jeg fikk til - tenk det. Bare disse første ukene av 2017 har jeg følt på mer enn jeg gjorde i hele 2016 faktisk, og det er først nå jeg er glad for alt jeg gjør. 

Hvorfor tillater man det? Det skal i alle fall ikke jeg gjøre mer.


 



0  
    11.01.2017 - 21:11
     


Hvordan bli selvsikker!


Jeg har vært en såpass usikker person i tenårene at det virkelig gikk ut over min livskvalitet. Jeg gruet meg hver gang jeg skulle gå ut døren, om jeg var på skolen tenkte jeg at alle hatet meg, jeg følte meg som verdens styggeste, rareste, dummeste og idiotiske person hver eneste dag. Det er kanskje en del av å være ung, men samtidig har jeg en såpass tett dialog med dere lesere at jeg vet flere av dere sliter med dette. Ung eller gammel, det er ikke noe gøy å ha det sånn. Jeg har kommet ut av den boblen og er mer selvsikker enn noen gang - en følelse jeg unner alle - og vil derfor dele mine beste tips og triks!


 

foto: håkon jørgensen / makeup: dajana makeup / hår: amanda florentine


  Fake it til you make it - og her er det faktisk ganske greit å starte med å øve seg på øyekontakt. Jeg klarte aldri å se noen inn i øynene tidligere, ikke engang kjæresten min. Når folk holder øyekontakt med meg føler jeg meg trygg og interessant å prate med, og om du får andre til å føle seg på den måten blir med en gang hele situasjonen mer komfortabel. Du virker høflig og kul om du klarer å holde øyekontakt, og ikke minst selvsikker. Dette var det første jeg lærte meg for å bli mer trygg i meg selv, uansett hvor teit det høres ut. Babysteps, men JA, det funker!

 ♥ Jeg var mye alene i ungdomstiden min, og fikk høre fra en lærer at det var fordi jeg så bitchy ut. Hun kunne ha lagt det frem på en annerledes måte, men det var likevel sannhet i ordene hennes. For vær ærlig.. Om du ser en klasse/jobbkamerat stå i hjørnet med hodet bøyd og blikket festet på telefonen, har du lyst til å ta kontakt med vedkommende da? Sikkert ikke. Om du vil at andre skal ta kontakt, må du virke åpen for det. Det er ikke lurt å sitte å surmule med hendene i kryss og bare vente på at et sosialt liv skal ramle ned i fanget ditt. Enhver person som har et rikt sosialliv gjør en innsats for det, og for noen kommer det enklere enn for andre. Jeg har masse venner nå, men det har IKKE kommet lett.

  Tenk over dine gode kvaliteter og skriv dem ned. Om du er midt i tenårene og veldig hormonell er det lett å tenke "men det er da INGENTING bra med meg!" (for jeg har tenkt den tanken selv), men tro meg - det finnes absolutt mye bra ved deg. Uansett hvor nede og deprimert du føler deg, prøv å gi deg selv et klapp på skulderen og husk på tingene du får til. Om du fokuserer på de gode kvalitetene ved deg som menneske, så distraheres du litt fra alt det vonde. Det kan være noe såpas enkelt som 1. Jeg er snill. 2. Jeg er en god lytter. 3. Jeg løper raskt. 4. Jeg er flink til å danse 5. Jeg er tålmodig osv osv. Fokuser først og fremst på personligheten din, for når jeg har fått lignende råd om å skrive ned hva jeg har ment er positivt med mitt eget utseende, så kunne tankegangen fort bli slik: " Jeg har fine øyne.. Men kanskje ikke så fine bryn", om dere skjønner hva jeg mener. Selvsikkerhet er uansett et personlighetstrekk og har ingenting med utseendet å gjøre, i bunn og grunn.

  Tenk på hva som hindrer deg fra å ha god selvtilitt. Er det karakterene dine? Fordi du er introvert? Fordi du ikke har så mange venner? Det finnes en løsning. For eksempel: fikk du dårlig karakter på sist historieprøve, og derfor har du en dårlig følelse ovenfor faget generelt / framtiden din / om du i det hele tatt er smart? Da kan man tenke på følgende: om du virkelig øver hardt før neste prøve, om du får ekstra hjelp fra læreren og forteller om bekymringene dine, om du virkelig forbereder deg - vil resultatet bli annerledes? Garantert, ja! Min venninne Anne-Sofie var ikke spesielt flink på skolen før og interesserte seg kanskje ikke så veldig for det faglige eller å øve til prøver (dette var på ungdomsskolen) men hun tok et skikkelig tak og har nå best karakterer av alle jeg kjenner i tillegg til en kjempeinteresse for språk og historie, men kun fordi hun tok tak i seg selv og jobber hardt.Det samme kan gjelde om du føler at du ikke har mange venner. Spør deg selv: gjør jeg en innsats? Forteller jeg folk at jeg er ensom? Og om ikke vennene eksisterer i klasserommet - har du oppsøkt forum? Lett på internett? Det finnes vennskap i mange former nå for tiden, og min redning ble blogg og menneske på nettopp internett.

 ♥ Ikke unnskyld deg for alt mulig. Det verste jeg vet er mennesker som utstråler den der "sorry for at jeg eksisterer" holdningen, kanskje fordi jeg selv har vært så dypt inne i det. Å kunne beklage seg er en god egenskap om du bruker det rett. Derimot, om du unnskylder deg unødvendig kan du virke usikker. Det gir ikke mening, for du plager jo ingen ved å være med i en samtale eller si det du føler. Hvorfor skal du unnskylde om du ikke gjør noe galt? Og mener du det virkelig? Om du unnskylder deg hele tiden så mister det verdi. Om du unnskylder deg for alt, så unnskylder du deg for ingenting. Tenk på "unnskyld" som "jeg elsker deg", det burde ikke bli oppbrukt for da mister det betydning. 

 ♥ Snakk med fremmede. Om du skal være selvsikker, må du gjøre selvsikre ting. En av de kan være å snakke med fremmede! Og da mener jeg ikke han gale mannen i parken som er potensielt farlig, men du skjønner hva jeg mener. Det kan virke skremmende, men for hver gang går det bedre. I mitt tilfelle var jo dette ganske tilgjengelig fordi jeg har fremmede mennesker som kommer bort til meg hele tiden, så da begynte jeg å øve. Holde øyekontakt, stille spørsmål tilbake, smile og virke engasjert. Gi av meg selv, være personlig.  Om du nå tenker "ja, men den muligheten har ikke jeg", så tuller du litt. Hva med han som jobber på rema 1000? Hva med servitøren på resturanten? Hva med vaktmesteren på skolen? Tilfeldige fremmede på gata? Lurer du på hvor noen har kjøpt kjolen sin, spør. Synes du noen er pene, si det. Har noen fin utstråling, si det også. 

  Sist, men kanskje viktigst. Å være selvsikker er en prosess som ikke har en mållinje. Det kommer ikke til å funke hver eneste dag, og du kommer til å føle deg som verdens verste person noen ganger og som om all jobben du har gjort er for ingenting. Du kommer aldri til et punkt hvor du tenker "nå er jeg der jeg vil være", men du kommer til å se tilbake på "reisen" underveis og innse at du har kommet en lang vei. Pust inn, tenk på hvor langt du har kommet og fortsett framover.  

 



0  
    11.01.2017 - 18:10
     


STOLT I DAG






 

For et lærerikt år 2016 var. Jeg prøver å finne flere passende ord, men lærerikt er det eneste som føles riktig, både profesjonelt og privat. Jeg er stolt over det jeg klarte å utrette. Stolt av kontakten jeg fikk med dere lesere, som bare ble enda mer personlig og ekte takket være boken. Stolt av at dere stoler så mye på meg at dere åpner dere opp, og sender meg lange meldinger og lar meg bli kjent med dere også. Jeg kommer til å bli en god mor en dag, takket være en hel haug av erfaringer som jeg har fått på grunn av dere. Jeg har blitt så flink til å respektere og forstå mennesker, takket være dere. Jeg håper dere fortsetter å vise meg tillit i årene som kommer, for jeg har et ønske om å drive med dette i lang tid fremover. 

Om du ønsker å stemme på meg som Folkets Favoritt, om du mener jeg er tittelen verdig, så gjøres det her. Jeg ønsker så klart å stikke av med en pris, men jeg er faktisk glad uansett for alt. Virkelig. 



0  
    09.01.2017 - 16:56
     


God Morgen Norge neste



 

Hello jenter & gutter! Hva gjør dere denne fabelaktige søndag? Jeg spiser hjemmelaget pizza (som er min siste uten vegansk ost her i huset, men viktig å spise opp det man har!) og skal snart på kino får se passangers. Jeg er en sånn person som leser alt av filmanmeldelser, uavhengig av om jeg faktisk planlegger å se filmen eller ikke, og denne har jo fått dårlig kritikk. Men jeg forholder meg først og fremst til IMDB, og der scorer den bra.. Så da blir det meg, Mathias og kino i kveld!

Ellers skal jeg på God Morgen Norge i morgen tidlig for å snakke om at boken er nummer en - nok en gang. Det blir koselig! 



0  
    08.01.2017 - 20:03
     


EN UBEHAGELIG SANNHET


Da jeg var 6 år gammel fikk jeg for meg at jeg skulle bli vegetarianer. Jeg hadde ingen annen grunn enn at dyr er søte og at jeg likte katten vi hadde som husdyr, så da ble det sånn. Jeg og Anne-Sofie var vegetarianere i kanskje en dag, det funket fint helt til vi dro på rema 1000 og la merke til kyllingvingene som vi likte så godt. Vi sukket, men tok oss til takke med at vi i det minste hadde prøvd. Det var bare å trekke på skuldrene og kose oss med kyllingvingene. 

Det skulle ta 10 år før jeg gjorde noe med det igjen. Jeg og en venninne satt i stua hjemme hos meg og så på dokumentaren "the cove" samtidig som vi spiste kinesisk mat - fritert kylling og ris. Underveis i dokumentaren sprutet delfinblodet til alle kanter på skjermen, og vi så på hverandre og bestemte oss for å kutte ut kjøtt. Etter at vi hadde spist opp kyllingen tok vi hverandre i hendene og lovte å holde oss unna, men vi kunne spise fisk. Venninnen min sprakk etter to måneder og jeg har holdt det gående siden da. 

"Vegetarianere får ikke i seg næring" tenkte jeg før jeg satte i gang. Det kom nok til å ta meg to uker, og så ville jeg nok stryke med. Man dør vel uten kjøtt? Det var jo det jeg hadde lært meg, både på skolen, av foreldre og på tv. Etterhvert lærte jeg hvor mye sunnere det er å kutte ut kjøtt fra kostholdet sitt. Du minsker risikoen for kreft, diabetes og hjertefeil for å nevne noen få av en hel rekke sykdommer. Og etter noen uker som vegetarianer - istedenfor å dø av kjøttmangel - så fikk jeg motsatt effekt. Jeg fikk masse energi, kroppen min tok til seg næring på en annen måte og fordøyelsen min ble bedre. 

Etterhvert som årene har gått har jeg lært meg mye om vegetarisk kosthold, helsefordelene, miljøvern men ikke minst det etiske. Det finnes en rekke grunner til å kutte ut kjøtt, men dyrenes velferd står sterkt for meg. Jeg har sjekket ut hva som skjer på slakterier, både i Norge og i utland. Det er viktig å reflektere over, og å vite hva som skjer med dyrene før de blir kjøttet du ser i frysedisken, på pizzaen din eller på brødskiven. 

På industrigård for kylling i fjor.


 

Jeg har sett utallige videoer som viser dyreplageri tidligere - men etter at jeg ble vegetarianer så jeg det med nye øyne, for da visste jeg hvor lett det var å kutte det ut. Jeg kan leve uten kjøtt. Vi alle kan det. Å se tortur av uskyldige skapninger er forferdelig, og da jeg innså at vi ikke trengte kjøtt for å være sunne, så spurte jeg meg selv - hvorfor holder vi da på som vi gjør? Og det ønsket jeg et svar på. Jeg hadde håpet på et bra svar. Et logisk svar, for menneskehetens del. Jeg har sett filmer som er laget av og for kjøttindustrien for å lære om deres side av saken, jeg har snakket med bønder, jeg har vært på gårder, jeg har sett og jeg har hørt. Hva var svaret jeg fikk? Hva fant jeg ut?

"Fordi det smaker godt. Fordi vi mennesker alltid har gjort det. Fordi det er tradisjon. Fordi det er en vane. Fordi det er det jeg føler er rett. Fordi jeg er glad i bacon. Fordi jeg ikke vil føle meg utenfor". Der har du det. Svaret på hvorfor vi mennesker holder på som vi gjør. 

Ingen av disse grunnene er gode nok for meg. 


 


Nå holder jeg på å ta steget for å bli veganer, og første steg er å bli veganer hjemme i mitt eget hus, i første omgang (jeg må bare spise opp det jeg har hjemme av ost først, for å kaste mat er heller ikke bra). Jeg er kjempemotivert og gleder meg enormt til en ny fase av livet mitt! Jeg har følt litt på det de siste årene og hatt veganske uker / dager og perioder, men nå er jeg mer klar enn noen sinne. Egg og melk er heller ikke bra, for det handler også om å bruke dyr. Det er en hel debatt det tar for lang tid å gå inn på nå - men jeg anbefaler filmene forks over knives og cowspiracy som begge ligger på netflix. Fakta: vi får presentert at melk skal hjelpe mot beinskjørhet og er helt nødvendig i et kosthold. Norge er i Europatoppen på både melkedrikking, og beinskjørhet. Noen andre fakta:


 

Jeg har sett på det å være veganer som en slitsom greie. Ikke noe for meg. Unødvendig, for kjøtt er jo det "verste". Vanskelig. Komplisert. Stress. Og jeg har nok ikke vært alene om de tankene, veganisme virker sikkert drøyt og rart for mange. Jeg har tenkt at alle som er veganere er noen gærninger som ikke klipper håret og ruller rundt i gresset når det regner, og ikke har mobil. Det var min fordom, om man skal sette den på spissen. Og slik er det ikke i det hele tatt. Det er normale, oppegående mennesker som har tatt et standpunkt det står veldig mye respekt av. 

Jeg respekterer så enormt mye at folk tør å snakke høyt om dette emnet. Jeg tør sjeldent, fordi jeg føler meg slitsom og ekstrem om jeg forteller meningene mine om kjøtt til noen. Selv når folk spør meg pakker jeg det inn for jeg er så redd for at noen skal bli støtt eller fornærmet, så jeg svarer med "nei jeg spiser ikke kjøtt men ja jeg respekterer at du gjør det, og ja jeg synes det smaker godt". Det er så mye jeg vil si, men jeg lar være. Jeg syntes til og med det var flaut å starte på dette innlegget først, fordi jeg er redd noen skal føle seg.. brydd? 

Men nå har jeg innsett noe. Jeg er ikke ekstrem. Det er ikke ekstremt å ikke ville ville bidra til kjøttindustrien. Det er ikke ekstremt å ville ta vare på planten vår. Hvorfor er det teit? Hvorfor er det ekstremt? Hvorfor skal jeg føle meg som verdens største nerd om jeg sier meningen min - som faktisk ikke er tull og tøys, det er hardtslående fakta? Det er ikke en tro. Det er sannheten.

Det som er helt nerd, det som er ekstremt, er å bli brydd og fornærmet for at man ikke orker å sette seg inn i hvordan det faktisk funker. 


 

Jeg tror på at alle mennesker er gode. Jeg tror på at alle mennesker egentlig ønsker å kutte ned på kjøttforbruket, i alle fall litt, men at man ikke klarer / tør eller orker. Jeg tror på at dyrevelferd og miljø ligger nært hjertet til de fleste. Om du føler at det å skade dyr er feil, så vet du allerede hva som er rett. Å sitte i velferdstaten Norge å si "det skjer ikke her", er så utrolig naivt, og jeg tror virkelig bedre om dere enn som så. 

Litt mer fakta: 82% av barn som lider av hungersnød bor i land hvor mat er dyrket for å gi til dyrene i vesten - som vi igjen spiser. Det blir derfor litt merkelig å tenke på at vi i vesten samler inn penger for å mate barn i "den tredje verden" samtidig som man spiser kjøtt hver dag, når ressursene ofte allerede eksisterer der allerede.

 
 

Om du tenker over det, er det så banalt og så enkelt. Se for deg kjøleskapet hjemme. Se for deg en matbutikk. Hvor mange døde dyr kreves det for å fylles opp en passe stor matbutikk hver uke? 50 000? Og hvor er alle dyrene? På beitet? Nei, de er - i 90% av tilfellene - stappet inn i industrigårder. Jeg har aldri sett en gris gå rundt på en mark eller rulle seg i gjørmen. Men jeg har sett millioner av dem på matbutikken. At slakterier er brutale er en ting - men livene deres som leder dit er sjeldent gode.


Det eneste jeg vil at du som leser skal gjøre nå, er å kutte ut kjøtt en dag i uka. Bare en, i det minste til å starte med! Det er en fantastisk fin begynnelse, og det gjør så mye for både deg, dyrene og kloden vår. De aller fleste matbutikker i Oslo selger nå erstatninger for kjøtt, og det gjelder garantert de største byene i landet. I Harstad selges det på helsekostbutikker, så jeg regner med det er samme landet rundt. Meld deg gjerne inn i gruppene Veggispreik og Veganprat for inspo! 



0  
    08.01.2017 - 16:32
     


ÅPENT KOMMENTARFELT - SPØRSMÅLSRUNDE


Nytt år - og tid for spørsmålsrunde! Jeg svarer allerede i kveld så still meg spørsmål om alt du lurer på mellom himmel og jord, så setter jeg meg ned om et par timer. ♥ Jeg lover å komme med utfyllende svar!


 



0  
    01.01.2017 - 20:51
     


Fuck det året her


2016. Egentlig føles det som et grått og halvveis år, det føles ut som en kamerarull med iphone-bilder når det burde vært speilrefleks. Ok det der var en helt idiotisk metafor som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg. Dette året har vært picasa når det burde vært photoshop. Dette året har vært Michael Kors når det burde vært Chanel. Dette året har vært pølsekø på narvesen når det burde vært kø for å finne på noe smartere og bedre. Dette året har en følelse av at ingenting føles ut som en ekte følelse.

Jeg startet året ganske fint, i sånn cirka femten minutter gikk alt på skinner. Jeg vant to priser på vixen, fikk terningkast 6 for antrekket på spellemann (ja, de tingene betyr noe i min forskrudde verden), og jeg hadde fult av motivasjon til å sikte mot himmelen. Gjøre alt. Se alt. Så ble bildet av at jeg har sex spredt rundt og alt gikk bare nedover derfra egentlig. Jeg skrev bok, og det var alt jeg klarte. Det + drikke alkohol. Jeg ville aldri være alene, og om jeg alltid skulle være sosial endte det med alkohol. Det finnes alltid noen som skal på et event, tar noen drinker etter jobb eller skal feire en bursdag om man bare søker etter det, og da slipper man å gå hjem å legge seg med tankene sine. Det gikk så langt at jeg ønsket å legge meg inn på rehab fordi jeg - for det første - tenkte at jeg hadde et problem, noe jeg i ettertid har skjønt at jeg ikke har fordi jeg liker å ikke drikke og jeg kan fint ta bare et glass, men det var en periode på fem-seks måneder hvor jeg drakk hver eneste dag og ble helt ute av meg selv. Masse angst, 15 kg opp i vekt (som jeg nå er glad for), en rotete leilighet og et hode som ikke fungerte. Men - for det andre - jeg ville bare ha en pause. Fra hodet mitt og fra destruktive mennesker. Jeg ville aldri i livet ha bedt om en pause fra jobb, men en pause fra mitt eget hode på "privaten" skulle jeg gjerne ha tatt en gang i blant. At jeg klarte å skrive en bok i den perioden er for meg et under og et mirakel, og jeg er så utrolig stolt av meg selv for nettopp det. 


 

Jeg har aldri vært - og ble aldri - en person som drakk og dro på nash, desperat etter å aldri ende kvelden. Jeg har hele tiden vært klar for å legge meg tidligst av alle, og jeg har ikke hatt fylla med blackouts og oppkast. Men det ble noen drinker hver eneste dag, og jeg gikk rundt med konstant vondt i hodet, vondt i magen, svimmel og kvalm. Kroppen tåler det jo ikke. Kombiner dette med høyt tempo, dårlig kosthold, trening og lite søvn, så har man vel en oppskrift på katastrofe. 

Ikke misforstå, for jeg har opplevd mye kult. De sykeste festene, jeg har blitt kjent med mennesker som kommer til å være i livet mitt for alltid, jeg har skrevet bok (ja jeg skal påpeke det femten ganger), jeg vant en pris til på tampen av året og ble nominert til 6 nye priser på vixen. Men etter det med bildet så følte jeg meg så skitten og ekkel en lang periode, og jeg tenker ikke på det hele tiden lengre, men jeg kommer vel ikke til å være helt over det før jeg får en eventuell dom på saken. Da kan jeg legge det bak meg. Det var ikke voldtekt men det var et overgrep, og det har endret meg, selv om jeg hater å tenke på akkurat det. 

Ikke nok med det men jeg har følt meg så utrolig stygg. Jeg elsker kroppen min men jeg bare.. Har ikke orket å ta vare på meg selv. Forfalt, sett på meg selv i speilet og tenkt " NÅ må du gå å fikse deg" og så bare orket jeg ikke og tok enda en nap. Våknet, skrev, sov, våknet, skrev, sov. Og slik gikk det. Jeg ble følelsesmessig utilgjengelig og stygg. Når jobben din involverer at du skal ta bilder av deg selv hver dag, men at du bare grøsser hver gang du ser deg selv i speilet så forbanner du deg selv enda mer for at du ikke bare tar tak i ting og kan se ut som alle andre på internett. Men "alle andre" eksisterer ikke, ikke slik du tror. "Alle andre" sitter inne med angsten sin sjæl. 



 

Så HELDIGVIS er dette året snart over. Jeg ser fram til en ny start med masse kjærlighet, følelser, rolige omstendigheter og mindre spontanitet. Jeg vil stå opp klokken 09, være hjemme på ettermiddagen, spise middag, trene, se på serie, skrive og sove. Det vil jeg ha. En trygg armkrok og en lille Charlie sammen med meg. Gode venner jeg møter et par ganger i uken. Mindre reiser. Ta vare på meg selv, ta vare på øyeblikk. Se besteforeldrene mine oftere. Være den jeg egentlig er. Aldri la noen, eller noe teste mine verdier igjen. Jeg ble sammen med en person som ikke var snill mot meg, jeg følte det inni meg men ble så manipulert + alle så det rundt meg, og da det endelig ble slutt måtte jeg deale med konsekvensene etter alt som hadde pågått i forholdet - rettsak pga vold, bildespredning, stjeling og what not. Det kan skje alle å havne i en slik destruktiv situasjon, og selv om det har tatt et år å rydde opp i det rotet så er jeg klar for å VÆRE MEG. Med folk jeg elsker og folk som elsker meg tilbake. DET skal bli mitt 2017. 

Mest av alt krysser jeg fingrene for å overleve 2017 og kunne skrive enda et slikt innlegg neste år, og at jeg enda har alle jeg elsker rundt meg, friske og raske. For det er ikke en selvfølge, det heller. 

 



0  
    31.12.2016 - 20:09
     


private bilder fra telefonen min - del 2




Meg og Joakim på spa tidligere i år. Vi tok en ganske "hot" bildeserie og koste oss masse. Den dagen var så fin, med min elskede venn. 



Ett av mine favoritter, spart på telefonen. Jeg tror 40% av bildene jeg har lagret på telefonen er dikt eller sider fra bøker.


 

Ett fint øyeblikk, backstage på en shoot i vår. Altså jeg elsker kroppen min så mye etter at jeg gikk opp i vekt, jeg tør ikke trene kondisjon lengre fordi jeg er så redd for å miste de kiloene. Og så liker jeg at det ser litt.. "bølgete" ut på låret? Slik som de fleste kvinner hater, tror jeg. Jeg elsker det, for det er så ekte. Og at puppene mine har begynt å henge, det digger jeg også. Alder, come at me!



Litt mindre sexy. Rød som en tomat etter ansiktsbehandling.



Da jeg ikke fikk lukket waist-traineren som passet perfekt før, hehe. Det hadde jeg det mye morsomt med.



Meg og den nydelige hunden til Sandra Lyng som jeg er så glad i. Både hunden, og eieren. <3



Meg og vokalisten i Bastille som ga meg om å være med tilbake i turnebussen og dra til Berlin (?). Angrer på at jeg takket nei, backstage er livet mitt. :(



Anne-Sofie, Amanda og meg før en kveld ute her i Harstad. De nydelige jentene mine som jeg har holdt sammen med i flere år.



Meg og John som er med meg på hvert stopp på bokturneen, her på scenen i Moss. 



Og til sist - litt tilbakeblikk kjærlighet fra meg og min! 

 

 



0  
    30.12.2016 - 19:48
     


En historie om kjærlighet


Jeg vet at mange av dere har blitt nysgjerrige når dere har sett instagrammen min og snapchattene mine. Så jaaaa..  Meg og Mathias. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte engang fordi det er en så lang og komplisert historie. Jeg får bare prøve, og du som leser får prøve å henge med. 

Som noen av dere allerede vet har vi kjent hverandre i 11 år nå, og han var den første jeg ble forelsket i noen sinne. Herregud, jeg har vært forelsket i han halve livet så jeg kan faktisk ikke huske hvordan det er å ikke være det. Det ble sykt mange år med fram og tilbake, bestevenner, andre kjærester og alt som hører med å være tenåringer før vi begynte å holde på da jeg var 16, og en stund etter ble vi sammen. Vi var kjærester i et par år, og det var for det meste helt fantastisk, men også veldig turbulent fordi jeg hadde det så psykisk vanskelig og ikke klarte å ta vare på meg selv. I perioder ga jeg han absolutt all skylden for hvordan ting var i hodet mitt, om jeg hadde dårlig selvfølelse var det hans feil, om jeg ikke følte meg pen var det hans feil, om jeg følte bloggen min sugde var det hans feil, osv. Dere som har vært på den måten selv vet hva jeg snakker om, men for et "normalt" menneske er det sikkert vanskelig å sette seg inn i.. Men er man deprimert, så er man. Som sagt var vi sammen i noen år, flyttet til Oslo men bodde bare sammen i noen måneder før det ble slutt. Det er sikkert en million grunner til hvorfor det ble sånn, og selv om det var helt forferdelig er jeg veldig glad for det nå. Da fikk jeg gjort noen ting på egen hånd, feilet masse, lært masse og vokst som person. 

Uansett, det ble slutt i 2014 og etter det har jeg hatt perioder som kan gå over enten noen uker eller noen måneder hvor ting har vært kjipt. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har vært trist og nedfor flere ganger per måned fordi jeg har savnet han så mye, ikke nødvendigvis kun som kjæreste men som person fordi når jeg er med han så blir jeg hel. Jeg er nesten avhengig og det er det skumleste jeg vet om.. Helt siden det ble slutt har vi hatt perioder hvor vi har møttes og bare låst oss inn i en egen boble hvor det ikke finnes en verden utenfor, og så går man ut fra den boblen og tilbake til sitt vanlige liv med andre mennesker og andre prioriteringer. 



 

For en stund siden satt jeg hjemme i stuen min og var lei meg på grunn av savnet, som jeg så ofte er. Jeg så på Fetisha og sa, nok en gang, hvor mye jeg savnet Mathias. Hun så tilbake på meg med et oppgitt blikk og svarte "herregud det gjør du jo alltid, ta å gjør noe med det nå da", og det kunne egentlig ikke ha vært på en verre timing for nå bor vi i ulike land. Uten å egentlig ha hatt noe særlig kontakt det siste året (vi har møttes sånn 4-5 ganger kanskje), så ringte jeg han å spurte om han kunne komme til meg på besøk litt, uten å egentlig stille noen spørsmål tok han fly i seks timer for å være med meg i et døgn. Og nå har vi holdt på med det der en stund, reise fram og tilbake å være sammen når vi kan, ha kontakt hver dag og bare se hvordan det går. Og hvem vet hvordan ting kommer til å bli i framtiden, jeg er bare så sykt takknemlig for at jeg har fått oppleve ekte kjærlighet med akkurat han. Med han føler jeg meg som verdens vakreste, kuleste, smarteste og beste person, jeg føler meg så trygg. Det er som om vi kunne ha blitt plassert hvor som helst i verden, i trygge norge eller et annet, farlig sted, og det ville ha føltes trygt fordi når det bare er oss føles det som om alt forsvinner uansett. Det er "større enn livet", og jeg slutter å være redd for døden, og alt som kommer etter. Det føles som evigheten.

Det finnes heller ingen som kjenner meg så godt, er så snill mot meg, gjør så mange fine ting og sier så mye fint som han. Jeg får oppleve veldig mye romantisk som andre sikkert bare kan drømme om. Det har alltid bare vært oss, på en måte. Alt fra nære venner, til bekjente, blogglesere og mamma er glade når vi "finner tilbake", for det er bare sånn det er ment å være. 

 

Men nei, vi er ikke kjærester akkurat nå - ikke per definisjon, men det føler jeg ikke vi trenger å være heller fordi det er mer enn som så. Det er genuin kjærlighet og respekt for hverandre som ikke går over, og det er vakkert. Jeg har aldri i mitt liv sagt noe slemt om han og det ville jeg aldri ha gjort heller - jeg vet at det er samme tilbake - og det kan man ikke si om mange mennesker. Det eneste jeg vil i livet mitt er at han skal ha det bra og være frisk, få til det han ønsker og leve det livet han vil. Og så er jeg helt rolig for jeg vet at det er oss uansett, på en eller annen måte. Inni hjertet og på ekte i sjelen så er det oss, energiene våre er de samme, og vi ER det samme. Vanskelig å forklare, men "kjæreste" blir på en måte et så vagt begrep for å beskrive det. Nå drar han snart til utlandet igjen og jeg kommer til å være i Oslo, så da blir det en stund til vi sees igjen - men jeg tror jeg skal dra på besøk til han i januar en gang, så kommer kanskje han i februar osv.. Vi får se. 

Nå har jeg litt noia fordi dette er så utrolig privat, men jeg får skylde på meg selv når jeg velger å dele små innblikk på andre sosiale medier. Du som leser er jo også viktig for meg, så da vet du hva som skjer i livet og hodet mitt for tiden. :) 



0  
    27.12.2016 - 18:51
     


Beklager at våre liv er mer verdt enn deres


I disse dager, faktisk i akkurat dette sekundet, mens fingrene mine hamrer mot tastaturet i min trygge lille leilighet, pågår det verste massemordet i nyere tids historie. Vi trenger ikke å fly langt - vi trenger egentlig ikke bevege oss i det hele tatt, for vi ser alle opp på den samme månen i kveld. Der er det også natt, vi er i samme tidssone. Der vi kan legge oss med hodet på puta og sove trygt i kveld, går andre en usikker natt i vente med sine siste dager i vente. Aleppo, Syria.

8000 mennesker. Så mange hadde vi plass til i Norge. Resten bryr vi oss ikke om, for våre liv er så mye mer verdt - og de 8000 som faktisk får komme inn er bare så vidt, for det er jo tross alt ganske mange, og herregud så slitsomt med alle disse kultuforskjellene, nei huff om vi må anstrenge oss litt! Stakkars oss! Men om Amerikanere ønsker å flykte til Norge fordi trump har blitt president? Det er helt OK! Å være politisk flyktning er jo helt fair, så lenge du er fra vesten. 

Det er barn vi snakker om. Og her står folk og deler statuser på facebook og slår "ring rundt" Sylvi Listhaug, fordi hun mener jo så utrolig mye bra -fordi våre liv er jo så dyrebare og mer verdt enn deres, så hvorfor ikke? Våre barn betyr mer enn barna som nå er fanget og venter på døden, for vi må passe på våre egne og vi skal stenge grensene og slå ring rundt om hverandre fordi våre liv er så forbanna utrolige, og vi er så fantastiske som hadde flaks og ramlet over oljen og har luksusen av å kalle oss selv "deprimerte" fordi vi stresser litt. At vi skal kunne kose oss med våre psykiske sykdommer og penger fra NAV er mer verdt enn dere, for så lenge vi har det bra - hvem bryr seg egentlig?

En lokal politikar i Harstad uttalte da asylmottaket ble lagt ned, at lokalbefolkningen i Harstad "trenger en pause nå". Ja, helt rett. Vi trenger en pause fra at mennesker som trenger hjelp skal få bo i et lite hus, nærmest isolert på toppen av en bakke. Vi vil ikke møte dem på butikken, se dem i gatene eller vite at man faktisk hjelper noen som våre dyrebare skattepenger kan gå til. Huff, det er jo så sykt slitsomt, for vi må jo tross alt ha ny rundkjøring - drit i om mennesker dør, så lenge veiene våre er gode å kjøre på. 

Nei. 


 

Nå går folket i Aleppo sine siste dager i møte. Det måtte altså bli de siste dagene for at man skulle våkne opp. Det er så mørkt, det er dystert, og dette kommer framtidige generasjoner til å skamme seg over på vegne av oss, likt som vi har skammet oss over tidligere generasjoner. Lærer vi aldri? 

Man kan spørre seg hvordan hat kan vinne over kjærlighet, når kjærlighet er så mye sterkere. Hat vinner aldri over kjærlighet - men likegyldighet og egoisme gjør, og det er beklageligvis det majoriteten av  priviligerte mennesker føler på.

Glede, sorg, redsel, hat og smerte føles likt uansett hvem du er og hvor du bor. Mitt liv startet likt som deres. Det gjorde ditt også. Beklager at noen er av den oppfatning at våre liv betyr mer enn deres. Det gjør de ikke. 

I kveld er jeg virkelig lei meg - men jeg får likevel sove trygt i natt. Det er så forbanna mye mer enn mange millioner mennesker i verden får. 


Bilder: Vice & Dagbladet 



0  
    13.12.2016 - 21:03
     


å finne tilbake


Jeg vet at jeg har tatt et par dagers pause fra dere, ingen er mer klar over det enn meg. Nå tror jeg ikke at dere er en gjeng moraliserende mennesker som vifter med knyttneven på andre siden av skjermen, jeg vet at dere forstår, men ordene triller likevel ut av meg som en slags forsvarstale. Dere skjønner, og dere vet, fordi dere er smarte, at en gang i blant må man gå seg vill på veien for å finne tilbake. Gå seg vill blant alle klikkoverskrifter og lurerier for å tjene penger, mens jeg står midt i tornadoen og roper for full halls uten å bli hørt. Metaforene mine gir kanskje ikke mening, men det gjør til tider ikke denne bransjen heller. Jeg har bare så utrolig stort behov for at alt jeg gjør i jobbsammenheng skal være genuint og da må man tenke seg litt om. 

Jeg vet ikke hvordan det er å være offline. Ingen av oss gjør nok egentlig det. Å leve et liv uten å bli konstant påvirket av hvor fete liv alle andre lever, uten å føle at man selv ikke strekker til eller uten å føle at man alltid må være morsommere eller kulere og produsere noe nytt. Det siste jeg ønsker er at bloggen min skal være et sted man klikker seg inn på og føler "herregud, jeg burde ikke vært meg, jeg burde vært Sophie." Derfor må jeg gå et par runder, en eller to eller hundre runder i året, hvor jeg reflekterer over hele greia og kommer fram til et svar. Et slags svar på hvordan jeg skal kunne bruke denne stemmen min riktig.

I går var en emosjonell dag på en vakker måte. Jeg var på boksignering i Skien og kombinasjonen av julekoret som sang på siden av meg, og ungdom etter ungdom som kom skjelvende med tårer i øynene for å få boken sin signert gjorde noe med meg. Hvordan er det nok av meg å bare skrible ned navnet mitt i en bok å si "takk for at du kom"? Det føles ikke nok.

Videre gikk turen til Nobels Fredspris hvor jeg så klart fikk se, nok ett par, hva jeg kjemper for. Å kunne bli hyllet av mennesker og jorden vår for å gjøre noe som er større enn en selv. Ikke selfies, og sminke eller klær, selv om jeg liker det også, men jeg elsker det ikke. Jeg elsker å hjelpe mennesker. Jeg elsker å gjøre en forskjell og jeg hater at jeg kaster bort plattformen min på å "finne meg selv", når det kanskje er nettopp den delen av reisen dere liker å ta en del av også.

Nå fikk jeg skrevet litt fra meg. Det var godt. 



 

Sovende på vei hjem fra boksignering i går. Jeg tar dere sånn til meg, alle sammen. Dere sorger, gleder og bekymringer blir som observert inn i min lille kropp, så jeg sovner alltid etterpå. Drømmer om en finere verden, kanskje. En verden hvor vi alle er snille mot hverandre, og hvor alle var omringet av så mye kjærlighet som meg. 



0  
    12.12.2016 - 13:47
     


"er du sikker på at du skal spise mer?"


For en stund siden hang jeg med en gutt jeg holdte på å bli kjent med, og vi koste oss med å spise masse godteri vi hadde handlet inn. Vi satt på sofaen og så på en film, og jeg lente meg mot bordet for å hente meg enda en håndfull med smågodt. Da jeg satt bøyd kløp han meg i magefettet og sa, med humor i stemmen, "er du sikker på at du skal spise mer?". 


 

Man kan trygt si at jeg ble rasende, det krevde alt jeg hadde å ikke slå han i ansiktet med knyttneven, velte bordet eller brenne ned leiligheten hans. Istedenfor stormet jeg ut av stuen og ventet i et par minutter slik at han kunne komme etter å trøste meg - og når han gjorde det, kjeftet jeg på han for at han fikk meg til å føle meg tykk. Han unnskyldte seg gang på gang, men det tok flere uker før jeg var helt over sinnet mitt. 

I løpet av de neste ukene analyserte jeg kroppen min opp og ned, og fant stadig nye feil jeg aldri hadde lagt merke til før. Det var min første tanke fra jeg sto opp og til jeg la meg om kvelden. I tillegg sluttet jeg å spise foran han, veldig stakkarslig - som var min sinnsyke måte å få han til å føle seg dritt på, for da måtte han unnskylde og fortelle meg nok en gang hvor fin jeg er. 

Når jeg ser tilbake ville ikke ordene hans hatt noen effekt om jeg ikke hadde vært usikker fra før av. Istedenfor å akseptere at dette var min egen usikkerhet la jeg all skylden over på han. (VIKTIG! Jeg sier ikke at det han gjorde er OK, for det var en ganske kjip og unødvendig ting å si, men jeg bruker det som et eksempel for å komme fram til et større poeng).

Om det samme hadde skjedd med meg i dag ville jeg mest sannsynlig bare ha ledd, kalt han idiot og sagt "ja, jeg skal faktisk spise mer godteri, og kanskje enda mer etter det igjen", og så hadde vi vært ferdige med det. Ikke noe krangling, ikke noe gråting, ikke noe spill for å gi dårlig samvittighet, ikke noe avsky og ikke noe drama. 

Jeg liker kroppen min akkurat som den er, så hvorfor skal jeg la noen andre påvirke det? Valget er opp til meg og jeg velger å forme mine egne meninger angående hvem jeg er og hvordan jeg ser ut, jeg ønsker ikke å være avhengig av at andre skal ta de avgjørelsene for meg. Om noen kommenterer noe angående deg, og du reagerer på det, så er det fordi du er usikker i utgangspunktet. 

Når du lar usikkerhetene ta kontroll over deg, så kommer du alltid til å være på vakt og legge merke til hva som helst som kan trigge disse følelsene av usikkerhet. Du leter alltid etter kritikk eller at noen misliker deg, kanskje sier noe du muligens tar deg nær av eller ser på deg feil.. Om du først vil, så lover jeg deg at du finner hat over alt.  Om du går ut i verden og forventer å bli avvist, vil du finne avvisning i alt og alle. 

Om kjæresten din oppfører seg litt fraværende i 10 minutter kommer du til å tolke det som at han har mistet interessen og ikke synes du er tiltrekkende lengre. Du kommer til å tro at folk på jobben er sure fordi du er irriterende og plagsom, og at de skulle ønske du ikke jobbet der. Du kommer til å føle at sjefen din synes du er inkompetent fordi han ikke smilte til deg akkurat den dagen. Du skjønner poenget mitt? Hvem ønsker å gå rundt i livet og føler det sånn? 

Når du tenker på det, så er det egentlig bare rart at folk reagerer så sterkt til et par stygge kommentarer. Konstruktiv kritikk er en ting, men drittslenging er noe annet som bør være totalt uviktig for alle og enhver. Hvorfor trenger du å bli påvirket?

Om noen sier noe slemt til deg - hva faen har det å si! Whatever! Kanskje det er det de føler, men hvem bryr seg? Ingen er perfekt, vi har alle feil og det beste vi kan gjøre er å akseptere dem eller jobbe med å bli bedre i de områdene det lar seg gjøre. Og om det noen sier om deg ikke er sant, så SERIØST, hva faen har det å si! Du vet jo at det ikke er sant. 

Poenget mitt med dette innlegget er: bygg en sterk grunnmur av tro på deg selv, den kan du alltid hvile på. Når du har det, så kan aldri noen påvirke tankene dine om deg selv og det er så deilig! Vi er alle på en reise, hver og en av oss. Ingen er ferdig utviklet eller formet som menneske. Om du kan akseptere det og være snill mot deg selv, kommer livskvaliteten din (for å ikke snakke om, forholdene dine) til å bli så mye bedre! 

Lykke til! 

 



0  
    05.12.2016 - 21:20
     


GJØR DU MER ENN Å DELE?


"Noen andre tar sikkert kontakt". 

Det er slik jeg har pleid å tenke hver eneste gang jeg ser en sak bli delt om noen som trenger ekstra hjelp i julen på grunn av trang økonomi eller ensomhet. "Noen andre". Jeg mener, det er jo så mange som leser, som deler og liker, så noen må da garantert ta tak? Så trykker man liker, og føler man har bidratt. En tommel opp mot en ensom jul, og noen som sitter i andre enden med uendelig mange likes på facebook, men få å tilbringe julen med.

For nøyaktig to år siden, på denne tiden av året, kom jeg over en sak som traff hjertet mitt. Helt ærlig er jeg et veldig følsomt menneske og jeg leser nok saker som berører meg hver eneste dag ? uten at jeg gjør noe. For nøyaktig to år siden, på denne tiden av året, leste jeg en sak om en mor som ikke hadde råd til julegaver som hennes to sønner kunne få under treet. Hun sto fram med bilde, men uten etternavn for å skjerme barna sine, og jeg tenkte, for første gang i mitt liv, ikke "noen andre". Jeg tenkte, nå gjør jeg noe. Det tok tid å få tak i denne kvinnen, la oss kalle henne Lene. Men etter et par dager, etter mange telefonsamtaler og på kanten truende mailer til journalisten som hadde skrevet saken og ikke ville gi meg kontaktinfo, så klarte jeg det endelig.

"Det er sikkert mange som har tatt kontakt" begynte jeg. "Men jeg ønsker likevel å gjøre noe for deg og dere". Til min store overraskelse var det ingen, ikke en eneste en, som hadde prøvd. Ingen hadde strukket ut en hånd, til tross for flere tusen likes på facebook, og til tross for at mange hadde skrevet i kommentarfeltet at de skulle gjøre noe. Menneskene som hadde ropt så høyt om alle gavene de skulle gi, pengene de skulle sende og åpne dører på julaften, skrev det kun offentlig og lot det bli med det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sjokkert, men man burde vel ha skjønt det. De aller fleste føler at en tommel opp på sosiale medier eller en deling av en sak er nok. Da har man hjulpet, men egentlig har man kun hjulpet seg selv og sin egen samvittighet. Det er en skadelig tid vi lever i hvor delingsdynamikken og det å offentlig være en helgen skal bety mer enn å faktisk ta steget å hjelpe de som trenger det. For hva har det å si om man ikke kan vise at man hjelper? Om du ikke kan dele bilder av at du er snill? Om Lene ikke vil stå fram med navn og barna hennes vil bli skjermet, vil du da hjelpe? Om du ikke kan skrive en status på facebook om hvor snill du er som åpner dørene dine i julen?

Det finnes heldigivs mange gode mennesker der ute, og de godeste har ikke behov for å vise det. Om man er snill, så er man det fordi man ønsker, ikke for å høste liker-klikk eller oppmerksomhet for sine gode handlinger. Og hver eneste gang jeg ser en sak bli delt på facebook om noen som trenger det, klarer jeg ikke å la være å tenke, gjorde du noe mer enn å dele?

Det at jeg satt i senga mi og tenkte "jeg", istedenfor "noen andre", er det beste jeg har gjort i i hele mitt liv. Og ja, det er kanskje egoistisk av meg ? men at jeg fikk kontakt med Lene har gjort så uendelig mye for meg også. Jeg feiret aldri  julaften med dem, men jeg har fått gjort så utrolig mye annet. Jeg får ta med sønnene hennes på kino. De får være med meg på tusenfryd. De kommer hjem til meg og ser på Disney, vi kjøper store mengder godteri og så slapper vi av. Jeg er tanten de ikke har, jeg er barnevakten som er kul og lar dem få være våken lenge, barnevakten moren ikke har hatt råd til tidligere sånn at hun nå endelig, en gang i blant, kan ta seg en dag fri. De får være med på tv-innspillinger, det synes de er skikkelig stas. Jeg føler de har blitt en utvidet familie for meg, og for det er jeg evig takknemlig. 


 

Jeg skriver ikke denne saken for å fremme meg selv som menneske, selv om jeg absolutt føler meg bra når jeg skriver disse ordene. Men jeg er ikke stolt over meg selv, for det skulle strengt tatt bare mangle.

Det er mange som er ensomme i julen, det er mange som ikke har råd til å gi barna julegaver. Men det er ikke bare rundt jul, det er hele året. Hver dag er det foreldre som sliter med å ikke kunne sende barna på skidag med de andre i klassen, hver dag er det foreldre som ikke får kjøpt bursdagsgaver, hver dag er det foreldre som ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes. Og du som leser vet dette.

Du vet det fordi du deler, fordi du trykker liker og fordi du føler deg bra så lenge du har gjort det. Trykk, liker, del. Men det er ikke nok. Spør deg selv - hva har jeg gjort for å glede noen i julen, annet enn å trykke tommel opp? 



0  
    04.12.2016 - 19:49
     


TING DU IKKE VISTE OM MEG


-  Jeg er helt besatt av å skrive lister, og har  "topp 10 navn på et barn / topp 10 leppestifter / topp 5 filmer jeg vil se" osv lagret på telefonen min. Man kan gjerne lese igjennom alle tekstmeldingene mine, så lenge man ikke rører notatene mine! Dette er forsåvidt også en liste, haha.. 

- Jeg har begynt på ikke bare en, men tre skisser til nye bøker jeg vil skrive. Jeg er så glad og gira for det! Jeg skriver hver eneste dag, og jeg jobber virkelig hardt for at bøker skal være min greie.

-  Og.. En av bøkene er noe mange av dere virkelig har ventet på! Kanskje flere av dere klarer å gjette hva? 

-  Følg med i 2017, da blir det sminekurs med meg og... Det er alt jeg kan si så langt!

- Jeg blir seriøst irritert når jeg hører en låt fra 1975 eller the script. Anne-Sofie kommer sikkert til å synes jeg er helt gal som sier dette, men jeg liker virkelig ingen av de bandene og DEEET kan bli problematisk, siden det er min bestie sine favoritter. 

- Når jeg er DJ har jeg alltid dette backstage: babybell, sushi, champagne, hvitvin, red bull, vann, druer, bananer, potetgull og smågodt. Og en hel haug med venner!

- Jeg blir aldri redd av skrekkfilmer, men "lights out" gjorde et eller annet med hodet mitt. Herregud, bare jeg tenkte på den nå fikk jeg faktisk frysninger og ble litt stressa. 

- Jeg har alltid vært besatt av å skrive, og å lage historier i hodet mitt. Jeg pleide å glede meg til tentamen på skolen og jeg endte ofte opp med å svare på flere oppgaver enn nødvendig, bare for gøy. Nå som jeg har min egen bok, og den er så suksessfull (og dette er før julesalget!) føles det helt sykt og det er virkelig en drøm i oppfyllelse! Hver dag våkner jeg opp og er i sjokk - det er så kult! Det føles fint at jeg har noe som kan leve videre etter min død en eller annen gang. Og neste år blir enda bedre!

- Jeg har investert en del av pengene mine i aksjer.

- En av de fineste følelsene jeg vet om er å gi folk lønn, at jeg kan hjelpe noens liv til å bli lettere økonomisk ved å gi dem jobb. Og at jeg gjør akkurat det for flere mennesker er fantastisk!

- Når jeg kjenner at angsten kommer krypende hjelper det for meg å telle alle fargene i et rom. Jeg husker ikke hvem som fortalte meg det, men det hjelper meg virkelig. 

- Charlie er enda min og lever, til de som har etterspurt den lille pelsdotten. :) 



Foto: Nadia Nordskott 



0  
    01.12.2016 - 17:10
     


Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette.


Jeg burde ikke skrive dette. Kanskje ikke trykke publiser. Nei Sophie, la være. Jo Sophie, skriv det. 

Klokken er 03:23. Det er åpenbart mørkt ute, og jeg kan se hvordan enhver nabo på andre siden av gaten har slukket lysene sine for lengst. Jeg kan heller ikke høre noen andre lyder enn mine egne fingre som treffer tastaturet, en bil som kjører forbi i det fjerne og min egen slitsomme tinnitus som piper i øret. Det er lenge siden jeg har skrevet et innlegg på natten, fordi jeg har følt at ordene mine ikke er interessante for noen andre enn meg - og hva vet vel jeg, kanskje ingen leser akkurat denne teksten, kanskje ingen bryr seg, kanskje alle har det for travelt. Men det føles godt å få ut tankene mine, om så det kun blir for meg selv. Kanskje jeg aldri trykker publiser. 

Jeg blir nesten tvunget til å ligge her å skrive, som om hjernen min er nødt til å få et utløp. Alle bøkene er lest ut, jeg har ingen serier å se på, og jeg har glemt koden til min egen mobil så scrolling opp og ned på instagram eller snapchat må jeg se langt etter. Kanskje like greit, får man noen sinne noe ut av det uansett? Derfor liker jeg blogg. Jeg håper ikke blogg forsvinner, for midt blant alt det overfladiske kommer det noen ganger en dypere mening, noe viktigere, noe fint. Det finner man aldri på disse appene hvor alt skal gå så fort. Blogg gjør at alle unge mennesker har makten til å påvirke. Du kan påvirke om du skriver rett ord til rett tid. Du kan forandre noe. Er ikke det viktig, så vet ikke jeg.

I sta tenkte jeg på om jeg skulle be til Gud. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg kom fram til den tanken, for jeg er ikke religiøs, og om jeg skulle be til en Gud ville det ha vært å be til en høyere kraft enn meg selv, så det er vel på en måte en gud, selv om jeg ikke ser for meg en mann, slik som det er beskrevet i bibelen. Uansett, man tenker så mange tanker, så veldig fort, så å forklare hvordan jeg kom fram til tanken om Gud er komplisert. Men jeg så for meg lillesøsteren min, mamma og pappa. Jeg så for meg at jeg tar for gitt å kunne komme på besøk til dem om en måned, hvordan jeg tar selve livet for gitt, for ingen har garanti for en morgendag. Den tanken gjorde vondt, at jeg ikke setter pris på livet slik som jeg kanskje burde. Jeg er ikke redd for å dø, for det er et nytt kapitell og noe annet å gi seg ut på, men jeg er redd jeg ikke setter nok pris på dette kapitellet og alle som er en del av det, før det er for seint. Jeg så for meg Mathias, som jeg elsker så jævlig mye, og det er kanskje feil å skrive det på en blogg fordi det er så privat, men det er sånn det er og jeg lurer på om noen andre har det på måten. Om noen andre har det sånn som vi. Om det noen gang kommer til å gå over. Så tenkte jeg at jeg tar for gitt å få se han igjen også, og om noe skulle ha skjedd med han så ville det ikke vært noe poeng for meg å leve mer. Jeg hadde ikke tatt selvmord for det hadde jeg ikke turt eller klart, men den delen jeg liker best ved meg hadde bare blitt borte, og da kunne jeg like gjerne vært død. Jeg tror det er ekte kjærlighet, den delen av meg som er finest, mest genuin og god er den som kommer fram på grunn av han, eller oss, enten vi er sammen eller ei, lang tid siden eller ei, jeg vet at det er sånn og det kalles vel ekte kjærlighet, eller første kjærlighet, hva vet vel jeg. Hva vet vel vi. Det hadde uansett ikke vært noe poeng å fortsette. Jeg vet bare at jeg hadde blitt en kjip og kald og tom person, men jeg hadde fortsatt, men jeg hadde ikke klart å skrive mer. Ikke noe som hadde vært verdt noe, i alle fall. Jeg har opplevd å være forelsket mange ganger, men jeg har kun opplevd å elske noen en gang og det er helt forferdelig, fint og overveldende og jeg kan ikke forstå hvordan noen klarer å oppleve det med flere enn en person. Jeg har trodd jeg har det, men jeg vet nå at jeg ikke har. Om man elsker noen går det ikke over. Det har tatt 11 jævla år for min del, og det har enda ikke gått over. Jeg vet at det ikke kommer til å gjøre det heller. 

Så jeg lå her å tenkte på om jeg skulle be til Gud, en Gud jeg ikke tror på, kanskje for å si takk på en måte, for at jeg aldri har trengt å føle på en sånn smerte av å miste noen. Be til gud om at Tinnitusen min skal gå bort i samme slengen, kanskje. Og med en gang jeg skriver de ordene lurer jeg på om han, eller det, kanskje eksisterer likevel og om det egentlig er lurt av meg å skrive disse ordene. Om det er lurt å tvile, for kanskje det slår tilbake på meg da. 

Der etter kom en merkelig følelse. En følelse jeg noen ganger får. Den er helt umulig å beskrive men det er som om jeg, i små sekunder, blir i sync med universet. Jeg, og du, vi er universet. Det er en stor tanke på tenke på at jeg aldri har vært ingenting. Jeg har alltid vært et eller annet, som har blitt noe, som har blitt noe, som har blitt meg. En stein, kanskje? En komet? En planet? Som ble til en celle eller et atom som ble en sædcelle og som ble til meg? Det er rart å tenke på, men noe har jeg alltid vært. Noe har du alltid vært. Så noen ganger får jeg denne følelsen av å være i kontakt med universet, og denne fikk jeg av å tenke på Gud nå. 

Og dette kommer til å høres enda rarere ut, men jeg føler at jeg husker et tidligere liv. Jeg tror ikke man dør, så blir man født på ny som et annet menneske eller dyr. Men noe er det - og jeg har et klart og tydelig bilde i hodet - eller egentlig er det ikke et bilde  engang, det er en følelse. Jeg kan føle en følelse av et annet minne som ikke tilhører meg, den følelsen tilhører ikke meg, og det er så sykt rart. Og så kan jeg se for meg en farge. Mørkeblå. Den fargen popper opp i hodet mitt når den følelsen kommer, og den kom nå. Den kom på fredag også. Og så plutselig kan det gå noen år, før den kommer igjen og jeg får en slags Deja Vu, uten å oppleve en Deja Vu. Og jeg er ikke spirituell. Jeg vil ikke utforske denne delen av meg, for jeg vet jeg bare kommer til å få en million spørsmål flere enn svar.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. God natt. 



 



0  
    29.11.2016 - 03:45
     


JEG BLIR PROVOSERT


Noe av det fine ved å leve, er jo at man kan være flere ting på en gang. 

Er det ikke fantastisk?

Man kan være sterk, og man kan være svak. Man kan være opptatt av utseendet, men samtidig være opptatt av miljø og politikk. Man kan bruke en time på å sminke seg, men samtidig drive sin egen business. Noe av det jeg liker aller best i hele verden er å jobbe hardt. Jeg kan nesten dra den så langt som å si at jeg liker stress, og jeg liker å være sliten fordi resultatet mot slutten blir så verdt det. Det er så klart dager hvor jeg har lyst til å legge meg ned å gråte fordi jeg har tatt på seg mye ansvar, og det skjer jo, det også. Men som regel har jeg det veldig fint med å pushe meg selv.

En kjent blogg kan alle få. Man trenger ikke gjøre så mye mer enn å lage en skandale ut av sitt eget liv og kjøre på med syke opplevelser, ha en "one hit wonder" på internett med noe sykt stunt man har gjort så kommer også leserne tikkende inn. Det er ikke spesielt vanskelig å bare blogge. Jeg forstår heller ikke de som synes blogging i seg selv er stress. Jeg blir faktisk nesten irritert når noen sier "åh, blogging er så slitsomt", for NEI!

Blogging er et kreativt yrke, og om du ikke eier et kreativt gen og sliter med å finne på ting du kan skrive om så er det slitsomt, ja. Men da har du valgt feil yrke og burde finne på noe annet i stedenfor, da er det ikke for deg. Å BLOGGE ER IKKE HARDT!!! Haha jeg kan nesten ikke få sagt det nok, men jeg blir så provosert når andre skriver det.

Derfor blir jeg også provosert når folk sier "åh men tenk på Justin Biber som er sliten". JA jeg forstår at han er sliten, ALLE er sliten. Det finnes trebarnsmødre som sitter i kassen på rema 1000 hver eneste dag og sliter med å få endene til å møtes UTEN å slå til kundene som kommer dit hver eneste dag! Det finnes folk som er psykisk syke, som bor i en liten hybel og har mistet alt de eier UTEN å gå rundt å spytte på folk. Og, det finnes folk som har en mye verre og hardere jobb enn BLOGG som likevel starter hver dag med et smil uten å slenge dritt til arbeidsgiverne sine (i dette tilfellet, lesere).

Om man bare skal klage over alt man har, så kan man jo like gjerne slutte. Det er ingen som tvinger deg til å blogge. Det er ingen som tvinger deg til å være artist. Jeg kan selv være dritt lei, og jeg har selv vært 16-17 år og ikke hatt noen klare refleksjoner over livet, men det gir INGEN rett til å være en kjip person av den grunn. Det er helt OK å være trøtt og hate alt, men det er ikke ok å oppføre seg som en bortskjemt dritt av den grunn.

Spre kjærlighet og respekt, og om man ikke la så mye energi inn på å være negativ.. Da hadde man ikke vært så sliten! Simple as that.


 



0  
    25.11.2016 - 17:11
     


EN VOKSNERE VOKSEN


Voksen

For snart fire år siden ble jeg voksen, det var i det minste det loven sa. Jeg var myndig og kunne gå på polet, kjøpe nye pupper og kaste den falske legitimasjonen min i søpla. Jeg kunne kjøpe røyk uten å ha høy puls, og jeg kunne ta lappen. Jeg feiret med kostymebursdag og forelskelse, selvbruningskrem og gulløyenskygge.

Voksen.

For snart fire år siden ble jeg voksen, det var i det minste det jeg ble fortalt. I dag er jeg enda eldre, og jeg kan kjøpe sprit på polet, jeg har lov til å drikke i USA, jeg eier mitt eget AS som omsetter for noen millioner per år. Jeg har kjøpt leilighet, jeg har gitt ut bok og jeg har ansatte. Jeg leser morgenbladet, følger med på politikk og jeg får høre "tenk alt du vet".


 

Voksen.

For snart fire år siden ble jeg voksen, det var i det minste det jeg trodde. Likevel sover jeg med kosebamse hver natt, jeg spiser nudler til middag og jeg bruker tre uker på å vaske klær. Likevel føler jeg det er stressende å betale regninger, jeg kommer ikke inn på alle utestedene jeg vil og jeg har fått høre "du er for ung til å forstå".

Voksen.

For snart fire år siden ble jeg voksen, men det føles ikke slik. Når noe vanskelig skjer tenker jeg at jeg må finne en voksen, en voksnere voksen for å gjøre det jeg ikke klarer. Jeg spør enda "er vi framme snart" når vi kjører bil, og det er mange ord jeg ikke forstår. At noen på min alder har flere barn og har et stabilt liv er mer enn jeg kan skjønne, samtidig som jeg føler meg klar for akkurat det samme. Jeg er et sted midt i mellom, å være den unge og den gamle. 

Nå skal jeg spise nudler til middag for andre dag på rad. 



 



0  
    22.11.2016 - 18:26
     


UNGE MENNESKER ER IKKE VIKTIG FOR SAMFUNNET


Her om dagen leste jeg en artikkel hvor forfatter Ottar Grepstad kommer med følgende utsagn: "Det er nesten ingen biografier av et ungt menneske som er viktig i seg selv. De er ikke viktig for samfunnet".

Dette er som å si at unge mennesker sin stemme ikke er å viktig, det er å fraskrive viktigheten til en hel generasjon, og det gjør meg så frustrert. Hvorfor skal unge menneskers stemme, liv og følelser være mindre viktig enn noen som har erfart mer? Hvorfor må jeg vente til jeg blir 50 med å skrive en bok om tenårene mine, når det er jeg har dette ferskt i minnet? Betyr man ikke noe for samfunnet før man er "voksen"? Betyr ikke ordene mine noe? Skal man, som ungdom, være nødt å lese bøker skrevet av noen som skiller flere generasjoner fra en selv? 

Er det ikke helt fantastisk om jeg, og Marcus og Martinus, får unge mennesker som aldri har plukket opp en bok til å begynne å lese? Om unge mennesker som kjeder seg lett, kanskje leser en bok for første gang og at det bidrar til mer leselyst? Bøker er fantastiske, og det er viktig at unge mennesker får opp øynene for det. 

Boken min er ikke skrevet av en voksen som snakker til de unge - og nettopp derfor er den viktig. Den er ikke en moraliserende pekefinger som skal fortelle andre hva de skal mene, føle og tenke. Det er ikke en bok som skal forklare hvordan man bør leve et liv, og den skal ikke være en refleksjon over ting jeg burde gjort bedre eller annerledes. Den skal omtale meg, akkurat nå, følelser jeg har følt på, for en generasjon som vokser opp akkurat NÅ. Om jeg skulle skrevet en bok om 30 år, om hvordan min ungdomstid var, så ville den ikke vært like relevant. Jeg hadde ikke klart å skrive som et ungt menneske, og jeg hadde ikke klart å nå ut til unge mennesker. 

Jeg synes det er helt fantastisk at unge mennesker har en stemme. Men det betyr vel ikke noe at jeg mener det - nettopp fordi jeg er ung. 


 



0  
    21.11.2016 - 18:07
     


Ting jeg hater å høre!


"Jeg var på en fest her om dagen der så mange snakket stygt om deg, men jeg forsvarte deg, bare sånn at du vet det!"

Dessverre får jeg veldig ofte høre nettopp det. Jeg lurer på om de da prøver å såre meg, eller om de faktisk tror det er et slags kompliment. Eller så føler man bare for å heve seg selv som person, å påpeke at man gjorde noe rett..? Jeg vet ikke. Om man er et godt menneske som alltid forsvarer vennene sine, har man ikke behov for å påpeke det. Det skal være en selvfølge at jeg backer opp mine venner, også når de ikke er der, men jeg føler ikke behovet for å få skryt av den grunn. 

"Du har gått opp / ned i vekt"

Ja. Kanskje. Eller kanskje noe forferdelig har skjedd og jeg har mistet apetitten, eller så trøstespiser jeg,  eller så er ikke vekten noe man trenger å kommentere. Jeg er uansett klar over det selv.

"Åh, har du sett hva folk har skrevet og kommentert om deg her? Så sykt slemt! "

Jeg vet at folk snakker stygt om meg på internett, men jeg trenger ikke alltid å få det presset opp i ansiktet. Jeg har sperret mitt eget kommentarfelt av en grunn.. Jeg tror ingen har godt av å få høre så mye om seg selv hele tiden, og jeg forstår ikke hva folk tror jeg får ut av å lese det heller. Blogger eller ikke blogger, ingen burde få det presset opp i ansiktet. 

Sophie Elise

 

* Men hvorfor sparer du ikke bare håret ditt? Hvorfor har du extensions?"

HERREGUD, det hadde jeg ikke tenkt på at jeg kunne gjøre! ... Jo. Jeg sparer håret mitt, men jeg bruker extensions samtidig. Det er faktisk helt mulig. 

"Om du elsker dyr så mye og er vegetarianer, hvorfor spiser du da opp maten deres, altså planter?"

Ja... Ja... Just dont. Du trenger ikke på bevise for meg at du er et mindre opplyst menneske, eller at du har så dårlig humor. Jeg synes ikke du er morsom, jeg synes ikke du er smart, og jeg synes ikke du er kul om du kommer med en slik kommentar. 

"Oj du er skikkelig lav!"

Det er en sykt irriterende ting å påpeke. Som å snakke om været, liksom. Jeg vurderer nesten å trykke opp små lapper som jeg bare kan ha i lomma og gi ut til folk når høyden min påpekes. Sånn "ja, jeg er 1.58 cm lav. Ja, jeg har alltid vært så liten. Nei, verden ser ikke annerledes ut her nede". Så kan vi bare move on, og snakke om noe annet. 

Sophie Elise
 


Bilder: Nettavisen / HER 



0  
    16.11.2016 - 18:00
     


den største krisen vi mennesker står ovenfor i dag


Jeg har vært våken litt til og fra hele natten, jeg er syk og sliter med å sove. Da er det også ganske naturlig at jeg har fulgt med på presidentvalget i USA, og da jeg til slutt sovnet i morges var Trump i ledelsen, men Hilary kunne enda vinne. Jeg var helt overbevist om at sistenevnte kom til å gå av med seieren, men da jeg våknet så jeg det over alt.. Slik som alle andre. Trump er president.


 

En mann som ikke kan noe om politikk. Han har NULL erfaring med politikk, folkens! Ikke bare er han rasist, ikke bare mener han at løsningen på ISIS er å utslette hele landet med atomvåpen, ikke bare mener han mensen er morsomt og at kvinner skal "kjenne sin plass" men nesten verst av alt (synes jeg), han mener global oppvarming er en spøk som Kina har funnet på. Global oppvarming.. Som er den største krisen vi mennesker står ovenfor i dag, som rammer oss alle på verdensbasis. Her kommer det en mann til makten i et så stort og mektig land, og sier at det er en spøk.  Jeg er sjokk i over hele situasjonen. 



 


Jeg er sjokkert over at vi ikke har kommet lengre. Jeg sier VI, fordi Sylvi Listhaug og Sandberg får stemmer her i landet, og om man tenker på enkelte uttalelser der, så er det jammen ikke langt unna. Jeg kan også si vi, for går man over neste landegrense så svenskene stemmer på Åkesson. Vi skal ikke sitte på vår høye hest, i vårt lille land og late som om vi er så mye bedre. Jeg personlig vet at jeg er jævlig mye kulere enn som så, og at jeg hverken føler på hat, rasisme, kvinneundertrykkelse eller en naiv holdning til miljøkrisen i hverdagen. Jeg vet at mange av dere som leser dette føler det samme som meg, sikkert 98% av dere vil jeg tro. Jeg var aldri til stede under andre verdenskrig, jeg var ikke til stede ved regjeringskvartalet eller på utøya den 22 juli, men jeg har lest meg opp, jeg har tvunget meg selv til å høre om, se ting å føle på ting som har vært ubehagelige, jeg har forstått hvorfor ting har blitt som det har blitt og DERFOR er historie så forbanna viktig. For nå gjentar historien seg selv. Man skal ikke lukke øynene å si "kjærlighet, aldri igjen", for ikke alle mennesker er i stand til å tenke sånn. Man er NØDT til å forstå, studere å snakke om hvordan slike holdninger skapes. Og det gjør vi alt for lite av. Det spørsmålet vi alle bør stille oss selv i dag er ikke bare hvorfor, men hvordan? 

Trump er ikke annet enn et symbol på det mange millioner av mennesker føler på. Det må vi akseptere, og forhåpentligvis lære av. Ikke tenk på USA som "dem", men tenk på mennesker som "oss". Tenk på hvilke holdninger som fra tid til annen dukker opp i media fra også nordmenn. Forstå hvorfor. Og ta det derfra, for det er ikke alltid man kan han en disney-holdning til alt i livet. Det har ikke funket så langt. 



0  
    09.11.2016 - 13:25
     


å være sterk


"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person."

Jeg satt med hendene foldet i fanget, blikket flakket rundt i rommet og jeg klarte ikke møte blikket til politidamen som satt ovenfor meg.

"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person. Jeg har blogget i 6 år, og daglig har jeg fått høre både det ene og det andre om meg selv.."

Jeg prøvde å holde meg fokusert. Distansere meg - fra meg selv, slik som jeg alltid gjør når ting er vanskelig.

"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person. Jeg har blogget i 6 år, og daglig har jeg fått høre det ene og det andre om meg selv. Men nå.."

Stemmen min brast, og jeg knakk helt sammen.

"Om jeg ikke hadde vært vandt til det her, om jeg hadde fått alt dette slengt i ansiktet for første gang, så hadde jeg ikke klart å leve mer nå tror jeg. Folk tar livet av seg for sånne ting som dette. Man må jo gjøre noe!" 

Jeg kjente ikke meg selv igjen.



 


På fredag var jeg hos politiet for å anmelde. De verste, groveste og sykeste ting jeg noen gang har lest om meg selv. Jeg vil ikke gå inn på hva, faktisk klarer jeg ikke engang å gå inn på det.

Men de som mener at dette handler om å høyne sin egen moral, de som mener dette har handlet om "tull, tøys og vitser" har åpenbart ikke skjønt poenget. 

Jeg har blogget i seks år. Jeg har fått høre mye, og det er sjeldent jeg blir lei meg. Det er sjeldent jeg blir sliten. Nå var det så mye for meg at jeg knakk, men bare for en liten stund - for jeg innså at jeg måtte ha en pause i helgen, distansere meg, ikke engang sjekke mobil eller sosiale medier. I natt sov jeg i 15 timer, og nå tenker jeg ikke mer på det. Det fortjener det ikke. 

Nå har jeg anmeldt. I morgen skal jeg til Kripos. Det er godt å ha fine folk på min side, så stor takk til politiet, kripos, managementet mitt og alle vennene mine som virkelig har fått meg til å tenke på alt det fine jeg har. Det er gull verdt. <3

Jeg blir faktisk litt sterkere etter hver storm, og for det er jeg takknemlig. 

 



0  
    09.10.2016 - 16:26
     


Sminke gjør meg glad <3


//jeg har et kommersielt samarbeid med coverbrands

I går hadde jeg et liveshow på facebooksiden min, og underveis i sendingen fikk jeg en rekke spørsmål om hvordan jeg sminker bryn og hvilke øyenskygger jeg brukte akkurat den dagen. På bildet under kan dere se hvilken look spørsmålene dreier seg om, som etter min smak er enkel og naturlig, på en fin måte. 



Det er absolutt ikke vanskelig å gjenskape hverken brynene eller øyenskyggen, og jeg bruker veldig få produkter for å gjøre det. Du kan med andre ord få samme look for en billig penge, som jeg nå også har rabattkode på! Stikkord: rett farge på brynene, og øyenskygger som er pigmenterte og holder seg godt. Her er produktene jeg har brukt for bryn: 



 

Jeg viser brynene først, ettersom det alltid er dem jeg tar først på enhver makeuplook.  Jeg er heldig som har tykke og markerte bryn "naturlig" takket være jentene på Brow Rehab i Oslo, men de trenger enda å fylles i litt og da er det flott å ha gode produkter for hånden. Jeg har tidligere vært tilhenger av Anastacia Beverly Hills og Billion Dollar Brows, men har den siste tiden brukt wunderbrow i fargen black / brown. Denne gjør at brynene holder seg fine i flere dager! Husk å vær lett på hånden når du påfører, og la resultatet tørke. Jeg liker at fargen er kald, og black / brown passer fint for meg. Denne er forresten veldig bra å bruke for såkalte "instabrows", altså øyenbryn man ser mye av på instagram ettersom fibrene i børsten skaper falske "hårstrå", og det ser mye mer naturlig ut enn andre lignende produkter. Man slipper å fade ut brynene som man må med f.eks Anastacia sine produkter, her kommer den "duse" looken naturlig av seg selv uten at man må stå å børste farge til alle kanter. 

Neste steg på brynene er å påføre Duo Pencil fra billion dollar brows både over og under øynebryn. Denne har to farger, og den mørkeste går over brynet og den lysere går under. Slik ser det ut før man blender ut - som jeg forøvrig gjør med fingrene:



TIPS! Denne bruker jeg også som eyeliner for å få mer åpent blikk! 

Slik ser brynene ut etter påføring. Beklager litt merkelig bilde, jeg er uten sminke sånn ellers i ansiktet :) 


 


Og så til øyenskyggen.. Sjekk denne fantastiske paletten, dere! Jeg blir nesten forelsket, jeg er så opptatt av øyenskygger og så langt er dette den fineste jeg eier, i tillegg til at den holder så lenge! Dere finner den HER.



Morphe er et skikkelig bra merke med så mange fine paletter, og jeg gleder meg til å teste ut flere. Her er det bare å prøve seg frem i en jungel av fine farger! En vennine av meg så denne og ble helt satt ut, haha.. Så fine er de faktisk! :) I LOVE IT! Her er swatches av noen av fargene, her har jeg kun latt et enkelt strøk gå over både børste og arm: 



Børsten dere ser på bildene er fra the balm, og finnes HER. Trikset for å legge fin øyenskygge starter i børsten, og denne hjelper deg virkelig godt på vei! 

Min look for kvelden, ferdig resultat!


 

Rabattkoden er "CBSOPHIE" og gir 20% rabatt på all sminke unntatt salgsvarer og NYX og er gydlig ut 7.oktober! HER finner dere hele utvalget av sminke. HAPPY SHOPPING!



0  
    04.10.2016 - 21:33
     


Fæle mennesker gjør fine ting, det betyr ikke at de er gode mennesker


Jeg skal (snart) legge denne ballen død, for det er ikke slik at Mannegruppa Ottar er min store lidenskap her i livet og heller ikke mitt største hatmoment (jeg hater for eksempel miljøsvin, dyreplageri og A4 ark hakket mer), men jeg har fått mange spørsmål i dag ang. hva jeg mener om at gruppa nå har startet en innsamlingsaksjon for å gi penger til barn som er syke, og jeg er 100% for at man skal donere penger - absolutt! Men hvorfor skal man måtte samle inn penger for å bevise noe? Da har ting gått ganske langt, eller for å si det sånn - er slutshaming, drapstrusler og hat OK så lenge man donerer penger til en organisasjon?

Fæle mennesker gjør fine ting, det betyr ikke at de er gode mennesker likevel.. Tenker jeg da. Og jeg håper at alle som ikke støtter kvinnehat og undertrykkelse melder seg ut av en gruppe som promoterer den type humor.  For å komme med et eksempel så ble dette bildet lagt ut av meg her om dagen i gruppa, her blir det brukt en motbydelig referanse og noe som er sårt for veldig, veldig mange..


JAJA!!!! Herregud.. NÅ!!! Jeg håper gruppa generelt sett slutter å trykke ned kvinner, og ikke bare tar vare på sine "egne" som "våre koner, døtre og mødre", men hva med alle andre? Jeg er medlem av flere kvinnegrupper på facebook uten at noen har sett seg nødt til å starte en innsamlingsaksjon for å bevise noe og hvorfor? Fordi man ikke har noe å bevise, man er snille nemlig. 



0  
    04.10.2016 - 11:39
     


En liste over menn dere ikke burde ligge med


På Facebook finnes det en gruppe som heter Mannegruppa Ottar. Dette er en gruppe som er lukket for kun menn, og jeg vet ikke hva som stort sett er i den gruppa men det virker som kvinneundertrykkelse og nedverdigende seksualisering av kvinner på et høyt nivå. Da det private bildet av meg ble spredt ble det blant annet delt hyppig i den gruppa. 

Det virker som om noen i den gruppa får en slags "trigger" av å skade andre, så nå som saken nok en gang har blusset opp har de bestemt seg for å dele enda flere bilder av meg. Her kommer noen av kommentarene, med fullt navn. Om disse mennene ønsker å anmelde meg for å dele det her, så vær så god. Dere deler det på internett med fullt navn, og å spre bilder av noen er faktisk verre. Dette er bilder som har blitt postet nå nettopp. 




 

Også når NRK P3 la ut intervjuet av meg diskuterte de på gruppa å legge ut bildet av meg - et intervju hvor jeg fortalte om hvor vondt alt var og er. Er ikke det sjukt? For eksempel:



Jenter, nå vet dere hvem dere ikke skal bli kjærester med / ligge med i alle fall. Man gjør INGENTING galt som offer i en slik sak - men disse mennene her? Det er overgripere. De kommer sikkert til å få enda en trigger av dette innlegget å spre enda mer, men vær så god. Dette her har skadet meg så mye det kan.

 

Bare sånn for sikkerhetsskyld, slik at navnene deres kommer opp på google når de søker jobb:

- Sigbjørn Alvseike
- Ivar Atlesson Selland
- Jørgen Nordgulen
- Marius Kjørlaug 
- Stein Bårdløkken
- Andreas Sørensen
- Mikael Monsen
- Christoffer Hastun
- Aleksander Jørgensen

fuck dere, a :) 

 



0  
    28.09.2016 - 21:49
     


hvordan går det med datingen?


"Men dater du noen for tiden? Hva ser du etter hos en kjæreste? Har du noen i kikkerten?". Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg kunne ha kommet på med en kur for kreft og slike spørsmål ville virkelig ha blitt stilt oftest i intervjuer. Som om det ikke betyr noe hva man oppnår eller hva man gjør, det viktigste er likevel om man har noen man er forelsket i og ligger med på en regelmessig basis. 

Hver gang svarer jeg det samme. "Jeg vil ikke ha noen". Da får jeg spørsmål som "meeeen... jooo men...hva ser du etter, sånn OM du skulle hatt kjæreste?" Det er på en måte ikke akseptert å trives med å være alene, og jeg er 21 år! 

Jeg innser at det er NÅ jeg kan være litt hensynsløs. Det er nå jeg har min "yolo" som de andre vennene mine hadde på videregående. Da jeg var usikker, følte meg fæl og prioriterte alt annet enn å ha det gøy. Eller, jeg hadde det jo gøy - men ikke slik som det her.

Siden jeg skrev et innlegg om en type av kjærlighetssorg så ville jeg virkelig skrive dette også. For det er ikke så sort/hvitt og det finnes flere nyanser av et liv. Har dette året vært helt forferdelig på mange måter? Ja. Har jeg grått mye? Ja. Har jeg følt meg som en idiot? Ja. Men har jeg følt at det er helt OK? Jepp. 

Jeg blir spurt "hvordan går det med datingen, er du singel, hvem har du i kikkerten" som om det skulle være den største selvfølge i verden at jeg går rundt å leter etter noen å ha i livet mitt. Jeg gjør ikke det. Jeg blir nesten litt stresset av å tenke på det, for jeg har det så utrolig hyggelig ved å ikke måtte ta hensyn til noen. Når noen spør "hva ser du etter hos en kjæreste?" så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke ser etter noen, det er OK å være bare meg, å ha det gøy, å gjøre akkurat hva jeg vil. Det er som om det å være singel skal representere å ha et tomrom i livet sitt, og akkurat når man har kjærlighetssorg kan det føles sånn. Men det er helt fantastisk å være alene også - det er et like fullverdig liv! Jeg hater at man alltid må jage etter noe, når ting kan være ganske bra som de er, så får alt bare komme som det kommer.  

Jeg var lenge hun som satt alene på natten og ventet på at kjæresten skulle komme hjem mens han var ute og knullet en annen, liksom. Og så var det trist en stund, og jeg følte at jeg måtte få noen for å kompensere eller gjøre opp for at det forrige forholdet hadde vært så vanskelig. MEN.. NÅ! Det er så latterlig deilig å være ferdig med det, å være ferdig med behovet for å ha noen. Det kan fort hende at jeg blir sammen med noen om en stund, men da vet jeg at det er fordi jeg virkelig vil ha det mennesket og ikke fordi jeg vil ha en kjæreste. Det er en så stor forskjell. 

Meg + meg = mer enn OK <3 



Foto: Klaudia Lech / Vg 



0  
    26.09.2016 - 19:36
     


SØVNPARALYSE


Nå har jeg begynt å få de forbanna søvnparalysene igjen.. Jeg har fortalt dere før at jeg har drevet med half astral projections (les mer om det her) etter å ha hatt en periode med masse søvnparalyser, og jeg tror det på en eller annen måte gjør at jeg er lettere utsatt for å få søvnparalyser den dag i dag. 

Søvnparalysene mine fungerer slik: jeg holder på å våkne / sovne, og så blir jeg lam i hele kroppen og klarer ikke å åpne øynene helt. Jeg kan likevel innbille meg og på ekte føle at jeg for eksempel ruller ut av senga for å våkne opp ordentlig, jeg kan også føle at jeg slår meg selv i ansiktet eller biter meg selv i leppa for å våkne, selv om ingen av disse tingene skjer på ekte. I går under søvnparalyse følte jeg at jeg rullet ut av senga og ned på gulvet, at det gjorde vondt, at det var kaldt på gulvet, og at det prikket i hele kroppen min. Jeg rullet videre ut på kjøkkenet hvor jeg oppdaget at vaskehjelpen hadde malt kjøkkenet, noe jeg tenkte var veldig snilt ettersom jeg trengte det, men kanskje litt unødvendig også. Rullet tilbake på soverommet, klatret opp i sengen (det var veldig krevende) og fortsette å ligge der uten evne til å klare å bevege meg helt eller åpne øynene, og tviler da også veldig på om jeg faktisk rullet ned på gulvet i sta eller ikke. Faller veldig inn og ut, og klarer heller ikke å forstå om jeg faktisk er på soverommet mitt eller hvor jeg er. Så kom jeg på at noen blogglesere hadde bedt meg om å bare fortsette å sove, så jeg tenkte for meg selv "det er jo bare 15 minutter til alarmen min ringer, det klarer jeg" og så var jeg i 15 minutter med helvete, haha.. DET ER SÅ SLITSOMT! Det skjer hver eneste natt! Og jeg VET at jeg ikke ruller rundt og ut av senga og i det hele tatt, men det føles virkelig sånn og det er så vondt. Jeg gruer meg til hver eneste gang jeg skal legge meg, og jeg vil ikke ha det sånn her, for jeg er konstant sliten.

Håper det går over snart:( 


Bilde: VG. 

 



0  
    23.09.2016 - 18:17
     


Han liker deg, men han liker deg ikke nok.


"Men han er sikkert bare opptatt med jobben eller noe. Eller kanskje med venner. Eller så ble mobilen hans tom for batteri fem dager på rad. Eller så er han forkjølet. Han liker meg jo egentlig". Jeg har alltid fnyst av jenter som kom med slike unnskyldninger, for det er jo så åpenbart at han egentlig ikke er interessert - og så ble jeg jammen  en av dem selv.

Men han liker meg jo. Eller, gjør han? 

Jeg har spurt meg selv det samme spørsmålet. Det er en forferdelig følelse å investere så mye tid og følelser inn i et menneske når du ikke er sikker på hvor den andre parten står. Men det er egentlig et ganske enkelt svar, et svar som gjør ganske vondt, men som venninner dessverre ikke forteller hverandre så ofte. Dette gjelder forøvrig begge kjønn og kan gå alle veier. Han liker deg, men han liker deg ikke nok.
Det kjipe er at så mange av oss blir fanget i en evig spiral hvor man prøver å finne ut hvorfor. Man klarer ikke å forstå hvordan han kan si så mange fine ting, hvordan han kan være så åpen og tilstede når man faktisk er sammen, hvordan alt kan føles så rett.. Men samtidig kan han ikke gi deg det du vil ha - et forhold.

 



 

Unnskyldningene kan være mange, og ikke minst gode. Det kan hende det ikke passer inn i livet hans akkurat nå, kanskje han har opplevd noe som har fått han til å slutte å tro på forhold, kanskje det forrige forholdet ødela hans evne til å stole på folk, kanskje han er redd for å binde seg.. Men grunnene betyr ingenting, fakta gjør det. Om noen sier de ikke vil være i et forhold med deg, så mener de det. Han bryr seg sikkert om deg, og han liker sikkert å tilbringe tid sammen med deg, og han liker deg kanskje.. men bare ikke nok. Det er ikke innenfor din kontroll, og grunnene betyr som sagt ikke noe. 

Jeg vet hvor sykt vanskelig det er å komme ut av en slik situasjon. Jeg brukte et helt år på det. Man har jo brukt så mye tid, så mange tårer og så mye penger på nye klær og kvelder ute og man har kanskje mistet litt kontakt med venner - og da nekter man til slutt å akseptere ting hvor va de er.  Man hører de tingene man vil høre og nekter å legge merke til alle varsellampene for du har så lyst til at det skal bety noe, og du klarer ikke å akseptere at han ikke gjengjelder følelsene. Du håper at noe skal endre seg, at han skal våkne opp en dag å innse at det er deg han vil ha. Man nekter å gi opp rett og slett. 

"Men han er jo min store kjærlighet!" kan man innbille seg. Du kan tro at grunnen til at det gjør så vondt, er nettopp fordi det er ekte kjærlighet og du lar han gå. Men det er det ikke. Grunnen til at det gjorde så vondt for meg - var fordi jeg nektet å tro på at jeg som er relativt oppegående, smart og har en god intuisjon kunne falle så dypt inn i et "forhold" hvor det er så ujevn maktbalanse. Hvorfor trakk jeg meg ikke unna i starten? Hvorfor lot jeg meg selv bruke så mye tid på dette når det likevel aldri kom til å funke? 

Men han tok faktisk utnyttelse av deg. Han lot deg fortsette å investere mye i forholdet selv om han visste dere ikke var på samme side. Han gjorde det trygt for deg å være svak med han, og du følte deg forstått. Men gjett hva? Det er jo fordi det er så digg når noen er forelsket i deg. Det er en selvtillitsboost som går på bekostning av samvittigheten. Og man liker det. Jeg har også latt folk tro det kan bli noe med meg, når det ikke kan det, fordi det er jo så godt med oppmerksomhet og selskap. Så ender noen opp med å bli såret på slutten.

                        
 

Når man føler man har gitt slipp på verdiene sine, og dømmekraften sin, så gjør det vondt. Og man nekter å tro på at man kan ha vært så dum, så man prøver å finne en annen grunn, en forklaring, en som fjerner det at man har vært svak.

Om man bare innser en ting - han liker deg ikke, og det er OK. Noen ganger liker folk deg som du ikke liker, og sånn er det bare. Man bestemmer ikke over kjærlighet, og med en gang man innser det og faktisk godtar at det aldri kommer til å bli noe så går det faktisk greit. Tro det eller ei. Man vil heller innse det, og så ha det litt kjipt i noen måneder, enn å ha det kjipt i flere år og gå rundt å lure seg selv. Just dont. 



0  
    21.09.2016 - 17:04
     


Hvordan kan man gjøre nok?


Jeg sliter mye med ekstremt dårlig samvittighet over alt mulig. Sånn har jeg alltid vært, og kommer sikkert til å være sånn. Jeg bekymrer meg noe enormt på vegne av andre mennesker, og det kan til tider være veldig slitsomt å bære sorgene til så mange på sine egne skuldre. Det er en ting jeg tenker på utrolig ofte, og det er fattigdom i Norge. Når jeg sier fattige i Norge tenker jeg ikke nødvendigvis på de som sitter og tigger langs Karl Johan (selv om det også er grusomt), men jeg tenker i hovedsak på barn og ungdom hvor foreldrene enten er arbeidsløse, går på trygd, er enslige eller er relativt nylig innvandret til Norge og uten jobb. Disse kan selvsagt også klare seg bra, men i mange tilfeller har ungdom og barn det ganske kjipt fordi de ikke kan delta i samfunnet på lik linje som mange andre. De har primærbehovene dekt men i Norge er ikke det nok desverre. De leser kanskje blogger som for eksempel min, hvor jeg går på cafe flere ganger i uken, shopper mye og gjør hva jeg vil, mens de ikke har råd til å være med på klassetur, kino eller å få nye klær. 

Jeg tenker på foreldrene som føler de ikke kan gi barna hva de vil,jeg tenker på barna som konstant må finne på unnskyldninger på hvorfor de ikke blir med på ting, barna som ikke alltid får feiret jul.. Det er mange som ikke har internett og tv hjemme heller, slik at de ikke kan delta i de samtalene som vi anser som "vanlige". Mange har ikke iphone eller råd til lunsj i kantina flere ganger i uken. Samtidig må de se at alle rundt seg gjør dette, og de føler seg lite verdt. Så kommer de hjem til foreldre som prøver men ikke klarer, foreldre som ofte blir deperimerte og alt føles bare dritt. Det er SLIKE ting jeg vil engasjere meg i , men jeg lurer bare på. . . Hvordan?



 

Jeg kunne godt kommet med en preken nå om at det er bare å gjøre det bra på skolen, men det er ikke alltid så enkelt. Plutselig mister jobben du har jobbet hardt med hele ditt liv for å få, plutselig får du kreft og kan ikke jobbe, plutselig dør mannen din, faren din eller et annet familiemedlem og man sitter igjen med deres gjeld og ingen utvei. Det er ikke en selvfølge at livet går bra selv om du går på skole, og enkelte situasjoner kan komme ut av det blå. Da jeg var yngre hadde vi det litt trangere økonomisk ettersom mamma var syk og ikke jobbet, og pappa sin tidligere arbeidsplass ble lagt ned og han var imellom jobber. Jeg vet mamma og pappa hadde som prio 1 å gi meg og lillesøsteren et normalt liv, og kuttet tilbake til seg selv. Men jeg merket det jo likevel.

Åh, det er så mye jeg tenker på, så mye jeg har dårlig samvittighet for. Men jeg kan ikke være lei meg for at jeg har det bra og for at jeg kan kjøpe dyre ting, og noen dager synes jeg det er helt okei å bruke mye penger på cafebesøk, klær, dingser og ting jeg egentlig ikke trenger. Men dere skulle bare ha vært inne i hodet mitt alle de nettene jeg har vondt i meg på grunn av «vanlige» mennesker i Norge som har noen bekymringer for mange, mens jeg ligger her med en stor blogg og skriver om smoothie når jeg egentlig kunne gjort en forskjell for folk. Jeg har jo kontakt en familie som sleit endel, og gitt dem muligheter de ikke ville få ellers, men er det nok? Nei. Jeg vil så veldig gjerne men jeg aner ikke hvordan, jeg kan nå ut til så mange men lurer på om noen egentlig hører.

 Bare vit at jeg vet skikkelig godt hvordan det er, og at livet mitt har ikke alltid vært slik det er nå og jeg tar det ikke for gitt at det alltid kommer til å være sånn heller. Vi mennesker er like viktige uavhengig av hva vi har. 



0  
    20.09.2016 - 20:54
     


Jeg er så redd.



 

Det er nesten litt imponerende.

Jeg mener, hjertet mitt har dunket så fort og hardt i hele dag, det føles ut som om jeg har løpt maraton selv om jeg har vært i lite bevegelse hele dagen. Jeg kan kjenne min egen puls langt opp i halsen og jeg trekker pusten dypt, jeg prøver å presse lungene så hardt jeg kan ned mot magen, jeg vil roe ned mitt eget hjerte men det går ikke. Dunk, dunk, dunk.

Det er nesten litt imponerende at hjertet mitt ikke har stoppet for lenge siden.

Første gang jeg følte på denne følelsen av at ingenting eksisterer - den eksistensielle angsten - da tenkte jeg for meg selv at om det fortsetter på denne måten, om jeg kommer til å føle det slik hver dag for resten av mitt liv, da kommer jeg ikke til å klare å leve som normalt. Da burde jeg bli lagt inn. Den første tiden våknet jeg opp hver eneste morgen og lurte på hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagen. Jeg var ikke deprimert, men jeg følte bare at ingenting var virkelig og det var så slitsomt. Hjertet dunket, jeg var redd, jeg følte jeg tom, kald, kvalm og svimmel og som en alien midt blant alle mennesker. Ja, det høres sykt ut. Man føler seg rett og slett gal, og det er nesten ikke til å leve med.

Heldigvis gikk det over, og jeg tenkte "hvordan kunne jeg noen gang ha følt det sånn?". Og så kom det tilbake. Og så gikk det over. Og så kom det tilbake igjen. Nå har jeg lært meg at det kommer cirka en gang i måneden, kanskje litt mer, avhengig av hva jeg har å gjøre. Hver gang det kommer er jeg overbevist om at det aldri vil forsvinne, men jeg vet jo at det gjør det. Nå kommer det alltid i små drypp, smakebiter som forteller meg at "åh nei du, her kommer den eksistensielle angsten krypende og tar deg om et par dager", for jeg kan føle at den ligger og lurer der inne i kroppen min et sted. Så begynner jeg å føle meg helt yr og tom i hodet, nesten litt lett og luftig, men den tomheten er det verste. 

I dag har jeg vært redd på bussen. Jeg har vært redd da jeg var hjemme. Jeg har vært redd da jeg gikk ute. Jeg er redd akkurat nå. Og hva jeg er redd for aner jeg ikke. 

Hver gang jeg har eksistensiell angst så starter det med en drøm. Jeg drømmer den samme drømmen hver gang, og da vet jeg morgenen etter at jeg våkner med eksistensiell angst. Jeg vil gråte når jeg skriver dette for det føles så "endelig", som et slags punktum, som et "ja, sånn her er livet ditt, deal med det". Jeg husker da jeg pleide å ha en spesiell type drøm og så våknet jeg alltid opp med urinveisinnfeksjon. Jeg hadde byttet meg til det hver dag om jeg kunne, for dette er så fælt. Jeg blir kvalm når jeg tenker på eksistensiell-angst-drømmen.

Jeg hater å klage. Det jeg liker best i hele verden er å jobbe, og selv om jeg har så høy puls at den kunne stått ut igjennom taket og jeg føler meg kald og tom, så jobber jeg virkelig hardt profesjonelt sett. Jeg møter opp, er snill, høflig, gjør det jeg skal og litt til. Jeg elsker å jobbe. Men jeg vet at jeg sikkert blir oppfattet useriøst når jeg skriver ting som dette, ting jeg ikke helt forstår selv. Fordi det er færre sponsorer og annonsører som vil jobbe med meg når jeg skriver sånt. Alle vil samarbeide med typer som fotballfrue eller Tone Damli som er glade og perfekte, og her sitter jeg med angst og er en merkelig skrue fra nord-norge som ikke er perfekt. Det selger ikke like bra, regner jeg med. 

Men vet dere hva? Det er SÅ JÆVLA VERDT DET. Fordi folk sliter. Jeg har angst. Hallo. Det er en mini, ørliten del av det som definerer meg som menneske, og da er det faktisk verdt å tjene et par kroner mindre i måneden. Ja, livet kan være helt fantastisk. Men det kan faen meg være noe dritt også. 

Vi er alle velsignet med en utrolig flaks som bor og er født i Norge. Jeg kjenner mange av dere som leser, som er sykt kule, smarte og oppegående mennesker. Jeg digger dere, og vi er alle heldige som i det hele tatt har mulighet til å ha en pc eller mobil å lese blogg på, for å nevne noe. Men man kan likevel hate livet sitt, bare litt, noen ganger. Og akkurat i dag så er jeg litt trist og sliten av at akkurat jeg måtte få eksistensiell angst. Kunne jeg ikke bare ha sluppet det?


 

Nå skal jeg sove. Jeg er veldig glad i dere. Takk som faen for at jeg har dere, jeg lærer så mye hver eneste dag. Jeg er evig takknemlig for støtten dere gir meg, og jeg håper slike innlegg som dette kanskje, muligens, kan hjelpe noen. <3 



0  
    19.09.2016 - 21:45
     


ikke en spesielt hyggelig utvikling


Jeg har så mye sminke hjemme, men alt er spredt litt hit og dit, i ulike sminkemapper, i hyller.. Ja, u name it. Jeg har for å være helt ærlig ganske liten oversikt over hva jeg eier, så i dag prøvde jeg å samle alle leppestiftene mine på ett sted slik at jeg vet hva jeg eventuelt trenger mer av - eller hva jeg ikke trenger å kjøpe på impuls neste gang jeg er på taxfree. Min samling av leppeprodukter ser slik ut: 



"Dette var da ikke så ille" tenkte jeg for meg selv, men herregud - det er jo mye mer enn hva jeg trenger. Mye vil ha mer, som de sier.. Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg bare driter i al det her når det finnes mange som har så mye mindre. Dette er muligens en rar sammenligning, men jeg husker så godt hvordan det var å sitte på jenterommet og nesten ikke ha noe sminke / kule klær / råd til å dra ut i helgene og nå ser jeg på alt det her og tenker "jeg vil ha mer". Det er jo ikke en spesielt hyggelig utvikling..



Jeg interesserer meg jo veldig for sminke, så jeg "unnskylder" det på den måten. Jeg digger å prøve nye looks! Favoritten min på YouTube for å lære meg med sminke er Carli Bybel forresten, hun er så søt. Så om dere vil følge de samme tipsene som jeg gjør, there you have it! 

Uansett.. Det blir ikke mer sminke på meg for en stund. Absolutt ikke, hehe. 



0  
    19.09.2016 - 13:16
     


å være sjenert


Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg føler vel kanskje et lite behov for å unnskylde meg selv. Ikke ovenfor dere, for du som leser dette lager din egen oppfatning som stemmer overens med hvordan jeg er på innsiden, men ikke hvordan jeg framtrer som person. Jeg er sjenert, og for meg er det et stort problem. At jeg ikke bidrar i samtalene. Jeg hører på hva andre sier og tenker veldig på når det kan være rett å hoppe inn, og hva om jeg sier noe og noen avbryter meg? Eller at de ikke får med seg at jeg sa noe? Eller om jeg sier en spøk som kanskje ikke er så morsom? 

Det er vanskelig å sitte i møter som handler om meg selv, men ikke tørre å si noe. Eller en date, det må være det jævligste jeg vet om for jeg aner jo ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det eller når det passer å si det. Etterhvert blir jeg trygg på mennesker, managementet mitt sier jeg jo hva jeg vil til og samme med mennesker jeg omgås mye med. Jeg er også veldig klar over min rolle, om jeg er på tv, blir intervjuet eller når folk spør meg spørsmål, så snakker jeg som en foss fordi da er det liksom ok. Da plager jeg ikke noen.  Men ellers føler jeg meg generelt bare irriterende om jeg tar ordet. Det er så slitsomt å hele tiden ha en indre samtale med seg selv, i tillegg til å høre på alle samtalene som er utenfra, fordi jeg rett og slett ikke tør.

Jeg har jo så mye å bidra med, jeg vet jeg har ting å si, men jeg tør liksom ikke. Det betyr ikke at jeg er dum, det er ikke noe galt med meg, jeg er bare sjenert. Man lærer seg på en måte at det er feil, det er jo så mye press på å ta mest mulig plass hele tiden. Men jeg er ikke sånn. 

Jeg er ikke dum fordi jeg observerer og ikke kjemper om å ta ordet. Men jeg hater at jeg har akseptert "ok, jeg er sjenert, sånn er det" for da låser jeg meg inne i den boksen uansett og klarer ikke å bryte ut av den. 

Jeg skulle på mange måter ønske jeg turte å være en av dem som roper høyest, står på bordene og danser og bare krever all oppmerksomheten, men med en gang noen i min nærhet er på den måten stenger jeg helt av. Jeg kan ha mine øyeblikk hvor jeg tør, men de er svært få. Jeg er nok ikke den aller mest sjenerte som finnes, men det plager meg likevel at jeg alltid tenker over når det er rett å snakke og at jeg ikke tør å si tingene jeg vil si.

 


 



0  
    18.09.2016 - 22:19
     


"10 000 kr for sokkene dine"


Visste dere at jeg flere ganger i måneden får henvendelser fra menn som ønsker å være min "sugerdaddy"? Jeg tror det er ganske vanlig for de fleste som har et ansikt som er synlig i media, jeg har i alle fall hørt om veldig mange som får lignende spørsmål. 

Det som er mest normalt å bli spurt om er brukte sokker eller sko, eventuelt bilde av tær. Om jeg hadde gjort dette en gang i uken har flere tilbudt meg en fast lønn, jeg har blitt tilbudt reiser, vesker, smykker, klær.. You name it. For å sende noe så merkelig som brukte sokker i postkassen. Da jeg var 16 år og nettopp hadde blitt kjent blogger spurte en fyr meg om jeg kunne legge ut et bilde på bloggen hvor tærne mine syntes, så skulle jeg få sko i posten. Og da gjorde jeg det, og så fikk jeg et par Jeffrey Campbell, slike sko som var så kule på den tiden. IDIOTISK nok, for hvem vet, det kunne jo ha vært en gæren type som plutselig møtte opp hjemme hos meg og jeg gjorde aldri noe sånt etter det.

UANSETT, her kommer et eksempel, denne meldingen tikket inn nå nettopp:


 

Jeg bruker ikke sokker så jeg kan ikke bidra så mye på akkurat det, men til alle som ber om bilder av tærne mine, her er dere ett, helt gratis! 



 

 

Så kan dere heller donere pengene til noe fint, eller spare pengene men bruke noen minutter på å skrive under HER mot at regjeringen har vedtatt at vi skal skyte 47 ulv, det ønsker jeg meg aller mest. :-)))) God helg! 

 



0  
    17.09.2016 - 20:19
     


Paracett for hodepine. Neseoperasjon for selvtilitt.


"Jeg vet ikke. Hva føler du?"

Du ser på meg. Jeg sitter enda med hodet bøyd, og jeg klarer ikke å møte blikket ditt, så jeg fikler med håret og studerer trekket på sofaputene dine, som om dette øyeblikket bare vil forsvinne av seg selv om jeg sitter med hodet bøyd og later som om verden rundt meg ikke eksisterer. Som om dine følelser ikke handler om meg, bare fordi jeg selv ikke har følt noe på en veldig lang stund. 

Jeg graver så dypt jeg kan, etter en slags følelse. Gi meg hva som helst, tenker jeg for meg selv. Ett eller annet. Er det sommerfugler? Er det sinne? Er det sjalusi? Savn? Glede? Likegydlighet? Det er tomt. Helt jævla forbanna tomt, like tomt som den flasken med rødvin som ligger ved siden av oss fra kvelden før. 

For hva føler jeg? jeg liker ikke å skrive om det på bloggen, hvordan jeg har det, det føles som å "hore" seg ut for å få en slags oppmerksomhet jeg ikke er komfortabel ved. Pluss at jeg ikke liker når mamma skriver til meg og spør om jeg har det bra, fordi "du virker litt lei deg på bloggen". Det er nesten som når hun ber meg kle på meg en jakke når det er kaldt ute, for jeg vet det er kaldt, men jeg blir irritert og driter i å kle på meg jakke selv om hun har rett og vi begge vet det. Som når hun spør meg om det går bra, når hun egentlig vet at det ikke gjør det, men jeg blir irritert fordi jeg vil ha sorgen min for meg selv. Eller, er det i det hele tatt sorg? Mest sannsynlig er det nok bare likegyldighet.



Det er så flaut å innrømme, men det siste halve året - faktisk er det mer enn et halvt år - har jeg hatt en slags form for kjærlighetssorg. Så latterlig bortkastet. Jeg vet at jeg er nødt til å slutte å være betatt av dette mennesket, og det hadde vært fint om jeg bare ga meg selv tillatelse til det, men jeg klarer ikke. Ikke enda. Jeg vil kanskje ikke, for når man er idiotisk teit betatt  har man vel enda et slags indre håp om at "hvis jeg bare er smart nok / kul nok / pen nok", men så er det ALDRI bra nok og det knakk meg litt. Det knakk meg vel enda mer at jeg aldri har klart å forstå hvorfor jeg ble betatt, eller er betatt, annet enn at jeg ikke fikk ham. Der, så simpelt. Samtalene våre var sånn helt OK og vi hadde ikke så mye til felles og dessuten fikk han meg til å føle meg ganske dum, men jeg fikk han ikke og det var alt som skulle til, tydeligvis. Jeg er en klisje, og jeg trodde jeg var bedre enn som så. 

Jeg har så mange ganger hatt lyst til å skrive om det, men jeg har holdt tilbake fordi jeg ser hvordan så mange i samme bransje som meg bruker sitt personlige drama for å tjene penger, og det vil jeg ikke. Det skal komme på en naturlig måte, slik som nå, uten at jeg forventer å få oppmerksomhet for det. Jeg tror egentlig ingen kommer til å bry seg om dette innlegget. Så viktig er jeg ikke. Folk er så simple og det irriterer meg. Det er bare å ha litt drama i livet sitt så kan man bli millionær. Jeg håper mennesker som det angrer på dødsleiet sitt, at man hadde en så stor stemme og brukte den til noe så teit. Jeg angrer litt i dette sekundet på at jeg bruker min stemme til noe så idiotisk som å skrive om mine latterlige problemer som ikke betyr noe som helst. Ingenting betyr noe som helst. 

Noen ganger kan jeg stå å se meg selv i speilet og se på den opererte nesa mi og de restylane-fylte leppene mine og så blir jeg trist, for øynene mine er enda de samme og jeg har vært 1, 2 og 3 år gammel en gang jeg også. Jeg har vært et barn som likte Løvenes Konge, å gå ute når vinden blåste sterkt og å sykle rundt i nabolaget. Og så har jeg lagt meg under kniven og romstert rundt på alt og at jeg enda kan, i svake øyeblikk, føle meg stygg om jeg ser meg selv i speilet. Det er litt trist at jeg har brukt så mye penger og enda kan jeg se meg i speilet og lure på "men hvorfor det, da?". Jeg angrer ikke. Men det var ikke verdt det heller. Det var bare noe som skjedde på en periode i livet mitt hvor det føltes rett, og nå føles det rart. Jeg får på en måte dårlig samvittighet på vegne av barneversjonen av meg selv, for at jeg ikke klarte å elske meg selv. Jeg beklager, barne-Sophie. Du kunne ha klart det bedre. Du klarte det ikke, du tok den raske utveien som ikke ble noe annerledes enn paracett for hodepine. Neseoperasjon for dårlig selvtilitt. Det føles bedre en liten stund, men ikke så lenge. 

Jeg har forresten sluttet å ta paracett. Jeg tror ikke på det lengre. 

"Hallo, hva føler du?"

Du fortsetter å snakke og jeg innser at jeg har latt tankene mine vandre av sted. Både du og jeg vet at sofaputene ditt ikke er på langt nært så spennende som min intense stirring tilsier, så jeg later som om jeg skvetter til og sier "nå fulgte jeg ikke helt med" og du gjentar spørsmålet og spør meg om hva jeg føler og jeg lurer veldig på hva som er rett å si i et slikt øyeblikk. Når du vil ha et svar, du lurer på hva jeg føler, og akkurat nå føler jeg at jeg har sovnet av i beinet og at jeg tenker på mye rart, men det er ikke rett å si så jeg svarer heller "vil du ha et glass rødvin" og du sier at vi har drukket opp alt og jeg tenker faen heller, det var dårlig planlagt. Og det var dårlig planlagt av meg å havne i denne sofaen, i denne situasjonen, i dette følelsesmessige kaoset hvor du føler mye og jeg lurer på hva en følelse er.

Og så sier jeg som sant er.
 

Jeg sier det eneste jeg klarer å føle på.

"Jeg føler du fortjener bedre enn meg". 



0  
    11.09.2016 - 20:57
     


EN KJØNNSKAMP INGEN AV OSS TJENER PÅ!



 

Se for deg - en venninne av deg gråter. En fyr er slem mot henne. Og så sier hun, den irriterende jenta som alltid skal komme med råd: "men gutter er jo bare sånn. Du vet, gutter tenker på en annen måte enn oss jenter. Om han er slem, så er det bare sånn gutter er. Du må være hard to get mot gutter. Du må ikke ha siste ordet i meldingen. Gutter liker ikke det. Du må ikke ta iniativ. Gutter liker jenter som ikke gir så mye. Gutter liker jenter som er søte og ikke sier så mye". Nei. Nei. Nei. Nei.

Har du forstått konseptet ved at du er et menneske som faktisk tenker selv, at du ikke er helt lik venninnene dine? Da er det ikke greit å hverken si, eller godta at noen kommer med slike påstander.

Om du leser denne bloggen og lar deg påvirke, så håper jeg at jeg kan påvirke deg til å tenke på følgende:

Å komme med påstander om at gutter er på en måte og at vi jenter er på en annen måte, bygger opp under en kjønnskamp ingen av oss tjener på. Det kan på en måte gjøre alle handlinger til gutter, eller jenter, "ok" fordi "han er en gutt, og jeg er en jente, og det bare er sånn". Det opprettholder, eller i verste fall skaper et unaturlig skille mellom gutter og jenter som INGEN i 2016 bør føle seg bundet av. 

Om du tar deg selv i å tenke "gutter er bare, bla bla bla" så ser du gutter som noe annet enn hva de faktisk er: et menneske.

Og sånn at det er helt klart: mennesker er ulike hverandre, bare sånn at du vet det. Gi alle en fair sjanse, og om noen gjør noe dumt, ikke skyld på kjønnet deres. Skyld på personen. 



0  
    31.08.2016 - 17:58
     


MANGE RARE FAKTA OM MEG


♥ Jeg blir utrolig flau av å rope. For eksempel når jeg tar spraytan og skal kle av meg, og behandleren går ut av rommet og sier ?rop når du er klar? så får jeg grøsninger i hele meg og har så utrolig lite lyst til å rope når jeg er klar. Herregud jeg blir klein bare av å tenke på det, haha..

♥ Jeg elsker å leke / kose med måleband og målestokker. Det gir meg en sykt rar tilfredstillelse å klemme sammen måleband, dra det ut igjen, folde sammen en målestokk, brette den ut igjen.. Ja. Det blir en slags meditasjon eller terapi for meg. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg elsker det så mye. Og med målebånd så kan man rulle det sammen og så dra det litt utover slik at det ser ut som en slags sylinder eller en pyramide, det er en av de mest behagelige aktivitetene jeg vet om!



♥For litt siden hang jeg med fire gutter på rad (ikke samtidig, men på løpende bånd etter hverandre) hvor enhver av dem var fargeblinde. Det finnes vel ikke så utrolig mange fargeblinde i dette landet, så at jeg traff så mange på rad som jeg tilbragte en god del tid med et mildt sagt spesielt. Kanskje det er det jeg blir tiltrukket av? Lol.


♥ Jeg har en uvane hvor jeg blinker og lager en lyd med munnen på slutten av hver setning hvor jeg poengterer noe. Det mest i setninger hvor jeg "skryter" litt av meg selv eller fremmer meg selv på en slags måte. Da kommer den lyden, altså. 

♥ Jeg er veldig redd for A4-ARK og papir, men med untak av papir som er i bøker med hardt cover. Pocketbøker klarer jeg ikke. Magasiner går også fint! Men enda verre er doruller som ikke har noe dopapir på seg, det er jeg livredd for og klarer ikke engang å se på det.

♥ Jeg synes selv at jeg er tynn, men samtidig er jeg litt feit, så jeg er tynn-feit, altså at jeg er veldig smal men at kroppen min henger og slenger fordi den er så slapp og jeg spiser så mye dritt og jeg aldri trener. Det er helt OK, jeg er veldig happy med kroppen min og jeg synes det er morsomt at jeg er tynn-feit. Av en eller annen grunn kommer noen til å bli støtt av å lese dette, så bare for å poengtere, så tenker jeg ikke over andre sine kropper og hvordan de ser ut - selv om jeg personlig er tynnfeit and loving it. 

Kose <3 <3


 

♥ En av mine favoritthobbyer er å lese kommentarer på musikkvideoer på youtube. Jeg kan være inne på en helt tilfeldig låt og så lese igjennom hundrevis av kommentarer som sier "who is watching in 2016?" og "loving this song...". Av en eller annen grunn synes jeg det er kjempespennende. Samme med konsertanmeldelser av artister jeg knapt vet er, på konserter jeg ikke hadde noen interesse av å være på. Og filmanmeldelser.. Jeg er lett å underholde med andre ord.

♥ Jeg klarer ikke å sitte normalt i en stol, og må alltid ha et bein opp / halvveis på bordet / sitte som en ball. Det ser veldig rart ut i møter, men det er sånn jeg er.

♥ Akkurat nå føler jeg at jeg ikke ønsker å få barn, og om jeg skulle få lyst, så vil jeg ikke ha mer enn ett, og det er nok langt inn i framtiden. Jeg har ikke noe imot å få barn når jeg nærmer meg 40, liksom. Dette er kanskje litt drøyt å si, men jeg mener det er egoistisk å få en hel haug av unger nå i 2016 ettersom det største problemet vi har her på jorden er at vi er for mange mennesker. To barn er greit, men å begynne å få 3, 4, 5 eller til og med 6 barn føler jeg er veldig gammeldags. Hvorfor skal man ha så mange? Jo, fordi man personlig vil ha en stor familie og driter i resten av verden og hvordan det går. Får du seks barn, får de barn, så får de barn.. Nei altså. 


 

♥ Det fæleste jeg vet er mennesker som "skryter" av å være lite opplyst, ikke ha lest en bok, ikke følge med på nyheter, de som ikke stemmer ved valg.. Osv. Jeg kunne aldri i mitt liv ha vært nær venn med et slikt menneske, det er hundre prosent sikkert. Fy faen så ekkelt det er.

♥Jeg er så glad i livet mitt at jeg er livredd for å bli gjenfødt, for det kan aldri bli like bra som det er nå. Jeg gjør det jeg elsker, jeg har verdens fineste familie, sykt kule mennesker rundt meg og jeg er fornøyd med hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut. 

Håper det kom noe dere ikke visste, fine folk! Det er jo etterhvert ganske mye jeg har delt her. 
 



0  
    29.08.2016 - 18:08
     


det som gjør mest vondt


Et innlegg jeg aldri turte å publisere, skrevet i juni 2016, bildet er tatt samme dag som jeg skrev. Rart det der. 


 

Det er så mange som går igjennom kjærlighetssorg, og likevel føler man seg helt alene om å vite hvordan det føles. Man er overbevist om at ingen har elsket så hardt, følt den samme smerten eller klarer å relatere seg. Det er så rart. Alle vet jo. 

Jeg ble fortalt at morgen og kveld kom til å være verst. Når man strekker seg mot den man elsker i senga som ikke lengre er der. Når senga er kald, når man ikke lengre må krangle om dyna. Når han ikke lengre kom til å spørre om jeg ville ha den gode puta, og når jeg ikke lengre våknet mitt på natta av at han dro meg inntil seg. Noen ganger våkner jeg enda, men det er som regel av et slikt mareritt som jeg pleide å ha da jeg og deg var oss. Du vet, en sånn drøm hvor du ikke var min lengre, og våknet opp og var så lettet.. For det var jo bare en drøm. Der var du jo. Plutselig har drøm blitt virkelighet, og når jeg våkner nå er jeg som regel våken resten av natta. 

Men det er faktisk ikke natten eller morgenen som er verst. Det verste er å gå til trikken.

Jeg pleide å føle meg synlig. Selv da du ikke gikk ved meg, så var du der likevel. Jeg var ikke ensom selv om jeg var alene. Å stirre ut av vinduet på trikken ble ikke tragisk, det ble fint, fordi jeg ventet på å møte deg, eller fordi jeg hadde noen som tekstet meg. Ikke ensom, men alene, og det var fint. 

Du snurrer meg ikke lengre rundt i en piruett når vi går sammen. Du varmer meg ikke lengre når trikken er forsinket. Du har ikke armen din rundt meg på trikken lengre.  Nå når jeg går alene, nå når jeg sitter alene, så er jeg virkelig bare meg. Det er ikke lengre noen å vente på. Det er ikke lengre noen å tenke på når jeg ser ut av vinduet. 

Den jævla trikken var mitt fristed, jeg elsket trikken. Nå ser jeg plutselig hvor stygg setene er, hvor irriterende treige folk er til å gå av og på, og jeg ser alle de lykkelige kjæresteparene. Hvordan ble det plutselig så mange av dem? De er jo over alt, hvordan så jeg dem ikke før? Jeg vil slå dem rett ned, alle sammen. Fuck dem, jeg håper det ikke varer, tenker jeg, og så føler jeg meg slem. Jeg får høre at "når en dør lukkes, åpnes flere andre". Jeg vil ikke at noen dører skal åpne seg. Om min dør har lukket seg nå, så sparker jeg den isåfall ned og bryter meg inn. Det vil jeg aller helst. Alle andre dører driter jeg i. 

Kanskje jeg skal begynne å ta buss eller få meg bil. For fuck den jævla trikken. 



0  
    25.08.2016 - 15:47
     


30 PERSONLIGE SVAR


1. Hva var det siste du skriblet ned på et papir? 
Kleint nok å innrømme, men det var faktisk autografen min til noen som spurte etter den.. I DANMARK!! Haha. Et stort øyeblikk. Sophie Elise med et hjerte bak. 

2. Hva har du alltid i vesken?
All mulig slags dritt, det jeg alltid har der er ting jeg aldri giddder å rydde ut som søppel, gamle kvitteringer, parfymer i alle mulige slag, deodorant, mac, lader, kamera, hårbørste, pengebok og nå som jeg sjekket har jeg jammen en sokk der også. Og en stringtruse. 

3. Hva bestiller du på kafé?
Kaffe mocca (skrives det sånn?), dobbel med ekstra krem på toppen! Som regel spiser jeg noe også.. Brownies!

4. Hva står det på den siste SMS'en du mottok? 

"Jo det e jo absolutt en fordel at det e så mye billigere der, men ja vi finn ut mer om det i mårra blir nok ikke noe problem <3 Og drar hjem fra festen nu så flyet skal æ ikke miste nei" fra Anne-Sofie. 

5. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Anne-Sofie, mamma, Jan, Marte, Anette-Marie, Joakim, Tinashe, Fetisha.. En av de. 

6. Hvilken farge er det på tannbørsten din?
Den er rosa og hvit og ready for the garbidge, for å si det mildt.

7. Kan du bytte olje på bilen?
Burde si ja ettersom jeg har lappen men den kunnskapen slapp jeg vel tak på rett etter oppkjøring - som forøvrig gjelder alt annet med bil som hvordan jeg parkerer, rygger, hva reglene for vikeplikt er osv. jeg er SÅÅÅ dårlig med bil..

8. Hva har du hatt av kjæledyr?
You name it, så har jeg hatt det.. Marsvin, kanin, hamster, oter (!!!), undulat, pinnedyr, alle mulige slags fiskearter, katt, hund.. Og sikkert fler!

9. Har du noen piercinger? 
Nei, jeg har hatt i navelen og i tungen men har tatt ut begge. Trives sååå mye bedre uten!

Caps fra Urban Outfitters / Kjole fra NELLY TREND 

10. Norge på sitt beste?
Harstad på sommeren med midnattsol! Vakkert er det.

11. Hva gjør deg lei deg? 

Jeg blir lei meg av å se mennesker som virker triste eller ensomme, for eksempel en gammel mann som sitter alene på resturant.. Det trenger jo ikke å være noe spesielt sørgelig over situasjonen, men jeg blir det likevel. Eller hvem som helst som egentlig virker ensomme, ensomhet er det verste jeg vet og det treffer meg så inderlig. Eller bilder av isbjørner som drukner fordi polene smelter. Eller dyr som har det vondt. Sist gang jeg gråt var av den videoen som sirkulerer rundt nå, av den 5 år gamle syriske gutten som ble hentet ut fra ruinene. Da gråt jeg masse. 

12. Hva gjør deg glad?

Å være sammen med noen uten å være sammen med noen, om det gir mening. At man henger med noen så gjør man ulike ting.. Å oppdage en ny forfatter jeg liker, å gjøre en god jobb å være effektiv, å gå tur med Charlie eller ligge i lilleskje. 

13. Hva er drømmejobben din?
Jeg har vel den beste jobben i verden akkurat nå, og da tenker jeg ikke på bloggen bare men generelt ALT jeg får være med på! Jeg har utrolig mange historier jeg en dag kan fortelle mine barnebarn, og det takker jeg gud (eller meg selv..?) veldig hardt for.

14. Er du fornøyd med deg selv?
Ja, og nei. Men jeg har lært meg å komme over mine utseendemessige "utfordringer", nå er det personlighet jeg fokuserer på og skal jobbe med.

15. Hva var det siste du kjøpte?
Godteri.... :( Skammer meg over matvanene mine. 

16. Liker du kinesisk mat?
Ja, men jeg ELSKER det ikke og spiser alltid det samme. 

17. Når var du i kirken sist?
Rett etter 22. juli for å minnes de som hadde gått bort, rett etter tragedien hadde skjedd. Jeg er ikke kristen og oppsøker ikke kirken til vanlig. 

18. Hva skal du gjøre når du er ferdig med å skrive dette innlegget? 
Da skal jeg rette på trusa, eller det skal jeg kanskje gjøre akkurat nå, men den går litt sånn opp i rumpesprekken på en ubehagelig måte så jeg må fikse på det. 

19. Har du noensinne vært i en ambulanse?
Jeg har vært i ambulanse ja! En gang fordi exen min ble hentet i det, og en annen gang fordi jeg selv ble hentet, og det var en spesiel oppplevelse og egentlig litt gøy. 

20. Fortell noe som leserne dine mest sannsynlig ikke vet om deg?
Jeg har en fobi mot doruller uten dopapir, A4-ark og når det kommer noe hardt i maten, for eksempel et hardt korn av pepper. Da klarer jeg ikke å spise mer. 



21. Er foreldrene dine gift eller skilt? 
Mamma og pappa er forlovet og har vært sammen i 25 år ♥ 

22. Hvor mange puter har du i sengen?
En pute fra stuen og en vanlig pute som dessuten er full av selvbruning og burde vært skiftet på for lenge siden. 

23. Foretrekker du sko, sokker eller barføtt?
Barføtt, jeg eier ikke et eneste par sokker, så det var da en annen fakta om meg dere kanskje ikke visste. 

24. Hva hører du på akkurat nå? 
En sang som han ene kompisen min i Lemaitre har laget, som ikke har kommet ut! Hører på den hele tiden og digger den og håper håper håper den kommer ut for alle sin del. 

25. Hva drikker du helst til frokost?
Saft med sånn "champagne" smak. Herregud så sykt digg det er, får små-panikk om jeg ikke har det hjemme. 

26. Hvilken favorittlærer hadde du på videregående? 
Jeg hadde en som het Ulf men så ble han plutselig frekk mot meg og bestevenninna mi, ikke at jeg kan huske hva han sa eller hva som var greia, jeg bare husker at vi snudde oss mot han plutselig.. haha. 

27. Vil du ha barn?
Jeg vet ikke. Jeg tenker ikke så mye på det, men jeg skal ikke ha barn før jeg føler av hele mitt hjerte at jeg er klar for å gi så mye kjærlighet til et annet menneske. Jeg må være ferdig med meg selv først og ha lært meg det jeg trenger for å kunne videreføre til mine barn. Men det aller viktigste er at mannen jeg har barn med skal være en jeg ville ha vært stolt av å ha videreført genene mine med. Til nå har jeg kun møtt en person hvor jeg tenke at "shit, han der altså, han kunne vært far til mine barn" og hadde det hatt seg sånn at jeg fikk barn med han ville jeg ha vært glad, enten jeg og han var sammen eller ikke for han ville vært en fantastisk far. Men om det hadde vært en eller annen idiot som ikke ville ha gitt mine barn det de fortjente, så hadde jeg ikke ønsket det nei. 

28. Kan du noen andre språk enn norsk?
Jeg kan snakke engelsk og svensk:) 

29. Hva bruker du helst penger på?
Mat, reiser og vesker.

30.Hvordan imponerer man deg?
Noen som er inkluderende ovenfor alle mennesker, jeg hater de som er "for kule" og skal gjøre seg til. Og ikke spille spill. Det har jeg fått så jævlig opp i halsen det siste året. Og å være i følelsesmessig kontakt med seg selv er utrolig viktig. Ellers liker jeg at gutten eller jenta jeg er sammen med har et talent og noe de er lidenskapelig opptatt av, det kan være en helt "vanlig" jobb, maling, musikk, skating.. Uansett. 



0  
    20.08.2016 - 20:12
     


MIN OSLO-GUIDE


 

Oslo er min favorittby i hele verden - ja, faktisk! Jeg elsker virkelig denne byen, og om jeg har mulighet skal jeg bo her til jeg dør. Det er derimot litt trist å se at de aller fleste som besøker byen uten å være så kjent tar turen til Karl Johan eller Oslo City når det finnes så utrolig mye mer å se! På de stedene får man ikke følelsen av Oslo i det hele tatt. Her kommer mine favorittsteder om dere vil unngå den verste turistfella, og virkelig få følelsen av hvorfor så mange elsker Oslo. 

 

SHOPPING: 



♥ Veloura Vintage på grünerløkka er en sykt kul butikk som får inn hauger av nye plagg flere ganger i uken. Men om man ser noe man liker der kan det være lurt å slå til med en gang, ettersom plaggene forsvinner så fort. Dødskule vintage t-skjorter og gensere helt ned til 50 kr! Jeg har også funnet et skjerf fra Guess og en chanel-veske her som er mye billigere enn å kjøpe nytt, naturlig nok. Om du først tar deg turen, så er det hyggelig å vandre litt opp og ned på Løkka og se på flere av butikkene der. Litt lengre ned i gata finnes Weekday som har noen av de beste basisplaggene jeg vet om, og i sidegater litt her og der finnes det flere vintage-butikker.

♥ YME ligger på kjøpesenteret paleet, og prisklassen er helt middels. Men det er dødskule klær her, og jeg kan nesten garantere for 100% at man finner noe man liker! Det er flere etasjer og man kan bli gående rundt å surre i evigheter. Spesielt om du er ute etter sneakers vil jeg anbefale å ta turen. Og i øverste etasje er det bøker og blader også :-) 

♥ Jeg kjøper masse interiør og pynteting på Millas Boutiqeu på Aker Brygge. Alle coffeetable-bøkene mine er herfra, i tillegg til et speil og en skjenk, flere puter osv. Litt dyrt, men til gjengjeld så sykt fine ting!

Om du vil handle på Zara, gå på den i Bogstadveien og ikke den i Karl Johan. Zara i Bogstadveien er en mye ryddigere butikk og mindre kaos. Den på Karl Johan får jeg helt klaustrofobi av å være inne i, haha..



♥ Nr.9 på Frogner er det stylisten min som eier, og rundt 70% av alle klærne jeg bruker på fester, eventer, tv-opptredener og lignende er fra denne butikken. Virkelig verdt turen! 

♥ MS Icon på Frogner er en butikk jeg handler i nå og da, om jeg skal investere i plagg. Jeg har kjøpt noen av mine favorittplagg og vesker her.  Fører merker som blant annet Celine og Saint Laurant. Men ps! De som jobber der kan fort virke litt "overlegne" om man kommer inn i treningsklær og er svett, liksom. Av en eller annen grunn.

Styr unna: Oslo City og Karl Johan.

MAT:




♥ Kolonihagen på Frogner ligger i en gammel, ombygd stall - maten er økologisk, lokalet er kjempehyggelig med en fin bakgård og det er fyr i peisen på vinteren. Greit om man vil "trekke seg unna", for det er litt sånn det føles når man er der. 

Om man skal ha middag og drinker vil jeg anbefale Tijuana som ligger på Grünerløkka. Litt høy musikk, men det er matservering til klokken 03, bakgården er åpen til 20, man får mye mat for pengene og IKKE MINST mye drinker for pengene som også smaker godt. En svær drink ligger på rundt 100 kr, men da drikker man lenge på samme før man blir tom. Südøst er også en favoritt, maten er Asian Fusion og smaker ganske greit, kjempegode drinker, bra sushi, kul uteservering og fint lokale. Dinner ligger ved National og er også en favoritt. Har ikke drukket annet enn vin her så kan ikke si noe om drinkene, men lokalet har en kul følelse og det er bra mat. 

 ♥ Illegal Burger gir deg alternativet ved å velge hvilken som helst burger som enten kjøtt, vegetar eller fisk. Tommel opp fra meg som ikke spiser kjøtt og slipper å være "stuck" med det eneste på menyen som ikke er kjøtt, slik det pleier å bli når man er vegetarianer dessverre. Her har jeg like mange alternativer som alle andre, pluss at det smaker godt. 

♥ Loving hut er et vegansk sted som har alle mulige slags veganske retter. Fint sted å ta en "skeptiker" med til! 

♥ Nodee, Hanami og Jonoe har den beste sushien synes jeg. Jonoe er billig, de andre er litt finere. 

♥ Palmen har helt OK mat, men det FINESTE lokalet! Jeg liker skikkelig godt å spise lunsj her. Dra dit, ta en kopp kaffe om så, og se opp i taket. Det er ganske fantastisk! 

Styr unna: Egon, Fridays, Peppes Pizza.. Dere forstår poenget.

FEST: 



Jeg henger mest på grünerløkka når det kommer til festing, og da liker jeg å drikke på enten Parktheateret eller Chair. Sistenevnte har cavasøndag på søndager, og det burde jeg kanskje aldri ha skrevet for nå blir det kanskje mange som kommer dit og jeg vil enda at vi skal ha det for oss selv, haha. Men det er skikkelig hyggelig der, og en flaske cava koster 180 kr på søndager. 

♥ Botaniske er skikkelig hyggelig, gode drinker og fint lokale.

♥ BLÅ er gøy om man vil ha høy dansefaktor, men det kan være lang kø om man ikke har liste, så kom i god tid. Det er verdt å sjekke ut hvilke DJer som spiller, mine favoritter er Hoetelle. To jenter som spiller hits man husker, og nesten hadde glemt, kombinert med nyere. INGENSTEDS ligger rett ved BLÅ, og kan også være veldig gøy.

♥ SYNG karaokebar er absolutt verdt turen, her kan man booke egne rom å velge mellom en haug av sanger man kan synge med vennene sine. Garantert god stemning når man tør å slippe seg løs! 

♥ Taket på Grims Grenka fram til første september blir styrt av Dj Danby Choi på torsdager, og dit er det verdt å ta turen! Jeg spiller der 1. september sammen med ham, og det er alltid god stemning. 

♥ Youngstorget er generelt sett veldig bra - jeg liker Stratos om man skal danse og feste, i tillegg er det på toppen av et høyt bygg og man har god utsikt over byen. Men igjen - sjekk opp hvem som spiller der og hvordan musikk de har, det har alt å si. Om du er over 25 er den gamle skobutikken og angst gøy, begge stedene ligger på youngstorget i noe som heter "strøget-passasjen", her finner man også mange flere barer som for eksempel Karusell, som også er hyggelig og veldig laid back.

 ♥ Jeger og The Villa ligger ganske nærme hverandre, og er veldig "enten eller". Enten har man det dødsgøy eller så er det totalt motsatt, men jeg anbefaler likevel å ta turen.

 ♥ Dette er kanskje ikke helt innafor å si, meeeen.. Det er gøy å dra på strippeklubb, hehe. Blaze er favoritten! 

Styr unna: Solliplass. Folk som står på bordene og spruter champagne de ikke har råd til, og en "bordkultur" jeg hater. Altså at noen kjøper bord på en såkalt "vip", og så henger det jenter over bordene og håper på en gratis drink eller to. Men om du er interessert i å se paradise hotel deltagere fra 2012 kan dette være plassene å oppholde seg på: nox, baroque eller sollihagen. Det eneste jeg synes er helt OK på Solli er Skaugum. 

Diverse:



En tur på teknisk museum er alltid veldig gøy, det er hyggelig å gå i Ekebergparken og mye å se på, Frognerparken vet de fleste om men er absolutt verdt en tur (favorittstedet å gå med Charlie for da har jeg mye å se på), og et ulovlig tips må være å bryte seg inn i frognerbadet på natterstid om sommeren. Det er skikkelig fint og romantisk. Ellers liker jeg å gå rundt på Astrup Fearnley for å "rense tankene", haha. Det er kjempehyggelig. Å dra på SPA på Grand Hotel å surre rundt i bassenget der liker jeg også, eller hva med å se Stand Up på latter? Det er MANGE muligheter!

Kos dere! 


 



0  
    17.08.2016 - 16:18
     


Til deg som er født på 80 og 90-tallet


Jeg og jentene ble veldig nostalgiske her om dagen, og satt å snakket lenge om alt vi hadde nært og kjært i barndommen. Jeg skrev ned alt vi snakket om, og jeg vil gjerne dele litt med deg også. Værsågod, her kommer litt herlig nostalgi<3

HARRY POTTER - PC SPILLET 



Jeg kunne bruke flere timer på dette! Grafikken var elendig og spillet gikk veldig treigt, men hvem brydde seg på den tiden.. :) Man visste jo ikke om noe bedre! Jeg var forøvrig hektet på Tarzan og Peter Pan på pc også. 


THE SIMS 1




Herregud, jeg husker denne senga på bildet! Det var min favorittseng til simmene mine og jeg måtte spare før jeg fant ut hva pengekoden var, på Sims 1 var det "rosebud" om jeg ikke husker helt feil. For noen minner! 



DE GAMLE POKEMONKORTENE.




Grunnen til at alle elsker pokemon go? Den nostalgiske følelsen, regner jeg med - ihvertfall for oss som har bikket 20 år på denne jorden! Jeg hadde en hel perm full av pokemonkort, og akkurat nå er det jo litt kjipt at man har kastet alt sammen. Kunne sikkert ha tjent litt på det.. Det var vel egentlig meningen at man skulle spille med disse, det gjorde jeg aldri. 


PENNYKLUBBEN.

Det var veldig vanskelig å finne noen gode bilder av Pennyklubben, men dere husker sikkert hva det var? Det + TL klubben var nesten alle jenter medlem av, og vi pleide å ha venninnekvelder hvor vi hørte på de skumle cdene og skremte hverandre.. Hest eller ei, man skulle være med i Pennyklubben! Funfact: da jeg googlet Pennyklubben kom det opp bilde av meg? Mulig jeg har blogget om det før, noen er med andre ord veldig opphengt i nostalgiske følelser.. 


- HVA SÅ VI PÅ TV? - 



NRK SVISJ!!! Her kunne man altså sende inn tekstmeldinger som hele Norge fikk se, i tillegg til å stemme på musikkvideoer man ønsket å få på skjermen. Jeg var en dedikert t.A.T.u fan (ja, man må skrive det rett), og brukte masse penger på å stemme "all the things she said" opp til toppen. Og jeg må le litt når jeg ser på dette bildet, "noen rundt 30 som vil taste ;) ", haha..
 


Noen andre favoritter fra TV på denne tiden.. 


Ellers, om man skulle pynte seg..


Så var det så klart stick on earrings som gjaldt!

Og hva om man ville leke litt i trappa?






Trappetroll, så klart! Jeg vil ha et trappetroll nå.. 


Og hvem ville man se ut som?




BRATZ!!


Og hva om du så gjerne ville ha et dyr, men du ikke fikk lov? Eller bare ikke hadde nok med husdyrene dere hadde hjemme?





TAMAGOCHI ble løsningen!


Og hva leste vi?




WITCH!! Jeg var sååå nære på å kjøpe alle witch-bladene på finn.no her om dagen for 900 kr.. Jeg skal ikke gjøre det (slapp av pappa), men jeg riktignok veldig lyst.


Ah.. BARNDOM, altså! Så fantastisk. 



0  
    09.08.2016 - 21:19
     


Hvorfor plager en kropp deg, kjære?



 

Dette var en kommentar som rullet inn på fanpagen min i går, og jeg har så utrolig lyst til å svare på den. Denne kommentaren kom altså etter at jeg hadde lagt ut et bilde av meg selv i en strikkegenser, uten bh under, hvor man kan se siden av brystene mine (dere finner innlegget her). Det er mennesker som legger igjen slike kommentarer som også mener at man ikke burde få amme offentlig - for å si det sånn.

Det er på noen måter ganske enkelt å være jente. Man kan bare flashe en pupp og så blir det et kollektivt sjokk som sprer seg over landet, som da jeg flashet på vixen blogawards. Det jeg mente å si der var, hvorfor er det en så big deal? Det er nesten litt morsomt, og jeg trodde helt ærlig ikke det kom til å få en eneste overskrift. Jeg trodde vi var i 2016, ikke 1940. Men primitive er vi visstnok uansett. 

Likestilling er en viktig sak, ikke bare i arbeidslivet men også seksuelt. Å vise brystene sine og ikke føle skam handler om så mye mer enn å vise seg fram å få komplimenter for meg. Det handler om å føle man eier sin egen kropp, seksualiteten og sikkerheten ettersom enhver av de punktene er under angrep til enhver tid - kler man av seg på bilder,så er det feil. Har man mye sex, er det feil. Er man glad i kroppen sin, er det feil.  Å påstå at en kvinne ikke kan vise seg i lite klær når en mann kan det er å legge en byrde på kvinners sikkerhet, som om det er ens eget ansvar om man blir trakassert, voldtatt eller utestengt på grunn for noe så naturlig som kroppen vår.

Når det er sagt så ville jeg aldri ha gått i tog og ropt "free the nipple" mens man løper langs gatene med andre toppløse kvinner, for da gjør man det til en forferdelig stor greie som egentlig burde ha vært det mest naturlige i verden. For meg holder det å kunne sole meg toppløs på stranden om jeg vil det, gå i de klærne jeg vil, legge ut de bildene jeg vil og likevel føle meg trygg. Trygg på at om noe skjer meg, så er det ikke min feil - for jeg er ikke et monster, jeg er ikke et dyr, jeg er bare meg og jeg skal få gjøre hva faen jeg vil uten å føle at jeg trenger å skamme meg av den grunn. 

Og ja, jeg har følt meg fram og ikke helt skjønt min vei i livet. Det aner jeg sikkert ikke enda. Jeg har lagt ut bilder av meg selv i lite klær for å forhåpentligvis få høre at jeg er pen, jeg har vært i FHM for å få en slags bekreftelse, men sånn er det ikke nå. Nå handler det bare om at jeg rett og slett gir faen, og det ikke er så nøye, og at jeg er glad og det burde alle være. 

Og om du er en av dem som nå roper "hun er dum! Hun er lettkledd! Hun er et dårlig forbilde!" så er du av den primitive arten som burde begynne å plukke opp morgenbladet på vei hjem fra butikken, se på din nakne kropp i speilet, slappe av og innse at det ikke skader hverken meg eller deg. Du er nok en av de som mener man ikke skal få amme offentlig - for å si det sånn. 


 

Å "free the nipple" trenger ikke nødvendigvis å bety så jævlig mye mer enn at det ikke skal være så farlig. Det er ikke så farlig. Og dette bildet skal jeg henge opp, svært på veggen på soverommet mitt. Fordi jeg kan. 

Photocredit: Marthe Bleu 



0  
    03.08.2016 - 18:26
     


fuck badevekta


Jeg kom akkurat hjem til huset på Ullern i Oslo. Da jeg kom hit sto en badevekt midt på gulvet i gangen. Sikkert fordi fetteren min, som reiste ned til Spania i dag, har veid kofferten sin før han dro. Jeg eier ikke vekt hjemme, og det skal jeg heller aldri gjøre. Jeg følte meg helt fin og flott i dag, slik som jeg vanligvis gjør - kroppen min er bare der, den funker som den skal, jeg er (som regel) frisk og jeg kan se meg selv i speilet og tenke at jeg ser fin ut. Jeg har alltid tenkt - og følt - at jeg ikke bryr meg om min egen vekt, men nå skulle jeg da altså gå på denne vekten bare for "moro" skyld. Hvorfor i all verden jeg trodde det skulle bli MORSOMT må gudene vite.. Jeg vet hva jeg veide i januar, jeg vet hva jeg veide i mai, og nå vet jeg hva jeg veier i juli. Som da er 13,5 kg mer enn da vi gikk inn i 2016. 

Det verste av alt er, JEG føler meg jo egentlig skikkelig bra, jeg er fornøyd med min egen kropp og jeg ville ikke ha byttet bort livsstilen min. Men plutselig var det som å få en dør slengt i ansiktet - selv om jeg aldri har fått så mye skryt og komplimenter for kroppen min som nå. Når venner sender meg bilder av "åh se så  tynn jeg har blitt" (ja jeg har venner som gjør det) så bryr jeg meg ikke, når folk snakker om hvor mye de har gått ned i vekt og hvilken diett de er på, så bryr jeg meg ikke, men å se det tallet på vekta og innse at 13,5 kg har festet seg ett eller annet sted på kroppen min, det var.. en liten nedtur? Men hvorfor synes jeg det? 


 

Så, jeg vurderte å jogge en tur. Jeg vurderte å ikke spise mer godteri. Jeg vurderte å klipe meg selv i magefettet og kalle meg selv en forbanna idiot som har latt det komme til dette punktet. Magefettet som ikke er der, engang. Jeg kunne høre Kim Kardashian sin stemme i hodet, "I wanna loose 15 more pounds".. Er jeg velykket nok?

 Men vet dere hva jeg heller gjorde? Tok å flyttet den forbanna badevekta inn i et skap, la meg på sofaen og skrev det innlegget her mens jeg spiser en snickers. For tallet på vekta? Det har INGENTING å si, og jeg er alt for smart til å bry meg om hva som står der. Jeg måtte bare få det ut - ikke kjøp badevekter! Det er dritt! Ikke se på serier som får deg til å føle deg ubrukelig, ikke les bloggere som skal påpeke hvor lite de spiser eller hvor flinke de er eller hvor mange runder de gjentar hver øvelse eller at de vil komme tilbake i form å miste "babyvekta" (som om DET er hva man bør tenke på når man har fått barn!). Vær lykkelige! Lukk det som gir negativ energi, kast badevekta og ha det fint. 


 

Nå skal jeg finne tilbake til den sinnstemningen jeg hadde for en liten time siden. Da var jeg fornøyd, og ingen tall skal få ødelegge det.



0  
    26.07.2016 - 21:28
     


3 ting du kan droppe å gjøre i sommer


1. Dra på sirkus.


 

Sommeren er sirkus-sesong i Norge, og sirkusene drasser med seg alt mulig av dyr land og strand for at barn og voksne skal underholdes av dyr som har det helt jævlig. Den dagen jeg får barn kommer jeg aldri i livet til å dra barna mine med på noe sånt, og om mine små fettere og kusiner spør meg om vi skal dra så forklarer jeg at nei, det kan vi ikke, for det er dyremishandling og veldig primitivt. Jeg kan heller ta de med for å rive ned sirkusplakater eller kanskje en hyggelig liten protest utenfor, DET er sommerhygge på sitt beste!! :) 

2. Posere med ville dyr i fangenskap. 



Når folk i vennelista mi poster bilder av at de poserer ved siden av en neddopet tiger tenker jeg.. HALLO? Er vi i 2016 eller er vi i 1940? Dra hjem å se på Netflix om du har et så hardt behov for å bli underholdt, ikke la det gå på bekostning av intelligente vesener som har blitt dopet ned for at du skal få et nytt profilbilde. 

3. Dra på seaworld. 


 

En gang sa en dame i familien til meg "vi skal på seaworld når vi drar til Florida, for vi vil jo at barna skal få oppleve det..". Oppleve hva da? At det er OK at et av planetens mest intelligente dyr skal svømme rundt i et lite plaskebasseng og gjøre triks? Det finnes plenty av muligheter for å se delfiner i det fri, man trenger ikke å betale i dyre dommer for å sitte på en liten benk og se delfiner gjøre backflip på kommando. Det er så utrolig mye kulere å være med dem i det fri!


Jeg vet jeg maser noe veldig om at foreldrene mine er så kule, haha... Men TAKK GUD for at de aldri har dratt meg med på ting som dette, og at de har forklart meg skyggesidene av flere industrier da jeg vokste opp. Jeg synes det er helt _utrolig_ at disse industriene ikke har dødd ut for lenge siden, og at det enda finnes mennesker som ser på dette som underholdning. Jeg tror ethvert tenkende menneske klarer å forstå - før man drar på sirkus / seaworld osv - at det ikke er OK. Man trenger ikke å bli fortalt det i ettertid, man trenger ikke å innse noe som helst, for man VET det. Innerst inne, så vet man! 

Gå ut i sola og spill Pokemon Go, dra i lekeparken, bryt dere inn i frognerbadet og nattbad, ta dere en fest, dra på tusenfryd eller dra på date! Det finnes så mye man kan gjøre som ikke skader noen :-) 

Bilder: google og weheartit. 



0  
    25.07.2016 - 14:08
     


Ikke gjør det her mot meg


"Ikke gjør det her mot meg" hadde jeg sagt. Vel vitende om at jeg gjør det mot meg selv. Jeg har fri vilje, jeg kan gå. "Hva gjør jeg?" spurte du. 

Jeg kan løpe ned trappene vi har hatt kappløp i. Du løp alltid bak meg, stakk meg med nøkkelen i ryggen og jeg lo. Løp raskere. Du kunne alltid ha slått meg i det kappløpet men du valgte å la være. Jeg måtte alltid vente på deg når vi kom til døren din og du skulle låse opp. Da stoppet du alltid. Fiklet med nøklene og kysset meg samtidig. En hånd rundt nøklene. Og uansett hvor teit det høres ut - den andre hånden rundt hjertet mitt. 

Jeg kan gå ut igjennom porten jeg har ventet utenfor så mange ganger. Jeg måtte alltid holde pusten før jeg skulle ringe på. Jeg ventet noen sekunder, og før du åpnet føltes det som en evighet. "Halloooo" sa du alltid, og hørtes så glad ut. "Hei" sa jeg. Og så løp jeg opp trappene alene.

Jeg kunne slette deg ut av livet. Men jeg kan nummeret ditt utenatt. Jeg kunne ha ungått å møte deg, men jeg oppsøker stedene du er likevel. Idiot.

"Si det du må si, jeg klarer å høre det", sa jeg. Jeg kaster etter pusten, støtter meg opp mot trappen, faller sammen på gulvet. Gråter. "Bare si det, jeg vil høre at du sier det". Men du svarte ikke.

Eller, kanskje du sa noe. Kanskje du sa "hva da" eller "hva mener du" eller "hvorfor det" eller noe annet som sparket ballen i mitt hjørne igjen. Alltid ballen i mitt hjørne, men alltid deg som målvakt som klarte å fange enhver av de jævla ballene. Jeg er ikke flink nok til å spille ball. Ikke like flink som du.

"Ikke gjør det her mot meg" hadde jeg sagt. Vel vitende om at jeg gjør det mot meg selv. Jeg har fri vilje, jeg kan gå. "Hva gjør jeg?" spurte du. 


Alt, burde jeg ha svart. Du gjør alt. Men istedenfor svarer jeg, mumlende og nølende, 

"bare glem det". 

 



0  
    17.07.2016 - 23:26
     


HVORFOR JEG BLE INNLAGT


Endelig er jeg hjemme fra sykehuset etter nesten fem lange dager. Jeg har savnet å blogge, jeg har savnet å gå rundt ute, jeg har vært lei av å ha drypp i hånden og ta blodprøver hver dag.. Listen er lang, men nå er jeg nesten helt frisk og kan fortsette mitt normale liv - jeg må bare ha en rolig helg først. :)


 

Det er mange som har lurt på hva som feilet meg. Jeg hadde hatt feber i fire dager før jeg ble innlagt, noen ganger var den veldig høy, andre ganger litt lavere, men konstant feber. Jeg hadde ingen influensa-symptomer, ikke vondt i hodet eller noen ting så jeg tok det ikke så alvorlig og regnet vel med at det var.. ingenting? Men når man har drithøy feber i flere dager så er det jo så klart noe. Jeg dro til legevakten tirsdag morgen da jeg våknet med smerter i magen, og fra legevakten ble jeg kjørt til Ullevåll, og så innlagt. Det var vel en slags infeksjon/virus i bekkenet (igjen?), eller nyrene, eller blæra, de vet ikke helt faktisk. Jeg fikk medisiner for alt mulig og infeksjonen min gikk bort, så da er jo det greit. Nå går jeg på antibiotika slik at det ikke skal komme tilbake.


 

Helt ærlig tror jeg det var kroppen min som sa i fra etter en veldig lang periode med for mye av alt. Emosjonelt stress, profesjonelt press og så Ibiza tok vel en liten knekk på meg, og disse dagene på sykehuset var på en måte ganske deilig. Jeg lå i sengen, så på serier og filmer, leste bøker, fikk besøk og sov masse. 



0  
    15.07.2016 - 18:56
     


angst for angsten


A-magasinet : Startpunktet
Hva : Sophie Elise Isachsen (21) på Huk. Sofie Elise sine semskede støvler er ikke det helt ideelle fottøyet.
Hvem : Sophie Elise Isachsen (21)
Hvor: Huk, Oslo, Norge
Fotograf: Line Ørnes Søndergaard
 

Jeg merker det med en gang jeg våkner.

I dag blir en slik dag.

Jeg prøver å vri meg rundt i sengen, kanskje om jeg bare sover en time til? Om så 10 minutter? Kanskje det da endrer seg? Men jeg vet det med en gang jeg våkner.

I dag er en slik dag. 

Jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg kan ikke endre på det. I dag kommer jeg til å ha angst for angsten fra jeg står opp og til jeg legger meg. Hjertet kommer til å slå raskere enn før, fra sekundet jeg åpner øynene og til jeg lukker de igjen. Jeg kommer til å ta venstre hånd opp mot hjertet mitt for å sjekke om hjertet har roet seg ned. Det har det ikke. Jeg sjekker igjen. Det går enda for fort.
  Jeg kommer til å være sliten, utmattet faktisk - selv om alt jeg har gjort er å stå opp. Jeg kommer til å være distansert i samtaler. Jeg kommer til å måtte fortelle meg selv "det er ikke farlig, du får ikke hjerteinfarkt, du kommer til å overleve, det er bare psykisk". 

I går var en slik dag. Og i dag er jeg sliten.

Hvorfor føler man på dette? Hvorfor akkurat meg? Kommer dette til å bli bedre med årene? Kommer det til å gå over? Eller, gud forby - kommer det til å bli verre? Hyppigere? Mer slitsomt? Jeg hadde jo klart meg så fint, jeg hadde ikke kjent på følelsen av angst siden Mai. Ingenting siden den gangen jeg sto på butikken og måtte løpe ut derfra, for å så kaste etter pusten midt på Torggata. Ute av egen kropp. Den gang ringte jeg en venn i panikk, ble hentet og holdt rundt av sterke armer som passet på. Det har jo gått så fint siden da. Helt til i går. 

Angst er ikke farlig, og du er ikke svak om du sliter med det. Jeg kjenner så utrolig mange kule, kreative, hardtarbeidende mennesker som har angst. Jeg skulle ønske det ikke var meg, bare. 

I går var en slik dag. I dag er jeg sliten. I morgen er en ny dag.

Jeg håper på roligere hjerterytme da. 


Bilde: her 



0  
    10.07.2016 - 23:24
     


// kjærlighetssorg


Er det noe jeg får spørsmål om flere ganger daglig, så er det hvordan man skal komme seg over kjærlighetssorg. Jeg forstår at folk spør meg, jeg har jo felt en tåre eller tusen eller en million på riksdekkende tv på grunn av den forbanna følelsen der. Dere forteller meg at "siden du klarte det, så har du vel råd og tips", men det er langt ifra noe jeg er alene om å ha klart. Det er noe de aller, aller fleste har vært igjennom og overlevd. 

Når jeg havner i en skikkelig dritt situasjon hvor man føler man mister noen som betyr all verden for deg, så har jeg like lyst til å kaste meg fra verandaen eller hoppe foran trikken som enhver andre av dere. Jeg har lyst til å slå alle kjærestepar jeg ser hardt i ansiktet, det blir jo plutselig så mange av dem når man har kjærlighetssorg. Jeg vil slå alle gutter som prøver seg, for hva i all verden kan liksom de stille opp med i sammenligning? For å ikke snakke om kveldene og morningene. Når man våkner opp alene, kanskje man har drømt om ham, men så var det bare en drøm. Han er ikke der. Det er over. 

Jeg har funnet ut av erfaring at jeg er ganske flink til å ha kjærlighetssorg. Det høres sikkert helt idiotisk ut, men det er sant. Jeg tenker for meg selv at det her gidder jeg faen meg ikke i lengden, for man kan faktisk gjøre det verre for seg selv. Og det merkes. Gjør du det bedre for deg selv merker du kanskje ikke forskjellen like godt, men du kommer deg raskere over det. Så, her er noen tips!

1. Ikke driv med stalking. Ikke følg med på hva han eller hun gjør, for hva vil du egentlig med det?
2. Eller, spør deg sjæl helt ærlig i alle situasjoner - hva vil jeg egentlig med det her? Hva håper jeg kommer til å skje? Dere kommer jo ikke til å bli sammen igjen. Om du tenker deg om, så vil du ikke det heller, det er jo en grunn til at det ble slutt. 
3. Ikke gjør masse ting i tilfelle exen din ser det. Ikke legg ut en mystory med sangen "deres" eller lik et bilde av vennene hans i tilfelle han skal se deg og bli minnet på deg. Det funker ikke. La det gå.
4. Faktisk er det jo bare å slette han fra alt av sosiale medier. Blokk han, om så. Og ikke bruk venners profil for å snike på han. 
5. Om nå denne trangen til å ta kontakt med han er så sterk at du ikke klarer å la være, så ikke gjør det med en gang. Bestem deg for "ok, om jeg enda føler det samme om to uker, da skriver jeg". Mest sannsynlig vil du ikke skrive da, om du har holdt deg så lenge uten.
6. Om du bestemmer deg for å ikke blokkere han ute fra livet ditt, så legg fra deg telefonen en gang i blandt. Du går jo bare å venter på en melding uansett. Men om du legger den fra deg, så er du i det minste uviten, og i de øyeblikkene er det litt lettere.

ELLERS, jeg lover at uansett hva så kommer det til å være en erfaring du setter pris på, i det minste litt. Når man kommer seg over det, så vet man i det minste hva man ikke vil ha - eventuelt så klarer man å sette pris på det fine man hadde sammen. Ta exen min som jeg var sammen med da jeg bodde i Harstad som eksempel. Dere som har fulgt med en stund vet hvem jeg snakker om, vi var sammen en god stund og vi flyttet til Oslo sammen, og da det ble slutt trodde jeg at jeg skulle dø. Sånn seriøst, falle sammen å dø. Du må tørre å si til folk at du trenger hjelp, jeg fikk sykemelding (ja, så drøyt var det), dro til en hytte i skogen og gråt i tre dager og bestemte meg for at når jeg er ferdig på den hytteturen her, så er jeg ferdig. Og så bare blokket jeg han ute fra livet, og innstilte meg på at det var over. Nå er jeg så glad i både han og den tiden vi hadde sammen, jeg ser tilbake på det med en enorm tilfredstillelse og vet at jeg aldri ville ha byttet ut den tiden, eller bruddet mot noen ting. Og vi er venner. Jeg ELSKER å være venner med exer, haha. Og jeg er venner med alle sammen, men det har tatt tid å komme dit. 

Hang in there!  :) 


Bilde: her 



0  
    09.07.2016 - 18:46
     


Hva er en tanke?



 

Meg, og bare meg, i sengen min. Prøve å sove. Jeg ligger på rygg, rett opp og ned som en planke. "Jeg burde ikke ligge slik" tenker jeg. Da får jeg søvnparalyse, som regel. Når jeg ligger rett opp og ned på den måten. Så, jeg løfter et bein. Legger hodet litt på skrå. Ikke nok, jeg legger meg til siden. Jeg får aldri sovne når jeg ligger på siden, men jeg ville ikke ha søvnparalyse. Jeg er ikke så god på å kontrollere dem lengre, og da er det ikke så gøy.

Det er helt stille i leiligheten, nesten ekko. Hjertet begynner å banke raskere, hodet spinner rundt, og en følelse av angst kommer for å ta meg. Angst for hva? Mine egne tanker? For livet?

Jeg setter meg opp i senga, puster dypt. Pust inn dine negative tanker, pust dem ut. Det har jeg hørt. Men det er jo ingen negative tanker. Det er ingenting som skjer. Kroppen bare girer seg opp, den hyperventilerer. Uten grunn.

Jeg får kontroll, sånn ca. Tenk på noe tilfeldig, tenk på hva som helst, sier jeg til meg selv. Hva er egentlige tanke? Samme det, jeg prøver. Jeg tenker tusen tanker samtidig. Jeg prøver å se for meg scenarioer, med mennesker jeg ikke kjenner, på steder jeg aldri har vært. Det pleier å hjelpe på søvnen. Jeg prøver, jeg fokuserer. Jeg ser for meg noen mennesker i en bar. Jeg tror det er en bar, iallfall. Tankene går videre til noe mer alvorlig. NEI, tenk tilbake på de menneskene i baren, sier jeg til meg selv. Da får jeg kanskje sove. Se for deg noe tilfeldig, da kommer søvnen kanskje.

Jeg tenker tanken sånn halvveis. Og så tenker jeg noe helt rart. "Nå skal jeg invitere resten av hjernen min inn i den tanken, og tenke den helt". Hva faen? En rar følelse sprer seg. Som om jeg er to. En side jeg styrer, en side av hjernen jeg ikke styrer. Invitere den inn, liksom.

Så henger jeg meg opp i det. Ligger og tenker på hva er en tanke, hva er jeg, er jeg den eneste som eksisterer? Finnes det noen andre?

Og er jeg alene om å ikke få sove, fordi jeg rett og slett ikke vet hva en tanke er? 



0  
    27.06.2016 - 23:14
     


du vet ikke hva du holder på med



 

Dette er nok å skyte seg selv i leggen. Dette er nok å kaste stein i glasshus. Dette er nok å bite hånden som mater deg. Dette er nok dobbeltmoral. Men dette er noe som irriterer meg.

Stakkars du, torturerte lille sjel. Du som bobler over av kreativitet. Du som er mørk til sinns. Du som er så dyp. Ikke lat som. Du liker glitter og glam, stå for det. 

Jeg blogger også om extensions, vipper og negler. Men jeg skriver ikke "her er mine mørke negler. Mørke som sjelen min.. Jeg tenker mye på det mørket jeg har i meg. Jeg er som fargen sort og jeg vil representere det med neglene mine, jeg vil rømme og jeg vil sveve". For hva i faen skal nå det bety? Dette er neglene mine. Ferdig snakka. Genseren min er sort fordi jeg liker sort, ikke fordi "sjelen min / mitt kreative sinn" ditt og datt. Jeg er kreativ og jeg har en "sjel", men den kommer ikke fram via negler og klær. Jeg hater folk som tenker sånn - eller prøve å få det til å se ut som om de tenker sånn. 

Ikke prøv å gjør alt til en så dyp greie. Det er helt greit at du liker glitter og glam. Det er helt greit at ikke absolutt alt trenger å ha en dypere mening. Det er helt OK å se på keeping up with the kardashians uten å ha en ironisk distanse til det hele. 

Du står der på eventet til BIK BOK, h&m, cubus eller gina tricot. Du, som blogger føler deg så utrolig spesiell og viktig som er invitert til dette eventet, som om du gjør noe som betyr noe. Kjære deg, du er en liten brikke i et kapitalistisk spill hvor BIK BOK, H&M, Cubus og Gina Tricot er mesteren som styrer deg. De presser menneskene som syr klærne dine til beinet, for å så bruke unge jenter med blogg til å markedsføre seg i bytte mot et halvt glass vin og posering mot en fotovegg. Alle som har vært på et event eller to som er laget for bloggere, vet at det er drit kjipt og virkelig det døveste man kan foreta seg. Det har ingenting med mote å gjøre, og det har ingenting med å være dyp å gjøre.

Det er ikke viktig. Det er ikke dypt. Det er overfladisk og det er dritt. Så ikke lat som noe annet. Du fremmer dårlige ting, og det må du stå for. 

Eventer som det er lik markedsføring som da det var masse ulike navn på colaflaskene. Folk tok masse bilder og delte dem, og lite skjønte vi alle - nå markedsfører vi cola gratis. Dans dukke, dans. Cola styrer deg. 

Jeg hater disse blogg eventene som ikke har noe mål og mening. Bloggerne går på dem for å ha noe å blogge om. Det er skapt en sånn liten symbiose, eller verden, som det ikke er noen virkelighet i. Det er så kontrusert. Og vet du hva?

Det er helt ok. Bortsett fra at disse jentene ikke skjønner hva faen de holder på med eller hva de er en del av.

De er vel opptatt av å være så dype og torturerte i sjelen sin. Stakkars. 



0  
    16.06.2016 - 17:28
     


det er bare kjærlighet


Etter skyteepisoden i Orlando har det vært mange tanker, og jeg lurer veldig på hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg vil ikke at det skal virke som en "greie" eller en "trend" eller rett tidspunkt, selv om det er nettopp det - rett tidspunkt. Men det er også rett for meg.

Det jeg skal fortelle dere nå ser jeg ikke på som noen stor sak, for det er ikke det. Homofil, heterofil, bifil, lesbisk, jeg bryr meg ikke om hva man nå enn er. Jeg blir helt ærlig ganske irritert når noen bruker det at de er homofile som et slags stempel på hvem de er som person, for det har ikke noe med personlighet å gjøre - det har med hvem du forelsker deg i å gjøre. Å være homofil mener jeg ikke er en del av noens personlighetstrekk, det er en del av hvem de elsker og thats it.

Jeg blir også provosert når noen sier "han virker litt gay", for hvordan virker man gay? Fortalte han deg at han er forelsket i en gutt? Ja, da virker han homofil. Om ikke, så kan man ikke virke på den ene eller den andre måten. Jeg forstår at enkelte kommer flyvende ut av skapet og det sikkert er en enorm lettelse for mange å endelig komme ut, og derfor kringkaster de kanskje veldig høyt at de er nettopp homofile, men du kan se ut som hvem som helst, være som hvem som helst, og likevel forelske deg i noen av samme kjønn.



 

Jeg har en venninne, Tinashe, som jeg beundrer veldig mye utifra hvordan hun oppdrar datteren sin India. Når vi snakket om kjærlighet en gang skulle jeg spørre India, som på den tiden var 5 år, om råd slik at hun skulle føle seg inkludet i samtalen. Da sa Tinashe til datteren sin "om du var forelsket i en jente, gutt eller hva som helst, hva ville du gjort om du var usikker på om han, eller hun, likte deg?". Det er så fint at man ikke stempler med en gang at man skal være forelsket i det ene eller det andre kjønnet, og det bør man gjøre fra START. Jeg skal snakke til mine barn om kjærlighet som en universell greie, og ikke noe som kun beregnes mellom motsatte kjønn.

For helt ærlig? Ingen har noen gang spurt meg om jeg er heterofil, for jeg har kun vært kjæreste med gutter. Jeg har aldri spurt meg selv om jeg er heterofil heller, fordi det er ikke noe jeg har tenkt på - man blir forelsket i den man blir forelsket i, og jeg har vært forelsket i to jenter - men jeg har også vært forelsket i gutter. Jeg fikk sommerfugler i magen, ble nervøs, og ble lei meg når det ikke ble gjengjeldt. Hvorfor snakker jeg ikke om det? Fordi det er ikke vits, på en måte..? Det var forelskelse likt som om jeg er forelsket i en gutt, hadde det funket og jeg ble kjærester med en jente så hadde jeg ikke tenkt noe mer over det enn om jeg er kjæreste med en gutt. Jeg flørter med jenter, har dratt hjem med jenter fra byen, jeg har vært forelsket i jenter, jeg har gjort samme med gutter og det er helt OK. Det her er ikke noe "jeg står fram" opplegg for slik har jeg bare alltid vært, og jeg føler ikke det er noe poeng i å lage en sak ut av det. Det er en ørliten del av den jeg er, for jeg er så utrolig mye mer enn den jeg blir forelsket i. Og da handler det - for meg - om personen, kjemi og timing. Om det er en gutt, jente, mann, kvinne, en trestokk (håper ikke det skjer) eller noe annet, så får det bare være. 


 

For gjett hva? Det er det fineste som finnes, og det er bare kjærlighet. Jeg gleder meg til PRIDE dagene i Oslo og jeg gleder meg til årene som kommer, hvor jeg håper alle kan vise forståelse for hverandre og slutte å slenge ut ting som "du er så gay" eller "hun ser litt lesbisk ut". Det finnes ikke en sånn greie. 



0  
    15.06.2016 - 21:07
     


vi må ha en debatt om hevnporno




 

Dette er et utrolig vanskelig innlegg for meg å skrive. Vanligvis løper fingrene mine løpsk over tastaturet og ordene bare triller ut, men akkurat denne opplevelsen sitter så langt inne for meg. Det er så ekkelt. Det er forferdelig, det er ydmykende, nedverdigende og jeg føler meg krenket. Jeg er jo krenket. Jeg har holdt munnen min lukket om det så lenge fordi jeg hadde vel et håp om at alt skulle forsvinne, om jeg ikke snakket om det så eksisterte det ikke. Men etter at saken omsider ble henlagt tenkte jeg at jeg er NØDT til å bruke min stemme og min posisjon til å dra igang en debatt rundt hevnporno og slutshaming. Om jeg kan hjelpe noen, så hjelper det også meg. 

Dagen etter vixen blogawards burde vel ha vært en av de fineste dagene i mitt liv. Da fikk jeg landet litt i alt som hadde skjedd, men jeg rakk å nyte suksessen i kun et par timer. Jeg våknet, og det første jeg blir møtt av er en melding fra en venninne. "Du må ringe meg. Viktig". Hun forklarer kort at det har kommet ut et bilde av meg. Bilde? Hvilket bilde? Hjernen min jobber på høygir, jeg blir kvalm, jeg forstår ikke hva hun snakker om. "Et bilde der jeg er veldig full..?" spør jeg. Jeg aner ikke hva hun snakker om. Men nei, et bilde av meg av seksuell karakter, for å si det sånn. Hun sender meg bildet, jeg zoomer inn og ut, studerer og kan for det første ikke forstå at det er meg, for jeg har aldri tatt et slikt bilde eller godtatt at noen har fotografert meg i en slik setting. Jeg klarer for det andre ikke å forstå hvem som har hjerte til å sende det ut - og spre det rundt. Hvem kan være så jævlig? Jo, en gutt jeg stolte på, var glad i og hadde gjort alt for, men slått opp med da forholdet ikke fungerte. Hevnporno. 

I løpet av den dagen får jeg sikkert 20 lignende telefonsamtaler. De påfølgende dagene blir det verre. Og enda verre. Mamma og pappa får høre om det, hele familien min, alle vennene mine.. ALLE har sett det. Det var helt forferdelig. Dette var i Januar, og enda i dag - seks måneder senere - må jeg snakke om det nesten hver dag. Det er så forbanna slitsomt og unødvendig, det er energi jeg kunne ha brukt på kule ting og istedenfor må man ta hånd om dritt som det her. 

I en liten periode etterpå følte jeg at jeg bodde i Oslo tingrett. Jeg var der kontinuerlig, jeg hadde lange samtaler med politiet og jeg fikk advokat. Jeg anmeldte, og det er jeg glad for. Men til tross for masse beviser, hvor et av dem er en innrømmelse fra gjerningsmannen skriftlig, så ble saken henlagt. Etter denne perioden mistet jeg evnen min til å være åpen og skrive fritt på bloggen, det har dere kanskje merket. Mye av det på grunn av media som i ettertid ringte meg og sa "om du ikke uttaler deg om denne saken nå, så skriver vi om det uansett og printer bildet", kun for å få en uttalelse fra meg. Jeg måtte personlig ringe redaktører å gråte over telefonen for at de skulle la være.. Ikke minst ble jeg truet flere ganger av privatpersoner som sa "30 000 kr, eller så sender vi bildet til alt av medier i Norge / legger det ut på denne nettsiden / i dette forumet" osv. 



 

Dette eskalerte kanskje og ble mye større enn det hadde trengt å være fordi jeg er offentlig, men likevel er det ikke bare meg som blir utsatt for såkalt "hevnporno" og det føles ikke mindre ille uansett hvem du er. Jeg tror faktisk jeg hadde taklet dette verre om jeg var yngre og ikke hadde et så svært support-system rundt meg. Folk tar selvmord over saker som dette, når skal man få en lov som gjør at man føler seg trygg? Ikke minst, når skal slike allerede eksisterende lover faktisk fungere? Jeg leste her om dagen at en gutt hadde blitt dømt for å vise fram bilder av exen sin til noen. Det er bra, men grunnen til at det kom i avisen er fordi det er unntaket og ikke regelen, dessverre. 

Det er så viktig i situasjoner som det her å huske på at DU som blir utsatt for hevnporno ikke har gjort noe galt. Det er helt normalt å ha sex, det er ikke noen big deal. Hva så, liksom? Jeg bryr meg egentlig ikke om det. Men jeg bryr meg om at seksualiteten min ble "tatt fra meg" på en eller annen måte. Det høres kanskje rart ut, men jeg følte at en av de få tingene jeg har som kun er mitt plutselig ble alle sitt. Om så du ligger med 10 ulike menn i uka eller 1 i året, det har ikke noe å si - noen ting vil man ha for seg selv. Det er helt greit å ta bilder av seg selv frivillig også, og selv om jeg har tatt lettkledde bilder før er ikke dette fortjent. Det er ikke greit at en person jeg stolte på og delte et helt liv med har gjort dette mot meg, og det hadde ikke vært greit om han var en random fyr. Dette er kanskje en drøy sammenligning, men om du har sex flere ganger frivillig, og så blir du voldtatt, så er det uansett en voldtekt. Om du tar bilder av deg selv frivillig, men så blir noe tatt og spredt mot din vilje, så er det også et overgrep og det burde det ikke være noen tvil om, uansett hvilken type person man er.

En ting som også sjokkerte meg var at jeg ble framstilt, og snakket til som om jeg var en hore. Hvor blir det av gutten i bildet? Han er jo der, han også, men han fikk man aldri hørt noe om og han seilte videre til tross for at han 1. har tatt et bilde uten tillatelse. 2. har spredt det videre. 3. også er med på bildet, og var fullt klar over det. Men JEG er den som har gjort noe galt? Det er ikke greit! Denne slutshamingen kommer fra både menn og kvinner, som "jaja hun fortjener det". Skal man da la være å ha en seksualitet eller en kropp? Jeg ELSKER kropp og sex, men det er MIN kropp og MIN seksualitet. 

Om du noen gang får et bilde som du forstår ikke er helt heldig for personen involvert - gjør deg selv en karmatjeneste og ikke send det videre. La det være. Be personen som har sendt deg det om å slutte å være så jævla patetisk, og så kan du i det minste leve videre med god samvittighet. 

Takk for all støtte, forresten.



0  
    05.06.2016 - 16:06
     


eksistensiell angst


  • Dette innlegget skrev jeg for noen uker siden, og nå som jeg plutselig ikke har kjent på den følelsen på en ukes tid, virker det så fjernt igjen. Og det er rart å dele, for jeg er ikke lengre helt komfortabel med at folk skal vite såpass personlige ting om meg, men det var så godt å skrive for meg og kanskje det kan hjelpe noen..? Jeg var veldig dypt nede i en periode med mange rare tanker etter å ha kjørt meg selv for hardt, og merkelig nok var det bare å sove ordentlig noen netter på rad jeg trengte og så gikk det fint. Nå som jeg leser igjennom innlegget her, så blir jeg nesten sjokkert fordi jeg allerede nesten har glemt det, og nå er det litt sånn "herregud, slapp nå av, det er jo ekte alt sammen" men da virket det ikke sånn. Jeg kjenner enda på at den følelsen kan komme opp å "ta meg" igjen men TAKK GODE GUD for de folkene i livet mitt som jeg kan ringe til, som kommer på sekundet og bare roer meg ned. Det beste er jo de vennene som er skikkelig nerd og kan masse fakta om alt mulig, haha. Det hjalp veldig. Uansett, here it goes, tanker jeg skrev for litt siden: 

Jeg føler at jeg har stått på kanten av dette stupet så lenge. At alle små ting som har skjedd i dette livet bare har vippet meg mot det. Alle rare tanker jeg har skrevet her om universet, eksistens, tid og rom. Alt virrvarr i hodet mitt som egentlig ikke betydde så mye, det var bare filosofering. Store tanker fra en liten kropp. Et steg nærmere et slags stup hver eneste dag. 

På kanten av stupet i flere år. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 

"Du vet, alternative universer." sa du. " At alt skjer, et eller annet sted, alle mulige scenarioer. Så her vi ligger i senga, men i et alternativt univers ligger du på den andre siden. I det neste hopper du ut vinduet. I det neste er det meg. I det tredje så er karpe diem en rappegruppe bestående av meg og deg. Skjønner du hva jeg mener? Alt skjer, et eller annet sted. Hvem vet". Jeg skjønner hva du mener. Tenker jeg. Og jeg tenker at det er fint at du er sånn. Og jeg tenker at samtaleemner som det her, det liker jeg. Men jeg kan ikke snakke mer om det, for det jeg elsker fucker meg også opp. 

På kanten av stupet. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 



Er det en del av å bli voksen? Har alle slike tanker? Jeg sitter ute og spiser nudler en kveld med en venninne. Alle lyder er så høye, jeg vet ikke om jeg forstår helt hva hun sier og hva er nå i det hele tatt en lyd? Jeg er redd hodet mitt skal knote seg til, at jeg plutselig glemmer hvordan jeg legger opp setninger. Herregud, øyne er jo ganske rare er de ikke? Og hender? Så rart at vi ser sånn her ut, vi er jo egentlig ganske stygge vi mennesker, som noen nakenrotter. Og at vi i det hele tatt kan se. Så rart at jeg må spise mat, i dette tilfellet nudler, slik at jeg skal kunne fortsette å leve. Så rart at en tilfeldighet kan gjøre at jeg dør. Jeg fikler med mobilen, venninna mi snakker om trening, tror jeg - og jeg nikker, snakker med, forteller henne litt om min dag. Samtidig tekster jeg en annen venninne, en venninne som kanskje forstår og sier "Jeg angster helt ut, jeg. Tenker på så mye. Jeg er redd ingenting er ekte. Hva er ingenting". Hun svarer "ingenting eksisterer ikke". Jeg tenker, ok, fuck deg da. Du forstår ikke hva jeg tenker på. 

På kanten av stupet. Skal jeg hoppe snart? 

Du kan spise en plante som vokser på jorda og bli høy av den. Du blir rusa på noe som vokser på planeten. Hvordan henger det sammen? Hvorfor trenger jeg dette og dette for å overleve? Hvorfor kan jeg ikke bare sove en time per natt og klare meg fint? Hva er egentlig tyngdekraft? Hvorfor ser hjernen ut som oppbygningen av universet vårt, sett utenfra? Er noe i det hele tatt ekte?  Hm. 

På kanten av stupet. Nå hopper jeg.

Jeg har det som heter eksistensiell angst. Hvor det at jeg eksisterer, det fakum at jeg er i live - hva nå enn det er- er utrolig ubehagelig. Du kan ikke forstå det med mindre du har det selv. Det er en helt utrolig rar følelse, den gjør meg kvalm, stressa og den gir meg angstanfall. Det er en helt forferdelig uvirkelighetsfølelse, bedre enn det kan jeg ikke forklare det. Som om jeg er med i en animert film, som hvert sekund som helst kan skru seg av og så våkner jeg opp og er en annen... Jeg blir nesten gal. Det føles som om jeg ikke er her. Jeg setter spørsmålstegn ved min egen eksistens, hvem er jeg, hvem er andre mennesker? Jeg har følt at jeg kommer til å miste meg selv, bli fanget av denne følelsen. I et limbo. Ingenting er som for et par år siden, og ingenting gir mening. Jeg virker jo helt normal, for på utsiden synes ikke disse tankene. Men på innsiden.. Der er det rare greier. 

Jeg flyver utenfor stupet.

Jeg våkner hver morgen og aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en hverdag hvor jeg setter spm. tegn ved alt. Jeg ser for meg at jeg skal falle / forsvinne inn i en annen verden, og jeg kjenner ingen som har det slik. Jeg har lest en del på google og hatt kontakt med et par lesere, men om noen jeg kjenner hadde følt på eksistensiell angst hadde det vært til ekstremt stor hjelp. Jeg synes alt er rart, enkelt og greit. Alt virker som metall, og som noe kunstig. Som en konstant bad-trip, en rus i negativ forstand. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av det?

Jeg klarer meg jo greit, og jeg klarer tingene jeg skal gjøre hver dag og jeg fungerer fint sosialt. Det er bare så slitsomt å føle seg så utilpass, og tilstanden er så altoppslukende når det er som verst. Nå høres jeg sikkert psykopat ut, men jeg er jo enda den samme som jeg har vært det siste året, bare at folk nå vet hva som kan skje på innsiden av meg. Men men... Jeg håper vel egentlig bare at noen skal ta kontakt med meg og gi meg noe slags svar, jeg. 

Det er så merkelig. Finnes det noen andre der ute som elsker sminke, hår, pupper og rumper og alt overfladisk og drit som samtidig har problemer med å fungere i hverdagen fordi universet er rart? Som elsker dokumentarer om verdensrommet, som oppsøker alt mulig av fakta, som elsker å jobbe men går hjem hver dag og angster ut fordi vi er på en planet som svever i verdensrommet? Og hva faen er nå egentlig en tanke?

 



0  
    18.05.2016 - 18:13
     


livet, døden, og alt midt i mellom


 

Døden er det eneste som er sikkert i livet, og likevel kommer den som et sjokk på oss. En kompis sa til meg her om dagen, "jeg begynner å bli lei av å bære kister nå", selv om det vil komme så mange flere i årene som kommer. Det er mange som har dratt fra oss som har vært alt for unge. Var det like vanlig å forlate jorden på denne måten for 100 år siden? Jeg vet ikke. Man sitter igjen som et spørsmålstegn. Hva kunne man gjort? Kunne man i det hele tatt ha gjort noe? Som om en liten handling kunne ha endret alt, man leker med tanken om å reise tilbake i tid, man lever seg sånn inn at man i et lite sekund tror det er virkelighet. 

Jeg har hatt det vondt i det siste. Mest fordi jeg har følt sånn på smertene til Anette Marie, som hadde Harald som sin "Joakim". Slik som ham er for meg, sånn var Harald for Anette. Jeg kan ikke se for meg å miste Joakim, jeg hadde.. Jeg vet ikke. Det er umulig å se for seg, verre enn å dø selv faktisk. Anette er sterk, hun klarer dette og hun skal fullføre det hun og Harald startet. Hun klarer det. Det var så godt å være med henne i dag, at vi kunne le sammen. Slippe alt. Ha litt tårer i øynene et sekund, men le av noe totalt ubetydelig det neste. Takk. 


 

Så, i dag har jeg vært hos henne. Min "storesøster", som kan irritere meg noe jævlig noen ganger og jeg kan nok irritere henne også. Vi kan diskutere, være uenige, og vi er ulike. Men vi har noe helt spesielt sammen, hvor man kan sitte i sofaen på hver sin kant og ikke snakke i en time, si et ord til hverandre og så være stille igjen. Eller vi kan snakke uten stopp, det er så fint. Hun kjenner meg, og jeg kjenner henne. Hun er hakket mer spirituell enn meg, som ofte klamrer meg fast til det logiske og forklarlige, og derfor fungerer vi fint sammen også. Vi får ulike aspekter av det hele, og vi beriker livene til hverandre med observasjoner fra hverdagen. 



Nå skal vi kose oss sammen før jeg drar til Hubidubi. Vi snakkes. <3 ​
 

 



0  
    15.05.2016 - 22:02
     


Til min helt, mitt forbilde og min aller beste venn


Jeg er ikke en person som gråter av glede, og jeg blir sjeldent rørt til tårer. Men når jeg skriver dette innlegget, så gråter jeg. Det er vanskelig å se skjermen, og jeg føler meg litt teit som kan bli så rørt og glad alene på et hotellrom, kun av mine egne tanker. 

Joakim. Du er et nydelig menneske, og jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne med å beskrive deg. Jeg vil gi deg all kjærlighet og alle muligheter i verden, du er min aller beste venn og jeg føler jeg ikke viser det nok. Jeg prøver, ved å hver eneste dag fortelle deg hvor viktig du er for meg, ved å alltid anbefale deg til jobber, ved å dra deg med på alt mulig.. Men det er ikke nok. Jeg er så utrolig stolt over deg i dag, som har hatt premiere på Sweatshop. Jeg er så utrolig glad for at du er i livet mitt, du er den som driver meg framover kun ved å være nettopp deg. 

I går var vi på premieren av Sweatshop sammen, og du var så fin. Jeg ble full av glede da jeg så navnet ditt komme opp på rulleteksten. Ditt navn, på rulleteksten Joakim! Det var det første navnet som kom opp! Du har skapt noe fantastisk og viktig, tenk det. Og så, når vi hadde sett alle episodene, gikk du foran publikum og skulle takke. Stemmen din sprakk, og du var så rørt, ydmyk og glad. All den jobbingen, Joakim! Og der sto du, med tårer i øynene. Og jeg gråt. Jeg hulket seriøst av stolthet, tårene sprutet og noe slikt har jeg aldri opplevd før. Jeg så på venninna mi som satt ved siden av, hun gråt hun også. Alle som møter deg blir glad i deg, du bringer så utrolig mye lys inn i livet til folk og dette er det SÅ viktig at du vet. Du er helt unik, og jeg tenker hver dag på hvor bra du er. 


 

Joakim, jeg er så utrolig stolt av deg. Takk for alt du gjør for meg, alt du byr på. Takk for at du lager en så viktig serie, takk for at du finnes i livet mitt og takk for at du gjør hvert eneste øyeblikk med deg i livet mitt helt fantastisk. Jeg elsker deg! 

Husk å se sweatshop HER HER HER HER. 



0  
    12.05.2016 - 17:46
     


angst


Dette blir et langt innlegg. 

For litt over ett år siden trente jeg til mitt dansecrew. Vi var inne i vår fjerde uke med dans, og jeg følte ting gikk til helvete. Vi hadde trent i flere måneder, jeg fikk ikke til å blogge slik jeg ønsket, jeg tjente mindre penger fordi jeg ikke hadde tid, jeg hadde alvorlig acne og gruet meg til å være på tv hver uke, det gikk dårlig på hjemmefronten og alt føltes bare kjipt. Jeg vet ikke om alle disse faktorene i det hele tatt spilte inn i alt som skjedde videre, eller om det uansett kom til å skje. Uansett.. Vi sto på trening. Det var sent på kvelden, det var mørkt i lokalet, jeg hadde feber og presset var høyt. Hjertet mitt banket så fort at det gjorde vondt i brystet, men jeg var ikke sliten. Jeg fikk problemer med å puste. Jeg fikk problemer med å snakke. Panikk. Når jeg snakket, følte jeg at guttene ikke forsto. Hører de hva jeg sier? Gir det jeg sier i det hele tatt noen mening? Har jeg blitt gal? Jeg hørte jo at jeg snakket, jeg hørte jeg sa normale ting. Men på en måte gikk alt på repeat, og alt virket så uvirkelig. Jeg trodde jeg hadde fått en hjerneskade, for jeg klarte ikke å formulere setninger. Men utenfra var jeg rolig, inni meg var det panikk. Jeg måtte bare dra hjem. Jeg småløp, jeg var redd. For hva? Jeg aner ikke. Kom inn i leiligheten, kastet meg i senga, pustet. Jeg kunne høre hjertet mitt i hodet. Tenkte at jeg bare måtte sove, sove det bort. Sove bort at jeg var redd, selv om jeg ikke ante for hva.

Det gikk noen dager før dette skulle skje igjen. Da kom det helt ut av det blå, på starbucks. Jeg var med en av guttene i crewet. Ikke spesielt sliten, alt var helt normalt. Så skjer det igjen. Jeg føler meg utilpass. Redd. Føler jeg ser meg selv utenfra. Føler jeg ikke klarer å snakke. Føler jeg ikke gir noen mening. Er redd verden skal rase foran meg, som om alt er en illusjon. Panikk. Løper hjem. Inn i senga, under dyna. Må sove. Må sove det bort.

Er det for mye fest som gjør det? Burde jeg slutte å drikke alkohol? Ja, det gjør jeg. Isolerer meg. Slutter å dra ut. 

Men det forsvinner ikke.

Vi blir ferdig med dansingen, men påfølgende hendelser skjer. Noen ganger en gang per dag. Andre ganger en dag i uka. Når som helst, hvor som helst. Alene, med folk, i folkemengder, på gata, inne, på konsert, på jobb. Hvor som helst - når som helst. 

Er det forholdet jeg er i?

Plutselig går det en stund, og alt føles fint. Det blir sommer, og jeg klarer meg. Glemmer at jeg har hatt det slik. Glemmer at jeg er redd. Men redd for hva?

Alkoholen kommer tilbake i livet. Det går fint, alkohol var ikke grunnen. Alt er bra, alt er fint.

Så skjer det igjen, det skulle gå nesten ett år. For noen uker siden venter jeg på bussen rett ved der jeg bor. Det er tidlig på morgenen, solen skinner. Alt er fint, jeg skal på kontoret. Jeg hører på musikk. Og så, blir jeg redd. Er det sangen jeg hører på som trigger noe? Jeg bytter låt. Det hjelper ikke. Skrur av musikken. Det hjelper ikke. Må sette meg ned på bakken, registrerer nesten ikke at bussen kommer. Jeg går som en robot, skjønner ikke hva jeg gjør, jeg bare handler. Sitter på bussen, må samle ansiktet i hendene. Panikk. Redd. For hva da?

Jeg er ikke redd for terror. Jeg er ikke redd for å bli drept. Jeg er ikke redd for folk. Er det meg selv jeg er redd for?

Jeg kommer på kontoret. Småsnakker med hun som jobber med å organisere og lage mat. Snakker om barna hennes. Jeg hører at vi snakker, jeg hører at jeg sier ting, men får det ikke med meg. Jeg er redd hun ser at jeg er redd. Går med raske skritt ut av døra. Hjem for å sovne.

Ny dag. Jeg våkner opp og er stressa. Redd for å bli redd igjen. Konstant stressa.

Det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.


 

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har dratt hjem for å ta en "powernap" eller fordi jeg "må gjøre noe hjemme". Når jeg egentlig er livredd. Jeg var redd for at om jeg åpnet slusa og fortalte "jeg får et anfall nå", så vil folk tenke at jeg er gal. Eller, at jeg da faktisk blir gal. At jeg kommer til å klikke, slå noen, hyle og rope. Det er best å late som ingenting. Utenfra ser alt normalt ut. Jeg overser det. Det ordner seg. 

En dag ligger jeg i taxien på vei hjem. Sier til sjåføren at jeg må bare sove litt her bak, fordi jeg egentlig er livredd og er redd hjertet skal stanse. Verden virker rar, den virker kunstig. Ser jeg på mobilen, er det skummelt. Ser jeg ut vinduet, er det rart. Puster jeg, føles det ubehagelig. Stein i brystet. Gruer meg til å gå ut taxien og inn døra hjemme. Gruer meg til de få skrittene inn mot soverommet, det virker så langt unna. Må bare inn, under dyna, sove. Sola skinner ute, jeg trekker for gardinene. Puster, hører hjertet banke. Prøver å tenke på noe, men alt virker rart. Hjernen jobber på høygir, jeg stresser. Vil gråte. Klarer ikke. 

Og nå er det faen meg nok. 

"Jeg fikk angstanfall i dag", sier jeg til en venninne samme kveld. "Jeg fikk det i går også. Og sist uke. Jeg tror i det minste det er angst - hva er egentlig angst? Jeg aner ikke." For første gang sier jeg det høyt, og for første gang innrømmer jeg ovenfor meg selv hva dette kanskje kan være. "Men kjære deg, hvorfor har du ikke sagt noe før?" sier hun.

Jeg vet ikke. Det er vel noe man ikke vil at folk skal vite. Det er vel ikke noe man ønsker å si høyt. Vi snakker lenge, og hun forsikrer meg om at det ikke er farlig. Man får angst for angsten, angst for seg selv. Men det er ikke farlig.

"Når jeg er med deg, så føler jeg meg ikke rar. Jeg er ikke redd for å være redd".

Noen sånne har jeg i livet mitt nå. Med folk hvor jeg ikke er redd for å bli redd. Der jeg er trygg. Safe-place. Private-space. Bare oss, ikke noen verden utenfor. Jeg glemmer hvem jeg er, hva folk tenker og hva som skjer blant andre. Det er oss, og det er fint. Det er skummelt, det er "farlig" og det er nytt, men det er det tryggeste jeg har. 

Og nå vet jeg i det minste hva det er. Det er ikke farlig. Og det går fint. Og jeg har det fint, for med en gang jeg sa det høyt - så ble det så jævlig mye bedre. Hundre ganger bedre. Jeg er ikke lengre redd for å være redd. Og det går så mye bedre. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, egentlig. Det var vel bare godt å være litt personlig igjen, og så er det noe viktig med å si ting høyt. Så nå sier jeg det. Om så jeg må ha null eller hundre slike anfall, så er jeg trygg - fordi jeg er åpen om det, og fordi jeg har de beste folkene i livet mitt. 



0  
    26.04.2016 - 17:05
     


naken photoshoot?


I gangen min hjemme i leiligheten vil jeg ha et stort bilde av meg selv. At det er det første man ser når man kommer inn døra, liksom. Jeg har snakket med en fotograf som jeg liker, han har et veldig mørkt og samtidig sensuelt utrykk i bildene sine, og jeg tror vi kan få til noe fint. Jeg vil helst ikke at ansiktet mitt skal synes så godt på bildet, mer at det skal være bare kropp. Kanskje bakfra?  Dette er noen av bildene jeg har sendt over som inspirasjon til fotografen..


 








 

Jeg føler meg ikke komfortabel med å stå naken rett foran, men bak går det fint. Jeg føler det er litt mindre.. personlig? Det er heller ingen andre enn de som kommer hjem til meg som skal få se bildet, og det er det ikke mange som får. Jeg kommer heller ikke til å legge ut bildet her på bloggen i sin helhet, kanskje en sensurert versjon eller utsnitt av det.  

Jeg er ung nå, og jeg har en kropp jeg er komfortabel med. Den er min kropp, liksom. Jeg har noe ganske nærme en "idealkropp" for mange, og jeg er klar over det selv. For meg eksisterer det ikke lengre en idealkropp for jeg vil aldri se ut som en annen uansett, og det er helt okei. 

Jeg tenker ikke dag ut og dag inn " jeg er så fantastisk" men jeg ser ikke noe poeng i å klage heller. Jeg har ikke noe å være misfornøyd med. Og det har kun med min egen selvutvikling å gjøre, jeg kunne sett ut som dette for 2 år siden og tenkt at jeg var helt forferdelig - uansett hvordan jeg så ut. Jeg har jo alltid vært fin, og jeg så det ikke før selv.  Nå bryr jeg meg ikke så mye lengre, og det skal jeg feire, haha. Med et bilde i gangen.



0  
    17.04.2016 - 15:06
     


må folk knulle på brun og blid?





Jeg tar sjeldent solarium, men de gangene jeg gjør det så hater jeg virkelig livet. Ikke fordi det er så voldsomt ubehagelig å ligge i en liten blikkboks som lyser fra alle kanter, ikke fordi jeg har problemer med å lukke øynene og mest sannsynlig vil ende opp med grå stær etterhvert og ikke fordi brun og blid seriøst må få seg en ny dj - om jeg hører "man in the mirror" en eneste gang til i løpet av en falsk tur til varmere strøk, kommer det til å klikke for meg. Jeg gidder ikke å ha den sangen på hjernen en hel dag til.

Nei, det finnes nemlig en million andre grunner til å hate brun og blid som ligger i Markveien 35. Brun og blid som ligger ved storgata, majorstuen eller gud vet hvor er absolutt ikke bedre, men det er altså den i Markveien jeg bruker og derfor vil jeg gjerne gi litt ekstra hat til den jævelskapen i dag.

Det er rett og slett fordi jeg må bevitne så syke ting hver eneste gang jeg er på brun og blid. Her er hva jeg har opplevd så langt i 2016 på solarium:

1. I dag var det noen som slo opp i solsengen ved siden av min. Ikke nok med at man slår opp på brun og blid, klokken var i tillegg 10:00 på morgenen. Litt av et liv..? Gutt og jente. Gutt ville slå opp med jente, jente ville ikke, hun gråt, gutt kjeftet, jente slo gutt i ansiktet. Gutt ble sint, men slo ikke tilbake, men han sa han hadde lyst. Jente ropte på et annet språk, før de gikk tilbake til norsk. Gutt dro, jente hylte og skreik ved siden av. Kan ikke folk slå opp hjemme? Eller i en park? Eller et annet sted? Må dere dra til brun og blid for å slå opp?

2. For litt siden la jeg meg nesten på en brukt sprøyte. Kan dere ikke kaste den i søpla, da? Må dere sette heroin på brun og blid? Er ikke det litt vanskelig også? 

3. For å ikke snakke om alle gangene jeg har hørt folk ha sex på brun og blid. Jeg forstår jo at det er en billig måte å gjøre det på, 100 kr på solautomaten og dere har 20 minutter til disposisjon. Men er det ikke billigere å være hjemme? Finnes det virkelig ikke andre steder å ha høylytt sex på, da? Må folk knulle på brun og blid?

4. Jeg havner nesten alltid i en eller annen slags krangel på brun og blid. Det er vel de blå  lysene som får fram djevelen i meg, ikke vet jeg.  For litt siden var det noen som kjente meg igjen og ropte høylytt seg imellom "det er hu bloggærn, sophie elise, unnskyld men er du sophie elise" uten noen som helst slags form for ydmykhet, roping og skriking. En guttegjeng. Jeg vil jo være høflig, men meg + brun og blid = bitch, så jeg måtte bare svare "ja, og jeg synes dere burde passe holdningen deres for det er ikke hyggelig å snakke sånn", hvor han da presterte å kalle meg for hore og jeg sa.. "vel, jeg forstår at det er hardt å være 17 år og ukysset men vær så snill og ikke ta det utover meg". Noe bedre kom jeg altså ikke på. Hvorfor kommer jeg ikke på bedre punchlines på brun og blid? Ikke nok med at jeg havner i diskusjoner der, må jeg i tillegg være dårlig på det?



Om ikke kreft er en motivasjon for å holde seg unna solarium (noe det er), så burde vel dette holde for min del. 

 



0  
    04.04.2016 - 11:22
     


bloggingen gjør meg dum?




Vet dere hva mitt aller høyeste ønske nå for tiden er? Å studere.

Det høres kanskje rart ut for de som sitter i den situasjonen selv, men jeg er så sjalu på de som har eksamen, de som går til en klasse og de som fordyper seg i emner de interesserer seg for. Herregud, så heldige de er. Det er så gøy å lære. Jeg har lyst til å lære mer, få mer input som faktisk betyr noe. Jeg merker at hjernen min trenger det, for jo mer jeg fordummer meg selv, jo mer surrete blir jeg, jo mer deprimert blir jeg og jo mer restløs blir jeg.  Jeg prøver jo å innhente meg informasjon der jeg kan, jeg leser mye, ser mye dokumentarer og søker opp informasjon om emner jeg interesserer meg for. Men samtidig er jeg så låst til det segmentet som handler om hva jeg har gjort idag, hva jeg har spist, hva jeg har på meg.. Meg, meg, meg. Jeg er jo ikke så spennende. Det synes iallfall jeg.

Jeg blir deprimert av å bare snakke om klær, hår og sminke hele dagen. Deppa. Rett og slett helt nede i kjelleren. Jeg føler meg dum.

Jeg tror jeg glemmer alt jeg faktisk er sjukt god på, som er markedsføring på sosiale medier. Men, hva så? Jeg vet at folk studerer for å lære seg mer om det, men er jeg egentlig så interessert i det, da?

Jeg er lei av å sitte i samtaler å føle meg som en idiot. For ikke er jeg interessert i å snakke om hvem andre ligger med, hva slags drama andre har og lignende, men jeg er heller ikke interessert i å konstant snakke om meg selv og mine eventuelle kunnskaper innenfor markedsføring, jeg er ikke interessert i å snakke om sminke.. Jeg er interessert i å snakke om ting jeg ikke aner noe om. Så, jeg blir mer og mer sjenert også. Kanskje mer og mer sint. Jeg føler meg som et skall, låst et sted mellom forventningene om hva jeg skal være og at jeg ikke aner hvem jeg er selv, til tross for flere år med ekstrem eksponering av meg selv. Hva gjør bloggen med meg, egentlig? 

Takk gode gud for at jeg sitter på et kontor hver dag for der møter jeg spennende mennesker som alltid lærer meg et eller annet, og takk gud for at jeg via de i Anti blir dratt inn i prosjekter som utfordrer meg. Å sitte bak en skjerm slik jeg gjør nå er ikke særlig spennende lengre. Jeg sitter her i en stor t-skjorte med vått hår, vondt i magen, er litt kvalm, hamrer på tastene. Vil ta en powernap. Kan ikke. Vil studere. Har ikke tid. 

Eller, er den tanken om å bare legge bort alt, få et normalt liv og bli glemt den som skremmer meg?

For helt ærlig, man kan jo bare gi faen og gjøre det man har lyst til. Men jeg tør ikke. 



0  
    03.04.2016 - 16:38
     


til mamma og pappa


 


 

 Alle skulle hatt foreldre som dere.

Og det mener jeg virkelig, for tenk hvilke fantastiske barn dere har!

Det kan kanskje høres feil ut når man leser det med en gang. Men jeg er stolt over dere, fordi dere har gjort meg og lillesøsteren til mennesker dere kan være stolte av. Og det tror jeg er en direkte refleksjon av deres jobb som foreldre.

Lillesøstra mi flyttet alt hun hadde og dro til New Zealand i en alder av 17 år. Hun er politisk aktiv, gjør det bra på skolen, takler alle utfordringer som skjer på andre siden av jorda uten hjelp, hun skriver som en gud og leser mer heavy bøker enn jeg selv kan drømme om å gjøre. Og hva ønsker hun seg hvert år? Bøker. Hun er typen som kan dra på en konsert alene, for hun er der for musikkens del og ikke snapchat-storyen. Hun er typen jeg gleder meg over å ha i familien. Jeg viser instagrammen hennes fram til venner, fordi hun er så jævlig mye kulere enn andre 17 år gamle jenter jeg kjenner. Hun er mitt forbilde. 

Og så har vi meg, da. Dere som sitter og leser her, vet jo allerede min greie. Men dere vet kanskje ikke hvor like jeg og søsteren min er. Vi er totalt ulike i utseendet, men så like i humoren. Både jeg og lillesøsteren min er utrolig snille, ydmyke og kjappe i replikken. Vi kan snakke for oss, reagerer kjapt og er flinke i sosiale sammenkomster. Vi har, det jeg selv vil kalle, en skarp humor. Den er smart, rett og slett. Du forstår det om du forstår det. Og om du forsto humoren min, så tror jeg ikke du ville kalt meg så dum som du kanskje gjør. 


 

Poenget er, jeg liker dere, mamma og pappa. Jeg liker at dere snakket med oss hele oppveksten. Jeg liker at dere ikke baksnakket andre foran oss. Jeg liker at dere ikke involverte oss i problemer dere eventuelt måtte ha. Jeg liker at dere ga oss kjeft, men ikke unødvendig. Jeg liker at dere forsto, og at dere husket så godt hvordan man er under ulike perioder av livet. 

Jeg liker at dere forklarte meg om global oppvarming under middagsbordet. Jeg liker at jeg fikk kjeft for å ikke resirkulere. Jeg liker at mamma dro meg med for å spionere utenfor en pelsdyrfarm da jeg var åtte år gammel. Jeg liker at jeg senere skrev en sang om det, som mamma sa den gang helt ærlig ikke var verdig for mgp jr, men den var verdig for noe større. Som inspo til hva denne bloggen er, kanskje. Ikke vet jeg, men du hadde rett, mamma.


 

Jeg liker at vennene mine hadde, og enda har, et hjem nummer to hos dere. Jeg liker deg pappa, for at du forklarte meg at gutter på 19 år kjører ikke rundt på jentegjenger som er 14, med mindre de ikke er helt gode. Du hadde rett, pappa.

Jeg liker familien min, jeg. Og jeg kan bare håpe at jeg og søsteren min blir halvparten av de foreldrene dere er. Men vet dere? Jeg tror ikke vi kommer til å bli foreldre overhodet, for dere lærte oss om global oppvarming og for høy befolkningsvekst. Likevel vil dere ha barnebarn, så der må dere ta litt selvkritikk, mamma og pappa. Det er mulig jeg får et barn en eller annen gang, med en mann som ikke kjøper kjøtt og som behandler meg bra. Fordi det har dere lært meg. 

Poenget er. Dere er kule.

Jeg er heldig som har dere <3 



 



0  
    28.03.2016 - 22:52
     


tenk litt på dette, du


Som regel når jeg er på butikken, så gjør jeg som alle andre. Jeg stresser. Kaster det jeg trenger i handlekurven, irriterer meg over folk, stesser med å pakke tingene i handleposene så fort som mulig. Meg og mitt, de og deres, jeg gir faen. Mat, mat, mat. Spise, kaste, forbruke. Deres matvaner er deres liv, la meg nå få ha maten min for meg selv. Hvem bryr seg? 

Jeg driter i det jeg ikke skal ha, og jeg driter litt generelt i alt. Jeg ser ikke. Men idag så jeg. 

Har dere noen gang sett en kylling før, på ekte? Det har jeg. Jeg har holdt en, de er veldig søte. Små, uskyldige. Glad i mamamen sin, glad i å leke. De er ganske små, skjønner dere. 



Mens i butikken, så er de slik som dette. Og dette er bare lår???? Så kan man jo tenke seg alle hyllene bak der, på lille bunnpris, som er fulle av akkurat det samme. Hver dag. Hele tiden.

Vet dere hvor gammel denne kyllingen var? De slaktes som regel etter 31 dager. En kylling som er en måned gammel, er altså så svær. Det finnes ikke normalt. 

Bare tenk litt på det, du. Og disse kyllingene vi ser under her? Det er hanner. De blir drept etter en dag, for de er ubrukelige. Resten blir overforet, og så drept når de er like svære som de vi ser i butikken. 


 

Om du driter i dyrevelferd, som jeg på en måte kan forstå fordi det blir så fjernt og det er jo "bare" dyr. For meg er det en uforståelig tankegang, men flere tenker slik og det må vel være for en grunn og den kan jeg vel prøve å akseptere. Men, de aller fleste bryr seg om seg selv. Tenk på hva du får i deg, når du spiser noe som har fått så mye unaturlig dritt sprøytet i seg. 

Bare tenk litt på det, du. Og det er alt jeg ber deg om å gjøre. Tenke litt på det. Jeg ber deg ikke om å kutte ut noe fullstendig eller legge om livet ditt. Jeg ber deg bare om å tenke litt. Om vi alle gjør det, omså bare tenker en gang i uka, så er vi et steg lengre enn igår. Og sammen kan vi gå jævlig langt. 

Og siden dette tross alt ikke skjer i Norge (lol), så kan dere jo sjekke ut denne dokumentaren på youtube, eller denne som faktisk er laget av kjøttindustrien selv og er så positivt som de klarer å framstille det. Dere kan også lese her, her. Det er Norge, vett! Og jeg vet det finnes untak. Jeg er selv vokst opp med dyr, og jeg har selv plukket egg fra høner som har det bra. Jeg har sett alt det, men merk dere - untaket fra regelen. Om du skal ha slike egg, og slikt kjøtt, så må du oppsøke det. Ikke rive med deg kylling på tilbud fra bunnpris. 



0  
    27.03.2016 - 19:26
     


Hvordan gå fram - mindre kjøtt i hverdagen


Dette er et innlegg veldig mange har etterspurt, og det er SÅ gøy! Jeg er nå pescetarianer på fjerde året, og kjører veganske uker litt nå og da - den synes jeg er litt vanskelig fordi jeg rett og slett ikke er så god på å lage mat, men jeg kommer meg for hver dag som går! Her tenkte jeg å komme med noen enkle tips og triks for å innføre et vegetarisk kosthold mer i hverdagen. Bra for deg, og bra for miljøet!

1. En fin regel kan være å ikke kjøpe kjøtt selv. Det er mange som ikke er vegetarianere, men som bare ikke har kjøtt hjemme og ikke bestiller det på resturant. Men får man det servert, så kan man spise. Det hjelper mer enn man tror!

Veggisburger! Det eeeeelsker jeg. 

2. Meld deg inn i gruppa veggispreik på facebook! Her har jeg fått mange tips og triks om oppskrifter, bøker, blitt kjent med andre vegetarianere.. I tillegg deles det ofte interessante artikler i gruppa. 

3. Les vegetarblogger! Denne er min favoritt.

4. På nesten alle helsekostbutikker, meny og nå også kiwi selges det vegetarisk "kjøtt", pølser, nuggets, burgere, falafel, snitzel.. Ja, det meste egentlig, og alt smaker veldig godt så lenge du krydrer det rett. Jeg har alltid et godt utvalg av dette hjemme, og kan derfor spise akkurat det samme som alle andre gjør. Jeg er ikke så stor fan av bønner som kjøtterstatning, det ligner ikke og jeg elsker kjøtt så jeg må ha noe som ligner.

Jeg er riktignok veeeeldig dårlig på å handle mat, haha. Det her er for noen måneder siden men jeg har blitt så mye bedre! Spiser ikke fiskesuppe fra fjordland nå as, jeg lager sjæl. Men det grønne dere ser i bakgrunnen der, er vegetarfillet og falafel. 


 

5. Ikke tenk på alt du fjerner fra kostholdet - tenk på alt du legger til. Nå åpner en helt ny verden seg med mange spennende retter og smaker! 

6. Du kan ellers se filmen cowspiracy eller food inc, men om du vil ha noe litt "hardere" så kan du se earthlings. Den finnes i full lengde på nettet, de andre tror jeg finnes på netflix.


7. Å spise kjøtt er noe av det verste man kan gjøre for miljøet. Faktisk er kjøttindustrien den som forurenser mest av absolutt alle! Jeg synes det er litt rart når folk sier "men jeg bidrar jo, for jeg tar sykkelen til jobb og bryr meg så mye om miljøet" men så spiser de kjøtt flere ganger per dag..

8. OG SIST - DET ER SÅÅÅ GODT FOR SAMVITTIGHETEN! 



0  
    14.03.2016 - 18:00
     


DU som leser har makten!


La oss spole tilbake i tid.

Det er en kald desemberdag 2012. Når jeg tenker tilbake på denne dagen, får jeg alltid opp en episode av greys anatomy i hodet. Jeg hater greys anatomy. Men, denne dagen, var greys anatomy på hjernen min. En episode om et flykræsj. Jeg prøvde å følge med, de viste episoden i venterommet. Jeg skulle ta silikon, legge meg under kniven. Og når jeg tenker tilbake nå, så tenker jeg på greys anatomy, en låt av kid cudi - marijuhana som jeg hørte i taxien, og en tørr brødskive med norvegia. Jeg tenker på pcen jeg mistet i gulvet, jeg tenker på at jeg satt i rullestol på gardermoen og jeg tenker på at jeg hadde så vondt i ettertid at jeg kastet opp av smerter på flyet hjem.

Dagene etter lå jeg inne. Jeg fortalte det ikke til noen. Jeg ville ikke lyve, men jeg ville ikke at det skulle bli en sak heller. Jeg var riktignok 18 år, og jeg var ikke så veldig utviklet på konsekvenstenking - jeg har forresten enda mye å lære - men bikinisesongen nærmet seg og jeg forsto folk ville se noe. Så, jeg valgte å åpne meg, tre måneder etter operasjonen. Noe jeg kanskje ikke burde ha gjort, for den dag i dag må jeg enda svare på spørsmål om de forbanna puppene mine i hvert intervju. Det er tre år siden nå, og jeg får enda samme spørsmål hver gang. Man blir lei, tro meg. Det er jo så uinteressant, i det minste for meg. Pupper, liksom. Fett og proteser. 

Åtte måneder etter valgte jeg å operere nesa mi. Når jeg tenker på denne dagen husker jeg gåturen min igjennom slottsparken for å komme til klinikken. Det var egentlig ganske harmonisk, høsten hadde kommet, slottsparken var fin og jeg hørte på fin musikk på vei mot å bli slått i ansiktet med masse rart og narkose. Og så kontrastene. Og jeg husker mitt eget hyl da jeg våknet fra operasjonen. Denne gangen valgte jeg å være åpen om det, fordi.. Man ville jo ha sett det uansett. Jeg var bandasjert i hele ansiktet og så ut som en pokemon. Jeg vet ikke om de sterke smertestillende, min egen dårlige dømmekraft eller det faktum at jeg var 18 år som gjorde at jeg valgte å åpne meg. Var det oppmerksomhet? Ja. Men jeg skulle ønske jeg kunne tatt alt tilbake.

Jeg er for ærlighet. Men det er en ting å være ærlig, noe annet er å bruke plastisk kirurgi som en måte å få oppmerksomhet. Jeg gjorde det for min egen del, ja. Men jeg kunne ha holdt kjeft. Jeg kunne ha svart i en kort setning om noen spurte, ikke dedikere det til en haug av lesere. Det er tanker man burde ta med en psykolog, ikke en fanskare av jenter som er lett påvirkelige. Mener jeg. Men det er tre år siden nå, og som 18 år gammel var jeg ikke moden nok til å hverken fikse på utseendet mitt (ser jeg i ettertid) eller til å kunne ta avgjørelser om hva som burde være på nett og ikke. 

Det eneste jeg kan si er, at selv om mange i bloggnorge legger seg under kniven, så er det ikke normalt. Jeg kan forstå at man gjør det, men jeg kan ikke forstå at jenter på min egen alder og oppover bruker dette for å få oppmerksomhet. Da er du i mitt hode et ganske grunt menneske. Da er du i mitt hode ikke en person jeg har mye til felles med, for du er 20 + og klarer ikke skape overskrifter over noe annet enn ditt eget utseende. Dere som leser, grunnen til at så mange bloggere legger seg under kniven er faktisk enkel. Økonomi og press. Man får høre stygge ting om seg selv hver dag, og man har penger nok til å fikse på det. Man slipper å ta lån, og mange slipper å merke at pengene forsvinner engang. Og det verste av alt? Dere, leserne som provoserer seg over det, er de som gjør det mulig. Dere synes det er spennende, og klikker inn. Provoserende, og klikker inn. Gir mer penger til neste operasjon. VG skriver om det = mer penger til neste fiksing. 

Det eneste jeg vet er at jeg er 21 år, og jeg sitter her enda den dag i dag og må svare på spørsmål om ting jeg finner helt totalt uinteressant og som jeg på ingen måte ønsker å fronte. Jeg er FERDIG. Jeg har mine komplekser, men de er mine, private komplekser som ingen har godt av å høre noe om. Jeg kan snakke med venninner eller en psykolog, mens jenter som sliter fra før av og kanskje elsker meg, trenger ikke å høre det.

Hør på meg, nå. Vær så snill og hør på meg. DU som leser dette kan være med å utgjøre en forskjell. DU som leser dette kan slutte å gi mennesker som bruker påvirkningskraften sin så forferdelig feil, en form for makt. DU! Du har makten! Det er bare å ikke klikke inn. Distanser deg. De er ikke verdt pengene, oppmerksomheten eller overskriftene. 

Og hør på meg igjen - jeg har aldri slitt så mye med min egen selvtilitt som fra da jeg var 18-20 år gammel. Selv med store pupper og en litt mindre nese. ALDRI. Det fikset ikke på en dritt. Ikke et sekund ble det bedre for meg. Det var en forferdelig psykisk smell, og jeg måtte jobbe med meg selv fra innsiden. Det er ingen rask løsning på det, men du trenger rett mennesker rundt deg, gode hobbyer, en lidenskap og kjærlighet. Så funker det.

Og dere skal vite at jeg har en ENORM respekt for dere lesere. Hver dag leser jeg mailer fra dere, lange som korte om dere hverdagshistorier, og jeg vet at alle sliter. Kanskje du der ute sitter med kjærlighetssorg? Foreldre som skal skilles, foreldre som er slemme mot deg? Null venner? Anoreksia? Selvskading? Kanskje du er ensom? Eller, kanskje du har det helt perfekt? Uansett hva, så er ikke plastisk kirurgi en løsning på psykiske problemer. Så vær så snill - vi snakker så mye om junkfood, la oss snakke om brainfood. Fyll hjernen din med kunnskap, med en hobby som gir deg noe, med lærdom og fine mennesker. Det kommer til å gi deg så uendelig mye mer. Og alt annet? Blokk det ute. Du har makten til det.



0  
    29.02.2016 - 20:40
     


hvor er du kjære?


Hvor er du akkurat nå?

Kanskje er du på maldivene, i huset til Justin Bieber eller i publikumshavet av en konsert. Kanskje er du på stranden og ser flyktningstrømmene komme, kanskje er du halvveis inn i rumpa til Kylie Jenner eller kanskje du er ved barndomshjemmet ditt.

Hvor er du akkurat nå?

Det kunne ha vært et enkelt svar. For fysisk, så er du jo her. Du er i sofaen ved siden av meg. Du og jeg. Meg og deg. Vi to.  Jeg ser hva du har på deg, hvordan du puster og jeg kjenner hvordan du lukter. Jeg liker hvordan du er. Jeg liker deg. Jeg ser på deg. Du er jo rett her. I en grå sofa. Er den grå? Jeg vet ikke. Jeg ser bare deg. Sofaen kunne ha vært svart, hvit, rød eller grå. Du er så jævlig mye viktigere uansett. 

Du og meg. Meg og deg. Vi to. Den grå sofaen din som kanskje er rød, men jeg gir meg faen for du er så deilig. 

Oss to. En sofa. Og den forbanna mobilen din. 

Hvor er du akkurat nå?

Er du på tinder? Er du halvveis inni neste date, er du på jakt etter flere likes? Oppdaterer du deg på verdens nytt, når det sitter et helt ekte menneske ved siden av deg med en historie? Et menneske som har gitt deg tiden sin, et menneske som kunne ha gjort noe annet - og så er du i en skjerm? Jeg vil be deg om å slutte. Du sier du hører, og jeg tror på deg sånn halvveis. Du forteller meg en ting, men hele du tilsier noe annet.

Hvor er du akkurat nå? 

Er moren din død? Har du fått sparken fra jobben? Går bestekompisen din igjennom en skilsmisse? For omså, så er det greit. Da er det godkjent at du er halvveis her, at du ikke er med meg. For akkurat nå, så forsvinner jeg også. Jeg skal til å si noe morsomt, men jeg stopper meg selv. Kanskje du ikke hører på, for du er bare halvveis med meg. Jeg vil ikke at poenget mitt i en morsom historie skal drukne bort i lyden av den evige scrollingen din. 

Hvor er jeg akkurat nå?

Månen lyser stort utenfor. Den er ganske fantastisk, den månen. Det er ingen vind der oppe som endrer på fotavtrykkene som en gang ble lagt der, de som har gått der har fotsporene der lengre enn mitt liv varer. Du er ikke månen, mine spor holder seg ikke på deg. Jeg vil ut i verdensrommet, og jeg vil kysse deg. Jeg vil kjenne deg, jeg vil være nær deg. Og du?

Kan du bare fortelle meg hvordan det er?

Du liker kanskje meg. Men du elsker likes. 

 



 

 



0  
    22.02.2016 - 19:51
     


Til Sophie, 13 år


Da jeg skulle fylle 13 år ønsket jeg meg twintips i bursdagsgave. Hvorfor? Jeg hatet å stå på ski, jeg hatet kulde og jeg hatet å miste kontrollen. Jeg skulket skidagene på skolen og jeg ville aldri ha blitt med familien på en skitur i marken med kwikklunsj i sekken. Hvorfor ønsket jeg meg twintips til jul? På grunn av en gutt.

Så der var jeg da, i byens alpinanlegg og pinte meg igjennom evige timer i bakken for å imponere en gutt. En gutt som ikke brydde seg om at jeg var der, og hadde han likt meg så hadde han gjort det uansett om jeg kunne kjøre twin tips eller ei.

Samme år begynte jeg å fylle bhen min med puter. Hvorfor? Jeg hadde ikke former, jeg hadde ikke engang fått mensen og jeg trengte ikke bh. Den var med hello kitty på. Jeg kjøpte ekstra puter, og la dem fint på plass. Hvorfor gjorde jeg dette? På grunn av en gutt.

Så der gikk jeg rundt, med en alt for stor bh med alt for mange puter å holde styr på. Bare for å imponere en gutt. Han likte en jente som hadde fått pupper. En jente som hadde fått hofter. Det hadde ikke jeg.

Samme år farget jeg håret blondt. Hvorfor? Jeg trivdes egentlig med mitt mørke hår, jeg hadde ikke penger til å farge etterveksten ofte og jeg mistet i tillegg halvparten av håret jeg hadde på hodet fra før av. Hvorfor farget jeg håret blondt? På grunn av en gutt.

Så der gikk jeg da, med mitt blond-gule hår som hadde fått kjemisk klipp, hår som røytet og en selvfølelse som begynte å blekne. Gutten la enda ikke merke til meg. Det ville han ikke ha gjort om så jeg hadde blondt eller brunt eller rødt eller gult hår.

I livet mitt har det vært flere slike hendelser. Hårfarger, klær, musikksmak, vennekretser, politiske partier og ståsted. Det har endret seg med vinden, eller rettere sagt - etter hvilke gutter som ikke likte meg. Det han likte, skulle jeg bli. Og selvtilitten ble bare lavere og lavere. 

Det er ikke mye jeg angrer på i livet mitt, for alt har ført meg dit jeg er idag. Men om jeg kunne skru tilbake klokken, så ville jeg ikke ha brukt endeløse timer i alpinanlegget, jeg ville ikke ha stappet bhen min og jeg ville ikke ha farget håret blondt i en alder av 13. Jeg hadde gjort ting jeg synes var morsomme og meningsfulle for min egen del, da hadde nok ungdomstiden min vært hakket morsommere. 

Så til deg som leser dette. Du kommer til å bli avvist av noen du er forelsket i. En eller annen gang skjer det, om ikke flere. Det er ikke fordi du ikke har samme interesser som han, det har ikke noe med utseendet ditt å gjøre og det er heller ikke rykter han har hørt om deg. Det bare er sånn. Noen liker man, andre liker man ikke. Så bruk tiden du har nå på å gjøre ting som gjør DEG glad, ting som betyr noe for DEG.  Man legger mønster for seg selv veldig tidlig, for meg ble det en vane å bare innrette meg veldig i forhold. Og det min venn, er feil. 

En gutt du møter da du er 13 betyr ikke så mye uansett, men hvordan du former deg selv som menneske - det betyr så jævlig mye.



0  
    21.02.2016 - 22:15
     


til jenta jeg satt ved siden av på bussen


Du var ikke så ulik meg, du.

Iallfall ikke om man skal dømme utifra utseendet.

Langt blondt hår hadde du. Ditt var naturlig, i motsetning til mitt. Jakken din var beige, slik som min. Vi hadde til og med samme veske med oss. Forskjellen var vel at jeg hadde telefonen i lomma, og du stirret ned i skjermen din.

Så synd for deg at du ikke så opp. Du løftet ikke blikket en eneste gang, du la ikke merke til hvem som satt ved siden av deg. Jeg dultet til og med nært deg da jeg satt meg ned, du tok for mye plass og jeg holdte på å ramle av setet. Du flyttet deg inn. Kroppen din var vendt på skrå mot vinduet, blikket ditt var festet ned.

På mobilen din.

Jeg ble nysgjerrig, jeg. Hva ser du på som er så viktig? Hva tar opp all oppmerksomheten din? Ikke bare var det en nydelig himmel ute. Det var også et søtt barn som lekte med moren sin på setet tvers over oss. Det var en mann som sang i setet på skrå. 

Hva ser du på? 

Du så på bloggen min, du. Du leste et innlegg. 

Og der satt jeg, rett ved siden av deg.

Tenk om du bare hadde løftet blikket. Tenk alt man går glipp av ved å se ned. Bloggen min er kul, men ikke så jævla bra at virkeligheten ikke bør prioriteres. For jeg satt jo tross alt rett ved siden av deg. Vi kunne heller hatt en samtale, jeg og du. 



Se opp, folkens. Neste gang kan det være din store kjærlighet, Justin Bieber, statsministeren, Sophie Elise, en fin himmel, en søt katt, en morsom fugl eller hva det nå måtte være.

Man husker sjeldent noe man har sett på mobilen uansett. 


 

photo: Ida Helen Gøytil 



0  
    15.02.2016 - 19:09
     


det er du som er problemet




Det er lenge siden nå. Selv om det er flere år siden, så husker jeg det så utrolig godt. Jeg tror aldri man helt slipper minnene av den følelsen. Selv om det blir fjernt, som en bakrus som slipper taket, som en hodepine som er dempet av ibux. Men den er der. Følelsen ligger gjemt, den kan komme å ta deg på ditt svakeste øyeblikk.

"Jeg kan gjøre hva som helst. Jeg kan slette instagrammen min, jeg kan slette facebooken min, jeg trenger aldri å gå ut, jeg trenger ikke å ha venner, så lenge jeg får være med deg". Som om det ville ha hjulpet uansett. Du vet at ordene du sier ikke betyr noe. Du kunne ha ofret så mye mer, i teorien. Kanskje du sier "jeg kan flytte ut i en hytte i skogen, jeg bryr meg ikke, så lenge jeg får være med deg". Du mener det der og da, men egentlig så mener du det ikke. Og det er ikke instagram eller facebook eller en hytte i skogen som er problemet. Det er meg. 

Jeg ser hvordan du skal si ordene. Jeg ser hvordan det er hardt for deg også. "Sophie, jeg gidder ikke mer" sier du. Jeg har sagt alt jeg kan si. Ikke engang om jeg mister meg selv, ikke engang om jeg gir opp alt for deg, du vil ikke da heller. Jeg vil holde deg nede med makt, tvinge deg til å være sammen med deg, og når du prøver å gå hyler jeg og ber deg på mine knær om å ikke forlate meg. Jeg prøver å holde deg igjen, men du er større, du er sterkere. Og hva forventet jeg skulle skje? At du kom til å bli fysisk holdt igjen, og så kom du magisk til å elske meg igjen? Jeg vet ikke.

Du gidder ikke mer.

Det høres så lite viktig ut. Jeg er lite viktig.

Jeg klarte ikke å holde deg igjen. Du gikk. Jeg ville ha deg, du ville ikke ha meg. Livet fortsatte. Tilsynelatende fortsatte det vel, iallfall. Jeg husker så godt tomheten etterpå. 

Det er flere år siden nå, og det er ingen romantiske følelser igjen der. Men er det en ting jeg faen aldri glemmer, så er det smerten av å si ting som at man kan gjøre alt - alt betyr ingenting, når det er du som er problemet.

 



0  
    14.02.2016 - 20:12
     


personlige følelser og sommerfugler i magen



For første gang i mitt liv er jeg 100% singel. Jeg skal si noe så teit og noe så paradise hotel som 110%, haha. Jeg har ingen jeg snakker noe spesielt med, ingen jeg tenker mer på enn andre.. ingenting. Det er ikke engang noen flørtende meldinger eller snapchats. 

Og vet dere hva? Det er ok. 

Vet dere hva som gir meg sommerfugler i magen?

Jobb.

Når det går bra på jobb, føler jeg meg forelsket. Forelsket i meg sjæl, kanskje?

Ikke vet jeg, men jeg føler at jeg har begynt å sakte men sikkert klatre meg opp en stige mot god selvtilitt, og ha tro på mine egne prestasjoner. Et forhold skal være et pluss. Husk på det. 

Når jeg står opp om morgenen er jeg glad. Under lunsjen er jeg glad. På vei hjem er jeg glad. Når jeg kommer hjem på kveldene er jeg glad.  Jeg lager mat, sitter i sofaen med min nye samboer Ariel, koser meg og tenker på dagen som har vært. Når jeg legger meg savner jeg ingen å ligge i skje med, og om jeg skulle savne kroppsontrakt strekker jeg bare litt på en arm og kjenner at Ariel ligger der. Det fungerer mer enn bra nok. I natt lå vi forresten i skje, også. Venner funker til det ganske mye. 

Jeg har energi igjen.

Aller mest føler jeg meg vel klar for noe nytt, noe som gir meg noe.. På et dypt nivå. Om det er jobb, en mann eller hva det nå måtte være aner jeg ikke, men jeg stresser ikke med det.

Og nå, når jeg møter en mann er jeg veldig obs på "faresignalene", jeg har lært så mye og vet absolutt hva jeg ikke vil ha i livet mitt. Om han tar alt, og ikke minst mitt selskap som en selvfølge, er det også no-go. Om noe i magen min sier at dette gidder jeg ikke, da gidder jeg faktisk ikke. Da slutter jeg bare. Om jeg merker at jeg bruker 10 timer på å svare på en melding fordi jeg rett og slett glemmer den av, da er det ikke noe poeng. Om jeg ikke gidder å møte noen fordi jeg er sliten, da er det ikke noe poeng. Jeg skal ikke gjøre noe halvhjertet. 

Ellers har jeg mye vennetid, og setter pris på folkene jeg har i livet mitt som bidrar til noe bra. Kreative mennesker, mennesker med en historie og mennesker med ambisjoner. Det inspirer meg og vil at jeg skal bli bedre. Jeg har sett så mye rart det siste året, og jeg har vært involvert i så mye dritt som jeg aldri hadde satt meg selv i. Så nå er jeg vel egentlig bare klar for noe bra.

Og det beste av alt?

Jeg er ikke sint heller. Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke likegyldig heller.

Jeg er bare glad. Glad for å være meg. Jeg setter pris på den jeg er. Helt på ekte. 



0  
    08.02.2016 - 18:30
     


bloggnorge - klikkhorer, forhold og business


Det er så mange spekulasjoner rundt om kring hele tiden, i forum, i kommentarfelt og i media om at bloggere er KUN business. Det er ikke ekte lengre. Jeg kan kun svare på vegne av meg selv, for jeg vet ikke hvordan andre opererer med sin blogg, men jeg startet bloggen som 16 år gammel i senga i Harstad. Jeg tror ikke jeg var smart nok til å tenke på den tiden, "dette er min 5 års plan i markedsstrategi for sophieelise.blogg.no" - jeg skulle jo nesten ønske jeg var såpass smart, hvem vet hvor jeg kunne ha vært nå da? Men nei, det ble aldri slik. Og det har heller aldri blitt sånn, for min del. 

Mange har mennesker rundt dem som jobber med bloggen. Da mener jeg en hel gjeng av folk som styrer med overskrifter, facebooksider og konkurranser. Jeg har ingen som jobber med innholdet her, MEN jeg har manager, presseansvarlig og advokat som jobber med meg som person RUNDT - men ingen skal få bestemme over bloggen. De er der i "kriser" og når jeg trenger hjelp og støtte ellers. Etterhvert som tiden gikk og jeg ble et "kjent fjes" utenfor bloggen, med tv og diverse, så begynte telefonen å ringe. Hele tiden. Jeg er mye lettere å vippe av timen enn en manager som jobber med andre kjente profiler, så det var et rett og ikke minst viktig steg for meg å ta om jeg skulle fortsette å gjøre hovedjobben min så godt som mulig.. Altså bloggen. Uten så mye bakgrunnsstøy som tidligere. 

Sannheten er, jeg vet ikke hva som kommer til å stå her om en dag, om en uke eller om ett år. Bloggen utvikler seg med meg som person fra dag til dag, og jeg vil beholde "dagbokfølelsen" over det hele, og planlegger det derfor heller ikke. Det eneste jeg stresser litt over om man tenker blogg og framtid, er det med en eventuell kjæreste. Jeg ønsker ikke å ha en kjæreste på bloggen lengre. Jeg vil heller ikke ha en kjæreste som ønsker å være på bloggen, og jeg er livredd for om jeg begynner å date noen, så vil de kanskje ikke gi meg en fair sjanse fordi de tror hele deres liv også kommer til å være brettet utover her. Jeg vil ikke det. Jeg vil møte noen, og at de skal kunne være trygg på meg. Jeg vil ha et liv utenom, og det livet skal helst være kjærlighet. Får jeg kjæreste, så skriver jeg det, men jeg trenger ikke si hvem / hvordan / hvorfor. Akkurat det tenker jeg mye på.. Men nå er jeg veldig singel så det er ikke engang en situasjon. Jeg får ta det som det kommer. 

Jeg mister lysten til å lese en blogg når jeg vet at alt er planlagt. Det føles mindre ekte, mer som en jobb og jeg leser ikke en blogg for å se en upersonlig side av virkeligheten. Da kan jeg kjøpe meg et magasin, hvor ting er planlagt og polert. Så klart velger man hvilke deler av seg selv man skal fokusere på, men jeg gjennomskuer det så godt når alt ser ut til å være en del av en større markedsplan. 

Jeg hater de som skriver innlegg om "dere skulle visst hvordan bloggverdenen fungerer", belys meg - hvordan fungerer det? Er det ikke forskjellig fra person til person, altså blogg til blogg? For meg handler det om at jeg har tanker i hodet, skriver dem ned, ferdig. En gang i blant er det annonseinnlegg, slik at jeg har mulighet til å drive med dette på fulltid, men det er alltid annonseinnlegg jeg har valgt med omhu. Men jeg vet jo at noen har kjærester / mennesker de omgås med som rett og slett er eksperter på og jobber med klikk inn på blogg. Jeg vet at noen har 150 innlegg i utkast som er skrevet på forhånd.. Jeg har null, haha. Det er egentlig jævlig stress å ta alt på sparket, men jeg liker å styre ting selv og jeg liker å ta det spontant. Det er vel kanskje derfor jeg trives så godt hos nettavisen som bloggportal fordi man ikke får unødvendig press, altså vi har ikke møter og henger rundt hverandre hele tiden, de lar meg drive med min greie uten å blande seg. Thats what I want.  Jeg vil ikke ha en blogg som handler om at jeg går på eventer med andre bloggere. Det er så jævlig forbanna kjedelig. 



Så, disse "klikkhorene". Jeg har ingenting i mot at folk skriver slike åndssvake overskrifter for å få lesere, spesielt de som spiller mye på sitt eget forhold eller sin egen mentale helse for å få klikk. Jeg forstår dem. Jeg forstår også at dette ikke er gode skribenter og jeg ønsker ikke å lese bloggene deres - derfor gjør jeg ikke det. Irriterer en blogg deg? Ikke klikk inn. Enkelt som det. Om jeg føler jeg vet "alt" om en blogger, så vil jeg ikke lese mer. Eller iallfall om jeg føler det blir en slags ekstremvariant av virkeligheten for å få oppmerksomhet. Jeg er all for å provosere og skape engasjement som betyr noe, men personlige skandaler er ikke det. Det hjelper ingen. Jeg bryr meg ikke om folk leser det, for det er fint at det finnes ulike bloggere der ute og jeg vil først og fremst fokusere på min egen. Men se for deg om en hel blogg handler om krangling, sex og tull.. Så er jo det livene deres. Mitt liv har også krangel, sex og tull i seg. Jeg ønsker bare ikke ha det på bloggen, fordi.. hvem bryr seg? Jeg gjør iallfall ikke det. Og hva skal man si på vennekvelder da "åja ja du og kjæresten liker doggystyle det vet vi jo allerede leste det på bloggen". Skjønneruhvajegmener?

En blogg er en blogg, en spade er en spade, jeg er Sophie Elise og nå blogget jeg visst litt, jeg også. 

 



0  
    07.02.2016 - 19:16
     


alt føles helt forferdelig


Rundt jul ble jeg intervjuet av VG. Vi snakket om det siste året og den såkalte forandringen som hadde skjedd med meg. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen, ikke en dritt har endret seg - følte jeg. Jeg ville gråte, for ting hadde kanskje endret seg karrieremessig, men på privaten var alt det samme. Det var det ingen som så, men det var så utrolig tydelig for meg.De samme problemene, de samme spørsmålene. De samme tingene som holdt meg våken om natten, de samme tårene. De samme desperate telefonsamtalene til venninner.  Jeg fikk en åpenbaring, uansett hvor teit det høres ut. Jeg kan ikke tenke det samme ett år fra nå. Jeg kan ikke føle meg like lite verdt eller respektert. Da får jeg panikk.

Jeg har tenkt så ofte om venninner når jeg har sett dem finne seg i alt mulig, "hun er så dum, hun er så naiv. Ser hun ikke det alle andre ser? Hvorfor går hun bare ikke? Hvorfor ser hun ikke sin egen verdi?". Det siste året har jeg vært den jenta. Når man først er midt i det ser man det ikke sel, uansett hvor mye vett andre prøver å riste i deg. Det er så rart. Man blir så fanget i en vond sirkel, og nesten avhengig av det dårlige også.  For det er jo så bra når det først er bra. Det er det ingen som ser, og ingen som vet. Venninner kunne komme med råd alt de ville, men det hjalp ikke uansett. De hadde rett og jeg visste det så godt, men jeg brydde meg ikke. Jeg måtte finne ut av det selv.



Magefølelsen har alltid rett. Du føler den kanskje fra start, kanskje etter en uke eller kanskje etter ett år. Men den stemmer alltid 100%. Jeg brydde meg ikke om den. Jeg hørte ikke på hodet mitt, ikke på magen min, ikke på noen ting annet enn.. Min egen stahet. Et eget ønske om at jeg ikke tok feil. Et lite håp. Jeg ville ikke innrømme det, jeg ville ikke "tape". 

Jeg har opplevd et så enormt svik, og alt føles helt forferdelig. Ting jeg har vært med på igjennom tidene kan ikke sammenligne seg med hvordan det har føltes den siste uka. Jeg har vært i sjokk, vanntro og konstant kvalm. Det har ikke noe med rettsaken å gjøre, som de fleste vet om nå. Det er en kjip situasjon, men en så liten dråpe i et svært bilde som har vært et kaos av både fine og fæle farger. I går fikk jeg enda en åpenbaring. Jeg hadde kjempet imot følelsene mine, taklet dem, kjempet imot, taklet dem. Jeg prøvde å tenke "gjort er gjort, det har skjedd" men det føles så utrolig jævlig når man selv ikke har gjort noe galt, på noen som helst måte. Men nå tenker jeg bare.. Dette måtte jeg igjennom. Jeg har fått så utrolig mange erfaringer, som jeg etterhvert kan bringe videre til dere. Jeg har lyst til å opplyse, slik at dere ikke gjør de samme grusomme feilene som jeg har gjort. Men det får jeg ta når jeg er klar. Jeg vet at det kan hjelpe mange av dere, og jeg hadde trengt å høre det fra et "forbilde" da jeg var yngre. 


Beklager for mye syt og klag, men det er godt å skrive av seg litt. Bloggen er og har alltid vært et sted hvor jeg kan åpne meg. Og takk gud for at jeg holder på å skrive bok for tiden, når alt det jævlige har skjedd den siste tiden så har jeg hatt en sår trøst i at det blir en bra bok i det minste, haha. 

Det som ikke dreper deg føles helt jævlig, og så blir du sterkere. Dit skal jeg. 



0  
    24.01.2016 - 20:11
     


hilsen en som har fått hjertet sitt knust


 

Det er mange av dere som har spurt hvordan jeg takler kjærlighetssorgen så bra som jeg gjør. Jeg prøver å være ute med venner, jobbe, stå opp tidlig og ha normale rutiner på ting. Jeg prøver å være sterk, ta en dag av gangen å kjempe på. Likevel går sorgen veldig utover meg fysisk. Jeg har lyst til å rope, skrike og slå, men jeg føler ikke energien er der. Det har vært minimalt med både søvn og mat, jeg har hatt en klump i magen hele tiden.. Og jeg er veldig apatisk. Jeg skyver smertene til side, men de ligger likevel gjemt dypt ett sted i meg.

I natt klikket det bare helt. Jeg fikk en beskjed som gjorde at jeg følte meg så utrolig såret, skuffet og sjokkert. Selv om jeg innerst inne har visst alt hele tiden, har jeg ikke ønsket å innse det. Alt, alle følelser jeg har holdt inne i løpet av det siste året kom brasende ut på en gang. Jeg tenkte for meg selv at enten så klikker jeg helt nå og får et nervøst sammenbrudd, eller så pakker jeg bort følelsene så kommer det nervøse sammenbruddet senere. Det ville ikke bare gå over.

Klokken 02 i natt pakket jeg veska og dro til en mann jeg aldri har møtt før. Jeg hadde ringt en venninne og sagt at nå er jeg så desperat at jeg faktisk gjør hva som helst, jeg vil jobbe med disse følelsene, jeg vil ta tak i dem. Hun sendte melding til en kompis som jobber med tankens kraft. En mann som visstnok kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Han sa jeg kunne komme, jeg satt meg i en taxi på vei til en fremmed. 


Vel hjemme hos han fikk han meg til å kjenne på smertene. Vi fokuserte på kun den. Jeg sa ordene jeg tenkte på, det mest negative jeg kunne finne på, hva som hadde såret mest. Han endret tankegangen min, og han fikk meg til å ta tak i meg selv. Det er vanskelig å beskrive en så merkelig opplevelse, når man møter noen som på et sekund får deg til å innrømme dine mørkeste hemmeligheter, din største skam, det såreste du vet om. Jeg ga slipp. Jeg gråt, følte på det, fokuserte på kun smerten. Til slutt var det ikke negativt lengre. Smerten er der enda, åh gud som smerten er der. Den presser på innsiden av brystet, den gjør det vanskelig å fokusere. Men nå vet jeg hva jeg skal gjøre.

Dette var noe jeg måtte igjennom. Jeg lærer av dette. Jeg fortjener å ha det bra, og det har jeg innsett selv. Smerten kommer til å være der, den kommer til å ville sluke meg ned i sitt sorte hull. Men hva skal jeg gjøre da? Slippe den inn. Det gjør vondt fordi man prøver å overdøve følelsene. Kjærlighetssorgen kommer ikke til å bite deg eller gjøre deg mer vondt. Det er bare en følelse. Tidligere når jeg har "klikket helt" som jeg kaller det, da har jeg vært ute av kontroll. Følelsene har tatt kontroll over meg, jeg har ikke tatt kontroll over dem. Jeg har ikke anerkjent hva de er, og hva de betyr. Nå klarer jeg det. 

Sett deg ned, helt alene. Pust ned i magen. Tenk på hva du føler, føl på det på ordentlig. Føl på det så lenge du kan, fokuser. Fokuser så hardt du klarer. Tenk på hvor urettferdig det er, hvor dritt det er, hvor lite du fortjener det. Fokuser på følelsen. Tenk på det mest negative du kommer på. Slik fortsetter du.. Og vet du hva? Til slutt føler du det ikke lengre. Det hjalp meg å sove, det hjalp meg å spise. Det hjalp meg til å ikke ha konstant høy puls. Nå når smertene kommer, så sier jeg "bring it". Jeg skal sette av tid, jeg skal føle på den jævla smerten. Og så overlever jeg faen meg det også.


Med vennlig hilsen en jente som har fått hjertet sitt knust. Men det skal ikke få knuse meg. 



0  
    21.01.2016 - 18:50
     


Det var min feil


Nå er det stor ståhei fordi jeg har "reklamert" for botox og gitt leserne mine 20% rabatt. Jeg ante ikke at dette var ulovlig ettersom jeg aldri har hørt eller fått noen rettningslinjer på det. Men det er min feil, det skal så klart ikke skje igjen og innlegget er slettet. Jeg ønsker så klart å gjøre jobben min riktig, og jeg følger rettningslinjene rundt dette. Jeg tar irettesettelsen alvorlig og sletter det aktuelle innlegget, så klart. Jeg håper ikke jeg har såret noen eller tråkket noen på tærne. 

Det var ikke et betalt innlegg, det var ikke sponset, og det var absolutt ikke mening å prakke kroppspress på noen. Faktisk skrev jeg i innlegget "om du har naturlige lepper som du er fornøyd med, IKKE ta fillers "bare for at", eller for å teste det ut". Jeg vet at mange jenter ønsker å fylle på leppene sine, og jeg ville heller at mine følgere skulle velge en seriøs klinikk istedenfor å ødelegge leppene sine, slik jeg gjorde først. Det kan fort bli en evig vond sirkel man ikke ønsker å havne i, og den kan være vanskelig å bryte ut av. Jeg ønsker ikke å fremme fillers som noe man må / burde ha, eller en nødvendighet for å føle seg vel. Fillers hjelper deg ikke på veien til godt selvbilde, det vet jeg alt om. 

Jeg forstår at det var dumt av meg, og tar fullt ansvar for at jeg ikke tenkte meg godt nok om. 

Jeg legger meg nå, jeg. Håper alle har det fint, og fokuserer på litt viktigere ting.. <3 Skulle ønske jeg kunne gitt enhver og en av dere en klem før leggetid. Dere er mine venninner igjennom en tøff periode nå. Takk! 


 

bilde her.  

 



0  
    20.01.2016 - 23:31
     


kunsten å gi faen


Det er nesten en liten kunst å gi faen.

Ikke tolk det feil. Det er viktig å engasjere seg for noe, det er viktig å ta tak i ting, og det er viktig å stå opp for det man mener. Synes jeg. Men, så er det å gi slipp på tingene som ikke betyr noe, tingene som ikke er så viktige, ikke overtenke alt og bare gi litt faen. Det er vanskelig, men så utrolig viktig for å være lykkelig for min del. 

Da jeg var yngre, så overanalyserte jeg absolutt alt. Jeg tok ikke et eneste valg i hverdagen uten å tenke på hva som kunne skje, og da endte det som regel opp med at jeg gjorde absolutt ingenting. Det gjorde igjen at jeg ble mer innesluttet, sjenert, nervøs og usikker på meg selv som person, fordi jeg ble fanget i mitt eget hode og alt tankespinnet mitt istedenfor å bare gjøre. For hva har det egentlig å si?

I morges da jeg våknet scrollet jeg med trøtte øyne igjennom facebook. Da kom jeg over denne her.

 

Det er kult å bli anerkjent av såpass spennende mennesker som jeg selv vet hvem er, MEN for meg var greia mer sånn her.. Jeg satt på vixen, provosert over å lese om puppene mine hit og dit i sammenheng med at jeg var nominert. Ja, snakk om puppene mine om man nå for guds skyld ønsker det, men ikke bland det inn med annet jeg har oppnådd som om de skulle ha en sammenheng. Som om det gjør det noe mer overasskende at jeg er flink i jobben min. Vi kommer til kategorien "folkets favoritt", og det blir klart at jeg vinner. I et millisekund, istedenfor å nyte det, så tenker jeg på de forbanna brystvortene mine som synes igjennom t-skjorta. Jeg ser for meg overskriftene "Sophie Elise vant - droppet bh" og jeg blir sint. Jeg tenker bare nei, den her gleden skal de ikke få ta fra meg, HVORFOR skal jeg få bli snakket om så nedlatende? Igjen, om det var en mann - sexsymbol er ikke negativt ladet om det er Johnny Depp, det vet vi. Men er det en kvinne, så er det en kjip greie. Jeg følte vel bare for å ta makten over min egen kropp tilbake, vise at jeg bestemmer, at det ikke er en så stor sak og at vi faktisk kan tulle litt med det. Det er kanskje veldig unorsk av meg, det var kanskje provoserende, men jeg er GLAD jeg gjorde det. Jeg føler folk må slutte å bry seg så jævlig, det er ikke rart mennesker blir deprimerte når man konstant skal gå rundt å passe inn, gjøre alle glade og ikke tråkke noen på tærne. Jenter spesielt.

Jeg vet at brystvorter, kløft, rumpe og alt annet tull kommer til å bli snakket om igjen, og igjen, og igjen. Men jeg vil heller at det skal bli snakket om på en "gi faen" måte, enn "omg, nå viste hun mye bein på en premierefest", selv om de overskriftene også vil komme i framtiden. Jeg er en veldig impulsiv person, og jeg er så glad for at jeg vet å ikke bry meg når jeg ikke trenger å bry meg. Jeg gjorde det ikke for å øke kroppspress. Jeg gjorde det fordi jeg ville, fordi det ikke er så farlig og fordi jeg kunne. Fordi om en mann hadde gjort det ville det ikke betydd noe. Fordi jeg ikke vil det skal bety noe om jeg gjør det. 


foto: her 

Vi jenter tenker så mye. Vi er pliktoppfyllende, stressa, deprimerte og gjort om til objekter. Vi tar antidepressiva som aldri før, vi har konstant dårlig samvittighet og vi sliter med selvtilitten. Om man da en dag kan slippe bekymringer, omså for bare et sekund og sier "fuck that, her er nippelen min og jeg bryr meg ikke" så er det DEILIG. Det føles SÅ bra! Og det trenger ikke å være en nippel, haha. Det kan være å kvitte seg med mennesker du ikke trenger, det kan være å droppe den festen eller sosiale sammenkomsten fordi du ikke gidder, det kan være å ha på deg hva du vil uten å tenke på å bli kalt hore, det kan være å heve stemmen i en debatt. Alt. Bare man gir litt faen. For det kommer til å gå bra. 



0  
    18.01.2016 - 16:45
     


Hvorfor viste jeg puppene igår?


Ja, det stemmer at jeg tok en liten #freethenipple på scenen under vixen blogawards. Jeg ble provosert av å lese alle nedlatende kommentarer om at brystvortene mine syntes, for hva gjør vel det? Ingenting. Det ble også framstilt i media som "droppet bh - vant likevel" som om de to skulle ha noen sammenheng. Det føltes så jævlig bra å bare kunne være litt "crazy" og gjøre hva man ville på den scenen. Jeg angrer iallfall ikke! Bildet under er hentet fra 730.no som også så generøst la ut bildet uten sensur. Det ligger også en video på tv2, som dere kan se her. 

Dette er ikke noe jeg gjorde for oppmerksomhet rundt meg som person - dette gjorde jeg for oppmerksomhet rundt et tema jeg mener er viktig. Dette er noe jeg gjorde fordi jeg er lei av det evige fokuset på kroppen til kvinnene som møter opp på prisutdelninger, og ellers i arbeidslivet. Mens mannen? Han får være. "Hun viste kløft / hun hadde rumpa bar / hun droppet bh" som om det skulle ha noe å si for hva man presterer ellers. Som om det skulle gjøre det overraskende at jeg fikk en pris. 

Jeg har enda til gode å lese om en manns kropp eller antrekk på store hendelser som vixen, spellemannsprisen, nobels fredspris eller hva det nå måtte være. Men kvinner leser man om, hele tiden. Jeg prøvde vel bare å gjøre en tydeligvis "stor greie" til litt mindre farlig, litt mindre stor greie og litt mer avslappet. Om jeg klarte det? Nei. For vi har enda en så jævlig lang vei å gå. Og om det ikke hjalp, så hadde jeg det morsomt i alle fall! 



0  
    16.01.2016 - 18:17
     


si hei til min nye samboer!


For meg har det vært veldig deprimerende å tenke på at jeg skal komme hjem til en tom leilighet. Ikke bare har exen min flyttet ut (det er forresten første gang jeg omtaler han som ex på bloggen, noe som føles ekkelt), alle tingene hans er også borte. Men "heldigvis" går en venninne av meg igjennom nesten det samme, og derfor bestemte vi oss like gjerne for å flytte sammen en liten stund. Ariel er en god venninne som jeg møtte første gang da vi begge var gjester på talkshowet "ettermiddagen" på tv2, og etter det har vi holdt kontakten. Nå er vi altså samboere, og det føles godt. Jeg la meg etter henne igår, og hun var så søt der hun lå i senga med dotten på hodet i en dyp søvn. Jeg får en ro av at hun er her. 


 

Nå skal vi passe på hverandre, trene masse, spise bra og ha jentetid. Det var faktisk en lettelse for meg at noen går igjennom det samme, nesten alle andre venninner har seriøse forhold og jeg er glad på deres vegne men jeg har samtidig lyst til å slå dem i ansiktet, haha. Jeg vet jo selv hvordan det er, man sitter der med venninner som har kjærlighetssorg, man trøster dem, men samtidig er man litt letta i kroppen for at man selv har en kjæreste å komme hjem til. Så kysser man kjæresten eksta hardt når man kommer hjem og tenker "takk gud for at vi enda er sammen". Nå har jeg jo ikke det lengre, og da er det greit å ha en venninne som sikkert blir like skuffa av å våkne opp sammen med meg i stedenfor kjæresten, som jeg kommer til å bli av å våkne opp med henne, haha.

Neida, akkurat nå tenker jeg at jeg ikke kunne klart meg uten henne. Det er så godt å ha noen å tilbringe tiden med <3

 



0  
    11.01.2016 - 23:18
     


minnene kan ingen ta fra meg


Jeg og Robin er ikke kjærester eller samboere lengre. Dette er så klart vondt for meg, det er aldri gøy når livet tar vendinger som dette. Men slik er det, og jeg føler dere burde få vite det. 

Det er ikke noen veldig dramatisk årsak til bruddet, vi har bare kommet til et punkt hvor det er best å avslutte forholdet for vår begges skyld. Men hvem vet hva som skjer i framtiden? Det er vanskelig å si, men vi trenger å vokse litt på hver vår kant.

For meg er det veldig ubehagelig og sårende å få lese kommentarer om anklagelser hit og dit. Vi er begge mennesker, og så klart har det skjedd ting i vår relasjon men også i våre liv separat som ikke har vært helt picture perfect. Noen feil større enn andre.. Men om du ser deg rundt, på mennesker du kjenner, eller kanskje i ditt eget liv, så gjør alle feil. Noen er offentlige og da kommer det ut mye større, og eskalerer til de grader av snakk. Men vi er begge unge, og det eneste man kan gjøre er å ta ansvar for sine handlinger, vokse på det, og forhåpentligvis bli et bedre menneske på veien. R har heller ingen plattform hvor han får snakket for seg på samme måte som jeg gjør, og det er derfor lett for mange å ta mitt "parti". Men det er ingen krig, og vi har en grei tone og snakker sammen enda. Det er ingen harde følelser mellom oss, og derfor er det ikke nødvendig at dere skal føle behov for å forsvare meg eller anklage noen. Jeg er den som kjenner R best av alle mennesker i verden, han har hatt et liv ingen vet noe om og har opplevd ting som heller ingen vet. Han har slitt med sine ting og har sine utfordringer i hverdagen, det er veldig lett å dra konklusjoner om at han er en "happy go lucky partysvenske", men det er mye mer til et menneske enn som så. Det er også veldig lett for mennesker å dra konklusjoner om at jeg er en "hjernedød barbie", men som dere har lært på denne bloggen er det mer som så til et menneske. Det er jo tross alt en grunn, og en veldig god grunn, til at jeg har vært sammen med han så lenge. 

Når det er sagt er det aldri hyggelig med et brudd, og jeg håper på respekt ovenfor mitt og ikke minst hans privatliv. Vi må nå gå hver vår vei, så kanskje de veiene krysser hverandre når man er mer klar for det. Jeg ser tilbake på tiden vår med et smil, og mange gode minner er med meg videre - og mange erfaringer. Og minnene kan uansett ingen ta fra meg, de vil jeg huske for alltid.



0  
    09.01.2016 - 19:52
     


TING SOM GJØR MEG GLAD




smile  At det går fint med jobb og blogg, at jeg har klart å blogge selv om ting har vært så kjipt. 
smile  Når leserne mine sender meg lange meldinger. Tenk at noen tar seg tid til å skrive ned hvor mye de liker meg? Det gjør meg SÅ glad!

smile  Når sengen har rene sengetrekk! Så utrolig deilig å legge seg da, umulig å legge seg sint da.. nesten. 
smile Å være i Harstad, og ikke minst at mine kjære Fetisha og Joakim kommer hit på fredag.  Skrive bok, være med venner.. Det er perfekt. 
smile  Managementet mitt! De er sinnsykt flinke, og jeg føler endelig at jeg har noen som passer på meg. Nå skal jeg sikte høyt.
smile At jeg klarer å trene hver eneste dag, omså bare litt hjemme. Jeg ser resultater, og det er ikke noe mer motiverende enn det!

smile At jeg har lært at jeg klarer meg, uansett hva. Og at alt jeg har opplevd den siste tiden bare gjør meg sterkere. Nå må jeg begynne å elske meg selv uten å ha behov for bekreftelse fra andre.. 
smile  At så mange shopper extensionskolleksjonen min!
smile Charlie, min lille baby!

smile At jeg ikke gjør stort annet akkurat nå enn å bare sitte ved pcen, skrive, kommunisere, slappe av. Det er så deilig å ta seg tid til å gjøre sånt! Dette er min faste plass i huset.. 


 

Det er viktig å ha litt good vibes, og huske på hvorfor livet er bra.. Spessielt i tider som nå, hvor jeg har gått igjennom store endringer. Jeg skal fortelle dere alt, jeg må vel bare finne rett ord. Det har vært en fæl og ydmykende periode for meg, men guess what? Det gjør meg så mye sterkere. 



0  
    05.01.2016 - 20:22
     


innlegget jeg angrer på at jeg skrev


Jeg blir ofte spurt om det er noe jeg har angret på å ha postet på denne bloggen. Faktisk så er det kun et eneste innlegg jeg kan påstå at jeg angrer på.. Et innlegg som det nå har gått snart 4 år siden jeg postet. Det følger enda etter meg, på en måte.. Jeg blir enda spurt om det i intervjuer, og hadde jeg visst den gang hvor lenge jeg måtte snakke om det, så hadde jeg aldri skrevet de linjene jeg gjorde da.

 

photo: Krister Sørbø  

Jeg tok abort da jeg var 14 år gammel. Det er så lenge siden, det føles så fjernt. Jeg angrer ikke på avgjørelsen jeg tok, for hva om jeg hadde et barn nå? Jeg hadde aldri tilført noe bra til det barnet, jeg ante ikke noe om livet selv, og jeg lærer enda. Hvordan skulle jeg kunne ha lært det barnet noe om moral eller viktighetene for å klare seg, når jeg selv var en drittunge som knapt hadde smurt på en brødskive? Ja, man lærer seg kanskje, men jeg var ikke villig til det, umoden som jeg var.. Og er man umoden, så burde man ikke få et barn, synes jeg. Det er alt for mange triste skjebner i verden, og jeg ville ikke stå ansvarlig for et annet liv på det tidspunktet.

Jeg slet ikke med tapet av "barnet" i ettertid, for der var jeg så sikker. Det jeg slet med, var hele prosessen rundt.

For det første gikk jeg på p-piller, noe jeg trodde var så godt som 100% sikkert. Det var det ikke. Den dag i dag hater jeg p-piller, ikke bare gjorde de meg deprimert og ganske psykisk ustabil, jeg ble ikke engang beskyttet fra den ene tingen de skulle beskytte meg fra. 

For det andre lå jeg på fødeavdelingen da jeg skulle ta abort. Dere kan tenke dere å være 14 år, alene, vandre rundt i gangene og se babyer hele tiden. Lykkelige familier. Og så meg da, som var sikker på at jeg var det mest grusomme mennesket på jord.

I tillegg ble jeg møtt med utrolig mye ydmykelse og skam, og ubehagelige konfrontasjoner for meg i ettertid. Jeg gjorde rett valg, det er jeg sikker på. Men det er lett å gjøre en ung jente forvirret, og det er lett å bryte ned selvfølelsen til noen på den måten. Tiden i ettertid ble derfor for meg veldig hard, når det egentlig kunne ha gått fint.

Jeg hater argumentet "er du ikke gammel nok til å få barn, så er du ikke gammel nok til å ha sex". Jeg er enda ikke klar for å få barn men føler absolutt jeg er klar for å ha sex, det er en relativt viktig del av et forhold, synes jeg. For meg er det en koselig, fin, til tider romantisk og ikke minst naturlig greie, som jeg synes man skal få nyte selv om man ikke er klar for å få familie. Da jeg var 14 år, var jeg nok ikke helt klar for å ha sex - men det handlet bare om at jeg ikke kjente min egen kropp. En lærer sa til meg "kan du ikke stimulere deg selv, så er du ikke klar for å ha sex". Det var sikkert jævlig ubehagelig for den læreren å si, men jeg er glad for at det ble sagt. Det er så viktig å huske på.

Så, jeg VET at noen av mine lesere kommer til å havne i samme situasjon som meg, eller er i samme situasjon. Vær sterke, for det suger og er ikke noe man ønsker å havne i. Men du er ikke et grusomt menneske! Og til den norske stat, vær så snill å ikke ha abort og fødeavdeling på samme sted, det kan skape traumer og var definitivt psykisk tungt for meg. For det tredje, ikke tenk at p-piller er 100% sikkert, det beste er faktisk dobbel beskyttelse.Ikke ta meg feil, for abort skal IKKE bruke som prevansjonsmiddel.. Men man burde sjekke ut andre muligheter, og eventuelt dobbel beskyttelse.  

Så, det var en liten snakk fra meg, som ikke er så behagelig for meg å ta.. Men noen må vel gjøre det. 



0  
    03.01.2016 - 21:47
     


min blogghistorie!


Dette spørsmålet har jeg fått veldig ofte, men jeg tror faktisk aldri jeg har svart ordentlig på det i bloggen. Hvorfor startet jeg egentlig bloggen min? 



Det var januar 2011, nesten 5 år siden nå. Jeg var hjemme en kveld og kjedet meg, blogg var ikke så veldig populært på denne tiden utenfor visse kretser, men akkurat blandt jenter på min alder hadde det begynt å bli veldig stort. Bloggere var de nye kjendisene, og jeg syntes det var fantatisk! Jeg elsket selv å skrive, og hadde et veldig stort behov for å få sagt meningen min - jeg ville også at folk skulle vite hvordan jeg egentlig var. Det var flere jenter på min alder som hadde blogg på skolen, og en av dem hadde en slags "humorblogg" hvor hun tullet om at hun var overvektiv, "stygg" og slike ting. Hun fikk en del oppmerksomhet for det i Harstad, jeg tenkte at jeg kunne gjort det tusen ganger bedre, og wips så skapte jeg sophieelise.blogg.no - som jeg enda skriver på den dag i dag!



Jeg fikk raskt mange lesere, etter bare 3 måneder tjente jeg penger på bloggen min og lå høyt på topplisten. De første pengene jeg fikk fra bloggen var 2500 kr, ikke så mye men det var deilige penger å få ekstra i måneden for noen som enda bare går på skolen. Etter 6 måneder med blogging havnet jeg på tredjeplass på topplisten, og etter det har jeg holdt meg stabilt her! Den sommerferien, og da jeg gikk i 2.klassen på videregående tjente jeg per måned 15 - 30 000  kr på bloggen per måned, det føltes helt fantastisk for som sagt - jeg gikk enda på skolen, bloggen var enda bare gøy, og jeg så ikke på det som en jobb. Jeg fikk flere seriøse samarbeirbedspartnere, og lærte masse. Jeg kranglet OFTE med læreren vi hadde i markedsføring, fordi jeg helt ærlig visste mye mer enn henne om for eksempel sosiale medier.. En gang fikk jeg 2 på en prøve fordi jeg hadde skrevet om markedsføring via instagram og blogg. Hun mente det jeg skrev var løgn.. Rart å tenke tilbake på, og så feil hun tok!



Bloggen min ble som sagt veldig raskt en av de mest leste i norge. Jeg, midt blandt alle oslo-jenter, jenter med rike foreldre eller provoserende karakterer med tynne kropper og dyre vesker. Det var veldig vanskelig for meg å ha en så stor blogg i den lille byen Harstad, spessielt i starten. Det var nok en del som ikke forsto, eller hadde vanskelig for å håndtere at det gikk fint for meg, og jeg fikk veldig mange rykter etter meg. Jeg var ung, og usikker. Jeg forsto ikke at det handlet om sjalusi, og at mange hadde sin egen blogg en gang i tiden som de nok hadde hatt samme drømmer for. De må nok ha hatt det enda verre enn meg, faktisk.. På et punkt ville jeg nesten ikke gå i byen for folk ropte etter meg og så stygt på meg, jeg følte meg ensom mot så mange. Jeg forsto aldri hvordan jeg kunne fortjene så mye hat, jeg hadde aldri skrevet noe slemt om noen på bloggen.Men mye av dette lærte meg å stå opp for meg selv å ikke ta imot hva som helst fra andre, så jeg er glad for det i dag. Alt roet seg jo uansett ned med tiden, nå er det ikke så hypet lengre og jeg får være alene i hjembyen min. Jeg vurderte flere ganger å legge ned bloggen min på grunn av andre, men jeg er så jævlig glad for at jeg sto igjennom enhver storm og kjørte min greie. Jeg kan takke meg selv for alt bloggen har gitt meg i dag, og jeg kan takke dere lesere som har vært med meg på veien.



Har du fulgt meg siden start, og kanskje husker noen av disse bloggdesignene? Trykk liker på knappen under! :D 

 

 



0  
    03.01.2016 - 19:09
     


små øyeblikk fra min hverdag



♥ Jeg forteller meg selv at "klokken 19:00 skal jeg sminke meg" så utsetter jeg det til 19:30, 20:00 osv.. Hvorfor aner jeg ikke, jeg gjør jo ikke noe spesselt.. 

 ♥ I dag tok jeg solarium (gjør det en sjelden gang når jeg ikke har spraytanhuset tilgjengelig) og jeg hadde gledet meg så mye for da kunne jeg ta en powernap. Så klart sovnet jeg ikke før det var 1 minutt igjen av tiden.. Det er virkelig helt grusomt å våkne opp da.

 ♥ Jeg, familie og venner tuller mye med at Charlie kan snakke og har en personlighet. For eksempel "Charlie sier at / jeg viste Charlie dette og da fortalte han / Charlie synes at", dere skjønner greia. For eksempel kan han ikke være med til Vegas fordi han har et gamblingproblem, han nekter å fortelle hva han gjorde på nyttårsaften fordi han ikke husker det (han var for full), men nå har vi altså kommet fram til at det var et PR-triks fra hans side, for han er lei av at jeg får mer oppmerksomhet enn han. Han har også spurt om jeg kan lage han en instagrambruker, men jeg er enda skeptisk. I følge han selv er han også i forhandlinger med tv2 om en egen serie hvor han intervjuer kjendiser og lager mat, men vi får se hva det blir.. Han har litt urimelige krav om lønn. 

 ♥ Nå som jeg har vært i Harstad har jeg kjøpt meg dagbladet +, aftenposten + OG HBO nordic. Jeg har vg +, tv2sumo, viaplay og netflix fra før.. Så da er det vel ikke vanskelig å gjette hva jeg har gjort på min lille ferie her..

 ♥I løpet av 2015 hadde jeg hørt Selena Gomez sitt nye album Revival 165 (!!!) ganger, i følge spotify. Det kom ut i September.. Forstår ikke at jeg har hatt tid. Kommer sikkert til å være spilt 500 ganger i 2016. Om dere skulle lure er favorittsangene mine perfect, nobody, kill em with kidness og survivours! 

 ♥ I dag hentet jeg Anne-Sofie, og på radioen (ettersom vi ikke har aux eller bluetooth i bilen) var det p3 som telte ned de 40 mest spilte sangene i 2015. Jeg ble så engasjert at jeg seriøst stresset inn og ut av butikken for å høre hvilke sang som kom, jeg og Anne-Sofie satt og gjettet og det gikk så hardt for seg at jeg faktisk måtte oppdatere henne etter å ha sluppet henne av, haha.. Vi lurer forresten enda på hva som ble sang nr 1! 

 


 

Det var noen hverdagsglimt fra meg! Og tusen takk for all hjelp dere har kommet med i kommentarfeltet. Jeg leser faktisk alt, og har skrevet det ned :-) Takk takk takk! 

 

photo: Krister Sørbø  

 



0  
    03.01.2016 - 17:01
     


nothing but a pretty face






Når jeg føler at ting er litt dritt, kjipt, kjedelig og fælt, vet dere hva jeg gjør da? Jeg sminker meg.

Og ja, jeg er seriøs. De dagene jeg bare vil gråte, da gråter jeg noen timer, og så krøller jeg håret. I de sekundene jeg står der foran speilet, da glemmer jeg bort alt annet negativt. Det er mitt fristed. 

Vegas? Nei, Harstad. Fest med Kardashians? Nei, fest med gamle venner. Falske vipper? Alltid. 


 

Om dere synes mine ord blir litt svake, så kan dere lese en sykt fin sak om jeg på aftenposten her. Der har også tre mennesker som betyr mye for meg snakket om meg, som er pappa, Robin og Vegard Nordmann - sistenevnte tok meg "under vingene" og er nok hovedsaken til at jeg har fått så mye eksponering som jeg har. Han fikk meg inn i bloggerene, og promoterte meg som mest. Det var spennende lesning for meg! 

 

 



0  
    30.12.2015 - 20:56
     


wake up call


I går ble nyheten sluppet. Jeg, Sophie Elise på 21 år, er kåret til mektigste kvinne i norske medier.

 

Så klart måtte hat-kommentarene komme. De gjør jo alltid det. Men vet dere hva? Denne gangen betyr det faktisk ingenting. Jeg er uansett kåret til mektigste kvinne, jeg står uansett på plassen min, så til dere som hater.. Dere kom litt for sent. For denne, den vant jeg.

For det er en grunn til at så mange sitter å snakker om at jeg fikk denne hederlige kåringen.. Fordi det er sant :-) Dette er ikke en pris mine blogglesere har gitt meg, dette er ikke "ufortjent". Dette er flere år med hard jobbing, og det er faen så greit å klappe seg selv på skuldra også - og en liten klapp tvers over ansiktet til de som skulle finne den bitterheten i seg enda. Dere trenger en wakeup call, og dere har ikke fulgt med i timen. Det er en ny tid nå, og man påvirkes fra flere kanter enn kun utdannede journalister eller toppsjefer.

Og jeg synes det er jævlig kult, jeg.



0  
    29.12.2015 - 23:20
     


meningsløst


Jeg er så utrolig trist akkurat nå. Jeg skulle egentlig ha vært i Las Vegas nå. Istedenfor sitter jeg på det tomme, mørke jenterommet mitt. I går gikk jeg knapt ut av senga, med unntak av på kvelden da noen venner kom over med vin og mat. Det føles så utrolig meningsløst, alt sammen.

Noen ganger i livet går man igjennom ting som ikke alltid er så lett, og akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg befinner meg, rent psykisk. Tiden vil vise, I guess. Egentlig vil jeg bare jobbe som faen nå, det er det som er best for meg, når jeg må distrahere meg fra alt annet som skjer - men alt av jobb er satt på pause, jeg er på "ferie" fordi jeg skulle ha vært i Las Vegas, så jeg får vel bare vente. Planen nå er vel at jeg og Anne-Sofie skal kysse hverandre på nyttårsaften som vi har gjort nesten hvert eneste år, så ser vi på rakettene og gråter en skvett. Det er det jeg forbinner med nyttårsaften. Se på mennesker rundt meg som jubler og er glade. Jeg ser på Anne-Sofie, vi kysser litt sånn halvveis bare for å ha det gjort, så konkluderer vi med at vi går inn. Og gråter litt. Andre hater julaften, jeg hater nyttårs. Kan jeg ever få en bra nyttårsaften? 

Tiden i Harstad skal jeg bruke på meg. Jeg tror aldri at jeg noen sinne har brukt tid på akkurat det. Rart hvordan jeg har tidenes mest selvopptatte jobb uten å vite hvem jeg selv er på bunnen. Jeg vil bare skyve bort alle problemer, låse meg inne på rommet hos mamma og pappa, spise og være trist. For trist, det må jeg få være nå.

Når jeg kommer tilbake til Oslo får vi se hva tiden bringer. Jeg håper det ordner seg. Det det. Og jeg skal fortelle dere etterhvert, akkurat nå ber jeg om respekt for mitt privatliv, og jeg beklager for at jeg forsvant litt. Jeg er tilbake uansett, og skal prøve å blogge som normalt.

For en stund siden nå..



 



0  
    29.12.2015 - 19:41
     


kjære deg


Jeg husker hvor mye jeg hatet deg. Du gjorde meg kald, irritert og isolert fra alt og alle. Jeg ville ikke bevege meg ute på grunn av deg. Du fikk fram raseriet mitt flere ganger, du fikk meg til å falle, det er ikke så enkelt å stå på bakken din på denne årstiden. Jeg overbeviste meg selv flere ganger, om og om igjen, at "nå skal jeg dra og aldri komme tilbake". Du gjorde ofte festene vanskelige. Jeg hadde det ikke like gøy på grunn av deg, når jeg falt rundt i høye hæler, prøvde å støtte meg på venninner, falt og slo meg, gråt. Frøys. Det ble aldri varmt da jeg var nær deg, føltes det som. Alt var bare mørkt og trist. 

Du viste meg det vakreste som finnes. Du viste meg hva det betyr å være fri. Du gjorde meg til den jeg er i dag. Likevel klarte jeg ikke å se det. 

Men selv om det er lenge siden jeg forlot deg, er det alltid en del av hjertet mitt som tilhører bare deg. Som regel kan man ikke se hva man har før man har mistet det. 

Nå er jeg med deg igjen. Det er lenge siden sist nå. Du har nesten vært død for meg, for hos deg er det ikke noe å hente - tenkte jeg. Jeg ville ha spenning, fart og eventyr. Det gamle ble for kjedelig. Jeg har en tendens til å lage drama om alt er for behagelig, men slik er ikke du. Du er trygg, og jeg er farlig. Vi fungerte ikke sammen. I sommer bestemte jeg meg for at du bare gjorde livet mitt til et helvete. Men her er vi igjen. Nå har du meg igjen. 

Jeg ligger i mørket ditt, jeg hører ikke en lyd. Når andre kanskje ville ha vært redd, gjør du meg trygg. Du får meg til å være rolig. Jeg forteller ofte stolt om tingene du har lært meg. Alle stormene jeg kan stå i, hvordan jeg holder meg på jorda og hvordan jeg aldri fryser lengre. Det er på grunn av deg. Vi er på samme frekvens, jeg og du. 

Kjære nord-norge, jeg er lei meg for alt jeg har sagt. Det er du som er hjemme, det kommer alltid til å være deg i hjertet mitt. Tusen takk for verdens beste barndom, ungdom og liv. Jeg er utrolig stolt av å si hvor jeg kommer fra.



 



0  
    21.12.2015 - 22:51
     


Sannheten bak de perfekte bildene


Til alle dere som sitter der ute og føler på et press etter å ha lest blogg eller scrollet igjennom instagram. Man får gang på gang høre at det ikke er virkelig, men man tror ikke helt på det likevel. Gjør man vel? Så nå skal jeg vise dere nettopp at det ikke er ekte, bruke meg selv som eksempel og skjemme meg ut litt. 



Etter å ha tatt et par selfies, kan et bilde som dette være hva jeg ender opp med å legge ut. Etter å ha krøllet håret i en halvtime, lagt på filter og rotert bildet slik at det ser finere ut..

Mens i et øyeblikk hvor jeg ikke poserer, da kan jeg like gjerne se ut som dette..

Puppene mine, som alle vet er kjøpt og betalt ser egentlig ganske fine ut her, når jeg får litt støtte fra favoritt bhen..



 

Men tar jeg av undertøyet ser det slik ut.. 

Arr har jeg dessuten også. To store arr, på undersiden av hvert bryst.

Tigh-gap er jo tydeligvis "trendy". Her pusher jeg rumpa litt bak, og poserer. Mellomrommet kommer til syne!

Men slapper jeg av, og står normalt ser det slik ut.

WOW for en stor rumpe, sant? Hun der må ha tatt masse squats! Goals! Her står jeg seriøst med det bakerste beinet opp i lufta, bildet er tatt underifra, og i tillegg har jeg en tights som pusher opp rumpa.

Står jeg derimot helt normalt, ser derimot rumpa mi slik ut. 

 

Tar jeg av tightsen, så ser man strekkmerkene mine, som jeg alltid passer på å legge en hånd over om jeg tar bikinibilder..



For en slank mage! Hun der må jo nesten spise sunt og trene, eller kanskje bare gode gener? Nah, egentlig ligger jeg på gulvet og strekker meg helt ut.

Står jeg oppreist, og litt til siden derimot. Da ser jeg slik ut.

 

For et nydelig hår, ikke sant? Så vakkert! Hårinspo! 

 



Vel, jeg kan ta det av meg..

 

Og disse øynene! Så store, så lange, vakre vipper! Seriøst, goals! 

Vel, jeg kan ta av meg vippene også..




Dette er ting alle vet, og alle er klar over det, men svært få viser det. Alt for mange går inn på en blogg eller en instagram og føler seg for dårlig etterpå, meg selv innkludert. Jeg kommer til å fortsette å poste oppstilte bilder, hvor jeg har valgt min beste vinkel og har på meg mye sminke, for da føler jeg meg komfortabel. Jeg synes ikke det er noe feil å poste fine bilder av seg selv, likt som at man legger de fineste bildene i familiealbumet. Men jeg vil gjerne vise dere at det finnes flere sider av det også, i tilfelle dere skulle glemme det.

Dette er forresten mye mer ubehagelig for meg å poste enn hvilket som helst annet personlig innlegg, så vet dere det. 



0  
    13.12.2015 - 22:00
     


om gresset er grønnere på den andre siden har du glemt å vanne ditt eget


Nå har jeg hatt kjæreste og samboer i litt over et år, noe som kanskje ikke er all verdens av tid - men det er nok lenge til at man kjenner hverandre ekstremt godt, ikke alltid lukker døra når man tisser og ofte lar sine små irritasjoner gå utover partneren sin. Jeg blir ikke nervøs når Robin kommer hjem fra jobb, jeg stresser ikke med å ha matchende undertøy og jeg kan gjerne være ufresh og ustylet foran han. Vi sitter ofte i samme rom og gjør totalt ulike ting, vi sender ikke meldinger til hverandre 24/7 og vi trenger ikke å være i samme solseng når vi tar solarium. Mange blir stresset når man kommer inn i denne "komfortable" zonen og ser tilbake på tiden med nattameldinger, spenning og usikkerhet.Når man er ung og er i et forhold som har vart en stund føler kanskje noen presset på å se om "gresset er grønnere på den andre siden" eller "hva annet som finnes der ute". Men hvorfor det? Jeg elsker sånn som vi har det, og kjærlighet handler om så mye mer enn bare det. Så, her kommer 13 punkter om hvorfor jeg elsker et langt og komfortabelt forhold!

 


♡ Vi har ikke oppvaskmaskin, og å vaske for hånd er ikke akkurat det mest spennende som eksisterer. Men når man gjør det sammen med noen man elsker, så kan det faktisk være veldig hyggelig. Kjærlighet for meg er de hverdagslige, kjedelige oppgavene som blir morsomme på grunn av den du deler dem med. 

♡ Å være i samme rom uten å gjøre alt sammen. Når jeg sitter i sofaen og ser bort på han som sitter ved kjøkkenbordet, det er stille over lang tid, før en av oss sier "hva gjør du?" eller kommer bort for et raskt kyss. Og så fortsetter man med sitt. 

♡ Når man er 100% komfortable når man sover sammen, og ikke sover like godt alene. For å ikke glemme når man våkner av at kjæresten drar deg nært han / henne. Høydepunktet mitt hver eneste dag, uansett hva som har skjedd, er å få sove med kjæresten min. Det er det som er hjemme. 

♡ Å gå på matbutikken sammen, planlegge hva vi skal spise og snakke om alt og ingenting. Da føler jeg meg skikkelig voksen, haha. 



♡ Når man slipper alt man har i hendene og alt man gjør, bare for å stå å holde rundt hverandre noen sekunder midt på gulvet i stua. Verden forsvinner i noen sekunder. 

♡ At vi kjenner hverandre så godt at vi vet hva den andre tenker og trenger. Hva man skal si, hva man skal gjøre. Hvordan man skal kysse og passe på i rette situasjoner.

♡ De lange samtalene før man sovner om alt og ingenting.
 
♡ Når vi er på reise sammen og jeg kan legge meg i alle mulige rare posisjoner over flysetet, og Robin godtar det. Han får liten plass og må være våken, jeg får sove og blir passet på. 



♡ Jo lengre man er i et forhold, jo lettere blir alt (føler jeg). Å kommunisere, å reise sammen, å ta avgjørelser osv. Hver uke er bedre enn den forrige! Man blir mer i sync med hverandre.

♡ Det er spennende å bli kjent med familien til kjæresten, og jeg kan ringe moren til Robin når jeg vil og vi har flere ganger snakket lenge over telefon, men også i virkeligheten. Lillebroren til Robin og meg har det veldig morsomt sammen og spessielt på Robin sin bekostning. Det er fantastisk å få en ekstra familie!

♡ Man har noen å dele eventyr med. Jeg elsker å oppdage nye steder med kjæresten min, og det er ingen andre jeg heller ville ha delt det med. Vi har delt så mye sammen og det er deilig å tenke på at det kommer mer.

♡ Latteren er sterkere, sexen er bedre og kjærtegnene mer ekte fra en kjæreste man har hatt en stund, om man sammenligner med en liten flørt.


♡ Og sist, men ikke minst. Man klarer å være seg selv hvor som helst og når som helst. På ditt beste, på ditt verste, og noen står på sidelinjen og oppmuntrer deg, ler meg deg, betrygger deg og utfordrer deg - med andre ord, elsker deg. 

 



0  
    11.12.2015 - 22:56
     


KJÆRE ALLE SAMMEN


 Mange har ventet på et svar fra meg, men hittil har jeg ikke gjort noe annet enn å innta "offerrollen". Jeg mener ikke den er noe rolle, for blir jeg lei meg - ja, da er jeg lei meg og da skriver jeg det. Men kall det hva du vil, nå er jeg uansett klar. Jeg takket nei til alle intervjuer om blesten som har vært i det siste, for jeg ville få det på avstand og så skrive her slik som jeg alltid gjør.. Rett fram, uten noe redigering, og uten noe filter. Nå sitter jeg her og skriver fra samme seng, samme sted og samme rom som bloggen først ble startet for snart 5 år siden. Ganske sprøtt å tenke på alt som har skjedd for min egen del, men også med min lille hobby som jeg kalte for sophieelise.blogg.no 

 



Jeg er enig i det folk sier om at jeg burde tåle kritikk. Kritikk tåler jeg. Jeg tåler at folk stiller spørsmålstegn ved meg og bloggen min. I dag skriver Caroline Berg Eriksen at man ikke bare burde legge seg ned å gråte, men røyse seg opp å svare på kritikken. Jeg forstår det, men samtidig er jeg bare menneske og jeg kan ikke alltid kontrollere følelsene jeg har. Dessuten er jeg en god del yngre enn henne, og for senest et år siden var det hun som lå inne å gråt for noe som hadde skjedd henne og hennes blogg, hvor hun hadde gjort en feil. Dont get me wrong, jeg elsker Caroline sin blogg og hun er ett av mine store forbilder, og innlegget hennes var inspirerende. Det er ikke noe jeg blir trist av, men jeg ville bare nevne det uansett for det kom på forsiden av dagbladet (og de prøver å gjøre det til en diskusjon?), så det passer seg vel med et svar. Hun gjør en ordentlig business ut av bloggen sin, og er en foretningskvinne. Jeg er ikke helt der, for selv om jeg tjener penger på bloggen klarer jeg ikke å skille bort personligheten min (dessverre, synes kanskje noen?) Jeg ser enda på dette som noe morsomt, og som en hobby jeg er så heldig å tjene noe på. Jeg ser ikke på bloggen min som en svær bedrift med masse regler, og kanskje det er feil når jeg når ut til så mange. Men i bunn og grunn er denne bloggen mye lest fordi jeg er som jeg er, og jeg ønsker ikke å endre på det kun fordi jeg tjener penger på noen annonseinnlegg her og der. Jeg har sagt før at jeg savner bloggene før i tiden som var så ærlige og direkte, og jeg mener ikke at fordi man tjener penger skal man behøve å være 100% politisk korrekt til enhver tid. Slike har vi nok av. Vi har nok av innlegg som er skrevet ned, redigert, finpusset, vurdert og blottet for personlighet før de kommer ut. Jeg skriver bare rett fram, alltid. 

Noen ganger krever det et par dager eller kanskje en uke før jeg føler jeg klarer å heve stemmen å svare for meg. Den enkelte kronikken til Anki Gerrardsen gjorde ikke så vondt. Jeg tror heller ikke hun er et vondt menneske eller en dårlig journalist, jeg tror heller ikke hun er misunnelig. Jeg tror bare hun valgte feil måte å få fram et poeng på, og hun valgte å fokusere mest på personen jeg ser ut til å være. Jeg har jo lest utallige kronikker om meg selv som går på både det ene og det andre uten at jeg nevner det her. Det som gjorde vondt var alt oppstyret etterpå, og at dette også går utover familien min. Da var det vel lett å skylde på den enkelte artikkelen, når det var den som utløste alt. At mamma og pappa blir nødt til å se venner av dem dele en kronikk på facebook hvor det står skrevet stygt om datteren deres. At bekjente diskuterer i kommentarfeltene, mennesker jeg møter, mennesker som har barn jeg har lekt med, skal skrive hvor stygg jeg er. Hvordan takler man noe sånt? Det kan bli så innviklet etterhvert, og jeg ble sliten. Det føltes som om alle banket på inne i hodet mitt, at jeg ikke hadde noe fristed. Det var snakk om det over alt, og det blir jeg sliten av. Spessielt når det ikke føles som om vi diskuterer meg engang, for jeg kjenner ikke alltid igjen den folk beskriver. 


Det er ikke slik at jeg søkte på en jobb som toppblogger, og at jeg med gode referanser fikk den jobben. Det er slik at jeg startet en blogg som 16 år gammel, og at jeg bare har vært nødt til å lære på veien etterhvert som dagene går. Jeg lærer enda. Jeg har kastet meg inn i en samfunnsdebatt fordi jeg er sånn,  det bare skjer fordi jeg som menneske er engasjert. Jeg står for det, og jeg kan gjerne få kritikk for tingene jeg mener eller tror. Vi er alle ulike på det området og en debatt er bra. Men at det ene innlegget fra norsk folkehjelp som jeg tok betalt for skal bety at jeg aldri kan mene noe genuint og at jeg er "kjøpt og betalt" er hodeløs kritikk som jeg nesten ikke engang følte for å svare på. Er det egentlig verre å få betalt for et innlegg om norsk folkehjelp enn et innlegg for mascara? Jeg får velge mellom innlegg hver måned jeg skal skrive om å få betalt for, og jeg valgte norsk folkehjelp der andre kanskje takket nei. Jeg kunne valgt en mascara istedenfor og sluppet oppstyret. Alt jeg har skrevet om regnskogsfondet og gjort for dem gjør jeg gratis. Samme med dyrebeskyttelsen, flyktninger, delfindrapene i japan og alt annet jeg har engasjert meg i. Gratis, og jeg har skrevet om det fra dag EN. Eller, faktisk ikke gratis, for det har kostet meg mye, men det er verdt det. Og vet dere hva? Jeg hadde tjent mye mer om jeg holdt kjeft. MYE mer. Da hadde jeg vært lettere å selge inn til annonsører. Men jeg driter i det, for jeg vil si det jeg mener. Jeg vil heller tjene en million mindre i året enn å ikke få si meningen min, for det betyr alt for meg å få lov til å engasjere meg. 

Jeg føler heller ikke at jeg er et usunt ideal for unge jenter. Ja, jeg har silikon. Jeg har operert nesa. Jeg hadde komplekser, jeg følte meg dritt, jeg brukte mye penger på det, det gjorde vondt. Er jeg fornøyd med meg selv nå? Ja. Tror jeg det har noe med operasjonene å gjøre? Nei. Jeg ble ikke fornøyd med meg selv etter de operasjonene heller. Det krevde at jeg jobbet med meg selv på innsiden og fant ut av hvem jeg er. Jeg er mer sikker på meg selv nå, og det gjør også at jeg er mer fornøyd med helhetsbildet. Jeg kan dessverre ikke endre på fortiden eller det jeg har gjort, ikke ønsker jeg det heller. Jeg er glad jeg var åpen om det, for det var slik min virkelighet var. Den behøver ikke være din virkelighet. Jeg mener det er bedre å være ærlig enn å lyve, og jeg kan ikke endre min personlighet eller hva jeg ønsker å gjøre i livet fordi mennesker ser på. Dessuten har ALDRI media hyllet meg for at jeg har fikset på utseendet. Det har ikke gått noen hus forbi, og at jeg tok silikon for tre år siden må jeg enda svare på i hvert eneste intervju jeg har. Jeg får kritikk og jeg tåler det, og får spørsmål på riksdekkende tv som går på om jeg føler jeg skader andre unge jenter. Jeg er kanskje ikke et sunt ideal når det kommer til utseende, men vet du hva? Det er INGEN. Man skal aldri se på utseendet til noen som noe å se opp til eller noe å beundre, for du kommer aldri til å bli lik noen annen uansett. Omså det er meg, Kylie Jenner, Fotballfrue eller Erna. Ikke fortell meg at jeg "fronter et usunt kroppsideal", da jeg mener slike idealer ikke eksisterer og heller ikke på det motsatte. Trener du og er sunn, ja da har du en sunn livsstil og det er beundringsverdig. Det har jeg. Men det har ingenting med utseendet til kroppen min å gjøre. 



Jeg er veldig glad for at bloggere blir tatt mer på alvor, og da stiller også flere kritiske spørsmål. Men folkens, jeg TÅLER det. Jeg tåler kritikk. det vet vi vel? Jeg har jo fått mest av alle bloggerne. Jeg, og Caroline. Men jeg finner meg ikke i at noen skal blande inn mitt utseende med mine meninger, det er ikke okei uansett hvem man er. Det er antifeministisk, for det rammer nesten utelukkende kvinner.  Men gjerne kritiser det jeg mener, det jeg står for. Bare ikke bland puppene mine inn i det. Skill diskusjonene fra hverandre, om dere nå for all dem må diskutere hvordan jeg ser ut også. 

Vanlige jenter faller. Vanlige jenter får vondt. Det er ikke alle som klarer å sprette opp med en gang og forsvare seg gang på gang. Jeg er helt normal, og noen ganger føles det vondt, og da krever det litt tid å hente seg inn igjen. Jeg orker ikke å endre hele meg til å være en "business", eller tenke på at jeg er en "jorunalist eller redaktør av min egen blogg" når jeg tross alt driver en personlig blogg. Dette skal være ærlig fra en ung jente, dette skal være mitt liv. Ikke noe glossy magasinutgave av det. Ikke noe perfeksjon. Bare et vanlig liv til noen som enda lærer. Jeg vil heller vise den siden, istedenfor å late som om jeg alltid er sterk. Jeg er ikke udødelig, men jeg er heller ikke mulig å knekke. Men som alle andre, krever det noen ganger litt ekstra tid. En ekstra push. 

Men jeg klarer det. Og jeg klarer det uten å legge noe filter på det, uten å late som om jeg er perfekt å uten å late som om jeg ikke har silikon. Jeg klarer det ikke alltid uten å felle noen tårer.  Jeg klarer det fordi jeg er meg, og jeg står for det.



0  
    11.12.2015 - 19:56
     


TIPS FOR ET LYKKELIG LIV


Reisen fra ung til voksen kan være vanskelig. Man går igjennom så mange ulike faser, og jeg har merket at jeg stiller meg selv litt for store krav noen ganger og at tankespinnet kan bli litt intenst. Mot vinteren er det fort gjort å grave seg selv ned, og livet kan virke veldig deprimerende.. Så, her kommer mine enkle tips for et litt bedre liv, sammen med noen glade bilder!


 

♥ Ring familien din ofte. De setter pris på det, du setter nok også pris på det. Jeg og pappa snakker sammen veldig ofte, og alltid lenge hver gang. Jeg vil gjerne bli bedre til å ringe de andre i familien også.. Det er ingen skam å be foreldrene sine om hjelp selv om man blir eldre. 

♥ Uansett hvor god eller dårlig en situasjon er, så kommer den til å endre seg. Ting endrer seg alltid, og det er viktig å huske på!

♥ Glem fortiden, og om du er i et forhold - om du tilgir, så tilgir du. Ikke dra opp gamle feil partneren din har gjort, det kommer dere ingen vei med.


♥ Smil og le! Det endrer faktisk hva du føler på innsiden også, om det reflekteres på utsiden. Jeg har en tendens til å holde latter inni meg og ikke smile så mye på grunn av komplekser, og det gjør meg i bunn og grunn enda mer ulykkelig. 

♥ Drikk mye vann! Jeg har vært elendig på å drikke vann, men jeg føler meg som et bedre menneske (yes, really) nå som jeg drikker masse av det.

♥ Sov minst 8 timer per natt. Dette klarer ikke jeg å få helt til, men det er viktig for hvordan dagene dine er. Nok søvn, og nok mat. Helst ikke mer enn 8 timer heller, det kan slå ut motsatt og man blir mer trøtt og sliten av det.

♥ Husk på at det er en bra ting å være god på jobben sin eller på skolen, men jobben din kan du ikke ringe på en dårlig dag - det er vennene dine. Ta vare på dem, og det skal jeg absolutt bli bedre på selv. Jeg fikk en wakeupcall etter mitt eget innlegg om ensomhet, og nå har jeg jammen blitt bedre på det også.



Luxushair by Sophie Elise, farge #1b/18

♥ Ingen er ansvarlig for din lykke bortsett fra deg selv. Ikke gjør lykken din avhengig av et annet menneske, da blir du faktisk ulykkelig nesten uansett.

♥ Les bøker! Det gir en ro!

♥ Du trenger ikke å vinne enhver krangel. Man kan faktisk være enig i å være uenig.

♥ .. Dessuten er det bortkastet tid å hate noen. Livet er helt ærlig for kort, ikke bruk energi på det når du heller kunne ha utviklet deg selv. 



♥ Bruk tid med gamle mennesker, og barn. La oss si over 70 år, under 7? De er de mest åpne som man lærer mest av.

♥ Sitt i stillhet minst 10 minutter per dag. Uten mobil, uten musikk. Sitt bare ute eller i sengen og tenk. Det er meditasjon uten at man konsenterer seg om det. Men ute er definitivt mitt favorittsted.. Da kan jeg høre på fuglene, og jeg føler meg mer fri.

♥ Prøv å gled et annet menneske, hver eneste dag! 

♥ Og husk.. Det er viktig at du er du, for da kan jeg være meg. Det unike er det vakreste, og det har vi alle. 



0  
    09.12.2015 - 18:03
     


JEG FØLER OGSÅ


Jeg tror folk glemmer at jeg er et menneske som puster, som føler og ser. Ikke minst et menneske som uheldigvis noen ganger kommer over kommentarfelt på internett. Det er en grunn til at jeg har sperret mitt eget. De såkalte "vennene" jeg har som linker meg saker hvor jeg er skrevet dritt om.. Hvorfor?

Vi leser ofte i avisene om at mobbing ikke er ok. Det er grusomt, en u-ting, de voksne må gå foran som et eksempel. Mobbing er en stor synd, det skal ikke skje, det får ikke skje. For ja, hvem kan vel mobbe noen?

Vel, jeg havner innenfor den kategorien det er OK å mobbe. Fordi jeg har silikon, eller "vridd kroppen min ut av naturlige proposjoner", eller fordi jeg tjener penger på en blogg. Da er det okei å være så grusomt slem at det ødelegger min kveld og min dag. Det er fælt og grusomt urettferdig, at fordi jeg er "så falsk i utseendet" eller fordi jeg tjener penger, så er det rettferdig at jeg kveld etter kveld må legge meg å gråte. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Jeg får "ansvaret" for at så langt som 40% av unge jenter og gutter har sagt at de har hatt tanker om å skade seg selv. Som om folk tror jeg ikke vet at man sliter. Hvem står da ansvarlige for alle mine år med selvskading? Hvem er det sin feil? Er det også min? Er mine depresjoner og psykiske problemer som jeg tidligere slet med også min feil? Og alle andre som sliter, det er også min feil? Jeg føler ikke man skal peke fingre om noe såpass alvorlig. Men om vi først må, så peker jeg en finger på deg, journalisten. Du står nå ansvarlig for en kjip kveld for meg, og en synkende selvfølelse som jeg endelig hadde klart å bygge opp. 

Jeg håper du journalisten, som skrev "hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise" spør deg selv. Hvorfor ikke? Skal man ikke støtte hverandre, oppmuntre engasjement uansett hvilken farge det kommer forpakket i? Jeg har dessuten møtt mye kritikk. Det er ingen som har båret meg på en trone inn i den posisjonen jeg har nå. Hit har jeg kjempet meg, og stått i flere stormer enn jeg kan telle i løpet av nesten fem år. Jeg fatter ikke hva du sikter til, eller om du er sint, forbannet eller bitter fordi jeg - uten å være over 40 år gammel, uten å være utdannet, og uten å se stereotypisk "samfunnsengasjert" ut også får snakke. Jeg vet ikke. 

Eller så kan vi gjøre som Sophie Elise - forandre kroppen, så snakke om flyktninger. Eller du kan se denne videoblogger fra 2011, lenge før noe fiksing ble gjort, hvor jeg snakker om de samme tingene som jeg gjør i dag. Bare synd ingen gadd å høre på meg da. Og synd man kan se en ung jente bli åpenbart mobbet på nettet, og det er helt okei. 

Fordi jeg er grusom. Jeg gjør alt med intensjoner om å skape opp et eget varemerke. Eller kanskje jeg bare er en ung jente som prøver å finne ut av mitt eget liv, mens så mange tusen ser på? 

Jeg tror mange folk glemmer at jeg puster, jeg føler og ser.

Jeg tror mange glemmer at jeg er en ung jente, jeg også. Jeg kan ikke ta ansvaret for en hel generasjon.

Jeg tror mange glemmer at jeg gjør mitt beste.

Jeg tror mange glemmer at jeg også skal legge meg i kveld med tankene mine.

God natt fra en jente som ikke får sove i kveld. 

 

 



0  
    08.12.2015 - 01:09
     


meningen med livet



For snart ett år siden skrev jeg et innlegg som handlet om meningen med livet. Jeg er en grubler. Jeg tenker mye, og ofte er tankene så store, så kompliserte og samtidig så rare at jeg ikke klarer å formulere meg videre til noen. Jeg forstår det i hjernen min, jeg føler det, men jeg klarer ikke å få ut ordene.

Jeg kan ligge i sengen, sitte på bussen, kjøre et sted eller være ute med hunden. Plutselig kommer disse altoppslukende tankene, eller følelsene og tar over kroppen min. Jeg synes helt ærlig det er ekkelt å leve. Jeg føler meg for liten for min egen kropp, som om sjelen min (eller energien min) forstår noe jeg ikke klarer å forstå med hodet mitt. Jeg synes det er rart at vi mennesker er smarte, men ikke smarte nok til å forstå hva vi gjør her, hvorfor vi er her, eller hva som skjer når vi dør. Noen ganger ser jeg for meg jordkloden med oss på, som om vi er små parasitter som løper rundt og infiserer. Fordi vi er så små. Det er vi jo, vi er minimale. Vi ser det vel bare ikke helt selv.

Jeg tenker mye på dette med deja-vu. Dere vet, følelsen av å ha opplevd noe tidligere uten å klare å sette fingeren på hvorfor eller hvordan. Jeg har to teorier.

Den ene er at man har levd dette livet før i et parallelt univers. At det finnes en jordklode et annet sted, eller har fantes, der du har levd før og opplevd de samme tingene. Sært, ja?

Den andre er at man lever livet sitt om og om og om igjen. Når jeg dør, så er det brått 18 desember 1994 igjen og jeg blir født. Så opplever jeg det om, og om, og om igjen. Hele greia, i en loop. Fram og tilbake.

Jeg har også hørt en teori om at du er alle mennesker på jorda. Du blir bare gjenfødt, gjenfødt og gjenfødt i det evige. Kanskje jeg i mitt neste liv er Muhammed i Pakistan i år 1973 for alt jeg vet.

Jeg er redd for at den dagen jeg dør, så kommer energien min til å skytes ut i verdensrommet. Det kommer til å føles så sterkt, så intenst. Jeg er redd for den følelsen. Jeg er redd for å føle for mye. Noen ganger tenker jeg at "ey, om marilyn monroe klarte å dø, så klarer vel jeg også!". At det ikke kan være så farlig. Men det er jo noe helt annet, noe vi ikke kan se for oss engang. Naturlovene våre gjelder jo bare her, på lille jorda. Vi aner ikke hva som skjer utenfor, og alt vi  kjenner til, alt vi føler og alt vi "vet", kan bli snudd om på.

Og det verste er at jeg kan sitte  her med den lille menneskehjernen min å gruble i en evighet. Et svar vil jeg uansett aldri få. Jeg har heller ingen å snakke med om disse tankene, og det blir som regel ikke mer enn meg. Meg og mitt lille hode, og tankene om natten. 



0  
    06.12.2015 - 22:37
     


TIL ALLE MED LITEN RUMPE



Jeg hater å måtte ta trikk rundt klokken 12.

Hvorfor? Fordi av en eller annen grunn møter jeg alltid på en skoleklasse da. De kan ikke være mer enn 10-11 år gamle, og for å si det sånn - de er gale. Ikke nok med at jeg har måttet bevitne at en ung gutt på barneskolen later som om han har sex på bussen og roper og stønner uten at lærerne griper inn, at de kaster ting på hverandre samtidig som vi kjører kollektiv transport eller at de rett og slett er veldig i veien. Som dere sikkert forstår liker jeg stillhet når jeg er på trikk. 

Så, la meg komme til poenget. Dette skjedde i dag. 

Klokken var 11:58 og jeg hadde akkurat kommet ut døren. Håret sto til alle kanter, jeg bannet for meg selv, veska var åpen og jeg ba til gud om å ikke miste noe på veien. Jeg så trikken i det fjerne, og tenkte at det var nå eller aldri (eventuelt om 10 minutter når neste trikk går). Jeg løper. På meg har jeg en jakke som ikke dekker rumpa, og noen veldig lite flatterende tights fra FILA. Slike svarte som ikke komplimenterer rumpa på noen som helst slags måte. Gud har hørt mine bønner, men han liker å tulle med meg. Han velger å ikke la meg miste noe annet på veien enn verdigheten min. Så, han timer det perfekt. Jeg kommer løpende, med hele skoleklassen løpende bak meg.. De skal også rekke trikken. Jeg er ganske langt foran dem, og morsomt nok så er vi alle like lave så det ser sikkert ut som om jeg er hun der med rosa hår som fikk farge håret alt for tidlig, jeg er en pøbel som løper fortere enn de andre jeg går i klasse med. 

Og hva skjer?

Noen bak meg roper.

En gutt.

11-12 år. Sikkert han som later som om han har sex på trikken. Sikkert han som ser porno i for ung alder. Sikkert han som kommer til å være jomfru til han dør. 

"Sophie Elise har liten rumpe!".

Jeg vil snu meg å rope "og du har sikkert liten penis". Men no shit, da. Han er jo 11 år. Jeg vil gi han en bitch-slap. Jeg vil legge meg ned å gråte. Jeg vil stoppe opp og ta 150 squats på stedet. 

Men hva gjør jeg? Jeg løper videre. Prøver å dra ned jakken over rumpa samtidig. Tenker at jeg er idiotisk som bryr meg om en 11 år gammel gutt. Tenker at jeg vet jo jeg har liten rumpe. Tenker det er rart at en så ung gutt bryr seg om rumper. Er det fordi rumper er trendy?

Jeg kommer på trikken full av skam. Setter meg helt bak, fikler med mobilen, ser ut vinduet, hører på musikk. Skjuler ansiktet. Går av trikken ett stopp etter jeg skulle fordi jeg ikke vil gå av på samme sted som dem. Som han der drittungen. Jeg vet ikke om de snakket noe mer om meg etter det. Jeg hørte på musikk. Ikke gangster-rap i dag, fordi jeg føler meg så lite som en "big booty bitch poppin molly drinkin champagne" at det nesten er skammelig. Slik pleier jeg jo å føle meg på trikken, og han gutten tok det fra meg. Jeg vil aldri vise meg naken igjen tenker jeg. 

Han er langt ifra den første. Ofte får jeg kommentarer på bilder som "du er veldig søt og alt men du har liten rumpe". En venninne av meg fikk til og med høre av en gutt hun datet at "jeg hadde giftet meg med deg, du er perfekt, men du har for liten rumpe".

Så jenter.

Denne er for dere med liten rumpe. Vi får kanskje vondt når vi sitter, vi er kanskje ikke Kim Kardashian, og vi er kanskje ikke den 11 år gamle gutter ønsker at vi skal være. 

Men vi trenger ikke dra ned jakken samtidig som vi løper likevel. Og jeg kan være bad-ass selv om jeg har zero-ass.

 



0  
    04.12.2015 - 21:02
     


JEG ER ENSOM



Alene.

Slik ville jeg vel best beskrevet meg selv akkurat nå.

Ja, for samtidig som jeg skriver så er jeg jo faktisk det. Alene. Fysisk er det mange andre i nærheten, men jeg føler meg likevel isolert. Det er så rart, hvordan ensomhet ikke betyr å være fysisk alene. Det handler om tomrommet man føler i hodet. 

Venner møter jeg maks en gang i uken om jeg er heldig, fordi jeg ikke har tid til mer. Fordi jeg har strukturert meg så hardt til å oppnå det jeg ønsker, men jeg føler aldri jeg får til det heller. Jeg blir aldri best. Det høres sikkert teit ut å si det, kanskje det ikke er lov - men best vil jeg være. Dessverre så klarer jeg ikke det. Bloggen min er bra, men den er ikke best. Jeg tar ikke de fineste bildene, jeg provoserer ikke mest, jeg er ikke best til å skrive og kanskje jeg ikke har et så spennende liv. Eller har jeg det, men så er det vanskelig å få fram fordi jeg ikke vil blottlegge meg selv så mye? Jeg kan vise pupper og rumpe. Men jeg kan ikke vise alt som skjer i hodet mitt. Hjertet mitt som føles tungt noen dager. Hodet som surrer. Avtaleboken det skrives i for at jeg skal huske alt jeg må gjøre. Fra det ene til det andre, hele tiden.

Samboeren min er veldig sosial, og det er jo fint for han - også for meg, for jeg liker at han er det. Jeg er jo egentlig sånn selv, men jeg har blitt noe annet. Jeg har blitt jobben min. Og slik må det være om jeg skal oppnå det jeg vil, jeg har en enorm drivkraft og jeg har klare visjoner for hvor jeg vil og hva jeg skal få til. Jeg vet at jeg kommer til å klare det, og jeg bekymrer meg ikke over framtiden med tanke på jobb. Jeg bekymrer meg fordi jeg er ensom. For ja, jeg har en samboer som snakker med meg. Vi snakker om dagene våre, følelser, livet og ting som skjer. Men han snakker hver dag i telefonen med kompiser, flere ganger om dagen. De møtes nesten hver dag og vet alt om hverandre. Jeg aner ikke hva mine venner gjør, og de vet ikke om meg heller, annet enn det de ser på tv. Jeg vet jeg har mange å ringe til om det skulle være noe. Men hva skal man si? "nå har jeg det kjipt, og hei la meg oppdatere deg på den siste måneden i livet mitt, og du om din". Jeg savner å ha noen å snakke med hver dag. Noen å sende melding til om noe skjer. Det er min egen feil også. Min egen feil fordi jeg valgte å svare på en jobbmail istedenfor å åpne samtalen til en venninne på facebook. 

Jeg opplever så masse, men jeg deler det ikke med noen. Jeg går ikke til en jobb eller til en skoleklasse med venner. Jeg opplever de sykeste tingene, men jeg gjør det alene. Jeg har ingen å vende meg til, fnise til eller småsnakke med om alt som skjer når jeg er på jobb. Mitt dansecrew var vel ekstra spessielt for meg, for da delte jeg alt med noen andre. Det var veldig fint, men jeg snakker jo ikke med dem heller lengre, for jeg har ikke tid, og de har ikke tid. Tid til hva da, å leve? Ikke vet jeg.. Jeg har voksne mennesker, produsenter, managere og businessfolk rundt meg. Profesjonelle. Så jeg blir slik, jeg også. Jeg har dere, det har jeg jo.. Og det er jeg glad for. Dere har meg også. Det er derfor jeg skriver her nå, fordi jeg trenger å snakke med noen. Da blir det dere, da. 

Jeg føler meg mislykket på tross av alt jeg oppnår. Jeg er veldig stolt over meg selv så klart, og jeg gir meg selv ofte klapp på skuldra. Men som jeg sa, så er jeg ikke best. Jeg er i en bransje hvor man kriger om å tjene mest, å bli lest av flest, og så videre. Jeg bryr meg ikke om penger, det blir som tall, som en konkurranse fram til neste års skattelister. Ikke penger jeg bruker eller setter pris på. Det er sinnsykt. Jeg føler meg plassert feil, for jeg vil gjøre en god jobb, jeg vil være anerkjent, ikke bare KJENT. Ikke bare en skandale.

Jeg føler meg som en slåball som blir kastet imellom for at andre også skal tjene mest mulig penger på meg. For at jeg er en "merkevare", men så er jeg jo egentlig bare en person. Nå har jeg heldigvis fått management, så da blir det nok bedre med de følelsene..  Og jeg vil gjøre alle glad, så jeg sover 5 timer per natt på det maksimale, og likevel får jeg ikke gjort alt. Det er sinte mennesker rundt meg for at jeg ikke rekker å være sosial eller fordi jeg ikke har overskudd til å se på en film, en serie eller hva det nå måtte være, for jeg har ikke tid. De få øyeblikkene hvor det skulle være realistisk å gjøre noe sånt, da må jeg sove.  Det er vel dette flink-pike syndromet som jeg i aller høyeste grad lider under. Som så mange andre. Som tydeligvis alle andre.

Jeg føler ikke mange av oss tør å si det, men jeg er ensom. 



0  
    03.12.2015 - 18:13
     


ET SVAR TIL NOEN DUMME MENNESKER



Jeg pleier vanligvis ikke å gi slike mennesker som dette oppmerksomhet, men siden dette trollet har fått over 440 delinger på innlegget sitt i tillegg til masse oppmerksomhet på facebook føler jeg at jeg burde gi et svar. Innlegget jeg sikter til er dette (der fikk du litt reklame du, mannen!).  I innlegget blir det påstått at jeg er styrt av "bakmenn" som bestemmer hva jeg skal blogge om for å få frem et politisk budskap, at jeg er vegetarianer fordi jeg får betalt for det og prøver å skade unge mennesker sin helse. At jeg rett og slett bare er en talsperson for å lure unge mennesker til å bli hjernevasket.

I tillegg skriver denne mannen at han er i kontakt med venner og bekjente av meg for å få vite "sannheten" bak hvordan jeg virkelig er - det håper jeg nesten at han er, eller prøver på, for det hadde vært veldig morsomt å se hva han og fantasien hans er i stand til. Så dette er vel nesten en oppfordring fra meg  ;-) 

Men, innlegget var ikke det mest spennende! Jeg har sett på kommentarene, og jeg vil gjerne svare på noen av disse istedenfor. Veldig morsomt for meg, kan jeg love dere.



Mitt svar: 

Med venstresiden mener du vel politisk, til de unge leserne mine som ikke forstår dette. Ganske ironisk da jeg selv er medlem av unge høyre.. Jeg har aldri blitt tilbudt penger fra et politisk parti, og "30 sølvpenger" er veldig lite i en bloggsammenheng, tro det eller ei. Da får du maks en post på instagram, ikke at jeg snur om hele mitt liv og mine meninger for å få frem noe. Det ville du aldri fått uansett hva du hadde betalt! Så vidt jeg vet ble jeg jo faktisk kjent lenge før jeg hadde noe fokus på dette, men ikke vet jeg.. 



Mitt svar.

Det er ganske sykt at noen i sitt fulle alvor kan sitte å mene eller tro at jeg er en karakter. At noen har fått meg til å late som om jeg er bimbo for å få kontroll over norske jenter..? Jeg er forresten ikke bimbo. Det har jeg heller aldri vært. Lurer på hvordan noen tror dette skulle ha fungert i praksis, kom noen å "bortførte" meg som barn og bestemte at "hun HER! Hun skal bli toppblogger å lure unge jenter!".. Vel ja. Dere tok meg. Pappa er venstreekstremist i skjul og ikke min ekte far, han bare lurer meg og styrer meg rundt for å få fram meninger. Og så betaler han meg "30 sølvpenger". 



Mitt svar:

Hehe, denne blir aldri gammel! Fint å kunne bruke mot meg at jeg har tatt silikon når man ikke har så mye annet å ta meg på. Ja, for silikon = dum. Flaks for deg at jeg har så mye botox at den gangen vi eventuelt møtes at du ikke vil klare å se hva jeg føler, ansiktet mitt er alt for strammet opp. Egentlig flaks for meg også, for da ville jeg vel hevet brynene så hardt at de fløy ut av panna mi, Bente Jensen.



Mitt svar:

Hvilken chartertur? Åja, du mener charterfeber? En tur jeg aldri var med på, og et program jeg heller aldri har deltatt på? Så du dømmer meg altså på bakgrunn av hva noen andre har gjort på charterfeber..? Haha jeg var jo ikke der! Rart å ha meg i vrangstrupen for noe noen andre har gjort. 


 Det er sykt hva voksne mennesker kan få seg til å skrive. Ja, dette er en voksen person, og voksne mennesker som kommenterer. Jeg håper ikke de har barn. Når skal man lære? Lærer man aldri? Hvem er disse menneskene?

Vel vel. Jeg venter spent på fortsettelsen om hvor falsk jeg er. 



0  
    02.12.2015 - 20:56
     


BILDENE FRA SIST PHOTOSHOOT


Her har dere bildene jeg og fotograf Linncalys tok for litt siden! Alt dette ble gjort på et hotellrom uten noe proft lys, med et enkelt digitalkamera. Elsker at bildene er så "rå" og at ikke noe av hud eller kropp er fikset på. Jeg elsker å være foran og bak kamera, foto er en kunst! Sminken min har Dajana laget, og klærne kan man finne blant annet her. 










0  
    30.11.2015 - 21:07
     


EN DAG FULL AV TÅRER


Jeg er en "føler". Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det, men jeg føler alt så veldig sterkt. Empath har jeg hørt at jeg er. Indigo-child har jeg også fått høre. Jeg har også fått høre at jeg er en steinbukk, men jeg er skytte. Jeg tror egentlig bare at jeg er som jeg er, enkelt og greit men veldig komplisert. Jeg pleier å gå ute å ta på trær. Det høres sikkert veldig fjernt ut, men det er fantastisk. Se treet strekke seg fra bakken, hvordan det har vært ingenting. Jeg føler kroppen min, hvordan alle følelsene mine er for store for denne lille kroppen. Og jeg føler alle andre sine følelser.

Så å dele et innlegg som det igår gjør ikke vondt med tanke på eventuell kritikk eller hat. Hat er en følelse jeg ikke relaterer meg til. Den når meg ikke. Det er ikke en dyp følelse, og hat er ikke så sterkt. Men menneskers sorger, ensomhet og bekymringer.. De bærer jeg. Jeg ønsker å bære dem. Og mennesker åpner seg til meg fordi jeg deler. Så i natt sov jeg ikke. Og idag ser jeg slik ut:


Fordi det er så mye vondt i verden. Fordi jeg aldri tror jeg kommer til å få det helt fint så lenge andre har det vondt. I natt har jeg lest mail etter mail. Ord etter ord.  Jeg skal gå ut å ta på trær. Se på at krystallene fra frosten som ligger på bakken lyser mot meg. Se frostrøyken som kommer ut av munnen min. Gråte litt. Tenke på dere. Fy faen jeg håper dere har det bra, om ikke skal dere vite at jeg føler med dere. Hvert ord dere skriver, det føler jeg. 



Det har vært overveldende respons på gårdagens innlegg, så tusen takk skal dere ha for det :) Det er fint å se at det blir delt så mye når det er et så viktig budskap, og det er en opplevelse jeg alltid kommer til å huske. Jeg forstår (egentlig ikke) at noen kan stille spørsmålstegn ved om hvorvidt jeg har skrevet teksten selv, men ha i bakhodet at jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere og at mange trodde jeg ikke hadde skrevet "til deg som er så jævla feig" heller - som om jeg skulle anklage karpe diem for plagiat for at de i deres låt "lett å være rebell i kjellerleiligheten din" også drar lignende konklusjoner som meg, men gjett hva - vi er mange som opplever det samme. Jeg har blogget hver dag i fire år og har strengt tatt ikke behov for å drive med plagiat, det første jeg gjorde rett etter opplevelsen med taxisjåføren var å fortelle de andre på festen om det, og at jeg ville skrive om det. Om det skulle være noe tvil, så er dette en sjåfør fra Christiania Taxi. Jeg ser at noen tror jeg har kopiert denne, det har jeg ikke, og den ble jeg først klar over etter at noen kommenterte det på min instagram - dessuten er det jo ikke noe av det jeg skrev heller?  Jeg er nok langt ifra den eneste som har opplevd et møte med en muslim som har blitt utsatt for unødvendig hat etter hendelsene i Paris, og jo flere som har lignende historier som de deler, jo bedre er det jo for det er virkeligheten for mange. Men hver gang jeg skriver et velformulert innlegg så får jeg høre slikt, fordi jeg i 70% av tilfellene skriver overfladiske innlegg - man kan ikke skrive dype innlegg om extensions, tro det eller ei. Ta gjerne en titt på dette, dette, dette eller dette om man skulle tro dette kom som lyn fra klar himmel. Eller hva med dette eller kanskje dette? Eller ikke minst det her. Jeg føler det er veldig tydelig hvordan jeg er som menneske og ikke minst hvordan jeg skriver.  Nå har jeg kontrakt med Cappelen Damm og skal gi ut bok, så jeg kan når jeg vil. Bloggen er i dagbokform, det jeg skrev igår er mer som en novelle, en fortelling. Slik kan jeg dessverre ikke skrive hver dag på bloggen, men jeg skriver historier fra min hverdag for meg selv, som etterhvert skal bli gitt ut - noen ganger kommer glimt på bloggen, slik som igår. Takk!

 



0  
    16.11.2015 - 16:15
     


DRA TILBAKE DIT DU KOMMER FRA




Det var mørkt ute, slik det alltid er på denne tiden av døgnet. Du var på jobb, jeg var på vei til fest. Du var av den pratsomme typen, og jeg er ikke en fan av pratsomme taxisjåfører. Jeg satt med headsettet i det ene øret for å signalisere at jeg er motsatt, jeg liker ikke å snakke, men du registrerte det ikke. Så vi snakket. Om været, om vinden. Det vanlige. Du spurte om jeg hadde hatt en fin fredag den 13. "Ja, det var jo en fin dag.. bortsett fra det i Paris, da", mumlet jeg. Så rart å kunne si det på den måten. "Det i Paris, da". Som om det var litt regn på en mandag, en skosåle som gjorde vondt eller en mattetime jeg hadde gruet meg til. Det virket ikke så viktig, og jeg oppfattet det selv også. 

"Ja, det i Paris ja.." sa du. Nå snakket du ikke så mye. Du var ikke etnisk norsk, og jeg vet ikke om du var redd for at jeg var en av dem. En av dem som tenker at det er din feil. Du som sitter her og kjører taxi i Norge med godt humør, du som liker å snakke om været og hvor langt gater i Oslo strekker seg. Din feil. 

Jeg så aldri ansiktet ditt, for jeg satt bak og du satt foran. Men stemmen din sprakk. Du beklaget deg. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, men plutselig snakket du ikke lengre. Du gråt.

Herregud så merkelig at han kan ta seg så nært av det i Paris, tenkte jeg. Han må virkelig ha et stort hjerte.

"Bomber og skyting. Redsel hver eneste dag. Mitt liv var sånt før. Men nå er jeg her, og jeg er glad. Jeg skulle ønske alle bare var snille mot hverandre. Jeg skulle virkelig ønske alle var snille mot hverandre. Jeg er så redd. Tidligere hadde jeg en kunde som sa at det er sånne som meg som har gjort det. At jeg burde dra tilbake dit jeg kommer fra. Jeg var redd du også skulle si det. Jeg er redd neste kunde skal si det. Jeg skulle ønske alle bare var snille mot hverandre. Jeg er så takknemlig for at du ikke sier det. Og jeg er redd".

Hvor gammel kan du være? 24-25? Litt eldre enn meg bare. Og her sitter du å kjører taxi, med tårer i øynene. Jeg tenker på min venninne Tish. Min fine, sterke venninne som heller ikke er etnisk norsk. Hun er mørk, hun er fra USA. Hun som alltid er sterk, og aldri lar seg knekke av noen, men at hun likevel gråter når hun forteller meg om 22. juli. Fordi hun, det første døgnet etter terroren, fikk så mye skyld fra nordmenn. "Kom tilbake dit du hører hjemme". Men hjemme er jo her. Det er her for henne, hun kjenner ikke til noe annet. Det er hjemme for deg også. 

Jeg tenker på at det er så vondt, at det denne mannen har flyktet fra får han nå skyld for. Her i verdens tryggeste land.

Vi kom fram til der jeg skulle av. Jeg betaler, og da snur du deg for første gang. Mørke, dype øyne som nå ser inn i mine blå. Mine øyne som kjenner trygghet. Dine øyne som har sett ting jeg kun ser på nyhetene. Dine øyne som startet livet i Palestina, og på en eller annen måte har du endt opp her, og møter mine øyne. Dine øyne som gråter fordi du ønsker at alle skal være snille mot hverandre. Meg som ikke vet hva jeg skal si, så jeg sier "jeg håper du får en fin kveld. Du er veldig hyggelig". Du smiler og sier "takk det samme, ta vare på deg selv". Mine øyne snur seg, mot fest. Dine øyne snur seg mot veien og er viser et snev av frykt for hva neste kunde skal si til deg. Kanskje han ber deg dra hjem, dit du kommer fra. For du er ikke god nok for oss..?

Jeg kan egentlig kun si det du sa, kjære taxisjåføren som jeg møtte igår. Jeg skulle ønske alle var snille mot hverandre. Jeg skal ta vare på meg selv. Og vi må ta vare på hverandre. 

Foto: REUTERS.



0  
    15.11.2015 - 21:34
     


FOR EN RAR TING DET ER Å LEVE


"For en rar ting det er å leve".

Det var det siste jeg sa i går natt før jeg sovnet. Robin svarte med "kan du åpne vinduet?". Jeg rakk ikke, jeg ble borte. Inn i drømmeland. 

For ja, for en rar ting det er. Det å ligge å føle enhver celle i kroppen, det å føle blodet strømme. Det å føle hjernen jobbe, og at hjertet banker. For en rar ting det er. Har dere meditert før? Dere bør det. Føle på kroppen, føle på livet. Det er alt vi kjenner til, men det er midlertidig. Kanskje døden føles større, kanskje den føles bedre, ikke vet jeg. Men for å kjenne at man lever trenger man ikke adrenalinkick eller dop. Du trenger bare deg selv.

I går da jeg var på butikken hørte jeg navnet mitt. "Sophie Elise". En eldre dame kom nærmest løpende igjennom lille bunnpris for å gi meg en klem. "Du er så tøff, du". Jeg plukket med meg fiskesuppe fra toro, snakket litt og gikk videre. Burde jeg sagt mer? Smilt litt bredere? Idag etter et møte på en kafe kom sjefen fra stedet vi var på løpende ned trappen. "Jeg må hilse på deg" sa han. Han var også eldre, eldre enn pappa. "Du gjør det veldig bra", sa han. Jeg smilte, snakket litt. Sa jeg skulle komme tilbake. Nå gjør jeg jo sikkert det, også. 

For en rar ting det er å høre man aldri skulle bli noe, men så blir man det likevel. For en rar ting at jeg ikke vet hvor jeg skal. For en rar ting det er å leve.

Det var mine tanker på morningen før jeg shottet vitamin B for hest slik at håret mitt skal vokse. Smaker ekkelt. En sånn overfladisk greie. Et morgenritual.


.. Og så lekte jeg litt med hunden min. Han er så liten. Jeg lurer på hva han tenker. Jeg elsker deg, Charlie. Hver dag er jeg redd for å ikke passe godt nok på deg. Du er noe av det viktigste jeg har. 




Turen gikk videre til frisøren. Her sitter jeg nå, venter på å farge håret. For en rar ting det er å leve. Om jeg dør innen et par år, vil jeg ikke at det skal stå "evig elsket, dypt savnet" eller noe sånt på gravsteinen min. Jeg vil at det skal stå "for en rar ting det er å leve". 

Og for en rar ting det er å ha klart det man ville klare. Hva nå?

 



0  
    03.11.2015 - 14:18
     


TIL DEG MED EN GAL KJÆRESTE


Man har jo bare lyst til å være kul, sant. 

Og spessielt som kjæreste.

Jeg vil være en kul kjæreste som er med på fest, aldri blir sjalu, aldri klager og ikke stiller spørsmålstegn ved alt. Problemet er, det går ikke for jeg er helt klin gæren og uansett hvor hardt jeg prøver er ikke min PMS til å kontrollere. Jeg etterforsker, jeg øver på framtidige krangler mens jeg står i dusjen, jeg er vanskelig med vilje fordi jeg kan være det. Men tro meg, det er veldig mange krangler jeg klarer å bite i meg også. Ihvertfall i noen uker, så kommer de plutselig opp igjen "husker du for femten uker siden da du sa at du skulle..". Jepp, sånn er jeg, og sånn er nok de fleste andre jenter. Og selvfølgelig husker han ikke, for ingen husker vel småting som at han sa en annen jente hadde en fin topp eller at han glemte å ta ned toalettsetet for femten år siden.  Men jeg husker jævlig godt, fordi jeg er psyko. 

Finnes det en pille mot en slik type oppførsel så vil jeg veldig gjerne ha det. Dessverre propper man seg full av p-piller istedenfor og så ender det opp med at man forsterker sin mentale ustabilitet til det maksimale. Det blir jo som å ta en shot med tequila for å bli edru, som å spise potetgull 24/7 for å gå ned i vekt, som å ta LSD før man skal ha muntlig eksamen.. Sånn ca. 

Men jenter der ute, vit at dere ikke er alene! Og gutter ikke minst - vær tålmodige. På innsiden av enhver jente så finnes det noen som kan begå mord, noen som kan brenne ned et hus, noen som kan kutte av et bein og noen som kan løpe 50 km for å finne ut om kjæresten gjør noe feil.

Dere jenter som klarer å bite dette i dere - dere er maskiner. Og til dere gutter som lar det gå, dere er utrolige.  PMS er faen helt forjævlig og de burde starte med sinnemestringskurs for oss som har det i en hard form. Et sinnemestringskurs for oss jenter, og andre menneskearter som for eksempel Justin Bieber som også har PMS. 

Så ha en fin dag da, dere! Hilsen en jente som føler en negativ holdning komme krypende.




0  
    01.11.2015 - 19:13
     


Haha for et styr...


Hei dere! Nå har det vært MYE styr og greier de siste dagene rundt to innlegg jeg skrev for Norsk Folkehjelp og PepCall. Norsk Folkehjelp skrev jeg forklaring på her, siden alle trodde jeg lot en mann ligge død for å ta selfie. Haha! Den fikk vi jo ryddet opp i og forklart, men etter PepCalls innlegg fikk jeg melding fra en i Telenor som sa at det jeg skrev om at Telenor og Netcom nesten raner deg for penger om du glemmer å kjøpe ekstra data ikke er sant. 

Som en kommentar til den debatten har jeg sjekket opp i litt ting. For sikkerhets skyld påpeker jeg at innlegget som sponset siden det dreier seg om en annen sponset post. :)

Her er meldingen jeg fikk:

 



Da ble jeg ganske stresset, for jeg vil bare samarbeide med annonsører som jeg kan gå god for. Så da ble jeg nødt til å sjekke opp litt! Så da sendte jeg en mail til PepCall, som ba meg sjekke Telenors nettsider og trykke på informasjonsboblen for mer info:

Skjermbilde fra Telenor.no:



Altså...5 kroner per megabyte. Det er jo eksakt det jeg skrev i innlegget!  Man stopper jo etter 399,- men for de pengene får du bare litt under 80 megabyte! Og hvis noen lurte på hvorfor det står Telenor på mobilen min så er det fordi PepCall bruker Telenors nett;)


Vet dere hvor sinnsykt dyrt det er? Om du har Telenors Mobil M og har brukt opp dine 2 gigabyte (2000 mb) og går inn på sophieelise.blogg.no så koster det deg 20 kroner i data! Hahaha...kanskje jeg burde blitt sponset av Telenor og ikke PepCall om jeg fikk provisjon ;)

En annen ting er at du ikke får MMS inkludert heller. Det er jo gratis med PepCall.

Så da ringte jeg PepCall igjen. De fortalte at i Norge brukes det ca. 3 millioner hver dag på mobilreklame fra norske mobilselskaper, og alle sammen påstår akkurat det samme, nemlig at de er billigst. Men de har jo omtrent helt like abonnement med fastprispakker, det er bare logoen som er forskjellig. Så egentlig bare håper de at noen lar seg lure over, men regningen blir jo omtrent det samme. PepCall sier at i stedet for å bruke sinnsyke beløp på reklame har de heller laget noe folk faktisk har glede av og som er bedre, noe som jo er en ganske fornuftig filosofi.

Det er nettopp derfor jeg vil jobbe med PepCall, som faktisk har en modell som gjør at regningen blir mindre. Fordi du betaler for det du trenger, uten å måtte huske på noe som helst. Men så fortalte PepCall noe annet funny! Det skjer nemlig noe artig hvis du bytter...

Hvis du bytter til PepCall kommer ditt gamle mobilselskap til å gi deg et helt sinnsykt tilbud for å beholde deg som kunde. Du får da en telefon fra en selger som ønsker å lokke deg tilbake og gir deg en superpris. De har jo tjent gode penger på deg lenge og det har de jo lyst til å fortsette med. Den gode nyheten er at PepCall uansett strekker seg langt for å sørge for at nettopp DU skal bli fornøyd og få lave regninger, så om du bytter og får et sånt tilbud kan du bare maile tips@pepcall.no så fikser de nok noe lurt:)

Jeg syntes du skal spre dette i vennegjengen din, er jo penger å spare for alle. Se innlegget mitt om PepCall HER eller bare gå inn på pepcall.no og bytt der. Det tar bare noen sekunder, så får du lavere mobilregninger. <3 



0  
    01.11.2015 - 16:23
     


ER DET NOE GALT MED MEG?


Helt siden jeg var en liten jente, har det vært slik. Man skal ha mest mulig venner, leke mest mulig leker i friminuttet og være mest mulig sosial. Man skal dra på kino, ut å spise, feste, reise sammen til skolen, reise sammen generelt, shoppe sammen, gråte sammen, le sammen. Og alt det er fint, jeg liker å snakke med mennesker. Men jeg elsker virkelig mitt eget selskap også. 

Jeg elsker å sitte for meg selv å gjøre absolutt ingenting. Om jeg en dag har null planer og vet jeg bare kan surre hjemme på kvelden, så blir jeg så utrolig glad! Jeg kunne gjerne ha vært sosial, jeg kunne gjerne ha snakket med folk, men det er så utrolig godt å ikke være det. Og av den grunn føler jeg meg unormal, fordi jeg er fornøyd med å være alene. Sitte alene i stua. Kjøre trikk alene. Gå i butikker alene. Sitte på en benk i en park alene. Jeg kan til og med være på resturant alene, eller konsert. Og det synes enkelte folk er. . flaut?

Er jeg virkelig unormal?



 



0  
    02.10.2015 - 17:00
     


det tok meg 4 år og 477749 kommentarer


Nå begynner det å bli et par uker siden jeg måtte ta valget. Sperre kommentarfeltet, eller slutte å blogge for alltid. Det høres kanskje ut som noe veldig lite, en bagatell, eller at jeg klager og ikke vet hva ekte mobbing er. Fordi det er jo tross alt bare et kommentarfelt.. Men tro meg, slik er det ikke.

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. Før jeg skulle trykke publiser på et innlegg satt jeg alltid og leste igjennom teksten flere ganger. Hadde jeg skrevet noe som kunne støte noen? Ville noen mene dette var dumt? Hadde jeg skrivefeil? Har jeg skrevet noe som er selvmotsigende? Og slik kunne det fortsette i evigheten. Jeg visste at jeg ikke kunne gjøre alle fornøyde, men man prøver jo likevel. Og til slutt legger man alt over på seg selv. Jeg gikk rundt og følte meg på generell basis ikke god nok, hele jævla tiden. Og kommentarer om utseendet er aldri noe som har brydd meg mest, det er på det personlige det gjør vondt.

Jeg ELSKER derimot konstruktiv kritikk. Konstruktiv kritikk får du av noen som bryr seg om deg. De ønsker at du skal gjøre det bra, så de kommer med en konstruktiv pekepinn på hva som kan være bedre og hvorfor - gjerne også hva du allerede gjør bra. Slike har jeg absolutt ikke fått mange av i min tid som blogger. Konstruktiv kritikk er ikke "du har et jævlig stygt ansikt / du er en hore / hørte dette og dette skjedde / jeg vet hvor du bor og skal komme å voldta deg". De kommentarene der, var en del av min hverdag. Dere aner ikke hvor mange kommentarer som bare har blitt slettet eller ikke godkjent på grunn av for grov språkbruk. Om enhver dag var full av konstruktiv kritikk hadde jeg hoppet av glede.

Jeg føler vi som bloggere selv må ta et ansvar over mobberne. Vi MÅ faktisk ikke finne oss i det. Jeg har også et ansvar ovenfor meg selv, jeg har et ansvar ovenfor mine foreldre som blir triste av å lese kommentarfeltet mitt og jeg har et ansvar ovenfor menneskene i livet mitt som blir innkludert på bloggen. Jeg står jo med den egentlig makten her, og nå har jeg sperret kommentarfeltet muligens for alltid. Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer. Men nå har jeg makten, endelig.

Det har vært så utrolig godt for meg å stenge kommentarfeltet, og om du er en av de som sliter med daglig anonym drittslenging - gjør det samme! Bare steng hele greia ned, de som vil fortelle deg noe fint / lurer på noe kan like gjerne gjøre det på fanpagen på facebook eller mail, så har vi heller en åpen og ærlig dialog der. Jeg har det så utrolig mye bedre nå.. Men jeg vet enda ikke hvor lang tid det kommer til å ta før jeg innkluderer mer av privatlivet mitt på bloggen, en eller annen gang kommer det jo. Kjærlighet har jeg jo trukket helt vekk fra både her og instagram fordi jeg føler at den delen av livet mitt er så mye bedre privat. Savner jeg å skrive om det? Ja, jeg gjør jo det, men jeg har vel bare fått en slags sperre. En sperre jeg setter opp for å nå beskytte det jeg bryr meg mest om. Når jeg blir litt vandt til at hverdagen min ikke lengre innkluderer masse fæle kommentarer, da.. Da kommer alt på plass igjen



 



0  
    28.07.2015 - 15:45
     


hallo sommer, hallo global oppvarming


Da vi først fikk høre om global oppvarming var det flere på min ungdomsskole som jublet. "YES, varmere i nord!" og til og med de voksne var like naive. "Jaja skader jo ikke med litt varmere temperaturer hehe". Vi så kanskje for oss dette året rundt..

Dette er hva vi får. Sommer som ligner mer på vinter. Mer regn. Mer storm. Orkaner. Dette har ihvertfall vært min sommer så langt..



Og om vi peker nesa andre steder enn mot oss selv, er sommeren dette..



Disse lever nok ikke lengre i sitt naturlige element når barnebarna våre går på jorda. Kanskje i dyrehage, om noe.

Dere kan jo sjekke ut værmeldingen fra framtiden her.. 

 Men en liten pekepinn:

 

 



Å dusje sammen er kos, men å droppe kjøtt en gang nå og da skader heller ikke. Det er dumt at man får inn slik informasjon, så tenker man over det i 10 minutter, så glemmer man det igjen. ikke glem det denne gangen. God sommer!



0  
    24.07.2015 - 15:31
     


Les mer i arkivet » Januar 2017 » Desember 2016 » November 2016




Bloggdesign laget av Kine Skjerpen



hits