Sophie Elise

Sophie
Elise

Personal

debatten begynner å bli for dum

Nå får jeg gjennomgå igjen fordi jeg skrev at kjøtt fra industri er kreftfremkallende på lik linje som røyk. Det er for meg uforståelig at debatten nå dreier seg om at jeg tok feil (noe jeg forresten ikke gjorde, jeg bare formulerte meg litt teit, se artikkel her), istedenfor det faktum at kjøtt som er masseprodusert faktisk ikke er bra for deg, og at det er anbefalt å spise kun 500 gram i uka - noe som er svært lite, jeg vil tippe de fleste spiser mye mer i løpet av kun to dager. Skjønner dere ikke hvor jævla feil fokus det er å vektlegge at jeg formulerte meg klønete istedenfor det som faktisk er problemet her? 

Kjøtt fra industri er uansett hvordan du vrir og vender på det dårlig for både deg og miljøet. UANSETT! Og argumentet "men vi har alltid spist kjøtt" er det dummeste jeg hører. Mennesker har også alltid vært rasister og satt kvinner nederst, for å sette ting på spissen. Takk Gud for at ting endrer seg, hvorfor skal man holde fast ved noe som ikke er bra? Kjøtt i seg selv trenger ikke å være feil, og det er ikke noe galt i å spise kjøtt i seg selv, men kjøtt som er masseprodusert er helseskadelig og miljøskadelig. Det er ikke mer komplisert enn som så. 

Og nei, jeg er ikke en fanatisk veganer som sitter naken i et tre (selv om det ikke egentlig hadde vært så ille, haha), og jeg tror heller ikke jeg er bedre enn noen. De fleste jeg elsker og er glad i, spiser jo kjøtt uten at jeg tenker mindre om dem eller deres livsvalg, så klart. Jeg sitter ikke å kommenterer hva andre spiser når de spiser, liksom. Men.. Det er så viktig å bli opplyst slik at man i det minste kutter litt ned, det er ikke verre enn som så, og det er alt jeg prøver å si. Av en eller annen grunn tar folk dette fryktelig personlig og går til umiddelbart motangrep. De som styrer faktisk.no, som driver med faktasjekk og alltid skal ta meg, kan faktisk skjerpe seg litt. Jeg har referert til noe jeg så i en dokumentar hos netflix, som jeg igjen fant i en artikkel på the guardian, to aktører som i det minste forsøker å være seriøse, det jeg sier er ikke noe jeg har tatt ut fra løse luften. Uansett håper jeg folk leser artikkelen for der kommer det frem at kjøtt uansett ikke er bra for deg. Kan vi legge fokuset der, please? Istedenfor å klappe i hendene for at Sophie Elise er en idiot, nok en gang? Hva får man ut av det, egentlig? 

Jeg har ikke noe problem med å spise for eksempel elg som har blitt jaktet på, rype etc. Jeg er ikke "fanatisk". Men industrien, slik den er nå, er ikke forsvarlig for hverken helse eller miljø. Ta vare på dere selv og ikke minst fremtidige generasjoner, det er det viktigste :) 

Feeeeerdig om denne saken. Please? 

alle de ærlige tankene i hodet

Nå skal jeg bare skrive ned alt jeg har i hodet i dette øyeblikk, uten å redigere meg noe etterpå. Enjoy.

♥ Dagbladet har, som en av flere medier, valgt å skrive om anmeldelsen min som ble henlagt (les saken her). Jeg setter pris på at dagbladet setter lys på et viktig tema, men det irriterer meg noe jævlig at de gang på gang bruker det styggeste bildet av meg fra 2015 når de har så mange andre fine bilder å velge mellom. Noen ganger lurer jeg på om avisene bevisst bruker stygge bilder av meg for å være kjipe, haha. En dame kom bort til meg på byen for litt siden og sa "du er så pen i virkeligheten, alle avisene bruker bare stygge bilder". Der er jeg litt uenig for ofte er jeg også penere på bilder enn i virkeligheten, også i avisen. Men enkelte ganger jævlig mye støggere også. Ikke ta et bilde hvor jeg ser død ut, liksom. 

♥ Det er likevel fint at media tar tak i en så viktig og ikke minst alvorlig sak. Hadde ikke vært så "vandt" til å stå i stormen ville alt med bildespredningen og truslene tatt knekken på meg for lenge siden, det er jeg sikker på. Hva skjer da om en jente på 12 år, som allerede har dårlig selvtilitt går igjennom det samme men blir møtt med motgang av systemet? Det er ikke til å fatte at liv skal måtte gå tapt, om ikke i form av drap, men i form av selvmord. Det er så mange som tar livet sitt på grunn av lignende saker, og hvor mange ganger må det egentlig skje? Jeg skal seriøst kjempe igjennom denne saken, om så resten av mitt liv, om det er hva som må til. 

♥ Dere burde se "it" på kino. Den var helt sjuk. Jeg måtte klamre meg fast til Anne-Sofie under de fleste av scenene. I morgen skal jeg, hun og Marte se "mother!" som virker minst like bra. Så mye bra skrekk for tiden!! 

♥ I går ble jeg endelig ferdig med lydbok-innspillingen av "forbilde", og det var første gang jeg leste hele boken igjennom siden jeg ble ferdig med den. Jeg må bare si: så jævlig stolt jeg er for å ha skrevet en hel bok selv uten noe som helst hjelp. Da jeg leste igjennom nå igjen ble jeg nesten rørt over egen innsats og tenkte tilbake på alle sene kvelder hvor jeg nærmest skrev meg til krampe i fingrene, men det var så verdt det. Jeg skrev en bok for å formidle en historie jeg mener er viktig, om ensomhet, mobbing, depresjon og selvskading, kombinert med drømmer, håp og tro på seg selv. Jeg VET den kan være viktig for så mange. Jeg er glad jeg valgte å skrive på den måten, og ikke bare lage en bok om "her er jeg og alle mine hemmeligheter, kjøp den så tjener jeg penger". Det har jeg hele tiden i bakhodet når jeg skriver neste bok nå, "forelska". Den skal kunne bety noe, og hjelpe noen som har det vanskelig. Det er derfor jeg har fått den stemmen jeg har, det er jeg overbevist om.

♥ På snakk om lydbok, da jeg skulle si hadet til mannen som jeg har jobbet med under innspilling sa han "vi snakkes!" hvor jeg presterte å svare "NOT, jeg skal aldri gjøre det her igjen" og så lo jeg og gikk. Han lo ikke. Jeg håper ikke han tok det personlig, jeg mente bare at jeg aldri skal spille inn lydbok igjen for shit pommes frites så lang tid det tok. Og i tillegg er jo stemmen min ganske irriterende å høre på (synes jeg, andre synes forhåpentligvis ikke det). 

♥ Om tre uker flytter jeg inn med Joakim og Fetisha fordi jeg skal pusse opp noe greier i leiligheten - igjen. Det blir første gang jeg bor med to venner og jeg må på toppen av det hele dele rom med Joakim, mest sannsynlig. Det kommer til å være koselig i cirka ett kvarter, helt til han vil se på serier i senga og jeg vil ta powernap og så har vi det gående, haha. NEIDA det kommer til å bli koselig. Håper jeg. La oss be. Elsker deg, Joakim.

 ♥ Jeg har aldri før vært på et så stabilt og trygt sted som jeg er akkurat nå, på det personlige plan. Jeg har det trygt økonomisk, jeg er i et fint forhold, familien min har det bra, jeg har det bra med meg selv.. Og slikt blir man ikke kreativ av. Eller, jeg kan jo sitte her å skrive om hvor bra jeg har det, men det er kanskje ikke så spennende for andre å lese om. Man produserer best innhold når man er nede i mørket, av en eller annen grunn. Det som hjelper meg når jeg skriver bok nummer to nå, er alle notatene jeg har skrevet på mobilen i løpet av det siste året. Da kan jeg gå tilbake til følelsen av å ha det vanskelig. Jeg har også spilt inn masse lydklipp som jeg hører igjennom. 

 ♥ Med det sagt: før helgen følte jeg meg veldig nede. Jeg lå i en uke og lurte på hvorfor jeg skulle orke å stå opp om morgenen, om det i det hele tatt var noen vits, jeg gråt konstant og hadde en stor sorg inni meg so jeg ikke ante hvor kom fra. Nå er den plutselig borte. Det var vel bare hormoner, men det er fort gjort å glemme når man står midt oppi det.

♥  Nå leste jeg nettopp en kritikk av meg selv og Sandra Lyng fordi vi "kliner til" for de homofiles sak på instagram med #jævlahomo. Nå skal det sies at Gisle, som er programleder for serien er en nær venn av meg, serien er fantastisk og jeg oppfordrer alle til å se (gjerne med besteforeldre og foreldre om mulig). Det hjelper kanskje ikke at mange heterofile kjendisjenter kliner til på instagram for å fremme et budskap men så var vel heller ikke det poenget, poenget var å dra oppmerksomhet mot serien, og DEN kan gjøre en forskjell. Mer komplisert enn som så er det ikke. Jeg tror jo ikke at jeg og Sandra Lyng kan dra noen ut av skapet ved å være sexy på instagram å få likes, så jævla dum er jeg jo ikke. MEN at #jævlahomo sprer seg og at flere ser på serien, DET vet jeg kan hjelpe. Tada. Ferdig snakka og ferdig bitcha. Jeg er lei av at folk skal bli så jævlig krenka av alt hele tiden, den trenden er jeg lei av.

 ♥ Jeg er seriøst trøtt hele tiden. 

det er dessverre realiteten - dette gjør vondt

Mot slutten av fjoråret valgte jeg å anmelde en rekke trusler jeg hadde mottatt over en lengre periode. Det var konkrete trusler som oppfordret til vold, voldtekt og drap av meg, i tillegg til spredning av et privat bilde. Jeg dro til politiet med en bunke papirer som jeg, med hjelp fra advokat og management hadde brukt flere dager på å samle sammen, hvor det var bevist og streket under de verste uttalelsene med fullt navn på mennesker, vi hadde brukt enormt mye tid på å gjøre jobben til politiet så enkel som mulig da vi først anmeldte. Dette var enormt krevende psykisk for meg, men jeg gikk ut derfra med hevet hodet og var sikker på at jeg endelig skulle få en dom, og kunne føle meg trygg.

For litt siden kom avgjørelsen. Saken er henlagt, på grunn av manglende bevis.

Hvordan det kan være manglende bevis at en gruppe med menn, gang på gang, kommer med konkrete trusler til meg i en gruppe med flere tusen mennesker, men også til meg privat på innboks er helt umulig å forstå. Det gjør meg forbannet at mannen jeg møtte høyst opp i systemet hos politiet spurte "hva er twitter?" da vi kom med papirene, han ante ikke engang hva sosiale medier er, og rynket på nesen og ba meg nærmest om å bare logge av pcen. Som om det er en filleting.

Jeg var så sikker på at jeg skulle få en eller annen dom i denne saken, og jeg ser på det som et enormt nederlag. Ikke bare for meg, men for alle som får bilder spredt, og får en bølge av trusler mot seg etterpå fordi man er en "hore". Om ikke jeg - som fikk massiv oppmerksomhet i media på grunn av dette, som hadde god hjelp i en dyr advokat og et helt team rundt meg kan få en sak dømt - hva slags signal sender dette til alle andre i samme situasjon?

Jo, det sender dessverre signalet som er realiteten. Det er svært vanskelig å få hjelp når saken kommer høyt opp i systemet. Når det kom til selve bildespredningen hadde jeg til og med en konkret innrømmelse, der han som spredte det, altså exen min skrev "jeg sendte det jo bare til fire stykk". Sort på hvitt. Henlagt. Manglende bevis. Han kan nå leve sitt liv som om ingenting har skjedd, men det går ikke for meg. 

På et punkt ble adressen min lagt ut i denne gruppen, og i etterkant av det mottok jeg flere brev i posten med trusler, i tillegg til at en mann (eller flere) gjentatte ganger har prøvd å klatre inn vinduet mitt. Henlagt. Manglende bevis.

"Vi kan ikke egentlig gjøre noe, før det skjer noe" har jeg også fått høre. Nei vel, hva mer må egentlig skje, da? Må noen skade meg fysisk før noe eventuelt kan bli tatt tak i? 

Det er så jævlig slitsomt og jeg vet ikke om jeg orker å kjempe denne saken enda en gang. Jeg har lyst fordi jeg ønsker meg endring, jeg ønsker at man skal kunne anmelde noe såpass alvorlig å få gjennomslag. Jeg håper at om flere bare tør å anmelde, vil det kanskje skje noe annerledes. Dette er dessverre ganske nytt for politiet som beklageligvis har en del eldre mennesker lengst oppe i systemet, som ikke vet så mye om sosiale medier. Kanskje det blir et skifte når vi blir eldre. Edit: jeg har sammen med advokat klaget på henleggelsen, men dette er flere måneder siden og har enda ikke hørt noe. 

Jeg er skikkelig trist på grunn av dette, helt ærlig.

når du trenger det mest

Plutselig, ut av ingen steder, endret jeg synet jeg hadde på meg selv. Jeg begynte å sammenligne meg selv med andre og deres karrierer. Jeg så på andre bloggere / influencere og lurte på hvorfor de fikk tilbud jeg ikke fikk, når jeg følte meg absolutt like kvalifisert til jobben. Etterhvert ble jeg bitter og følte avsky ovenfor meg selv, fordi suksessen min aldri føltes bra nok. Jeg målte altså min egen verdi opp mot hva andre fikk til.. En tankegang som sender deg inn i en negativ spiral som det er vanskelig, om ikke nesten umulig, å bryte ut av. I tillegg blir du blind og ser ikke dine egne oppnåelser, som for min del har vært, og er, mange.

Om jeg snakket med venner og familie om disse følelsene, var de enige. "Du har rett, du er kjempeflink. Du burde absolutt ha fått den jobben og den muligheten!", ord de sa i beste mening, men som bygget disse negative følelsene til å bli store. De tok overhånd. Dette er ting som er hardt for meg å innrømme, det er jo flaut å si at man føler seg mindre verdt enn andre i samme bransje.

Men så kom hjelp fra litt uventet hold. Jeg snakket med kjæresten min om følelsene jeg hadde, med en slags forventing om trøst fra han. Men, han sa heller noe sånt som "det er en veldig destruktiv måte å tenke på, du kan ikke sammenligne deg med andre, du må bare sammenligne deg med ditt tidligere selv, måten du tenker på er du for smart til, du må ta litt ansvar over ditt eget tankemønster". Jeg husker hvor vi satt, på restaurant, han ovenfor meg på bordet, og jeg ble ganske overrassket over svaret jeg fikk. Vi kjente ikke hverandre så godt på den tiden og jeg hadde forventet kos eller ord som "du har helt rett, du ER bedre enn andre". Men istedenfor viste han meg ekte godhet ved å - muligens - sette seg selv i en ubehagelig situasjon og fortalte meg hva jeg trengte å høre, istedenfor det jeg ville høre.

Å være snill kommer i mange former - det kan også komme i form av at noen er streng med deg, når du trenger det mest. Å være snill trenger ikke å være et smil på gaten til fremmede, eller høflighet om noen stiller deg et ubehagelig spørsmål. Du trenger ikke nødvendigvis å få andre til å føle seg bra, og så er du en god person automatisk. Ikke for å nedverdige noen av de tingene, det er alltids bra å spre god energi. Men, neste gang noen du er glad i gir deg litt "tøff kjærlighet", prøv å se på det som nettopp det: tøff kjærlighet. Det er tøft for dem, det er tøft å ta imot, men det er ekte godhet som bare pusher deg i rett retning.

Å snakke på ekte, om ekte følelser, er skummelt. Jeg er den type person som ofte børster ting under teppet fordi jeg ikke orker konfrontasjoner, slik har jeg nok mistet mange venner fordi avstanden mellom oss blir for stor av alle tingene vi ikke snakker om. Jeg er full av beundring ovenfor mennesker som tør å ta de tøffe samtalene, og ta tøffe valg som bedrer ens eget liv.

Jeg føler meg sykt sterk nå, og på et punkt i livet hvor jeg klarer å ta tøffe valg som gjør livet bra for meg selv. Og ikke minst, vise ekte godhet ovenfor andre. Om så det kommer i en litt tøff innpakning. ♥ 

visualisering, the secret og målsetting

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Den første boken de fleste snakker om når det kommer til det spirituelle er "the secret", som også var den aller første jeg leste for et par år siden. Det er mange av dere som spør meg om den boken fordi jeg nevnte den en del for et par år siden. Den handler kort fortalt om loven om tiltrekning, det vil si, det du ønsker deg kommer til å skje. Om du ber universet om å bli rik, så kommer du til å bli det. Om du ønsker deg hardt nok å være velykket, å ha en fin bil, å ha jobben du ønsker deg, så kommer det til å skje.

Dette er på sett og vis sant. Jeg har drevet med loven om tiltrekning siden jeg var liten uten å egentlig vite det. Jeg visualiserte at jeg skulle være på senkveld (dette skriver jeg om i boken min "forbilde"), jeg visualiserte at jeg hadde kjent blogg, at jeg hadde leilighet i Oslo, at jeg hadde fine klær.. Altså, jeg så det for meg, og levde livet mitt i hodet som om jeg allerede hadde disse tingene. Hver dag så jeg på bilder av Oslo, klær jeg ønsket meg, øvde på å bli intervjuer, å skrive autografer.. Alle mine drømmer har kommet i oppfyllelse, og jeg hadde allerede levd ut alle mine drømmer før de skjedde, om det gir mening.

Men, det er også her mange tar feil, og det er også her "the secret" feiler med å gi gode poenger (i tillegg til at boken er skrevet på en kjedelig måte, med merkelige fonter og stygt design, haha). Du kan ikke bare sitte på rumpa og ønske deg ting, og så kommer de til å skje. Uansett hvor hardt du ser det for deg, og uansett hvor hardt du ønsker det, så kommer det ikke til å skje av at du ligger i sengen og drømmer deg bort. Det virker som om noen tror det, at du bare kan dagdrømme deg til suksess men slik er det selvfølgelig ikke. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg skal ta et eksempel med sport. Om du ønsker å bli verdens beste fotballspiller, må du tenke "jeg skal bli verdens beste fotballspiller, det finnes ikke noe alternativ". Hver gang du føler på en liten tvil, må du se for deg at du er verdens beste fotballspiller, hvordan det ville ha føltes å score mål i VM, hvor du skulle bo, hvor stolt familien ville ha vært av deg, etc. Og så må du tenke "hva ville verdens beste fotballspiller ha gjort NÅ?". Jo, verdens beste fotballspiller ville ha vært ute å trent, ikke sittet på sofaen og visualisert ene og alene. Du må gjøre valg som fører deg til målet ditt: trene mer, spise bedre, drikke mindre, leve rett og slett som OM du er verdens beste fotballspiller. Om du får dette printet inn i hodet ditt tar du alle valg i livet basert på drømmen din. 

Så, egentlig er det mest en teknikk for å motivere seg selv til å jobbe mot målene sine, for min del i alle fall. For meg fantes det ikke noe annet alternativ enn livet jeg har nå, fordi jeg ønsket det så sterkt - og derfor jobbet jeg også mot det. På dager hvor jeg føler meg demotivert er det fordi jeg ikke har noe nytt mål jeg klarer å se for meg. Et enkelt tips for å komme i gang kan være som følger: kle deg for jobben du skulle ønske du hadde. Jeg kledde meg som en blogger på skolen, for å si det sånn haha. Jeg hadde høye hæler, solbriller inne, extensions, solbrun hud.. Og skilte meg veldig ut. Men, det hjalp faktisk på motivasjonen, uansett hvor teit det høres ut.

Men, det jeg egentlig ville si: the secret handler mye om materialistisk lykke, du skal ønske deg ting og søke lykke i noe som ikke er på innsiden av deg selv. Jeg tror man egentlig aldri vil bli lykkelig av å ha en fin bil og mye penger, ikke av det alene i alle fall.. Det finnes mange fine bøker du kan lese om du ønsker å bli i kontakt med deg selv. Det er en enormt fin og givende reise å være på, når man innser at alt ordner seg. Og ikke bare det, man lærer seg bedre å håndtere kriser, problemer med venner og familie, kjærlighetsforhold blir bedre.. Ja, listen er lang. Jeg vil gjerne anbefale power of now og the munk who sold is ferrari for en enkel start ♥ Nå skal jeg begynne på Conversations with god, jeg skal gi en oppdatering på hvordan den er! 

åpne øynene

For noen måneder siden så jeg en dokumentar som satt meg ut. "What the health" heter den, og ligger på Netflix. Den provoserte meg, men det er helt ærlig nesten da jeg liker meg selv best. Når jeg er engasjert i noe på denne måten. Etter å ha brukt en drøy time på dokumentaren har jeg googlet rundt i flere timer, og jeg har SÅ lyst at dere skal se den. Men først, kan jeg komme med et par små fakta som jeg noterte meg underveis i filmen: 

- På et slakteri slaktes 250 kuer i timen. Dette gir 15 sekunder per ku.Ting går fort, noe som har ført til at det blant annet er spør av avføring i 90% av kjøttet som selges i dagligvarebutikker i USA. (norge har - i følge et par artikler jeg fant, halvparten). For å ikke snakke om spor av puss, og all antibiotikaen og hormonene man får i seg ved å spise kjøtt / meieriprodukter. Her er ikke norge noe annerledes.

- Å spise kjøtt er like kreftfremkallende som å røyke.

- Kun 6 - 10% av alle krefttyper kan overføres genetisk. Om så, så er det ikke en eller to kreftceller som er ille, men maten du spiser kan, og VIL booste disse cellene om du spiser feil (det vil si, for mye kjøtt). Som de fleste av oss gjør.. 

- Egg er såpass lite godt for deg at det nå i amerika ikke engang er lovlig å si i reklamer at det er sunt eller bra for deg med hele setninger. Så de må heller si "a good egg", det er ikke lovlig å si "good for YOU". 

- Ost er bevist avhengighetsskapende og trigger (i mye mindre skala) de samme områdene i hjernen vår som heroin gjør. Dette fører til at man vil ha mer og mer, uansett om man går opp i vekt og huden tar skade.

- Det verste er at alt handler om kun en ting - penger. Apotekene skal tjene penger, regjeringen skal tjene penger, og kjøttindustrien skal. Disse tre jobber ofte sammen. Altså, bare SE den dokumentaren, den er så bra! 


Det er trist at alt handler om penger. Både våre egne hoder, men samfunnet vi lever i. 

Ville du ha banket din beste venninne for 1 million? Ville du ha spart på en hemmelighet som gjorde et helt land syke med diabetes, hjertefeil, astma og kreft, om du hvert år tjente 10 millioner? Hva er prisen for våre verdier? Har moral en prislapp, og i så tilfelle - er da våre moraler egentlig ekte? Slik funker denne verden.. og det finnes kun en ting å gjøre: åpne øynene og ikke tro du ikke blir påvirket, still spørsmål og vær din makt bevisst. Innser du det, kan du ta steget videre og GJØRE noe. Om ikke for miljøet, om ikke for dyrene, men for din egen del.

rykter, gode råd, karriere ++

Det dummeste ryktet jeg har hørt om meg selv: at jeg hadde planlagt alt rasismehatet som kom på musikkvideoen selv. Haha, altså WOW! Så god på å planlegge er jeg faktisk ikke.. Eller at jeg spredte hevnpornobildet av meg selv. Og alle ryktene jeg har hørt om at jeg er gravid, hele tiden, er også ganske dumme. Vanskelig å velge bare ett rykte tydeligvis!

Noe jeg synes er skikkelig flaut: Alt kroppslig man ikke kan kontrollere. Om jeg - god forby - hadde sluppet en fjert offentlig eller sammen med noen hadde jeg blitt så flau at jeg sikkert hadde begynt å gråte. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg TAKLER det ikke. Jeg gjorde det da jeg og Joakim var i Nice, jeg ble så flau og han syntes det var HYSTERISK morsomt. Den historien har han fortalt til andre for å si det sånn.. Haha. 

Ett råd jeg vil gi 16 år gamle meg: Ro deg ned, pust med magen, og videregående varer ikke for alltid. Folkene som ikke engang ser på deg nå kommer til å prøve å være vennen din om et par år.

Det beste rådet jeg har fått: Følg magefølelsen! Den har alltid rett. Hjertet ditt kan lyve, hjernen din kan lyve, men ikke magen.

Jeg føler meg sterkest når: Jeg er omgitt av mennesker som elsker meg for den jeg er, og uavhengig av pengene eller tingene jeg har.

En sang jeg aldri blir lei av: national anthem - Lana del Rey. Den låten har jeg hørt på nesten daglig i et par år, den blir aldri gammel og jeg oppdager nye elementer ved den konstant.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Om jeg oppnår noe bra, feirer jeg med å: ta en middag med venner eller ligge på sofaen og spise potetgull samtidig som jeg ser gamle episoder av Kardashians. DA slapper jeg av! (favorittepisoden er da kim gifter seg med kris humphreys) 

Det beste komplimentet jeg har fått: Kanskje ikke et direkte kompliment, men når en person ser alle mine mørkeste sider, når jeg er urasjonell, når jeg er vanskelig og emosjonell, men likevel står ved min side og elsker meg. Det er et fantastisk fint kompliment, kjærligheten som er ubetinget. Ellers er det helt nydelig når dere som har lest boken min eller følger bloggen min sier at den har gjort dere sterkere. Da svever jeg på en sky en hel dag.

Noen sterke kvinner som inspirerer meg: mamma, de nære venninnene mine, Miley Cyrus og Dolly Parton.

.. fordi: de er sterke mot alle odds, står opp for hva de tror på og lar ingen endre dem. 

Når jeg holder på å få sammenbrudd er den første jeg ringer: pappa eller min boyfriend. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En ting jeg vet om kjærlighet: når det er rett, så bare vet du at det er rett. Kjærligheten er stor, og den er verdt eventuelle hindringer. 

Når jeg trenger å stresse ned: mediterer jeg, trener, går turen med hunden min i naturen (sett at jeg er hjemme i Harstad) eller møter venner for en god middag ute. Å lage to-do lister hjelper også. 

Det største øyeblikket i karrieren min: da jeg kjøpte leiligheten, at jeg kunne gjøre det med penger jeg hadde tjent selv var virkelig et stort øyeblikk - jeg velger å omtale det som et øyeblikk i karrieren, fordi leiligheten er et direkte resultat av all jobbingen jeg gjorde da jeg enda bodde hjemme hos foreldrene mine.

Noen ord å leve etter: bare hopp i det, alt ordner seg til slutt. 

 

dette har jeg på telefonen!

Jeg tenkte å gi dere et "personlig" innblikk i telefonen min, etter ønske fra flere lesere. I tilfelle noen skulle lure: jeg har iPhone 7 og er veldig fornøyd med den!

Låst skjerm og startside:

Telefonen min er ganske ryddig, og jeg har sortert alt inn i mapper etter kategori. Jeg har heller ingen uleste sms-er eller eposter, men på Messenger er det et sant helvete med over 600 uleste til enhver tid. 



Underholdning: 



🍍 Som dere kanskje ser har jeg appene til alle i Kardashian-familien, utenom Kim (som er rart, for hun er favoritten min). Appene koster rundt 30 kr i mnd per stk, og om dere vurderer å kjøpe og lurer på om det er verdt det: nei. Jeg må huske å avslutte disse, for jeg sjekker de sjeldent / aldri. Det er egentlig bare en oppsummering av alt de gjør på andre sosiale medier, som du kan se gratis.

🍍 D-play og Netflix bruker jeg for å se på serier. Netflix er favoritten fordi man kan gjøre serier og filmer offline, og det tar veldig kort tid. Anbefales! D-play lastet jeg mest ned for å se 71 grader nord da Henrik Thodesen og Sandra Lyng var med, og nå bruker jeg den aldri (men betaler, herregud). 

🍍 Foursquare er den beste appen når du reiser! Litt som en mer "hip" tripadvisor. Jeg og Joakim brukte denne flittig i Praha, jeg bruker den nå i Paris og skal bruke den igjen på neste ferie. Du får tips om spisesteder, nattklubber, ting å gjøre +++ i området nærme deg. Been er også en reiseapp hvor du skriver inn hver gang du har vært i et land, så regner den ut hvor mange % av verden du har besøkt. Jeg er på 11%.

🍍 Ellers bruker jeg Soundcloud og Spotify til musikk, og podcast-appen benytter jeg meg en del av. Der er mine favoritter Tusvik & Tønne, Pia & Psyken, Psykologen, Hva er greia med, Philosophize this, Filosofiska rummet og Uillustrert vitenskap.


Bilde og video:



🍍 Jeg redigerer alle bildene på instagram med appen VSCO. Den er gratis, og så kan du kjøpe filter underveis - noe jeg har gjort. Favorittfilteret er F2, og så skrur jeg "grain" ganske høyt på bildet. Giphy cam er også gøy for å redigere bilder, da får man en animert look slik som jeg har gjort på blant annet DETTE bildet. 

🍍 iMovie på telefonen er genialt om du vil redigere kjappe snutter til instagram, og rotate & flip er perfekt om du har filmet noe du vil legge ut som havner feil vei (åpenbart). 


Trening og meditasjon



🍍 Relax and sleep well var den første appen jeg begynte å bruke for meditasjon, men egentlig funker den best for soving. Jeg _elsker_ å sovne til denne appen og blir nesten litt trist når men session tar slutt, haha. Headspace er den jeg bruker daglig nå for tiden, og den vil jeg anbefale på det varmeste. I starten gjør du 3 minutter guidet meditasjon per dag, og så bygger det seg videre derfra. Helt perfekt om du vil komme inn i meditasjon!

🍍 Til trening bruker jeg appene Yoga Girl og Seven mest. Sistenevnte er favoritten, og om du har den appen er det aldri en unnskyldning å droppe trening. Øvelsene er varierte, motiverende og det er enkelt å henge med. 

🍍 De øvrige appene bruker jeg ikke så mye, og "olympus share" skal egentlig ikke ligge i denne mappen, den har bare havnet feil. Den skal åpenbart ligge på foto / video, for det er appen jeg bruker som selvutløser til kameraet mitt. Jeg flyttet på den nå! 


Praktisk


 

🍍 Til transport bruker jeg Uber (anbefales som faen), Ruter Billett og Flytoget sin app. Og mer er det vel egentlig ikke å si om saken, haha. Jeg håper ikke Uber blir lagt ned forresten, det hadde vært krise. Det er jo snakk om å gjøre det 100% ulovlig i Norge, og da må man begynne å ta taxi igjen, som suger :( 

🍍 Appen til BIK BOK er ganske grei å ha, ettersom man ofte får ganske store avslag på kjøpene man gjør der. Sist gang fikk jeg vel 50% avslag på et helt kjøp, det er jo ikke helt feil. Appen er gratis!

🍍 Rescue Djuice bruker jeg for å finne ut hvor jeg kan bytte inn ladestasjonen til iphonen min, for å få en ny. Dette er gratis! 

🍍 Kolonial er en online matbutikk slik at du slipper å gå på butikken selv men får varene levert rett på døren. Jeg handler derfra kanskje en gang i måneden om jeg skal ha skikkelig storhandel. 

🍍 Pollenvarsel bruker jeg for å sjekke når det er mest pollen i området jeg befinner meg i (jeg er allergisk), Brun og Blid er åpenbart for solarium (selv om jeg ikke har tatt det på en god stund), og Tromsø Parkering er for å betale parkering i Tromsø, haha.. Men jeg er jo ofte der, så greit å ha liksom. 
 


Sånn! Thats it, kom gjerne med flere ønskeinnlegg :) 

Her er sannheten

Her om dagen fikk jeg en kommentar som provoserte meg. Kommentaren var som følger. "Du burde være mer åpen om drama som skjer i livet mitt på bloggen, for det er noe man må gjøre om man er toppblogger". Vel, jeg beklager at blogglesere har fått et så forvridd syn på hva blogging handler om, men jeg forstår det jo også. Det fungerer dessverre slik at jo verre drama man klarer å lage rundt seg selv som person, jo flere klikk får man, og jo mer penger tjener man - i det korte løp. Det virker som om mange ikke helt har forstått at man en dag skal bli 30 år gammel, 40 år gammel, osv osv. Og hva skal man finne på da? 

Det skjer så klart mye spennende i mitt liv også som ikke handler om jobb. Jeg som alle andre har problemer med folk i omgivelsene mine, og jeg kunne ha skrevet masse overskrifter og laget drama rundt meg selv for å få klikk på bloggen. Men hvorfor gjør jeg det ikke? Fordi jeg er 22 år gammel, jeg er VOKSEN. Jeg, og de fleste andre bloggere i Norge er voksne mennesker som har et visst ansvar ovenfor både oss selv, men også eventuelle fremtidige barn, øvrig familie, venner etc. Jeg setter en veldig tydelig strek når det kommer til å dra andre inn i det jeg har skapt her.

Om jeg har et problem med noen, så tar jeg det opp med dem og prøver å finne en løsning. Jeg skriver ikke et blogginnlegg for å provosere eller skape oppmerksomhet - for HVA vil man med det? Om jeg er forelsket i noen eller har en greie med dem, så holder jeg det også mellom oss helt til man er sikker på situasjonen - for det tross alt finnes et annet menneske i det regnestykket, noen som kanskje ikke har et ønske om å være offentlig, og da respekterer jeg det. Jeg vil forøvrig ikke ha en kjæreste som ønsker å være på bloggen, det har jeg hatt før, og vi så jo alle hvordan det gikk. Det er poenget: ALLE SÅ HVORDAN DET GIKK. "Alle" ble dratt inn i mitt private, sårbare kjærlighetsdrama hvor jeg endte opp som en tapende part, fordi 1. jeg var den som ble såret, 2. alle fikk det med seg, 3. det var noe for folk å snakke om, samtidig som jeg satt hjemme alene og var lei meg. Ja, det var klikk på bloggen og drama rundt meg som person, men var det verdt noe i lengden? Absolutt ikke. Da exen min havnet i fengsel for å ha slått bestevenninna mi for eksempel, så nevnte jeg det aldri på bloggen selv om det sto skrevet om i media. Jeg visste at det ville vært en kortsiktig "gullgruve" for meg, hvor hvem vil ikke lese om hvordan det er å være i rettsak mot exen sin? Men det var vel da jeg begynte å ta noen steg tilbake og innse - på ekte - at ting på internett ikke forsvinner, og enkelte ting er bedre å takle på privaten med de man er glad i. 


Random bilde av meg og Dajana. 

Grunnen til at jeg ikke skriver om rumpa mi på bloggen for eksempel, er fordi det er MIN sak. Jeg vet ikke helt hva som er rett å gjøre, men det er uansett noe jeg ønsker å finne ut av på egenhånd. Hvilke komplekser jeg eventuelt har hatt, og hva jeg eventuelt sliter med nå, er min greie. Det er kanskje provoserende for noen, men det er ikke mitt ønske - hadde jeg ville provosere kunne jeg gjort det hundre ganger verre enn det jeg gjør nå. Istedenfor å bry seg om hvor stor rumpa mi er, så kan man vel for faen bry seg om litt viktigere ting - men nei, beklagelig vis, i denne Kardashian og sosiale-medier generasjonen er det viktigere å snakke om rumpa til folk enn å fokusere på seg selv og hvordan man selv kan ha det bra. Og det vet jeg jo, for åpenbart blir jeg påvirket også.  Det er viktigere å peke finger på at jeg - som tross alt er en normal person - også kan føle på presset og bikke under for det. Og så vil man jo gjerne klandre noen for alle sine problemer, og da er det greit å peke finger. Når har det noen sinne hjulpet noen? Om du føler deg dritt med ditt eget utseende og sier "ja, men det er fordi Sophie Elise ser ut på en viss måte", så ok: hvor fikk det deg å klandre noen andre for at DU føler deg kjip? Hva hjalp det? Man må fokusere på hvordan man skal hjelpe seg selv, og hvordan man skal klare å distansere seg fra det presset sosiale medier, andre personer osv legger på deg. For la oss si at jeg dør i morgen - hvem skal man da klandre? Da finner man noen andre. Og så noen andre igjen. 

Jeg føler det sier mer om andre enn om meg, for uansett hvor mye bra jeg gjør, og uansett hvor mye jeg skaper, ender jeg opp med å måtte snakke om de samme fuckings tingene: utseende. Og hva forteller DET unge jenter? Det forteller at du kan jobbe hardt som faen og stå på, men det har ingenting å si, for det er utseendet ditt som er spennende, tydeligvis. Om du har komplekser og har fikset på det, så er det hva du skal måtte konfronteres med til evig tid. Da jeg skrev bok, som forøvrig solgte 45 000, var på førsteplass i flere uker og fikk gode anmeldelser, hva måtte jeg snakke om i intervjuer? Silikon. Det er ikke silikonet mitt som skrev boka, det er meg. Det er ikke rumpa mi, puppene mine, leppene mine eller hva det nå måtte være som har fått meg dit jeg er nå, selv om det kanskje kan være enkelt for noen å påstå det. Det finnes tusenvis av jenter i Norge som har operert seg og ser ut på en viss måte, om det var oppskriften på suksess hadde vel alle hatt suksess. Sånn er det jo ikke.

Jeg er på et mye bedre sted enn jeg har vært noen sinne og føler absolutt at jeg er på rett vei, men har også mange helt forferdelige dager hvor jeg hater meg selv, og ikke minst utseendet mitt. Som dere alle vet, så har jeg slitt veldig mye med komplekser over eget utseende og enkelte dager og perioder er verre enn andre. Jeg har hatt perioder hvor jeg føler meg helt tipp topp, hvor det føles helt fantastisk å for eksempel ha gått opp i vekt, ikke bry seg så mye om utseendet osv, og så kommer det en knekk hvor jeg føler meg ekkel og jævlig. Slik er det for alle, regner jeg med. Jeg er et menneske i utvikling og takk Gud for det, men  jeg har lært at alle disse problemene mine er mye enklere å løse om jeg dealer med det på privaten, og ikke tar det med hele Norge, kun for å få et par klikk på bloggen i bytte mot å hore ut sjelen sin på internett. 

Ah, dette ble sikkert veldig rotete og teit, og jeg fikk ikke frem noen poenger. Sannheten: jeg blir mye mer lei meg av kritikk og stygge kommentarer nå, enn hva jeg ble før. Egentlig skulle jeg ønske folk aldri tok meg seriøst, da hadde det vært så mye enklere. Da alle andre hadde lave forventinger til meg, så følte jeg at jeg måtte bevise noe. Nå er det mer sånn.. folk vet at jeg er relativt oppegående og det plager meg litt, for da MÅ jeg si de rette tingene hele tiden. Og alt jeg har skrevet her nå er sikkert veldig feil, men det får bare være. 

BYYYYE. 

livet uten alkohol - oppdatering!

Jeg tenkte jeg skulle oppdatere dere på hvordan livet uten alkohol er så langt! Jeg har nå vært uten et par uker hvor jeg ikke har tatt en eneste drink, ikke øl, ikke vin.. Ingenting. Jeg kan gjerne oppdatere dere underveis også i prosessen, om dere vil? Forhåpentligvis motiverer jeg andre i samme slengen! 

💃🏽 Det mest krevende er uten tvil hvordan andre rundt meg takler det. Jeg merker at venner og bekjente holder mer tilbake rundt meg, og ikke inviterer meg til ting på samme måte som før. Dette er jo ikke for å være kjip fra deres side, jeg forstår det skikkelig godt, man blir automatisk en "festbrems" i andres øyne når man ikke drikker. Men det går helt fint, det kommer nok en balanse på det etterhvert.

💃🏽 Jeg har fått mye mer tid til ting jeg liker å gjøre, som for eksempel trene, lese, være i mitt eget selskap, sove godt.. Det er så fint! Om man fester et par ganger i uken går det ekstremt mye tid til forberedelser, selve festingen, å føle seg dritt dagen etter etc. Timer man kan bruke på så mye annet - så jeg prøver heller å tenke på alt jeg får, istedenfor alt jeg "mister". 


 

💃🏽 Så langt har jeg vært både DJ, vært på festival, på konsert og på fest uten å drikke, og jeg har det akkurat like gøy som før. Pluss jeg våkner opp dagen etter og føler meg helt tipp topp. Jeg har allerede mistet veldig mye vann i kroppen og ser derfor slankere ut, selv om jeg ikke tror jeg har gått ned i vekt siden jeg sluttet, det var heller ikke poenget med å slutte. Men man blir litt "blubbete" i kroppen av å drikke alkohol, og spesielt rundt magen for min del (oppblåst). Jeg spiser også sunnere, fordi dagen derpå eller som nattmat er det fort gjort å spise pommes frites, burger (vegetar for min del, relax) eller godteri. For ikke å snakke om det økonomiske! Nå tar jeg beina fatt og går, eller hopper på bussen. Da jeg festet ble det alltid taxi eller uber. Kanskje jeg skal regne over hvor mye penger jeg har spart når året er over? Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye jeg har brukt. 

💃🏽 Jeg savner ikke alkohol i det hele tatt, og har ingen tanker som "nå gleder jeg meg til å begynne igjen". Jo lengre jeg går uten, jo fjernere blir det å skulle starte. Enn så lenge er det jo bare en "midlertidig" greie, men man skal ikke se bort ifra at den kommer til å vare en stund. De unntakene jeg kan se for meg å gjøre i fremtiden er på ferie, men å drikke her hjemme har jeg hverken lyst eller behov for. Jeg forstår likevel at andre gjør det, og synes bare det er hyggelig om folk koser seg. 

💃🏽 Det er helt fantastisk å ikke ha så mye angst over alt mulig. Det er jo vitenskapelig bevist, alkohol bygger opp under angst og spesielt dagene etter. Om man generelt sliter med angst er det ikke bra å drikke, og det gjør jo jeg. Eller, jeg er i alle fall veldig i faresonen for å slite mye med det, med mindre jeg tar steg for å passe på meg selv. Og det gjør jeg nå! 

Takk for at dere er så snille om denne avgjørelsen, det setter jeg skikkelig stor pris på :) 

10 spørsmål og 10 svar

Hva er egenskapen du setter mest pris på ved deg selv? 
At jeg er så uredd. Jeg tør å ta sjanser og om jeg får en mulighet (som føles rett for meg og karrieren min) så tar jeg den, uten å tenke på hva andre kanskje mener. Jeg gir rett og slett ganske faen, på de punktene hvor det er greit å gi faen. Jeg tror ikke jeg får så mange flere muligheter enn andre, men jeg bare griper de jeg får og går inn 100% hver gang. Jeg har gjort mye jeg tenker tilbake på som kleint og unødvendig (for eksempel Masterchef, hehe) og det er noe jeg ikke ville ha gjort om, fordi det ikke får meg noen vei. Så der har jeg absolutt utviklet meg å et par år, jeg tør å si ifra og vet å følge magefølelsen. Noe jeg også setter pris på!

Bade i havet, eller plaske i basseng? 
Jeg er veldig fascinert over og glad i havet og alt livet som finnes der, men samtidig livredd for det. Jeg er ikke redd for hai eller andre fisker, men jeg er redd for å tråkke på noe ubehagelig eller plutselig oppdage Gud vet hva.. Så uten tvil basseng, selv om jeg egentlig ikke er så glad i å bade generelt sett. Jeg har vært på flere ferier til utlandet i år, men faktisk ikke badet en eneste gang, så vidt jeg husker. Jeg holder meg på land.


 

Hvem snakket du med sist på tlf?
Jeg er jo i Paris akkurat nå alene, men i kveld får jeg besøk av en gutt. Som for ærlighetens skyld er en gutt jeg har en greie med, og liker godt. Så vi snakket i telefonen fordi han er i leiligheten min akkurat nå, og måtte huske å ta med et par ting jeg hadde glemt. Speaking of så har jeg kjempenoia for å ha noen i leiligheten min når jeg ikke er der, håper jeg har klart å gjemme alle spor for hvor jævlig jeg faktisk er, hehe. 

Hvor mange puter har du i sengen? 
6! Men jeg har kun en pute jeg faktisk bruker, de andre liker jeg ikke. Så de står egentlig kun der til pynt, eller fordi jeg ikke har noen andre steder å legge dem. 

Foretrekker du å ringe eller sende sms? 
Jeg liker i teorien best å sende meldinger, men jeg får alltid en bedre følelse inni meg av å snakke i telefonen. Man får frem poenget sitt på en bedre måte, bedre flyt i samtalen, man kan sitte igjen med noe etterpå, osv osv. Men jeg ender alltid opp med å sende melding likevel, og er ikke den type person som snakker i timevis med venninner. Jeg og Joakim snakker for eksempel helt EKSTREMT mye over melding, og om det går en halv dag uten å høre fra han blir jeg nesten bekymret, så glad er jeg altså i det mennesket.

Hvilken dessert er din avoritt?
Jeg er som nevnt tidligere avhengig av Creme Brulee (og klarte sikkert ikke skrive det riktig nå engang?), men det som er så rart, jeg liker ikke topplokket på den desserten, kun innholdet. Jeg spiser det cirka hver dag. Nå må jeg jammen ut å spise det en gang til, lol. Brownies og is er jo den soleklare favoritten igjennom mange år, så når min rare avhengighet for Creme Brule (?) går over, så er nok dette klassikeren.





Hva er planen din for dagen?
Jeg skal dra på L´avenue, et spisested i Paris som jeg liker godt for å få i meg noe mat. Etter det tenker jeg å vandre bort til Eifeltårnet alene og sette meg der en stund (om været tillater det), så videre på Sephora og shoppe litt sminke. Det er obligatorisk når jeg er i utlandet! Så tenker jeg å dra til Peninsula Paris, et hotell som også har veldig god mat. Det er skikkelig deilig å være alene, selv om jeg gleder meg til å få besøk så klart.

Øl, vin eller drinker?
Jeg drikker jo ikke for øyeblikket, men tidligere drakk jeg mest bare vin - rød eller hvit, det spiller egentlig ikke så stor rolle, det kommer an på anledningen og eventuelt hva man spiser. Men rødvin er definitivt mest kos og litt mer "romantisk" på ett vis, og hvitvin ble mer om jeg skulle feste. Øl lærte jeg meg nylig å drikke men da bare raper jeg hele tiden og får oppblåst mage, hehe. Og drinker er jeg heller ikke så stor fan av, det blir for mye "greier" for min smak.

Hvor sosial er du?
Jeg liker å være med folk, men jeg henter energi av å være alene. Jeg er en sosial introvert med andre ord, haha. Jeg kan også bli stresset om det er mange folk som "kjemper" om oppmerksomheten, da trekker jeg meg litt tilbake og blir ukomfortabel. Jeg er med andre ord ikke den som skriker høyest eller vil ha mest oppmerksomhet, derfor kan enkelte gjenger være litt slitsomme. 

Hva er ditt drømmereisemål? 
Etter at jeg så dokumentarfilmen "chasing coral" fikk jeg veldig lyst til å reise til Australia å dykke ved The Great Barrier Reef, for å forhåpentligvis kunne sette mer lys på tematikken (som er så alvorlig og rammer oss alle). Jeg satte pappa på saken og forhåpentligvis får jeg til en tur med han, det er ikke noen jeg heller vil oppleve det med. :) Ironisk fordi jeg er redd for havet, men når man dykker kan man jo faktisk se, og da går det liksom greit. 

Sist gang jeg snorklet, looooool!!!! I Florida. 




Jeg fant denne listen på bloggen til Stina, så takk for at jeg fikk "låne" den 💗

 

 

 

 

hvorfor jeg ikke skal drikke alkohol ut året

Jeg har aldri vært en person som drikker alkohol alene, jeg kunne ikke funnet på å ta et glass vin i mitt eget selskap fordi jeg har så sinnsykt lyst på alkohol, og jeg har heller aldri vært en person som skal være lengst ute, drikke mest og ikke kan gå glipp av en fest. Jeg har aldri tenkt at jeg har et akutt behov for alkohol eller kjent noen avhengighet til det, og frem til jeg ble 20 hadde jeg faktisk kun vært på byen et par ganger, og aldri på etterfest. Men, for litt over ett år siden - da jeg ble singel - endret drikkevanene mine seg fra å være alkohol et par ganger i året, til å bli flere ganger i uken. Dette kom av at jeg ble med ut på eventer, middager og fester som jeg ellers ville ha droppet, og hver eneste dag var det noe nytt å gjøre. Jeg fortsatte å være den personen som gjerne dro hjem først, men jeg elsker å være sosial og ble likevel med på noe hver dag. Om du har et høyt tempo med mye jobb og tidlige morgener, og da i tillegg skulle feste flere ganger i uken.. Det sier seg selv at det ikke er noe særlig for kropp og sinn. 

Jeg trodde kanskje at fest, og et veldig bredt sosialt liv var det som skulle til for meg. Det var hva jeg trengte for å føle meg hel. Å bli kjent ga meg jo ikke den "helhetlige" følelsen jeg hadde trodd, som om jeg jaktet på noe som ikke fantes, da var kanskje et bredt sosialt liv og å være litt "yolo" løsningen? Og jeg skal ikke legge skjul på, jeg er introvert og den ekstra selvtilitten man får av alkohol har vært digg. Men da kompenserer man for noe som absolutt går ant å løse, men ikke ved å skjule det under alkohol. Det siste året har jeg vært på en litt annen type reise for å finne meg selv: meditasjon, mindfullness, utforske mitt eget sinn og min egen kropp på en annen måte. Jo dypere jeg har kommet inn i det, jo mindre lyst har jeg hatt på alkohol. Plutselig en kveld tenkte jeg bare "nå vil jeg faktisk ikke ha mer". Kroppen min føles så utrolig mye bedre nå, og ikke minst sinnet mitt, og dette er etter en veldig kort periode. 

Jeg har ikke satt noen tidsperiode for hvor lenge jeg skal være uten alkohol. Dette er ikke noe "tvang" jeg legger på meg selv og jeg kan forøvrig drikke når jeg vil, men jeg er også lei av å tenke at jeg KAN slutte, uten å gjøre det. Jeg har tenkt ut 2017 i første omgang, så får jeg se etter det. Jeg vil gjerne feste og er mer enn gjerne med på det sosiale, selv om jeg allerede merker at det er ubehagelig når jeg sier "jeg drikker ikke i kveld" og folk bare "men hva FAEN hvorfor ikke!" og så er det som om jeg setter en brems på hele festen. Jeg forstår dem, da. Jeg liker heller ikke å drikke når andre er edru rundt meg. Men da kan jeg heller stille som sjåfør / passe på andre / danse uansett, hva enn. Sosialt liv vil jeg jo ikke gi opp, hehe. 

Dette er noe jeg ikke helt har klart å se tidligere men som har blitt veldig klart nå: jeg kjenner veldig mange "funksjonerende alkoholikere". Det vil si, folk som drikker 5-7 dager i uken, gjerne full flere av dem, men likevel kommer seg på jobb og har et normalt liv. Denne livsstilen funker kanskje for mange, men den funker ikke for meg. Det var egentlig litt hardt å innse, jeg er i en bransje som er veldig gøy og mye som skjer, og å observere andre sitt liv fikk meg til å tenke "hvordan klarer de alt det der, og ikke jeg? Feste hver dag, men likevel jobbe, trene, lage middag og se freshe ut?" Jeg har alltid klart å gå på jobb og gjøre det jeg skal, men jeg har ikke vært i kontakt med meg selv, ikke fått trent slik jeg ønsker, ikke hatt de matvanene jeg ønsker, osv osv. Jeg vet jeg er smart, engasjert, lidenskapelig og drømmende, men alt det blir svekket når man fjerner seg fra seg selv. Om dere skjønner? Og det er det ingen fest som er verdt. 

Jeg begynte å sette regler for meg selv, som for eksempel "jeg skal kun drikke når det skjer noe spesielt", men "noe spesielt" skjer jo SÅ ofte! Eller "jeg skal kun drikke på middager", men det er jo også en del. Eller "jeg skal kun drikke når jeg er DJ" og da tenker man sånn "åja men nå er det jo en bursdag / innflyttningsfest / jeg har gjort noe bra, så da kan man ta seg ett glass" og slik fortsetter det. Som sagt, jeg kan godt begynne å drikke igjen men da tror jeg livet mitt må være en del roligere og uten så mye gøy som skjer, eller eventuelt at jeg lærer meg å bare si ja noen ganger og ikke hele tiden. Og akkurat nå er det greit å være 100% uten. 

Jeg merker at jeg føler meg som en nerd som skriver dette og at jeg er livredd for å ikke bli invitert på ting lengre, men det håper jeg ikke skjer. Uansett, jeg ville bare fortelle dere og forhåpentligvis mister jeg ingen venner på veien, haha. Da får vi heller møtes om en stund. Så NEI jeg er altså ikke gravid som noen trodde, jeg er bare på et fint sted i livet og jeg har aldri vært så trygg og rolig i meg selv før. På ekte. Og det føles bra :) 

den verste perioden i mitt liv

De siste ukene har jeg fått rekordmange meldinger fra unge følgere som sier de sliter med eksistensiell angst. Dette er noe jeg har skrevet om på bloggen et par ganger tidligere, da jeg er den eneste av alle jeg kjenner som har slitt med det samme. Å skrive om det ble mitt utløp, og jeg hadde helt ærlig ikke trodd noen ble å kjenne seg igjen. Dessverre gjør mange det ser jeg nå, og alle føler seg like alene.

Jeg har lært nå at det ikke heter "eksistensiell angst" (i mitt tilfelle), men derealization disorder. Dette er noe jeg er nødt til å leve med resten av mitt liv, men heldigvis føler jeg at tilstanden min er 95% under kontroll, og jeg merker kun noe til "sykdommen" i veldig svake øyeblikk, som når jeg ikke har fått nok søvn, er psykisk utmattet eller ikke tar godt nok vare på helsen min. 

Jeg kan prøve å forklare: eksistensiell angst er når du er stresset over livet ditt, fremtiden, redd for å dø, lurer på hva som er din mening i livet etc.

derealization disorder: når du føler du observerer deg selv fra ute av din egen kropp, og/ eller du har en følelse av at ting rundt deg ikke er ekte. Jeg følte hver dag i flere måneder at hele verden var en illusjon som når som helst kunne bli brutt ned foran øynene mine, og i perioder var det så ille at jeg ikke klarte å gjøre annet enn å bare ligge i sengen med dynen over hodet, uten å få inntrykk fra verden utenfra. Å se seg i speilet klarte jeg heller ikke, det var skummelt og ubehagelig. Jeg syntes mennesker så ut som rare dyr, og til og med min egen familie var vanskelig å se på. Dette var så klart utrolig forstyrrende for meg, og jeg følte jeg var i en slags tåke / drøm hele tiden. Ofte følte jeg også at jeg var med i et videospill, haha. Det er veldig rart å tenke tilbake på nå.. Det føltes nesten også som deja-vu, bare konstant. Den ekle følelsen i kroppen. 

Jeg tror de fleste har kjent på denne følelsen (eller noe lignende) i små øyeblikk, men for meg og mange andre var det hver dag, hele tiden. Jeg våknet opp hver morgen og lurte på hvordan jeg skulle klare å ta meg igjennom dagen som et normalt menneske, og det var akkurat som om vi lever i en boble hvor jeg hadde klart å "bryte ut" av den boblen med "uhell", og at jeg følte på en følelse som ikke var helt min. Dette er helt fjernt å forstå for de som ikke har opplevd det selv, noe jeg forstår.

Jeg tror det ble trigget av at jeg en dag fikk en følelse av at jeg forsto meningen med livet. Hva det var kan jeg ikke forklare, for det var ikke en tanke - det var en følelse. Istedenfor å gjøre meg glad ble jeg veldig redd, og jeg så plutselig meg selv utenfra. Bokstavelig talt, synet mitt ble flyttet til andre enden av rommet og jeg kunne se meg selv stå midt på gulvet på treningsstudioet. Det var en utrolig ekkel opplevelse, og jeg følte nesten at jeg hadde nådd en "høyere makt" som ikke var ment for meg. På dette tidspunktet var jeg ikke spirituell i det hele tatt, og jeg kunne ikke forstå NOE av det som skjedde med meg. Så var helvete løs, og den ene tanken utløste den andre, som til slutt ble en spiral av tanker som varte i flere måneder. 

Jeg var ekstremt psykisk og fysisk utmattet da jeg fikk derealization disorder, og det kom fra ingen steder en dag jeg var på trening. Jeg hadde sovet lite over en lang periode, stresset med trening, hatt kjæresteproblemer, følt meg fæl og så plutselig smalt det og gjorde livet mitt hundre ganger vanskeligere. Jeg har hørt om folk som har fått lignende opplevelser i en psykose eller etter et traume, men i mitt tilfelle er jeg nok for det første veldig genetisk anlagt for å få angst, og for det andre var jeg veldig sliten og i en fase hvor jeg tenkte mye på universet, så mye dokumentarer med konspirasjonsteorier etc. 

NÅ har jeg det bra, og jeg har egentlig ingen oppskrift på hvordan det ble bedre, noe som er frustrerende for jeg vil gjerne hjelpe andre som har det likt. Jeg er ekstremt stolt av meg selv som kom meg igjennom det, for det var faen meg den verste og rareste perioden i hele mitt liv som jeg følte meg helt alene om å gå igjennom. Jeg kan kjenne på det nå og da, kanskje en gang i måneden eller oftere i perioder, men det er helt holdbart siden jeg for det meste har et normalt liv. Jeg anbefaler å se DENNE filmen, og lese kommentarene under. Da får man forklart det nærmere, men det er kanskje vanskelig å forstå om man ikke har vært der selv. Jeg kjenner meg igjen i alt han sier (bortsett fra hvordan han fikk "sykdommen"). 

Men! Nå er jeg faktisk glad jeg har hatt den perioden av livet mitt. Jeg ble sterkere og tryggere i meg selv, og har kommet til et helt nytt nivå av forståelse for andre mennesker, men ikke minst forståelse for hvem jeg er. Jeg vet at dette sikkert er veldig rart å lese for noen som ikke har hatt det sånn, men jeg tror også det kan hjelpe for noen som er veldig "lost" akkurat nå. Vit at det blir bedre!!! Og se gjerne DENNE videoen også, som har mange gode tips for en healingsprosess. Lykke til!! 

vi skal prate til vi dør

Det sa stopp. En plass på veien satte jeg opp en vegg, som skulle beskytte meg fra alt utenfra. En slik vegg, som endte opp med å ødelegge meg, for jeg ble beskyttet fra mine egne følelser. Følelser har vært det som holder meg gående. Jeg er et følelsesmenneske, og har pleid å føle alt så sterkt. Men så skjedde det noe. 

I fjor ble hjertet mitt knust. Det var lenge veldig sårt og vanskelig for meg, men nå, som jeg sitter her i sengen min alene, vet jeg at jeg er 100% over det. Det er ikke noe kjærlighet der, det er ikke noe håp meg prøver å overdøve, men kanskje viktigst - det er ikke noe hat. Det er total likegyldighet, og det er godt. Det finnes ikke en eneste liten del av meg som håper på melding, slik jeg gjorde hver eneste dag i hele fjor. Tanken om å hoppe opp fra sengen for å kunne løpe til han, om så bare for å møte han i fem minutter, den viljen er ikke der lengre. Og den viljen tar virkelig knekken på en person om den ikke er gjengjeldt.


 

Kjærlighet kom alltid veldig enkelt for meg. Ble jeg forelsket i noen, så ble det gjengjeldt. Tanken på å bli helt hodestups i noen som likte meg - men ikke likte meg godt nok - den virket så fjern. Hvordan kunne det skje med folk? Hvor dumme og naive er folk, egentlig? Slik tenkte jeg. Men så havnet jeg der selv. Skikkelig dypt, hardt og intenst inni det.

Jeg er glad jeg fikk den erfaringen, for det er vel noe alle burde gå igjennom. Den fasen hvor man overanalyserer alle små signaler, og tror, håper og lager unnskyldninger på vegne av et annet menneske. "Han liker meg, jeg vet det. Han er vel bare sliten. Han har mye å tenke på. Han klarer bare ikke vise følelser". Men nei, liker noen deg, så vet du det. Vil noen være med deg, så er de det. Det er faktisk så smertefullt enkelt, og man fortjener mer enn å leve i en fantasiverden, inni en boble som blåses opp, og så sprekkes hull på annenhver dag.

Jeg har aldri vært den type jente som løper etter gutter som ikke vil ha meg. Spiller noen spill med meg, vet jeg allerede at jeg er over dem. Da føler de at de må bevise noe, være "han kule" som ikke svarer på melding, rett og slett fordi personligheten deres ikke er nok å lene seg på. De må spille på ubesvarte anrop og ubesvarte meldinger for å få en jente, og det funker ikke på meg. Det er jeg glad for. Den fasen av livet er jeg over. Husk på det: om noen spiller spill med deg, så har du dem allerede. Du orker ikke spille spill med noen du ikke bryr deg om.

Jeg er glad for alt som skjedde i fjor. Hver eneste opptur, nedtur og detalj. Enhver person du møter gir deg noe som du tar med deg videre, og det er så viktig å være rundt rett mennesker. De jobber alle med å deg til den du blir til slutt. Du har sikkert hørt det hundre ganger før, men jeg sier det igjen nå, og forhåpentligvis tar du til deg ordene. Du blir formet av forholdene du har, både romantiske men også med venner - til det bedre, men også til det verre. Jeg gikk lenge og følte meg uverdig, og aksepterte det jeg fikk, fordi det hadde jeg blitt vandt til. Vandt til å kjempe for så lite. Vandt til å gi mye, men få lite igjen. Det er et enkelt mønster å låse seg inn i, og vanskelig å bryte ut av. Men det går, og jeg klarte det.

Det er aldri lett å være åpen og ærlig om følelsene sine, spesielt ikke ovenfor noen man liker. Det er fort gjort å falle inn i den der med å spille vanskelig, for å beskytte seg selv, eller for å virke kul. Men jeg kommer ikke til å gjøre det fremover, og jeg har ikke gjort det på lenge heller. Jeg er sterkt og selvstendig, og jeg er nå mer rolig i meg selv og vet at om det skjer, så skjer det. Jeg orker ikke å pushe på hverken den ene eller den andre veien. Og det føles så fint!

Det er spennende å tenke på at jeg ikke aner noe om hvordan livet mitt kommer til å ende opp. Hvem holder hånden min når jeg er gammel? Kommer det i det hele tatt til å være noen? Jeg gleder meg. Jeg gleder meg til å prate med ham. Vi skal prate til vi dør. For det er tross alt det viktigste, og snakke, når man er så heldig å ha noen å snakke med som forstår. Og det er ikke så mange som forstår meg. Men de som gjør det.. Ah. 

jeg har ikke vært så personlig på lenge

Dette innlegget er litt vanskelig å skrive, men samtidig godt. Vanskelig fordi jeg ikke engang klarer å snakke til folk som faktisk kjenner meg om følelser, men godt fordi å skrive er det eneste jeg klarer. 

De siste månedene (året?) har jeg gått rundt og følt absolutt ingenting. Hverken glad eller trist. Det høres kanskje ut som en luksus å gå rundt å være nøytral, og tidligere ville jeg sikkert ha gitt mye for å være et "kaldt" menneske som bare sklir igjennom livet uten oppturer eller nedturer. Tenk så deilig å ikke føle noe? Slippe å styre med masse følelser? Der tok jeg feil gitt.

Her om dagen fikk jeg et ganske stort og spennende jobbtilbud - det er snakk om en massiv opplevelse for min egen del, ganske mye penger og selvutvikling på et høyt nivå, i tillegg til masse eksponering for det norske folk. Vanligvis - altså for et par år siden - ville jeg ha skutt i taket av en slik beskjed. Jeg ville ha grått av glede. Men istedenfor svarte jeg bare "ok". Det er ikke at jeg ikke setter pris på det, men det er bare et punkt som sjekkes av på en liste og så går man videre til neste ting. La oss si at jeg hadde vært forelsket i noen og den personen ikke hadde likt meg tilbake, responsen hadde vært "ok" da også. For det hadde vært OK. Jeg hadde ikke følt noe på det. De største oppturene og de største nedturene, bare "OK da går vi videre" og så har jeg ikke visst hva jeg har gått videre til engang. Enda et punkt på en liste som sjekkes av, uten å helt innse at alle disse punktene er selve livet.

Jeg har grått to ganger i hele 2017. Den ene gangen da vennen min døde, og den andre gangen da jeg virkelig tenkte på det et par uker etter. Det var på en måte godt, for jeg var (og er) helt knust over den situasjonen men tillater meg ikke å føle på det.. Det er rart, for tidligere gråt jeg hele tiden. Jeg tror jeg var mer glad før også. Det er så klisje og si, men det er som selve "reisen" er mer spennende enn målet. Når jeg jobber for at noe skal skje, føler jeg mye mer på små seire underveis. Da jeg skrev boken føltes det bra å ha skrevet et godt kapitel. Men å faktisk gi den ut? Da følte jeg ingenting. Jeg visste jeg burde være glad, og da journalister spurte meg hva jeg følte måtte jeg lyve å si at jeg var glad og lettet og stolt. Egentlig følte jeg ingenting og tenkte på når jeg skulle spise neste måltid, sånn cirka. Hodet mitt var i alle fall et annet sted. På vei mot neste oppgave.

Så her personlig har jeg ikke vært på lenge på bloggen, men: det kan vel ha noe med å gjøre at jeg var så ulykkelig forelsket i fjor, og enhver følelse var avhengig av responsen jeg ikke fikk. Om han viste interesse, var jeg glad. Om han ikke gjorde det, var jeg trist. Så alle følelser utenom den bobla passerte bare forbi. Boken. Bloggen. Jobb. Penger. Det betydde ikke noe å være likt av så mange når den ene jeg virkelig ville skulle like meg, ikke brydde seg noe særlig. Og så følte jeg meg så teit som ble opphengt i en så basic greie. Altså, hvor standard er ikke det å bli forelsket i noen nesten utelukkende fordi man ikke får personen?? Jeg hadde aldri gjort det før, men brått var jeg der.  Så har det kanskje bare hengt igjen siden da, selv om jeg ikke har det sånn lengre. At følelser ikke føles som følelser lengre. Og så har jeg blitt så nummen. Ender opp med å gjøre dumme og slemme ting som ikke passer meg og den jeg er - sånn egentlig - kun fordi ingenting spiller noen rolle.

Aja, det var godt å skrive fra seg litt. Forhåpentligvis forstår noen <3 

dette holder meg våken om natta

Jeg får ikke sove.

Det er ikke kjærlighet som holder meg våken om natten. Det er ikke jakten på den perfekte sovestilling, dyna som ikke har den perfekte temperaturen eller en venninne som snorker ved siden av meg. Det er ikke tankene om hva jeg burde gjøre i morgen, boka som egentlig burde ha vært skrevet mer på eller avtalene jeg kanskje glemmer. Det er ikke Charlie som knurrer til zebra-bamsen sin i stua, det er ikke regnet som pisker mot vinduet og det er ikke meldingen jeg ikke fikk svar på. 

Jeg får ikke sove.

Hjertet banker så hardt at jeg kan kjenne min egen puls i hodet. Jeg har lært meg meditasjon, sånn halvveis. Jeg prøver å trekke pusten dypt, kjenne min egen pust i magen. Se for meg at hver tanke er en sky, jeg lar den passere. Enda en tanke kommer, la den passere. Jeg glemmer det kjapt, og blir dratt inn i mitt eget kaos av bekymringer.

Jeg får ikke sove.

Selv når jeg drømmer, våkner jeg flere ganger per natt. Jeg drømmer at løper etter meg, i samme hus hver gang. Hver gang i huset jeg bodde i for ti år siden. Hvorfor akkurat det huset, i hver eneste drøm? Med bankende hjerte og klamme håndflater våkner jeg, og det forteller meg at jeg - nok en natt - har blitt tatt igjen. 

Jeg får ikke sove.

Mitt eget liv kan være fantastisk, men så lenge det finnes noen der ute som lider, klarer jeg ikke ha det bra. Jeg klarer ikke å slippe sorgene jeg har på vegne av andre. Jeg ser på fæle dokumentarer og filmer, så gråter jeg for at jeg ikke får gjort noe - eller klarer å gjøre nok. Verden er kald og kynisk, og det er kun en ørliten prosent av verden og mennesker jeg faktisk liker. Jeg skulle ønske det var noe som var enkelt å fikse som holdt meg våken. Jeg bekymrer meg for hele verden, hver eneste natt. Og hver dag. For dyr, mennesker og miljø. Hvorfor bryr jeg meg så mye om slike ting? Og hvorfor føler jeg meg så ofte alene om å bry meg? 

Om jeg sier "jeg sover ikke fordi jeg tenker på global oppvarming // dyreplageri // krig // atomkrig // mobbing // gamle mennesker uten familie // at jeg ikke bruker stemmen min til bra nok ting // min stadig synkende samvittighet" så tror alle jeg kødder. 

Herregud som jeg skulle ønske jeg kødda, og bare seilet igjennom livet uten å bry meg. Det er så fuckings slitsomt, og jeg føler meg som verdens teiteste nerd som har det på denne måten. At jeg går rundt og er trist og bekymrer meg over ting jeg ikke kan gjøre noe med uansett. Og så faller mitt eget liv i fra samtidig. Men akkurat det, det bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg liker når livet mitt er kaos, for det er enklere å sove da. Mindre tid til å tenke på de store tingene.

Natta. 


 

 

du er ikke deprimert om du er litt trist en dag

Jeg vet ikke hva jeg skal si. Egentlig bør jeg ikke si noe, men jeg klarer ikke la være. 


Foto: Mariann Vik 
 

Angst og depresjon. Den nye influensa. Eller la oss heller kalle det "angst" og "depresjon", de to utrykkene har nesten blitt en fancy greie å ha, som det lille ekstra man trenger for å være spennende i samtaler. Jeg observerer hvordan den ene etter den andre bretter ut om psykiske problemer, så lett og ledig på middagsselskaper som om det var den minste tingen i verden. Kanskje noen av dem sliter, hva vet vel jeg - men jeg vet at ikke alle gjør det. Dont get me wrong, jeg er helt for åpenhet i samfunnet og at vi skal snakke om ting - men ofte snakker vi om ting som ikke er reelle, men en fantasi for å virke mer spennende, eller som et mer "torturert" menneske.

Jeg kan vel egentlig kun snakke på vegne av meg selv (jeg sliter enda med angst men det er kjempelenge siden jeg har vært deprimert), og ettersom begge deler er arvelig - så sliter også en del familiemedlemmer med samme greie. Det former deg som menneske og utgjør en stor del av hverdagen din, og tro meg - det er ikke noe man vil ha. Når man har angst eller depresjon, så kontrollerer det livet ditt. Det er ikke slik at man er deprimert om man er trist en liten periode, for det er normalt å ikke ha det fantastisk hele tiden. Du er ikke trist når du har depresjon. Du går fem hakk dypere enn som så, og det er et sted ingen ønsker å være. 

Det samme med angst, og panikkangst. Jeg har fått så kraftige angstanfall at jeg har havnet på sykehus flere ganger, fordi jeg har trodd jeg skal dø. Jeg har hatt perioder hvor jeg ikke klarer å gjøre enkle ting som å ta bussen, henge med venner jeg vanligvis ville følt meg trygg på, eller blogge som normalt. Fordi det er skummelt. Du har ikke angst om du er litt redd for terror og krig, for det er vi alle. Det kalles å være litt småredd eller bekymret, og det er ethvert menneske. Det er kanskje lett å avfeie det  å si "ja men alle opplever angst ulikt", og ja - det finnes ulike typer angst. Du kan ha dødsangst, panikkangst, eksistensiell angst osv, men det er ikke slik at å være litt redd for å stryke på eksamen er angst. Jeg tror enhver jævla person er redd for å stryke på eksamen og det kalles å være menneskelig, ikke å være psyk. 

Det faktisk finnes mennesker der ute som sliter enormt og ikke blir tatt på alvor (jeg snakker av erfaring), når hver andre person har "depresjon" men likevel lever livet sitt til det fulle. For meg var det spesielt vanskelig å bli tatt på alvor av lærere, siden vi tross alt var 10 elever i klassen som var "deprimerte" - hvor absolutt alle så ut til å fungere fint i hverdagen, utenom meg, som ikke kunne forstå hvordan det var mulig. 

Om du er litt trist, føler deg stygg, men det skal ikke mer til enn en melding fra gutten du er keen på, en hyggelig invitasjon med venner, en solskinnsdag eller at du sminker deg fint for å redde deg ut av de stygge tankene, så er du ikke deprimert. Du har kanskje en dårlig periode. Og det er greit! Folkens, det ER så greit å føle seg dritt noen ganger. Det er HELT normalt å ha kjærlighetssorg, være redd for ting man ikke er vandt til, tenke på døden, ha en krangel med noen som kjører deg langt ned i kjelleren, eller føle du ikke presterer på skolen.

Det som derimot ikke er normalt er om du sover hele tiden, har mistet all lidenskap for det du en gang elsket, ikke spiser som normalt, har selvmordstanker og klandrer deg selv for alt, ikke vil ha sex lengre, at bekymringene dine tar overhånd og blir en sykdom og en rekke fysiske symptomer som kommer som følge av det psykiske. 

Om du føler på disse tingene, kan jeg anbefale deg å ringe følgende nummer: 

KIRKENS SOS: 22 40 00 40 (disse ringte jeg mye under mine verste perioder, og det hjalp litt i øyeblikket).

MENTAL HELSES HJELPETELEFON: 116 123 

PSYKIATRISK LEGEVAKT OSLO: 22 93 22 93


Ingen har det fint hele tiden - og det er greit. Men husk å se litt rundt deg, og ta vare på de som trenger det, for de finnes, de også. 

 

vær så snill og tenk over dette

Jeg har blogget i så mange år og enda har jeg ikke lært at man så klart blir misforstått opp og ned hver gang man mener noe. Det frister så hardt å bare holde kjeft å se søt ut, men nei - det er ikke den jeg er. Nå skal jeg prøve å forklare svært nøye hva jeg mente her om dagen på snapchat, og så håper jeg dere virkelig leser, og prøver å forstå. Det er en ting å være uenig (og det liker jeg at man er, diskusjon er bra) men en annen ting er å misforstå totalt, nesten med vilje tror jeg noen ganger. 

Det jeg mente med snapstoryen min her om dagen, var som følger: 

Jeg har aldri ment at man ikke skal kunne vise kroppen sin om man nå ønsker det, jeg synes bare det er synd det er kategorisert hvem som får lov til å mene hva, basert på hvordan kroppen ser ut. Ja, jeg spiller på kroppen min for å få frem poenger, og noen ganger gjør jeg det uten poeng - det er det mange som gjør. Forskjellen er at jeg som blond, "deilig", silikon og restylane ikke får mene noe uten å bli tråkket på med utseendet mitt, jeg går under den kategorien mennesker det er "greit" å mobbe offentlig fordi jeg ser på en viss måte og det mange mener er et "ideal". 

Som jeg også sier på snap: da jeg veide 15 kg mer, var alle sånn "åh så kul du er, flott forbilde" da jeg i realiteten festet alt for mye, ikke spiste bra, aldri trente og hadde det helt forferdelig. Kroppen min også, og jeg ble innlagt på sykehus. Men var jeg godt forbilde da? Ja, mente mange. Fordi jeg veide mer. Da ble mine lettkledde bilder på sosiale medier hyllet fordi jeg var "tøff", selv om jeg er lik psykisk nå som da. Forskjellen nå, som jeg faktisk trener, spiser sunt, har det fint med meg selv, er at det ikke lengre er greit for da er jeg plutselig oppmerksomhetssyk og usikker. 

Noe annet å tenke på: pappaen min er i slutten av 40-årene, trener hver dag, har ikke drukket brus på flere år og spiser aldri godteri. Han trener fordi han elsker det og deltar i konkurranser, men bryr seg åpenbart også om hvordan han ser ut (siden han ikke drikker brus, for eksempel). Og da er det "åh så kult, for et forbilde, så inspirerende" - men hadde det vært meg, så ville jeg ha vært et usunt ideal, gal i hodet, ha syke kroppslige forestillinger osv. Når det egentlig i bunn og grunn er utelukkende positivt å ta vare på kroppen sin, men fordi pappa er mann på 40 +, og ikke jente i 20-årene, er det akseptert og ikke hatet på. 

En ting som har hjulpet på selvtilliten min er følgende: slutte å følge folk på instagram som gjør at jeg føler meg dritt. Innse at mennesker er som vi er på grunn av instinkt, evolusjonen har ikke utviklet seg så langt enda at vi ikke tenker primitivt om kropp, dessverre. OG det har hjulpet meg å svømme. Stå i garderoben naken med andre kvinner. Noen "finere" enn meg, andre med "skavanker", men man tenker ikke på det og er nakne sammen og jeg ble så komfortabel etterhvert! Uansett hvor usikker jeg var i starten. Og ikke minst: det er HELT normalt å være usikker som ungdom! Spør bestemoren din, og jeg lover deg hun også hadde komplekser. Dette er ikke et problem som kun gjelder vår generasjon, det er normalt å være usikker som ung og man vokser det fra seg, tro det eller ei.

Hele poenget var at MENINGENE mine ikke burde overskygges fordi jeg er såkalt "deilig". Jeg kjemper samme feministiske kamp som de som ser ulike ut fra meg. De med såkalt "normal" og "ekte" kropp (og hva faen er nå det?) som deler hyppige bilder av kroppen sin og seg selv - om så med ironisk distanse - kjemper akkurat samme kamp som meg. Det er bare lettere å gjemme det bak å være såkalt "ærlig" og å "vise seg under fasaden", kontra meg som er opptatt av å ha en viss look.

"Beyonce er et levende bevis på at politikk i sensuell og kreativ kunst er EKSTREMT nyttig for å engasjere en mengde, bare for å komme med ett eksempel. De som sier at du ikke kan være sexy og feminist FORDI du er kvinne, har regelrett misforstått alt vi alle EGENTLIG kjemper for, nemlig kontroll på eget liv og kropp." Dette skrev en bloggleser til meg i dag, og jeg ville dele med dere, for det er så sant.

Ved at jenter som - la oss si - ikke har en klassisk "hot kropp" (utifra det som er idealene til samfunnet) legger ut bilder av seg selv som danser i bikini (såkalt ironisk), så sier de "dette er greit fordi jeg har en slik kropp", som igjen underbygger at det er ulike regler for ulike typer av kropper. Og det er jo det vi prøver å gå bort ifra? Burde ikke reglene for meg være de samme for alle andre? Når jenter som klager over kroppspress legger ut bilde av seg selv i lite klær og liksom kjemper en kamp fordi de veier litt ekstra så er det OK? Det burde jo være like OK for alle uten hat.

Jeg mener ikke at kroppene våre skal bli skjult og stuet bort, da går vi jo bakover i utviklingen. Men om det plager deg: ikke snakk om det. Meld deg ut av samtalene. Si ifra til vennene dine som snakker om slanking og kalorier. Unfollow på instagram. Jeg mener bare at det ikke skal finnes regler for hvem som skal få gjøre eller mene hva, basert på kroppen du har, og jeg mener også at man har et ansvar i vennegjengen, i sin egen instagram-feed og med sin egen psyke. Jeg har også et ansvar ovenfor dere, og det ansvaret kan jeg ikke bruke til å holde kjeft om ting som dette. 

For å avslutte: debatten burde ikke handle om usunne vs sunne kroppslige forbilder, men INGEN kroppslige forbilder uansett hvilke bilder man legger ut. Takk for meg.

 

Jeg kan betale for meg selv, takk



I går skulle jeg møte en venn for noen drinker, og hadde for en gangs skyld litt tid å slå ihjel på veien. Jeg var på vestkanten av Oslo og bestemte meg for å gå innom en tilfeldig bar mens jeg ventet på at tiden skulle gå - jeg elsker å være på restaurant alene, så et glass øl i eget selskap kan vel ikke være så ille? Så feil kan man ta, jeg hadde glemt av alle de ekle mennene / gamle grisene som forsøker å KJØPE jenter med drinker. Det første jeg fikk høre da jeg satt meg for å bestille en drink var "hei du, kan du ikke sitte med oss så spanderer vi all alkohol du vil ha!" og jeg svarer litt sjenert "nei takk, jeg kan betale selv og vil egentlig være alene, det går fint", så jeg kjøper ølen min og plasserer meg så langt jeg kan i et hjørne av lokalet. Jeg stirrer ned i mobilen min og prøver å virke opptatt, men det drøyer ikke mer enn 15 minutter før jeg nok en gang får selskap av to eldre menn som påstår lyver når jeg sier jeg vil være alene, som anklager meg for å spille kostbar, for å så påstå "jenter som deg takker vel ikke nei til noe som er gratis?". Neivel.. 

Jeg ble sittende å smile høflig og si gang på gang, så forsiktig jeg klarte at jeg faktisk ville være alene og at jeg ikke skulle bli lenge, men det nyttet ikke uansett og jeg fikk ikke fred ett sekund. I dag er jeg forbannet på meg selv for at jeg ikke turte å si mer tydelig ifra. Jeg drakk heller opp ølen min i all hast, og kom til restauranten en halvtime før tiden for jeg orket virkelig ikke enda en bar alene.. Jeg er en nord-norsk jente med ganske enkle krav her i livet, og jeg blir ikke spesielt fristet av dyr champagne eller penger. Jeg kan gjerne drikke den billigste ølen på en brun pub så lenge jeg får bestemme over meg selv, og være alene eller med de jeg selv ønsker. Da har jeg i det minste selvrespekten i behold. Jeg vil så mye heller det, enn å henge på "stilige" utesteder med ekle menn jeg ikke engang kjenner, bare for å få litt gratis alkohol og et bord å sitte ved? Det er helt sykt at enkelte skal ta for gitt at man er til salgs kun fordi man er jente. USCH. 

MIN ERFARING MED HEALER


 

For snart to måneder siden begynte jeg å gå til healer, og det er en av de bedre avgjørelsene jeg har tatt det siste året. Psykolog i all ære, jeg går til det også (det burde alle gjøre, helt seriøst), men å gå til healer er noe helt annet. 

Som dere vet har jeg slitt en del med eksistensiell angst - og jeg vet helt ærlig ikke om det er rett betegnelse lengre, for når jeg leser om eksistensiell angst så klarer jeg ikke å relatere meg helt, og jeg relaterer meg heller ikke til "vanlig" angst. Kan det ha vært en liten psykose, mon tro? Jeg skal ikke gå inn på detaljer,  men jeg har virkelig tenkt og følt på de sykeste ting, som er veldig surrealistisk å tenke på nå som jeg er ute av det. 

Etter at jeg begynte å gå til healer har jeg ikke hatt angst en eneste gang. Det er mulig det er en slags "placebo" effekt, men hva så om det ikke er ekte på ordentlig- for om jeg tror på det, og det funker for meg - da er det jo plutselig ekte likevel? 

Jeg skal prøve å forklare så godt det lar seg gjøre. Jeg har fått en pendel av healeren min, det er en slags stein (krystall?) som henger fra et kjede. Dere kan se bilde av hvordan min ser ut HER. Pendelen er koblet opp mot min underbevissthet, det vil si - det er kun jeg som får ta på pendelen min og jeg bruker den flere ganger i uken. Jeg holder stenen over en håndflate og holder i kjedet med den andre, og så stiller jeg spørsmål. For eksempel "er denne personen en bra innflytelse i mitt liv", og så begynner pendelen å svaie enten den ene veien for "ja", eller den andre veien for "nei". Hele poenget her er jo at pendelen beveger seg av seg selv og blir styrt av min energi, men om jeg underbevisst beveger på hendene uten at jeg merker det så har det jo egentlig ingenting å si - for da er det jo jeg som svarer, om dere skjønner? Da har jeg jo svaret mitt! Hva så om det ikke er energier, tankekraft eller noe "magisk" som styrer den, er det jeg som beveger den, så er det jo enda bedre for da vet jeg jo hva jeg må gjøre. Pendelen har dermed hjulpet meg å ta mange avgjørelser, og i bunn og grunn er det jo jeg som tar dem. Ah, dette ble vanskelig å forklare kjente jeg, jeg håper virkelig dere forstår hva jeg mener.

Jeg anser ikke meg selv som religiøs, men jeg tror på universet og jeg tror på tankens kraft. Jeg er også veldig glad i vitenskap og fakta, men jeg føler det er helt umulig å klamre seg fast til kun tall og matematikk når vi tross alt svever på en kule i verdensrommet og ikke aner noe om hvorfor vi er her, hvordan vi ble til, hva vårt formål er osv. Hvordan kan man da slå seg til ro med at det ikke finnes mer enn hva vi vet? 

Jeg tror på at vi er på en reise og at døden ikke er siste stopp. Jeg tror på noe annet enn fysiske former og jeg tror det er en større intelligens enn oss. Jeg tror på å se inn i seg selv og at energiene våre aldri dør, derfor er jeg heller ikke spesielt redd for, men mer klar for døden når den skulle komme.

Jeg forstår ikke at folk er religiøse men jeg kan relatere meg til at det er fint å tro på noe. Vitenskap er også en tro - du velger å tro på det du blir forklart og det som blir lagt frem og bevist for deg. Jeg er lei meg for at mange som er glade i dokumentarer og vitenskap (som jeg også er!) ofte snakker nedlatende til de som er litt mer "flytende" og åpne, for jeg for eksempel er litt av alt. Jeg går til healer, men jeg går også til psykolog. Jeg elsker dokumentarer, og jeg elsker å lese konspirasjonsteorierer. Jeg tror på energier, og jeg tror på karma. Derimot tror jeg ikke på spøkelser, å se energier til de som er døde osv.. Så ja, man trenger ikke å være kun en ting.

Ha respekt for at alle har ulike erfaringer og behov, vi finner trøst i ulike ting og godt er det.. ♥ 

Vet du hva jeg ønsker meg?



 

Du var et slikt menneske jeg hater å møte på trikken. En mann som roper og lager et sinnsykt oppstyr. Hvem roper du til? Til alle? "Kan du bare holde kjeft" tenkte jeg i mitt stille sinn, for du forstyrret tankene mine og du forstyrret mitt problemfrie, behagelige liv. Du kaster setningene ut i luften og venter kanskje på at noen skal fange opp det du sier, gi deg et svar, men alle ser bort og later som ingenting. Alle ser ned i mobilen, alle har musikk på ørene, alle skal fortsette sitt vanlige liv. En mann som deg, som har levd så lenge, føler behov for å rope høyt om livet ditt fordi du har hatt det så vanskelig. Men ingen svarer, og alle hører. Jeg svarte ikke heller. Jeg ble utilpass, og litt redd. Jeg kan tippe at de fleste på trikken kjente på det samme, og det er nok frykt og egoisme som stopper oss mennesker fra å være så gode som vi kan være, tror jeg.

Nord-norsk var du, slik som meg. Litt bredere i dialekten, men det er jo ikke så rart, du er jo mye eldre. Kanskje er du 50? Kanskje er du yngre, men at du er sliten. Livet har ødelagt deg.

Dagene gikk. Jeg tenkte ikke på deg. Men brått en natt når klokken hadde passert 01 og jeg var ute med hunden min, så kom du igjen. "Kan æ få hilse på hunden din?" sa du. Jeg trengte ikke å svare, for hunden min løp bort til deg. Du fortalte hvor mye du elsker hunder. Du var sliten. Du hadde slitte klær. Du snakket og snakket. Om at du hadde blitt voldtatt som barn. At du hadde havnet på gaten og etterhvert på mentalsykehus. At du hadde blitt så trist da katten som bodde i nærheten ikke var her lengre, fordi katten alltid kom bort til deg. At du hadde blitt misshandlet av faren din. At du hadde blitt avhengig av heroin. At du hadde sett meg på tv. 

Jeg trippet fram og tilbake, ventet på at Charlie ville gå. Så klart ville han ikke gå. Det var så mørkt at ingen kunne se oss, det var kun oss to og en pomeranian som ikke kunne reddet meg fra noe som helst. Jeg tenkte du kanskje kom til å drepe meg selv om ingenting tilsa at du skulle det. Jeg snakket med, slik som man gjør når man er redd noen er potensielt farlig. Man blir overentusiastisk og overhøflig. Jeg ble så overhøflig at jeg var enig i at marijuhana burde vært legalisert , selv om jeg ikke mener det. Men å si imot turte jeg i alle fall ikke. Jeg snakket om vær og vind, løy om hvilken blokk jeg bor i og da jeg omsider så en gutt gå i det fjerne, løy jeg og sa det var kjæresten min og at jeg måtte gå.

Da jeg omsider kom jeg derfra var jeg så utrolig lettet, egoistisk som man er. Dømmende som man er. Jeg tenkte at jeg kunne ha blitt voldtatt, kidnappet, drept, mishandlet, bli fanget i en kjeller og ikke sett dagens lys resten av mitt liv. Men det skjedde ikke, og livet mitt fortsatte. Mitt liv med sminke, klær, kjærlighet, venner, fest og blogg. Og det man kanskje glemmer, er at livet ditt fortsetter også. Ditt liv med.. hva da? 

Nå sitter du der. Du er nok alene. Savner nabokatten som ikke er her mer, kanskje? Eller kanskje du bare savner noen. Kanskje du ønsker deg et annet liv, og jeg forstår det. 

Vet du hva jeg ønsker meg?

At jeg slapp å se meg over skulderen når jeg går ute fordi jeg er redd for å bli voldtatt. At jeg ikke økte tempoet hver gang jeg hørte at noen gikk bak meg fordi jeg ikke vil bli mishandlet. At mennesker som deg, som sikkert er gode, slapp å bli dømt under at enkelte mennesker gjør helt jævlige ting. At du slapp å ha det livet du har.  At man ikke ser ned på telefonen om noen faller på trikken, at man ikke går rett forbi alle som sitter med hodet bøyd på gaten. At jeg slapp å tenke "takk gud for at det ikke er meg" hver gang jeg møter mennesker som deg - og at jeg hater meg selv for å tenke sånn. Og ikke minst, hater jeg at du nok vet at jeg tenker sånn. Det medlidende blikket man sender, og de raske skrittene bort fra deg. 

Men så gjør jeg det selv, og så unnskylder jeg meg selv, for "det kunne ha vært farlig", og det er jo hele problemet. Det KUNNE ha vært farlig, men det var ikke det, og det er så forbanna dumt at man må gå igjennom livet å være redd for mennesker - det stopper oss nok fra mye godhet. 

DET BETYR IKKE AT JEG ER DUM

Jeg har aldri i hele mitt liv sett en mann kommentere intelligensen til en annen mann, basert på hvilke bilder han legger ut eller hva han velger å kle på seg. Men kvinner? Ah, herregud for en idiot jeg er - og det får jeg høre hver gang jeg legger ut bilder av meg selv. Og kvinner er verst mot kvinner. 

Det er som at jeg, som har et "sensuelt" utseende og utrykk, ikke får lov til å like sex å være åpen om det, for da er jeg plutselig en hore. Ja, jeg snakker om å ligge og ja jeg har en seksualitet. Og det betyr ikke at jeg ligger rundt eller med hvem som helst, men om jeg nå gjorde det - HVA SÅ? Det hadde jo bare vært gøy og hyggelig for min del om det var sånn jeg ville leve livet. Og det at jeg spiller på sex? HVEM BRYR SEG! Jeg er intelligent, jeg fullførte skolen med OK karakterer, jeg har skrevet bok, jeg er velformulert, jeg er snill og jeg liker seksualiteten min og seksualitet generelt. Det ene utelukker ikke det andre! Det gjør meg hverken dum, mindre verdt, idiot, hore eller noe som helst. Det er ikke rart jenter går igjennom livet sitt uten en eneste orgasme og med ubehagelig stille-sex med lysene av og knirking i mørket om man faen ikke får lov til å snakke om sin egen kropp eller lyst uten å få høre at man er en hore. Jeg får i alle fall ikke lov, fordi jeg ser ut som et brødhode og tydeligvis nedgraderer hele kvinne-kjønnet kun ved å eksistere i samme atmosfære som "normale" mennesker. 


Foto: Christian Berset

Har dere hørt sangen til Lilly Allen - Hard out here? Det er meningen at den skal være feministisk og jeg digger konseptet, men så synger hun "dont need to shake my ass for you cuz I got a brain". Eh. OK? Jeg er den første til å shake ass på byen, og jeg trenger ikke å gjøre det, men jeg har lyst! Og det betyr ikke at jeg er dum. Det betyr ikke at jeg ikke har en hjerne - og det betyr visst faen ikke at det ene skal utelukke det andre. 

Jeg vet at gutter også snakker nedlatende til kvinner, for det ser jeg i kommentarfelt over alt på facebook - men jeg har aldri opplevd at en gjeng gutter har baksnakket en jente og kalt henne en hore, og jeg har mange guttevenner. Jeg sier ikke at det ikke skjer, men jeg hørte så ofte i ungdommen min fra andre jenter at om man lå med mange, om man fikk oppmerksomhet, om man var frittalende osv, så var man en hore. Det var en stor forskjell på kjønnene der, i alle fall der jeg kommer fra. Heldigvis er jeg i en jentegjeng hvor vi high-fiver hverandre for å gjøre det man selv digger, uansett hva det måtte være, og uansett hva man velger å legge ut eller ikke legge ut, gjøre eller ikke gjøre, si eller ikke si, kle på seg eller kle av seg.. 

Poenget med innlegget: om vi er interesserte i at menn skal snakke til oss på en annen måte hadde det kanskje vært en fin start om vi ble litt snillere mot hverandre også, uansett om man ser ut som en dukke eller ei. Feminisme burde ikke ekskludere noen, heller ikke oss som ser ut som "bimboer". 

LADY GAGA ER IKKE TJUKK, FOLK ER TJUKKE I HUET

 

Jeg, som de fleste andre, har sett Lady Gaga sitt show på årets Super Bowl. Og for en kvinne! For en stemme! For et talent! For en utholdenhet! Tenkte i alle fall jeg.. Ikke i et lite sekund tenkte jeg over kroppen hennes, utseendet hennes eller noe annet overfladisk - jeg trodde hele verden tenkte det samme.  Dessverre tok jeg feil, og da jeg sjekket twitter flommet det over av spydige kommentarer om magen til Lady Gaga. MAGEN HENNES?? VIRKELIG??

Magen det er snakk om er altså denne:



Vel.. Hva skal man si? Absolutt ingenting hadde jo vært et fornuftig alternativ

Det er morsomt at jeg som dag ut og dag inn får høre at jeg er et forjævlig tilskudd til verden fordi jeg har en såkalt "perfekt" kropp og ikke burde vise meg i dagens lys sitter her med en mage som er slappere enn Gaga sin og ser på at følgerne mine på twitter retweeter spydigheter om kroppen hennes - og at de samme menneskene kommenterer mine bilder og sier at de vil se ut som meg. Det er jo ganske merkelig, men om man for guds skyld vil, så værsågod - bare å kopiere! 


 

Lady Gaga er ikke tjukk. Folk er tjukke i huet. 

Å JOBBE MED EN MAKEUPARTIST

 

Makeupartisten min Dajana er seriøst så jævlig bra, at enhver person som får sjans til å bli sminket av henne og lære noen triks er heldige i mine øyne - i alle fall om man er så glad i sminke som jeg. Hun har jobbet med de fleste av de store kjendisene i Norge, men også jenter i alle slags aldre - og hver gang jeg ser bilder av hva hun har fått til blir jeg like imponert. Jeg vil gjerne dele med dere hvordan det er å jobbe med en makeupartist slik som jeg og Dajana gjør - jeg vet at mange av dere har lurt på det!

STEG 1: SMINKE ER IKKE MAGI - OG FINT ER DET! 
Jeg jobber med Dajana hver gang jeg skal på et event som inneholder rød løper, om jeg skal på photoshoot og noen ganger for DJ-jobber og kvelder ute med venner. Jeg kunne sikkert ha dratt til henne hver eneste morgen for å bli sminket fordi vi har det så  hyggelig sammen (lol), men så er det jo viktig at jeg ikke glemmer heeelt av hvordan jeg sminker meg selv. Jeg forteller Dajana hva jeg trenger, hvor lenge sminken skal holde, hvilket utrykk jeg vil gå for og så finner hun alternativer basert på det. Det er viktig å vite hva du vil ha, for å kunne få resultatet du ønsker deg. Og man kan heller aldri tenke "jeg skal se ut som henne", for sminke er ikke magi og du kan ikke kopiere utseendet til noen ved hjelp av øyenskygge - MEN, å kopiere en look er derimot mulig! Jeg har flere ganger kommet til Dajana og sagt "jeg vil se ut som Kylie" (for eksempel), og da sier hun alltid "vi kan ikke gjøre deg til Kylie, men vi kan gjøre lik look ja - men du kommer jo enda til å være deg". Og det tror jeg mange glemmer bort. Dette har uansett fått meg til å sette pris på at jeg er nettopp meg, og at jeg kan skape egne looks. 



STEG 2: TENK HELHET! 

Før Dajana skal sminke meg sender vi alltid litt bilder frem og tilbake for å komme frem til noen alternativer som kan passe - og ofte sender stylisten min (hun som plukker ut klær) over et såkalt "moodboard" med hvilke plagg jeg skal bære, hvilke farger det går i, og hvilken hårfrisyre jeg skal ha sånn at vi kommer frem til en helhet. Noe av det jeg liker best ved sminkestundene våre er når jeg kommer hjem til Dajana og hun viser frem de nye produktene hun har fått, og så går vi igjennom dem og jeg får peke ut hva jeg liker. Dajana har så syyykt mye sminke, og det gjelder å finne ut hva som passer best til meg og min hud, for eksempel.



STEG 3: PERSONLIGHET. 

Etterhvert som årene har gått har vi kommet frem til en look som er min "signatur". Det vil si, store øyne med hvit liner, beige / gulltoner og en lilla-rosa-matt leppestfit er det jeg ALLTID vil gå for. Jeg har mast så mye om den samme leppestiften nå at jeg til slutt bare fikk den, hehe. Jeg er veldig direkte med hva jeg ser for meg og om jeg ikke liker noe sier jeg ifra, og Dajana tilpasser det alltid etter min personlige stil, og vi har alltid min faste "look" som en backup om jeg ikke vet hva jeg vil. Men jeg er også i konstant endring, og plutselig en dag vil jeg gjøre en dramatisk look, andre dager vil jeg være naturlig, og den tredje dagen vil jeg plutselig se ut som en barbie. Jeg tror det bare er sånn jeg er - og jeg er heldig som får jobbe med en dame som ser meg, og setter min personlighet og utrykk først! 

INGEN VEI TILBAKE

Da jeg var 16 år hadde jeg ingen sperrer på hva jeg følte for å dele på internett. Gjorde jeg det dårlig på skolen og kranglet med læreren? Da skrev jeg det. Kranglet jeg med mamma? Pytt, da skrev jeg like gjerne det også. Var venninna mi en dritt? Null problem, få det på bloggen. Det føltes OK at alle visste - om ikke alt - men om så det meste om mitt liv. For hva hadde det å si? De satt på andre siden av en skjerm, og jeg utviklet meg hver dag. Den jeg var i går var ikke forenelig med den jeg var dagen etter, så om mine dypeste hemmeligheter var skrevet på en blogg, så var det uansett lite viktig i dagene som kom. Det betydde ikke så mye lengre.

Nå er det veldig annerledes.

"Hva faen snakker du om din dobbeltlmoralske hykler, du kunne ikke ha funnet en større stein å kastet i glasshuset ditt?" tenker du kanskje nå. For jeg har jo tross alt skrevet en bok som handler om livet mitt. Jeg har blogget i flere år. Jeg er aktiv på instagram og jeg er aktiv på snapchat. Er det da virkelig noe man ikke deler?

Jeg kan komme med et eksempel på noe som illustrerer hvorfor det er så viktig å holde noen ting for seg selv. 

Jeg sov med samme bamse hver natt i flere år. Så skrev jeg om det på bloggen - og da tok det plutselig stopp. Tidligere var det en greie som bare var mitt. Meg og bamsen. Jeg har hatt den ved min side i flere år, men nå har jeg ikke lyst i det hele tatt. Det var min greie, min hemmelige, fine greie. En greie venner vet om, men ikke alle som leser bloggen min. Det ble ikke det samme, på en måte.

Da jeg var i et forhold som var veldlig "out there" både på tv, i pressen og på bloggen følte jeg at forholdet ikke bare var vårt lengre. Det var noe alle eide, noe alle skulle føle noe om å legge seg opp i. Alt skulle dokumenteres, fra middag og kosekvelder til ferier og problemer - og når vi først fikk et behov for å være privat, med rettsaken og alt det, så var det for sent. Da var allerede forholdet "alle sitt". Da hadde vi selv valgt å ha det "out there" og nå var det ingen angreknapp. Jeg kunne ikke snu, og ting jeg ikke ville at folk skulle vite, ble alle sitt. 

Når man først åpner døren til ditt innerste, mest private og slipper verden inn, da er det ingen vei tilbake. Da kommer det til å være forandret for alltid - og noen ganger til det bedre! At jeg har fortalt om angsten min på bloggen tror jeg kan ha hjulpet mange, og at jeg åpnet det "rommet" hjalp også meg. Å dele det med noen føltes fint. Tanker jeg har om ting, funderinger og følelser er fint å dele - for det kan vekke noe i folk. Skape engasjement og kanskje hjelpe litt på ensomhetsfølelsen. Jeg liker å filosofere med dere, og jeg liker følelsen av at folk begynner å snakke med meg om "viktige" ting med en gang vi møtes - at vi har DEN dynamikken på bloggen synes jeg er fantastisk! 

Men hva hjelper det meg, og hva hjelper det andre, om jeg deler forholdene mine? Relasjonene jeg har til folk rundt meg? Hvem som har såret meg tidligere og hva de har gjort? Hva jeg og foreldrene mine er uenige om? Hva jeg og naboene snakker om når vi diskuterer ditt og datt?

Derfor forstår jeg ikke helt hvordan så mange på internett klarer å skrive om alt som skjer. Kanskje fordi det skaper overskrifter, ikke vet jeg. Men det skaper ikke debatter. Det skaper ikke endringer. Det hjelper ikke, og er ikke noe annet enn enkel underholdning - og er det verdt det? Når du ikke har noe igjen som bare er ditt? Jeg snakker av egen erfaring, ref Sophie Elise, 16 år gammel. Livet mitt ble så mye mer dramatisk av å dele alt med alle - og gud, som folk la seg opp i ting da. 

I 2016 bestemte jeg meg for å holde alt av kjærlighet så privat som det lot seg gjøre, i alle fall det som pågikk i nåtid. Jeg elsker kjærlighet - og det er det jeg liker best å skrive om. Følelser, forelskelse, kjærlighetssorg og desperasjon. Ah, det er så fantastisk og ekkelt og vakkert og skummelt. Men (!!!) det er en stor forskjell på å formidle følelser og et generelt tema på en vakker og gjenkjennbar måte, enn om jeg skulle ha skrevet om alt som gjør akkurat mitt forhold spesielt.

Nå fikk jeg skrevet av meg litt, jeg får ofte spørsmål på "hvordan klarer du å være så privat?". Jeg er ikke privat, jeg er personlig, og det er to ulike ting.


 

 

EN PERSONLIG VIDEOBLOGG - ER JEG MINDRE VERDT?

For en ukes tid siden kom det opp en video på sosiale medier som gjorde at jeg faktisk ble ganske trist.. Jeg turte ikke å publisere denne videoen først men jeg har bestemt meg for å gjøre det nå, og håper dere forstår hva jeg prøver å si.

Som dere forhåpentligvis har fått med dere, så elsker jeg Kristin / Styleconnection. Dette har ikke noe med henne å gjøre som person i det hele tatt - likt som jeg vet at hennes uttalelser ikke har noe med meg som privatperson å gjøre - men da jeg så videoen hennes fikk jeg et par ting på hjertet, og jeg vil gjerne dele både den, og mine egne meninger med dere. Videoen til Kristin er en tankevekker og burde sees, men siden hun har et par ting hun genuint lurer på, og som sikkert mange av dere også lurer på etter å ha sett en slik video, vil jeg gjerne komme med et svar på noen av de tingene. Kristin sin video kan dere se HER. Jeg har forresten snakket til henne privat, så dette er ikke en krangel for jeg digger henne som sagt. Man snakker tema her, og ikke person. 

Jeg er absolutt enig i budskapet og videoen generelt, men dette var bare mine tanker om temaet. Det er ikke for å fremme plastisk kirurgi - snarere tvert imot. Men jeg føler ikke at det er greit at jeg skal bli fratatt "retten" til å uttale meg, fordi jeg har gått den veien selv. Burde ikke det gjøre meg overkvalifisert til å snakke om temaet? Det til tross for at jeg har på meg bikini eller liker å ta bilder i lite klær? 

SKAL JEG BEGYNNE Å STUDERE?

Da jeg gikk på videregående var planen min å studere. Det var i alle fall det jeg sa til alle rundt som spurte - jeg prioriterte jo litt annerledes enn andre. Istedenfor å være på skolen var jeg hjemme og blogget, jeg gjorde det jeg måtte av prøver og innleveringer men ingenting mer. Hver gang jeg var på skolen fikk jeg høre fra lærere at "blogg er ikke noe å satse på" og "jeg kom aldri til å bli noe om jeg bare skulle sitte hjemme å skrive om hverdagen min hele tiden ", så derfor svarte jeg bare "jeg vil studere markedsføring" om noen spurte - jeg orket ikke å ta diskusjonen, rett og slett.

Jeg bestemte meg for å ta ett friår etter videregående for å finne ut hva jeg ville å ta opp fag, og innimellom der fikk jeg kontrakt av tv2 og bloggerne. Etter det bestemte jeg meg for å flytte til hovedstaden å satse på denne "kjendisgreia" en stund, å leve av bloggen med andre ord. Jeg satset alt jeg hadde og da jeg flyttet til Oslo ante jeg heller ikke hvor mye penger jeg hadde eller tjente per måned, og var redd hver eneste dag for at jeg kom til å miste leiligheten og inntekten min om jeg ikke sto opp klokken 06 hver dag for å finne på noe å skrive om. Dette var jo bare mitt eget hode som tullet for meg, jeg tjente bra men jeg ble uansett stresset og om jeg hadde glemt å betale en regning så jeg for meg at jeg kom til å havne i fengsel, haha.. Jeg hørte også alt lærerne hadde sagt spille om og om igjen i hodet, "det går ikke å leve av det du holder på med". 

Etterhvert har det blitt den ene tingen etter den andre - jeg kunne aldri hatt nok med å bare blogge. Det er kjempegøy og spennende, men jeg ville ha stresset alt for mye over framtiden min om jeg ikke fikk flere ting å holde meg fast i. Nå har jeg gitt ut bok og har erfaring og kontakter via det, jeg har lært meg å være DJ og kan alltids jobbe mer og hardere på det (jeg er så heldig at jeg kunne ha levd av kun det om jeg bestemte meg for å droppe bloggen, og det føles fint) i tillegg til å ha jobbet mye med tv å være en foredragsholder. Alle disse tingene kunne jeg ha levd av, men jeg velger å ha bloggen også fordi det er gøy og jeg har behov for å kunne skrive direkte til dere, når jeg selv ønsker det.

POENGET VAR, jeg får hele tiden spørsmål på om jeg har lyst til å studere nå, og JA jeg har absolutt lyst til det, men jeg har ikke tid. Studier kan jeg alltids ta, og jeg har spart nok penger til å kunne ta fri ett år for å studere et eller annet om jeg plutselig skulle føle for det. Jeg føler meg dum om jeg ikke utfordrer hjerne min, og det gjør jeg jo for all del i jobben min - fordi jeg utfordrer meg selv og ikke har "tatt til takke" med bloggen slik den er. Derimot elsker jeg å lese, og jeg leser mye bøker for å utvide vokabularet mitt blant annet, og om det er ord jeg ikke forstår så søker jeg dem opp. Jeg leser morgenbladet fra perm til perm hver uke, og søker opp personer og temaer om det er noe jeg ikke forstår helt.. Ikke at det er all verden, men det er min egen måte å "utdanne" meg på, eller i det minste henge med i svingene og forstå ting som venner kanskje lærer på skolen. Jeg kan mye om masse, men jeg føler meg likevel langt ifra ferdiglært og det klør nesten i hjernen etter å vite mer, å ha mer erfaring på et eller annet som er nytt for meg. Jeg er en rastløs sjel, og jeg ønsker ikke å dø uten å ha sett mitt fulle potensiale på flere ulike felt.

Om jeg skulle ha studert så ville nok valget ha falt på foto, journalistisk eller makeup - eller alle tre, haha. Nok en gang med bloggen i bakhodet, fordi alle fagene ville gjort at bloggen ble bedre. Nei vet dere hva, om jeg ikke skal tenke på blogg i det hele tatt, så ville jeg ha studert sosiologi eller psykologi. Det er jo det som interesserer meg aller mest, og kanskje jeg bare skal følge hjertet mitt å gjøre det etterhvert? Jeg kan jo enda blogge, selv om jeg studerer.. Ah, så vanskelig. Kanskje dere har noen råd å komme med til meg? Jeg kan jo begynne å studere når jeg er 30, kanskje noen har erfaringer med det også? 

foto: vixen.no

ER JEG FOR TYKK TIL Å LESE BLOGG?

"Men.. Hvor mange spiser du?"

Jeg var 16 år og hadde akkurat lagt ut et bilde av dagens frokost - noe jeg ofte gjorde. På den tiden hadde vi ikke snapchat og vi hadde heller ikke instagram, så ethvert lite steg ble dokumentert på nettopp denne bloggen. Det forsvant ikke etter 10 sekunder. Det ble i et arkiv hvor man kunne lese, studere og føle på det.

"Hvor lang tid bruker du på å spise? Eller.. Hvor lenge venter du på neste måltid?"

Jeg knipset, la ut. Delte og skrev. Om hva jeg spiste, hvor ofte, hvor mye. Og for hvert innlegg var spørsmålene fra leserne de samme. Noen 10 år gamle, andre på min alder, og noen eldre.

"Men, spiser du brødskive eller spiser du knekkebrød og isåfall hvor mye da?"

Og jeg svarte. Hva har det å si, tenkte jeg. Om de lar seg påvirke, så er de svake. Ikke sånn som meg, som bare scroller igjennom internett uten å bli påvirket, tenkte jeg. 

Samtidig leste jeg selv blogger, jeg var ivrig og slukte alt. Jeg observerte bare, tenkte jeg. Lot meg ikke påvirke, følte jeg.  Min favoritt, Kissie - en svensk blogger - opererte seg. La inn silikon. 

"Men.. Hvor dyrt er det?" kommenterte jeg.

Hun blogget mer. La ut bilde av puppene, før og etter.

"Men, hvor vondt var det og ville du ha sagt at smertene er verdt det?" lurte jeg.


Jeg og noen venninner hadde jentekveld. De snakket om kalorier, slanking, oppskrifter og hvor langt de løp på tredemølla. 

Jeg satt i senga, lot meg ikke påvirke. Tenkte ikke på brødskiver og kaloriinntak. Tenkte ikke på kroppen min på den måten. 

"Jeg er så tjukk" sa den ene venninna mi.

"Hallo, da har du ikke sett meg!" sa den andre.

"Hvor mye spiser du hver dag, Sophie?" spurte den tredje.

Jeg trakk på skuldrene. Vi leste de samme bloggene, de samme magasinene. Men jeg var ikke der, og jeg tenkte ikke på det. "Lett for deg å si, som er naturlig tynn". Jeg vet ikke, jeg har ikke oversikt, for jeg lar meg ikke påvirke.

Samme dag leste jeg blogg igjen. Kissie opererte nesa. Hun blogget om den før, etter og under. Hva hun ville fikse på, hva hun mente var rett og galt. 

"Nesa mi er så stor" tenkte jeg. Men jeg lar meg ikke påvirke, nei. Leserne mine lar seg heller ikke påvirke, nei. Jeg har bare fått en stor blogg, tenkte jeg. Det er ikke noen som gjør som jeg gjør. Det er ingen som tenker på det. 

Fortsatte å blogge. Om trening, knekkebrød og situps. Hva jeg veide, hva jeg gjorde, brydde meg ikke, størrelser på klær, brydde meg ikke, kropp mot kamera, brydde meg ikke. 

Vi vet alle hvor jeg havnet etterhvert. Og jeg vil ikke peke fingre, jeg aner ikke hvem det er sin feil at jeg havnet der jeg gjorde. Poenget er - man vet ikke. 


 

Spol et par år frem i tid, og "sunn fornuft" plakaten ble lagt frem som et forslag til oss bloggere. En rekke punkter vi ble oppfordret om å følge, slik at unge jenter og gutter ikke skal føle seg trigget til det ene og det andre av å lese blogg. En størrelse. En oversikt over kalorier. Og jeg trakk på skuldrene og tenkte "det er bare en blogg, jeg lar meg ikke påvirke. Ingen skal bestemme over hva jeg skriver om" så jeg sa nei. Lukket pcen, snudde det bort. Ingen skal bestemme over meg - for det er ikke min feil at jeg har en stor blogg. 

"Hvor mye koster en neseoperasjon. Hva må jeg si til foreldrene mine for å få lov til å ta silikon. Hvor ofte tar du restylane. Hva heter legen du opererte deg hos". Disse meldingene får jeg hver eneste dag. Jeg svarer ikke, vet ikke hva jeg skal si. 

Spol et par måneder frem i tid. Jeg sitter barnevakt for en jente på 9 år. Vi sitter i sofaen og ser på tv, da hun spør meg "hvor mye er det normalt å veie når man er 9 år?" og jeg trekker på skuldrene, for som sant er så vet jeg ikke. "Hvor mye veide du da du var 9 år?" spør hun, og ser på meg. Jeg svarer som sant er, at jeg ikke vet. "For du veide jo 43 da du var 19, og jeg veier 43 kg nå", sier hun og ser bort. 

Jeg skrev på bloggen at jeg veide 43 år da jeg var 19, og her kommer det altså tilbake for å ta meg i form av en 9-åring som jeg skal være en rollemodell for. Det kommer inn fra sidelinjen når vi ser på Disney Channel, det tar tak i meg og slår luften ut av meg. Jeg prøvde meg på å si at vi er ulike, hun og jeg. Jeg er annerledes bygd, jeg var ikke glad i meg selv og tok ikke vare på meg slik som jeg burde ha gjort. Men det er allerede for sent, og skaden har blitt gjort. Hun hadde ikke tenkt på at hun veide 43 kg, om ikke jeg hadde påpekt hva jeg veide.

Det er mitt ansvar når jeg har blogg å tenke på slike ting. Det er vårt alles ansvar, på instagram, på snapchat og på blogg - men ikke minst i sosiale sammenhenger å tenke på slike ting. Du vet aldri hva venninnen din, kusinen din, hun du sitter barnevakt for eller naboen din tenker og føler på, selv om du selv ikke tenker på de samme tingene.

Det skulle altså en 9 år gammel jente til for at jeg ville prøve på nytt. Jeg kontaktet de som står bak "sunn fornuft" plakaten, og tok et møte. Jeg ville lære mer, for jeg var så redd for å trå feil. Redd, fordi jeg enda sliter. Redd, fordi jeg enda er syk på min måte. Det er blogger jeg merker jeg må holde meg unna fordi de skriver om egne plastiske operasjoner, om prosessen og om smerter etterpå - til og med å lese om smertene er en trigger for meg, uansett hvor rart det høres ut. Og det kan mine - tilsynelatende uskyldige - påpekninger om hva jeg spiser og veier være for andre. Det er rart, for jeg må holde meg unna blogger men jeg klarer fint å se på The Kardashians for eksempel, fordi selv om jeg vet inni meg, så blir det ikke proppet inn i ansiktet mitt med oppskrifter og kalorier og operajsoner hit og dit. Det er prosessen, det å lese om det, det nøye planlagte og tall jeg henger meg opp i. Og jeg har lært at det er det samme for dem med spiseforstyrrelser.

Jeg ønsker ikke å være et slikt forbilde for leserne mine. Man stopper heldigvis ikke å vokse i lærdom når man er 16 år, jeg er nok enda ikke ferdig eller klar. Man kan hele tiden gjøre klokere valg, og skrive en bedre blogg. Jeg må også bare si at det er ikke til å legge skjul på at jeg elsker foto, og jeg synes kvinnekroppen er vakker, så jeg kommer ikke til å droppe "den typen bilder" av meg på bloggen men jeg kommer heller til å tenke over mengden, og hvordan jeg snakker, skriver om og framstiller en kropp mer enn det jeg har gjort så langt. Så er jeg ikke perfekt, jeg kommer sikkert til å snuble litt i blant, men jeg vil fra nå av skrive bloggen min med "sunn fornuft" plakaten i bakhodet og prøve å være den beste jeg kan være som forbilde for dere. 

Mange lar seg påvirke av det de leser i en blogg, og jeg ønsker ikke at flere unge skal få et anstregt forhold til kropp og mat på grunn av meg. Jeg håper at dette kan være et steg i riktig retning, og jeg håper dere heier på meg. Jeg har snublet mye tidligere, og jeg har enda et semi-anstrengt forhold til min egen kropp og plastisk kirurgi, men det jobber jeg med og holder for meg selv og så vil jeg heller bruke denne plattformen til å inspisere dere til å være kule, og ikke havne der jeg havnet. Jeg føler meg derfor veldig kvalifisert til å snakke for unge jenter, for jeg har absolutt vært - og er enda - et offer for vår tid med sosiale medier.

Nå er jeg med på Sunn Fornuft plakaten - og glad er jeg for det. Jeg vil også si et stort unnskyld til alle som har vært på min blogg og følt at de ikke er gode nok - jeg vet hvordan det er. Dere ER gode nok. Dere ER smarte. Dere ER kule, og jeg digger dere. 

 

 

jeg føler meg utnyttet

"Du er så sterk".

Akkurat det får jeg høre veldig ofte. At jeg er sterk som takler stygge kommentarer, at jeg tåler å stå så mye imot strømmen eller at jeg har jobbet meg opp fra "ingenting".

Jeg ser ikke på meg som en spesielt sterk person eller ulik andre på den måten i det hele tatt. Det er på "jobb", og det er upersonlig, selv om det er meg og mine meninger.  Om noen på privaten trykker meg ned så svir det. Det kjennes som et slag i ansiktet, som om mine 158 cm krymper ned til halvparten, som om enhver pust jeg trekker er en byrde for omverden. Det kan være noen som snakker litt surt til meg, om noen pirker på noe jeg gjør eller kommer med en kommentar som treffer meg på et sårt punkt. Da begynner jeg med en gang å tvile på min egen verdi, jeg vil bare synke vekk fra jordens overflate. 

Kanskje jeg har vært, og til tider er, i feil selskap og derfor ofte føler meg som "den lille". Den som kan bli kastet rundt på, og der følelsene er en brikke i et spill andre kan bruke til sin fordel. Da er det fort gjort å føle seg uviktig. 

Det er fordi det finnes mennesker som alltid trykker meg ned, trykker meg ned til mindre enn 158 cm. Mennesker man møter, snakker med, smiler til og spiller et slags spill for. Et spill hvor man godtar alt og alltid ender opp som den tapende part, hvor man bare er tilgjengelig etter behov. Her om natten bråvåknet jeg, og min første tanke var at nå er det nok. Nok tid på mennesker som ikke bryr seg - eller som ikke hadde brydd seg om jeg hadde mindre følgere, mindre penger og alt det. Jeg er veldig glad jeg har fine mennesker i livet mitt som støtter opp når jeg gråter og har det dritt, men herregud så mange jeg har som kun vil ha en tag på sosiale medier og som bruker enhver sjanse de får på å komme med små kommentarer slik at jeg skal føle meg mindre verdig enn hva jeg er. Og jeg er sikker på at mange av dere kjenner dere igjen - for om det ikke er følgere, så kan det være noe annet. At man alltid lytter, at man kjører og henter, spanderer.. Osv. Jeg tror vi alle har mennesker som man bøyer seg unødvendig lavt for, slik at de kan klatre på toppen av deg og nå høyere. Føler seg bedre. 

De presser meg ned på bakken, ned under jorden. Da er det ikke så lett å tenke at man er en stjerne, at man er bra nok, at man fortjener å være glad. Tanker som absolutt alle burde ha. Jeg gikk i hele fjor og ikke var glad for ting jeg fikk til - tenk det. Bare disse første ukene av 2017 har jeg følt på mer enn jeg gjorde i hele 2016 faktisk, og det er først nå jeg er glad for alt jeg gjør. 

Hvorfor tillater man det? Det skal i alle fall ikke jeg gjøre mer.


 

Hvordan bli selvsikker!

Jeg har vært en såpass usikker person i tenårene at det virkelig gikk ut over min livskvalitet. Jeg gruet meg hver gang jeg skulle gå ut døren, om jeg var på skolen tenkte jeg at alle hatet meg, jeg følte meg som verdens styggeste, rareste, dummeste og idiotiske person hver eneste dag. Det er kanskje en del av å være ung, men samtidig har jeg en såpass tett dialog med dere lesere at jeg vet flere av dere sliter med dette. Ung eller gammel, det er ikke noe gøy å ha det sånn. Jeg har kommet ut av den boblen og er mer selvsikker enn noen gang - en følelse jeg unner alle - og vil derfor dele mine beste tips og triks!


 

foto: håkon jørgensen / makeup: dajana makeup / hår: amanda florentine


  Fake it til you make it - og her er det faktisk ganske greit å starte med å øve seg på øyekontakt. Jeg klarte aldri å se noen inn i øynene tidligere, ikke engang kjæresten min. Når folk holder øyekontakt med meg føler jeg meg trygg og interessant å prate med, og om du får andre til å føle seg på den måten blir med en gang hele situasjonen mer komfortabel. Du virker høflig og kul om du klarer å holde øyekontakt, og ikke minst selvsikker. Dette var det første jeg lærte meg for å bli mer trygg i meg selv, uansett hvor teit det høres ut. Babysteps, men JA, det funker!

 ♥ Jeg var mye alene i ungdomstiden min, og fikk høre fra en lærer at det var fordi jeg så bitchy ut. Hun kunne ha lagt det frem på en annerledes måte, men det var likevel sannhet i ordene hennes. For vær ærlig.. Om du ser en klasse/jobbkamerat stå i hjørnet med hodet bøyd og blikket festet på telefonen, har du lyst til å ta kontakt med vedkommende da? Sikkert ikke. Om du vil at andre skal ta kontakt, må du virke åpen for det. Det er ikke lurt å sitte å surmule med hendene i kryss og bare vente på at et sosialt liv skal ramle ned i fanget ditt. Enhver person som har et rikt sosialliv gjør en innsats for det, og for noen kommer det enklere enn for andre. Jeg har masse venner nå, men det har IKKE kommet lett.

  Tenk over dine gode kvaliteter og skriv dem ned. Om du er midt i tenårene og veldig hormonell er det lett å tenke "men det er da INGENTING bra med meg!" (for jeg har tenkt den tanken selv), men tro meg - det finnes absolutt mye bra ved deg. Uansett hvor nede og deprimert du føler deg, prøv å gi deg selv et klapp på skulderen og husk på tingene du får til. Om du fokuserer på de gode kvalitetene ved deg som menneske, så distraheres du litt fra alt det vonde. Det kan være noe såpas enkelt som 1. Jeg er snill. 2. Jeg er en god lytter. 3. Jeg løper raskt. 4. Jeg er flink til å danse 5. Jeg er tålmodig osv osv. Fokuser først og fremst på personligheten din, for når jeg har fått lignende råd om å skrive ned hva jeg har ment er positivt med mitt eget utseende, så kunne tankegangen fort bli slik: " Jeg har fine øyne.. Men kanskje ikke så fine bryn", om dere skjønner hva jeg mener. Selvsikkerhet er uansett et personlighetstrekk og har ingenting med utseendet å gjøre, i bunn og grunn.

  Tenk på hva som hindrer deg fra å ha god selvtilitt. Er det karakterene dine? Fordi du er introvert? Fordi du ikke har så mange venner? Det finnes en løsning. For eksempel: fikk du dårlig karakter på sist historieprøve, og derfor har du en dårlig følelse ovenfor faget generelt / framtiden din / om du i det hele tatt er smart? Da kan man tenke på følgende: om du virkelig øver hardt før neste prøve, om du får ekstra hjelp fra læreren og forteller om bekymringene dine, om du virkelig forbereder deg - vil resultatet bli annerledes? Garantert, ja! Min venninne Anne-Sofie var ikke spesielt flink på skolen før og interesserte seg kanskje ikke så veldig for det faglige eller å øve til prøver (dette var på ungdomsskolen) men hun tok et skikkelig tak og har nå best karakterer av alle jeg kjenner i tillegg til en kjempeinteresse for språk og historie, men kun fordi hun tok tak i seg selv og jobber hardt.Det samme kan gjelde om du føler at du ikke har mange venner. Spør deg selv: gjør jeg en innsats? Forteller jeg folk at jeg er ensom? Og om ikke vennene eksisterer i klasserommet - har du oppsøkt forum? Lett på internett? Det finnes vennskap i mange former nå for tiden, og min redning ble blogg og menneske på nettopp internett.

 ♥ Ikke unnskyld deg for alt mulig. Det verste jeg vet er mennesker som utstråler den der "sorry for at jeg eksisterer" holdningen, kanskje fordi jeg selv har vært så dypt inne i det. Å kunne beklage seg er en god egenskap om du bruker det rett. Derimot, om du unnskylder deg unødvendig kan du virke usikker. Det gir ikke mening, for du plager jo ingen ved å være med i en samtale eller si det du føler. Hvorfor skal du unnskylde om du ikke gjør noe galt? Og mener du det virkelig? Om du unnskylder deg hele tiden så mister det verdi. Om du unnskylder deg for alt, så unnskylder du deg for ingenting. Tenk på "unnskyld" som "jeg elsker deg", det burde ikke bli oppbrukt for da mister det betydning. 

 ♥ Snakk med fremmede. Om du skal være selvsikker, må du gjøre selvsikre ting. En av de kan være å snakke med fremmede! Og da mener jeg ikke han gale mannen i parken som er potensielt farlig, men du skjønner hva jeg mener. Det kan virke skremmende, men for hver gang går det bedre. I mitt tilfelle var jo dette ganske tilgjengelig fordi jeg har fremmede mennesker som kommer bort til meg hele tiden, så da begynte jeg å øve. Holde øyekontakt, stille spørsmål tilbake, smile og virke engasjert. Gi av meg selv, være personlig.  Om du nå tenker "ja, men den muligheten har ikke jeg", så tuller du litt. Hva med han som jobber på rema 1000? Hva med servitøren på resturanten? Hva med vaktmesteren på skolen? Tilfeldige fremmede på gata? Lurer du på hvor noen har kjøpt kjolen sin, spør. Synes du noen er pene, si det. Har noen fin utstråling, si det også. 

  Sist, men kanskje viktigst. Å være selvsikker er en prosess som ikke har en mållinje. Det kommer ikke til å funke hver eneste dag, og du kommer til å føle deg som verdens verste person noen ganger og som om all jobben du har gjort er for ingenting. Du kommer aldri til et punkt hvor du tenker "nå er jeg der jeg vil være", men du kommer til å se tilbake på "reisen" underveis og innse at du har kommet en lang vei. Pust inn, tenk på hvor langt du har kommet og fortsett framover.  

 

STOLT I DAG





 

For et lærerikt år 2016 var. Jeg prøver å finne flere passende ord, men lærerikt er det eneste som føles riktig, både profesjonelt og privat. Jeg er stolt over det jeg klarte å utrette. Stolt av kontakten jeg fikk med dere lesere, som bare ble enda mer personlig og ekte takket være boken. Stolt av at dere stoler så mye på meg at dere åpner dere opp, og sender meg lange meldinger og lar meg bli kjent med dere også. Jeg kommer til å bli en god mor en dag, takket være en hel haug av erfaringer som jeg har fått på grunn av dere. Jeg har blitt så flink til å respektere og forstå mennesker, takket være dere. Jeg håper dere fortsetter å vise meg tillit i årene som kommer, for jeg har et ønske om å drive med dette i lang tid fremover. 

Om du ønsker å stemme på meg som Folkets Favoritt, om du mener jeg er tittelen verdig, så gjøres det her. Jeg ønsker så klart å stikke av med en pris, men jeg er faktisk glad uansett for alt. Virkelig. 

God Morgen Norge neste


 

Hello jenter & gutter! Hva gjør dere denne fabelaktige søndag? Jeg spiser hjemmelaget pizza (som er min siste uten vegansk ost her i huset, men viktig å spise opp det man har!) og skal snart på kino får se passangers. Jeg er en sånn person som leser alt av filmanmeldelser, uavhengig av om jeg faktisk planlegger å se filmen eller ikke, og denne har jo fått dårlig kritikk. Men jeg forholder meg først og fremst til IMDB, og der scorer den bra.. Så da blir det meg, Mathias og kino i kveld!

Ellers skal jeg på God Morgen Norge i morgen tidlig for å snakke om at boken er nummer en - nok en gang. Det blir koselig! 

EN UBEHAGELIG SANNHET

Da jeg var 6 år gammel fikk jeg for meg at jeg skulle bli vegetarianer. Jeg hadde ingen annen grunn enn at dyr er søte og at jeg likte katten vi hadde som husdyr, så da ble det sånn. Jeg og Anne-Sofie var vegetarianere i kanskje en dag, det funket fint helt til vi dro på rema 1000 og la merke til kyllingvingene som vi likte så godt. Vi sukket, men tok oss til takke med at vi i det minste hadde prøvd. Det var bare å trekke på skuldrene og kose oss med kyllingvingene. 

Det skulle ta 10 år før jeg gjorde noe med det igjen. Jeg og en venninne satt i stua hjemme hos meg og så på dokumentaren "the cove" samtidig som vi spiste kinesisk mat - fritert kylling og ris. Underveis i dokumentaren sprutet delfinblodet til alle kanter på skjermen, og vi så på hverandre og bestemte oss for å kutte ut kjøtt. Etter at vi hadde spist opp kyllingen tok vi hverandre i hendene og lovte å holde oss unna, men vi kunne spise fisk. Venninnen min sprakk etter to måneder og jeg har holdt det gående siden da. 

"Vegetarianere får ikke i seg næring" tenkte jeg før jeg satte i gang. Det kom nok til å ta meg to uker, og så ville jeg nok stryke med. Man dør vel uten kjøtt? Det var jo det jeg hadde lært meg, både på skolen, av foreldre og på tv. Etterhvert lærte jeg hvor mye sunnere det er å kutte ut kjøtt fra kostholdet sitt. Du minsker risikoen for kreft, diabetes og hjertefeil for å nevne noen få av en hel rekke sykdommer. Og etter noen uker som vegetarianer - istedenfor å dø av kjøttmangel - så fikk jeg motsatt effekt. Jeg fikk masse energi, kroppen min tok til seg næring på en annen måte og fordøyelsen min ble bedre. 

Etterhvert som årene har gått har jeg lært meg mye om vegetarisk kosthold, helsefordelene, miljøvern men ikke minst det etiske. Det finnes en rekke grunner til å kutte ut kjøtt, men dyrenes velferd står sterkt for meg. Jeg har sjekket ut hva som skjer på slakterier, både i Norge og i utland. Det er viktig å reflektere over, og å vite hva som skjer med dyrene før de blir kjøttet du ser i frysedisken, på pizzaen din eller på brødskiven. 

På industrigård for kylling i fjor.


 

Jeg har sett utallige videoer som viser dyreplageri tidligere - men etter at jeg ble vegetarianer så jeg det med nye øyne, for da visste jeg hvor lett det var å kutte det ut. Jeg kan leve uten kjøtt. Vi alle kan det. Å se tortur av uskyldige skapninger er forferdelig, og da jeg innså at vi ikke trengte kjøtt for å være sunne, så spurte jeg meg selv - hvorfor holder vi da på som vi gjør? Og det ønsket jeg et svar på. Jeg hadde håpet på et bra svar. Et logisk svar, for menneskehetens del. Jeg har sett filmer som er laget av og for kjøttindustrien for å lære om deres side av saken, jeg har snakket med bønder, jeg har vært på gårder, jeg har sett og jeg har hørt. Hva var svaret jeg fikk? Hva fant jeg ut?

"Fordi det smaker godt. Fordi vi mennesker alltid har gjort det. Fordi det er tradisjon. Fordi det er en vane. Fordi det er det jeg føler er rett. Fordi jeg er glad i bacon. Fordi jeg ikke vil føle meg utenfor". Der har du det. Svaret på hvorfor vi mennesker holder på som vi gjør. 

Ingen av disse grunnene er gode nok for meg. 


 


Nå holder jeg på å ta steget for å bli veganer, og første steg er å bli veganer hjemme i mitt eget hus, i første omgang (jeg må bare spise opp det jeg har hjemme av ost først, for å kaste mat er heller ikke bra). Jeg er kjempemotivert og gleder meg enormt til en ny fase av livet mitt! Jeg har følt litt på det de siste årene og hatt veganske uker / dager og perioder, men nå er jeg mer klar enn noen sinne. Egg og melk er heller ikke bra, for det handler også om å bruke dyr. Det er en hel debatt det tar for lang tid å gå inn på nå - men jeg anbefaler filmene forks over knives og cowspiracy som begge ligger på netflix. Fakta: vi får presentert at melk skal hjelpe mot beinskjørhet og er helt nødvendig i et kosthold. Norge er i Europatoppen på både melkedrikking, og beinskjørhet. Noen andre fakta:


 

Jeg har sett på det å være veganer som en slitsom greie. Ikke noe for meg. Unødvendig, for kjøtt er jo det "verste". Vanskelig. Komplisert. Stress. Og jeg har nok ikke vært alene om de tankene, veganisme virker sikkert drøyt og rart for mange. Jeg har tenkt at alle som er veganere er noen gærninger som ikke klipper håret og ruller rundt i gresset når det regner, og ikke har mobil. Det var min fordom, om man skal sette den på spissen. Og slik er det ikke i det hele tatt. Det er normale, oppegående mennesker som har tatt et standpunkt det står veldig mye respekt av. 

Jeg respekterer så enormt mye at folk tør å snakke høyt om dette emnet. Jeg tør sjeldent, fordi jeg føler meg slitsom og ekstrem om jeg forteller meningene mine om kjøtt til noen. Selv når folk spør meg pakker jeg det inn for jeg er så redd for at noen skal bli støtt eller fornærmet, så jeg svarer med "nei jeg spiser ikke kjøtt men ja jeg respekterer at du gjør det, og ja jeg synes det smaker godt". Det er så mye jeg vil si, men jeg lar være. Jeg syntes til og med det var flaut å starte på dette innlegget først, fordi jeg er redd noen skal føle seg.. brydd? 

Men nå har jeg innsett noe. Jeg er ikke ekstrem. Det er ikke ekstremt å ikke ville ville bidra til kjøttindustrien. Det er ikke ekstremt å ville ta vare på planten vår. Hvorfor er det teit? Hvorfor er det ekstremt? Hvorfor skal jeg føle meg som verdens største nerd om jeg sier meningen min - som faktisk ikke er tull og tøys, det er hardtslående fakta? Det er ikke en tro. Det er sannheten.

Det som er helt nerd, det som er ekstremt, er å bli brydd og fornærmet for at man ikke orker å sette seg inn i hvordan det faktisk funker. 


 

Jeg tror på at alle mennesker er gode. Jeg tror på at alle mennesker egentlig ønsker å kutte ned på kjøttforbruket, i alle fall litt, men at man ikke klarer / tør eller orker. Jeg tror på at dyrevelferd og miljø ligger nært hjertet til de fleste. Om du føler at det å skade dyr er feil, så vet du allerede hva som er rett. Å sitte i velferdstaten Norge å si "det skjer ikke her", er så utrolig naivt, og jeg tror virkelig bedre om dere enn som så. 

Litt mer fakta: 82% av barn som lider av hungersnød bor i land hvor mat er dyrket for å gi til dyrene i vesten - som vi igjen spiser. Det blir derfor litt merkelig å tenke på at vi i vesten samler inn penger for å mate barn i "den tredje verden" samtidig som man spiser kjøtt hver dag, når ressursene ofte allerede eksisterer der allerede.

 
 

Om du tenker over det, er det så banalt og så enkelt. Se for deg kjøleskapet hjemme. Se for deg en matbutikk. Hvor mange døde dyr kreves det for å fylles opp en passe stor matbutikk hver uke? 50 000? Og hvor er alle dyrene? På beitet? Nei, de er - i 90% av tilfellene - stappet inn i industrigårder. Jeg har aldri sett en gris gå rundt på en mark eller rulle seg i gjørmen. Men jeg har sett millioner av dem på matbutikken. At slakterier er brutale er en ting - men livene deres som leder dit er sjeldent gode.


Det eneste jeg vil at du som leser skal gjøre nå, er å kutte ut kjøtt en dag i uka. Bare en, i det minste til å starte med! Det er en fantastisk fin begynnelse, og det gjør så mye for både deg, dyrene og kloden vår. De aller fleste matbutikker i Oslo selger nå erstatninger for kjøtt, og det gjelder garantert de største byene i landet. I Harstad selges det på helsekostbutikker, så jeg regner med det er samme landet rundt. Meld deg gjerne inn i gruppene Veggispreik og Veganprat for inspo! 

ÅPENT KOMMENTARFELT - SPØRSMÅLSRUNDE

Nytt år - og tid for spørsmålsrunde! Jeg svarer allerede i kveld så still meg spørsmål om alt du lurer på mellom himmel og jord, så setter jeg meg ned om et par timer. ♥ Jeg lover å komme med utfyllende svar!


 

Fuck det året her

2016. Egentlig føles det som et grått og halvveis år, det føles ut som en kamerarull med iphone-bilder når det burde vært speilrefleks. Ok det der var en helt idiotisk metafor som sikkert ikke gir mening for noen andre enn meg. Dette året har vært picasa når det burde vært photoshop. Dette året har vært Michael Kors når det burde vært Chanel. Dette året har vært pølsekø på narvesen når det burde vært kø for å finne på noe smartere og bedre. Dette året har en følelse av at ingenting føles ut som en ekte følelse.

Jeg startet året ganske fint, i sånn cirka femten minutter gikk alt på skinner. Jeg vant to priser på vixen, fikk terningkast 6 for antrekket på spellemann (ja, de tingene betyr noe i min forskrudde verden), og jeg hadde fult av motivasjon til å sikte mot himmelen. Gjøre alt. Se alt. Så ble bildet av at jeg har sex spredt rundt og alt gikk bare nedover derfra egentlig. Jeg skrev bok, og det var alt jeg klarte. Det + drikke alkohol. Jeg ville aldri være alene, og om jeg alltid skulle være sosial endte det med alkohol. Det finnes alltid noen som skal på et event, tar noen drinker etter jobb eller skal feire en bursdag om man bare søker etter det, og da slipper man å gå hjem å legge seg med tankene sine. Det gikk så langt at jeg ønsket å legge meg inn på rehab fordi jeg - for det første - tenkte at jeg hadde et problem, noe jeg i ettertid har skjønt at jeg ikke har fordi jeg liker å ikke drikke og jeg kan fint ta bare et glass, men det var en periode på fem-seks måneder hvor jeg drakk hver eneste dag og ble helt ute av meg selv. Masse angst, 15 kg opp i vekt (som jeg nå er glad for), en rotete leilighet og et hode som ikke fungerte. Men - for det andre - jeg ville bare ha en pause. Fra hodet mitt og fra destruktive mennesker. Jeg ville aldri i livet ha bedt om en pause fra jobb, men en pause fra mitt eget hode på "privaten" skulle jeg gjerne ha tatt en gang i blant. At jeg klarte å skrive en bok i den perioden er for meg et under og et mirakel, og jeg er så utrolig stolt av meg selv for nettopp det. 


 

Jeg har aldri vært - og ble aldri - en person som drakk og dro på nash, desperat etter å aldri ende kvelden. Jeg har hele tiden vært klar for å legge meg tidligst av alle, og jeg har ikke hatt fylla med blackouts og oppkast. Men det ble noen drinker hver eneste dag, og jeg gikk rundt med konstant vondt i hodet, vondt i magen, svimmel og kvalm. Kroppen tåler det jo ikke. Kombiner dette med høyt tempo, dårlig kosthold, trening og lite søvn, så har man vel en oppskrift på katastrofe. 

Ikke misforstå, for jeg har opplevd mye kult. De sykeste festene, jeg har blitt kjent med mennesker som kommer til å være i livet mitt for alltid, jeg har skrevet bok (ja jeg skal påpeke det femten ganger), jeg vant en pris til på tampen av året og ble nominert til 6 nye priser på vixen. Men etter det med bildet så følte jeg meg så skitten og ekkel en lang periode, og jeg tenker ikke på det hele tiden lengre, men jeg kommer vel ikke til å være helt over det før jeg får en eventuell dom på saken. Da kan jeg legge det bak meg. Det var ikke voldtekt men det var et overgrep, og det har endret meg, selv om jeg hater å tenke på akkurat det. 

Ikke nok med det men jeg har følt meg så utrolig stygg. Jeg elsker kroppen min men jeg bare.. Har ikke orket å ta vare på meg selv. Forfalt, sett på meg selv i speilet og tenkt " NÅ må du gå å fikse deg" og så bare orket jeg ikke og tok enda en nap. Våknet, skrev, sov, våknet, skrev, sov. Og slik gikk det. Jeg ble følelsesmessig utilgjengelig og stygg. Når jobben din involverer at du skal ta bilder av deg selv hver dag, men at du bare grøsser hver gang du ser deg selv i speilet så forbanner du deg selv enda mer for at du ikke bare tar tak i ting og kan se ut som alle andre på internett. Men "alle andre" eksisterer ikke, ikke slik du tror. "Alle andre" sitter inne med angsten sin sjæl. 



 

Så HELDIGVIS er dette året snart over. Jeg ser fram til en ny start med masse kjærlighet, følelser, rolige omstendigheter og mindre spontanitet. Jeg vil stå opp klokken 09, være hjemme på ettermiddagen, spise middag, trene, se på serie, skrive og sove. Det vil jeg ha. En trygg armkrok og en lille Charlie sammen med meg. Gode venner jeg møter et par ganger i uken. Mindre reiser. Ta vare på meg selv, ta vare på øyeblikk. Se besteforeldrene mine oftere. Være den jeg egentlig er. Aldri la noen, eller noe teste mine verdier igjen. Jeg ble sammen med en person som ikke var snill mot meg, jeg følte det inni meg men ble så manipulert + alle så det rundt meg, og da det endelig ble slutt måtte jeg deale med konsekvensene etter alt som hadde pågått i forholdet - rettsak pga vold, bildespredning, stjeling og what not. Det kan skje alle å havne i en slik destruktiv situasjon, og selv om det har tatt et år å rydde opp i det rotet så er jeg klar for å VÆRE MEG. Med folk jeg elsker og folk som elsker meg tilbake. DET skal bli mitt 2017. 

Mest av alt krysser jeg fingrene for å overleve 2017 og kunne skrive enda et slikt innlegg neste år, og at jeg enda har alle jeg elsker rundt meg, friske og raske. For det er ikke en selvfølge, det heller. 

 

private bilder fra telefonen min - del 2



Meg og Joakim på spa tidligere i år. Vi tok en ganske "hot" bildeserie og koste oss masse. Den dagen var så fin, med min elskede venn. 



Ett av mine favoritter, spart på telefonen. Jeg tror 40% av bildene jeg har lagret på telefonen er dikt eller sider fra bøker.


 

Ett fint øyeblikk, backstage på en shoot i vår. Altså jeg elsker kroppen min så mye etter at jeg gikk opp i vekt, jeg tør ikke trene kondisjon lengre fordi jeg er så redd for å miste de kiloene. Og så liker jeg at det ser litt.. "bølgete" ut på låret? Slik som de fleste kvinner hater, tror jeg. Jeg elsker det, for det er så ekte. Og at puppene mine har begynt å henge, det digger jeg også. Alder, come at me!



Litt mindre sexy. Rød som en tomat etter ansiktsbehandling.



Da jeg ikke fikk lukket waist-traineren som passet perfekt før, hehe. Det hadde jeg det mye morsomt med.



Meg og den nydelige hunden til Sandra Lyng som jeg er så glad i. Både hunden, og eieren. <3



Meg og vokalisten i Bastille som ga meg om å være med tilbake i turnebussen og dra til Berlin (?). Angrer på at jeg takket nei, backstage er livet mitt. :(



Anne-Sofie, Amanda og meg før en kveld ute her i Harstad. De nydelige jentene mine som jeg har holdt sammen med i flere år.



Meg og John som er med meg på hvert stopp på bokturneen, her på scenen i Moss. 



Og til sist - litt tilbakeblikk kjærlighet fra meg og min! 

 

 

En historie om kjærlighet

Jeg vet at mange av dere har blitt nysgjerrige når dere har sett instagrammen min og snapchattene mine. Så jaaaa..  Meg og Mathias. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal starte engang fordi det er en så lang og komplisert historie. Jeg får bare prøve, og du som leser får prøve å henge med. 

Som noen av dere allerede vet har vi kjent hverandre i 11 år nå, og han var den første jeg ble forelsket i noen sinne. Herregud, jeg har vært forelsket i han halve livet så jeg kan faktisk ikke huske hvordan det er å ikke være det. Det ble sykt mange år med fram og tilbake, bestevenner, andre kjærester og alt som hører med å være tenåringer før vi begynte å holde på da jeg var 16, og en stund etter ble vi sammen. Vi var kjærester i et par år, og det var for det meste helt fantastisk, men også veldig turbulent fordi jeg hadde det så psykisk vanskelig og ikke klarte å ta vare på meg selv. I perioder ga jeg han absolutt all skylden for hvordan ting var i hodet mitt, om jeg hadde dårlig selvfølelse var det hans feil, om jeg ikke følte meg pen var det hans feil, om jeg følte bloggen min sugde var det hans feil, osv. Dere som har vært på den måten selv vet hva jeg snakker om, men for et "normalt" menneske er det sikkert vanskelig å sette seg inn i.. Men er man deprimert, så er man. Som sagt var vi sammen i noen år, flyttet til Oslo men bodde bare sammen i noen måneder før det ble slutt. Det er sikkert en million grunner til hvorfor det ble sånn, og selv om det var helt forferdelig er jeg veldig glad for det nå. Da fikk jeg gjort noen ting på egen hånd, feilet masse, lært masse og vokst som person. 

Uansett, det ble slutt i 2014 og etter det har jeg hatt perioder som kan gå over enten noen uker eller noen måneder hvor ting har vært kjipt. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har vært trist og nedfor flere ganger per måned fordi jeg har savnet han så mye, ikke nødvendigvis kun som kjæreste men som person fordi når jeg er med han så blir jeg hel. Jeg er nesten avhengig og det er det skumleste jeg vet om.. Helt siden det ble slutt har vi hatt perioder hvor vi har møttes og bare låst oss inn i en egen boble hvor det ikke finnes en verden utenfor, og så går man ut fra den boblen og tilbake til sitt vanlige liv med andre mennesker og andre prioriteringer. 



 

For en stund siden satt jeg hjemme i stuen min og var lei meg på grunn av savnet, som jeg så ofte er. Jeg så på Fetisha og sa, nok en gang, hvor mye jeg savnet Mathias. Hun så tilbake på meg med et oppgitt blikk og svarte "herregud det gjør du jo alltid, ta å gjør noe med det nå da", og det kunne egentlig ikke ha vært på en verre timing for nå bor vi i ulike land. Uten å egentlig ha hatt noe særlig kontakt det siste året (vi har møttes sånn 4-5 ganger kanskje), så ringte jeg han å spurte om han kunne komme til meg på besøk litt, uten å egentlig stille noen spørsmål tok han fly i seks timer for å være med meg i et døgn. Og nå har vi holdt på med det der en stund, reise fram og tilbake å være sammen når vi kan, ha kontakt hver dag og bare se hvordan det går. Og hvem vet hvordan ting kommer til å bli i framtiden, jeg er bare så sykt takknemlig for at jeg har fått oppleve ekte kjærlighet med akkurat han. Med han føler jeg meg som verdens vakreste, kuleste, smarteste og beste person, jeg føler meg så trygg. Det er som om vi kunne ha blitt plassert hvor som helst i verden, i trygge norge eller et annet, farlig sted, og det ville ha føltes trygt fordi når det bare er oss føles det som om alt forsvinner uansett. Det er "større enn livet", og jeg slutter å være redd for døden, og alt som kommer etter. Det føles som evigheten.

Det finnes heller ingen som kjenner meg så godt, er så snill mot meg, gjør så mange fine ting og sier så mye fint som han. Jeg får oppleve veldig mye romantisk som andre sikkert bare kan drømme om. Det har alltid bare vært oss, på en måte. Alt fra nære venner, til bekjente, blogglesere og mamma er glade når vi "finner tilbake", for det er bare sånn det er ment å være. 

 

Men nei, vi er ikke kjærester akkurat nå - ikke per definisjon, men det føler jeg ikke vi trenger å være heller fordi det er mer enn som så. Det er genuin kjærlighet og respekt for hverandre som ikke går over, og det er vakkert. Jeg har aldri i mitt liv sagt noe slemt om han og det ville jeg aldri ha gjort heller - jeg vet at det er samme tilbake - og det kan man ikke si om mange mennesker. Det eneste jeg vil i livet mitt er at han skal ha det bra og være frisk, få til det han ønsker og leve det livet han vil. Og så er jeg helt rolig for jeg vet at det er oss uansett, på en eller annen måte. Inni hjertet og på ekte i sjelen så er det oss, energiene våre er de samme, og vi ER det samme. Vanskelig å forklare, men "kjæreste" blir på en måte et så vagt begrep for å beskrive det. Nå drar han snart til utlandet igjen og jeg kommer til å være i Oslo, så da blir det en stund til vi sees igjen - men jeg tror jeg skal dra på besøk til han i januar en gang, så kommer kanskje han i februar osv.. Vi får se. 

Nå har jeg litt noia fordi dette er så utrolig privat, men jeg får skylde på meg selv når jeg velger å dele små innblikk på andre sosiale medier. Du som leser er jo også viktig for meg, så da vet du hva som skjer i livet og hodet mitt for tiden. :) 

Beklager at våre liv er mer verdt enn deres

I disse dager, faktisk i akkurat dette sekundet, mens fingrene mine hamrer mot tastaturet i min trygge lille leilighet, pågår det verste massemordet i nyere tids historie. Vi trenger ikke å fly langt - vi trenger egentlig ikke bevege oss i det hele tatt, for vi ser alle opp på den samme månen i kveld. Der er det også natt, vi er i samme tidssone. Der vi kan legge oss med hodet på puta og sove trygt i kveld, går andre en usikker natt i vente med sine siste dager i vente. Aleppo, Syria.

8000 mennesker. Så mange hadde vi plass til i Norge. Resten bryr vi oss ikke om, for våre liv er så mye mer verdt - og de 8000 som faktisk får komme inn er bare så vidt, for det er jo tross alt ganske mange, og herregud så slitsomt med alle disse kultuforskjellene, nei huff om vi må anstrenge oss litt! Stakkars oss! Men om Amerikanere ønsker å flykte til Norge fordi trump har blitt president? Det er helt OK! Å være politisk flyktning er jo helt fair, så lenge du er fra vesten. 

Det er barn vi snakker om. Og her står folk og deler statuser på facebook og slår "ring rundt" Sylvi Listhaug, fordi hun mener jo så utrolig mye bra -fordi våre liv er jo så dyrebare og mer verdt enn deres, så hvorfor ikke? Våre barn betyr mer enn barna som nå er fanget og venter på døden, for vi må passe på våre egne og vi skal stenge grensene og slå ring rundt om hverandre fordi våre liv er så forbanna utrolige, og vi er så fantastiske som hadde flaks og ramlet over oljen og har luksusen av å kalle oss selv "deprimerte" fordi vi stresser litt. At vi skal kunne kose oss med våre psykiske sykdommer og penger fra NAV er mer verdt enn dere, for så lenge vi har det bra - hvem bryr seg egentlig?

En lokal politikar i Harstad uttalte da asylmottaket ble lagt ned, at lokalbefolkningen i Harstad "trenger en pause nå". Ja, helt rett. Vi trenger en pause fra at mennesker som trenger hjelp skal få bo i et lite hus, nærmest isolert på toppen av en bakke. Vi vil ikke møte dem på butikken, se dem i gatene eller vite at man faktisk hjelper noen som våre dyrebare skattepenger kan gå til. Huff, det er jo så sykt slitsomt, for vi må jo tross alt ha ny rundkjøring - drit i om mennesker dør, så lenge veiene våre er gode å kjøre på. 

Nei. 


 

Nå går folket i Aleppo sine siste dager i møte. Det måtte altså bli de siste dagene for at man skulle våkne opp. Det er så mørkt, det er dystert, og dette kommer framtidige generasjoner til å skamme seg over på vegne av oss, likt som vi har skammet oss over tidligere generasjoner. Lærer vi aldri? 

Man kan spørre seg hvordan hat kan vinne over kjærlighet, når kjærlighet er så mye sterkere. Hat vinner aldri over kjærlighet - men likegyldighet og egoisme gjør, og det er beklageligvis det majoriteten av  priviligerte mennesker føler på.

Glede, sorg, redsel, hat og smerte føles likt uansett hvem du er og hvor du bor. Mitt liv startet likt som deres. Det gjorde ditt også. Beklager at noen er av den oppfatning at våre liv betyr mer enn deres. Det gjør de ikke. 

I kveld er jeg virkelig lei meg - men jeg får likevel sove trygt i natt. Det er så forbanna mye mer enn mange millioner mennesker i verden får. 


Bilder: Vice & Dagbladet 

å finne tilbake

Jeg vet at jeg har tatt et par dagers pause fra dere, ingen er mer klar over det enn meg. Nå tror jeg ikke at dere er en gjeng moraliserende mennesker som vifter med knyttneven på andre siden av skjermen, jeg vet at dere forstår, men ordene triller likevel ut av meg som en slags forsvarstale. Dere skjønner, og dere vet, fordi dere er smarte, at en gang i blant må man gå seg vill på veien for å finne tilbake. Gå seg vill blant alle klikkoverskrifter og lurerier for å tjene penger, mens jeg står midt i tornadoen og roper for full halls uten å bli hørt. Metaforene mine gir kanskje ikke mening, men det gjør til tider ikke denne bransjen heller. Jeg har bare så utrolig stort behov for at alt jeg gjør i jobbsammenheng skal være genuint og da må man tenke seg litt om. 

Jeg vet ikke hvordan det er å være offline. Ingen av oss gjør nok egentlig det. Å leve et liv uten å bli konstant påvirket av hvor fete liv alle andre lever, uten å føle at man selv ikke strekker til eller uten å føle at man alltid må være morsommere eller kulere og produsere noe nytt. Det siste jeg ønsker er at bloggen min skal være et sted man klikker seg inn på og føler "herregud, jeg burde ikke vært meg, jeg burde vært Sophie." Derfor må jeg gå et par runder, en eller to eller hundre runder i året, hvor jeg reflekterer over hele greia og kommer fram til et svar. Et slags svar på hvordan jeg skal kunne bruke denne stemmen min riktig.

I går var en emosjonell dag på en vakker måte. Jeg var på boksignering i Skien og kombinasjonen av julekoret som sang på siden av meg, og ungdom etter ungdom som kom skjelvende med tårer i øynene for å få boken sin signert gjorde noe med meg. Hvordan er det nok av meg å bare skrible ned navnet mitt i en bok å si "takk for at du kom"? Det føles ikke nok.

Videre gikk turen til Nobels Fredspris hvor jeg så klart fikk se, nok ett par, hva jeg kjemper for. Å kunne bli hyllet av mennesker og jorden vår for å gjøre noe som er større enn en selv. Ikke selfies, og sminke eller klær, selv om jeg liker det også, men jeg elsker det ikke. Jeg elsker å hjelpe mennesker. Jeg elsker å gjøre en forskjell og jeg hater at jeg kaster bort plattformen min på å "finne meg selv", når det kanskje er nettopp den delen av reisen dere liker å ta en del av også.

Nå fikk jeg skrevet litt fra meg. Det var godt. 



 

Sovende på vei hjem fra boksignering i går. Jeg tar dere sånn til meg, alle sammen. Dere sorger, gleder og bekymringer blir som observert inn i min lille kropp, så jeg sovner alltid etterpå. Drømmer om en finere verden, kanskje. En verden hvor vi alle er snille mot hverandre, og hvor alle var omringet av så mye kjærlighet som meg. 

"er du sikker på at du skal spise mer?"

For en stund siden hang jeg med en gutt jeg holdte på å bli kjent med, og vi koste oss med å spise masse godteri vi hadde handlet inn. Vi satt på sofaen og så på en film, og jeg lente meg mot bordet for å hente meg enda en håndfull med smågodt. Da jeg satt bøyd kløp han meg i magefettet og sa, med humor i stemmen, "er du sikker på at du skal spise mer?". 


 

Man kan trygt si at jeg ble rasende, det krevde alt jeg hadde å ikke slå han i ansiktet med knyttneven, velte bordet eller brenne ned leiligheten hans. Istedenfor stormet jeg ut av stuen og ventet i et par minutter slik at han kunne komme etter å trøste meg - og når han gjorde det, kjeftet jeg på han for at han fikk meg til å føle meg tykk. Han unnskyldte seg gang på gang, men det tok flere uker før jeg var helt over sinnet mitt. 

I løpet av de neste ukene analyserte jeg kroppen min opp og ned, og fant stadig nye feil jeg aldri hadde lagt merke til før. Det var min første tanke fra jeg sto opp og til jeg la meg om kvelden. I tillegg sluttet jeg å spise foran han, veldig stakkarslig - som var min sinnsyke måte å få han til å føle seg dritt på, for da måtte han unnskylde og fortelle meg nok en gang hvor fin jeg er. 

Når jeg ser tilbake ville ikke ordene hans hatt noen effekt om jeg ikke hadde vært usikker fra før av. Istedenfor å akseptere at dette var min egen usikkerhet la jeg all skylden over på han. (VIKTIG! Jeg sier ikke at det han gjorde er OK, for det var en ganske kjip og unødvendig ting å si, men jeg bruker det som et eksempel for å komme fram til et større poeng).

Om det samme hadde skjedd med meg i dag ville jeg mest sannsynlig bare ha ledd, kalt han idiot og sagt "ja, jeg skal faktisk spise mer godteri, og kanskje enda mer etter det igjen", og så hadde vi vært ferdige med det. Ikke noe krangling, ikke noe gråting, ikke noe spill for å gi dårlig samvittighet, ikke noe avsky og ikke noe drama. 

Jeg liker kroppen min akkurat som den er, så hvorfor skal jeg la noen andre påvirke det? Valget er opp til meg og jeg velger å forme mine egne meninger angående hvem jeg er og hvordan jeg ser ut, jeg ønsker ikke å være avhengig av at andre skal ta de avgjørelsene for meg. Om noen kommenterer noe angående deg, og du reagerer på det, så er det fordi du er usikker i utgangspunktet. 

Når du lar usikkerhetene ta kontroll over deg, så kommer du alltid til å være på vakt og legge merke til hva som helst som kan trigge disse følelsene av usikkerhet. Du leter alltid etter kritikk eller at noen misliker deg, kanskje sier noe du muligens tar deg nær av eller ser på deg feil.. Om du først vil, så lover jeg deg at du finner hat over alt.  Om du går ut i verden og forventer å bli avvist, vil du finne avvisning i alt og alle. 

Om kjæresten din oppfører seg litt fraværende i 10 minutter kommer du til å tolke det som at han har mistet interessen og ikke synes du er tiltrekkende lengre. Du kommer til å tro at folk på jobben er sure fordi du er irriterende og plagsom, og at de skulle ønske du ikke jobbet der. Du kommer til å føle at sjefen din synes du er inkompetent fordi han ikke smilte til deg akkurat den dagen. Du skjønner poenget mitt? Hvem ønsker å gå rundt i livet og føler det sånn? 

Når du tenker på det, så er det egentlig bare rart at folk reagerer så sterkt til et par stygge kommentarer. Konstruktiv kritikk er en ting, men drittslenging er noe annet som bør være totalt uviktig for alle og enhver. Hvorfor trenger du å bli påvirket?

Om noen sier noe slemt til deg - hva faen har det å si! Whatever! Kanskje det er det de føler, men hvem bryr seg? Ingen er perfekt, vi har alle feil og det beste vi kan gjøre er å akseptere dem eller jobbe med å bli bedre i de områdene det lar seg gjøre. Og om det noen sier om deg ikke er sant, så SERIØST, hva faen har det å si! Du vet jo at det ikke er sant. 

Poenget mitt med dette innlegget er: bygg en sterk grunnmur av tro på deg selv, den kan du alltid hvile på. Når du har det, så kan aldri noen påvirke tankene dine om deg selv og det er så deilig! Vi er alle på en reise, hver og en av oss. Ingen er ferdig utviklet eller formet som menneske. Om du kan akseptere det og være snill mot deg selv, kommer livskvaliteten din (for å ikke snakke om, forholdene dine) til å bli så mye bedre! 

Lykke til! 

 

GJØR DU MER ENN Å DELE?

"Noen andre tar sikkert kontakt". 

Det er slik jeg har pleid å tenke hver eneste gang jeg ser en sak bli delt om noen som trenger ekstra hjelp i julen på grunn av trang økonomi eller ensomhet. "Noen andre". Jeg mener, det er jo så mange som leser, som deler og liker, så noen må da garantert ta tak? Så trykker man liker, og føler man har bidratt. En tommel opp mot en ensom jul, og noen som sitter i andre enden med uendelig mange likes på facebook, men få å tilbringe julen med.

For nøyaktig to år siden, på denne tiden av året, kom jeg over en sak som traff hjertet mitt. Helt ærlig er jeg et veldig følsomt menneske og jeg leser nok saker som berører meg hver eneste dag ? uten at jeg gjør noe. For nøyaktig to år siden, på denne tiden av året, leste jeg en sak om en mor som ikke hadde råd til julegaver som hennes to sønner kunne få under treet. Hun sto fram med bilde, men uten etternavn for å skjerme barna sine, og jeg tenkte, for første gang i mitt liv, ikke "noen andre". Jeg tenkte, nå gjør jeg noe. Det tok tid å få tak i denne kvinnen, la oss kalle henne Lene. Men etter et par dager, etter mange telefonsamtaler og på kanten truende mailer til journalisten som hadde skrevet saken og ikke ville gi meg kontaktinfo, så klarte jeg det endelig.

"Det er sikkert mange som har tatt kontakt" begynte jeg. "Men jeg ønsker likevel å gjøre noe for deg og dere". Til min store overraskelse var det ingen, ikke en eneste en, som hadde prøvd. Ingen hadde strukket ut en hånd, til tross for flere tusen likes på facebook, og til tross for at mange hadde skrevet i kommentarfeltet at de skulle gjøre noe. Menneskene som hadde ropt så høyt om alle gavene de skulle gi, pengene de skulle sende og åpne dører på julaften, skrev det kun offentlig og lot det bli med det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så sjokkert, men man burde vel ha skjønt det. De aller fleste føler at en tommel opp på sosiale medier eller en deling av en sak er nok. Da har man hjulpet, men egentlig har man kun hjulpet seg selv og sin egen samvittighet. Det er en skadelig tid vi lever i hvor delingsdynamikken og det å offentlig være en helgen skal bety mer enn å faktisk ta steget å hjelpe de som trenger det. For hva har det å si om man ikke kan vise at man hjelper? Om du ikke kan dele bilder av at du er snill? Om Lene ikke vil stå fram med navn og barna hennes vil bli skjermet, vil du da hjelpe? Om du ikke kan skrive en status på facebook om hvor snill du er som åpner dørene dine i julen?

Det finnes heldigivs mange gode mennesker der ute, og de godeste har ikke behov for å vise det. Om man er snill, så er man det fordi man ønsker, ikke for å høste liker-klikk eller oppmerksomhet for sine gode handlinger. Og hver eneste gang jeg ser en sak bli delt på facebook om noen som trenger det, klarer jeg ikke å la være å tenke, gjorde du noe mer enn å dele?

Det at jeg satt i senga mi og tenkte "jeg", istedenfor "noen andre", er det beste jeg har gjort i i hele mitt liv. Og ja, det er kanskje egoistisk av meg ? men at jeg fikk kontakt med Lene har gjort så uendelig mye for meg også. Jeg feiret aldri  julaften med dem, men jeg har fått gjort så utrolig mye annet. Jeg får ta med sønnene hennes på kino. De får være med meg på tusenfryd. De kommer hjem til meg og ser på Disney, vi kjøper store mengder godteri og så slapper vi av. Jeg er tanten de ikke har, jeg er barnevakten som er kul og lar dem få være våken lenge, barnevakten moren ikke har hatt råd til tidligere sånn at hun nå endelig, en gang i blant, kan ta seg en dag fri. De får være med på tv-innspillinger, det synes de er skikkelig stas. Jeg føler de har blitt en utvidet familie for meg, og for det er jeg evig takknemlig. 


 

Jeg skriver ikke denne saken for å fremme meg selv som menneske, selv om jeg absolutt føler meg bra når jeg skriver disse ordene. Men jeg er ikke stolt over meg selv, for det skulle strengt tatt bare mangle.

Det er mange som er ensomme i julen, det er mange som ikke har råd til å gi barna julegaver. Men det er ikke bare rundt jul, det er hele året. Hver dag er det foreldre som sliter med å ikke kunne sende barna på skidag med de andre i klassen, hver dag er det foreldre som ikke får kjøpt bursdagsgaver, hver dag er det foreldre som ikke vet hvordan de skal få endene til å møtes. Og du som leser vet dette.

Du vet det fordi du deler, fordi du trykker liker og fordi du føler deg bra så lenge du har gjort det. Trykk, liker, del. Men det er ikke nok. Spør deg selv - hva har jeg gjort for å glede noen i julen, annet enn å trykke tommel opp? 

TING DU IKKE VISTE OM MEG

-  Jeg er helt besatt av å skrive lister, og har  "topp 10 navn på et barn / topp 10 leppestifter / topp 5 filmer jeg vil se" osv lagret på telefonen min. Man kan gjerne lese igjennom alle tekstmeldingene mine, så lenge man ikke rører notatene mine! Dette er forsåvidt også en liste, haha.. 

- Jeg har begynt på ikke bare en, men tre skisser til nye bøker jeg vil skrive. Jeg er så glad og gira for det! Jeg skriver hver eneste dag, og jeg jobber virkelig hardt for at bøker skal være min greie.

-  Og.. En av bøkene er noe mange av dere virkelig har ventet på! Kanskje flere av dere klarer å gjette hva? 

-  Følg med i 2017, da blir det sminekurs med meg og... Det er alt jeg kan si så langt!

- Jeg blir seriøst irritert når jeg hører en låt fra 1975 eller the script. Anne-Sofie kommer sikkert til å synes jeg er helt gal som sier dette, men jeg liker virkelig ingen av de bandene og DEEET kan bli problematisk, siden det er min bestie sine favoritter. 

- Når jeg er DJ har jeg alltid dette backstage: babybell, sushi, champagne, hvitvin, red bull, vann, druer, bananer, potetgull og smågodt. Og en hel haug med venner!

- Jeg blir aldri redd av skrekkfilmer, men "lights out" gjorde et eller annet med hodet mitt. Herregud, bare jeg tenkte på den nå fikk jeg faktisk frysninger og ble litt stressa. 

- Jeg har alltid vært besatt av å skrive, og å lage historier i hodet mitt. Jeg pleide å glede meg til tentamen på skolen og jeg endte ofte opp med å svare på flere oppgaver enn nødvendig, bare for gøy. Nå som jeg har min egen bok, og den er så suksessfull (og dette er før julesalget!) føles det helt sykt og det er virkelig en drøm i oppfyllelse! Hver dag våkner jeg opp og er i sjokk - det er så kult! Det føles fint at jeg har noe som kan leve videre etter min død en eller annen gang. Og neste år blir enda bedre!

- Jeg har investert en del av pengene mine i aksjer.

- En av de fineste følelsene jeg vet om er å gi folk lønn, at jeg kan hjelpe noens liv til å bli lettere økonomisk ved å gi dem jobb. Og at jeg gjør akkurat det for flere mennesker er fantastisk!

- Når jeg kjenner at angsten kommer krypende hjelper det for meg å telle alle fargene i et rom. Jeg husker ikke hvem som fortalte meg det, men det hjelper meg virkelig. 

- Charlie er enda min og lever, til de som har etterspurt den lille pelsdotten. :) 



Foto: Nadia Nordskott 

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette.

Jeg burde ikke skrive dette. Kanskje ikke trykke publiser. Nei Sophie, la være. Jo Sophie, skriv det. 

Klokken er 03:23. Det er åpenbart mørkt ute, og jeg kan se hvordan enhver nabo på andre siden av gaten har slukket lysene sine for lengst. Jeg kan heller ikke høre noen andre lyder enn mine egne fingre som treffer tastaturet, en bil som kjører forbi i det fjerne og min egen slitsomme tinnitus som piper i øret. Det er lenge siden jeg har skrevet et innlegg på natten, fordi jeg har følt at ordene mine ikke er interessante for noen andre enn meg - og hva vet vel jeg, kanskje ingen leser akkurat denne teksten, kanskje ingen bryr seg, kanskje alle har det for travelt. Men det føles godt å få ut tankene mine, om så det kun blir for meg selv. Kanskje jeg aldri trykker publiser. 

Jeg blir nesten tvunget til å ligge her å skrive, som om hjernen min er nødt til å få et utløp. Alle bøkene er lest ut, jeg har ingen serier å se på, og jeg har glemt koden til min egen mobil så scrolling opp og ned på instagram eller snapchat må jeg se langt etter. Kanskje like greit, får man noen sinne noe ut av det uansett? Derfor liker jeg blogg. Jeg håper ikke blogg forsvinner, for midt blant alt det overfladiske kommer det noen ganger en dypere mening, noe viktigere, noe fint. Det finner man aldri på disse appene hvor alt skal gå så fort. Blogg gjør at alle unge mennesker har makten til å påvirke. Du kan påvirke om du skriver rett ord til rett tid. Du kan forandre noe. Er ikke det viktig, så vet ikke jeg.

I sta tenkte jeg på om jeg skulle be til Gud. Jeg skal prøve å forklare hvordan jeg kom fram til den tanken, for jeg er ikke religiøs, og om jeg skulle be til en Gud ville det ha vært å be til en høyere kraft enn meg selv, så det er vel på en måte en gud, selv om jeg ikke ser for meg en mann, slik som det er beskrevet i bibelen. Uansett, man tenker så mange tanker, så veldig fort, så å forklare hvordan jeg kom fram til tanken om Gud er komplisert. Men jeg så for meg lillesøsteren min, mamma og pappa. Jeg så for meg at jeg tar for gitt å kunne komme på besøk til dem om en måned, hvordan jeg tar selve livet for gitt, for ingen har garanti for en morgendag. Den tanken gjorde vondt, at jeg ikke setter pris på livet slik som jeg kanskje burde. Jeg er ikke redd for å dø, for det er et nytt kapitell og noe annet å gi seg ut på, men jeg er redd jeg ikke setter nok pris på dette kapitellet og alle som er en del av det, før det er for seint. Jeg så for meg Mathias, som jeg elsker så jævlig mye, og det er kanskje feil å skrive det på en blogg fordi det er så privat, men det er sånn det er og jeg lurer på om noen andre har det på måten. Om noen andre har det sånn som vi. Om det noen gang kommer til å gå over. Så tenkte jeg at jeg tar for gitt å få se han igjen også, og om noe skulle ha skjedd med han så ville det ikke vært noe poeng for meg å leve mer. Jeg hadde ikke tatt selvmord for det hadde jeg ikke turt eller klart, men den delen jeg liker best ved meg hadde bare blitt borte, og da kunne jeg like gjerne vært død. Jeg tror det er ekte kjærlighet, den delen av meg som er finest, mest genuin og god er den som kommer fram på grunn av han, eller oss, enten vi er sammen eller ei, lang tid siden eller ei, jeg vet at det er sånn og det kalles vel ekte kjærlighet, eller første kjærlighet, hva vet vel jeg. Hva vet vel vi. Det hadde uansett ikke vært noe poeng å fortsette. Jeg vet bare at jeg hadde blitt en kjip og kald og tom person, men jeg hadde fortsatt, men jeg hadde ikke klart å skrive mer. Ikke noe som hadde vært verdt noe, i alle fall. Jeg har opplevd å være forelsket mange ganger, men jeg har kun opplevd å elske noen en gang og det er helt forferdelig, fint og overveldende og jeg kan ikke forstå hvordan noen klarer å oppleve det med flere enn en person. Jeg har trodd jeg har det, men jeg vet nå at jeg ikke har. Om man elsker noen går det ikke over. Det har tatt 11 jævla år for min del, og det har enda ikke gått over. Jeg vet at det ikke kommer til å gjøre det heller. 

Så jeg lå her å tenkte på om jeg skulle be til Gud, en Gud jeg ikke tror på, kanskje for å si takk på en måte, for at jeg aldri har trengt å føle på en sånn smerte av å miste noen. Be til gud om at Tinnitusen min skal gå bort i samme slengen, kanskje. Og med en gang jeg skriver de ordene lurer jeg på om han, eller det, kanskje eksisterer likevel og om det egentlig er lurt av meg å skrive disse ordene. Om det er lurt å tvile, for kanskje det slår tilbake på meg da. 

Der etter kom en merkelig følelse. En følelse jeg noen ganger får. Den er helt umulig å beskrive men det er som om jeg, i små sekunder, blir i sync med universet. Jeg, og du, vi er universet. Det er en stor tanke på tenke på at jeg aldri har vært ingenting. Jeg har alltid vært et eller annet, som har blitt noe, som har blitt noe, som har blitt meg. En stein, kanskje? En komet? En planet? Som ble til en celle eller et atom som ble en sædcelle og som ble til meg? Det er rart å tenke på, men noe har jeg alltid vært. Noe har du alltid vært. Så noen ganger får jeg denne følelsen av å være i kontakt med universet, og denne fikk jeg av å tenke på Gud nå. 

Og dette kommer til å høres enda rarere ut, men jeg føler at jeg husker et tidligere liv. Jeg tror ikke man dør, så blir man født på ny som et annet menneske eller dyr. Men noe er det - og jeg har et klart og tydelig bilde i hodet - eller egentlig er det ikke et bilde  engang, det er en følelse. Jeg kan føle en følelse av et annet minne som ikke tilhører meg, den følelsen tilhører ikke meg, og det er så sykt rart. Og så kan jeg se for meg en farge. Mørkeblå. Den fargen popper opp i hodet mitt når den følelsen kommer, og den kom nå. Den kom på fredag også. Og så plutselig kan det gå noen år, før den kommer igjen og jeg får en slags Deja Vu, uten å oppleve en Deja Vu. Og jeg er ikke spirituell. Jeg vil ikke utforske denne delen av meg, for jeg vet jeg bare kommer til å få en million spørsmål flere enn svar.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette. God natt. 



 

JEG BLIR PROVOSERT

Noe av det fine ved å leve, er jo at man kan være flere ting på en gang. 

Er det ikke fantastisk?

Man kan være sterk, og man kan være svak. Man kan være opptatt av utseendet, men samtidig være opptatt av miljø og politikk. Man kan bruke en time på å sminke seg, men samtidig drive sin egen business. Noe av det jeg liker aller best i hele verden er å jobbe hardt. Jeg kan nesten dra den så langt som å si at jeg liker stress, og jeg liker å være sliten fordi resultatet mot slutten blir så verdt det. Det er så klart dager hvor jeg har lyst til å legge meg ned å gråte fordi jeg har tatt på seg mye ansvar, og det skjer jo, det også. Men som regel har jeg det veldig fint med å pushe meg selv.

En kjent blogg kan alle få. Man trenger ikke gjøre så mye mer enn å lage en skandale ut av sitt eget liv og kjøre på med syke opplevelser, ha en "one hit wonder" på internett med noe sykt stunt man har gjort så kommer også leserne tikkende inn. Det er ikke spesielt vanskelig å bare blogge. Jeg forstår heller ikke de som synes blogging i seg selv er stress. Jeg blir faktisk nesten irritert når noen sier "åh, blogging er så slitsomt", for NEI!

Blogging er et kreativt yrke, og om du ikke eier et kreativt gen og sliter med å finne på ting du kan skrive om så er det slitsomt, ja. Men da har du valgt feil yrke og burde finne på noe annet i stedenfor, da er det ikke for deg. Å BLOGGE ER IKKE HARDT!!! Haha jeg kan nesten ikke få sagt det nok, men jeg blir så provosert når andre skriver det.

Derfor blir jeg også provosert når folk sier "åh men tenk på Justin Biber som er sliten". JA jeg forstår at han er sliten, ALLE er sliten. Det finnes trebarnsmødre som sitter i kassen på rema 1000 hver eneste dag og sliter med å få endene til å møtes UTEN å slå til kundene som kommer dit hver eneste dag! Det finnes folk som er psykisk syke, som bor i en liten hybel og har mistet alt de eier UTEN å gå rundt å spytte på folk. Og, det finnes folk som har en mye verre og hardere jobb enn BLOGG som likevel starter hver dag med et smil uten å slenge dritt til arbeidsgiverne sine (i dette tilfellet, lesere).

Om man bare skal klage over alt man har, så kan man jo like gjerne slutte. Det er ingen som tvinger deg til å blogge. Det er ingen som tvinger deg til å være artist. Jeg kan selv være dritt lei, og jeg har selv vært 16-17 år og ikke hatt noen klare refleksjoner over livet, men det gir INGEN rett til å være en kjip person av den grunn. Det er helt OK å være trøtt og hate alt, men det er ikke ok å oppføre seg som en bortskjemt dritt av den grunn.

Spre kjærlighet og respekt, og om man ikke la så mye energi inn på å være negativ.. Da hadde man ikke vært så sliten! Simple as that.


 

EN VOKSNERE VOKSEN

Voksen

For snart fire år siden ble jeg voksen, det var i det minste det loven sa. Jeg var myndig og kunne gå på polet, kjøpe nye pupper og kaste den falske legitimasjonen min i søpla. Jeg kunne kjøpe røyk uten å ha høy puls, og jeg kunne ta lappen. Jeg feiret med kostymebursdag og forelskelse, selvbruningskrem og gulløyenskygge.

Voksen.

For snart fire år siden ble jeg voksen, det var i det minste det jeg ble fortalt. I dag er jeg enda eldre, og jeg kan kjøpe sprit på polet, jeg har lov til å drikke i USA, jeg eier mitt eget AS som omsetter for noen millioner per år. Jeg har kjøpt leilighet, jeg har gitt ut bok og jeg har ansatte. Jeg leser morgenbladet, følger med på politikk og jeg får høre "tenk alt du vet".


 

Voksen.

For snart fire år siden ble jeg voksen, det var i det minste det jeg trodde. Likevel sover jeg med kosebamse hver natt, jeg spiser nudler til middag og jeg bruker tre uker på å vaske klær. Likevel føler jeg det er stressende å betale regninger, jeg kommer ikke inn på alle utestedene jeg vil og jeg har fått høre "du er for ung til å forstå".

Voksen.

For snart fire år siden ble jeg voksen, men det føles ikke slik. Når noe vanskelig skjer tenker jeg at jeg må finne en voksen, en voksnere voksen for å gjøre det jeg ikke klarer. Jeg spør enda "er vi framme snart" når vi kjører bil, og det er mange ord jeg ikke forstår. At noen på min alder har flere barn og har et stabilt liv er mer enn jeg kan skjønne, samtidig som jeg føler meg klar for akkurat det samme. Jeg er et sted midt i mellom, å være den unge og den gamle. 

Nå skal jeg spise nudler til middag for andre dag på rad. 



 

UNGE MENNESKER ER IKKE VIKTIG FOR SAMFUNNET

Her om dagen leste jeg en artikkel hvor forfatter Ottar Grepstad kommer med følgende utsagn: "Det er nesten ingen biografier av et ungt menneske som er viktig i seg selv. De er ikke viktig for samfunnet".

Dette er som å si at unge mennesker sin stemme ikke er å viktig, det er å fraskrive viktigheten til en hel generasjon, og det gjør meg så frustrert. Hvorfor skal unge menneskers stemme, liv og følelser være mindre viktig enn noen som har erfart mer? Hvorfor må jeg vente til jeg blir 50 med å skrive en bok om tenårene mine, når det er jeg har dette ferskt i minnet? Betyr man ikke noe for samfunnet før man er "voksen"? Betyr ikke ordene mine noe? Skal man, som ungdom, være nødt å lese bøker skrevet av noen som skiller flere generasjoner fra en selv? 

Er det ikke helt fantastisk om jeg, og Marcus og Martinus, får unge mennesker som aldri har plukket opp en bok til å begynne å lese? Om unge mennesker som kjeder seg lett, kanskje leser en bok for første gang og at det bidrar til mer leselyst? Bøker er fantastiske, og det er viktig at unge mennesker får opp øynene for det. 

Boken min er ikke skrevet av en voksen som snakker til de unge - og nettopp derfor er den viktig. Den er ikke en moraliserende pekefinger som skal fortelle andre hva de skal mene, føle og tenke. Det er ikke en bok som skal forklare hvordan man bør leve et liv, og den skal ikke være en refleksjon over ting jeg burde gjort bedre eller annerledes. Den skal omtale meg, akkurat nå, følelser jeg har følt på, for en generasjon som vokser opp akkurat NÅ. Om jeg skulle skrevet en bok om 30 år, om hvordan min ungdomstid var, så ville den ikke vært like relevant. Jeg hadde ikke klart å skrive som et ungt menneske, og jeg hadde ikke klart å nå ut til unge mennesker. 

Jeg synes det er helt fantastisk at unge mennesker har en stemme. Men det betyr vel ikke noe at jeg mener det - nettopp fordi jeg er ung. 


 

Ting jeg hater å høre!

"Jeg var på en fest her om dagen der så mange snakket stygt om deg, men jeg forsvarte deg, bare sånn at du vet det!"

Dessverre får jeg veldig ofte høre nettopp det. Jeg lurer på om de da prøver å såre meg, eller om de faktisk tror det er et slags kompliment. Eller så føler man bare for å heve seg selv som person, å påpeke at man gjorde noe rett..? Jeg vet ikke. Om man er et godt menneske som alltid forsvarer vennene sine, har man ikke behov for å påpeke det. Det skal være en selvfølge at jeg backer opp mine venner, også når de ikke er der, men jeg føler ikke behovet for å få skryt av den grunn. 

"Du har gått opp / ned i vekt"

Ja. Kanskje. Eller kanskje noe forferdelig har skjedd og jeg har mistet apetitten, eller så trøstespiser jeg,  eller så er ikke vekten noe man trenger å kommentere. Jeg er uansett klar over det selv.

"Åh, har du sett hva folk har skrevet og kommentert om deg her? Så sykt slemt! "

Jeg vet at folk snakker stygt om meg på internett, men jeg trenger ikke alltid å få det presset opp i ansiktet. Jeg har sperret mitt eget kommentarfelt av en grunn.. Jeg tror ingen har godt av å få høre så mye om seg selv hele tiden, og jeg forstår ikke hva folk tror jeg får ut av å lese det heller. Blogger eller ikke blogger, ingen burde få det presset opp i ansiktet. 

Sophie Elise

 

* Men hvorfor sparer du ikke bare håret ditt? Hvorfor har du extensions?"

HERREGUD, det hadde jeg ikke tenkt på at jeg kunne gjøre! ... Jo. Jeg sparer håret mitt, men jeg bruker extensions samtidig. Det er faktisk helt mulig. 

"Om du elsker dyr så mye og er vegetarianer, hvorfor spiser du da opp maten deres, altså planter?"

Ja... Ja... Just dont. Du trenger ikke på bevise for meg at du er et mindre opplyst menneske, eller at du har så dårlig humor. Jeg synes ikke du er morsom, jeg synes ikke du er smart, og jeg synes ikke du er kul om du kommer med en slik kommentar. 

"Oj du er skikkelig lav!"

Det er en sykt irriterende ting å påpeke. Som å snakke om været, liksom. Jeg vurderer nesten å trykke opp små lapper som jeg bare kan ha i lomma og gi ut til folk når høyden min påpekes. Sånn "ja, jeg er 1.58 cm lav. Ja, jeg har alltid vært så liten. Nei, verden ser ikke annerledes ut her nede". Så kan vi bare move on, og snakke om noe annet. 

Sophie Elise
 


Bilder: Nettavisen / HER 

den største krisen vi mennesker står ovenfor i dag

Jeg har vært våken litt til og fra hele natten, jeg er syk og sliter med å sove. Da er det også ganske naturlig at jeg har fulgt med på presidentvalget i USA, og da jeg til slutt sovnet i morges var Trump i ledelsen, men Hilary kunne enda vinne. Jeg var helt overbevist om at sistenevnte kom til å gå av med seieren, men da jeg våknet så jeg det over alt.. Slik som alle andre. Trump er president.


 

En mann som ikke kan noe om politikk. Han har NULL erfaring med politikk, folkens! Ikke bare er han rasist, ikke bare mener han at løsningen på ISIS er å utslette hele landet med atomvåpen, ikke bare mener han mensen er morsomt og at kvinner skal "kjenne sin plass" men nesten verst av alt (synes jeg), han mener global oppvarming er en spøk som Kina har funnet på. Global oppvarming.. Som er den største krisen vi mennesker står ovenfor i dag, som rammer oss alle på verdensbasis. Her kommer det en mann til makten i et så stort og mektig land, og sier at det er en spøk.  Jeg er sjokk i over hele situasjonen. 



 


Jeg er sjokkert over at vi ikke har kommet lengre. Jeg sier VI, fordi Sylvi Listhaug og Sandberg får stemmer her i landet, og om man tenker på enkelte uttalelser der, så er det jammen ikke langt unna. Jeg kan også si vi, for går man over neste landegrense så svenskene stemmer på Åkesson. Vi skal ikke sitte på vår høye hest, i vårt lille land og late som om vi er så mye bedre. Jeg personlig vet at jeg er jævlig mye kulere enn som så, og at jeg hverken føler på hat, rasisme, kvinneundertrykkelse eller en naiv holdning til miljøkrisen i hverdagen. Jeg vet at mange av dere som leser dette føler det samme som meg, sikkert 98% av dere vil jeg tro. Jeg var aldri til stede under andre verdenskrig, jeg var ikke til stede ved regjeringskvartalet eller på utøya den 22 juli, men jeg har lest meg opp, jeg har tvunget meg selv til å høre om, se ting å føle på ting som har vært ubehagelige, jeg har forstått hvorfor ting har blitt som det har blitt og DERFOR er historie så forbanna viktig. For nå gjentar historien seg selv. Man skal ikke lukke øynene å si "kjærlighet, aldri igjen", for ikke alle mennesker er i stand til å tenke sånn. Man er NØDT til å forstå, studere å snakke om hvordan slike holdninger skapes. Og det gjør vi alt for lite av. Det spørsmålet vi alle bør stille oss selv i dag er ikke bare hvorfor, men hvordan? 

Trump er ikke annet enn et symbol på det mange millioner av mennesker føler på. Det må vi akseptere, og forhåpentligvis lære av. Ikke tenk på USA som "dem", men tenk på mennesker som "oss". Tenk på hvilke holdninger som fra tid til annen dukker opp i media fra også nordmenn. Forstå hvorfor. Og ta det derfra, for det er ikke alltid man kan han en disney-holdning til alt i livet. Det har ikke funket så langt. 

å være sterk

"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person."

Jeg satt med hendene foldet i fanget, blikket flakket rundt i rommet og jeg klarte ikke møte blikket til politidamen som satt ovenfor meg.

"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person. Jeg har blogget i 6 år, og daglig har jeg fått høre både det ene og det andre om meg selv.."

Jeg prøvde å holde meg fokusert. Distansere meg - fra meg selv, slik som jeg alltid gjør når ting er vanskelig.

"Jeg anser meg selv som en veldig sterk person. Jeg har blogget i 6 år, og daglig har jeg fått høre det ene og det andre om meg selv. Men nå.."

Stemmen min brast, og jeg knakk helt sammen.

"Om jeg ikke hadde vært vandt til det her, om jeg hadde fått alt dette slengt i ansiktet for første gang, så hadde jeg ikke klart å leve mer nå tror jeg. Folk tar livet av seg for sånne ting som dette. Man må jo gjøre noe!" 

Jeg kjente ikke meg selv igjen.



 


På fredag var jeg hos politiet for å anmelde. De verste, groveste og sykeste ting jeg noen gang har lest om meg selv. Jeg vil ikke gå inn på hva, faktisk klarer jeg ikke engang å gå inn på det.

Men de som mener at dette handler om å høyne sin egen moral, de som mener dette har handlet om "tull, tøys og vitser" har åpenbart ikke skjønt poenget. 

Jeg har blogget i seks år. Jeg har fått høre mye, og det er sjeldent jeg blir lei meg. Det er sjeldent jeg blir sliten. Nå var det så mye for meg at jeg knakk, men bare for en liten stund - for jeg innså at jeg måtte ha en pause i helgen, distansere meg, ikke engang sjekke mobil eller sosiale medier. I natt sov jeg i 15 timer, og nå tenker jeg ikke mer på det. Det fortjener det ikke. 

Nå har jeg anmeldt. I morgen skal jeg til Kripos. Det er godt å ha fine folk på min side, så stor takk til politiet, kripos, managementet mitt og alle vennene mine som virkelig har fått meg til å tenke på alt det fine jeg har. Det er gull verdt. <3

Jeg blir faktisk litt sterkere etter hver storm, og for det er jeg takknemlig. 

 

Sminke gjør meg glad <3

//jeg har et kommersielt samarbeid med coverbrands // reklame

I går hadde jeg et liveshow på facebooksiden min, og underveis i sendingen fikk jeg en rekke spørsmål om hvordan jeg sminker bryn og hvilke øyenskygger jeg brukte akkurat den dagen. På bildet under kan dere se hvilken look spørsmålene dreier seg om, som etter min smak er enkel og naturlig, på en fin måte. 



Det er absolutt ikke vanskelig å gjenskape hverken brynene eller øyenskyggen, og jeg bruker veldig få produkter for å gjøre det. Du kan med andre ord få samme look for en billig penge, som jeg nå også har rabattkode på! Stikkord: rett farge på brynene, og øyenskygger som er pigmenterte og holder seg godt. Her er produktene jeg har brukt for bryn: 



 

Jeg viser brynene først, ettersom det alltid er dem jeg tar først på enhver makeuplook.  Jeg er heldig som har tykke og markerte bryn "naturlig" takket være jentene på Brow Rehab i Oslo, men de trenger enda å fylles i litt og da er det flott å ha gode produkter for hånden. Jeg har tidligere vært tilhenger av Anastacia Beverly Hills og Billion Dollar Brows, men har den siste tiden brukt wunderbrow i fargen black / brown. Denne gjør at brynene holder seg fine i flere dager! Husk å vær lett på hånden når du påfører, og la resultatet tørke. Jeg liker at fargen er kald, og black / brown passer fint for meg. Denne er forresten veldig bra å bruke for såkalte "instabrows", altså øyenbryn man ser mye av på instagram ettersom fibrene i børsten skaper falske "hårstrå", og det ser mye mer naturlig ut enn andre lignende produkter. Man slipper å fade ut brynene som man må med f.eks Anastacia sine produkter, her kommer den "duse" looken naturlig av seg selv uten at man må stå å børste farge til alle kanter. 

Neste steg på brynene er å påføre Duo Pencil fra billion dollar brows både over og under øynebryn. Denne har to farger, og den mørkeste går over brynet og den lysere går under. Slik ser det ut før man blender ut - som jeg forøvrig gjør med fingrene:



TIPS! Denne bruker jeg også som eyeliner for å få mer åpent blikk! 

Slik ser brynene ut etter påføring. Beklager litt merkelig bilde, jeg er uten sminke sånn ellers i ansiktet :) 


 


Og så til øyenskyggen.. Sjekk denne fantastiske paletten, dere! Jeg blir nesten forelsket, jeg er så opptatt av øyenskygger og så langt er dette den fineste jeg eier, i tillegg til at den holder så lenge! Dere finner den HER.



Morphe er et skikkelig bra merke med så mange fine paletter, og jeg gleder meg til å teste ut flere. Her er det bare å prøve seg frem i en jungel av fine farger! En vennine av meg så denne og ble helt satt ut, haha.. Så fine er de faktisk! :) I LOVE IT! Her er swatches av noen av fargene, her har jeg kun latt et enkelt strøk gå over både børste og arm: 



Børsten dere ser på bildene er fra the balm, og finnes HER. Trikset for å legge fin øyenskygge starter i børsten, og denne hjelper deg virkelig godt på vei! 

Min look for kvelden, ferdig resultat!


 

Rabattkoden er "CBSOPHIE" og gir 20% rabatt på all sminke unntatt salgsvarer og NYX og er gydlig ut 7.oktober! HER finner dere hele utvalget av sminke. HAPPY SHOPPING!

Fæle mennesker gjør fine ting, det betyr ikke at de er gode mennesker

Jeg skal (snart) legge denne ballen død, for det er ikke slik at Mannegruppa Ottar er min store lidenskap her i livet og heller ikke mitt største hatmoment (jeg hater for eksempel miljøsvin, dyreplageri og A4 ark hakket mer), men jeg har fått mange spørsmål i dag ang. hva jeg mener om at gruppa nå har startet en innsamlingsaksjon for å gi penger til barn som er syke, og jeg er 100% for at man skal donere penger - absolutt! Men hvorfor skal man måtte samle inn penger for å bevise noe? Da har ting gått ganske langt, eller for å si det sånn - er slutshaming, drapstrusler og hat OK så lenge man donerer penger til en organisasjon?

Fæle mennesker gjør fine ting, det betyr ikke at de er gode mennesker likevel.. Tenker jeg da. Og jeg håper at alle som ikke støtter kvinnehat og undertrykkelse melder seg ut av en gruppe som promoterer den type humor.  For å komme med et eksempel så ble dette bildet lagt ut av meg her om dagen i gruppa, her blir det brukt en motbydelig referanse og noe som er sårt for veldig, veldig mange..


JAJA!!!! Herregud.. NÅ!!! Jeg håper gruppa generelt sett slutter å trykke ned kvinner, og ikke bare tar vare på sine "egne" som "våre koner, døtre og mødre", men hva med alle andre? Jeg er medlem av flere kvinnegrupper på facebook uten at noen har sett seg nødt til å starte en innsamlingsaksjon for å bevise noe og hvorfor? Fordi man ikke har noe å bevise, man er snille nemlig. 

En liste over menn dere ikke burde ligge med

På Facebook finnes det en gruppe som heter Mannegruppa Ottar. Dette er en gruppe som er lukket for kun menn, og jeg vet ikke hva som stort sett er i den gruppa men det virker som kvinneundertrykkelse og nedverdigende seksualisering av kvinner på et høyt nivå. Da det private bildet av meg ble spredt ble det blant annet delt hyppig i den gruppa. 

Det virker som om noen i den gruppa får en slags "trigger" av å skade andre, så nå som saken nok en gang har blusset opp har de bestemt seg for å dele enda flere bilder av meg. Her kommer noen av kommentarene, med fullt navn. Om disse mennene ønsker å anmelde meg for å dele det her, så vær så god. Dere deler det på internett med fullt navn, og å spre bilder av noen er faktisk verre. Dette er bilder som har blitt postet nå nettopp. 




 

Også når NRK P3 la ut intervjuet av meg diskuterte de på gruppa å legge ut bildet av meg - et intervju hvor jeg fortalte om hvor vondt alt var og er. Er ikke det sjukt? For eksempel:



Jenter, nå vet dere hvem dere ikke skal bli kjærester med / ligge med i alle fall. Man gjør INGENTING galt som offer i en slik sak - men disse mennene her? Det er overgripere. De kommer sikkert til å få enda en trigger av dette innlegget å spre enda mer, men vær så god. Dette her har skadet meg så mye det kan.

 

Bare sånn for sikkerhetsskyld, slik at navnene deres kommer opp på google når de søker jobb:

- Sigbjørn Alvseike
- Ivar Atlesson Selland
- Jørgen Nordgulen
- Marius Kjørlaug 
- Stein Bårdløkken
- Andreas Sørensen
- Mikael Monsen
- Christoffer Hastun
- Aleksander Jørgensen

fuck dere, a :) 

 

hvordan går det med datingen?

"Men dater du noen for tiden? Hva ser du etter hos en kjæreste? Har du noen i kikkerten?". Jeg kødder ikke når jeg sier at jeg kunne ha kommet på med en kur for kreft og slike spørsmål ville virkelig ha blitt stilt oftest i intervjuer. Som om det ikke betyr noe hva man oppnår eller hva man gjør, det viktigste er likevel om man har noen man er forelsket i og ligger med på en regelmessig basis. 

Hver gang svarer jeg det samme. "Jeg vil ikke ha noen". Da får jeg spørsmål som "meeeen... jooo men...hva ser du etter, sånn OM du skulle hatt kjæreste?" Det er på en måte ikke akseptert å trives med å være alene, og jeg er 21 år! 

Jeg innser at det er NÅ jeg kan være litt hensynsløs. Det er nå jeg har min "yolo" som de andre vennene mine hadde på videregående. Da jeg var usikker, følte meg fæl og prioriterte alt annet enn å ha det gøy. Eller, jeg hadde det jo gøy - men ikke slik som det her.

Siden jeg skrev et innlegg om en type av kjærlighetssorg så ville jeg virkelig skrive dette også. For det er ikke så sort/hvitt og det finnes flere nyanser av et liv. Har dette året vært helt forferdelig på mange måter? Ja. Har jeg grått mye? Ja. Har jeg følt meg som en idiot? Ja. Men har jeg følt at det er helt OK? Jepp. 

Jeg blir spurt "hvordan går det med datingen, er du singel, hvem har du i kikkerten" som om det skulle være den største selvfølge i verden at jeg går rundt å leter etter noen å ha i livet mitt. Jeg gjør ikke det. Jeg blir nesten litt stresset av å tenke på det, for jeg har det så utrolig hyggelig ved å ikke måtte ta hensyn til noen. Når noen spør "hva ser du etter hos en kjæreste?" så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke ser etter noen, det er OK å være bare meg, å ha det gøy, å gjøre akkurat hva jeg vil. Det er som om det å være singel skal representere å ha et tomrom i livet sitt, og akkurat når man har kjærlighetssorg kan det føles sånn. Men det er helt fantastisk å være alene også - det er et like fullverdig liv! Jeg hater at man alltid må jage etter noe, når ting kan være ganske bra som de er, så får alt bare komme som det kommer.  

Jeg var lenge hun som satt alene på natten og ventet på at kjæresten skulle komme hjem mens han var ute og knullet en annen, liksom. Og så var det trist en stund, og jeg følte at jeg måtte få noen for å kompensere eller gjøre opp for at det forrige forholdet hadde vært så vanskelig. MEN.. NÅ! Det er så latterlig deilig å være ferdig med det, å være ferdig med behovet for å ha noen. Det kan fort hende at jeg blir sammen med noen om en stund, men da vet jeg at det er fordi jeg virkelig vil ha det mennesket og ikke fordi jeg vil ha en kjæreste. Det er en så stor forskjell. 

Meg + meg = mer enn OK <3 



Foto: Klaudia Lech / Vg 

SØVNPARALYSE

Nå har jeg begynt å få de forbanna søvnparalysene igjen.. Jeg har fortalt dere før at jeg har drevet med half astral projections (les mer om det her) etter å ha hatt en periode med masse søvnparalyser, og jeg tror det på en eller annen måte gjør at jeg er lettere utsatt for å få søvnparalyser den dag i dag. 

Søvnparalysene mine fungerer slik: jeg holder på å våkne / sovne, og så blir jeg lam i hele kroppen og klarer ikke å åpne øynene helt. Jeg kan likevel innbille meg og på ekte føle at jeg for eksempel ruller ut av senga for å våkne opp ordentlig, jeg kan også føle at jeg slår meg selv i ansiktet eller biter meg selv i leppa for å våkne, selv om ingen av disse tingene skjer på ekte. I går under søvnparalyse følte jeg at jeg rullet ut av senga og ned på gulvet, at det gjorde vondt, at det var kaldt på gulvet, og at det prikket i hele kroppen min. Jeg rullet videre ut på kjøkkenet hvor jeg oppdaget at vaskehjelpen hadde malt kjøkkenet, noe jeg tenkte var veldig snilt ettersom jeg trengte det, men kanskje litt unødvendig også. Rullet tilbake på soverommet, klatret opp i sengen (det var veldig krevende) og fortsette å ligge der uten evne til å klare å bevege meg helt eller åpne øynene, og tviler da også veldig på om jeg faktisk rullet ned på gulvet i sta eller ikke. Faller veldig inn og ut, og klarer heller ikke å forstå om jeg faktisk er på soverommet mitt eller hvor jeg er. Så kom jeg på at noen blogglesere hadde bedt meg om å bare fortsette å sove, så jeg tenkte for meg selv "det er jo bare 15 minutter til alarmen min ringer, det klarer jeg" og så var jeg i 15 minutter med helvete, haha.. DET ER SÅ SLITSOMT! Det skjer hver eneste natt! Og jeg VET at jeg ikke ruller rundt og ut av senga og i det hele tatt, men det føles virkelig sånn og det er så vondt. Jeg gruer meg til hver eneste gang jeg skal legge meg, og jeg vil ikke ha det sånn her, for jeg er konstant sliten.

Håper det går over snart:( 


Bilde: VG. 

 

Han liker deg, men han liker deg ikke nok.

"Men han er sikkert bare opptatt med jobben eller noe. Eller kanskje med venner. Eller så ble mobilen hans tom for batteri fem dager på rad. Eller så er han forkjølet. Han liker meg jo egentlig". Jeg har alltid fnyst av jenter som kom med slike unnskyldninger, for det er jo så åpenbart at han egentlig ikke er interessert - og så ble jeg jammen  en av dem selv.

Men han liker meg jo. Eller, gjør han? 

Jeg har spurt meg selv det samme spørsmålet. Det er en forferdelig følelse å investere så mye tid og følelser inn i et menneske når du ikke er sikker på hvor den andre parten står. Men det er egentlig et ganske enkelt svar, et svar som gjør ganske vondt, men som venninner dessverre ikke forteller hverandre så ofte. Dette gjelder forøvrig begge kjønn og kan gå alle veier. Han liker deg, men han liker deg ikke nok.
Det kjipe er at så mange av oss blir fanget i en evig spiral hvor man prøver å finne ut hvorfor. Man klarer ikke å forstå hvordan han kan si så mange fine ting, hvordan han kan være så åpen og tilstede når man faktisk er sammen, hvordan alt kan føles så rett.. Men samtidig kan han ikke gi deg det du vil ha - et forhold.

 



 

Unnskyldningene kan være mange, og ikke minst gode. Det kan hende det ikke passer inn i livet hans akkurat nå, kanskje han har opplevd noe som har fått han til å slutte å tro på forhold, kanskje det forrige forholdet ødela hans evne til å stole på folk, kanskje han er redd for å binde seg.. Men grunnene betyr ingenting, fakta gjør det. Om noen sier de ikke vil være i et forhold med deg, så mener de det. Han bryr seg sikkert om deg, og han liker sikkert å tilbringe tid sammen med deg, og han liker deg kanskje.. men bare ikke nok. Det er ikke innenfor din kontroll, og grunnene betyr som sagt ikke noe. 

Jeg vet hvor sykt vanskelig det er å komme ut av en slik situasjon. Jeg brukte et helt år på det. Man har jo brukt så mye tid, så mange tårer og så mye penger på nye klær og kvelder ute og man har kanskje mistet litt kontakt med venner - og da nekter man til slutt å akseptere ting hvor va de er.  Man hører de tingene man vil høre og nekter å legge merke til alle varsellampene for du har så lyst til at det skal bety noe, og du klarer ikke å akseptere at han ikke gjengjelder følelsene. Du håper at noe skal endre seg, at han skal våkne opp en dag å innse at det er deg han vil ha. Man nekter å gi opp rett og slett. 

"Men han er jo min store kjærlighet!" kan man innbille seg. Du kan tro at grunnen til at det gjør så vondt, er nettopp fordi det er ekte kjærlighet og du lar han gå. Men det er det ikke. Grunnen til at det gjorde så vondt for meg - var fordi jeg nektet å tro på at jeg som er relativt oppegående, smart og har en god intuisjon kunne falle så dypt inn i et "forhold" hvor det er så ujevn maktbalanse. Hvorfor trakk jeg meg ikke unna i starten? Hvorfor lot jeg meg selv bruke så mye tid på dette når det likevel aldri kom til å funke? 

Men han tok faktisk utnyttelse av deg. Han lot deg fortsette å investere mye i forholdet selv om han visste dere ikke var på samme side. Han gjorde det trygt for deg å være svak med han, og du følte deg forstått. Men gjett hva? Det er jo fordi det er så digg når noen er forelsket i deg. Det er en selvtillitsboost som går på bekostning av samvittigheten. Og man liker det. Jeg har også latt folk tro det kan bli noe med meg, når det ikke kan det, fordi det er jo så godt med oppmerksomhet og selskap. Så ender noen opp med å bli såret på slutten.

                        
 

Når man føler man har gitt slipp på verdiene sine, og dømmekraften sin, så gjør det vondt. Og man nekter å tro på at man kan ha vært så dum, så man prøver å finne en annen grunn, en forklaring, en som fjerner det at man har vært svak.

Om man bare innser en ting - han liker deg ikke, og det er OK. Noen ganger liker folk deg som du ikke liker, og sånn er det bare. Man bestemmer ikke over kjærlighet, og med en gang man innser det og faktisk godtar at det aldri kommer til å bli noe så går det faktisk greit. Tro det eller ei. Man vil heller innse det, og så ha det litt kjipt i noen måneder, enn å ha det kjipt i flere år og gå rundt å lure seg selv. Just dont. 

Hvordan kan man gjøre nok?

Jeg sliter mye med ekstremt dårlig samvittighet over alt mulig. Sånn har jeg alltid vært, og kommer sikkert til å være sånn. Jeg bekymrer meg noe enormt på vegne av andre mennesker, og det kan til tider være veldig slitsomt å bære sorgene til så mange på sine egne skuldre. Det er en ting jeg tenker på utrolig ofte, og det er fattigdom i Norge. Når jeg sier fattige i Norge tenker jeg ikke nødvendigvis på de som sitter og tigger langs Karl Johan (selv om det også er grusomt), men jeg tenker i hovedsak på barn og ungdom hvor foreldrene enten er arbeidsløse, går på trygd, er enslige eller er relativt nylig innvandret til Norge og uten jobb. Disse kan selvsagt også klare seg bra, men i mange tilfeller har ungdom og barn det ganske kjipt fordi de ikke kan delta i samfunnet på lik linje som mange andre. De har primærbehovene dekt men i Norge er ikke det nok desverre. De leser kanskje blogger som for eksempel min, hvor jeg går på cafe flere ganger i uken, shopper mye og gjør hva jeg vil, mens de ikke har råd til å være med på klassetur, kino eller å få nye klær. 

Jeg tenker på foreldrene som føler de ikke kan gi barna hva de vil,jeg tenker på barna som konstant må finne på unnskyldninger på hvorfor de ikke blir med på ting, barna som ikke alltid får feiret jul.. Det er mange som ikke har internett og tv hjemme heller, slik at de ikke kan delta i de samtalene som vi anser som "vanlige". Mange har ikke iphone eller råd til lunsj i kantina flere ganger i uken. Samtidig må de se at alle rundt seg gjør dette, og de føler seg lite verdt. Så kommer de hjem til foreldre som prøver men ikke klarer, foreldre som ofte blir deperimerte og alt føles bare dritt. Det er SLIKE ting jeg vil engasjere meg i , men jeg lurer bare på. . . Hvordan?



 

Jeg kunne godt kommet med en preken nå om at det er bare å gjøre det bra på skolen, men det er ikke alltid så enkelt. Plutselig mister jobben du har jobbet hardt med hele ditt liv for å få, plutselig får du kreft og kan ikke jobbe, plutselig dør mannen din, faren din eller et annet familiemedlem og man sitter igjen med deres gjeld og ingen utvei. Det er ikke en selvfølge at livet går bra selv om du går på skole, og enkelte situasjoner kan komme ut av det blå. Da jeg var yngre hadde vi det litt trangere økonomisk ettersom mamma var syk og ikke jobbet, og pappa sin tidligere arbeidsplass ble lagt ned og han var imellom jobber. Jeg vet mamma og pappa hadde som prio 1 å gi meg og lillesøsteren et normalt liv, og kuttet tilbake til seg selv. Men jeg merket det jo likevel.

Åh, det er så mye jeg tenker på, så mye jeg har dårlig samvittighet for. Men jeg kan ikke være lei meg for at jeg har det bra og for at jeg kan kjøpe dyre ting, og noen dager synes jeg det er helt okei å bruke mye penger på cafebesøk, klær, dingser og ting jeg egentlig ikke trenger. Men dere skulle bare ha vært inne i hodet mitt alle de nettene jeg har vondt i meg på grunn av «vanlige» mennesker i Norge som har noen bekymringer for mange, mens jeg ligger her med en stor blogg og skriver om smoothie når jeg egentlig kunne gjort en forskjell for folk. Jeg har jo kontakt en familie som sleit endel, og gitt dem muligheter de ikke ville få ellers, men er det nok? Nei. Jeg vil så veldig gjerne men jeg aner ikke hvordan, jeg kan nå ut til så mange men lurer på om noen egentlig hører.

 Bare vit at jeg vet skikkelig godt hvordan det er, og at livet mitt har ikke alltid vært slik det er nå og jeg tar det ikke for gitt at det alltid kommer til å være sånn heller. Vi mennesker er like viktige uavhengig av hva vi har. 

Jeg er så redd.


 

Det er nesten litt imponerende.

Jeg mener, hjertet mitt har dunket så fort og hardt i hele dag, det føles ut som om jeg har løpt maraton selv om jeg har vært i lite bevegelse hele dagen. Jeg kan kjenne min egen puls langt opp i halsen og jeg trekker pusten dypt, jeg prøver å presse lungene så hardt jeg kan ned mot magen, jeg vil roe ned mitt eget hjerte men det går ikke. Dunk, dunk, dunk.

Det er nesten litt imponerende at hjertet mitt ikke har stoppet for lenge siden.

Første gang jeg følte på denne følelsen av at ingenting eksisterer - den eksistensielle angsten - da tenkte jeg for meg selv at om det fortsetter på denne måten, om jeg kommer til å føle det slik hver dag for resten av mitt liv, da kommer jeg ikke til å klare å leve som normalt. Da burde jeg bli lagt inn. Den første tiden våknet jeg opp hver eneste morgen og lurte på hvordan jeg skulle komme meg igjennom dagen. Jeg var ikke deprimert, men jeg følte bare at ingenting var virkelig og det var så slitsomt. Hjertet dunket, jeg var redd, jeg følte jeg tom, kald, kvalm og svimmel og som en alien midt blant alle mennesker. Ja, det høres sykt ut. Man føler seg rett og slett gal, og det er nesten ikke til å leve med.

Heldigvis gikk det over, og jeg tenkte "hvordan kunne jeg noen gang ha følt det sånn?". Og så kom det tilbake. Og så gikk det over. Og så kom det tilbake igjen. Nå har jeg lært meg at det kommer cirka en gang i måneden, kanskje litt mer, avhengig av hva jeg har å gjøre. Hver gang det kommer er jeg overbevist om at det aldri vil forsvinne, men jeg vet jo at det gjør det. Nå kommer det alltid i små drypp, smakebiter som forteller meg at "åh nei du, her kommer den eksistensielle angsten krypende og tar deg om et par dager", for jeg kan føle at den ligger og lurer der inne i kroppen min et sted. Så begynner jeg å føle meg helt yr og tom i hodet, nesten litt lett og luftig, men den tomheten er det verste. 

I dag har jeg vært redd på bussen. Jeg har vært redd da jeg var hjemme. Jeg har vært redd da jeg gikk ute. Jeg er redd akkurat nå. Og hva jeg er redd for aner jeg ikke. 

Hver gang jeg har eksistensiell angst så starter det med en drøm. Jeg drømmer den samme drømmen hver gang, og da vet jeg morgenen etter at jeg våkner med eksistensiell angst. Jeg vil gråte når jeg skriver dette for det føles så "endelig", som et slags punktum, som et "ja, sånn her er livet ditt, deal med det". Jeg husker da jeg pleide å ha en spesiell type drøm og så våknet jeg alltid opp med urinveisinnfeksjon. Jeg hadde byttet meg til det hver dag om jeg kunne, for dette er så fælt. Jeg blir kvalm når jeg tenker på eksistensiell-angst-drømmen.

Jeg hater å klage. Det jeg liker best i hele verden er å jobbe, og selv om jeg har så høy puls at den kunne stått ut igjennom taket og jeg føler meg kald og tom, så jobber jeg virkelig hardt profesjonelt sett. Jeg møter opp, er snill, høflig, gjør det jeg skal og litt til. Jeg elsker å jobbe. Men jeg vet at jeg sikkert blir oppfattet useriøst når jeg skriver ting som dette, ting jeg ikke helt forstår selv. Fordi det er færre sponsorer og annonsører som vil jobbe med meg når jeg skriver sånt. Alle vil samarbeide med typer som fotballfrue eller Tone Damli som er glade og perfekte, og her sitter jeg med angst og er en merkelig skrue fra nord-norge som ikke er perfekt. Det selger ikke like bra, regner jeg med. 

Men vet dere hva? Det er SÅ JÆVLA VERDT DET. Fordi folk sliter. Jeg har angst. Hallo. Det er en mini, ørliten del av det som definerer meg som menneske, og da er det faktisk verdt å tjene et par kroner mindre i måneden. Ja, livet kan være helt fantastisk. Men det kan faen meg være noe dritt også. 

Vi er alle velsignet med en utrolig flaks som bor og er født i Norge. Jeg kjenner mange av dere som leser, som er sykt kule, smarte og oppegående mennesker. Jeg digger dere, og vi er alle heldige som i det hele tatt har mulighet til å ha en pc eller mobil å lese blogg på, for å nevne noe. Men man kan likevel hate livet sitt, bare litt, noen ganger. Og akkurat i dag så er jeg litt trist og sliten av at akkurat jeg måtte få eksistensiell angst. Kunne jeg ikke bare ha sluppet det?


 

Nå skal jeg sove. Jeg er veldig glad i dere. Takk som faen for at jeg har dere, jeg lærer så mye hver eneste dag. Jeg er evig takknemlig for støtten dere gir meg, og jeg håper slike innlegg som dette kanskje, muligens, kan hjelpe noen. <3 

ikke en spesielt hyggelig utvikling

Jeg har så mye sminke hjemme, men alt er spredt litt hit og dit, i ulike sminkemapper, i hyller.. Ja, u name it. Jeg har for å være helt ærlig ganske liten oversikt over hva jeg eier, så i dag prøvde jeg å samle alle leppestiftene mine på ett sted slik at jeg vet hva jeg eventuelt trenger mer av - eller hva jeg ikke trenger å kjøpe på impuls neste gang jeg er på taxfree. Min samling av leppeprodukter ser slik ut: 



"Dette var da ikke så ille" tenkte jeg for meg selv, men herregud - det er jo mye mer enn hva jeg trenger. Mye vil ha mer, som de sier.. Og så får jeg dårlig samvittighet for at jeg bare driter i al det her når det finnes mange som har så mye mindre. Dette er muligens en rar sammenligning, men jeg husker så godt hvordan det var å sitte på jenterommet og nesten ikke ha noe sminke / kule klær / råd til å dra ut i helgene og nå ser jeg på alt det her og tenker "jeg vil ha mer". Det er jo ikke en spesielt hyggelig utvikling..



Jeg interesserer meg jo veldig for sminke, så jeg "unnskylder" det på den måten. Jeg digger å prøve nye looks! Favoritten min på YouTube for å lære meg med sminke er Carli Bybel forresten, hun er så søt. Så om dere vil følge de samme tipsene som jeg gjør, there you have it! 

Uansett.. Det blir ikke mer sminke på meg for en stund. Absolutt ikke, hehe. 

å være sjenert

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget, jeg føler vel kanskje et lite behov for å unnskylde meg selv. Ikke ovenfor dere, for du som leser dette lager din egen oppfatning som stemmer overens med hvordan jeg er på innsiden, men ikke hvordan jeg framtrer som person. Jeg er sjenert, og for meg er det et stort problem. At jeg ikke bidrar i samtalene. Jeg hører på hva andre sier og tenker veldig på når det kan være rett å hoppe inn, og hva om jeg sier noe og noen avbryter meg? Eller at de ikke får med seg at jeg sa noe? Eller om jeg sier en spøk som kanskje ikke er så morsom? 

Det er vanskelig å sitte i møter som handler om meg selv, men ikke tørre å si noe. Eller en date, det må være det jævligste jeg vet om for jeg aner jo ikke hva jeg skal si, hvordan jeg skal si det eller når det passer å si det. Etterhvert blir jeg trygg på mennesker, managementet mitt sier jeg jo hva jeg vil til og samme med mennesker jeg omgås mye med. Jeg er også veldig klar over min rolle, om jeg er på tv, blir intervjuet eller når folk spør meg spørsmål, så snakker jeg som en foss fordi da er det liksom ok. Da plager jeg ikke noen.  Men ellers føler jeg meg generelt bare irriterende om jeg tar ordet. Det er så slitsomt å hele tiden ha en indre samtale med seg selv, i tillegg til å høre på alle samtalene som er utenfra, fordi jeg rett og slett ikke tør.

Jeg har jo så mye å bidra med, jeg vet jeg har ting å si, men jeg tør liksom ikke. Det betyr ikke at jeg er dum, det er ikke noe galt med meg, jeg er bare sjenert. Man lærer seg på en måte at det er feil, det er jo så mye press på å ta mest mulig plass hele tiden. Men jeg er ikke sånn. 

Jeg er ikke dum fordi jeg observerer og ikke kjemper om å ta ordet. Men jeg hater at jeg har akseptert "ok, jeg er sjenert, sånn er det" for da låser jeg meg inne i den boksen uansett og klarer ikke å bryte ut av den. 

Jeg skulle på mange måter ønske jeg turte å være en av dem som roper høyest, står på bordene og danser og bare krever all oppmerksomheten, men med en gang noen i min nærhet er på den måten stenger jeg helt av. Jeg kan ha mine øyeblikk hvor jeg tør, men de er svært få. Jeg er nok ikke den aller mest sjenerte som finnes, men det plager meg likevel at jeg alltid tenker over når det er rett å snakke og at jeg ikke tør å si tingene jeg vil si.

 


 

"10 000 kr for sokkene dine"

Visste dere at jeg flere ganger i måneden får henvendelser fra menn som ønsker å være min "sugerdaddy"? Jeg tror det er ganske vanlig for de fleste som har et ansikt som er synlig i media, jeg har i alle fall hørt om veldig mange som får lignende spørsmål. 

Det som er mest normalt å bli spurt om er brukte sokker eller sko, eventuelt bilde av tær. Om jeg hadde gjort dette en gang i uken har flere tilbudt meg en fast lønn, jeg har blitt tilbudt reiser, vesker, smykker, klær.. You name it. For å sende noe så merkelig som brukte sokker i postkassen. Da jeg var 16 år og nettopp hadde blitt kjent blogger spurte en fyr meg om jeg kunne legge ut et bilde på bloggen hvor tærne mine syntes, så skulle jeg få sko i posten. Og da gjorde jeg det, og så fikk jeg et par Jeffrey Campbell, slike sko som var så kule på den tiden. IDIOTISK nok, for hvem vet, det kunne jo ha vært en gæren type som plutselig møtte opp hjemme hos meg og jeg gjorde aldri noe sånt etter det.

UANSETT, her kommer et eksempel, denne meldingen tikket inn nå nettopp:


 

Jeg bruker ikke sokker så jeg kan ikke bidra så mye på akkurat det, men til alle som ber om bilder av tærne mine, her er dere ett, helt gratis! 



 

 

Så kan dere heller donere pengene til noe fint, eller spare pengene men bruke noen minutter på å skrive under HER mot at regjeringen har vedtatt at vi skal skyte 47 ulv, det ønsker jeg meg aller mest. :-)))) God helg! 

 

Paracett for hodepine. Neseoperasjon for selvtilitt.

"Jeg vet ikke. Hva føler du?"

Du ser på meg. Jeg sitter enda med hodet bøyd, og jeg klarer ikke å møte blikket ditt, så jeg fikler med håret og studerer trekket på sofaputene dine, som om dette øyeblikket bare vil forsvinne av seg selv om jeg sitter med hodet bøyd og later som om verden rundt meg ikke eksisterer. Som om dine følelser ikke handler om meg, bare fordi jeg selv ikke har følt noe på en veldig lang stund. 

Jeg graver så dypt jeg kan, etter en slags følelse. Gi meg hva som helst, tenker jeg for meg selv. Ett eller annet. Er det sommerfugler? Er det sinne? Er det sjalusi? Savn? Glede? Likegydlighet? Det er tomt. Helt jævla forbanna tomt, like tomt som den flasken med rødvin som ligger ved siden av oss fra kvelden før. 

For hva føler jeg? jeg liker ikke å skrive om det på bloggen, hvordan jeg har det, det føles som å "hore" seg ut for å få en slags oppmerksomhet jeg ikke er komfortabel ved. Pluss at jeg ikke liker når mamma skriver til meg og spør om jeg har det bra, fordi "du virker litt lei deg på bloggen". Det er nesten som når hun ber meg kle på meg en jakke når det er kaldt ute, for jeg vet det er kaldt, men jeg blir irritert og driter i å kle på meg jakke selv om hun har rett og vi begge vet det. Som når hun spør meg om det går bra, når hun egentlig vet at det ikke gjør det, men jeg blir irritert fordi jeg vil ha sorgen min for meg selv. Eller, er det i det hele tatt sorg? Mest sannsynlig er det nok bare likegyldighet.



Det er så flaut å innrømme, men det siste halve året - faktisk er det mer enn et halvt år - har jeg hatt en slags form for kjærlighetssorg. Så latterlig bortkastet. Jeg vet at jeg er nødt til å slutte å være betatt av dette mennesket, og det hadde vært fint om jeg bare ga meg selv tillatelse til det, men jeg klarer ikke. Ikke enda. Jeg vil kanskje ikke, for når man er idiotisk teit betatt  har man vel enda et slags indre håp om at "hvis jeg bare er smart nok / kul nok / pen nok", men så er det ALDRI bra nok og det knakk meg litt. Det knakk meg vel enda mer at jeg aldri har klart å forstå hvorfor jeg ble betatt, eller er betatt, annet enn at jeg ikke fikk ham. Der, så simpelt. Samtalene våre var sånn helt OK og vi hadde ikke så mye til felles og dessuten fikk han meg til å føle meg ganske dum, men jeg fikk han ikke og det var alt som skulle til, tydeligvis. Jeg er en klisje, og jeg trodde jeg var bedre enn som så. 

Jeg har så mange ganger hatt lyst til å skrive om det, men jeg har holdt tilbake fordi jeg ser hvordan så mange i samme bransje som meg bruker sitt personlige drama for å tjene penger, og det vil jeg ikke. Det skal komme på en naturlig måte, slik som nå, uten at jeg forventer å få oppmerksomhet for det. Jeg tror egentlig ingen kommer til å bry seg om dette innlegget. Så viktig er jeg ikke. Folk er så simple og det irriterer meg. Det er bare å ha litt drama i livet sitt så kan man bli millionær. Jeg håper mennesker som det angrer på dødsleiet sitt, at man hadde en så stor stemme og brukte den til noe så teit. Jeg angrer litt i dette sekundet på at jeg bruker min stemme til noe så idiotisk som å skrive om mine latterlige problemer som ikke betyr noe som helst. Ingenting betyr noe som helst. 

Noen ganger kan jeg stå å se meg selv i speilet og se på den opererte nesa mi og de restylane-fylte leppene mine og så blir jeg trist, for øynene mine er enda de samme og jeg har vært 1, 2 og 3 år gammel en gang jeg også. Jeg har vært et barn som likte Løvenes Konge, å gå ute når vinden blåste sterkt og å sykle rundt i nabolaget. Og så har jeg lagt meg under kniven og romstert rundt på alt og at jeg enda kan, i svake øyeblikk, føle meg stygg om jeg ser meg selv i speilet. Det er litt trist at jeg har brukt så mye penger og enda kan jeg se meg i speilet og lure på "men hvorfor det, da?". Jeg angrer ikke. Men det var ikke verdt det heller. Det var bare noe som skjedde på en periode i livet mitt hvor det føltes rett, og nå føles det rart. Jeg får på en måte dårlig samvittighet på vegne av barneversjonen av meg selv, for at jeg ikke klarte å elske meg selv. Jeg beklager, barne-Sophie. Du kunne ha klart det bedre. Du klarte det ikke, du tok den raske utveien som ikke ble noe annerledes enn paracett for hodepine. Neseoperasjon for dårlig selvtilitt. Det føles bedre en liten stund, men ikke så lenge. 

Jeg har forresten sluttet å ta paracett. Jeg tror ikke på det lengre. 

"Hallo, hva føler du?"

Du fortsetter å snakke og jeg innser at jeg har latt tankene mine vandre av sted. Både du og jeg vet at sofaputene ditt ikke er på langt nært så spennende som min intense stirring tilsier, så jeg later som om jeg skvetter til og sier "nå fulgte jeg ikke helt med" og du gjentar spørsmålet og spør meg om hva jeg føler og jeg lurer veldig på hva som er rett å si i et slikt øyeblikk. Når du vil ha et svar, du lurer på hva jeg føler, og akkurat nå føler jeg at jeg har sovnet av i beinet og at jeg tenker på mye rart, men det er ikke rett å si så jeg svarer heller "vil du ha et glass rødvin" og du sier at vi har drukket opp alt og jeg tenker faen heller, det var dårlig planlagt. Og det var dårlig planlagt av meg å havne i denne sofaen, i denne situasjonen, i dette følelsesmessige kaoset hvor du føler mye og jeg lurer på hva en følelse er.

Og så sier jeg som sant er.
 

Jeg sier det eneste jeg klarer å føle på.

"Jeg føler du fortjener bedre enn meg". 

EN KJØNNSKAMP INGEN AV OSS TJENER PÅ!


 

Se for deg - en venninne av deg gråter. En fyr er slem mot henne. Og så sier hun, den irriterende jenta som alltid skal komme med råd: "men gutter er jo bare sånn. Du vet, gutter tenker på en annen måte enn oss jenter. Om han er slem, så er det bare sånn gutter er. Du må være hard to get mot gutter. Du må ikke ha siste ordet i meldingen. Gutter liker ikke det. Du må ikke ta iniativ. Gutter liker jenter som ikke gir så mye. Gutter liker jenter som er søte og ikke sier så mye". Nei. Nei. Nei. Nei.

Har du forstått konseptet ved at du er et menneske som faktisk tenker selv, at du ikke er helt lik venninnene dine? Da er det ikke greit å hverken si, eller godta at noen kommer med slike påstander.

Om du leser denne bloggen og lar deg påvirke, så håper jeg at jeg kan påvirke deg til å tenke på følgende:

Å komme med påstander om at gutter er på en måte og at vi jenter er på en annen måte, bygger opp under en kjønnskamp ingen av oss tjener på. Det kan på en måte gjøre alle handlinger til gutter, eller jenter, "ok" fordi "han er en gutt, og jeg er en jente, og det bare er sånn". Det opprettholder, eller i verste fall skaper et unaturlig skille mellom gutter og jenter som INGEN i 2016 bør føle seg bundet av. 

Om du tar deg selv i å tenke "gutter er bare, bla bla bla" så ser du gutter som noe annet enn hva de faktisk er: et menneske.

Og sånn at det er helt klart: mennesker er ulike hverandre, bare sånn at du vet det. Gi alle en fair sjanse, og om noen gjør noe dumt, ikke skyld på kjønnet deres. Skyld på personen. 

MANGE RARE FAKTA OM MEG

♥ Jeg blir utrolig flau av å rope. For eksempel når jeg tar spraytan og skal kle av meg, og behandleren går ut av rommet og sier ?rop når du er klar? så får jeg grøsninger i hele meg og har så utrolig lite lyst til å rope når jeg er klar. Herregud jeg blir klein bare av å tenke på det, haha..

♥ Jeg elsker å leke / kose med måleband og målestokker. Det gir meg en sykt rar tilfredstillelse å klemme sammen måleband, dra det ut igjen, folde sammen en målestokk, brette den ut igjen.. Ja. Det blir en slags meditasjon eller terapi for meg. Ikke vet jeg hvorfor, men jeg elsker det så mye. Og med målebånd så kan man rulle det sammen og så dra det litt utover slik at det ser ut som en slags sylinder eller en pyramide, det er en av de mest behagelige aktivitetene jeg vet om!



♥For litt siden hang jeg med fire gutter på rad (ikke samtidig, men på løpende bånd etter hverandre) hvor enhver av dem var fargeblinde. Det finnes vel ikke så utrolig mange fargeblinde i dette landet, så at jeg traff så mange på rad som jeg tilbragte en god del tid med et mildt sagt spesielt. Kanskje det er det jeg blir tiltrukket av? Lol.


♥ Jeg har en uvane hvor jeg blinker og lager en lyd med munnen på slutten av hver setning hvor jeg poengterer noe. Det mest i setninger hvor jeg "skryter" litt av meg selv eller fremmer meg selv på en slags måte. Da kommer den lyden, altså. 

♥ Jeg er veldig redd for A4-ARK og papir, men med untak av papir som er i bøker med hardt cover. Pocketbøker klarer jeg ikke. Magasiner går også fint! Men enda verre er doruller som ikke har noe dopapir på seg, det er jeg livredd for og klarer ikke engang å se på det.

♥ Jeg synes selv at jeg er tynn, men samtidig er jeg litt feit, så jeg er tynn-feit, altså at jeg er veldig smal men at kroppen min henger og slenger fordi den er så slapp og jeg spiser så mye dritt og jeg aldri trener. Det er helt OK, jeg er veldig happy med kroppen min og jeg synes det er morsomt at jeg er tynn-feit. Av en eller annen grunn kommer noen til å bli støtt av å lese dette, så bare for å poengtere, så tenker jeg ikke over andre sine kropper og hvordan de ser ut - selv om jeg personlig er tynnfeit and loving it. 

Kose <3 <3


 

♥ En av mine favoritthobbyer er å lese kommentarer på musikkvideoer på youtube. Jeg kan være inne på en helt tilfeldig låt og så lese igjennom hundrevis av kommentarer som sier "who is watching in 2016?" og "loving this song...". Av en eller annen grunn synes jeg det er kjempespennende. Samme med konsertanmeldelser av artister jeg knapt vet er, på konserter jeg ikke hadde noen interesse av å være på. Og filmanmeldelser.. Jeg er lett å underholde med andre ord.

♥ Jeg klarer ikke å sitte normalt i en stol, og må alltid ha et bein opp / halvveis på bordet / sitte som en ball. Det ser veldig rart ut i møter, men det er sånn jeg er.

♥ Akkurat nå føler jeg at jeg ikke ønsker å få barn, og om jeg skulle få lyst, så vil jeg ikke ha mer enn ett, og det er nok langt inn i framtiden. Jeg har ikke noe imot å få barn når jeg nærmer meg 40, liksom. Dette er kanskje litt drøyt å si, men jeg mener det er egoistisk å få en hel haug av unger nå i 2016 ettersom det største problemet vi har her på jorden er at vi er for mange mennesker. To barn er greit, men å begynne å få 3, 4, 5 eller til og med 6 barn føler jeg er veldig gammeldags. Hvorfor skal man ha så mange? Jo, fordi man personlig vil ha en stor familie og driter i resten av verden og hvordan det går. Får du seks barn, får de barn, så får de barn.. Nei altså. 


 

♥ Det fæleste jeg vet er mennesker som "skryter" av å være lite opplyst, ikke ha lest en bok, ikke følge med på nyheter, de som ikke stemmer ved valg.. Osv. Jeg kunne aldri i mitt liv ha vært nær venn med et slikt menneske, det er hundre prosent sikkert. Fy faen så ekkelt det er.

♥Jeg er så glad i livet mitt at jeg er livredd for å bli gjenfødt, for det kan aldri bli like bra som det er nå. Jeg gjør det jeg elsker, jeg har verdens fineste familie, sykt kule mennesker rundt meg og jeg er fornøyd med hvordan jeg er og hvordan jeg ser ut. 

Håper det kom noe dere ikke visste, fine folk! Det er jo etterhvert ganske mye jeg har delt her. 
 

det som gjør mest vondt

Et innlegg jeg aldri turte å publisere, skrevet i juni 2016, bildet er tatt samme dag som jeg skrev. Rart det der. 


 

Det er så mange som går igjennom kjærlighetssorg, og likevel føler man seg helt alene om å vite hvordan det føles. Man er overbevist om at ingen har elsket så hardt, følt den samme smerten eller klarer å relatere seg. Det er så rart. Alle vet jo. 

Jeg ble fortalt at morgen og kveld kom til å være verst. Når man strekker seg mot den man elsker i senga som ikke lengre er der. Når senga er kald, når man ikke lengre må krangle om dyna. Når han ikke lengre kom til å spørre om jeg ville ha den gode puta, og når jeg ikke lengre våknet mitt på natta av at han dro meg inntil seg. Noen ganger våkner jeg enda, men det er som regel av et slikt mareritt som jeg pleide å ha da jeg og deg var oss. Du vet, en sånn drøm hvor du ikke var min lengre, og våknet opp og var så lettet.. For det var jo bare en drøm. Der var du jo. Plutselig har drøm blitt virkelighet, og når jeg våkner nå er jeg som regel våken resten av natta. 

Men det er faktisk ikke natten eller morgenen som er verst. Det verste er å gå til trikken.

Jeg pleide å føle meg synlig. Selv da du ikke gikk ved meg, så var du der likevel. Jeg var ikke ensom selv om jeg var alene. Å stirre ut av vinduet på trikken ble ikke tragisk, det ble fint, fordi jeg ventet på å møte deg, eller fordi jeg hadde noen som tekstet meg. Ikke ensom, men alene, og det var fint. 

Du snurrer meg ikke lengre rundt i en piruett når vi går sammen. Du varmer meg ikke lengre når trikken er forsinket. Du har ikke armen din rundt meg på trikken lengre.  Nå når jeg går alene, nå når jeg sitter alene, så er jeg virkelig bare meg. Det er ikke lengre noen å vente på. Det er ikke lengre noen å tenke på når jeg ser ut av vinduet. 

Den jævla trikken var mitt fristed, jeg elsket trikken. Nå ser jeg plutselig hvor stygg setene er, hvor irriterende treige folk er til å gå av og på, og jeg ser alle de lykkelige kjæresteparene. Hvordan ble det plutselig så mange av dem? De er jo over alt, hvordan så jeg dem ikke før? Jeg vil slå dem rett ned, alle sammen. Fuck dem, jeg håper det ikke varer, tenker jeg, og så føler jeg meg slem. Jeg får høre at "når en dør lukkes, åpnes flere andre". Jeg vil ikke at noen dører skal åpne seg. Om min dør har lukket seg nå, så sparker jeg den isåfall ned og bryter meg inn. Det vil jeg aller helst. Alle andre dører driter jeg i. 

Kanskje jeg skal begynne å ta buss eller få meg bil. For fuck den jævla trikken. 

30 PERSONLIGE SVAR

1. Hva var det siste du skriblet ned på et papir? 
Kleint nok å innrømme, men det var faktisk autografen min til noen som spurte etter den.. I DANMARK!! Haha. Et stort øyeblikk. Sophie Elise med et hjerte bak. 

2. Hva har du alltid i vesken?
All mulig slags dritt, det jeg alltid har der er ting jeg aldri giddder å rydde ut som søppel, gamle kvitteringer, parfymer i alle mulige slag, deodorant, mac, lader, kamera, hårbørste, pengebok og nå som jeg sjekket har jeg jammen en sokk der også. Og en stringtruse. 

3. Hva bestiller du på kafé?
Kaffe mocca (skrives det sånn?), dobbel med ekstra krem på toppen! Som regel spiser jeg noe også.. Brownies!

4. Hva står det på den siste SMS'en du mottok? 

"Jo det e jo absolutt en fordel at det e så mye billigere der, men ja vi finn ut mer om det i mårra blir nok ikke noe problem <3 Og drar hjem fra festen nu så flyet skal æ ikke miste nei" fra Anne-Sofie. 

5. Hvem ringer du til når du er sint/lei deg?
Anne-Sofie, mamma, Jan, Marte, Anette-Marie, Joakim, Tinashe, Fetisha.. En av de. 

6. Hvilken farge er det på tannbørsten din?
Den er rosa og hvit og ready for the garbidge, for å si det mildt.

7. Kan du bytte olje på bilen?
Burde si ja ettersom jeg har lappen men den kunnskapen slapp jeg vel tak på rett etter oppkjøring - som forøvrig gjelder alt annet med bil som hvordan jeg parkerer, rygger, hva reglene for vikeplikt er osv. jeg er SÅÅÅ dårlig med bil..

8. Hva har du hatt av kjæledyr?
You name it, så har jeg hatt det.. Marsvin, kanin, hamster, oter (!!!), undulat, pinnedyr, alle mulige slags fiskearter, katt, hund.. Og sikkert fler!

9. Har du noen piercinger? 
Nei, jeg har hatt i navelen og i tungen men har tatt ut begge. Trives sååå mye bedre uten!

Caps fra Urban Outfitters / Kjole fra NELLY TREND 

10. Norge på sitt beste?
Harstad på sommeren med midnattsol! Vakkert er det.

11. Hva gjør deg lei deg? 

Jeg blir lei meg av å se mennesker som virker triste eller ensomme, for eksempel en gammel mann som sitter alene på resturant.. Det trenger jo ikke å være noe spesielt sørgelig over situasjonen, men jeg blir det likevel. Eller hvem som helst som egentlig virker ensomme, ensomhet er det verste jeg vet og det treffer meg så inderlig. Eller bilder av isbjørner som drukner fordi polene smelter. Eller dyr som har det vondt. Sist gang jeg gråt var av den videoen som sirkulerer rundt nå, av den 5 år gamle syriske gutten som ble hentet ut fra ruinene. Da gråt jeg masse. 

12. Hva gjør deg glad?

Å være sammen med noen uten å være sammen med noen, om det gir mening. At man henger med noen så gjør man ulike ting.. Å oppdage en ny forfatter jeg liker, å gjøre en god jobb å være effektiv, å gå tur med Charlie eller ligge i lilleskje. 

13. Hva er drømmejobben din?
Jeg har vel den beste jobben i verden akkurat nå, og da tenker jeg ikke på bloggen bare men generelt ALT jeg får være med på! Jeg har utrolig mange historier jeg en dag kan fortelle mine barnebarn, og det takker jeg gud (eller meg selv..?) veldig hardt for.

14. Er du fornøyd med deg selv?
Ja, og nei. Men jeg har lært meg å komme over mine utseendemessige "utfordringer", nå er det personlighet jeg fokuserer på og skal jobbe med.

15. Hva var det siste du kjøpte?
Godteri.... :( Skammer meg over matvanene mine. 

16. Liker du kinesisk mat?
Ja, men jeg ELSKER det ikke og spiser alltid det samme. 

17. Når var du i kirken sist?
Rett etter 22. juli for å minnes de som hadde gått bort, rett etter tragedien hadde skjedd. Jeg er ikke kristen og oppsøker ikke kirken til vanlig. 

18. Hva skal du gjøre når du er ferdig med å skrive dette innlegget? 
Da skal jeg rette på trusa, eller det skal jeg kanskje gjøre akkurat nå, men den går litt sånn opp i rumpesprekken på en ubehagelig måte så jeg må fikse på det. 

19. Har du noensinne vært i en ambulanse?
Jeg har vært i ambulanse ja! En gang fordi exen min ble hentet i det, og en annen gang fordi jeg selv ble hentet, og det var en spesiel oppplevelse og egentlig litt gøy. 

20. Fortell noe som leserne dine mest sannsynlig ikke vet om deg?
Jeg har en fobi mot doruller uten dopapir, A4-ark og når det kommer noe hardt i maten, for eksempel et hardt korn av pepper. Da klarer jeg ikke å spise mer. 



21. Er foreldrene dine gift eller skilt? 
Mamma og pappa er forlovet og har vært sammen i 25 år ♥ 

22. Hvor mange puter har du i sengen?
En pute fra stuen og en vanlig pute som dessuten er full av selvbruning og burde vært skiftet på for lenge siden. 

23. Foretrekker du sko, sokker eller barføtt?
Barføtt, jeg eier ikke et eneste par sokker, så det var da en annen fakta om meg dere kanskje ikke visste. 

24. Hva hører du på akkurat nå? 
En sang som han ene kompisen min i Lemaitre har laget, som ikke har kommet ut! Hører på den hele tiden og digger den og håper håper håper den kommer ut for alle sin del. 

25. Hva drikker du helst til frokost?
Saft med sånn "champagne" smak. Herregud så sykt digg det er, får små-panikk om jeg ikke har det hjemme. 

26. Hvilken favorittlærer hadde du på videregående? 
Jeg hadde en som het Ulf men så ble han plutselig frekk mot meg og bestevenninna mi, ikke at jeg kan huske hva han sa eller hva som var greia, jeg bare husker at vi snudde oss mot han plutselig.. haha. 

27. Vil du ha barn?
Jeg vet ikke. Jeg tenker ikke så mye på det, men jeg skal ikke ha barn før jeg føler av hele mitt hjerte at jeg er klar for å gi så mye kjærlighet til et annet menneske. Jeg må være ferdig med meg selv først og ha lært meg det jeg trenger for å kunne videreføre til mine barn. Men det aller viktigste er at mannen jeg har barn med skal være en jeg ville ha vært stolt av å ha videreført genene mine med. Til nå har jeg kun møtt en person hvor jeg tenke at "shit, han der altså, han kunne vært far til mine barn" og hadde det hatt seg sånn at jeg fikk barn med han ville jeg ha vært glad, enten jeg og han var sammen eller ikke for han ville vært en fantastisk far. Men om det hadde vært en eller annen idiot som ikke ville ha gitt mine barn det de fortjente, så hadde jeg ikke ønsket det nei. 

28. Kan du noen andre språk enn norsk?
Jeg kan snakke engelsk og svensk:) 

29. Hva bruker du helst penger på?
Mat, reiser og vesker.

30.Hvordan imponerer man deg?
Noen som er inkluderende ovenfor alle mennesker, jeg hater de som er "for kule" og skal gjøre seg til. Og ikke spille spill. Det har jeg fått så jævlig opp i halsen det siste året. Og å være i følelsesmessig kontakt med seg selv er utrolig viktig. Ellers liker jeg at gutten eller jenta jeg er sammen med har et talent og noe de er lidenskapelig opptatt av, det kan være en helt "vanlig" jobb, maling, musikk, skating.. Uansett. 

MIN OSLO-GUIDE

 

Oslo er min favorittby i hele verden - ja, faktisk! Jeg elsker virkelig denne byen, og om jeg har mulighet skal jeg bo her til jeg dør. Det er derimot litt trist å se at de aller fleste som besøker byen uten å være så kjent tar turen til Karl Johan eller Oslo City når det finnes så utrolig mye mer å se! På de stedene får man ikke følelsen av Oslo i det hele tatt. Her kommer mine favorittsteder om dere vil unngå den verste turistfella, og virkelig få følelsen av hvorfor så mange elsker Oslo. 

 

SHOPPING: 



♥ Veloura Vintage på grünerløkka er en sykt kul butikk som får inn hauger av nye plagg flere ganger i uken. Men om man ser noe man liker der kan det være lurt å slå til med en gang, ettersom plaggene forsvinner så fort. Dødskule vintage t-skjorter og gensere helt ned til 50 kr! Jeg har også funnet et skjerf fra Guess og en chanel-veske her som er mye billigere enn å kjøpe nytt, naturlig nok. Om du først tar deg turen, så er det hyggelig å vandre litt opp og ned på Løkka og se på flere av butikkene der. Litt lengre ned i gata finnes Weekday som har noen av de beste basisplaggene jeg vet om, og i sidegater litt her og der finnes det flere vintage-butikker.

♥ YME ligger på kjøpesenteret paleet, og prisklassen er helt middels. Men det er dødskule klær her, og jeg kan nesten garantere for 100% at man finner noe man liker! Det er flere etasjer og man kan bli gående rundt å surre i evigheter. Spesielt om du er ute etter sneakers vil jeg anbefale å ta turen. Og i øverste etasje er det bøker og blader også :-) 

♥ Jeg kjøper masse interiør og pynteting på Millas Boutiqeu på Aker Brygge. Alle coffeetable-bøkene mine er herfra, i tillegg til et speil og en skjenk, flere puter osv. Litt dyrt, men til gjengjeld så sykt fine ting!

Om du vil handle på Zara, gå på den i Bogstadveien og ikke den i Karl Johan. Zara i Bogstadveien er en mye ryddigere butikk og mindre kaos. Den på Karl Johan får jeg helt klaustrofobi av å være inne i, haha..



♥ Nr.9 på Frogner er det stylisten min som eier, og rundt 70% av alle klærne jeg bruker på fester, eventer, tv-opptredener og lignende er fra denne butikken. Virkelig verdt turen! 

♥ MS Icon på Frogner er en butikk jeg handler i nå og da, om jeg skal investere i plagg. Jeg har kjøpt noen av mine favorittplagg og vesker her.  Fører merker som blant annet Celine og Saint Laurant. Men ps! De som jobber der kan fort virke litt "overlegne" om man kommer inn i treningsklær og er svett, liksom. Av en eller annen grunn.

Styr unna: Oslo City og Karl Johan.

MAT:




♥ Kolonihagen på Frogner ligger i en gammel, ombygd stall - maten er økologisk, lokalet er kjempehyggelig med en fin bakgård og det er fyr i peisen på vinteren. Greit om man vil "trekke seg unna", for det er litt sånn det føles når man er der. 

Om man skal ha middag og drinker vil jeg anbefale Tijuana som ligger på Grünerløkka. Litt høy musikk, men det er matservering til klokken 03, bakgården er åpen til 20, man får mye mat for pengene og IKKE MINST mye drinker for pengene som også smaker godt. En svær drink ligger på rundt 100 kr, men da drikker man lenge på samme før man blir tom. Südøst er også en favoritt, maten er Asian Fusion og smaker ganske greit, kjempegode drinker, bra sushi, kul uteservering og fint lokale. Dinner ligger ved National og er også en favoritt. Har ikke drukket annet enn vin her så kan ikke si noe om drinkene, men lokalet har en kul følelse og det er bra mat. 

 ♥ Illegal Burger gir deg alternativet ved å velge hvilken som helst burger som enten kjøtt, vegetar eller fisk. Tommel opp fra meg som ikke spiser kjøtt og slipper å være "stuck" med det eneste på menyen som ikke er kjøtt, slik det pleier å bli når man er vegetarianer dessverre. Her har jeg like mange alternativer som alle andre, pluss at det smaker godt. 

♥ Loving hut er et vegansk sted som har alle mulige slags veganske retter. Fint sted å ta en "skeptiker" med til! 

♥ Nodee, Hanami og Jonoe har den beste sushien synes jeg. Jonoe er billig, de andre er litt finere. 

♥ Palmen har helt OK mat, men det FINESTE lokalet! Jeg liker skikkelig godt å spise lunsj her. Dra dit, ta en kopp kaffe om så, og se opp i taket. Det er ganske fantastisk! 

Styr unna: Egon, Fridays, Peppes Pizza.. Dere forstår poenget.

FEST: 



Jeg henger mest på grünerløkka når det kommer til festing, og da liker jeg å drikke på enten Parktheateret eller Chair. Sistenevnte har cavasøndag på søndager, og det burde jeg kanskje aldri ha skrevet for nå blir det kanskje mange som kommer dit og jeg vil enda at vi skal ha det for oss selv, haha. Men det er skikkelig hyggelig der, og en flaske cava koster 180 kr på søndager. 

♥ Botaniske er skikkelig hyggelig, gode drinker og fint lokale.

♥ BLÅ er gøy om man vil ha høy dansefaktor, men det kan være lang kø om man ikke har liste, så kom i god tid. Det er verdt å sjekke ut hvilke DJer som spiller, mine favoritter er Hoetelle. To jenter som spiller hits man husker, og nesten hadde glemt, kombinert med nyere. INGENSTEDS ligger rett ved BLÅ, og kan også være veldig gøy.

♥ SYNG karaokebar er absolutt verdt turen, her kan man booke egne rom å velge mellom en haug av sanger man kan synge med vennene sine. Garantert god stemning når man tør å slippe seg løs! 

♥ Taket på Grims Grenka fram til første september blir styrt av Dj Danby Choi på torsdager, og dit er det verdt å ta turen! Jeg spiller der 1. september sammen med ham, og det er alltid god stemning. 

♥ Youngstorget er generelt sett veldig bra - jeg liker Stratos om man skal danse og feste, i tillegg er det på toppen av et høyt bygg og man har god utsikt over byen. Men igjen - sjekk opp hvem som spiller der og hvordan musikk de har, det har alt å si. Om du er over 25 er den gamle skobutikken og angst gøy, begge stedene ligger på youngstorget i noe som heter "strøget-passasjen", her finner man også mange flere barer som for eksempel Karusell, som også er hyggelig og veldig laid back.

 ♥ Jeger og The Villa ligger ganske nærme hverandre, og er veldig "enten eller". Enten har man det dødsgøy eller så er det totalt motsatt, men jeg anbefaler likevel å ta turen.

 ♥ Dette er kanskje ikke helt innafor å si, meeeen.. Det er gøy å dra på strippeklubb, hehe. Blaze er favoritten! 

Styr unna: Solliplass. Folk som står på bordene og spruter champagne de ikke har råd til, og en "bordkultur" jeg hater. Altså at noen kjøper bord på en såkalt "vip", og så henger det jenter over bordene og håper på en gratis drink eller to. Men om du er interessert i å se paradise hotel deltagere fra 2012 kan dette være plassene å oppholde seg på: nox, baroque eller sollihagen. Det eneste jeg synes er helt OK på Solli er Skaugum. 

Diverse:



En tur på teknisk museum er alltid veldig gøy, det er hyggelig å gå i Ekebergparken og mye å se på, Frognerparken vet de fleste om men er absolutt verdt en tur (favorittstedet å gå med Charlie for da har jeg mye å se på), og et ulovlig tips må være å bryte seg inn i frognerbadet på natterstid om sommeren. Det er skikkelig fint og romantisk. Ellers liker jeg å gå rundt på Astrup Fearnley for å "rense tankene", haha. Det er kjempehyggelig. Å dra på SPA på Grand Hotel å surre rundt i bassenget der liker jeg også, eller hva med å se Stand Up på latter? Det er MANGE muligheter!

Kos dere! 


 

Til deg som er født på 80 og 90-tallet

Jeg og jentene ble veldig nostalgiske her om dagen, og satt å snakket lenge om alt vi hadde nært og kjært i barndommen. Jeg skrev ned alt vi snakket om, og jeg vil gjerne dele litt med deg også. Værsågod, her kommer litt herlig nostalgi<3

HARRY POTTER - PC SPILLET 



Jeg kunne bruke flere timer på dette! Grafikken var elendig og spillet gikk veldig treigt, men hvem brydde seg på den tiden.. :) Man visste jo ikke om noe bedre! Jeg var forøvrig hektet på Tarzan og Peter Pan på pc også. 


THE SIMS 1




Herregud, jeg husker denne senga på bildet! Det var min favorittseng til simmene mine og jeg måtte spare før jeg fant ut hva pengekoden var, på Sims 1 var det "rosebud" om jeg ikke husker helt feil. For noen minner! 



DE GAMLE POKEMONKORTENE.




Grunnen til at alle elsker pokemon go? Den nostalgiske følelsen, regner jeg med - ihvertfall for oss som har bikket 20 år på denne jorden! Jeg hadde en hel perm full av pokemonkort, og akkurat nå er det jo litt kjipt at man har kastet alt sammen. Kunne sikkert ha tjent litt på det.. Det var vel egentlig meningen at man skulle spille med disse, det gjorde jeg aldri. 


PENNYKLUBBEN.

Det var veldig vanskelig å finne noen gode bilder av Pennyklubben, men dere husker sikkert hva det var? Det + TL klubben var nesten alle jenter medlem av, og vi pleide å ha venninnekvelder hvor vi hørte på de skumle cdene og skremte hverandre.. Hest eller ei, man skulle være med i Pennyklubben! Funfact: da jeg googlet Pennyklubben kom det opp bilde av meg? Mulig jeg har blogget om det før, noen er med andre ord veldig opphengt i nostalgiske følelser.. 


- HVA SÅ VI PÅ TV? - 



NRK SVISJ!!! Her kunne man altså sende inn tekstmeldinger som hele Norge fikk se, i tillegg til å stemme på musikkvideoer man ønsket å få på skjermen. Jeg var en dedikert t.A.T.u fan (ja, man må skrive det rett), og brukte masse penger på å stemme "all the things she said" opp til toppen. Og jeg må le litt når jeg ser på dette bildet, "noen rundt 30 som vil taste ;) ", haha..
 


Noen andre favoritter fra TV på denne tiden.. 


Ellers, om man skulle pynte seg..


Så var det så klart stick on earrings som gjaldt!

Og hva om man ville leke litt i trappa?






Trappetroll, så klart! Jeg vil ha et trappetroll nå.. 


Og hvem ville man se ut som?




BRATZ!!


Og hva om du så gjerne ville ha et dyr, men du ikke fikk lov? Eller bare ikke hadde nok med husdyrene dere hadde hjemme?





TAMAGOCHI ble løsningen!


Og hva leste vi?




WITCH!! Jeg var sååå nære på å kjøpe alle witch-bladene på finn.no her om dagen for 900 kr.. Jeg skal ikke gjøre det (slapp av pappa), men jeg riktignok veldig lyst.


Ah.. BARNDOM, altså! Så fantastisk. 

Hvorfor plager en kropp deg, kjære?


 

Dette var en kommentar som rullet inn på fanpagen min i går, og jeg har så utrolig lyst til å svare på den. Denne kommentaren kom altså etter at jeg hadde lagt ut et bilde av meg selv i en strikkegenser, uten bh under, hvor man kan se siden av brystene mine (dere finner innlegget her). Det er mennesker som legger igjen slike kommentarer som også mener at man ikke burde få amme offentlig - for å si det sånn.

Det er på noen måter ganske enkelt å være jente. Man kan bare flashe en pupp og så blir det et kollektivt sjokk som sprer seg over landet, som da jeg flashet på vixen blogawards. Det jeg mente å si der var, hvorfor er det en så big deal? Det er nesten litt morsomt, og jeg trodde helt ærlig ikke det kom til å få en eneste overskrift. Jeg trodde vi var i 2016, ikke 1940. Men primitive er vi visstnok uansett. 

Likestilling er en viktig sak, ikke bare i arbeidslivet men også seksuelt. Å vise brystene sine og ikke føle skam handler om så mye mer enn å vise seg fram å få komplimenter for meg. Det handler om å føle man eier sin egen kropp, seksualiteten og sikkerheten ettersom enhver av de punktene er under angrep til enhver tid - kler man av seg på bilder,så er det feil. Har man mye sex, er det feil. Er man glad i kroppen sin, er det feil.  Å påstå at en kvinne ikke kan vise seg i lite klær når en mann kan det er å legge en byrde på kvinners sikkerhet, som om det er ens eget ansvar om man blir trakassert, voldtatt eller utestengt på grunn for noe så naturlig som kroppen vår.

Når det er sagt så ville jeg aldri ha gått i tog og ropt "free the nipple" mens man løper langs gatene med andre toppløse kvinner, for da gjør man det til en forferdelig stor greie som egentlig burde ha vært det mest naturlige i verden. For meg holder det å kunne sole meg toppløs på stranden om jeg vil det, gå i de klærne jeg vil, legge ut de bildene jeg vil og likevel føle meg trygg. Trygg på at om noe skjer meg, så er det ikke min feil - for jeg er ikke et monster, jeg er ikke et dyr, jeg er bare meg og jeg skal få gjøre hva faen jeg vil uten å føle at jeg trenger å skamme meg av den grunn. 

Og ja, jeg har følt meg fram og ikke helt skjønt min vei i livet. Det aner jeg sikkert ikke enda. Jeg har lagt ut bilder av meg selv i lite klær for å forhåpentligvis få høre at jeg er pen, jeg har vært i FHM for å få en slags bekreftelse, men sånn er det ikke nå. Nå handler det bare om at jeg rett og slett gir faen, og det ikke er så nøye, og at jeg er glad og det burde alle være. 

Og om du er en av dem som nå roper "hun er dum! Hun er lettkledd! Hun er et dårlig forbilde!" så er du av den primitive arten som burde begynne å plukke opp morgenbladet på vei hjem fra butikken, se på din nakne kropp i speilet, slappe av og innse at det ikke skader hverken meg eller deg. Du er nok en av de som mener man ikke skal få amme offentlig - for å si det sånn. 


 

Å "free the nipple" trenger ikke nødvendigvis å bety så jævlig mye mer enn at det ikke skal være så farlig. Det er ikke så farlig. Og dette bildet skal jeg henge opp, svært på veggen på soverommet mitt. Fordi jeg kan. 

Photocredit: Marthe Bleu 

fuck badevekta

Jeg kom akkurat hjem til huset på Ullern i Oslo. Da jeg kom hit sto en badevekt midt på gulvet i gangen. Sikkert fordi fetteren min, som reiste ned til Spania i dag, har veid kofferten sin før han dro. Jeg eier ikke vekt hjemme, og det skal jeg heller aldri gjøre. Jeg følte meg helt fin og flott i dag, slik som jeg vanligvis gjør - kroppen min er bare der, den funker som den skal, jeg er (som regel) frisk og jeg kan se meg selv i speilet og tenke at jeg ser fin ut. Jeg har alltid tenkt - og følt - at jeg ikke bryr meg om min egen vekt, men nå skulle jeg da altså gå på denne vekten bare for "moro" skyld. Hvorfor i all verden jeg trodde det skulle bli MORSOMT må gudene vite.. Jeg vet hva jeg veide i januar, jeg vet hva jeg veide i mai, og nå vet jeg hva jeg veier i juli. Som da er 13,5 kg mer enn da vi gikk inn i 2016. 

Det verste av alt er, JEG føler meg jo egentlig skikkelig bra, jeg er fornøyd med min egen kropp og jeg ville ikke ha byttet bort livsstilen min. Men plutselig var det som å få en dør slengt i ansiktet - selv om jeg aldri har fått så mye skryt og komplimenter for kroppen min som nå. Når venner sender meg bilder av "åh se så  tynn jeg har blitt" (ja jeg har venner som gjør det) så bryr jeg meg ikke, når folk snakker om hvor mye de har gått ned i vekt og hvilken diett de er på, så bryr jeg meg ikke, men å se det tallet på vekta og innse at 13,5 kg har festet seg ett eller annet sted på kroppen min, det var.. en liten nedtur? Men hvorfor synes jeg det? 


 

Så, jeg vurderte å jogge en tur. Jeg vurderte å ikke spise mer godteri. Jeg vurderte å klipe meg selv i magefettet og kalle meg selv en forbanna idiot som har latt det komme til dette punktet. Magefettet som ikke er der, engang. Jeg kunne høre Kim Kardashian sin stemme i hodet, "I wanna loose 15 more pounds".. Er jeg velykket nok?

 Men vet dere hva jeg heller gjorde? Tok å flyttet den forbanna badevekta inn i et skap, la meg på sofaen og skrev det innlegget her mens jeg spiser en snickers. For tallet på vekta? Det har INGENTING å si, og jeg er alt for smart til å bry meg om hva som står der. Jeg måtte bare få det ut - ikke kjøp badevekter! Det er dritt! Ikke se på serier som får deg til å føle deg ubrukelig, ikke les bloggere som skal påpeke hvor lite de spiser eller hvor flinke de er eller hvor mange runder de gjentar hver øvelse eller at de vil komme tilbake i form å miste "babyvekta" (som om DET er hva man bør tenke på når man har fått barn!). Vær lykkelige! Lukk det som gir negativ energi, kast badevekta og ha det fint. 


 

Nå skal jeg finne tilbake til den sinnstemningen jeg hadde for en liten time siden. Da var jeg fornøyd, og ingen tall skal få ødelegge det.

3 ting du kan droppe å gjøre i sommer

1. Dra på sirkus.


 

Sommeren er sirkus-sesong i Norge, og sirkusene drasser med seg alt mulig av dyr land og strand for at barn og voksne skal underholdes av dyr som har det helt jævlig. Den dagen jeg får barn kommer jeg aldri i livet til å dra barna mine med på noe sånt, og om mine små fettere og kusiner spør meg om vi skal dra så forklarer jeg at nei, det kan vi ikke, for det er dyremishandling og veldig primitivt. Jeg kan heller ta de med for å rive ned sirkusplakater eller kanskje en hyggelig liten protest utenfor, DET er sommerhygge på sitt beste!! :) 

2. Posere med ville dyr i fangenskap. 



Når folk i vennelista mi poster bilder av at de poserer ved siden av en neddopet tiger tenker jeg.. HALLO? Er vi i 2016 eller er vi i 1940? Dra hjem å se på Netflix om du har et så hardt behov for å bli underholdt, ikke la det gå på bekostning av intelligente vesener som har blitt dopet ned for at du skal få et nytt profilbilde. 

3. Dra på seaworld. 


 

En gang sa en dame i familien til meg "vi skal på seaworld når vi drar til Florida, for vi vil jo at barna skal få oppleve det..". Oppleve hva da? At det er OK at et av planetens mest intelligente dyr skal svømme rundt i et lite plaskebasseng og gjøre triks? Det finnes plenty av muligheter for å se delfiner i det fri, man trenger ikke å betale i dyre dommer for å sitte på en liten benk og se delfiner gjøre backflip på kommando. Det er så utrolig mye kulere å være med dem i det fri!


Jeg vet jeg maser noe veldig om at foreldrene mine er så kule, haha... Men TAKK GUD for at de aldri har dratt meg med på ting som dette, og at de har forklart meg skyggesidene av flere industrier da jeg vokste opp. Jeg synes det er helt _utrolig_ at disse industriene ikke har dødd ut for lenge siden, og at det enda finnes mennesker som ser på dette som underholdning. Jeg tror ethvert tenkende menneske klarer å forstå - før man drar på sirkus / seaworld osv - at det ikke er OK. Man trenger ikke å bli fortalt det i ettertid, man trenger ikke å innse noe som helst, for man VET det. Innerst inne, så vet man! 

Gå ut i sola og spill Pokemon Go, dra i lekeparken, bryt dere inn i frognerbadet og nattbad, ta dere en fest, dra på tusenfryd eller dra på date! Det finnes så mye man kan gjøre som ikke skader noen :-) 

Bilder: google og weheartit. 

Ikke gjør det her mot meg

"Ikke gjør det her mot meg" hadde jeg sagt. Vel vitende om at jeg gjør det mot meg selv. Jeg har fri vilje, jeg kan gå. "Hva gjør jeg?" spurte du. 

Jeg kan løpe ned trappene vi har hatt kappløp i. Du løp alltid bak meg, stakk meg med nøkkelen i ryggen og jeg lo. Løp raskere. Du kunne alltid ha slått meg i det kappløpet men du valgte å la være. Jeg måtte alltid vente på deg når vi kom til døren din og du skulle låse opp. Da stoppet du alltid. Fiklet med nøklene og kysset meg samtidig. En hånd rundt nøklene. Og uansett hvor teit det høres ut - den andre hånden rundt hjertet mitt. 

Jeg kan gå ut igjennom porten jeg har ventet utenfor så mange ganger. Jeg måtte alltid holde pusten før jeg skulle ringe på. Jeg ventet noen sekunder, og før du åpnet føltes det som en evighet. "Halloooo" sa du alltid, og hørtes så glad ut. "Hei" sa jeg. Og så løp jeg opp trappene alene.

Jeg kunne slette deg ut av livet. Men jeg kan nummeret ditt utenatt. Jeg kunne ha ungått å møte deg, men jeg oppsøker stedene du er likevel. Idiot.

"Si det du må si, jeg klarer å høre det", sa jeg. Jeg kaster etter pusten, støtter meg opp mot trappen, faller sammen på gulvet. Gråter. "Bare si det, jeg vil høre at du sier det". Men du svarte ikke.

Eller, kanskje du sa noe. Kanskje du sa "hva da" eller "hva mener du" eller "hvorfor det" eller noe annet som sparket ballen i mitt hjørne igjen. Alltid ballen i mitt hjørne, men alltid deg som målvakt som klarte å fange enhver av de jævla ballene. Jeg er ikke flink nok til å spille ball. Ikke like flink som du.

"Ikke gjør det her mot meg" hadde jeg sagt. Vel vitende om at jeg gjør det mot meg selv. Jeg har fri vilje, jeg kan gå. "Hva gjør jeg?" spurte du. 


Alt, burde jeg ha svart. Du gjør alt. Men istedenfor svarer jeg, mumlende og nølende, 

"bare glem det". 

 

HVORFOR JEG BLE INNLAGT

Endelig er jeg hjemme fra sykehuset etter nesten fem lange dager. Jeg har savnet å blogge, jeg har savnet å gå rundt ute, jeg har vært lei av å ha drypp i hånden og ta blodprøver hver dag.. Listen er lang, men nå er jeg nesten helt frisk og kan fortsette mitt normale liv - jeg må bare ha en rolig helg først. :)


 

Det er mange som har lurt på hva som feilet meg. Jeg hadde hatt feber i fire dager før jeg ble innlagt, noen ganger var den veldig høy, andre ganger litt lavere, men konstant feber. Jeg hadde ingen influensa-symptomer, ikke vondt i hodet eller noen ting så jeg tok det ikke så alvorlig og regnet vel med at det var.. ingenting? Men når man har drithøy feber i flere dager så er det jo så klart noe. Jeg dro til legevakten tirsdag morgen da jeg våknet med smerter i magen, og fra legevakten ble jeg kjørt til Ullevåll, og så innlagt. Det var vel en slags infeksjon/virus i bekkenet (igjen?), eller nyrene, eller blæra, de vet ikke helt faktisk. Jeg fikk medisiner for alt mulig og infeksjonen min gikk bort, så da er jo det greit. Nå går jeg på antibiotika slik at det ikke skal komme tilbake.


 

Helt ærlig tror jeg det var kroppen min som sa i fra etter en veldig lang periode med for mye av alt. Emosjonelt stress, profesjonelt press og så Ibiza tok vel en liten knekk på meg, og disse dagene på sykehuset var på en måte ganske deilig. Jeg lå i sengen, så på serier og filmer, leste bøker, fikk besøk og sov masse. 

angst for angsten

Jeg merker det med en gang jeg våkner.

I dag blir en slik dag.

Jeg prøver å vri meg rundt i sengen, kanskje om jeg bare sover en time til? Om så 10 minutter? Kanskje det da endrer seg? Men jeg vet det med en gang jeg våkner.

I dag er en slik dag. 

Jeg kan ikke gjøre noe med det, og jeg kan ikke endre på det. I dag kommer jeg til å ha angst for angsten fra jeg står opp og til jeg legger meg. Hjertet kommer til å slå raskere enn før, fra sekundet jeg åpner øynene og til jeg lukker de igjen. Jeg kommer til å ta venstre hånd opp mot hjertet mitt for å sjekke om hjertet har roet seg ned. Det har det ikke. Jeg sjekker igjen. Det går enda for fort.
  Jeg kommer til å være sliten, utmattet faktisk - selv om alt jeg har gjort er å stå opp. Jeg kommer til å være distansert i samtaler. Jeg kommer til å måtte fortelle meg selv "det er ikke farlig, du får ikke hjerteinfarkt, du kommer til å overleve, det er bare psykisk". 

I går var en slik dag. Og i dag er jeg sliten.

Hvorfor føler man på dette? Hvorfor akkurat meg? Kommer dette til å bli bedre med årene? Kommer det til å gå over? Eller, gud forby - kommer det til å bli verre? Hyppigere? Mer slitsomt? Jeg hadde jo klart meg så fint, jeg hadde ikke kjent på følelsen av angst siden Mai. Ingenting siden den gangen jeg sto på butikken og måtte løpe ut derfra, for å så kaste etter pusten midt på Torggata. Ute av egen kropp. Den gang ringte jeg en venn i panikk, ble hentet og holdt rundt av sterke armer som passet på. Det har jo gått så fint siden da. Helt til i går. 

Angst er ikke farlig, og du er ikke svak om du sliter med det. Jeg kjenner så utrolig mange kule, kreative, hardtarbeidende mennesker som har angst. Jeg skulle ønske det ikke var meg, bare. 

I går var en slik dag. I dag er jeg sliten. I morgen er en ny dag.

Jeg håper på roligere hjerterytme da. 


Bilde: her 

// kjærlighetssorg

Er det noe jeg får spørsmål om flere ganger daglig, så er det hvordan man skal komme seg over kjærlighetssorg. Jeg forstår at folk spør meg, jeg har jo felt en tåre eller tusen eller en million på riksdekkende tv på grunn av den forbanna følelsen der. Dere forteller meg at "siden du klarte det, så har du vel råd og tips", men det er langt ifra noe jeg er alene om å ha klart. Det er noe de aller, aller fleste har vært igjennom og overlevd. 

Når jeg havner i en skikkelig dritt situasjon hvor man føler man mister noen som betyr all verden for deg, så har jeg like lyst til å kaste meg fra verandaen eller hoppe foran trikken som enhver andre av dere. Jeg har lyst til å slå alle kjærestepar jeg ser hardt i ansiktet, det blir jo plutselig så mange av dem når man har kjærlighetssorg. Jeg vil slå alle gutter som prøver seg, for hva i all verden kan liksom de stille opp med i sammenligning? For å ikke snakke om kveldene og morningene. Når man våkner opp alene, kanskje man har drømt om ham, men så var det bare en drøm. Han er ikke der. Det er over. 

Jeg har funnet ut av erfaring at jeg er ganske flink til å ha kjærlighetssorg. Det høres sikkert helt idiotisk ut, men det er sant. Jeg tenker for meg selv at det her gidder jeg faen meg ikke i lengden, for man kan faktisk gjøre det verre for seg selv. Og det merkes. Gjør du det bedre for deg selv merker du kanskje ikke forskjellen like godt, men du kommer deg raskere over det. Så, her er noen tips!

1. Ikke driv med stalking. Ikke følg med på hva han eller hun gjør, for hva vil du egentlig med det?
2. Eller, spør deg sjæl helt ærlig i alle situasjoner - hva vil jeg egentlig med det her? Hva håper jeg kommer til å skje? Dere kommer jo ikke til å bli sammen igjen. Om du tenker deg om, så vil du ikke det heller, det er jo en grunn til at det ble slutt. 
3. Ikke gjør masse ting i tilfelle exen din ser det. Ikke legg ut en mystory med sangen "deres" eller lik et bilde av vennene hans i tilfelle han skal se deg og bli minnet på deg. Det funker ikke. La det gå.
4. Faktisk er det jo bare å slette han fra alt av sosiale medier. Blokk han, om så. Og ikke bruk venners profil for å snike på han. 
5. Om nå denne trangen til å ta kontakt med han er så sterk at du ikke klarer å la være, så ikke gjør det med en gang. Bestem deg for "ok, om jeg enda føler det samme om to uker, da skriver jeg". Mest sannsynlig vil du ikke skrive da, om du har holdt deg så lenge uten.
6. Om du bestemmer deg for å ikke blokkere han ute fra livet ditt, så legg fra deg telefonen en gang i blandt. Du går jo bare å venter på en melding uansett. Men om du legger den fra deg, så er du i det minste uviten, og i de øyeblikkene er det litt lettere.

ELLERS, jeg lover at uansett hva så kommer det til å være en erfaring du setter pris på, i det minste litt. Når man kommer seg over det, så vet man i det minste hva man ikke vil ha - eventuelt så klarer man å sette pris på det fine man hadde sammen. Ta exen min som jeg var sammen med da jeg bodde i Harstad som eksempel. Dere som har fulgt med en stund vet hvem jeg snakker om, vi var sammen en god stund og vi flyttet til Oslo sammen, og da det ble slutt trodde jeg at jeg skulle dø. Sånn seriøst, falle sammen å dø. Du må tørre å si til folk at du trenger hjelp, jeg fikk sykemelding (ja, så drøyt var det), dro til en hytte i skogen og gråt i tre dager og bestemte meg for at når jeg er ferdig på den hytteturen her, så er jeg ferdig. Og så bare blokket jeg han ute fra livet, og innstilte meg på at det var over. Nå er jeg så glad i både han og den tiden vi hadde sammen, jeg ser tilbake på det med en enorm tilfredstillelse og vet at jeg aldri ville ha byttet ut den tiden, eller bruddet mot noen ting. Og vi er venner. Jeg ELSKER å være venner med exer, haha. Og jeg er venner med alle sammen, men det har tatt tid å komme dit. 

Hang in there!  :) 


Bilde: her 

Hva er en tanke?


 

Meg, og bare meg, i sengen min. Prøve å sove. Jeg ligger på rygg, rett opp og ned som en planke. "Jeg burde ikke ligge slik" tenker jeg. Da får jeg søvnparalyse, som regel. Når jeg ligger rett opp og ned på den måten. Så, jeg løfter et bein. Legger hodet litt på skrå. Ikke nok, jeg legger meg til siden. Jeg får aldri sovne når jeg ligger på siden, men jeg ville ikke ha søvnparalyse. Jeg er ikke så god på å kontrollere dem lengre, og da er det ikke så gøy.

Det er helt stille i leiligheten, nesten ekko. Hjertet begynner å banke raskere, hodet spinner rundt, og en følelse av angst kommer for å ta meg. Angst for hva? Mine egne tanker? For livet?

Jeg setter meg opp i senga, puster dypt. Pust inn dine negative tanker, pust dem ut. Det har jeg hørt. Men det er jo ingen negative tanker. Det er ingenting som skjer. Kroppen bare girer seg opp, den hyperventilerer. Uten grunn.

Jeg får kontroll, sånn ca. Tenk på noe tilfeldig, tenk på hva som helst, sier jeg til meg selv. Hva er egentlige tanke? Samme det, jeg prøver. Jeg tenker tusen tanker samtidig. Jeg prøver å se for meg scenarioer, med mennesker jeg ikke kjenner, på steder jeg aldri har vært. Det pleier å hjelpe på søvnen. Jeg prøver, jeg fokuserer. Jeg ser for meg noen mennesker i en bar. Jeg tror det er en bar, iallfall. Tankene går videre til noe mer alvorlig. NEI, tenk tilbake på de menneskene i baren, sier jeg til meg selv. Da får jeg kanskje sove. Se for deg noe tilfeldig, da kommer søvnen kanskje.

Jeg tenker tanken sånn halvveis. Og så tenker jeg noe helt rart. "Nå skal jeg invitere resten av hjernen min inn i den tanken, og tenke den helt". Hva faen? En rar følelse sprer seg. Som om jeg er to. En side jeg styrer, en side av hjernen jeg ikke styrer. Invitere den inn, liksom.

Så henger jeg meg opp i det. Ligger og tenker på hva er en tanke, hva er jeg, er jeg den eneste som eksisterer? Finnes det noen andre?

Og er jeg alene om å ikke få sove, fordi jeg rett og slett ikke vet hva en tanke er? 

du vet ikke hva du holder på med


 

Dette er nok å skyte seg selv i leggen. Dette er nok å kaste stein i glasshus. Dette er nok å bite hånden som mater deg. Dette er nok dobbeltmoral. Men dette er noe som irriterer meg.

Stakkars du, torturerte lille sjel. Du som bobler over av kreativitet. Du som er mørk til sinns. Du som er så dyp. Ikke lat som. Du liker glitter og glam, stå for det. 

Jeg blogger også om extensions, vipper og negler. Men jeg skriver ikke "her er mine mørke negler. Mørke som sjelen min.. Jeg tenker mye på det mørket jeg har i meg. Jeg er som fargen sort og jeg vil representere det med neglene mine, jeg vil rømme og jeg vil sveve". For hva i faen skal nå det bety? Dette er neglene mine. Ferdig snakka. Genseren min er sort fordi jeg liker sort, ikke fordi "sjelen min / mitt kreative sinn" ditt og datt. Jeg er kreativ og jeg har en "sjel", men den kommer ikke fram via negler og klær. Jeg hater folk som tenker sånn - eller prøve å få det til å se ut som om de tenker sånn. 

Ikke prøv å gjør alt til en så dyp greie. Det er helt greit at du liker glitter og glam. Det er helt greit at ikke absolutt alt trenger å ha en dypere mening. Det er helt OK å se på keeping up with the kardashians uten å ha en ironisk distanse til det hele. 

Du står der på eventet til BIK BOK, h&m, cubus eller gina tricot. Du, som blogger føler deg så utrolig spesiell og viktig som er invitert til dette eventet, som om du gjør noe som betyr noe. Kjære deg, du er en liten brikke i et kapitalistisk spill hvor BIK BOK, H&M, Cubus og Gina Tricot er mesteren som styrer deg. De presser menneskene som syr klærne dine til beinet, for å så bruke unge jenter med blogg til å markedsføre seg i bytte mot et halvt glass vin og posering mot en fotovegg. Alle som har vært på et event eller to som er laget for bloggere, vet at det er drit kjipt og virkelig det døveste man kan foreta seg. Det har ingenting med mote å gjøre, og det har ingenting med å være dyp å gjøre.

Det er ikke viktig. Det er ikke dypt. Det er overfladisk og det er dritt. Så ikke lat som noe annet. Du fremmer dårlige ting, og det må du stå for. 

Eventer som det er lik markedsføring som da det var masse ulike navn på colaflaskene. Folk tok masse bilder og delte dem, og lite skjønte vi alle - nå markedsfører vi cola gratis. Dans dukke, dans. Cola styrer deg. 

Jeg hater disse blogg eventene som ikke har noe mål og mening. Bloggerne går på dem for å ha noe å blogge om. Det er skapt en sånn liten symbiose, eller verden, som det ikke er noen virkelighet i. Det er så kontrusert. Og vet du hva?

Det er helt ok. Bortsett fra at disse jentene ikke skjønner hva faen de holder på med eller hva de er en del av.

De er vel opptatt av å være så dype og torturerte i sjelen sin. Stakkars. 

det er bare kjærlighet

Etter skyteepisoden i Orlando har det vært mange tanker, og jeg lurer veldig på hvordan jeg skal starte dette innlegget. Jeg vil ikke at det skal virke som en "greie" eller en "trend" eller rett tidspunkt, selv om det er nettopp det - rett tidspunkt. Men det er også rett for meg.

Det jeg skal fortelle dere nå ser jeg ikke på som noen stor sak, for det er ikke det. Homofil, heterofil, bifil, lesbisk, jeg bryr meg ikke om hva man nå enn er. Jeg blir helt ærlig ganske irritert når noen bruker det at de er homofile som et slags stempel på hvem de er som person, for det har ikke noe med personlighet å gjøre - det har med hvem du forelsker deg i å gjøre. Å være homofil mener jeg ikke er en del av noens personlighetstrekk, det er en del av hvem de elsker og thats it.

Jeg blir også provosert når noen sier "han virker litt gay", for hvordan virker man gay? Fortalte han deg at han er forelsket i en gutt? Ja, da virker han homofil. Om ikke, så kan man ikke virke på den ene eller den andre måten. Jeg forstår at enkelte kommer flyvende ut av skapet og det sikkert er en enorm lettelse for mange å endelig komme ut, og derfor kringkaster de kanskje veldig høyt at de er nettopp homofile, men du kan se ut som hvem som helst, være som hvem som helst, og likevel forelske deg i noen av samme kjønn.



 

Jeg har en venninne, Tinashe, som jeg beundrer veldig mye utifra hvordan hun oppdrar datteren sin India. Når vi snakket om kjærlighet en gang skulle jeg spørre India, som på den tiden var 5 år, om råd slik at hun skulle føle seg inkludet i samtalen. Da sa Tinashe til datteren sin "om du var forelsket i en jente, gutt eller hva som helst, hva ville du gjort om du var usikker på om han, eller hun, likte deg?". Det er så fint at man ikke stempler med en gang at man skal være forelsket i det ene eller det andre kjønnet, og det bør man gjøre fra START. Jeg skal snakke til mine barn om kjærlighet som en universell greie, og ikke noe som kun beregnes mellom motsatte kjønn.

For helt ærlig? Ingen har noen gang spurt meg om jeg er heterofil, for jeg har kun vært kjæreste med gutter. Jeg har aldri spurt meg selv om jeg er heterofil heller, fordi det er ikke noe jeg har tenkt på - man blir forelsket i den man blir forelsket i, og jeg har vært forelsket i to jenter - men jeg har også vært forelsket i gutter. Jeg fikk sommerfugler i magen, ble nervøs, og ble lei meg når det ikke ble gjengjeldt. Hvorfor snakker jeg ikke om det? Fordi det er ikke vits, på en måte..? Det var forelskelse likt som om jeg er forelsket i en gutt, hadde det funket og jeg ble kjærester med en jente så hadde jeg ikke tenkt noe mer over det enn om jeg er kjæreste med en gutt. Jeg flørter med jenter, har dratt hjem med jenter fra byen, jeg har vært forelsket i jenter, jeg har gjort samme med gutter og det er helt OK. Det her er ikke noe "jeg står fram" opplegg for slik har jeg bare alltid vært, og jeg føler ikke det er noe poeng i å lage en sak ut av det. Det er en ørliten del av den jeg er, for jeg er så utrolig mye mer enn den jeg blir forelsket i. Og da handler det - for meg - om personen, kjemi og timing. Om det er en gutt, jente, mann, kvinne, en trestokk (håper ikke det skjer) eller noe annet, så får det bare være. 


 

For gjett hva? Det er det fineste som finnes, og det er bare kjærlighet. Jeg gleder meg til PRIDE dagene i Oslo og jeg gleder meg til årene som kommer, hvor jeg håper alle kan vise forståelse for hverandre og slutte å slenge ut ting som "du er så gay" eller "hun ser litt lesbisk ut". Det finnes ikke en sånn greie. 

vi må ha en debatt om hevnporno



 

Dette er et utrolig vanskelig innlegg for meg å skrive. Vanligvis løper fingrene mine løpsk over tastaturet og ordene bare triller ut, men akkurat denne opplevelsen sitter så langt inne for meg. Det er så ekkelt. Det er forferdelig, det er ydmykende, nedverdigende og jeg føler meg krenket. Jeg er jo krenket. Jeg har holdt munnen min lukket om det så lenge fordi jeg hadde vel et håp om at alt skulle forsvinne, om jeg ikke snakket om det så eksisterte det ikke. Men etter at saken omsider ble henlagt tenkte jeg at jeg er NØDT til å bruke min stemme og min posisjon til å dra igang en debatt rundt hevnporno og slutshaming. Om jeg kan hjelpe noen, så hjelper det også meg. 

Dagen etter vixen blogawards burde vel ha vært en av de fineste dagene i mitt liv. Da fikk jeg landet litt i alt som hadde skjedd, men jeg rakk å nyte suksessen i kun et par timer. Jeg våknet, og det første jeg blir møtt av er en melding fra en venninne. "Du må ringe meg. Viktig". Hun forklarer kort at det har kommet ut et bilde av meg. Bilde? Hvilket bilde? Hjernen min jobber på høygir, jeg blir kvalm, jeg forstår ikke hva hun snakker om. "Et bilde der jeg er veldig full..?" spør jeg. Jeg aner ikke hva hun snakker om. Men nei, et bilde av meg av seksuell karakter, for å si det sånn. Hun sender meg bildet, jeg zoomer inn og ut, studerer og kan for det første ikke forstå at det er meg, for jeg har aldri tatt et slikt bilde eller godtatt at noen har fotografert meg i en slik setting. Jeg klarer for det andre ikke å forstå hvem som har hjerte til å sende det ut - og spre det rundt. Hvem kan være så jævlig? Jo, en gutt jeg stolte på, var glad i og hadde gjort alt for, men slått opp med da forholdet ikke fungerte. Hevnporno. 

I løpet av den dagen får jeg sikkert 20 lignende telefonsamtaler. De påfølgende dagene blir det verre. Og enda verre. Mamma og pappa får høre om det, hele familien min, alle vennene mine.. ALLE har sett det. Det var helt forferdelig. Dette var i Januar, og enda i dag - seks måneder senere - må jeg snakke om det nesten hver dag. Det er så forbanna slitsomt og unødvendig, det er energi jeg kunne ha brukt på kule ting og istedenfor må man ta hånd om dritt som det her. 

I en liten periode etterpå følte jeg at jeg bodde i Oslo tingrett. Jeg var der kontinuerlig, jeg hadde lange samtaler med politiet og jeg fikk advokat. Jeg anmeldte, og det er jeg glad for. Men til tross for masse beviser, hvor et av dem er en innrømmelse fra gjerningsmannen skriftlig, så ble saken henlagt. Etter denne perioden mistet jeg evnen min til å være åpen og skrive fritt på bloggen, det har dere kanskje merket. Mye av det på grunn av media som i ettertid ringte meg og sa "om du ikke uttaler deg om denne saken nå, så skriver vi om det uansett og printer bildet", kun for å få en uttalelse fra meg. Jeg måtte personlig ringe redaktører å gråte over telefonen for at de skulle la være.. Ikke minst ble jeg truet flere ganger av privatpersoner som sa "30 000 kr, eller så sender vi bildet til alt av medier i Norge / legger det ut på denne nettsiden / i dette forumet" osv. 



 

Dette eskalerte kanskje og ble mye større enn det hadde trengt å være fordi jeg er offentlig, men likevel er det ikke bare meg som blir utsatt for såkalt "hevnporno" og det føles ikke mindre ille uansett hvem du er. Jeg tror faktisk jeg hadde taklet dette verre om jeg var yngre og ikke hadde et så svært support-system rundt meg. Folk tar selvmord over saker som dette, når skal man få en lov som gjør at man føler seg trygg? Ikke minst, når skal slike allerede eksisterende lover faktisk fungere? Jeg leste her om dagen at en gutt hadde blitt dømt for å vise fram bilder av exen sin til noen. Det er bra, men grunnen til at det kom i avisen er fordi det er unntaket og ikke regelen, dessverre. 

Det er så viktig i situasjoner som det her å huske på at DU som blir utsatt for hevnporno ikke har gjort noe galt. Det er helt normalt å ha sex, det er ikke noen big deal. Hva så, liksom? Jeg bryr meg egentlig ikke om det. Men jeg bryr meg om at seksualiteten min ble "tatt fra meg" på en eller annen måte. Det høres kanskje rart ut, men jeg følte at en av de få tingene jeg har som kun er mitt plutselig ble alle sitt. Om så du ligger med 10 ulike menn i uka eller 1 i året, det har ikke noe å si - noen ting vil man ha for seg selv. Det er helt greit å ta bilder av seg selv frivillig også, og selv om jeg har tatt lettkledde bilder før er ikke dette fortjent. Det er ikke greit at en person jeg stolte på og delte et helt liv med har gjort dette mot meg, og det hadde ikke vært greit om han var en random fyr. Dette er kanskje en drøy sammenligning, men om du har sex flere ganger frivillig, og så blir du voldtatt, så er det uansett en voldtekt. Om du tar bilder av deg selv frivillig, men så blir noe tatt og spredt mot din vilje, så er det også et overgrep og det burde det ikke være noen tvil om, uansett hvilken type person man er.

En ting som også sjokkerte meg var at jeg ble framstilt, og snakket til som om jeg var en hore. Hvor blir det av gutten i bildet? Han er jo der, han også, men han fikk man aldri hørt noe om og han seilte videre til tross for at han 1. har tatt et bilde uten tillatelse. 2. har spredt det videre. 3. også er med på bildet, og var fullt klar over det. Men JEG er den som har gjort noe galt? Det er ikke greit! Denne slutshamingen kommer fra både menn og kvinner, som "jaja hun fortjener det". Skal man da la være å ha en seksualitet eller en kropp? Jeg ELSKER kropp og sex, men det er MIN kropp og MIN seksualitet. 

Om du noen gang får et bilde som du forstår ikke er helt heldig for personen involvert - gjør deg selv en karmatjeneste og ikke send det videre. La det være. Be personen som har sendt deg det om å slutte å være så jævla patetisk, og så kan du i det minste leve videre med god samvittighet. 

Takk for all støtte, forresten.

eksistensiell angst

  • Dette innlegget skrev jeg for noen uker siden, og nå som jeg plutselig ikke har kjent på den følelsen på en ukes tid, virker det så fjernt igjen. Og det er rart å dele, for jeg er ikke lengre helt komfortabel med at folk skal vite såpass personlige ting om meg, men det var så godt å skrive for meg og kanskje det kan hjelpe noen..? Jeg var veldig dypt nede i en periode med mange rare tanker etter å ha kjørt meg selv for hardt, og merkelig nok var det bare å sove ordentlig noen netter på rad jeg trengte og så gikk det fint. Nå som jeg leser igjennom innlegget her, så blir jeg nesten sjokkert fordi jeg allerede nesten har glemt det, og nå er det litt sånn "herregud, slapp nå av, det er jo ekte alt sammen" men da virket det ikke sånn. Jeg kjenner enda på at den følelsen kan komme opp å "ta meg" igjen men TAKK GODE GUD for de folkene i livet mitt som jeg kan ringe til, som kommer på sekundet og bare roer meg ned. Det beste er jo de vennene som er skikkelig nerd og kan masse fakta om alt mulig, haha. Det hjalp veldig. Uansett, here it goes, tanker jeg skrev for litt siden: 

Jeg føler at jeg har stått på kanten av dette stupet så lenge. At alle små ting som har skjedd i dette livet bare har vippet meg mot det. Alle rare tanker jeg har skrevet her om universet, eksistens, tid og rom. Alt virrvarr i hodet mitt som egentlig ikke betydde så mye, det var bare filosofering. Store tanker fra en liten kropp. Et steg nærmere et slags stup hver eneste dag. 

På kanten av stupet i flere år. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 

"Du vet, alternative universer." sa du. " At alt skjer, et eller annet sted, alle mulige scenarioer. Så her vi ligger i senga, men i et alternativt univers ligger du på den andre siden. I det neste hopper du ut vinduet. I det neste er det meg. I det tredje så er karpe diem en rappegruppe bestående av meg og deg. Skjønner du hva jeg mener? Alt skjer, et eller annet sted. Hvem vet". Jeg skjønner hva du mener. Tenker jeg. Og jeg tenker at det er fint at du er sånn. Og jeg tenker at samtaleemner som det her, det liker jeg. Men jeg kan ikke snakke mer om det, for det jeg elsker fucker meg også opp. 

På kanten av stupet. Store tanker i en liten kropp. Hva er en tanke, i det hele tatt? Men jeg hopper ikke. 



Er det en del av å bli voksen? Har alle slike tanker? Jeg sitter ute og spiser nudler en kveld med en venninne. Alle lyder er så høye, jeg vet ikke om jeg forstår helt hva hun sier og hva er nå i det hele tatt en lyd? Jeg er redd hodet mitt skal knote seg til, at jeg plutselig glemmer hvordan jeg legger opp setninger. Herregud, øyne er jo ganske rare er de ikke? Og hender? Så rart at vi ser sånn her ut, vi er jo egentlig ganske stygge vi mennesker, som noen nakenrotter. Og at vi i det hele tatt kan se. Så rart at jeg må spise mat, i dette tilfellet nudler, slik at jeg skal kunne fortsette å leve. Så rart at en tilfeldighet kan gjøre at jeg dør. Jeg fikler med mobilen, venninna mi snakker om trening, tror jeg - og jeg nikker, snakker med, forteller henne litt om min dag. Samtidig tekster jeg en annen venninne, en venninne som kanskje forstår og sier "Jeg angster helt ut, jeg. Tenker på så mye. Jeg er redd ingenting er ekte. Hva er ingenting". Hun svarer "ingenting eksisterer ikke". Jeg tenker, ok, fuck deg da. Du forstår ikke hva jeg tenker på. 

På kanten av stupet. Skal jeg hoppe snart? 

Du kan spise en plante som vokser på jorda og bli høy av den. Du blir rusa på noe som vokser på planeten. Hvordan henger det sammen? Hvorfor trenger jeg dette og dette for å overleve? Hvorfor kan jeg ikke bare sove en time per natt og klare meg fint? Hva er egentlig tyngdekraft? Hvorfor ser hjernen ut som oppbygningen av universet vårt, sett utenfra? Er noe i det hele tatt ekte?  Hm. 

På kanten av stupet. Nå hopper jeg.

Jeg har det som heter eksistensiell angst. Hvor det at jeg eksisterer, det fakum at jeg er i live - hva nå enn det er- er utrolig ubehagelig. Du kan ikke forstå det med mindre du har det selv. Det er en helt utrolig rar følelse, den gjør meg kvalm, stressa og den gir meg angstanfall. Det er en helt forferdelig uvirkelighetsfølelse, bedre enn det kan jeg ikke forklare det. Som om jeg er med i en animert film, som hvert sekund som helst kan skru seg av og så våkner jeg opp og er en annen... Jeg blir nesten gal. Det føles som om jeg ikke er her. Jeg setter spørsmålstegn ved min egen eksistens, hvem er jeg, hvem er andre mennesker? Jeg har følt at jeg kommer til å miste meg selv, bli fanget av denne følelsen. I et limbo. Ingenting er som for et par år siden, og ingenting gir mening. Jeg virker jo helt normal, for på utsiden synes ikke disse tankene. Men på innsiden.. Der er det rare greier. 

Jeg flyver utenfor stupet.

Jeg våkner hver morgen og aner ikke hvordan jeg skal komme meg igjennom en hverdag hvor jeg setter spm. tegn ved alt. Jeg ser for meg at jeg skal falle / forsvinne inn i en annen verden, og jeg kjenner ingen som har det slik. Jeg har lest en del på google og hatt kontakt med et par lesere, men om noen jeg kjenner hadde følt på eksistensiell angst hadde det vært til ekstremt stor hjelp. Jeg synes alt er rart, enkelt og greit. Alt virker som metall, og som noe kunstig. Som en konstant bad-trip, en rus i negativ forstand. 

Hvordan skal jeg komme meg ut av det?

Jeg klarer meg jo greit, og jeg klarer tingene jeg skal gjøre hver dag og jeg fungerer fint sosialt. Det er bare så slitsomt å føle seg så utilpass, og tilstanden er så altoppslukende når det er som verst. Nå høres jeg sikkert psykopat ut, men jeg er jo enda den samme som jeg har vært det siste året, bare at folk nå vet hva som kan skje på innsiden av meg. Men men... Jeg håper vel egentlig bare at noen skal ta kontakt med meg og gi meg noe slags svar, jeg. 

Det er så merkelig. Finnes det noen andre der ute som elsker sminke, hår, pupper og rumper og alt overfladisk og drit som samtidig har problemer med å fungere i hverdagen fordi universet er rart? Som elsker dokumentarer om verdensrommet, som oppsøker alt mulig av fakta, som elsker å jobbe men går hjem hver dag og angster ut fordi vi er på en planet som svever i verdensrommet? Og hva faen er nå egentlig en tanke?

 

livet, døden, og alt midt i mellom

 

Døden er det eneste som er sikkert i livet, og likevel kommer den som et sjokk på oss. En kompis sa til meg her om dagen, "jeg begynner å bli lei av å bære kister nå", selv om det vil komme så mange flere i årene som kommer. Det er mange som har dratt fra oss som har vært alt for unge. Var det like vanlig å forlate jorden på denne måten for 100 år siden? Jeg vet ikke. Man sitter igjen som et spørsmålstegn. Hva kunne man gjort? Kunne man i det hele tatt ha gjort noe? Som om en liten handling kunne ha endret alt, man leker med tanken om å reise tilbake i tid, man lever seg sånn inn at man i et lite sekund tror det er virkelighet. 

Jeg har hatt det vondt i det siste. Mest fordi jeg har følt sånn på smertene til Anette Marie, som hadde Harald som sin "Joakim". Slik som ham er for meg, sånn var Harald for Anette. Jeg kan ikke se for meg å miste Joakim, jeg hadde.. Jeg vet ikke. Det er umulig å se for seg, verre enn å dø selv faktisk. Anette er sterk, hun klarer dette og hun skal fullføre det hun og Harald startet. Hun klarer det. Det var så godt å være med henne i dag, at vi kunne le sammen. Slippe alt. Ha litt tårer i øynene et sekund, men le av noe totalt ubetydelig det neste. Takk. 


 

Så, i dag har jeg vært hos henne. Min "storesøster", som kan irritere meg noe jævlig noen ganger og jeg kan nok irritere henne også. Vi kan diskutere, være uenige, og vi er ulike. Men vi har noe helt spesielt sammen, hvor man kan sitte i sofaen på hver sin kant og ikke snakke i en time, si et ord til hverandre og så være stille igjen. Eller vi kan snakke uten stopp, det er så fint. Hun kjenner meg, og jeg kjenner henne. Hun er hakket mer spirituell enn meg, som ofte klamrer meg fast til det logiske og forklarlige, og derfor fungerer vi fint sammen også. Vi får ulike aspekter av det hele, og vi beriker livene til hverandre med observasjoner fra hverdagen. 



Nå skal vi kose oss sammen før jeg drar til Hubidubi. Vi snakkes. <3 ​
 

 

Til min helt, mitt forbilde og min aller beste venn

Jeg er ikke en person som gråter av glede, og jeg blir sjeldent rørt til tårer. Men når jeg skriver dette innlegget, så gråter jeg. Det er vanskelig å se skjermen, og jeg føler meg litt teit som kan bli så rørt og glad alene på et hotellrom, kun av mine egne tanker. 

Joakim. Du er et nydelig menneske, og jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne med å beskrive deg. Jeg vil gi deg all kjærlighet og alle muligheter i verden, du er min aller beste venn og jeg føler jeg ikke viser det nok. Jeg prøver, ved å hver eneste dag fortelle deg hvor viktig du er for meg, ved å alltid anbefale deg til jobber, ved å dra deg med på alt mulig.. Men det er ikke nok. Jeg er så utrolig stolt over deg i dag, som har hatt premiere på Sweatshop. Jeg er så utrolig glad for at du er i livet mitt, du er den som driver meg framover kun ved å være nettopp deg. 

I går var vi på premieren av Sweatshop sammen, og du var så fin. Jeg ble full av glede da jeg så navnet ditt komme opp på rulleteksten. Ditt navn, på rulleteksten Joakim! Det var det første navnet som kom opp! Du har skapt noe fantastisk og viktig, tenk det. Og så, når vi hadde sett alle episodene, gikk du foran publikum og skulle takke. Stemmen din sprakk, og du var så rørt, ydmyk og glad. All den jobbingen, Joakim! Og der sto du, med tårer i øynene. Og jeg gråt. Jeg hulket seriøst av stolthet, tårene sprutet og noe slikt har jeg aldri opplevd før. Jeg så på venninna mi som satt ved siden av, hun gråt hun også. Alle som møter deg blir glad i deg, du bringer så utrolig mye lys inn i livet til folk og dette er det SÅ viktig at du vet. Du er helt unik, og jeg tenker hver dag på hvor bra du er. 


 

Joakim, jeg er så utrolig stolt av deg. Takk for alt du gjør for meg, alt du byr på. Takk for at du lager en så viktig serie, takk for at du finnes i livet mitt og takk for at du gjør hvert eneste øyeblikk med deg i livet mitt helt fantastisk. Jeg elsker deg! 

Husk å se sweatshop HER HER HER HER. 

angst

Dette blir et langt innlegg. 

For litt over ett år siden trente jeg til mitt dansecrew. Vi var inne i vår fjerde uke med dans, og jeg følte ting gikk til helvete. Vi hadde trent i flere måneder, jeg fikk ikke til å blogge slik jeg ønsket, jeg tjente mindre penger fordi jeg ikke hadde tid, jeg hadde alvorlig acne og gruet meg til å være på tv hver uke, det gikk dårlig på hjemmefronten og alt føltes bare kjipt. Jeg vet ikke om alle disse faktorene i det hele tatt spilte inn i alt som skjedde videre, eller om det uansett kom til å skje. Uansett.. Vi sto på trening. Det var sent på kvelden, det var mørkt i lokalet, jeg hadde feber og presset var høyt. Hjertet mitt banket så fort at det gjorde vondt i brystet, men jeg var ikke sliten. Jeg fikk problemer med å puste. Jeg fikk problemer med å snakke. Panikk. Når jeg snakket, følte jeg at guttene ikke forsto. Hører de hva jeg sier? Gir det jeg sier i det hele tatt noen mening? Har jeg blitt gal? Jeg hørte jo at jeg snakket, jeg hørte jeg sa normale ting. Men på en måte gikk alt på repeat, og alt virket så uvirkelig. Jeg trodde jeg hadde fått en hjerneskade, for jeg klarte ikke å formulere setninger. Men utenfra var jeg rolig, inni meg var det panikk. Jeg måtte bare dra hjem. Jeg småløp, jeg var redd. For hva? Jeg aner ikke. Kom inn i leiligheten, kastet meg i senga, pustet. Jeg kunne høre hjertet mitt i hodet. Tenkte at jeg bare måtte sove, sove det bort. Sove bort at jeg var redd, selv om jeg ikke ante for hva.

Det gikk noen dager før dette skulle skje igjen. Da kom det helt ut av det blå, på starbucks. Jeg var med en av guttene i crewet. Ikke spesielt sliten, alt var helt normalt. Så skjer det igjen. Jeg føler meg utilpass. Redd. Føler jeg ser meg selv utenfra. Føler jeg ikke klarer å snakke. Føler jeg ikke gir noen mening. Er redd verden skal rase foran meg, som om alt er en illusjon. Panikk. Løper hjem. Inn i senga, under dyna. Må sove. Må sove det bort.

Er det for mye fest som gjør det? Burde jeg slutte å drikke alkohol? Ja, det gjør jeg. Isolerer meg. Slutter å dra ut. 

Men det forsvinner ikke.

Vi blir ferdig med dansingen, men påfølgende hendelser skjer. Noen ganger en gang per dag. Andre ganger en dag i uka. Når som helst, hvor som helst. Alene, med folk, i folkemengder, på gata, inne, på konsert, på jobb. Hvor som helst - når som helst. 

Er det forholdet jeg er i?

Plutselig går det en stund, og alt føles fint. Det blir sommer, og jeg klarer meg. Glemmer at jeg har hatt det slik. Glemmer at jeg er redd. Men redd for hva?

Alkoholen kommer tilbake i livet. Det går fint, alkohol var ikke grunnen. Alt er bra, alt er fint.

Så skjer det igjen, det skulle gå nesten ett år. For noen uker siden venter jeg på bussen rett ved der jeg bor. Det er tidlig på morgenen, solen skinner. Alt er fint, jeg skal på kontoret. Jeg hører på musikk. Og så, blir jeg redd. Er det sangen jeg hører på som trigger noe? Jeg bytter låt. Det hjelper ikke. Skrur av musikken. Det hjelper ikke. Må sette meg ned på bakken, registrerer nesten ikke at bussen kommer. Jeg går som en robot, skjønner ikke hva jeg gjør, jeg bare handler. Sitter på bussen, må samle ansiktet i hendene. Panikk. Redd. For hva da?

Jeg er ikke redd for terror. Jeg er ikke redd for å bli drept. Jeg er ikke redd for folk. Er det meg selv jeg er redd for?

Jeg kommer på kontoret. Småsnakker med hun som jobber med å organisere og lage mat. Snakker om barna hennes. Jeg hører at vi snakker, jeg hører at jeg sier ting, men får det ikke med meg. Jeg er redd hun ser at jeg er redd. Går med raske skritt ut av døra. Hjem for å sovne.

Ny dag. Jeg våkner opp og er stressa. Redd for å bli redd igjen. Konstant stressa.

Det skjer igjen. Og igjen. Og igjen.


 

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har dratt hjem for å ta en "powernap" eller fordi jeg "må gjøre noe hjemme". Når jeg egentlig er livredd. Jeg var redd for at om jeg åpnet slusa og fortalte "jeg får et anfall nå", så vil folk tenke at jeg er gal. Eller, at jeg da faktisk blir gal. At jeg kommer til å klikke, slå noen, hyle og rope. Det er best å late som ingenting. Utenfra ser alt normalt ut. Jeg overser det. Det ordner seg. 

En dag ligger jeg i taxien på vei hjem. Sier til sjåføren at jeg må bare sove litt her bak, fordi jeg egentlig er livredd og er redd hjertet skal stanse. Verden virker rar, den virker kunstig. Ser jeg på mobilen, er det skummelt. Ser jeg ut vinduet, er det rart. Puster jeg, føles det ubehagelig. Stein i brystet. Gruer meg til å gå ut taxien og inn døra hjemme. Gruer meg til de få skrittene inn mot soverommet, det virker så langt unna. Må bare inn, under dyna, sove. Sola skinner ute, jeg trekker for gardinene. Puster, hører hjertet banke. Prøver å tenke på noe, men alt virker rart. Hjernen jobber på høygir, jeg stresser. Vil gråte. Klarer ikke. 

Og nå er det faen meg nok. 

"Jeg fikk angstanfall i dag", sier jeg til en venninne samme kveld. "Jeg fikk det i går også. Og sist uke. Jeg tror i det minste det er angst - hva er egentlig angst? Jeg aner ikke." For første gang sier jeg det høyt, og for første gang innrømmer jeg ovenfor meg selv hva dette kanskje kan være. "Men kjære deg, hvorfor har du ikke sagt noe før?" sier hun.

Jeg vet ikke. Det er vel noe man ikke vil at folk skal vite. Det er vel ikke noe man ønsker å si høyt. Vi snakker lenge, og hun forsikrer meg om at det ikke er farlig. Man får angst for angsten, angst for seg selv. Men det er ikke farlig.

"Når jeg er med deg, så føler jeg meg ikke rar. Jeg er ikke redd for å være redd".

Noen sånne har jeg i livet mitt nå. Med folk hvor jeg ikke er redd for å bli redd. Der jeg er trygg. Safe-place. Private-space. Bare oss, ikke noen verden utenfor. Jeg glemmer hvem jeg er, hva folk tenker og hva som skjer blant andre. Det er oss, og det er fint. Det er skummelt, det er "farlig" og det er nytt, men det er det tryggeste jeg har. 

Og nå vet jeg i det minste hva det er. Det er ikke farlig. Og det går fint. Og jeg har det fint, for med en gang jeg sa det høyt - så ble det så jævlig mye bedre. Hundre ganger bedre. Jeg er ikke lengre redd for å være redd. Og det går så mye bedre. 

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, egentlig. Det var vel bare godt å være litt personlig igjen, og så er det noe viktig med å si ting høyt. Så nå sier jeg det. Om så jeg må ha null eller hundre slike anfall, så er jeg trygg - fordi jeg er åpen om det, og fordi jeg har de beste folkene i livet mitt. 

naken photoshoot?

I gangen min hjemme i leiligheten vil jeg ha et stort bilde av meg selv. At det er det første man ser når man kommer inn døra, liksom. Jeg har snakket med en fotograf som jeg liker, han har et veldig mørkt og samtidig sensuelt utrykk i bildene sine, og jeg tror vi kan få til noe fint. Jeg vil helst ikke at ansiktet mitt skal synes så godt på bildet, mer at det skal være bare kropp. Kanskje bakfra?  Dette er noen av bildene jeg har sendt over som inspirasjon til fotografen..


 








 

Jeg føler meg ikke komfortabel med å stå naken rett foran, men bak går det fint. Jeg føler det er litt mindre.. personlig? Det er heller ingen andre enn de som kommer hjem til meg som skal få se bildet, og det er det ikke mange som får. Jeg kommer heller ikke til å legge ut bildet her på bloggen i sin helhet, kanskje en sensurert versjon eller utsnitt av det.  

Jeg er ung nå, og jeg har en kropp jeg er komfortabel med. Den er min kropp, liksom. Jeg har noe ganske nærme en "idealkropp" for mange, og jeg er klar over det selv. For meg eksisterer det ikke lengre en idealkropp for jeg vil aldri se ut som en annen uansett, og det er helt okei. 

Jeg tenker ikke dag ut og dag inn " jeg er så fantastisk" men jeg ser ikke noe poeng i å klage heller. Jeg har ikke noe å være misfornøyd med. Og det har kun med min egen selvutvikling å gjøre, jeg kunne sett ut som dette for 2 år siden og tenkt at jeg var helt forferdelig - uansett hvordan jeg så ut. Jeg har jo alltid vært fin, og jeg så det ikke før selv.  Nå bryr jeg meg ikke så mye lengre, og det skal jeg feire, haha. Med et bilde i gangen.

må folk knulle på brun og blid?




Jeg tar sjeldent solarium, men de gangene jeg gjør det så hater jeg virkelig livet. Ikke fordi det er så voldsomt ubehagelig å ligge i en liten blikkboks som lyser fra alle kanter, ikke fordi jeg har problemer med å lukke øynene og mest sannsynlig vil ende opp med grå stær etterhvert og ikke fordi brun og blid seriøst må få seg en ny dj - om jeg hører "man in the mirror" en eneste gang til i løpet av en falsk tur til varmere strøk, kommer det til å klikke for meg. Jeg gidder ikke å ha den sangen på hjernen en hel dag til.

Nei, det finnes nemlig en million andre grunner til å hate brun og blid som ligger i Markveien 35. Brun og blid som ligger ved storgata, majorstuen eller gud vet hvor er absolutt ikke bedre, men det er altså den i Markveien jeg bruker og derfor vil jeg gjerne gi litt ekstra hat til den jævelskapen i dag.

Det er rett og slett fordi jeg må bevitne så syke ting hver eneste gang jeg er på brun og blid. Her er hva jeg har opplevd så langt i 2016 på solarium:

1. I dag var det noen som slo opp i solsengen ved siden av min. Ikke nok med at man slår opp på brun og blid, klokken var i tillegg 10:00 på morgenen. Litt av et liv..? Gutt og jente. Gutt ville slå opp med jente, jente ville ikke, hun gråt, gutt kjeftet, jente slo gutt i ansiktet. Gutt ble sint, men slo ikke tilbake, men han sa han hadde lyst. Jente ropte på et annet språk, før de gikk tilbake til norsk. Gutt dro, jente hylte og skreik ved siden av. Kan ikke folk slå opp hjemme? Eller i en park? Eller et annet sted? Må dere dra til brun og blid for å slå opp?

2. For litt siden la jeg meg nesten på en brukt sprøyte. Kan dere ikke kaste den i søpla, da? Må dere sette heroin på brun og blid? Er ikke det litt vanskelig også? 

3. For å ikke snakke om alle gangene jeg har hørt folk ha sex på brun og blid. Jeg forstår jo at det er en billig måte å gjøre det på, 100 kr på solautomaten og dere har 20 minutter til disposisjon. Men er det ikke billigere å være hjemme? Finnes det virkelig ikke andre steder å ha høylytt sex på, da? Må folk knulle på brun og blid?

4. Jeg havner nesten alltid i en eller annen slags krangel på brun og blid. Det er vel de blå  lysene som får fram djevelen i meg, ikke vet jeg.  For litt siden var det noen som kjente meg igjen og ropte høylytt seg imellom "det er hu bloggærn, sophie elise, unnskyld men er du sophie elise" uten noen som helst slags form for ydmykhet, roping og skriking. En guttegjeng. Jeg vil jo være høflig, men meg + brun og blid = bitch, så jeg måtte bare svare "ja, og jeg synes dere burde passe holdningen deres for det er ikke hyggelig å snakke sånn", hvor han da presterte å kalle meg for hore og jeg sa.. "vel, jeg forstår at det er hardt å være 17 år og ukysset men vær så snill og ikke ta det utover meg". Noe bedre kom jeg altså ikke på. Hvorfor kommer jeg ikke på bedre punchlines på brun og blid? Ikke nok med at jeg havner i diskusjoner der, må jeg i tillegg være dårlig på det?



Om ikke kreft er en motivasjon for å holde seg unna solarium (noe det er), så burde vel dette holde for min del. 

 

bloggingen gjør meg dum?



Vet dere hva mitt aller høyeste ønske nå for tiden er? Å studere.

Det høres kanskje rart ut for de som sitter i den situasjonen selv, men jeg er så sjalu på de som har eksamen, de som går til en klasse og de som fordyper seg i emner de interesserer seg for. Herregud, så heldige de er. Det er så gøy å lære. Jeg har lyst til å lære mer, få mer input som faktisk betyr noe. Jeg merker at hjernen min trenger det, for jo mer jeg fordummer meg selv, jo mer surrete blir jeg, jo mer deprimert blir jeg og jo mer restløs blir jeg.  Jeg prøver jo å innhente meg informasjon der jeg kan, jeg leser mye, ser mye dokumentarer og søker opp informasjon om emner jeg interesserer meg for. Men samtidig er jeg så låst til det segmentet som handler om hva jeg har gjort idag, hva jeg har spist, hva jeg har på meg.. Meg, meg, meg. Jeg er jo ikke så spennende. Det synes iallfall jeg.

Jeg blir deprimert av å bare snakke om klær, hår og sminke hele dagen. Deppa. Rett og slett helt nede i kjelleren. Jeg føler meg dum.

Jeg tror jeg glemmer alt jeg faktisk er sjukt god på, som er markedsføring på sosiale medier. Men, hva så? Jeg vet at folk studerer for å lære seg mer om det, men er jeg egentlig så interessert i det, da?

Jeg er lei av å sitte i samtaler å føle meg som en idiot. For ikke er jeg interessert i å snakke om hvem andre ligger med, hva slags drama andre har og lignende, men jeg er heller ikke interessert i å konstant snakke om meg selv og mine eventuelle kunnskaper innenfor markedsføring, jeg er ikke interessert i å snakke om sminke.. Jeg er interessert i å snakke om ting jeg ikke aner noe om. Så, jeg blir mer og mer sjenert også. Kanskje mer og mer sint. Jeg føler meg som et skall, låst et sted mellom forventningene om hva jeg skal være og at jeg ikke aner hvem jeg er selv, til tross for flere år med ekstrem eksponering av meg selv. Hva gjør bloggen med meg, egentlig? 

Takk gode gud for at jeg sitter på et kontor hver dag for der møter jeg spennende mennesker som alltid lærer meg et eller annet, og takk gud for at jeg via de i Anti blir dratt inn i prosjekter som utfordrer meg. Å sitte bak en skjerm slik jeg gjør nå er ikke særlig spennende lengre. Jeg sitter her i en stor t-skjorte med vått hår, vondt i magen, er litt kvalm, hamrer på tastene. Vil ta en powernap. Kan ikke. Vil studere. Har ikke tid. 

Eller, er den tanken om å bare legge bort alt, få et normalt liv og bli glemt den som skremmer meg?

For helt ærlig, man kan jo bare gi faen og gjøre det man har lyst til. Men jeg tør ikke. 

til mamma og pappa

 


 

 Alle skulle hatt foreldre som dere.

Og det mener jeg virkelig, for tenk hvilke fantastiske barn dere har!

Det kan kanskje høres feil ut når man leser det med en gang. Men jeg er stolt over dere, fordi dere har gjort meg og lillesøsteren til mennesker dere kan være stolte av. Og det tror jeg er en direkte refleksjon av deres jobb som foreldre.

Lillesøstra mi flyttet alt hun hadde og dro til New Zealand i en alder av 17 år. Hun er politisk aktiv, gjør det bra på skolen, takler alle utfordringer som skjer på andre siden av jorda uten hjelp, hun skriver som en gud og leser mer heavy bøker enn jeg selv kan drømme om å gjøre. Og hva ønsker hun seg hvert år? Bøker. Hun er typen som kan dra på en konsert alene, for hun er der for musikkens del og ikke snapchat-storyen. Hun er typen jeg gleder meg over å ha i familien. Jeg viser instagrammen hennes fram til venner, fordi hun er så jævlig mye kulere enn andre 17 år gamle jenter jeg kjenner. Hun er mitt forbilde. 

Og så har vi meg, da. Dere som sitter og leser her, vet jo allerede min greie. Men dere vet kanskje ikke hvor like jeg og søsteren min er. Vi er totalt ulike i utseendet, men så like i humoren. Både jeg og lillesøsteren min er utrolig snille, ydmyke og kjappe i replikken. Vi kan snakke for oss, reagerer kjapt og er flinke i sosiale sammenkomster. Vi har, det jeg selv vil kalle, en skarp humor. Den er smart, rett og slett. Du forstår det om du forstår det. Og om du forsto humoren min, så tror jeg ikke du ville kalt meg så dum som du kanskje gjør. 


 

Poenget er, jeg liker dere, mamma og pappa. Jeg liker at dere snakket med oss hele oppveksten. Jeg liker at dere ikke baksnakket andre foran oss. Jeg liker at dere ikke involverte oss i problemer dere eventuelt måtte ha. Jeg liker at dere ga oss kjeft, men ikke unødvendig. Jeg liker at dere forsto, og at dere husket så godt hvordan man er under ulike perioder av livet. 

Jeg liker at dere forklarte meg om global oppvarming under middagsbordet. Jeg liker at jeg fikk kjeft for å ikke resirkulere. Jeg liker at mamma dro meg med for å spionere utenfor en pelsdyrfarm da jeg var åtte år gammel. Jeg liker at jeg senere skrev en sang om det, som mamma sa den gang helt ærlig ikke var verdig for mgp jr, men den var verdig for noe større. Som inspo til hva denne bloggen er, kanskje. Ikke vet jeg, men du hadde rett, mamma.


 

Jeg liker at vennene mine hadde, og enda har, et hjem nummer to hos dere. Jeg liker deg pappa, for at du forklarte meg at gutter på 19 år kjører ikke rundt på jentegjenger som er 14, med mindre de ikke er helt gode. Du hadde rett, pappa.

Jeg liker familien min, jeg. Og jeg kan bare håpe at jeg og søsteren min blir halvparten av de foreldrene dere er. Men vet dere? Jeg tror ikke vi kommer til å bli foreldre overhodet, for dere lærte oss om global oppvarming og for høy befolkningsvekst. Likevel vil dere ha barnebarn, så der må dere ta litt selvkritikk, mamma og pappa. Det er mulig jeg får et barn en eller annen gang, med en mann som ikke kjøper kjøtt og som behandler meg bra. Fordi det har dere lært meg. 

Poenget er. Dere er kule.

Jeg er heldig som har dere <3 



 

tenk litt på dette, du

Som regel når jeg er på butikken, så gjør jeg som alle andre. Jeg stresser. Kaster det jeg trenger i handlekurven, irriterer meg over folk, stesser med å pakke tingene i handleposene så fort som mulig. Meg og mitt, de og deres, jeg gir faen. Mat, mat, mat. Spise, kaste, forbruke. Deres matvaner er deres liv, la meg nå få ha maten min for meg selv. Hvem bryr seg? 

Jeg driter i det jeg ikke skal ha, og jeg driter litt generelt i alt. Jeg ser ikke. Men idag så jeg. 

Har dere noen gang sett en kylling før, på ekte? Det har jeg. Jeg har holdt en, de er veldig søte. Små, uskyldige. Glad i mamamen sin, glad i å leke. De er ganske små, skjønner dere. 



Mens i butikken, så er de slik som dette. Og dette er bare lår???? Så kan man jo tenke seg alle hyllene bak der, på lille bunnpris, som er fulle av akkurat det samme. Hver dag. Hele tiden.

Vet dere hvor gammel denne kyllingen var? De slaktes som regel etter 31 dager. En kylling som er en måned gammel, er altså så svær. Det finnes ikke normalt. 

Bare tenk litt på det, du. Og disse kyllingene vi ser under her? Det er hanner. De blir drept etter en dag, for de er ubrukelige. Resten blir overforet, og så drept når de er like svære som de vi ser i butikken. 


 

Om du driter i dyrevelferd, som jeg på en måte kan forstå fordi det blir så fjernt og det er jo "bare" dyr. For meg er det en uforståelig tankegang, men flere tenker slik og det må vel være for en grunn og den kan jeg vel prøve å akseptere. Men, de aller fleste bryr seg om seg selv. Tenk på hva du får i deg, når du spiser noe som har fått så mye unaturlig dritt sprøytet i seg. 

Bare tenk litt på det, du. Og det er alt jeg ber deg om å gjøre. Tenke litt på det. Jeg ber deg ikke om å kutte ut noe fullstendig eller legge om livet ditt. Jeg ber deg bare om å tenke litt. Om vi alle gjør det, omså bare tenker en gang i uka, så er vi et steg lengre enn igår. Og sammen kan vi gå jævlig langt. 

Og siden dette tross alt ikke skjer i Norge (lol), så kan dere jo sjekke ut denne dokumentaren på youtube, eller denne som faktisk er laget av kjøttindustrien selv og er så positivt som de klarer å framstille det. Dere kan også lese her, her. Det er Norge, vett! Og jeg vet det finnes untak. Jeg er selv vokst opp med dyr, og jeg har selv plukket egg fra høner som har det bra. Jeg har sett alt det, men merk dere - untaket fra regelen. Om du skal ha slike egg, og slikt kjøtt, så må du oppsøke det. Ikke rive med deg kylling på tilbud fra bunnpris. 

Hvordan gå fram - mindre kjøtt i hverdagen

Dette er et innlegg veldig mange har etterspurt, og det er SÅ gøy! Jeg er nå pescetarianer på fjerde året, og kjører veganske uker litt nå og da - den synes jeg er litt vanskelig fordi jeg rett og slett ikke er så god på å lage mat, men jeg kommer meg for hver dag som går! Her tenkte jeg å komme med noen enkle tips og triks for å innføre et vegetarisk kosthold mer i hverdagen. Bra for deg, og bra for miljøet!

1. En fin regel kan være å ikke kjøpe kjøtt selv. Det er mange som ikke er vegetarianere, men som bare ikke har kjøtt hjemme og ikke bestiller det på resturant. Men får man det servert, så kan man spise. Det hjelper mer enn man tror!

Veggisburger! Det eeeeelsker jeg. 

2. Meld deg inn i gruppa veggispreik på facebook! Her har jeg fått mange tips og triks om oppskrifter, bøker, blitt kjent med andre vegetarianere.. I tillegg deles det ofte interessante artikler i gruppa. 

3. Les vegetarblogger! Denne er min favoritt.

4. På nesten alle helsekostbutikker, meny og nå også kiwi selges det vegetarisk "kjøtt", pølser, nuggets, burgere, falafel, snitzel.. Ja, det meste egentlig, og alt smaker veldig godt så lenge du krydrer det rett. Jeg har alltid et godt utvalg av dette hjemme, og kan derfor spise akkurat det samme som alle andre gjør. Jeg er ikke så stor fan av bønner som kjøtterstatning, det ligner ikke og jeg elsker kjøtt så jeg må ha noe som ligner.

Jeg er riktignok veeeeldig dårlig på å handle mat, haha. Det her er for noen måneder siden men jeg har blitt så mye bedre! Spiser ikke fiskesuppe fra fjordland nå as, jeg lager sjæl. Men det grønne dere ser i bakgrunnen der, er vegetarfillet og falafel. 


 

5. Ikke tenk på alt du fjerner fra kostholdet - tenk på alt du legger til. Nå åpner en helt ny verden seg med mange spennende retter og smaker! 

6. Du kan ellers se filmen cowspiracy eller food inc, men om du vil ha noe litt "hardere" så kan du se earthlings. Den finnes i full lengde på nettet, de andre tror jeg finnes på netflix.


7. Å spise kjøtt er noe av det verste man kan gjøre for miljøet. Faktisk er kjøttindustrien den som forurenser mest av absolutt alle! Jeg synes det er litt rart når folk sier "men jeg bidrar jo, for jeg tar sykkelen til jobb og bryr meg så mye om miljøet" men så spiser de kjøtt flere ganger per dag..

8. OG SIST - DET ER SÅÅÅ GODT FOR SAMVITTIGHETEN! 

DU som leser har makten!

La oss spole tilbake i tid.

Det er en kald desemberdag 2012. Når jeg tenker tilbake på denne dagen, får jeg alltid opp en episode av greys anatomy i hodet. Jeg hater greys anatomy. Men, denne dagen, var greys anatomy på hjernen min. En episode om et flykræsj. Jeg prøvde å følge med, de viste episoden i venterommet. Jeg skulle ta silikon, legge meg under kniven. Og når jeg tenker tilbake nå, så tenker jeg på greys anatomy, en låt av kid cudi - marijuhana som jeg hørte i taxien, og en tørr brødskive med norvegia. Jeg tenker på pcen jeg mistet i gulvet, jeg tenker på at jeg satt i rullestol på gardermoen og jeg tenker på at jeg hadde så vondt i ettertid at jeg kastet opp av smerter på flyet hjem.

Dagene etter lå jeg inne. Jeg fortalte det ikke til noen. Jeg ville ikke lyve, men jeg ville ikke at det skulle bli en sak heller. Jeg var riktignok 18 år, og jeg var ikke så veldig utviklet på konsekvenstenking - jeg har forresten enda mye å lære - men bikinisesongen nærmet seg og jeg forsto folk ville se noe. Så, jeg valgte å åpne meg, tre måneder etter operasjonen. Noe jeg kanskje ikke burde ha gjort, for den dag i dag må jeg enda svare på spørsmål om de forbanna puppene mine i hvert intervju. Det er tre år siden nå, og jeg får enda samme spørsmål hver gang. Man blir lei, tro meg. Det er jo så uinteressant, i det minste for meg. Pupper, liksom. Fett og proteser. 

Åtte måneder etter valgte jeg å operere nesa mi. Når jeg tenker på denne dagen husker jeg gåturen min igjennom slottsparken for å komme til klinikken. Det var egentlig ganske harmonisk, høsten hadde kommet, slottsparken var fin og jeg hørte på fin musikk på vei mot å bli slått i ansiktet med masse rart og narkose. Og så kontrastene. Og jeg husker mitt eget hyl da jeg våknet fra operasjonen. Denne gangen valgte jeg å være åpen om det, fordi.. Man ville jo ha sett det uansett. Jeg var bandasjert i hele ansiktet og så ut som en pokemon. Jeg vet ikke om de sterke smertestillende, min egen dårlige dømmekraft eller det faktum at jeg var 18 år som gjorde at jeg valgte å åpne meg. Var det oppmerksomhet? Ja. Men jeg skulle ønske jeg kunne tatt alt tilbake.

Jeg er for ærlighet. Men det er en ting å være ærlig, noe annet er å bruke plastisk kirurgi som en måte å få oppmerksomhet. Jeg gjorde det for min egen del, ja. Men jeg kunne ha holdt kjeft. Jeg kunne ha svart i en kort setning om noen spurte, ikke dedikere det til en haug av lesere. Det er tanker man burde ta med en psykolog, ikke en fanskare av jenter som er lett påvirkelige. Mener jeg. Men det er tre år siden nå, og som 18 år gammel var jeg ikke moden nok til å hverken fikse på utseendet mitt (ser jeg i ettertid) eller til å kunne ta avgjørelser om hva som burde være på nett og ikke. 

Det eneste jeg kan si er, at selv om mange i bloggnorge legger seg under kniven, så er det ikke normalt. Jeg kan forstå at man gjør det, men jeg kan ikke forstå at jenter på min egen alder og oppover bruker dette for å få oppmerksomhet. Da er du i mitt hode et ganske grunt menneske. Da er du i mitt hode ikke en person jeg har mye til felles med, for du er 20 + og klarer ikke skape overskrifter over noe annet enn ditt eget utseende. Dere som leser, grunnen til at så mange bloggere legger seg under kniven er faktisk enkel. Økonomi og press. Man får høre stygge ting om seg selv hver dag, og man har penger nok til å fikse på det. Man slipper å ta lån, og mange slipper å merke at pengene forsvinner engang. Og det verste av alt? Dere, leserne som provoserer seg over det, er de som gjør det mulig. Dere synes det er spennende, og klikker inn. Provoserende, og klikker inn. Gir mer penger til neste operasjon. VG skriver om det = mer penger til neste fiksing. 

Det eneste jeg vet er at jeg er 21 år, og jeg sitter her enda den dag i dag og må svare på spørsmål om ting jeg finner helt totalt uinteressant og som jeg på ingen måte ønsker å fronte. Jeg er FERDIG. Jeg har mine komplekser, men de er mine, private komplekser som ingen har godt av å høre noe om. Jeg kan snakke med venninner eller en psykolog, mens jenter som sliter fra før av og kanskje elsker meg, trenger ikke å høre det.

Hør på meg, nå. Vær så snill og hør på meg. DU som leser dette kan være med å utgjøre en forskjell. DU som leser dette kan slutte å gi mennesker som bruker påvirkningskraften sin så forferdelig feil, en form for makt. DU! Du har makten! Det er bare å ikke klikke inn. Distanser deg. De er ikke verdt pengene, oppmerksomheten eller overskriftene. 

Og hør på meg igjen - jeg har aldri slitt så mye med min egen selvtilitt som fra da jeg var 18-20 år gammel. Selv med store pupper og en litt mindre nese. ALDRI. Det fikset ikke på en dritt. Ikke et sekund ble det bedre for meg. Det var en forferdelig psykisk smell, og jeg måtte jobbe med meg selv fra innsiden. Det er ingen rask løsning på det, men du trenger rett mennesker rundt deg, gode hobbyer, en lidenskap og kjærlighet. Så funker det.

Og dere skal vite at jeg har en ENORM respekt for dere lesere. Hver dag leser jeg mailer fra dere, lange som korte om dere hverdagshistorier, og jeg vet at alle sliter. Kanskje du der ute sitter med kjærlighetssorg? Foreldre som skal skilles, foreldre som er slemme mot deg? Null venner? Anoreksia? Selvskading? Kanskje du er ensom? Eller, kanskje du har det helt perfekt? Uansett hva, så er ikke plastisk kirurgi en løsning på psykiske problemer. Så vær så snill - vi snakker så mye om junkfood, la oss snakke om brainfood. Fyll hjernen din med kunnskap, med en hobby som gir deg noe, med lærdom og fine mennesker. Det kommer til å gi deg så uendelig mye mer. Og alt annet? Blokk det ute. Du har makten til det.

hvor er du kjære?

Hvor er du akkurat nå?

Kanskje er du på maldivene, i huset til Justin Bieber eller i publikumshavet av en konsert. Kanskje er du på stranden og ser flyktningstrømmene komme, kanskje er du halvveis inn i rumpa til Kylie Jenner eller kanskje du er ved barndomshjemmet ditt.

Hvor er du akkurat nå?

Det kunne ha vært et enkelt svar. For fysisk, så er du jo her. Du er i sofaen ved siden av meg. Du og jeg. Meg og deg. Vi to.  Jeg ser hva du har på deg, hvordan du puster og jeg kjenner hvordan du lukter. Jeg liker hvordan du er. Jeg liker deg. Jeg ser på deg. Du er jo rett her. I en grå sofa. Er den grå? Jeg vet ikke. Jeg ser bare deg. Sofaen kunne ha vært svart, hvit, rød eller grå. Du er så jævlig mye viktigere uansett. 

Du og meg. Meg og deg. Vi to. Den grå sofaen din som kanskje er rød, men jeg gir meg faen for du er så deilig. 

Oss to. En sofa. Og den forbanna mobilen din. 

Hvor er du akkurat nå?

Er du på tinder? Er du halvveis inni neste date, er du på jakt etter flere likes? Oppdaterer du deg på verdens nytt, når det sitter et helt ekte menneske ved siden av deg med en historie? Et menneske som har gitt deg tiden sin, et menneske som kunne ha gjort noe annet - og så er du i en skjerm? Jeg vil be deg om å slutte. Du sier du hører, og jeg tror på deg sånn halvveis. Du forteller meg en ting, men hele du tilsier noe annet.

Hvor er du akkurat nå? 

Er moren din død? Har du fått sparken fra jobben? Går bestekompisen din igjennom en skilsmisse? For omså, så er det greit. Da er det godkjent at du er halvveis her, at du ikke er med meg. For akkurat nå, så forsvinner jeg også. Jeg skal til å si noe morsomt, men jeg stopper meg selv. Kanskje du ikke hører på, for du er bare halvveis med meg. Jeg vil ikke at poenget mitt i en morsom historie skal drukne bort i lyden av den evige scrollingen din. 

Hvor er jeg akkurat nå?

Månen lyser stort utenfor. Den er ganske fantastisk, den månen. Det er ingen vind der oppe som endrer på fotavtrykkene som en gang ble lagt der, de som har gått der har fotsporene der lengre enn mitt liv varer. Du er ikke månen, mine spor holder seg ikke på deg. Jeg vil ut i verdensrommet, og jeg vil kysse deg. Jeg vil kjenne deg, jeg vil være nær deg. Og du?

Kan du bare fortelle meg hvordan det er?

Du liker kanskje meg. Men du elsker likes. 

 



 

 

Til Sophie, 13 år

Da jeg skulle fylle 13 år ønsket jeg meg twintips i bursdagsgave. Hvorfor? Jeg hatet å stå på ski, jeg hatet kulde og jeg hatet å miste kontrollen. Jeg skulket skidagene på skolen og jeg ville aldri ha blitt med familien på en skitur i marken med kwikklunsj i sekken. Hvorfor ønsket jeg meg twintips til jul? På grunn av en gutt.

Så der var jeg da, i byens alpinanlegg og pinte meg igjennom evige timer i bakken for å imponere en gutt. En gutt som ikke brydde seg om at jeg var der, og hadde han likt meg så hadde han gjort det uansett om jeg kunne kjøre twin tips eller ei.

Samme år begynte jeg å fylle bhen min med puter. Hvorfor? Jeg hadde ikke former, jeg hadde ikke engang fått mensen og jeg trengte ikke bh. Den var med hello kitty på. Jeg kjøpte ekstra puter, og la dem fint på plass. Hvorfor gjorde jeg dette? På grunn av en gutt.

Så der gikk jeg rundt, med en alt for stor bh med alt for mange puter å holde styr på. Bare for å imponere en gutt. Han likte en jente som hadde fått pupper. En jente som hadde fått hofter. Det hadde ikke jeg.

Samme år farget jeg håret blondt. Hvorfor? Jeg trivdes egentlig med mitt mørke hår, jeg hadde ikke penger til å farge etterveksten ofte og jeg mistet i tillegg halvparten av håret jeg hadde på hodet fra før av. Hvorfor farget jeg håret blondt? På grunn av en gutt.

Så der gikk jeg da, med mitt blond-gule hår som hadde fått kjemisk klipp, hår som røytet og en selvfølelse som begynte å blekne. Gutten la enda ikke merke til meg. Det ville han ikke ha gjort om så jeg hadde blondt eller brunt eller rødt eller gult hår.

I livet mitt har det vært flere slike hendelser. Hårfarger, klær, musikksmak, vennekretser, politiske partier og ståsted. Det har endret seg med vinden, eller rettere sagt - etter hvilke gutter som ikke likte meg. Det han likte, skulle jeg bli. Og selvtilitten ble bare lavere og lavere. 

Det er ikke mye jeg angrer på i livet mitt, for alt har ført meg dit jeg er idag. Men om jeg kunne skru tilbake klokken, så ville jeg ikke ha brukt endeløse timer i alpinanlegget, jeg ville ikke ha stappet bhen min og jeg ville ikke ha farget håret blondt i en alder av 13. Jeg hadde gjort ting jeg synes var morsomme og meningsfulle for min egen del, da hadde nok ungdomstiden min vært hakket morsommere. 

Så til deg som leser dette. Du kommer til å bli avvist av noen du er forelsket i. En eller annen gang skjer det, om ikke flere. Det er ikke fordi du ikke har samme interesser som han, det har ikke noe med utseendet ditt å gjøre og det er heller ikke rykter han har hørt om deg. Det bare er sånn. Noen liker man, andre liker man ikke. Så bruk tiden du har nå på å gjøre ting som gjør DEG glad, ting som betyr noe for DEG.  Man legger mønster for seg selv veldig tidlig, for meg ble det en vane å bare innrette meg veldig i forhold. Og det min venn, er feil. 

En gutt du møter da du er 13 betyr ikke så mye uansett, men hvordan du former deg selv som menneske - det betyr så jævlig mye.

til jenta jeg satt ved siden av på bussen

Du var ikke så ulik meg, du.

Iallfall ikke om man skal dømme utifra utseendet.

Langt blondt hår hadde du. Ditt var naturlig, i motsetning til mitt. Jakken din var beige, slik som min. Vi hadde til og med samme veske med oss. Forskjellen var vel at jeg hadde telefonen i lomma, og du stirret ned i skjermen din.

Så synd for deg at du ikke så opp. Du løftet ikke blikket en eneste gang, du la ikke merke til hvem som satt ved siden av deg. Jeg dultet til og med nært deg da jeg satt meg ned, du tok for mye plass og jeg holdte på å ramle av setet. Du flyttet deg inn. Kroppen din var vendt på skrå mot vinduet, blikket ditt var festet ned.

På mobilen din.

Jeg ble nysgjerrig, jeg. Hva ser du på som er så viktig? Hva tar opp all oppmerksomheten din? Ikke bare var det en nydelig himmel ute. Det var også et søtt barn som lekte med moren sin på setet tvers over oss. Det var en mann som sang i setet på skrå. 

Hva ser du på? 

Du så på bloggen min, du. Du leste et innlegg. 

Og der satt jeg, rett ved siden av deg.

Tenk om du bare hadde løftet blikket. Tenk alt man går glipp av ved å se ned. Bloggen min er kul, men ikke så jævla bra at virkeligheten ikke bør prioriteres. For jeg satt jo tross alt rett ved siden av deg. Vi kunne heller hatt en samtale, jeg og du. 



Se opp, folkens. Neste gang kan det være din store kjærlighet, Justin Bieber, statsministeren, Sophie Elise, en fin himmel, en søt katt, en morsom fugl eller hva det nå måtte være.

Man husker sjeldent noe man har sett på mobilen uansett. 


 

photo: Ida Helen Gøytil 

det er du som er problemet



Det er lenge siden nå. Selv om det er flere år siden, så husker jeg det så utrolig godt. Jeg tror aldri man helt slipper minnene av den følelsen. Selv om det blir fjernt, som en bakrus som slipper taket, som en hodepine som er dempet av ibux. Men den er der. Følelsen ligger gjemt, den kan komme å ta deg på ditt svakeste øyeblikk.

"Jeg kan gjøre hva som helst. Jeg kan slette instagrammen min, jeg kan slette facebooken min, jeg trenger aldri å gå ut, jeg trenger ikke å ha venner, så lenge jeg får være med deg". Som om det ville ha hjulpet uansett. Du vet at ordene du sier ikke betyr noe. Du kunne ha ofret så mye mer, i teorien. Kanskje du sier "jeg kan flytte ut i en hytte i skogen, jeg bryr meg ikke, så lenge jeg får være med deg". Du mener det der og da, men egentlig så mener du det ikke. Og det er ikke instagram eller facebook eller en hytte i skogen som er problemet. Det er meg. 

Jeg ser hvordan du skal si ordene. Jeg ser hvordan det er hardt for deg også. "Sophie, jeg gidder ikke mer" sier du. Jeg har sagt alt jeg kan si. Ikke engang om jeg mister meg selv, ikke engang om jeg gir opp alt for deg, du vil ikke da heller. Jeg vil holde deg nede med makt, tvinge deg til å være sammen med deg, og når du prøver å gå hyler jeg og ber deg på mine knær om å ikke forlate meg. Jeg prøver å holde deg igjen, men du er større, du er sterkere. Og hva forventet jeg skulle skje? At du kom til å bli fysisk holdt igjen, og så kom du magisk til å elske meg igjen? Jeg vet ikke.

Du gidder ikke mer.

Det høres så lite viktig ut. Jeg er lite viktig.

Jeg klarte ikke å holde deg igjen. Du gikk. Jeg ville ha deg, du ville ikke ha meg. Livet fortsatte. Tilsynelatende fortsatte det vel, iallfall. Jeg husker så godt tomheten etterpå. 

Det er flere år siden nå, og det er ingen romantiske følelser igjen der. Men er det en ting jeg faen aldri glemmer, så er det smerten av å si ting som at man kan gjøre alt - alt betyr ingenting, når det er du som er problemet.

 

personlige følelser og sommerfugler i magen


For første gang i mitt liv er jeg 100% singel. Jeg skal si noe så teit og noe så paradise hotel som 110%, haha. Jeg har ingen jeg snakker noe spesielt med, ingen jeg tenker mer på enn andre.. ingenting. Det er ikke engang noen flørtende meldinger eller snapchats. 

Og vet dere hva? Det er ok. 

Vet dere hva som gir meg sommerfugler i magen?

Jobb.

Når det går bra på jobb, føler jeg meg forelsket. Forelsket i meg sjæl, kanskje?

Ikke vet jeg, men jeg føler at jeg har begynt å sakte men sikkert klatre meg opp en stige mot god selvtilitt, og ha tro på mine egne prestasjoner. Et forhold skal være et pluss. Husk på det. 

Når jeg står opp om morgenen er jeg glad. Under lunsjen er jeg glad. På vei hjem er jeg glad. Når jeg kommer hjem på kveldene er jeg glad.  Jeg lager mat, sitter i sofaen med min nye samboer Ariel, koser meg og tenker på dagen som har vært. Når jeg legger meg savner jeg ingen å ligge i skje med, og om jeg skulle savne kroppsontrakt strekker jeg bare litt på en arm og kjenner at Ariel ligger der. Det fungerer mer enn bra nok. I natt lå vi forresten i skje, også. Venner funker til det ganske mye. 

Jeg har energi igjen.

Aller mest føler jeg meg vel klar for noe nytt, noe som gir meg noe.. På et dypt nivå. Om det er jobb, en mann eller hva det nå måtte være aner jeg ikke, men jeg stresser ikke med det.

Og nå, når jeg møter en mann er jeg veldig obs på "faresignalene", jeg har lært så mye og vet absolutt hva jeg ikke vil ha i livet mitt. Om han tar alt, og ikke minst mitt selskap som en selvfølge, er det også no-go. Om noe i magen min sier at dette gidder jeg ikke, da gidder jeg faktisk ikke. Da slutter jeg bare. Om jeg merker at jeg bruker 10 timer på å svare på en melding fordi jeg rett og slett glemmer den av, da er det ikke noe poeng. Om jeg ikke gidder å møte noen fordi jeg er sliten, da er det ikke noe poeng. Jeg skal ikke gjøre noe halvhjertet. 

Ellers har jeg mye vennetid, og setter pris på folkene jeg har i livet mitt som bidrar til noe bra. Kreative mennesker, mennesker med en historie og mennesker med ambisjoner. Det inspirer meg og vil at jeg skal bli bedre. Jeg har sett så mye rart det siste året, og jeg har vært involvert i så mye dritt som jeg aldri hadde satt meg selv i. Så nå er jeg vel egentlig bare klar for noe bra.

Og det beste av alt?

Jeg er ikke sint heller. Jeg er ikke bitter. Jeg er ikke likegyldig heller.

Jeg er bare glad. Glad for å være meg. Jeg setter pris på den jeg er. Helt på ekte. 

bloggnorge - klikkhorer, forhold og business

Det er så mange spekulasjoner rundt om kring hele tiden, i forum, i kommentarfelt og i media om at bloggere er KUN business. Det er ikke ekte lengre. Jeg kan kun svare på vegne av meg selv, for jeg vet ikke hvordan andre opererer med sin blogg, men jeg startet bloggen som 16 år gammel i senga i Harstad. Jeg tror ikke jeg var smart nok til å tenke på den tiden, "dette er min 5 års plan i markedsstrategi for sophieelise.blogg.no" - jeg skulle jo nesten ønske jeg var såpass smart, hvem vet hvor jeg kunne ha vært nå da? Men nei, det ble aldri slik. Og det har heller aldri blitt sånn, for min del. 

Mange har mennesker rundt dem som jobber med bloggen. Da mener jeg en hel gjeng av folk som styrer med overskrifter, facebooksider og konkurranser. Jeg har ingen som jobber med innholdet her, MEN jeg har manager, presseansvarlig og advokat som jobber med meg som person RUNDT - men ingen skal få bestemme over bloggen. De er der i "kriser" og når jeg trenger hjelp og støtte ellers. Etterhvert som tiden gikk og jeg ble et "kjent fjes" utenfor bloggen, med tv og diverse, så begynte telefonen å ringe. Hele tiden. Jeg er mye lettere å vippe av timen enn en manager som jobber med andre kjente profiler, så det var et rett og ikke minst viktig steg for meg å ta om jeg skulle fortsette å gjøre hovedjobben min så godt som mulig.. Altså bloggen. Uten så mye bakgrunnsstøy som tidligere. 

Sannheten er, jeg vet ikke hva som kommer til å stå her om en dag, om en uke eller om ett år. Bloggen utvikler seg med meg som person fra dag til dag, og jeg vil beholde "dagbokfølelsen" over det hele, og planlegger det derfor heller ikke. Det eneste jeg stresser litt over om man tenker blogg og framtid, er det med en eventuell kjæreste. Jeg ønsker ikke å ha en kjæreste på bloggen lengre. Jeg vil heller ikke ha en kjæreste som ønsker å være på bloggen, og jeg er livredd for om jeg begynner å date noen, så vil de kanskje ikke gi meg en fair sjanse fordi de tror hele deres liv også kommer til å være brettet utover her. Jeg vil ikke det. Jeg vil møte noen, og at de skal kunne være trygg på meg. Jeg vil ha et liv utenom, og det livet skal helst være kjærlighet. Får jeg kjæreste, så skriver jeg det, men jeg trenger ikke si hvem / hvordan / hvorfor. Akkurat det tenker jeg mye på.. Men nå er jeg veldig singel så det er ikke engang en situasjon. Jeg får ta det som det kommer. 

Jeg mister lysten til å lese en blogg når jeg vet at alt er planlagt. Det føles mindre ekte, mer som en jobb og jeg leser ikke en blogg for å se en upersonlig side av virkeligheten. Da kan jeg kjøpe meg et magasin, hvor ting er planlagt og polert. Så klart velger man hvilke deler av seg selv man skal fokusere på, men jeg gjennomskuer det så godt når alt ser ut til å være en del av en større markedsplan. 

Jeg hater de som skriver innlegg om "dere skulle visst hvordan bloggverdenen fungerer", belys meg - hvordan fungerer det? Er det ikke forskjellig fra person til person, altså blogg til blogg? For meg handler det om at jeg har tanker i hodet, skriver dem ned, ferdig. En gang i blant er det annonseinnlegg, slik at jeg har mulighet til å drive med dette på fulltid, men det er alltid annonseinnlegg jeg har valgt med omhu. Men jeg vet jo at noen har kjærester / mennesker de omgås med som rett og slett er eksperter på og jobber med klikk inn på blogg. Jeg vet at noen har 150 innlegg i utkast som er skrevet på forhånd.. Jeg har null, haha. Det er egentlig jævlig stress å ta alt på sparket, men jeg liker å styre ting selv og jeg liker å ta det spontant. Det er vel kanskje derfor jeg trives så godt hos nettavisen som bloggportal fordi man ikke får unødvendig press, altså vi har ikke møter og henger rundt hverandre hele tiden, de lar meg drive med min greie uten å blande seg. Thats what I want.  Jeg vil ikke ha en blogg som handler om at jeg går på eventer med andre bloggere. Det er så jævlig forbanna kjedelig. 



Så, disse "klikkhorene". Jeg har ingenting i mot at folk skriver slike åndssvake overskrifter for å få lesere, spesielt de som spiller mye på sitt eget forhold eller sin egen mentale helse for å få klikk. Jeg forstår dem. Jeg forstår også at dette ikke er gode skribenter og jeg ønsker ikke å lese bloggene deres - derfor gjør jeg ikke det. Irriterer en blogg deg? Ikke klikk inn. Enkelt som det. Om jeg føler jeg vet "alt" om en blogger, så vil jeg ikke lese mer. Eller iallfall om jeg føler det blir en slags ekstremvariant av virkeligheten for å få oppmerksomhet. Jeg er all for å provosere og skape engasjement som betyr noe, men personlige skandaler er ikke det. Det hjelper ingen. Jeg bryr meg ikke om folk leser det, for det er fint at det finnes ulike bloggere der ute og jeg vil først og fremst fokusere på min egen. Men se for deg om en hel blogg handler om krangling, sex og tull.. Så er jo det livene deres. Mitt liv har også krangel, sex og tull i seg. Jeg ønsker bare ikke ha det på bloggen, fordi.. hvem bryr seg? Jeg gjør iallfall ikke det. Og hva skal man si på vennekvelder da "åja ja du og kjæresten liker doggystyle det vet vi jo allerede leste det på bloggen". Skjønneruhvajegmener?

En blogg er en blogg, en spade er en spade, jeg er Sophie Elise og nå blogget jeg visst litt, jeg også. 

 

alt føles helt forferdelig

Rundt jul ble jeg intervjuet av VG. Vi snakket om det siste året og den såkalte forandringen som hadde skjedd med meg. Jeg klarte ikke å kjenne meg igjen, ikke en dritt har endret seg - følte jeg. Jeg ville gråte, for ting hadde kanskje endret seg karrieremessig, men på privaten var alt det samme. Det var det ingen som så, men det var så utrolig tydelig for meg.De samme problemene, de samme spørsmålene. De samme tingene som holdt meg våken om natten, de samme tårene. De samme desperate telefonsamtalene til venninner.  Jeg fikk en åpenbaring, uansett hvor teit det høres ut. Jeg kan ikke tenke det samme ett år fra nå. Jeg kan ikke føle meg like lite verdt eller respektert. Da får jeg panikk.

Jeg har tenkt så ofte om venninner når jeg har sett dem finne seg i alt mulig, "hun er så dum, hun er så naiv. Ser hun ikke det alle andre ser? Hvorfor går hun bare ikke? Hvorfor ser hun ikke sin egen verdi?". Det siste året har jeg vært den jenta. Når man først er midt i det ser man det ikke sel, uansett hvor mye vett andre prøver å riste i deg. Det er så rart. Man blir så fanget i en vond sirkel, og nesten avhengig av det dårlige også.  For det er jo så bra når det først er bra. Det er det ingen som ser, og ingen som vet. Venninner kunne komme med råd alt de ville, men det hjalp ikke uansett. De hadde rett og jeg visste det så godt, men jeg brydde meg ikke. Jeg måtte finne ut av det selv.



Magefølelsen har alltid rett. Du føler den kanskje fra start, kanskje etter en uke eller kanskje etter ett år. Men den stemmer alltid 100%. Jeg brydde meg ikke om den. Jeg hørte ikke på hodet mitt, ikke på magen min, ikke på noen ting annet enn.. Min egen stahet. Et eget ønske om at jeg ikke tok feil. Et lite håp. Jeg ville ikke innrømme det, jeg ville ikke "tape". 

Jeg har opplevd et så enormt svik, og alt føles helt forferdelig. Ting jeg har vært med på igjennom tidene kan ikke sammenligne seg med hvordan det har føltes den siste uka. Jeg har vært i sjokk, vanntro og konstant kvalm. Det har ikke noe med rettsaken å gjøre, som de fleste vet om nå. Det er en kjip situasjon, men en så liten dråpe i et svært bilde som har vært et kaos av både fine og fæle farger. I går fikk jeg enda en åpenbaring. Jeg hadde kjempet imot følelsene mine, taklet dem, kjempet imot, taklet dem. Jeg prøvde å tenke "gjort er gjort, det har skjedd" men det føles så utrolig jævlig når man selv ikke har gjort noe galt, på noen som helst måte. Men nå tenker jeg bare.. Dette måtte jeg igjennom. Jeg har fått så utrolig mange erfaringer, som jeg etterhvert kan bringe videre til dere. Jeg har lyst til å opplyse, slik at dere ikke gjør de samme grusomme feilene som jeg har gjort. Men det får jeg ta når jeg er klar. Jeg vet at det kan hjelpe mange av dere, og jeg hadde trengt å høre det fra et "forbilde" da jeg var yngre. 


Beklager for mye syt og klag, men det er godt å skrive av seg litt. Bloggen er og har alltid vært et sted hvor jeg kan åpne meg. Og takk gud for at jeg holder på å skrive bok for tiden, når alt det jævlige har skjedd den siste tiden så har jeg hatt en sår trøst i at det blir en bra bok i det minste, haha. 

Det som ikke dreper deg føles helt jævlig, og så blir du sterkere. Dit skal jeg. 

hilsen en som har fått hjertet sitt knust

 

Det er mange av dere som har spurt hvordan jeg takler kjærlighetssorgen så bra som jeg gjør. Jeg prøver å være ute med venner, jobbe, stå opp tidlig og ha normale rutiner på ting. Jeg prøver å være sterk, ta en dag av gangen å kjempe på. Likevel går sorgen veldig utover meg fysisk. Jeg har lyst til å rope, skrike og slå, men jeg føler ikke energien er der. Det har vært minimalt med både søvn og mat, jeg har hatt en klump i magen hele tiden.. Og jeg er veldig apatisk. Jeg skyver smertene til side, men de ligger likevel gjemt dypt ett sted i meg.

I natt klikket det bare helt. Jeg fikk en beskjed som gjorde at jeg følte meg så utrolig såret, skuffet og sjokkert. Selv om jeg innerst inne har visst alt hele tiden, har jeg ikke ønsket å innse det. Alt, alle følelser jeg har holdt inne i løpet av det siste året kom brasende ut på en gang. Jeg tenkte for meg selv at enten så klikker jeg helt nå og får et nervøst sammenbrudd, eller så pakker jeg bort følelsene så kommer det nervøse sammenbruddet senere. Det ville ikke bare gå over.

Klokken 02 i natt pakket jeg veska og dro til en mann jeg aldri har møtt før. Jeg hadde ringt en venninne og sagt at nå er jeg så desperat at jeg faktisk gjør hva som helst, jeg vil jobbe med disse følelsene, jeg vil ta tak i dem. Hun sendte melding til en kompis som jobber med tankens kraft. En mann som visstnok kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Han sa jeg kunne komme, jeg satt meg i en taxi på vei til en fremmed. 


Vel hjemme hos han fikk han meg til å kjenne på smertene. Vi fokuserte på kun den. Jeg sa ordene jeg tenkte på, det mest negative jeg kunne finne på, hva som hadde såret mest. Han endret tankegangen min, og han fikk meg til å ta tak i meg selv. Det er vanskelig å beskrive en så merkelig opplevelse, når man møter noen som på et sekund får deg til å innrømme dine mørkeste hemmeligheter, din største skam, det såreste du vet om. Jeg ga slipp. Jeg gråt, følte på det, fokuserte på kun smerten. Til slutt var det ikke negativt lengre. Smerten er der enda, åh gud som smerten er der. Den presser på innsiden av brystet, den gjør det vanskelig å fokusere. Men nå vet jeg hva jeg skal gjøre.

Dette var noe jeg måtte igjennom. Jeg lærer av dette. Jeg fortjener å ha det bra, og det har jeg innsett selv. Smerten kommer til å være der, den kommer til å ville sluke meg ned i sitt sorte hull. Men hva skal jeg gjøre da? Slippe den inn. Det gjør vondt fordi man prøver å overdøve følelsene. Kjærlighetssorgen kommer ikke til å bite deg eller gjøre deg mer vondt. Det er bare en følelse. Tidligere når jeg har "klikket helt" som jeg kaller det, da har jeg vært ute av kontroll. Følelsene har tatt kontroll over meg, jeg har ikke tatt kontroll over dem. Jeg har ikke anerkjent hva de er, og hva de betyr. Nå klarer jeg det. 

Sett deg ned, helt alene. Pust ned i magen. Tenk på hva du føler, føl på det på ordentlig. Føl på det så lenge du kan, fokuser. Fokuser så hardt du klarer. Tenk på hvor urettferdig det er, hvor dritt det er, hvor lite du fortjener det. Fokuser på følelsen. Tenk på det mest negative du kommer på. Slik fortsetter du.. Og vet du hva? Til slutt føler du det ikke lengre. Det hjalp meg å sove, det hjalp meg å spise. Det hjalp meg til å ikke ha konstant høy puls. Nå når smertene kommer, så sier jeg "bring it". Jeg skal sette av tid, jeg skal føle på den jævla smerten. Og så overlever jeg faen meg det også.


Med vennlig hilsen en jente som har fått hjertet sitt knust. Men det skal ikke få knuse meg. 

Det var min feil

Nå er det stor ståhei fordi jeg har "reklamert" for botox og gitt leserne mine 20% rabatt. Jeg ante ikke at dette var ulovlig ettersom jeg aldri har hørt eller fått noen rettningslinjer på det. Men det er min feil, det skal så klart ikke skje igjen og innlegget er slettet. Jeg ønsker så klart å gjøre jobben min riktig, og jeg følger rettningslinjene rundt dette. Jeg tar irettesettelsen alvorlig og sletter det aktuelle innlegget, så klart. Jeg håper ikke jeg har såret noen eller tråkket noen på tærne. 

Det var ikke et betalt innlegg, det var ikke sponset, og det var absolutt ikke mening å prakke kroppspress på noen. Faktisk skrev jeg i innlegget "om du har naturlige lepper som du er fornøyd med, IKKE ta fillers "bare for at", eller for å teste det ut". Jeg vet at mange jenter ønsker å fylle på leppene sine, og jeg ville heller at mine følgere skulle velge en seriøs klinikk istedenfor å ødelegge leppene sine, slik jeg gjorde først. Det kan fort bli en evig vond sirkel man ikke ønsker å havne i, og den kan være vanskelig å bryte ut av. Jeg ønsker ikke å fremme fillers som noe man må / burde ha, eller en nødvendighet for å føle seg vel. Fillers hjelper deg ikke på veien til godt selvbilde, det vet jeg alt om. 

Jeg forstår at det var dumt av meg, og tar fullt ansvar for at jeg ikke tenkte meg godt nok om. 

Jeg legger meg nå, jeg. Håper alle har det fint, og fokuserer på litt viktigere ting.. <3 Skulle ønske jeg kunne gitt enhver og en av dere en klem før leggetid. Dere er mine venninner igjennom en tøff periode nå. Takk! 


 

bilde her.  

 

kunsten å gi faen

Det er nesten en liten kunst å gi faen.

Ikke tolk det feil. Det er viktig å engasjere seg for noe, det er viktig å ta tak i ting, og det er viktig å stå opp for det man mener. Synes jeg. Men, så er det å gi slipp på tingene som ikke betyr noe, tingene som ikke er så viktige, ikke overtenke alt og bare gi litt faen. Det er vanskelig, men så utrolig viktig for å være lykkelig for min del. 

Da jeg var yngre, så overanalyserte jeg absolutt alt. Jeg tok ikke et eneste valg i hverdagen uten å tenke på hva som kunne skje, og da endte det som regel opp med at jeg gjorde absolutt ingenting. Det gjorde igjen at jeg ble mer innesluttet, sjenert, nervøs og usikker på meg selv som person, fordi jeg ble fanget i mitt eget hode og alt tankespinnet mitt istedenfor å bare gjøre. For hva har det egentlig å si?

I morges da jeg våknet scrollet jeg med trøtte øyne igjennom facebook. Da kom jeg over denne her.

 

Det er kult å bli anerkjent av såpass spennende mennesker som jeg selv vet hvem er, MEN for meg var greia mer sånn her.. Jeg satt på vixen, provosert over å lese om puppene mine hit og dit i sammenheng med at jeg var nominert. Ja, snakk om puppene mine om man nå for guds skyld ønsker det, men ikke bland det inn med annet jeg har oppnådd som om de skulle ha en sammenheng. Som om det gjør det noe mer overasskende at jeg er flink i jobben min. Vi kommer til kategorien "folkets favoritt", og det blir klart at jeg vinner. I et millisekund, istedenfor å nyte det, så tenker jeg på de forbanna brystvortene mine som synes igjennom t-skjorta. Jeg ser for meg overskriftene "Sophie Elise vant - droppet bh" og jeg blir sint. Jeg tenker bare nei, den her gleden skal de ikke få ta fra meg, HVORFOR skal jeg få bli snakket om så nedlatende? Igjen, om det var en mann - sexsymbol er ikke negativt ladet om det er Johnny Depp, det vet vi. Men er det en kvinne, så er det en kjip greie. Jeg følte vel bare for å ta makten over min egen kropp tilbake, vise at jeg bestemmer, at det ikke er en så stor sak og at vi faktisk kan tulle litt med det. Det er kanskje veldig unorsk av meg, det var kanskje provoserende, men jeg er GLAD jeg gjorde det. Jeg føler folk må slutte å bry seg så jævlig, det er ikke rart mennesker blir deprimerte når man konstant skal gå rundt å passe inn, gjøre alle glade og ikke tråkke noen på tærne. Jenter spesielt.

Jeg vet at brystvorter, kløft, rumpe og alt annet tull kommer til å bli snakket om igjen, og igjen, og igjen. Men jeg vil heller at det skal bli snakket om på en "gi faen" måte, enn "omg, nå viste hun mye bein på en premierefest", selv om de overskriftene også vil komme i framtiden. Jeg er en veldig impulsiv person, og jeg er så glad for at jeg vet å ikke bry meg når jeg ikke trenger å bry meg. Jeg gjorde det ikke for å øke kroppspress. Jeg gjorde det fordi jeg ville, fordi det ikke er så farlig og fordi jeg kunne. Fordi om en mann hadde gjort det ville det ikke betydd noe. Fordi jeg ikke vil det skal bety noe om jeg gjør det. 


foto: her 

Vi jenter tenker så mye. Vi er pliktoppfyllende, stressa, deprimerte og gjort om til objekter. Vi tar antidepressiva som aldri før, vi har konstant dårlig samvittighet og vi sliter med selvtilitten. Om man da en dag kan slippe bekymringer, omså for bare et sekund og sier "fuck that, her er nippelen min og jeg bryr meg ikke" så er det DEILIG. Det føles SÅ bra! Og det trenger ikke å være en nippel, haha. Det kan være å kvitte seg med mennesker du ikke trenger, det kan være å droppe den festen eller sosiale sammenkomsten fordi du ikke gidder, det kan være å ha på deg hva du vil uten å tenke på å bli kalt hore, det kan være å heve stemmen i en debatt. Alt. Bare man gir litt faen. For det kommer til å gå bra. 

Hvorfor viste jeg puppene igår?

Ja, det stemmer at jeg tok en liten #freethenipple på scenen under vixen blogawards. Jeg ble provosert av å lese alle nedlatende kommentarer om at brystvortene mine syntes, for hva gjør vel det? Ingenting. Det ble også framstilt i media som "droppet bh - vant likevel" som om de to skulle ha noen sammenheng. Det føltes så jævlig bra å bare kunne være litt "crazy" og gjøre hva man ville på den scenen. Jeg angrer iallfall ikke! Bildet under er hentet fra 730.no som også så generøst la ut bildet uten sensur. Det ligger også en video på tv2, som dere kan se her. 

Dette er ikke noe jeg gjorde for oppmerksomhet rundt meg som person - dette gjorde jeg for oppmerksomhet rundt et tema jeg mener er viktig. Dette er noe jeg gjorde fordi jeg er lei av det evige fokuset på kroppen til kvinnene som møter opp på prisutdelninger, og ellers i arbeidslivet. Mens mannen? Han får være. "Hun viste kløft / hun hadde rumpa bar / hun droppet bh" som om det skulle ha noe å si for hva man presterer ellers. Som om det skulle gjøre det overraskende at jeg fikk en pris. 

Jeg har enda til gode å lese om en manns kropp eller antrekk på store hendelser som vixen, spellemannsprisen, nobels fredspris eller hva det nå måtte være. Men kvinner leser man om, hele tiden. Jeg prøvde vel bare å gjøre en tydeligvis "stor greie" til litt mindre farlig, litt mindre stor greie og litt mer avslappet. Om jeg klarte det? Nei. For vi har enda en så jævlig lang vei å gå. Og om det ikke hjalp, så hadde jeg det morsomt i alle fall! 

si hei til min nye samboer!

For meg har det vært veldig deprimerende å tenke på at jeg skal komme hjem til en tom leilighet. Ikke bare har exen min flyttet ut (det er forresten første gang jeg omtaler han som ex på bloggen, noe som føles ekkelt), alle tingene hans er også borte. Men "heldigvis" går en venninne av meg igjennom nesten det samme, og derfor bestemte vi oss like gjerne for å flytte sammen en liten stund. Ariel er en god venninne som jeg møtte første gang da vi begge var gjester på talkshowet "ettermiddagen" på tv2, og etter det har vi holdt kontakten. Nå er vi altså samboere, og det føles godt. Jeg la meg etter henne igår, og hun var så søt der hun lå i senga med dotten på hodet i en dyp søvn. Jeg får en ro av at hun er her. 


 

Nå skal vi passe på hverandre, trene masse, spise bra og ha jentetid. Det var faktisk en lettelse for meg at noen går igjennom det samme, nesten alle andre venninner har seriøse forhold og jeg er glad på deres vegne men jeg har samtidig lyst til å slå dem i ansiktet, haha. Jeg vet jo selv hvordan det er, man sitter der med venninner som har kjærlighetssorg, man trøster dem, men samtidig er man litt letta i kroppen for at man selv har en kjæreste å komme hjem til. Så kysser man kjæresten eksta hardt når man kommer hjem og tenker "takk gud for at vi enda er sammen". Nå har jeg jo ikke det lengre, og da er det greit å ha en venninne som sikkert blir like skuffa av å våkne opp sammen med meg i stedenfor kjæresten, som jeg kommer til å bli av å våkne opp med henne, haha.

Neida, akkurat nå tenker jeg at jeg ikke kunne klart meg uten henne. Det er så godt å ha noen å tilbringe tiden med <3

 

minnene kan ingen ta fra meg

Jeg og Robin er ikke kjærester eller samboere lengre. Dette er så klart vondt for meg, det er aldri gøy når livet tar vendinger som dette. Men slik er det, og jeg føler dere burde få vite det. 

Det er ikke noen veldig dramatisk årsak til bruddet, vi har bare kommet til et punkt hvor det er best å avslutte forholdet for vår begges skyld. Men hvem vet hva som skjer i framtiden? Det er vanskelig å si, men vi trenger å vokse litt på hver vår kant.

For meg er det veldig ubehagelig og sårende å få lese kommentarer om anklagelser hit og dit. Vi er begge mennesker, og så klart har det skjedd ting i vår relasjon men også i våre liv separat som ikke har vært helt picture perfect. Noen feil større enn andre.. Men om du ser deg rundt, på mennesker du kjenner, eller kanskje i ditt eget liv, så gjør alle feil. Noen er offentlige og da kommer det ut mye større, og eskalerer til de grader av snakk. Men vi er begge unge, og det eneste man kan gjøre er å ta ansvar for sine handlinger, vokse på det, og forhåpentligvis bli et bedre menneske på veien. R har heller ingen plattform hvor han får snakket for seg på samme måte som jeg gjør, og det er derfor lett for mange å ta mitt "parti". Men det er ingen krig, og vi har en grei tone og snakker sammen enda. Det er ingen harde følelser mellom oss, og derfor er det ikke nødvendig at dere skal føle behov for å forsvare meg eller anklage noen. Jeg er den som kjenner R best av alle mennesker i verden, han har hatt et liv ingen vet noe om og har opplevd ting som heller ingen vet. Han har slitt med sine ting og har sine utfordringer i hverdagen, det er veldig lett å dra konklusjoner om at han er en "happy go lucky partysvenske", men det er mye mer til et menneske enn som så. Det er også veldig lett for mennesker å dra konklusjoner om at jeg er en "hjernedød barbie", men som dere har lært på denne bloggen er det mer som så til et menneske. Det er jo tross alt en grunn, og en veldig god grunn, til at jeg har vært sammen med han så lenge. 

Når det er sagt er det aldri hyggelig med et brudd, og jeg håper på respekt ovenfor mitt og ikke minst hans privatliv. Vi må nå gå hver vår vei, så kanskje de veiene krysser hverandre når man er mer klar for det. Jeg ser tilbake på tiden vår med et smil, og mange gode minner er med meg videre - og mange erfaringer. Og minnene kan uansett ingen ta fra meg, de vil jeg huske for alltid.

TING SOM GJØR MEG GLAD



smile  At det går fint med jobb og blogg, at jeg har klart å blogge selv om ting har vært så kjipt. 
smile  Når leserne mine sender meg lange meldinger. Tenk at noen tar seg tid til å skrive ned hvor mye de liker meg? Det gjør meg SÅ glad!

smile  Når sengen har rene sengetrekk! Så utrolig deilig å legge seg da, umulig å legge seg sint da.. nesten. 
smile Å være i Harstad, og ikke minst at mine kjære Fetisha og Joakim kommer hit på fredag.  Skrive bok, være med venner.. Det er perfekt. 
smile  Managementet mitt! De er sinnsykt flinke, og jeg føler endelig at jeg har noen som passer på meg. Nå skal jeg sikte høyt.
smile At jeg klarer å trene hver eneste dag, omså bare litt hjemme. Jeg ser resultater, og det er ikke noe mer motiverende enn det!

smile At jeg har lært at jeg klarer meg, uansett hva. Og at alt jeg har opplevd den siste tiden bare gjør meg sterkere. Nå må jeg begynne å elske meg selv uten å ha behov for bekreftelse fra andre.. 
smile  At så mange shopper extensionskolleksjonen min!
smile Charlie, min lille baby!

smile At jeg ikke gjør stort annet akkurat nå enn å bare sitte ved pcen, skrive, kommunisere, slappe av. Det er så deilig å ta seg tid til å gjøre sånt! Dette er min faste plass i huset.. 


 

Det er viktig å ha litt good vibes, og huske på hvorfor livet er bra.. Spessielt i tider som nå, hvor jeg har gått igjennom store endringer. Jeg skal fortelle dere alt, jeg må vel bare finne rett ord. Det har vært en fæl og ydmykende periode for meg, men guess what? Det gjør meg så mye sterkere. 

innlegget jeg angrer på at jeg skrev

Jeg blir ofte spurt om det er noe jeg har angret på å ha postet på denne bloggen. Faktisk så er det kun et eneste innlegg jeg kan påstå at jeg angrer på.. Et innlegg som det nå har gått snart 4 år siden jeg postet. Det følger enda etter meg, på en måte.. Jeg blir enda spurt om det i intervjuer, og hadde jeg visst den gang hvor lenge jeg måtte snakke om det, så hadde jeg aldri skrevet de linjene jeg gjorde da.

 

photo: Krister Sørbø  

Jeg tok abort da jeg var 14 år gammel. Det er så lenge siden, det føles så fjernt. Jeg angrer ikke på avgjørelsen jeg tok, for hva om jeg hadde et barn nå? Jeg hadde aldri tilført noe bra til det barnet, jeg ante ikke noe om livet selv, og jeg lærer enda. Hvordan skulle jeg kunne ha lært det barnet noe om moral eller viktighetene for å klare seg, når jeg selv var en drittunge som knapt hadde smurt på en brødskive? Ja, man lærer seg kanskje, men jeg var ikke villig til det, umoden som jeg var.. Og er man umoden, så burde man ikke få et barn, synes jeg. Det er alt for mange triste skjebner i verden, og jeg ville ikke stå ansvarlig for et annet liv på det tidspunktet.

Jeg slet ikke med tapet av "barnet" i ettertid, for der var jeg så sikker. Det jeg slet med, var hele prosessen rundt.

For det første gikk jeg på p-piller, noe jeg trodde var så godt som 100% sikkert. Det var det ikke. Den dag i dag hater jeg p-piller, ikke bare gjorde de meg deprimert og ganske psykisk ustabil, jeg ble ikke engang beskyttet fra den ene tingen de skulle beskytte meg fra. 

For det andre lå jeg på fødeavdelingen da jeg skulle ta abort. Dere kan tenke dere å være 14 år, alene, vandre rundt i gangene og se babyer hele tiden. Lykkelige familier. Og så meg da, som var sikker på at jeg var det mest grusomme mennesket på jord.

I tillegg ble jeg møtt med utrolig mye ydmykelse og skam, og ubehagelige konfrontasjoner for meg i ettertid. Jeg gjorde rett valg, det er jeg sikker på. Men det er lett å gjøre en ung jente forvirret, og det er lett å bryte ned selvfølelsen til noen på den måten. Tiden i ettertid ble derfor for meg veldig hard, når det egentlig kunne ha gått fint.

Jeg hater argumentet "er du ikke gammel nok til å få barn, så er du ikke gammel nok til å ha sex". Jeg er enda ikke klar for å få barn men føler absolutt jeg er klar for å ha sex, det er en relativt viktig del av et forhold, synes jeg. For meg er det en koselig, fin, til tider romantisk og ikke minst naturlig greie, som jeg synes man skal få nyte selv om man ikke er klar for å få familie. Da jeg var 14 år, var jeg nok ikke helt klar for å ha sex - men det handlet bare om at jeg ikke kjente min egen kropp. En lærer sa til meg "kan du ikke stimulere deg selv, så er du ikke klar for å ha sex". Det var sikkert jævlig ubehagelig for den læreren å si, men jeg er glad for at det ble sagt. Det er så viktig å huske på.

Så, jeg VET at noen av mine lesere kommer til å havne i samme situasjon som meg, eller er i samme situasjon. Vær sterke, for det suger og er ikke noe man ønsker å havne i. Men du er ikke et grusomt menneske! Og til den norske stat, vær så snill å ikke ha abort og fødeavdeling på samme sted, det kan skape traumer og var definitivt psykisk tungt for meg. For det tredje, ikke tenk at p-piller er 100% sikkert, det beste er faktisk dobbel beskyttelse.Ikke ta meg feil, for abort skal IKKE bruke som prevansjonsmiddel.. Men man burde sjekke ut andre muligheter, og eventuelt dobbel beskyttelse.  

Så, det var en liten snakk fra meg, som ikke er så behagelig for meg å ta.. Men noen må vel gjøre det. 

min blogghistorie!

Dette spørsmålet har jeg fått veldig ofte, men jeg tror faktisk aldri jeg har svart ordentlig på det i bloggen. Hvorfor startet jeg egentlig bloggen min? 



Det var januar 2011, nesten 5 år siden nå. Jeg var hjemme en kveld og kjedet meg, blogg var ikke så veldig populært på denne tiden utenfor visse kretser, men akkurat blandt jenter på min alder hadde det begynt å bli veldig stort. Bloggere var de nye kjendisene, og jeg syntes det var fantatisk! Jeg elsket selv å skrive, og hadde et veldig stort behov for å få sagt meningen min - jeg ville også at folk skulle vite hvordan jeg egentlig var. Det var flere jenter på min alder som hadde blogg på skolen, og en av dem hadde en slags "humorblogg" hvor hun tullet om at hun var overvektiv, "stygg" og slike ting. Hun fikk en del oppmerksomhet for det i Harstad, jeg tenkte at jeg kunne gjort det tusen ganger bedre, og wips så skapte jeg sophieelise.blogg.no - som jeg enda skriver på den dag i dag!



Jeg fikk raskt mange lesere, etter bare 3 måneder tjente jeg penger på bloggen min og lå høyt på topplisten. De første pengene jeg fikk fra bloggen var 2500 kr, ikke så mye men det var deilige penger å få ekstra i måneden for noen som enda bare går på skolen. Etter 6 måneder med blogging havnet jeg på tredjeplass på topplisten, og etter det har jeg holdt meg stabilt her! Den sommerferien, og da jeg gikk i 2.klassen på videregående tjente jeg per måned 15 - 30 000  kr på bloggen per måned, det føltes helt fantastisk for som sagt - jeg gikk enda på skolen, bloggen var enda bare gøy, og jeg så ikke på det som en jobb. Jeg fikk flere seriøse samarbeirbedspartnere, og lærte masse. Jeg kranglet OFTE med læreren vi hadde i markedsføring, fordi jeg helt ærlig visste mye mer enn henne om for eksempel sosiale medier.. En gang fikk jeg 2 på en prøve fordi jeg hadde skrevet om markedsføring via instagram og blogg. Hun mente det jeg skrev var løgn.. Rart å tenke tilbake på, og så feil hun tok!



Bloggen min ble som sagt veldig raskt en av de mest leste i norge. Jeg, midt blandt alle oslo-jenter, jenter med rike foreldre eller provoserende karakterer med tynne kropper og dyre vesker. Det var veldig vanskelig for meg å ha en så stor blogg i den lille byen Harstad, spessielt i starten. Det var nok en del som ikke forsto, eller hadde vanskelig for å håndtere at det gikk fint for meg, og jeg fikk veldig mange rykter etter meg. Jeg var ung, og usikker. Jeg forsto ikke at det handlet om sjalusi, og at mange hadde sin egen blogg en gang i tiden som de nok hadde hatt samme drømmer for. De må nok ha hatt det enda verre enn meg, faktisk.. På et punkt ville jeg nesten ikke gå i byen for folk ropte etter meg og så stygt på meg, jeg følte meg ensom mot så mange. Jeg forsto aldri hvordan jeg kunne fortjene så mye hat, jeg hadde aldri skrevet noe slemt om noen på bloggen.Men mye av dette lærte meg å stå opp for meg selv å ikke ta imot hva som helst fra andre, så jeg er glad for det i dag. Alt roet seg jo uansett ned med tiden, nå er det ikke så hypet lengre og jeg får være alene i hjembyen min. Jeg vurderte flere ganger å legge ned bloggen min på grunn av andre, men jeg er så jævlig glad for at jeg sto igjennom enhver storm og kjørte min greie. Jeg kan takke meg selv for alt bloggen har gitt meg i dag, og jeg kan takke dere lesere som har vært med meg på veien.



Har du fulgt meg siden start, og kanskje husker noen av disse bloggdesignene? Trykk liker på knappen under! :D 

 

 

små øyeblikk fra min hverdag


♥ Jeg forteller meg selv at "klokken 19:00 skal jeg sminke meg" så utsetter jeg det til 19:30, 20:00 osv.. Hvorfor aner jeg ikke, jeg gjør jo ikke noe spesselt.. 

 ♥ I dag tok jeg solarium (gjør det en sjelden gang når jeg ikke har spraytanhuset tilgjengelig) og jeg hadde gledet meg så mye for da kunne jeg ta en powernap. Så klart sovnet jeg ikke før det var 1 minutt igjen av tiden.. Det er virkelig helt grusomt å våkne opp da.

 ♥ Jeg, familie og venner tuller mye med at Charlie kan snakke og har en personlighet. For eksempel "Charlie sier at / jeg viste Charlie dette og da fortalte han / Charlie synes at", dere skjønner greia. For eksempel kan han ikke være med til Vegas fordi han har et gamblingproblem, han nekter å fortelle hva han gjorde på nyttårsaften fordi han ikke husker det (han var for full), men nå har vi altså kommet fram til at det var et PR-triks fra hans side, for han er lei av at jeg får mer oppmerksomhet enn han. Han har også spurt om jeg kan lage han en instagrambruker, men jeg er enda skeptisk. I følge han selv er han også i forhandlinger med tv2 om en egen serie hvor han intervjuer kjendiser og lager mat, men vi får se hva det blir.. Han har litt urimelige krav om lønn. 

 ♥ Nå som jeg har vært i Harstad har jeg kjøpt meg dagbladet +, aftenposten + OG HBO nordic. Jeg har vg +, tv2sumo, viaplay og netflix fra før.. Så da er det vel ikke vanskelig å gjette hva jeg har gjort på min lille ferie her..

 ♥I løpet av 2015 hadde jeg hørt Selena Gomez sitt nye album Revival 165 (!!!) ganger, i følge spotify. Det kom ut i September.. Forstår ikke at jeg har hatt tid. Kommer sikkert til å være spilt 500 ganger i 2016. Om dere skulle lure er favorittsangene mine perfect, nobody, kill em with kidness og survivours! 

 ♥ I dag hentet jeg Anne-Sofie, og på radioen (ettersom vi ikke har aux eller bluetooth i bilen) var det p3 som telte ned de 40 mest spilte sangene i 2015. Jeg ble så engasjert at jeg seriøst stresset inn og ut av butikken for å høre hvilke sang som kom, jeg og Anne-Sofie satt og gjettet og det gikk så hardt for seg at jeg faktisk måtte oppdatere henne etter å ha sluppet henne av, haha.. Vi lurer forresten enda på hva som ble sang nr 1! 

 


 

Det var noen hverdagsglimt fra meg! Og tusen takk for all hjelp dere har kommet med i kommentarfeltet. Jeg leser faktisk alt, og har skrevet det ned :-) Takk takk takk! 

 

photo: Krister Sørbø  

 

nothing but a pretty face





Når jeg føler at ting er litt dritt, kjipt, kjedelig og fælt, vet dere hva jeg gjør da? Jeg sminker meg.

Og ja, jeg er seriøs. De dagene jeg bare vil gråte, da gråter jeg noen timer, og så krøller jeg håret. I de sekundene jeg står der foran speilet, da glemmer jeg bort alt annet negativt. Det er mitt fristed. 

Vegas? Nei, Harstad. Fest med Kardashians? Nei, fest med gamle venner. Falske vipper? Alltid. 


 

Om dere synes mine ord blir litt svake, så kan dere lese en sykt fin sak om jeg på aftenposten her. Der har også tre mennesker som betyr mye for meg snakket om meg, som er pappa, Robin og Vegard Nordmann - sistenevnte tok meg "under vingene" og er nok hovedsaken til at jeg har fått så mye eksponering som jeg har. Han fikk meg inn i bloggerene, og promoterte meg som mest. Det var spennende lesning for meg! 

 

 

wake up call

I går ble nyheten sluppet. Jeg, Sophie Elise på 21 år, er kåret til mektigste kvinne i norske medier.

 

Så klart måtte hat-kommentarene komme. De gjør jo alltid det. Men vet dere hva? Denne gangen betyr det faktisk ingenting. Jeg er uansett kåret til mektigste kvinne, jeg står uansett på plassen min, så til dere som hater.. Dere kom litt for sent. For denne, den vant jeg.

For det er en grunn til at så mange sitter å snakker om at jeg fikk denne hederlige kåringen.. Fordi det er sant :-) Dette er ikke en pris mine blogglesere har gitt meg, dette er ikke "ufortjent". Dette er flere år med hard jobbing, og det er faen så greit å klappe seg selv på skuldra også - og en liten klapp tvers over ansiktet til de som skulle finne den bitterheten i seg enda. Dere trenger en wakeup call, og dere har ikke fulgt med i timen. Det er en ny tid nå, og man påvirkes fra flere kanter enn kun utdannede journalister eller toppsjefer.

Og jeg synes det er jævlig kult, jeg.

meningsløst

Jeg er så utrolig trist akkurat nå. Jeg skulle egentlig ha vært i Las Vegas nå. Istedenfor sitter jeg på det tomme, mørke jenterommet mitt. I går gikk jeg knapt ut av senga, med unntak av på kvelden da noen venner kom over med vin og mat. Det føles så utrolig meningsløst, alt sammen.

Noen ganger i livet går man igjennom ting som ikke alltid er så lett, og akkurat nå vet jeg ikke hvor jeg befinner meg, rent psykisk. Tiden vil vise, I guess. Egentlig vil jeg bare jobbe som faen nå, det er det som er best for meg, når jeg må distrahere meg fra alt annet som skjer - men alt av jobb er satt på pause, jeg er på "ferie" fordi jeg skulle ha vært i Las Vegas, så jeg får vel bare vente. Planen nå er vel at jeg og Anne-Sofie skal kysse hverandre på nyttårsaften som vi har gjort nesten hvert eneste år, så ser vi på rakettene og gråter en skvett. Det er det jeg forbinner med nyttårsaften. Se på mennesker rundt meg som jubler og er glade. Jeg ser på Anne-Sofie, vi kysser litt sånn halvveis bare for å ha det gjort, så konkluderer vi med at vi går inn. Og gråter litt. Andre hater julaften, jeg hater nyttårs. Kan jeg ever få en bra nyttårsaften? 

Tiden i Harstad skal jeg bruke på meg. Jeg tror aldri at jeg noen sinne har brukt tid på akkurat det. Rart hvordan jeg har tidenes mest selvopptatte jobb uten å vite hvem jeg selv er på bunnen. Jeg vil bare skyve bort alle problemer, låse meg inne på rommet hos mamma og pappa, spise og være trist. For trist, det må jeg få være nå.

Når jeg kommer tilbake til Oslo får vi se hva tiden bringer. Jeg håper det ordner seg. Det det. Og jeg skal fortelle dere etterhvert, akkurat nå ber jeg om respekt for mitt privatliv, og jeg beklager for at jeg forsvant litt. Jeg er tilbake uansett, og skal prøve å blogge som normalt.

For en stund siden nå..



 

kjære deg

Jeg husker hvor mye jeg hatet deg. Du gjorde meg kald, irritert og isolert fra alt og alle. Jeg ville ikke bevege meg ute på grunn av deg. Du fikk fram raseriet mitt flere ganger, du fikk meg til å falle, det er ikke så enkelt å stå på bakken din på denne årstiden. Jeg overbeviste meg selv flere ganger, om og om igjen, at "nå skal jeg dra og aldri komme tilbake". Du gjorde ofte festene vanskelige. Jeg hadde det ikke like gøy på grunn av deg, når jeg falt rundt i høye hæler, prøvde å støtte meg på venninner, falt og slo meg, gråt. Frøys. Det ble aldri varmt da jeg var nær deg, føltes det som. Alt var bare mørkt og trist. 

Du viste meg det vakreste som finnes. Du viste meg hva det betyr å være fri. Du gjorde meg til den jeg er i dag. Likevel klarte jeg ikke å se det. 

Men selv om det er lenge siden jeg forlot deg, er det alltid en del av hjertet mitt som tilhører bare deg. Som regel kan man ikke se hva man har før man har mistet det. 

Nå er jeg med deg igjen. Det er lenge siden sist nå. Du har nesten vært død for meg, for hos deg er det ikke noe å hente - tenkte jeg. Jeg ville ha spenning, fart og eventyr. Det gamle ble for kjedelig. Jeg har en tendens til å lage drama om alt er for behagelig, men slik er ikke du. Du er trygg, og jeg er farlig. Vi fungerte ikke sammen. I sommer bestemte jeg meg for at du bare gjorde livet mitt til et helvete. Men her er vi igjen. Nå har du meg igjen. 

Jeg ligger i mørket ditt, jeg hører ikke en lyd. Når andre kanskje ville ha vært redd, gjør du meg trygg. Du får meg til å være rolig. Jeg forteller ofte stolt om tingene du har lært meg. Alle stormene jeg kan stå i, hvordan jeg holder meg på jorda og hvordan jeg aldri fryser lengre. Det er på grunn av deg. Vi er på samme frekvens, jeg og du. 

Kjære nord-norge, jeg er lei meg for alt jeg har sagt. Det er du som er hjemme, det kommer alltid til å være deg i hjertet mitt. Tusen takk for verdens beste barndom, ungdom og liv. Jeg er utrolig stolt av å si hvor jeg kommer fra.



 

Sannheten bak de perfekte bildene

Til alle dere som sitter der ute og føler på et press etter å ha lest blogg eller scrollet igjennom instagram. Man får gang på gang høre at det ikke er virkelig, men man tror ikke helt på det likevel. Gjør man vel? Så nå skal jeg vise dere nettopp at det ikke er ekte, bruke meg selv som eksempel og skjemme meg ut litt. 



Etter å ha tatt et par selfies, kan et bilde som dette være hva jeg ender opp med å legge ut. Etter å ha krøllet håret i en halvtime, lagt på filter og rotert bildet slik at det ser finere ut..

Mens i et øyeblikk hvor jeg ikke poserer, da kan jeg like gjerne se ut som dette..

Puppene mine, som alle vet er kjøpt og betalt ser egentlig ganske fine ut her, når jeg får litt støtte fra favoritt bhen..



 

Men tar jeg av undertøyet ser det slik ut.. 

Arr har jeg dessuten også. To store arr, på undersiden av hvert bryst.

Tigh-gap er jo tydeligvis "trendy". Her pusher jeg rumpa litt bak, og poserer. Mellomrommet kommer til syne!

Men slapper jeg av, og står normalt ser det slik ut.

WOW for en stor rumpe, sant? Hun der må ha tatt masse squats! Goals! Her står jeg seriøst med det bakerste beinet opp i lufta, bildet er tatt underifra, og i tillegg har jeg en tights som pusher opp rumpa.

Står jeg derimot helt normalt, ser derimot rumpa mi slik ut. 

 

Tar jeg av tightsen, så ser man strekkmerkene mine, som jeg alltid passer på å legge en hånd over om jeg tar bikinibilder..



For en slank mage! Hun der må jo nesten spise sunt og trene, eller kanskje bare gode gener? Nah, egentlig ligger jeg på gulvet og strekker meg helt ut.

Står jeg oppreist, og litt til siden derimot. Da ser jeg slik ut.

 

For et nydelig hår, ikke sant? Så vakkert! Hårinspo! 

 



Vel, jeg kan ta det av meg..

 

Og disse øynene! Så store, så lange, vakre vipper! Seriøst, goals! 

Vel, jeg kan ta av meg vippene også..




Dette er ting alle vet, og alle er klar over det, men svært få viser det. Alt for mange går inn på en blogg eller en instagram og føler seg for dårlig etterpå, meg selv innkludert. Jeg kommer til å fortsette å poste oppstilte bilder, hvor jeg har valgt min beste vinkel og har på meg mye sminke, for da føler jeg meg komfortabel. Jeg synes ikke det er noe feil å poste fine bilder av seg selv, likt som at man legger de fineste bildene i familiealbumet. Men jeg vil gjerne vise dere at det finnes flere sider av det også, i tilfelle dere skulle glemme det.

Dette er forresten mye mer ubehagelig for meg å poste enn hvilket som helst annet personlig innlegg, så vet dere det. 

om gresset er grønnere på den andre siden har du glemt å vanne ditt eget

Nå har jeg hatt kjæreste og samboer i litt over et år, noe som kanskje ikke er all verdens av tid - men det er nok lenge til at man kjenner hverandre ekstremt godt, ikke alltid lukker døra når man tisser og ofte lar sine små irritasjoner gå utover partneren sin. Jeg blir ikke nervøs når Robin kommer hjem fra jobb, jeg stresser ikke med å ha matchende undertøy og jeg kan gjerne være ufresh og ustylet foran han. Vi sitter ofte i samme rom og gjør totalt ulike ting, vi sender ikke meldinger til hverandre 24/7 og vi trenger ikke å være i samme solseng når vi tar solarium. Mange blir stresset når man kommer inn i denne "komfortable" zonen og ser tilbake på tiden med nattameldinger, spenning og usikkerhet.Når man er ung og er i et forhold som har vart en stund føler kanskje noen presset på å se om "gresset er grønnere på den andre siden" eller "hva annet som finnes der ute". Men hvorfor det? Jeg elsker sånn som vi har det, og kjærlighet handler om så mye mer enn bare det. Så, her kommer 13 punkter om hvorfor jeg elsker et langt og komfortabelt forhold!

 


♡ Vi har ikke oppvaskmaskin, og å vaske for hånd er ikke akkurat det mest spennende som eksisterer. Men når man gjør det sammen med noen man elsker, så kan det faktisk være veldig hyggelig. Kjærlighet for meg er de hverdagslige, kjedelige oppgavene som blir morsomme på grunn av den du deler dem med. 

♡ Å være i samme rom uten å gjøre alt sammen. Når jeg sitter i sofaen og ser bort på han som sitter ved kjøkkenbordet, det er stille over lang tid, før en av oss sier "hva gjør du?" eller kommer bort for et raskt kyss. Og så fortsetter man med sitt. 

♡ Når man er 100% komfortable når man sover sammen, og ikke sover like godt alene. For å ikke glemme når man våkner av at kjæresten drar deg nært han / henne. Høydepunktet mitt hver eneste dag, uansett hva som har skjedd, er å få sove med kjæresten min. Det er det som er hjemme. 

♡ Å gå på matbutikken sammen, planlegge hva vi skal spise og snakke om alt og ingenting. Da føler jeg meg skikkelig voksen, haha. 



♡ Når man slipper alt man har i hendene og alt man gjør, bare for å stå å holde rundt hverandre noen sekunder midt på gulvet i stua. Verden forsvinner i noen sekunder. 

♡ At vi kjenner hverandre så godt at vi vet hva den andre tenker og trenger. Hva man skal si, hva man skal gjøre. Hvordan man skal kysse og passe på i rette situasjoner.

♡ De lange samtalene før man sovner om alt og ingenting.
 
♡ Når vi er på reise sammen og jeg kan legge meg i alle mulige rare posisjoner over flysetet, og Robin godtar det. Han får liten plass og må være våken, jeg får sove og blir passet på. 



♡ Jo lengre man er i et forhold, jo lettere blir alt (føler jeg). Å kommunisere, å reise sammen, å ta avgjørelser osv. Hver uke er bedre enn den forrige! Man blir mer i sync med hverandre.

♡ Det er spennende å bli kjent med familien til kjæresten, og jeg kan ringe moren til Robin når jeg vil og vi har flere ganger snakket lenge over telefon, men også i virkeligheten. Lillebroren til Robin og meg har det veldig morsomt sammen og spessielt på Robin sin bekostning. Det er fantastisk å få en ekstra familie!

♡ Man har noen å dele eventyr med. Jeg elsker å oppdage nye steder med kjæresten min, og det er ingen andre jeg heller ville ha delt det med. Vi har delt så mye sammen og det er deilig å tenke på at det kommer mer.

♡ Latteren er sterkere, sexen er bedre og kjærtegnene mer ekte fra en kjæreste man har hatt en stund, om man sammenligner med en liten flørt.


♡ Og sist, men ikke minst. Man klarer å være seg selv hvor som helst og når som helst. På ditt beste, på ditt verste, og noen står på sidelinjen og oppmuntrer deg, ler meg deg, betrygger deg og utfordrer deg - med andre ord, elsker deg. 

 

KJÆRE ALLE SAMMEN

 Mange har ventet på et svar fra meg, men hittil har jeg ikke gjort noe annet enn å innta "offerrollen". Jeg mener ikke den er noe rolle, for blir jeg lei meg - ja, da er jeg lei meg og da skriver jeg det. Men kall det hva du vil, nå er jeg uansett klar. Jeg takket nei til alle intervjuer om blesten som har vært i det siste, for jeg ville få det på avstand og så skrive her slik som jeg alltid gjør.. Rett fram, uten noe redigering, og uten noe filter. Nå sitter jeg her og skriver fra samme seng, samme sted og samme rom som bloggen først ble startet for snart 5 år siden. Ganske sprøtt å tenke på alt som har skjedd for min egen del, men også med min lille hobby som jeg kalte for sophieelise.blogg.no 

 



Jeg er enig i det folk sier om at jeg burde tåle kritikk. Kritikk tåler jeg. Jeg tåler at folk stiller spørsmålstegn ved meg og bloggen min. I dag skriver Caroline Berg Eriksen at man ikke bare burde legge seg ned å gråte, men røyse seg opp å svare på kritikken. Jeg forstår det, men samtidig er jeg bare menneske og jeg kan ikke alltid kontrollere følelsene jeg har. Dessuten er jeg en god del yngre enn henne, og for senest et år siden var det hun som lå inne å gråt for noe som hadde skjedd henne og hennes blogg, hvor hun hadde gjort en feil. Dont get me wrong, jeg elsker Caroline sin blogg og hun er ett av mine store forbilder, og innlegget hennes var inspirerende. Det er ikke noe jeg blir trist av, men jeg ville bare nevne det uansett for det kom på forsiden av dagbladet (og de prøver å gjøre det til en diskusjon?), så det passer seg vel med et svar. Hun gjør en ordentlig business ut av bloggen sin, og er en foretningskvinne. Jeg er ikke helt der, for selv om jeg tjener penger på bloggen klarer jeg ikke å skille bort personligheten min (dessverre, synes kanskje noen?) Jeg ser enda på dette som noe morsomt, og som en hobby jeg er så heldig å tjene noe på. Jeg ser ikke på bloggen min som en svær bedrift med masse regler, og kanskje det er feil når jeg når ut til så mange. Men i bunn og grunn er denne bloggen mye lest fordi jeg er som jeg er, og jeg ønsker ikke å endre på det kun fordi jeg tjener penger på noen annonseinnlegg her og der. Jeg har sagt før at jeg savner bloggene før i tiden som var så ærlige og direkte, og jeg mener ikke at fordi man tjener penger skal man behøve å være 100% politisk korrekt til enhver tid. Slike har vi nok av. Vi har nok av innlegg som er skrevet ned, redigert, finpusset, vurdert og blottet for personlighet før de kommer ut. Jeg skriver bare rett fram, alltid. 

Noen ganger krever det et par dager eller kanskje en uke før jeg føler jeg klarer å heve stemmen å svare for meg. Den enkelte kronikken til Anki Gerrardsen gjorde ikke så vondt. Jeg tror heller ikke hun er et vondt menneske eller en dårlig journalist, jeg tror heller ikke hun er misunnelig. Jeg tror bare hun valgte feil måte å få fram et poeng på, og hun valgte å fokusere mest på personen jeg ser ut til å være. Jeg har jo lest utallige kronikker om meg selv som går på både det ene og det andre uten at jeg nevner det her. Det som gjorde vondt var alt oppstyret etterpå, og at dette også går utover familien min. Da var det vel lett å skylde på den enkelte artikkelen, når det var den som utløste alt. At mamma og pappa blir nødt til å se venner av dem dele en kronikk på facebook hvor det står skrevet stygt om datteren deres. At bekjente diskuterer i kommentarfeltene, mennesker jeg møter, mennesker som har barn jeg har lekt med, skal skrive hvor stygg jeg er. Hvordan takler man noe sånt? Det kan bli så innviklet etterhvert, og jeg ble sliten. Det føltes som om alle banket på inne i hodet mitt, at jeg ikke hadde noe fristed. Det var snakk om det over alt, og det blir jeg sliten av. Spessielt når det ikke føles som om vi diskuterer meg engang, for jeg kjenner ikke alltid igjen den folk beskriver. 


Det er ikke slik at jeg søkte på en jobb som toppblogger, og at jeg med gode referanser fikk den jobben. Det er slik at jeg startet en blogg som 16 år gammel, og at jeg bare har vært nødt til å lære på veien etterhvert som dagene går. Jeg lærer enda. Jeg har kastet meg inn i en samfunnsdebatt fordi jeg er sånn,  det bare skjer fordi jeg som menneske er engasjert. Jeg står for det, og jeg kan gjerne få kritikk for tingene jeg mener eller tror. Vi er alle ulike på det området og en debatt er bra. Men at det ene innlegget fra norsk folkehjelp som jeg tok betalt for skal bety at jeg aldri kan mene noe genuint og at jeg er "kjøpt og betalt" er hodeløs kritikk som jeg nesten ikke engang følte for å svare på. Er det egentlig verre å få betalt for et innlegg om norsk folkehjelp enn et innlegg for mascara? Jeg får velge mellom innlegg hver måned jeg skal skrive om å få betalt for, og jeg valgte norsk folkehjelp der andre kanskje takket nei. Jeg kunne valgt en mascara istedenfor og sluppet oppstyret. Alt jeg har skrevet om regnskogsfondet og gjort for dem gjør jeg gratis. Samme med dyrebeskyttelsen, flyktninger, delfindrapene i japan og alt annet jeg har engasjert meg i. Gratis, og jeg har skrevet om det fra dag EN. Eller, faktisk ikke gratis, for det har kostet meg mye, men det er verdt det. Og vet dere hva? Jeg hadde tjent mye mer om jeg holdt kjeft. MYE mer. Da hadde jeg vært lettere å selge inn til annonsører. Men jeg driter i det, for jeg vil si det jeg mener. Jeg vil heller tjene en million mindre i året enn å ikke få si meningen min, for det betyr alt for meg å få lov til å engasjere meg. 

Jeg føler heller ikke at jeg er et usunt ideal for unge jenter. Ja, jeg har silikon. Jeg har operert nesa. Jeg hadde komplekser, jeg følte meg dritt, jeg brukte mye penger på det, det gjorde vondt. Er jeg fornøyd med meg selv nå? Ja. Tror jeg det har noe med operasjonene å gjøre? Nei. Jeg ble ikke fornøyd med meg selv etter de operasjonene heller. Det krevde at jeg jobbet med meg selv på innsiden og fant ut av hvem jeg er. Jeg er mer sikker på meg selv nå, og det gjør også at jeg er mer fornøyd med helhetsbildet. Jeg kan dessverre ikke endre på fortiden eller det jeg har gjort, ikke ønsker jeg det heller. Jeg er glad jeg var åpen om det, for det var slik min virkelighet var. Den behøver ikke være din virkelighet. Jeg mener det er bedre å være ærlig enn å lyve, og jeg kan ikke endre min personlighet eller hva jeg ønsker å gjøre i livet fordi mennesker ser på. Dessuten har ALDRI media hyllet meg for at jeg har fikset på utseendet. Det har ikke gått noen hus forbi, og at jeg tok silikon for tre år siden må jeg enda svare på i hvert eneste intervju jeg har. Jeg får kritikk og jeg tåler det, og får spørsmål på riksdekkende tv som går på om jeg føler jeg skader andre unge jenter. Jeg er kanskje ikke et sunt ideal når det kommer til utseende, men vet du hva? Det er INGEN. Man skal aldri se på utseendet til noen som noe å se opp til eller noe å beundre, for du kommer aldri til å bli lik noen annen uansett. Omså det er meg, Kylie Jenner, Fotballfrue eller Erna. Ikke fortell meg at jeg "fronter et usunt kroppsideal", da jeg mener slike idealer ikke eksisterer og heller ikke på det motsatte. Trener du og er sunn, ja da har du en sunn livsstil og det er beundringsverdig. Det har jeg. Men det har ingenting med utseendet til kroppen min å gjøre. 



Jeg er veldig glad for at bloggere blir tatt mer på alvor, og da stiller også flere kritiske spørsmål. Men folkens, jeg TÅLER det. Jeg tåler kritikk. det vet vi vel? Jeg har jo fått mest av alle bloggerne. Jeg, og Caroline. Men jeg finner meg ikke i at noen skal blande inn mitt utseende med mine meninger, det er ikke okei uansett hvem man er. Det er antifeministisk, for det rammer nesten utelukkende kvinner.  Men gjerne kritiser det jeg mener, det jeg står for. Bare ikke bland puppene mine inn i det. Skill diskusjonene fra hverandre, om dere nå for all dem må diskutere hvordan jeg ser ut også. 

Vanlige jenter faller. Vanlige jenter får vondt. Det er ikke alle som klarer å sprette opp med en gang og forsvare seg gang på gang. Jeg er helt normal, og noen ganger føles det vondt, og da krever det litt tid å hente seg inn igjen. Jeg orker ikke å endre hele meg til å være en "business", eller tenke på at jeg er en "jorunalist eller redaktør av min egen blogg" når jeg tross alt driver en personlig blogg. Dette skal være ærlig fra en ung jente, dette skal være mitt liv. Ikke noe glossy magasinutgave av det. Ikke noe perfeksjon. Bare et vanlig liv til noen som enda lærer. Jeg vil heller vise den siden, istedenfor å late som om jeg alltid er sterk. Jeg er ikke udødelig, men jeg er heller ikke mulig å knekke. Men som alle andre, krever det noen ganger litt ekstra tid. En ekstra push. 

Men jeg klarer det. Og jeg klarer det uten å legge noe filter på det, uten å late som om jeg er perfekt å uten å late som om jeg ikke har silikon. Jeg klarer det ikke alltid uten å felle noen tårer.  Jeg klarer det fordi jeg er meg, og jeg står for det.

TIPS FOR ET LYKKELIG LIV

Reisen fra ung til voksen kan være vanskelig. Man går igjennom så mange ulike faser, og jeg har merket at jeg stiller meg selv litt for store krav noen ganger og at tankespinnet kan bli litt intenst. Mot vinteren er det fort gjort å grave seg selv ned, og livet kan virke veldig deprimerende.. Så, her kommer mine enkle tips for et litt bedre liv, sammen med noen glade bilder!


 

♥ Ring familien din ofte. De setter pris på det, du setter nok også pris på det. Jeg og pappa snakker sammen veldig ofte, og alltid lenge hver gang. Jeg vil gjerne bli bedre til å ringe de andre i familien også.. Det er ingen skam å be foreldrene sine om hjelp selv om man blir eldre. 

♥ Uansett hvor god eller dårlig en situasjon er, så kommer den til å endre seg. Ting endrer seg alltid, og det er viktig å huske på!

♥ Glem fortiden, og om du er i et forhold - om du tilgir, så tilgir du. Ikke dra opp gamle feil partneren din har gjort, det kommer dere ingen vei med.


♥ Smil og le! Det endrer faktisk hva du føler på innsiden også, om det reflekteres på utsiden. Jeg har en tendens til å holde latter inni meg og ikke smile så mye på grunn av komplekser, og det gjør meg i bunn og grunn enda mer ulykkelig. 

♥ Drikk mye vann! Jeg har vært elendig på å drikke vann, men jeg føler meg som et bedre menneske (yes, really) nå som jeg drikker masse av det.

♥ Sov minst 8 timer per natt. Dette klarer ikke jeg å få helt til, men det er viktig for hvordan dagene dine er. Nok søvn, og nok mat. Helst ikke mer enn 8 timer heller, det kan slå ut motsatt og man blir mer trøtt og sliten av det.

♥ Husk på at det er en bra ting å være god på jobben sin eller på skolen, men jobben din kan du ikke ringe på en dårlig dag - det er vennene dine. Ta vare på dem, og det skal jeg absolutt bli bedre på selv. Jeg fikk en wakeupcall etter mitt eget innlegg om ensomhet, og nå har jeg jammen blitt bedre på det også.



Luxushair by Sophie Elise, farge #1b/18

♥ Ingen er ansvarlig for din lykke bortsett fra deg selv. Ikke gjør lykken din avhengig av et annet menneske, da blir du faktisk ulykkelig nesten uansett.

♥ Les bøker! Det gir en ro!

♥ Du trenger ikke å vinne enhver krangel. Man kan faktisk være enig i å være uenig.

♥ .. Dessuten er det bortkastet tid å hate noen. Livet er helt ærlig for kort, ikke bruk energi på det når du heller kunne ha utviklet deg selv. 



♥ Bruk tid med gamle mennesker, og barn. La oss si over 70 år, under 7? De er de mest åpne som man lærer mest av.

♥ Sitt i stillhet minst 10 minutter per dag. Uten mobil, uten musikk. Sitt bare ute eller i sengen og tenk. Det er meditasjon uten at man konsenterer seg om det. Men ute er definitivt mitt favorittsted.. Da kan jeg høre på fuglene, og jeg føler meg mer fri.

♥ Prøv å gled et annet menneske, hver eneste dag! 

♥ Og husk.. Det er viktig at du er du, for da kan jeg være meg. Det unike er det vakreste, og det har vi alle. 

JEG FØLER OGSÅ

Jeg tror folk glemmer at jeg er et menneske som puster, som føler og ser. Ikke minst et menneske som uheldigvis noen ganger kommer over kommentarfelt på internett. Det er en grunn til at jeg har sperret mitt eget. De såkalte "vennene" jeg har som linker meg saker hvor jeg er skrevet dritt om.. Hvorfor?

Vi leser ofte i avisene om at mobbing ikke er ok. Det er grusomt, en u-ting, de voksne må gå foran som et eksempel. Mobbing er en stor synd, det skal ikke skje, det får ikke skje. For ja, hvem kan vel mobbe noen?

Vel, jeg havner innenfor den kategorien det er OK å mobbe. Fordi jeg har silikon, eller "vridd kroppen min ut av naturlige proposjoner", eller fordi jeg tjener penger på en blogg. Da er det okei å være så grusomt slem at det ødelegger min kveld og min dag. Det er fælt og grusomt urettferdig, at fordi jeg er "så falsk i utseendet" eller fordi jeg tjener penger, så er det rettferdig at jeg kveld etter kveld må legge meg å gråte. 

Jeg vet ikke hva jeg skal si.

Jeg får "ansvaret" for at så langt som 40% av unge jenter og gutter har sagt at de har hatt tanker om å skade seg selv. Som om folk tror jeg ikke vet at man sliter. Hvem står da ansvarlige for alle mine år med selvskading? Hvem er det sin feil? Er det også min? Er mine depresjoner og psykiske problemer som jeg tidligere slet med også min feil? Og alle andre som sliter, det er også min feil? Jeg føler ikke man skal peke fingre om noe såpass alvorlig. Men om vi først må, så peker jeg en finger på deg, journalisten. Du står nå ansvarlig for en kjip kveld for meg, og en synkende selvfølelse som jeg endelig hadde klart å bygge opp. 

Jeg håper du journalisten, som skrev "hvorfor i all verden skal vi støtte Sophie Elise" spør deg selv. Hvorfor ikke? Skal man ikke støtte hverandre, oppmuntre engasjement uansett hvilken farge det kommer forpakket i? Jeg har dessuten møtt mye kritikk. Det er ingen som har båret meg på en trone inn i den posisjonen jeg har nå. Hit har jeg kjempet meg, og stått i flere stormer enn jeg kan telle i løpet av nesten fem år. Jeg fatter ikke hva du sikter til, eller om du er sint, forbannet eller bitter fordi jeg - uten å være over 40 år gammel, uten å være utdannet, og uten å se stereotypisk "samfunnsengasjert" ut også får snakke. Jeg vet ikke. 

Eller så kan vi gjøre som Sophie Elise - forandre kroppen, så snakke om flyktninger. Eller du kan se denne videoblogger fra 2011, lenge før noe fiksing ble gjort, hvor jeg snakker om de samme tingene som jeg gjør i dag. Bare synd ingen gadd å høre på meg da. Og synd man kan se en ung jente bli åpenbart mobbet på nettet, og det er helt okei. 

Fordi jeg er grusom. Jeg gjør alt med intensjoner om å skape opp et eget varemerke. Eller kanskje jeg bare er en ung jente som prøver å finne ut av mitt eget liv, mens så mange tusen ser på? 

Jeg tror mange folk glemmer at jeg puster, jeg føler og ser.

Jeg tror mange glemmer at jeg er en ung jente, jeg også. Jeg kan ikke ta ansvaret for en hel generasjon.

Jeg tror mange glemmer at jeg gjør mitt beste.

Jeg tror mange glemmer at jeg også skal legge meg i kveld med tankene mine.

God natt fra en jente som ikke får sove i kveld. 

 

 

meningen med livet


For snart ett år siden skrev jeg et innlegg som handlet om meningen med livet. Jeg er en grubler. Jeg tenker mye, og ofte er tankene så store, så kompliserte og samtidig så rare at jeg ikke klarer å formulere meg videre til noen. Jeg forstår det i hjernen min, jeg føler det, men jeg klarer ikke å få ut ordene.

Jeg kan ligge i sengen, sitte på bussen, kjøre et sted eller være ute med hunden. Plutselig kommer disse altoppslukende tankene, eller følelsene og tar over kroppen min. Jeg synes helt ærlig det er ekkelt å leve. Jeg føler meg for liten for min egen kropp, som om sjelen min (eller energien min) forstår noe jeg ikke klarer å forstå med hodet mitt. Jeg synes det er rart at vi mennesker er smarte, men ikke smarte nok til å forstå hva vi gjør her, hvorfor vi er her, eller hva som skjer når vi dør. Noen ganger ser jeg for meg jordkloden med oss på, som om vi er små parasitter som løper rundt og infiserer. Fordi vi er så små. Det er vi jo, vi er minimale. Vi ser det vel bare ikke helt selv.

Jeg tenker mye på dette med deja-vu. Dere vet, følelsen av å ha opplevd noe tidligere uten å klare å sette fingeren på hvorfor eller hvordan. Jeg har to teorier.

Den ene er at man har levd dette livet før i et parallelt univers. At det finnes en jordklode et annet sted, eller har fantes, der du har levd før og opplevd de samme tingene. Sært, ja?

Den andre er at man lever livet sitt om og om og om igjen. Når jeg dør, så er det brått 18 desember 1994 igjen og jeg blir født. Så opplever jeg det om, og om, og om igjen. Hele greia, i en loop. Fram og tilbake.

Jeg har også hørt en teori om at du er alle mennesker på jorda. Du blir bare gjenfødt, gjenfødt og gjenfødt i det evige. Kanskje jeg i mitt neste liv er Muhammed i Pakistan i år 1973 for alt jeg vet.

Jeg er redd for at den dagen jeg dør, så kommer energien min til å skytes ut i verdensrommet. Det kommer til å føles så sterkt, så intenst. Jeg er redd for den følelsen. Jeg er redd for å føle for mye. Noen ganger tenker jeg at "ey, om marilyn monroe klarte å dø, så klarer vel jeg også!". At det ikke kan være så farlig. Men det er jo noe helt annet, noe vi ikke kan se for oss engang. Naturlovene våre gjelder jo bare her, på lille jorda. Vi aner ikke hva som skjer utenfor, og alt vi  kjenner til, alt vi føler og alt vi "vet", kan bli snudd om på.

Og det verste er at jeg kan sitte  her med den lille menneskehjernen min å gruble i en evighet. Et svar vil jeg uansett aldri få. Jeg har heller ingen å snakke med om disse tankene, og det blir som regel ikke mer enn meg. Meg og mitt lille hode, og tankene om natten. 

TIL ALLE MED LITEN RUMPE


Jeg hater å måtte ta trikk rundt klokken 12.

Hvorfor? Fordi av en eller annen grunn møter jeg alltid på en skoleklasse da. De kan ikke være mer enn 10-11 år gamle, og for å si det sånn - de er gale. Ikke nok med at jeg har måttet bevitne at en ung gutt på barneskolen later som om han har sex på bussen og roper og stønner uten at lærerne griper inn, at de kaster ting på hverandre samtidig som vi kjører kollektiv transport eller at de rett og slett er veldig i veien. Som dere sikkert forstår liker jeg stillhet når jeg er på trikk. 

Så, la meg komme til poenget. Dette skjedde i dag. 

Klokken var 11:58 og jeg hadde akkurat kommet ut døren. Håret sto til alle kanter, jeg bannet for meg selv, veska var åpen og jeg ba til gud om å ikke miste noe på veien. Jeg så trikken i det fjerne, og tenkte at det var nå eller aldri (eventuelt om 10 minutter når neste trikk går). Jeg løper. På meg har jeg en jakke som ikke dekker rumpa, og noen veldig lite flatterende tights fra FILA. Slike svarte som ikke komplimenterer rumpa på noen som helst slags måte. Gud har hørt mine bønner, men han liker å tulle med meg. Han velger å ikke la meg miste noe annet på veien enn verdigheten min. Så, han timer det perfekt. Jeg kommer løpende, med hele skoleklassen løpende bak meg.. De skal også rekke trikken. Jeg er ganske langt foran dem, og morsomt nok så er vi alle like lave så det ser sikkert ut som om jeg er hun der med rosa hår som fikk farge håret alt for tidlig, jeg er en pøbel som løper fortere enn de andre jeg går i klasse med. 

Og hva skjer?

Noen bak meg roper.

En gutt.

11-12 år. Sikkert han som later som om han har sex på trikken. Sikkert han som ser porno i for ung alder. Sikkert han som kommer til å være jomfru til han dør. 

"Sophie Elise har liten rumpe!".

Jeg vil snu meg å rope "og du har sikkert liten penis". Men no shit, da. Han er jo 11 år. Jeg vil gi han en bitch-slap. Jeg vil legge meg ned å gråte. Jeg vil stoppe opp og ta 150 squats på stedet. 

Men hva gjør jeg? Jeg løper videre. Prøver å dra ned jakken over rumpa samtidig. Tenker at jeg er idiotisk som bryr meg om en 11 år gammel gutt. Tenker at jeg vet jo jeg har liten rumpe. Tenker det er rart at en så ung gutt bryr seg om rumper. Er det fordi rumper er trendy?

Jeg kommer på trikken full av skam. Setter meg helt bak, fikler med mobilen, ser ut vinduet, hører på musikk. Skjuler ansiktet. Går av trikken ett stopp etter jeg skulle fordi jeg ikke vil gå av på samme sted som dem. Som han der drittungen. Jeg vet ikke om de snakket noe mer om meg etter det. Jeg hørte på musikk. Ikke gangster-rap i dag, fordi jeg føler meg så lite som en "big booty bitch poppin molly drinkin champagne" at det nesten er skammelig. Slik pleier jeg jo å føle meg på trikken, og han gutten tok det fra meg. Jeg vil aldri vise meg naken igjen tenker jeg. 

Han er langt ifra den første. Ofte får jeg kommentarer på bilder som "du er veldig søt og alt men du har liten rumpe". En venninne av meg fikk til og med høre av en gutt hun datet at "jeg hadde giftet meg med deg, du er perfekt, men du har for liten rumpe".

Så jenter.

Denne er for dere med liten rumpe. Vi får kanskje vondt når vi sitter, vi er kanskje ikke Kim Kardashian, og vi er kanskje ikke den 11 år gamle gutter ønsker at vi skal være. 

Men vi trenger ikke dra ned jakken samtidig som vi løper likevel. Og jeg kan være bad-ass selv om jeg har zero-ass.

 

JEG ER ENSOM


Alene.

Slik ville jeg vel best beskrevet meg selv akkurat nå.

Ja, for samtidig som jeg skriver så er jeg jo faktisk det. Alene. Fysisk er det mange andre i nærheten, men jeg føler meg likevel isolert. Det er så rart, hvordan ensomhet ikke betyr å være fysisk alene. Det handler om tomrommet man føler i hodet. 

Venner møter jeg maks en gang i uken om jeg er heldig, fordi jeg ikke har tid til mer. Fordi jeg har strukturert meg så hardt til å oppnå det jeg ønsker, men jeg føler aldri jeg får til det heller. Jeg blir aldri best. Det høres sikkert teit ut å si det, kanskje det ikke er lov - men best vil jeg være. Dessverre så klarer jeg ikke det. Bloggen min er bra, men den er ikke best. Jeg tar ikke de fineste bildene, jeg provoserer ikke mest, jeg er ikke best til å skrive og kanskje jeg ikke har et så spennende liv. Eller har jeg det, men så er det vanskelig å få fram fordi jeg ikke vil blottlegge meg selv så mye? Jeg kan vise pupper og rumpe. Men jeg kan ikke vise alt som skjer i hodet mitt. Hjertet mitt som føles tungt noen dager. Hodet som surrer. Avtaleboken det skrives i for at jeg skal huske alt jeg må gjøre. Fra det ene til det andre, hele tiden.

Samboeren min er veldig sosial, og det er jo fint for han - også for meg, for jeg liker at han er det. Jeg er jo egentlig sånn selv, men jeg har blitt noe annet. Jeg har blitt jobben min. Og slik må det være om jeg skal oppnå det jeg vil, jeg har en enorm drivkraft og jeg har klare visjoner for hvor jeg vil og hva jeg skal få til. Jeg vet at jeg kommer til å klare det, og jeg bekymrer meg ikke over framtiden med tanke på jobb. Jeg bekymrer meg fordi jeg er ensom. For ja, jeg har en samboer som snakker med meg. Vi snakker om dagene våre, følelser, livet og ting som skjer. Men han snakker hver dag i telefonen med kompiser, flere ganger om dagen. De møtes nesten hver dag og vet alt om hverandre. Jeg aner ikke hva mine venner gjør, og de vet ikke om meg heller, annet enn det de ser på tv. Jeg vet jeg har mange å ringe til om det skulle være noe. Men hva skal man si? "nå har jeg det kjipt, og hei la meg oppdatere deg på den siste måneden i livet mitt, og du om din". Jeg savner å ha noen å snakke med hver dag. Noen å sende melding til om noe skjer. Det er min egen feil også. Min egen feil fordi jeg valgte å svare på en jobbmail istedenfor å åpne samtalen til en venninne på facebook. 

Jeg opplever så masse, men jeg deler det ikke med noen. Jeg går ikke til en jobb eller til en skoleklasse med venner. Jeg opplever de sykeste tingene, men jeg gjør det alene. Jeg har ingen å vende meg til, fnise til eller småsnakke med om alt som skjer når jeg er på jobb. Mitt dansecrew var vel ekstra spessielt for meg, for da delte jeg alt med noen andre. Det var veldig fint, men jeg snakker jo ikke med dem heller lengre, for jeg har ikke tid, og de har ikke tid. Tid til hva da, å leve? Ikke vet jeg.. Jeg har voksne mennesker, produsenter, managere og businessfolk rundt meg. Profesjonelle. Så jeg blir slik, jeg også. Jeg har dere, det har jeg jo.. Og det er jeg glad for. Dere har meg også. Det er derfor jeg skriver her nå, fordi jeg trenger å snakke med noen. Da blir det dere, da. 

Jeg føler meg mislykket på tross av alt jeg oppnår. Jeg er veldig stolt over meg selv så klart, og jeg gir meg selv ofte klapp på skuldra. Men som jeg sa, så er jeg ikke best. Jeg er i en bransje hvor man kriger om å tjene mest, å bli lest av flest, og så videre. Jeg bryr meg ikke om penger, det blir som tall, som en konkurranse fram til neste års skattelister. Ikke penger jeg bruker eller setter pris på. Det er sinnsykt. Jeg føler meg plassert feil, for jeg vil gjøre en god jobb, jeg vil være anerkjent, ikke bare KJENT. Ikke bare en skandale.

Jeg føler meg som en slåball som blir kastet imellom for at andre også skal tjene mest mulig penger på meg. For at jeg er en "merkevare", men så er jeg jo egentlig bare en person. Nå har jeg heldigvis fått management, så da blir det nok bedre med de følelsene..  Og jeg vil gjøre alle glad, så jeg sover 5 timer per natt på det maksimale, og likevel får jeg ikke gjort alt. Det er sinte mennesker rundt meg for at jeg ikke rekker å være sosial eller fordi jeg ikke har overskudd til å se på en film, en serie eller hva det nå måtte være, for jeg har ikke tid. De få øyeblikkene hvor det skulle være realistisk å gjøre noe sånt, da må jeg sove.  Det er vel dette flink-pike syndromet som jeg i aller høyeste grad lider under. Som så mange andre. Som tydeligvis alle andre.

Jeg føler ikke mange av oss tør å si det, men jeg er ensom. 

ET SVAR TIL NOEN DUMME MENNESKER


Jeg pleier vanligvis ikke å gi slike mennesker som dette oppmerksomhet, men siden dette trollet har fått over 440 delinger på innlegget sitt i tillegg til masse oppmerksomhet på facebook føler jeg at jeg burde gi et svar. Innlegget jeg sikter til er dette (der fikk du litt reklame du, mannen!).  I innlegget blir det påstått at jeg er styrt av "bakmenn" som bestemmer hva jeg skal blogge om for å få frem et politisk budskap, at jeg er vegetarianer fordi jeg får betalt for det og prøver å skade unge mennesker sin helse. At jeg rett og slett bare er en talsperson for å lure unge mennesker til å bli hjernevasket.

I tillegg skriver denne mannen at han er i kontakt med venner og bekjente av meg for å få vite "sannheten" bak hvordan jeg virkelig er - det håper jeg nesten at han er, eller prøver på, for det hadde vært veldig morsomt å se hva han og fantasien hans er i stand til. Så dette er vel nesten en oppfordring fra meg  ;-) 

Men, innlegget var ikke det mest spennende! Jeg har sett på kommentarene, og jeg vil gjerne svare på noen av disse istedenfor. Veldig morsomt for meg, kan jeg love dere.



Mitt svar: 

Med venstresiden mener du vel politisk, til de unge leserne mine som ikke forstår dette. Ganske ironisk da jeg selv er medlem av unge høyre.. Jeg har aldri blitt tilbudt penger fra et politisk parti, og "30 sølvpenger" er veldig lite i en bloggsammenheng, tro det eller ei. Da får du maks en post på instagram, ikke at jeg snur om hele mitt liv og mine meninger for å få frem noe. Det ville du aldri fått uansett hva du hadde betalt! Så vidt jeg vet ble jeg jo faktisk kjent lenge før jeg hadde noe fokus på dette, men ikke vet jeg.. 



Mitt svar.

Det er ganske sykt at noen i sitt fulle alvor kan sitte å mene eller tro at jeg er en karakter. At noen har fått meg til å late som om jeg er bimbo for å få kontroll over norske jenter..? Jeg er forresten ikke bimbo. Det har jeg heller aldri vært. Lurer på hvordan noen tror dette skulle ha fungert i praksis, kom noen å "bortførte" meg som barn og bestemte at "hun HER! Hun skal bli toppblogger å lure unge jenter!".. Vel ja. Dere tok meg. Pappa er venstreekstremist i skjul og ikke min ekte far, han bare lurer meg og styrer meg rundt for å få fram meninger. Og så betaler han meg "30 sølvpenger". 



Mitt svar:

Hehe, denne blir aldri gammel! Fint å kunne bruke mot meg at jeg har tatt silikon når man ikke har så mye annet å ta meg på. Ja, for silikon = dum. Flaks for deg at jeg har så mye botox at den gangen vi eventuelt møtes at du ikke vil klare å se hva jeg føler, ansiktet mitt er alt for strammet opp. Egentlig flaks for meg også, for da ville jeg vel hevet brynene så hardt at de fløy ut av panna mi, Bente Jensen.



Mitt svar:

Hvilken chartertur? Åja, du mener charterfeber? En tur jeg aldri var med på, og et program jeg heller aldri har deltatt på? Så du dømmer meg altså på bakgrunn av hva noen andre har gjort på charterfeber..? Haha jeg var jo ikke der! Rart å ha meg i vrangstrupen for noe noen andre har gjort. 


 Det er sykt hva voksne mennesker kan få seg til å skrive. Ja, dette er en voksen person, og voksne mennesker som kommenterer. Jeg håper ikke de har barn. Når skal man lære? Lærer man aldri? Hvem er disse menneskene?

Vel vel. Jeg venter spent på fortsettelsen om hvor falsk jeg er. 

BILDENE FRA SIST PHOTOSHOOT

Her har dere bildene jeg og fotograf Linncalys tok for litt siden! Alt dette ble gjort på et hotellrom uten noe proft lys, med et enkelt digitalkamera. Elsker at bildene er så "rå" og at ikke noe av hud eller kropp er fikset på. Jeg elsker å være foran og bak kamera, foto er en kunst! Sminken min har Dajana laget, og klærne kan man finne blant annet her. 








EN DAG FULL AV TÅRER

Jeg er en "føler". Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal beskrive det, men jeg føler alt så veldig sterkt. Empath har jeg hørt at jeg er. Indigo-child har jeg også fått høre. Jeg har også fått høre at jeg er en steinbukk, men jeg er skytte. Jeg tror egentlig bare at jeg er som jeg er, enkelt og greit men veldig komplisert. Jeg pleier å gå ute å ta på trær. Det høres sikkert veldig fjernt ut, men det er fantastisk. Se treet strekke seg fra bakken, hvordan det har vært ingenting. Jeg føler kroppen min, hvordan alle følelsene mine er for store for denne lille kroppen. Og jeg føler alle andre sine følelser.

Så å dele et innlegg som det igår gjør ikke vondt med tanke på eventuell kritikk eller hat. Hat er en følelse jeg ikke relaterer meg til. Den når meg ikke. Det er ikke en dyp følelse, og hat er ikke så sterkt. Men menneskers sorger, ensomhet og bekymringer.. De bærer jeg. Jeg ønsker å bære dem. Og mennesker åpner seg til meg fordi jeg deler. Så i natt sov jeg ikke. Og idag ser jeg slik ut:


Fordi det er så mye vondt i verden. Fordi jeg aldri tror jeg kommer til å få det helt fint så lenge andre har det vondt. I natt har jeg lest mail etter mail. Ord etter ord.  Jeg skal gå ut å ta på trær. Se på at krystallene fra frosten som ligger på bakken lyser mot meg. Se frostrøyken som kommer ut av munnen min. Gråte litt. Tenke på dere. Fy faen jeg håper dere har det bra, om ikke skal dere vite at jeg føler med dere. Hvert ord dere skriver, det føler jeg. 



Det har vært overveldende respons på gårdagens innlegg, så tusen takk skal dere ha for det :) Det er fint å se at det blir delt så mye når det er et så viktig budskap, og det er en opplevelse jeg alltid kommer til å huske. Jeg forstår (egentlig ikke) at noen kan stille spørsmålstegn ved om hvorvidt jeg har skrevet teksten selv, men ha i bakhodet at jeg har skrevet flere lignende innlegg tidligere og at mange trodde jeg ikke hadde skrevet "til deg som er så jævla feig" heller - som om jeg skulle anklage karpe diem for plagiat for at de i deres låt "lett å være rebell i kjellerleiligheten din" også drar lignende konklusjoner som meg, men gjett hva - vi er mange som opplever det samme. Jeg har blogget hver dag i fire år og har strengt tatt ikke behov for å drive med plagiat, det første jeg gjorde rett etter opplevelsen med taxisjåføren var å fortelle de andre på festen om det, og at jeg ville skrive om det. Om det skulle være noe tvil, så er dette en sjåfør fra Christiania Taxi. Jeg ser at noen tror jeg har kopiert denne, det har jeg ikke, og den ble jeg først klar over etter at noen kommenterte det på min instagram - dessuten er det jo ikke noe av det jeg skrev heller?  Jeg er nok langt ifra den eneste som har opplevd et møte med en muslim som har blitt utsatt for unødvendig hat etter hendelsene i Paris, og jo flere som har lignende historier som de deler, jo bedre er det jo for det er virkeligheten for mange. Men hver gang jeg skriver et velformulert innlegg så får jeg høre slikt, fordi jeg i 70% av tilfellene skriver overfladiske innlegg - man kan ikke skrive dype innlegg om extensions, tro det eller ei. Ta gjerne en titt på dette, dette, dette eller dette om man skulle tro dette kom som lyn fra klar himmel. Eller hva med dette eller kanskje dette? Eller ikke minst det her. Jeg føler det er veldig tydelig hvordan jeg er som menneske og ikke minst hvordan jeg skriver.  Nå har jeg kontrakt med Cappelen Damm og skal gi ut bok, så jeg kan når jeg vil. Bloggen er i dagbokform, det jeg skrev igår er mer som en novelle, en fortelling. Slik kan jeg dessverre ikke skrive hver dag på bloggen, men jeg skriver historier fra min hverdag for meg selv, som etterhvert skal bli gitt ut - noen ganger kommer glimt på bloggen, slik som igår. Takk!

 

DRA TILBAKE DIT DU KOMMER FRA



Det var mørkt ute, slik det alltid er på denne tiden av døgnet. Du var på jobb, jeg var på vei til fest. Du var av den pratsomme typen, og jeg er ikke en fan av pratsomme taxisjåfører. Jeg satt med headsettet i det ene øret for å signalisere at jeg er motsatt, jeg liker ikke å snakke, men du registrerte det ikke. Så vi snakket. Om været, om vinden. Det vanlige. Du spurte om jeg hadde hatt en fin fredag den 13. "Ja, det var jo en fin dag.. bortsett fra det i Paris, da", mumlet jeg. Så rart å kunne si det på den måten. "Det i Paris, da". Som om det var litt regn på en mandag, en skosåle som gjorde vondt eller en mattetime jeg hadde gruet meg til. Det virket ikke så viktig, og jeg oppfattet det selv også. 

"Ja, det i Paris ja.." sa du. Nå snakket du ikke så mye. Du var ikke etnisk norsk, og jeg vet ikke om du var redd for at jeg var en av dem. En av dem som tenker at det er din feil. Du som sitter her og kjører taxi i Norge med godt humør, du som liker å snakke om været og hvor langt gater i Oslo strekker seg. Din feil. 

Jeg så aldri ansiktet ditt, for jeg satt bak og du satt foran. Men stemmen din sprakk. Du beklaget deg. Jeg forsto ikke helt hva som skjedde, men plutselig snakket du ikke lengre. Du gråt.

Herregud så merkelig at han kan ta seg så nært av det i Paris, tenkte jeg. Han må virkelig ha et stort hjerte.

"Bomber og skyting. Redsel hver eneste dag. Mitt liv var sånt før. Men nå er jeg her, og jeg er glad. Jeg skulle ønske alle bare var snille mot hverandre. Jeg skulle virkelig ønske alle var snille mot hverandre. Jeg er så redd. Tidligere hadde jeg en kunde som sa at det er sånne som meg som har gjort det. At jeg burde dra tilbake dit jeg kommer fra. Jeg var redd du også skulle si det. Jeg er redd neste kunde skal si det. Jeg skulle ønske alle bare var snille mot hverandre. Jeg er så takknemlig for at du ikke sier det. Og jeg er redd".

Hvor gammel kan du være? 24-25? Litt eldre enn meg bare. Og her sitter du å kjører taxi, med tårer i øynene. Jeg tenker på min venninne Tish. Min fine, sterke venninne som heller ikke er etnisk norsk. Hun er mørk, hun er fra USA. Hun som alltid er sterk, og aldri lar seg knekke av noen, men at hun likevel gråter når hun forteller meg om 22. juli. Fordi hun, det første døgnet etter terroren, fikk så mye skyld fra nordmenn. "Kom tilbake dit du hører hjemme". Men hjemme er jo her. Det er her for henne, hun kjenner ikke til noe annet. Det er hjemme for deg også. 

Jeg tenker på at det er så vondt, at det denne mannen har flyktet fra får han nå skyld for. Her i verdens tryggeste land.

Vi kom fram til der jeg skulle av. Jeg betaler, og da snur du deg for første gang. Mørke, dype øyne som nå ser inn i mine blå. Mine øyne som kjenner trygghet. Dine øyne som har sett ting jeg kun ser på nyhetene. Dine øyne som startet livet i Palestina, og på en eller annen måte har du endt opp her, og møter mine øyne. Dine øyne som gråter fordi du ønsker at alle skal være snille mot hverandre. Meg som ikke vet hva jeg skal si, så jeg sier "jeg håper du får en fin kveld. Du er veldig hyggelig". Du smiler og sier "takk det samme, ta vare på deg selv". Mine øyne snur seg, mot fest. Dine øyne snur seg mot veien og er viser et snev av frykt for hva neste kunde skal si til deg. Kanskje han ber deg dra hjem, dit du kommer fra. For du er ikke god nok for oss..?

Jeg kan egentlig kun si det du sa, kjære taxisjåføren som jeg møtte igår. Jeg skulle ønske alle var snille mot hverandre. Jeg skal ta vare på meg selv. Og vi må ta vare på hverandre. 

Foto: REUTERS.

FOR EN RAR TING DET ER Å LEVE

"For en rar ting det er å leve".

Det var det siste jeg sa i går natt før jeg sovnet. Robin svarte med "kan du åpne vinduet?". Jeg rakk ikke, jeg ble borte. Inn i drømmeland. 

For ja, for en rar ting det er. Det å ligge å føle enhver celle i kroppen, det å føle blodet strømme. Det å føle hjernen jobbe, og at hjertet banker. For en rar ting det er. Har dere meditert før? Dere bør det. Føle på kroppen, føle på livet. Det er alt vi kjenner til, men det er midlertidig. Kanskje døden føles større, kanskje den føles bedre, ikke vet jeg. Men for å kjenne at man lever trenger man ikke adrenalinkick eller dop. Du trenger bare deg selv.

I går da jeg var på butikken hørte jeg navnet mitt. "Sophie Elise". En eldre dame kom nærmest løpende igjennom lille bunnpris for å gi meg en klem. "Du er så tøff, du". Jeg plukket med meg fiskesuppe fra toro, snakket litt og gikk videre. Burde jeg sagt mer? Smilt litt bredere? Idag etter et møte på en kafe kom sjefen fra stedet vi var på løpende ned trappen. "Jeg må hilse på deg" sa han. Han var også eldre, eldre enn pappa. "Du gjør det veldig bra", sa han. Jeg smilte, snakket litt. Sa jeg skulle komme tilbake. Nå gjør jeg jo sikkert det, også. 

For en rar ting det er å høre man aldri skulle bli noe, men så blir man det likevel. For en rar ting at jeg ikke vet hvor jeg skal. For en rar ting det er å leve.

Det var mine tanker på morningen før jeg shottet vitamin B for hest slik at håret mitt skal vokse. Smaker ekkelt. En sånn overfladisk greie. Et morgenritual.


.. Og så lekte jeg litt med hunden min. Han er så liten. Jeg lurer på hva han tenker. Jeg elsker deg, Charlie. Hver dag er jeg redd for å ikke passe godt nok på deg. Du er noe av det viktigste jeg har. 




Turen gikk videre til frisøren. Her sitter jeg nå, venter på å farge håret. For en rar ting det er å leve. Om jeg dør innen et par år, vil jeg ikke at det skal stå "evig elsket, dypt savnet" eller noe sånt på gravsteinen min. Jeg vil at det skal stå "for en rar ting det er å leve". 

Og for en rar ting det er å ha klart det man ville klare. Hva nå?

 

TIL DEG MED EN GAL KJÆRESTE

Man har jo bare lyst til å være kul, sant. 

Og spessielt som kjæreste.

Jeg vil være en kul kjæreste som er med på fest, aldri blir sjalu, aldri klager og ikke stiller spørsmålstegn ved alt. Problemet er, det går ikke for jeg er helt klin gæren og uansett hvor hardt jeg prøver er ikke min PMS til å kontrollere. Jeg etterforsker, jeg øver på framtidige krangler mens jeg står i dusjen, jeg er vanskelig med vilje fordi jeg kan være det. Men tro meg, det er veldig mange krangler jeg klarer å bite i meg også. Ihvertfall i noen uker, så kommer de plutselig opp igjen "husker du for femten uker siden da du sa at du skulle..". Jepp, sånn er jeg, og sånn er nok de fleste andre jenter. Og selvfølgelig husker han ikke, for ingen husker vel småting som at han sa en annen jente hadde en fin topp eller at han glemte å ta ned toalettsetet for femten år siden.  Men jeg husker jævlig godt, fordi jeg er psyko. 

Finnes det en pille mot en slik type oppførsel så vil jeg veldig gjerne ha det. Dessverre propper man seg full av p-piller istedenfor og så ender det opp med at man forsterker sin mentale ustabilitet til det maksimale. Det blir jo som å ta en shot med tequila for å bli edru, som å spise potetgull 24/7 for å gå ned i vekt, som å ta LSD før man skal ha muntlig eksamen.. Sånn ca. 

Men jenter der ute, vit at dere ikke er alene! Og gutter ikke minst - vær tålmodige. På innsiden av enhver jente så finnes det noen som kan begå mord, noen som kan brenne ned et hus, noen som kan kutte av et bein og noen som kan løpe 50 km for å finne ut om kjæresten gjør noe feil.

Dere jenter som klarer å bite dette i dere - dere er maskiner. Og til dere gutter som lar det gå, dere er utrolige.  PMS er faen helt forjævlig og de burde starte med sinnemestringskurs for oss som har det i en hard form. Et sinnemestringskurs for oss jenter, og andre menneskearter som for eksempel Justin Bieber som også har PMS. 

Så ha en fin dag da, dere! Hilsen en jente som føler en negativ holdning komme krypende.


Haha for et styr...

Hei dere! Nå har det vært MYE styr og greier de siste dagene rundt to innlegg jeg skrev for Norsk Folkehjelp og PepCall. Norsk Folkehjelp skrev jeg forklaring på her, siden alle trodde jeg lot en mann ligge død for å ta selfie. Haha! Den fikk vi jo ryddet opp i og forklart, men etter PepCalls innlegg fikk jeg melding fra en i Telenor som sa at det jeg skrev om at Telenor og Netcom nesten raner deg for penger om du glemmer å kjøpe ekstra data ikke er sant. 

Som en kommentar til den debatten har jeg sjekket opp i litt ting. For sikkerhets skyld påpeker jeg at innlegget som sponset siden det dreier seg om en annen sponset post. :)

Her er meldingen jeg fikk:

 



Da ble jeg ganske stresset, for jeg vil bare samarbeide med annonsører som jeg kan gå god for. Så da ble jeg nødt til å sjekke opp litt! Så da sendte jeg en mail til PepCall, som ba meg sjekke Telenors nettsider og trykke på informasjonsboblen for mer info:

Skjermbilde fra Telenor.no:



Altså...5 kroner per megabyte. Det er jo eksakt det jeg skrev i innlegget!  Man stopper jo etter 399,- men for de pengene får du bare litt under 80 megabyte! Og hvis noen lurte på hvorfor det står Telenor på mobilen min så er det fordi PepCall bruker Telenors nett;)


Vet dere hvor sinnsykt dyrt det er? Om du har Telenors Mobil M og har brukt opp dine 2 gigabyte (2000 mb) og går inn på sophieelise.blogg.no så koster det deg 20 kroner i data! Hahaha...kanskje jeg burde blitt sponset av Telenor og ikke PepCall om jeg fikk provisjon ;)

En annen ting er at du ikke får MMS inkludert heller. Det er jo gratis med PepCall.

Så da ringte jeg PepCall igjen. De fortalte at i Norge brukes det ca. 3 millioner hver dag på mobilreklame fra norske mobilselskaper, og alle sammen påstår akkurat det samme, nemlig at de er billigst. Men de har jo omtrent helt like abonnement med fastprispakker, det er bare logoen som er forskjellig. Så egentlig bare håper de at noen lar seg lure over, men regningen blir jo omtrent det samme. PepCall sier at i stedet for å bruke sinnsyke beløp på reklame har de heller laget noe folk faktisk har glede av og som er bedre, noe som jo er en ganske fornuftig filosofi.

Det er nettopp derfor jeg vil jobbe med PepCall, som faktisk har en modell som gjør at regningen blir mindre. Fordi du betaler for det du trenger, uten å måtte huske på noe som helst. Men så fortalte PepCall noe annet funny! Det skjer nemlig noe artig hvis du bytter...

Hvis du bytter til PepCall kommer ditt gamle mobilselskap til å gi deg et helt sinnsykt tilbud for å beholde deg som kunde. Du får da en telefon fra en selger som ønsker å lokke deg tilbake og gir deg en superpris. De har jo tjent gode penger på deg lenge og det har de jo lyst til å fortsette med. Den gode nyheten er at PepCall uansett strekker seg langt for å sørge for at nettopp DU skal bli fornøyd og få lave regninger, så om du bytter og får et sånt tilbud kan du bare maile tips@pepcall.no så fikser de nok noe lurt:)

Jeg syntes du skal spre dette i vennegjengen din, er jo penger å spare for alle. Se innlegget mitt om PepCall HER eller bare gå inn på pepcall.no og bytt der. Det tar bare noen sekunder, så får du lavere mobilregninger. <3 

ER DET NOE GALT MED MEG?

Helt siden jeg var en liten jente, har det vært slik. Man skal ha mest mulig venner, leke mest mulig leker i friminuttet og være mest mulig sosial. Man skal dra på kino, ut å spise, feste, reise sammen til skolen, reise sammen generelt, shoppe sammen, gråte sammen, le sammen. Og alt det er fint, jeg liker å snakke med mennesker. Men jeg elsker virkelig mitt eget selskap også. 

Jeg elsker å sitte for meg selv å gjøre absolutt ingenting. Om jeg en dag har null planer og vet jeg bare kan surre hjemme på kvelden, så blir jeg så utrolig glad! Jeg kunne gjerne ha vært sosial, jeg kunne gjerne ha snakket med folk, men det er så utrolig godt å ikke være det. Og av den grunn føler jeg meg unormal, fordi jeg er fornøyd med å være alene. Sitte alene i stua. Kjøre trikk alene. Gå i butikker alene. Sitte på en benk i en park alene. Jeg kan til og med være på resturant alene, eller konsert. Og det synes enkelte folk er. . flaut?

Er jeg virkelig unormal?



 

det tok meg 4 år og 477749 kommentarer

Nå begynner det å bli et par uker siden jeg måtte ta valget. Sperre kommentarfeltet, eller slutte å blogge for alltid. Det høres kanskje ut som noe veldig lite, en bagatell, eller at jeg klager og ikke vet hva ekte mobbing er. Fordi det er jo tross alt bare et kommentarfelt.. Men tro meg, slik er det ikke.

Jeg har alltid sagt at stygge kommentarer ikke bryr meg, og det var fordi jeg oppriktig trodde det. De stygge kommentarene hadde jo vært en del av min hverdag i fire år, jeg var så vandt til det at jeg kjente ikke til en dag uten å få høre om alt som var feil på meg, både utseendemessig og personlighetsmessig. Før jeg skulle trykke publiser på et innlegg satt jeg alltid og leste igjennom teksten flere ganger. Hadde jeg skrevet noe som kunne støte noen? Ville noen mene dette var dumt? Hadde jeg skrivefeil? Har jeg skrevet noe som er selvmotsigende? Og slik kunne det fortsette i evigheten. Jeg visste at jeg ikke kunne gjøre alle fornøyde, men man prøver jo likevel. Og til slutt legger man alt over på seg selv. Jeg gikk rundt og følte meg på generell basis ikke god nok, hele jævla tiden. Og kommentarer om utseendet er aldri noe som har brydd meg mest, det er på det personlige det gjør vondt.

Jeg ELSKER derimot konstruktiv kritikk. Konstruktiv kritikk får du av noen som bryr seg om deg. De ønsker at du skal gjøre det bra, så de kommer med en konstruktiv pekepinn på hva som kan være bedre og hvorfor - gjerne også hva du allerede gjør bra. Slike har jeg absolutt ikke fått mange av i min tid som blogger. Konstruktiv kritikk er ikke "du har et jævlig stygt ansikt / du er en hore / hørte dette og dette skjedde / jeg vet hvor du bor og skal komme å voldta deg". De kommentarene der, var en del av min hverdag. Dere aner ikke hvor mange kommentarer som bare har blitt slettet eller ikke godkjent på grunn av for grov språkbruk. Om enhver dag var full av konstruktiv kritikk hadde jeg hoppet av glede.

Jeg føler vi som bloggere selv må ta et ansvar over mobberne. Vi MÅ faktisk ikke finne oss i det. Jeg har også et ansvar ovenfor meg selv, jeg har et ansvar ovenfor mine foreldre som blir triste av å lese kommentarfeltet mitt og jeg har et ansvar ovenfor menneskene i livet mitt som blir innkludert på bloggen. Jeg står jo med den egentlig makten her, og nå har jeg sperret kommentarfeltet muligens for alltid. Det tok meg 4 år og 477749 kommentarer. Men nå har jeg makten, endelig.

Det har vært så utrolig godt for meg å stenge kommentarfeltet, og om du er en av de som sliter med daglig anonym drittslenging - gjør det samme! Bare steng hele greia ned, de som vil fortelle deg noe fint / lurer på noe kan like gjerne gjøre det på fanpagen på facebook eller mail, så har vi heller en åpen og ærlig dialog der. Jeg har det så utrolig mye bedre nå.. Men jeg vet enda ikke hvor lang tid det kommer til å ta før jeg innkluderer mer av privatlivet mitt på bloggen, en eller annen gang kommer det jo. Kjærlighet har jeg jo trukket helt vekk fra både her og instagram fordi jeg føler at den delen av livet mitt er så mye bedre privat. Savner jeg å skrive om det? Ja, jeg gjør jo det, men jeg har vel bare fått en slags sperre. En sperre jeg setter opp for å nå beskytte det jeg bryr meg mest om. Når jeg blir litt vandt til at hverdagen min ikke lengre innkluderer masse fæle kommentarer, da.. Da kommer alt på plass igjen



 

hallo sommer, hallo global oppvarming

Da vi først fikk høre om global oppvarming var det flere på min ungdomsskole som jublet. "YES, varmere i nord!" og til og med de voksne var like naive. "Jaja skader jo ikke med litt varmere temperaturer hehe". Vi så kanskje for oss dette året rundt..

Dette er hva vi får. Sommer som ligner mer på vinter. Mer regn. Mer storm. Orkaner. Dette har ihvertfall vært min sommer så langt..



Og om vi peker nesa andre steder enn mot oss selv, er sommeren dette..



Disse lever nok ikke lengre i sitt naturlige element når barnebarna våre går på jorda. Kanskje i dyrehage, om noe.

Dere kan jo sjekke ut værmeldingen fra framtiden her.. 

 Men en liten pekepinn:

 

 



Å dusje sammen er kos, men å droppe kjøtt en gang nå og da skader heller ikke. Det er dumt at man får inn slik informasjon, så tenker man over det i 10 minutter, så glemmer man det igjen. ikke glem det denne gangen. God sommer!

la oss snakke om bad boys

Jeg har hørt, lest, blitt fortalt og ikke minst fortalt samme regla til meg selv tusen ganger - jenter liker badboys. Kanskje for å unnskylde sin egen dårlige dømmekraft opp igjennom, ikke vet jeg. Om noen la en tegnestift på stolen til læreren i tredje klasse, så var jeg der med bankende hjerte og svette hender før man rakk å si "drittunge". Gutten som sloss på fest, jeg sa "fy skam" til venninner men innerst inne tenkte jeg et og annet som ikke skal skrives igjen her - da blir vel denne bloggen merket for upassende innhold igjen. Og jeg er ganske sikker på at samtlige i jentegjengen tenkte det samme. Og her sitter vi, gang på gang med jentegjengen og klager på "hvorfor er alle gutter idioiter?" mens vi hulker og skriker. Gutter er ikke idioter. Vi er.

For de fleste av oss liker vel ikke egentlig bad-boys, gjør vi vel? Vi liker tanken på å kunne temme en av dem. Å få høre "åja, han var jo sånn og sånn før, men nå er han så snill mot deg" samtidig som du står og soler deg i glansen og tenker at du er jenta han forandret seg for. Du er ikke som alle de jentene han hadde sex med før deg som ble en one night stand. Du er ikke bruk-og-kast. Du er jenta som endret han. Jeg har sett så tydelig at jenter finner seg i mye mindre fra de typisk "snille" gutta enn de slemme gutta. Hvorfor er det sånn? Blir terskelen mye lavere om du tenker "ah, men han var jo så mye verre før?".

Hvilken gutt i denne verden går inn i et forhold med en jente i håp om å endre alt som finnes ved henne? Ikke vet jeg, men det høres jo helt forjævlig slitsomt ut spør du meg. Om du i bunn og grunn ikke vil ha en kjæreste som fester masse, som får oppmerksomhet fra jenter og som fra og som ikke er redd for en slosskamp, så burde du ikke bli sammen med en slik heller. Om en gutt mente du var en idiot som festet med jentene dine, om han mente du var jævlig som får oppmerksomhet eller hva det nå måtte være, så hade du sikkert tenkt "hvorfor i alle dager ble han sammen med meg da?". Ja, hvorfor i all verden?

Det er ingenting galt i å genuint ville ha en gutt som ikke er helt "rett". Jeg er heller ikke akkurat svigermors drøm, og jeg har vanskelig for å forstå hvorfor en gutt skulle ønske å bli sammen med meg for å "temme" meg. Jeg har aldri hørt en gutt snakke om en jente som løper på byen og knuller ned enhver mann hun finner at "hun vil jeg ha fordi jeg vil være gutten hun holdt seg til, og så skal jeg endre henne". Jenter sier ikke dette høyt, men mange mener det nok . Jeg tror ikke det er en bra måte å starte et forhold på. Man går inn i forhold og er klar over fra dag en at "om han bare ender denne tingen, og denne tingen, og denne og en million ting, da er jeg fornøyd". Men nei, da bør du heller bare snu deg om å bli sammen med en helt annen gutt istedenfor, tenker jeg. Eller kanskje være alene, som nok ikke er så ille det heller.

Man kan så klart ikke kontrollere hvem man liker og hvorfor man gjør det, men det virker som om flere jenter tror det er kult å like en farlig gutt. Alle sangene har jo tekster om det, liksom. Det er ikke kult å bli såret, og det er ikke kult å være sammen med noen som ikke behandler deg bra, eller som ikke kan ta imot deg om du faller. Uansett hvor mange quotes du finner som passer din situasjon, så er det ikke bra. Jeg er selv en person som er avhengig av å være litt "på kanten", desverre, og må ha en gutt jeg ikke klarer å plassere 100%. Men jeg vet det, og prøver heller ikke å endre noe på det, for da hadde jeg som jeg helt ærlig vet selv - kjedet meg ihjel. Men vi vet alle at det er så vanskelig å finne en bad boy som er en god mann, men de er virkelig de beste. Er de ikke?

Det finnes faktisk en gutt der ute som er helt perfekt for deg. En gutt, eller en mann, som er bra på pairet eller feil på papiret, så lenge DU vet hva du vil ha. Den lille tingen som irriterer deg nå, vil irritere deg enda mer mer om en måned og ikke minst om flere år. Så klart finnes det ingen som er perfekt og i alle forhold er det litt drakamp nå og da for å finne ut hvordan man skal balansere seg i forhold til den andre. Vi er alle ulike, og vi har ulike behov - men du kjøper ikke en stein om du egentlig vil ha en diamant fordi om du bare totalt endrer på alt blir den som du vil. Da går man heller rett på the real deal.



ps: dette innlegget kan man ikke kommentere, kun presse like på.

Tips til deg som skal studere i Oslo til høsten


Det er jo mange studenter som sliter med å finne et sted å bo til høsten. Det er også vanskelig å vite hvor man skal bo når flytter til et nytt sted. Oslo er jo ganske forskjellig, spesielt hvis man sammenligner bydelene. Noen venner av meg skal flytte og har nå en helt super leilighet for 3-4 studenter. Denne ligger bak slottet, rett ved handlegaten Bogstadveien. Man kan gå til Høyskolen på fem minutter og Markedshøyskolen på 10-15. Trikk går direkte til Universitetet og det går raskt med kollektivt til BI hvis man går der. 

Det som er supert med å bo her er at man bor i en stille sidegate samtidig som det er veldig kort vei t il uteliv, restauranter og alt som skjer. Har selv vært der mange ganger og elsker leiligheten! Den har tre soverom og en stor stue, men man kan bruke stuen som soverom om man ønsker å være fire. Det er fortsatt mye plass på kjøkkenet/spisestue felles.

Leiligheten er egentlig ikke ledig før første august men den kan tas over allerede 15. juli dersom du har lyst.

Ring/SMS Einar på tlf 980 00 077 om du er interessert <3

Leiligheten ligger også på Finn, men ring gjerne Einar (over) så får du avtalt visning raskere.









en tur på bunnpris og en tur på bunnen.

Jeg har hatt en fin dag på klessalg, faktisk fantastisk fin, men den skal jeg komme tilbake til imorgen.

Jeg har hatt en litt mindre kveld, og uten å gå i detaljer er det enkelte dager slik for meg at jeg ikke engang mestrer å gå til nærmeste bunnpris. Hvorfor? På grunn av netthat. Desverre. Nå høres det kanskje ikke så ille ut, men jeg har blitt så overbevist igjennom flere år at jeg "bare" er fin på bilder, er ekstremt fotogen, men er så stygg i virkeligheten at folk blir skuffet når de møter meg. Disse ordene har jeg fått høre, hver dag, både på bloggen og av folk som møter meg i flere år, og jeg tror på dem selv. Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, for ja - jeg er veldig fotogen. Men jeg redigerer ikke bildene mine, og jeg er jo samme person, lys og vinkler kan bety en hel del. Det høres sikkert så fjernt og rart ut at jeg skal ha lite lyst til å gå ut av mitt eget hjem på bakgrunn av et par slengbemerkninger, men dette er de eneste kommentarene som faktisk tar på meg. Fordi helt ærlig, så vet jeg ikke hvordan jeg ser ut i virkeligheten. Jeg vet at jeg ikke er dum, og jeg vet at jeg ikke har stygg kropp, og jeg vet at jeg er snill. Men jeg aner jo ikke hvordan jeg ser ut annet enn på bilder og på film. Jeg vet jo, fordi jeg er såpass smart, at jeg har det veldig bra. Jeg er ekstremt heldig med livet jeg har, og hvordan jeg ser ut, men også hvordan jeg er som person. Generelt sett. Bortsett fra at jeg nå ikke klarer å gå ut døra fordi jeg er redd for å møte noen som skal bli "skuffet" over hvordan jeg ser ut. Og jeg VET hvor teit det høres ut, og jeg vet hvor flaut det er å skrive det, og jeg vet at jeg er "voksen" og burde takle det bedre. Men når man hver dag i fire år har fått høre at man skuffer folk som møter en så blir man litt.. helvette heller. Jeg fungerer kun på internett, og ikke i det virkelige liv.

Det er ikke en enkel hendelse som har utløst dette. Det er vel heller bare noe som tar meg igjen, med jevne mellomrom. Jeg vet at dette sikkert er godt å lese for enkelte der ute. Og ja, da får dere ta denne lille gleden, som muligens er høydepunktet av deres liv. At jeg til tider har det kjipt, for bedre enn dette blir det nok ikke i de tragiske haterlivene deres. Gratulerer. Fordi man kan jo ikke være søt, ha god økonomi, være reflektert og snill samtidig som man har det bra. Gratulerer - jeg har dager hvor selv en tur på bunnpris er vanskelig.

Men hva skal man gjøre, da? Jeg elsker jo dette. Og det ødelegger meg litt noen ganger.

Tror ikke vi trenger noe bilde av meg her. Alle står fritt til å tolke hvordan jeg ser ut.

en fase eller en personlighet

Her om dagen fikk jeg følgende kommentar:

"Jeg har mye respekt for deg Sophie. Eneste jeg synes er dumt er at du er så utseendefiksert. Du har litt blindt syn på deg selv tror jeg. Du ser ikke selv og ser ikke at det hele blir overdrevent veldig. Du er liten og tynn, men har kjempe langt og stort hår. Jeg vet det kun er clips, men uansett blir det alt for mye. Jeg vet du vil se best mulig ut og dette syke samfunnet er grunnen til det. Du ser på tv og du ser på sosiale medier perfekte mennesker. Men om du ser på dem så ser du at de er stylet opp fra topp til tå, og dette gjøres av profesjonelle. Av stylister som vet hva de driver med, som kan sminke et ansikt i alle kunstners regler og får disse kjente menneskene til å se ut på deres beste. Men om du tar f.eks Kim K da. Hun har operert seg selv, det skal jeg love deg. Hun har gjort mye. Alt fra rompe- til neseoperasjoner. Meen hun innrømmer ingenting! Jeg synes det er bra at du inrømmer det. Du må også huske at å kopiere ofte blir dårligere. Liksom, du vil ha langt og fint hår som f.eks Megan Fox så du tror at ved å ha det størst mulig ser det best ut. Nei, det ser bare ekstra tungt ut og du ser mindre ut enn det du allerede er. Det ser ikke noe classy ut. Minner bare litt om en 15 år gammel jente uten spesiell peiling. Du er 20 år og personlig synes jeg du hadde sett bedre ut med litt voksnere stil. Kanskje også litt voksnere klesstil. 15 år gamle jenter må kanskje dra på bikbok og kjøpe seg en topp som 10 andre jenter på skolen alleredet har. Du har økonomi nok til å være litt mindre basic og heller ikke være "forever teen". I tillegg må du huske at vippeextension og kjempestore lepper kun er på mote nå. Det vil gå ut igjen. Tenk om 20-30 år så ser du tilbake og tenkte: "oi, den liplineren ser ut som en bart" eller "oi øyenvippene ser ut som fjær". Ting som er på mote går alltid bort. Det samme med tattoveringer. Om du velger å ta en tattovering av populære ting som f.eks noen fugler, en drømmefanger eller en infinitive 8-ring kan du fort se ut som en basic jente som hører på listepop og drar på starbucks kun for å legge ut bilder av det på insta. Husker for noen år tilbake var det populært med flammetattoo rundt armen. Det er harry det. Tenk, før synes mange det var kult nettopp fordi det var på mote. Slik blir det med de tattoveringene som er på mote nå også. Folk kommer bare til å angre. Derfor er det bra at du ikke har gjort noe med deg som vil være på deg foralltid. Øyenvippe trenden kommer til å gå over, og da er det bare å ta dem av eller la dem dette av."

 

 

Slike kommentarer får jeg veldig ofte. Først og fremst, så er det utrolig hyggelig at du har respekt for meg. Så, vil jeg gjerne svare på noe av det du skrev. Jeg har langt og mye hår, selv om jeg er liten og tynn, fordi jeg synes det er fint. Jeg vet jeg ser mindre ut. Jeg vet mange mener det er "for mye". Men tror du ikke jeg har fått høre en million ganger, fra lesere, fra familie, fra stylister etc at jeg burde ha kortere hår? Jeg sier nei, JEG vil ikke ha det, det er MITT hår og jeg trives best på denne måten. Burde det ikke å være ok da? Det er jo bare mitt hår!

Ellers nevner du kjendiser som blir stylet av proffer og at jeg ikke bør sammenligne meg. Jeg har aldri sett på noen andre og tenkt "slik vil jeg se ut". Merkelig at du nevner akkurat Kim Kardashian og Megan Fox, som også hele tiden dras fram som " de vakreste i verden"; til tross for deres utallige operasojner, BEGGE to. Men det er liksom ok...?

Jeg har ingen ønsker om å se "classy" ut til hverdags, hele tiden. Jeg vet at jeg kan, og i enkelte settinger toner jeg meg selv ned og går for en mer voksen look. Jeg vet hvilket hår jeg skal ha, hvilke klær og hvilken sminke jeg skal ha for å se slik ut. Men hver dag når jeg fikser meg,hver gang jeg kler på meg, så tar jeg et bevisst valg om hvordan jeg skal se ut. for jeg er bare 20 år! Jeg er enda ung, og jeg er har enda flere tiår på å se voksen ut. Jeg kan ikke kle meg slik jeg gjør nå, når jeg er 30. Men akkurat nå kan jeg - og da skal jeg damn right fortsette slik.

Angående lepper og vipper. Jeg er ikke sikker, men jeg tror alltid jeg kommer til å ville ha store lepper og vipper, for jeg synes det er fint. Veldig fint. Om det bare er en fase, så kan jeg fjerne begge deler etterhvert, vi får se. Jeg stresser ikke med det. Angående tatoveringer, så er jeg en veldig carefree person. Desverre..? For OM jeg angrer, ja, da angrer jeg. Synd for meg. Det er bare litt blekk på kroppen. Jeg dør ikke. Jeg har såpass med selvinnsikt og ikke minst ironi at den dagen jeg eventuelt angrer på en tatovering og er 50 år, så kommer det til å være litt komisk. Faktisk gleder jeg meg nesten til å være gammel og tenke på hvor dum jeg var som tok tatoveringer spontant. For hvorfor er det en så big deal? Samme gjelder min nåværende sminke. Jeg ser tilbake på meg som 12, 14 og 16 år gammel og tenker "hvordan KUNNE jeg sminke meg slik / gå kledd i de der?". Men det er en naturlig del av livet, man kommer alltid til å tenke sånn - tror jeg, da. Og jeg dør ikke av den grunn. Så om jeg om 10 år kan få meg en god latter fordi øyevippene mine ser ut som fjær (jeg synes de er superfine nå), så er jo det bare... koselig? Haha.

Jeg tror alle bare trenger å slappe av. Jeg elsker, når det kommer til meg selv, store lepper, sminke, hår, pupper, vipper, tatoveringer, "fjortisklær" og hele den pakken, men jeg er bare 20 år og det kan endre seg. Poenget er, at NÅR det endrer seg, så skal det være for min del. Fordi jeg ønsker det, og fordi jeg vil gjøre en endring. Ikke fordi "omg, kanskje jeg synes noe annet er fint om 10 år". For å være helt ærlig.. den "hipster" stilen, de som slavisk følger motebildet osv.. det synes ikke jeg er noe pent. Jeg mener det reflekterer et menneske totalt blottet for personlighet, som bare kjøper alt som "er rett akkurat nå". Jeg synes det er sååå rart når folk bare "denne fargen er veldig rett for sesongen". Hva da rett for sesongen??? Slike ting vil aldri gi mening for meg - likt som min lipliner som ligner på en bart kanskje ikke gir mening for deg. Men alle mennesker er ulike, og det er viktig å tenke på det. Vi er ikke "rett for sesongen" og vi er ikke "feil sminket i følge boka", for alle har ulik smak. Og så lenge man er glad? Vel, da er det jo helt topp!

Nå reiser jeg hjem til oslo!

spons meg her og der

Nok en gang blusser det opp i media om bloggere og såkalt skjult reklame. Jeg er like oppgitt som vanlig, for når skal folk forstå at vi faktisk kan passe på vår egen jobb? Og da mener jeg, passe på den så godt det lar seg gjøre, for rettningslinjene for oss bloggere er ekstremt uklare og endrer seg hele tiden. Det som også plager meg noe enormt er at vi bloggere har en MYE strengere regelsetting enn f.eks aviser og motemagasiner. Tror dere virkelig helt ærlig omtalene du ser i et magasin ikke er kjøpt og betalt? For jo, de aller fleste er det. Gratis klær i en fashin spread for synlighet. Burde ikke det merkes "spons" da? For det er jo slik det er for oss? Ikke vet jeg, men dette gjør meg forbanna.

Og hva med idretsstjerner? Skal fotballspillere med en logo på drakten begynne å ha "spons" ved siden av? For det ER det samme! Eller er det jeg som er en idiot, og ikke ser forskjellen? Og hva med på tv, når det kommer opp en liten P i starten av programmet (produktplassering), hvorfor er det "godt nok"? Da kan jo bare jeg ha en liten "P" øverst i bloggen min for produktplassering, så forstår man at litt av bloggen er det, men ikke hva. For helt ærlig, når det kommer opp en "P" i starten av paradise hotell, så er det jo umulig for seeren å vite hva som faktisk er reklame, uten at noen bryr seg. Og jeg bryr meg ikke, jeg heller. Jeg driter jo i om de har fått betakaroten gratis, eller tannbleking. Og jeg tror helt ærlig også forbrukerne driter i det generelt, eller har jeg feil..?

Så, for siste gang. Annonse = betalt innlegg. Ikke kjøpte meninger, for en annonsør kan aldri skrive hva man skal mene. Spons = mottat noe gratis. Når jeg har en reklame på instagram markerer jeg det som #ad, noe som tydeligvis ikke er godt nok men det har jeg ikke fått beskjed om. Man får beskjed om det via MEDIA? Merkelige saker..

 Nå ble stemningen litt dratt her, så jeg bare kjører på med et SMIL!




EN SNAPCHAT ADVARSEL 

Jeg er vel neppe den eneste som har vært stor fan av snapchat? Vel, for et par måneder siden ble denne lille gleden og måten å kommunisere på gjort om til et lite helvette for min del. Jeg håper ingen får oppleve dette, som er den verste form av identitetstyveri jeg så langt har vært nær, fordi det utnytter andre med bruk av mitt navn.

For et par måneder siden var jeg på besøk hos en venninne, og utover kvelden spurte hun meg "forresten, hva trengte du passordet til min apple id for?". Jeg skjønte ingenting, og svarte med at jeg ikke har spurt henne om det, og hva hun tenker på. Hun sa "jo, på snap tidligere idag. Jeg sendte deg jo passordet der? Du sendte til og med bilde av beina dine". Jeg skjønte med en gang at her var noe veldig feil, noen har altså kommet seg inn på min private snapchat og skriver til vennene mine - og i tillegg bruker bilder av meg, som finnes rundt om kring på nettet. Vennene mine har jo trodd dette er meg, og jeg ante på det tidspunktet ikke hvor mange som hadde blitt lurt av "meg". Men det viste seg etterhvert at et titall av venner har gitt ut instagram passord, apple id, mailpassord og sendt lettkledde bilder av seg selv til noe de tror er meg.

For eksempel pleier "jeg" å sende ut snaps til venninner og spørre "få bilde av sommerkroppen 2015!". Dette er jo noe jeg aldri kunne ha gjort, men om mine nærmeste venninner fikk en slik snap reagerte de ikke så veldig på det, sa heller ikke ifra til meg, og sendte bilder til denne personen. Det er så jævlig ekkelt!

Jeg er så flau, og har prøvd å komme meg inn på snappen min, som ikke går. Jeg har prøvd å kontakte snapchat, men fikk kun svar en gang hvor de ikke trodde på at jeg er den rette eieren av kontoen. Den er ikke lengre koblet til min mail, så jeg føler meg helt lost..

Grunnen til at jeg skriver dette idag, er fordi en bekjent av meg idag, som ikke har fått med seg dette skrev til meg og nesten håpte på at jeg var den som hadde kontroll over min snap - fordi hun hadde fått et lettkledd bilde av meg (tatt fra nettet) og sendt et bilde tilbake av seg selv. Som da ikke havner hos meg, men hos en random gutt som jeg "håper" bare bruker disse bildene for seg selv, og ikke legger de ut over alt. Jeg vet at det er en gutt, jeg vet at han er fra nord-norge, og jeg vet at han er en idiot. Jeg håper jeg finner ut hvem det er. Jeg skal ikke bare anmelde han, men klistre ansiktet hans over hele bloggen min.

Som vanlig hjelper ikke team snapchat, politiet henlegger saker som dette, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. For om ikke alle mine snapchat venner får med seg dette, er det jo bare et spørsmål om tid før personen kan få tak i flere apple id, se deres private bilder på icloud etc etc. HJELP????


er jeg kvinnelig nok nå?

Da jeg vokste opp, var jeg alltid "hun tynne, hun lille og hun som så ut som en gutt". Da jeg gikk på barne og undomsskolen ble jeg plaget noe voldsomt for dette, og i mine yngre år kunne jeg se langt etter noen som helst slags kjæreste fordi jeg var ikke en av de kule som fikk store pupper og rumpe først. Vel, lang historie veldig kort, slik er det ikke nå lengre og puppene har jeg som sagt operert større (ikke for noen mann sin del, i tilfelle de kommentarene skulle komme) og rumpa mi har liksom kommet pǻ plass etterhvert. Men jeg er enda slank, og har for eksempel null hofter.

Jeg har gått opp en del kilo det siste året, dette ser jeg ikke på som noe stress - faktisk er det helt ok, jeg liker å være tynn og jeg synes ærlig det er fint, men jeg liker desverre nugatti mye bedre og er ikke villig til å velge bort søtsaker i livet for å ha en viss fasong. Det er sikkert lett for meg å si som alltid har vært en xs, så derfor skal jeg heller ikke gi dere en hel tale om hvor viktig det er å være fornøyd for jeg har hatt en lett vei å gå der. Men, det er likevel et par ting jeg vil få fram.

Etter at jeg har lagt på meg og fått mer av disse formene, har jeg fått kommentarer som "åh, så mye finere du er nå, nå er du kvinnelig, nå som du har litt ekstra på kroppen". Ja, der satt du akkurat lista for flere usikre 13åringer som sitter og føler seg som en liten gutt, akkurat der jeg var. Ikke kvinnelig. Som om litt ekstra på hoftene eller puppene skal definere hvor feminin du er. Newsflash, jeg ble ikke mer feminin etter at jeg fikk større pupper. Jeg snakker enda som en sjømann, jeg spiser med albuene på bordet og jeg sitter som en mann. Likevel er jeg KVINNELIG. Det er ikke formene på kroppen din som avgjør hvor verdig du er å bli sett på som en "ekte kvinne", det er heller ikke hvordan du oppfører deg. Det er hvordan du føler deg, og jeg gikk rundt å følte meg mindre verdt enn de andre jentene fordi jeg var senere utviklet. Fordi jeg ikke var "kvinnelig" nok. Herregud, det er jo så latterlig, og det er ingenting man kan gjøre med det - derfor er det så vondt. Så slutt med slike kommentarer, jeg kan gå opp eller ned 10 kg og jeg er uansett en kvinne. Det avgjør heller ikke mandommen din utifra hvor mye muskler du har heller hvor høy du er. Det er så teit at vi skal sette disse stereotypiene som "guttejente" eller "metro-sexual" bare fordi man ikke følger en type mal på hvordan man skal se ut. Om Bruce Jenner ( nå caitlyn ) kan være kvinne, noe hun nå absolutt her, så må man vel få bli sett på med samme øyne fra sine medmennesker og slippe slike slengbemerkninger bare fordi man har lav BMI. Eller?

Jeg får daglig mailer fra jenter i alle aldre som sliter med hvordan kroppene deres ser ut. Enten er de for tynn, for tykk, for "normal", har strekkmerker, har for liten eller for stor rumpe.. Listen er lang, og det har lært meg at du misunner alltid noe andre har, og noen misunnner alltid det du har. Da jeg var ynger  skulle jeg ha drept for å ha vært litt større, hatt mer fett på kroppen og mer former. Nå er det bortkastet energi for meg, og den eneste kondisjonstreningen jeg får er på veien mot kjøleskapet for det å spise hva jeg vil gjør MEG lykkelig. Da føler JEG meg bra i min egen kropp, mens enkelte liker å trene og da er det bra for dem. Alle har sine egne kamper, så jeg vil gjerne gi en shoutout til alle jenter der ute som hater kroppene sine men som prøver virkelig, virkelig hardt å finne skjønnet og styrke i seg selv. Fordi det er vanskelig, det krever masse tid og er mentalt utmattende. Jeg er stolt av dere :-)

DO IT LIKE A BROTHA... osv osv.


hilsen tidligere bipolar

I mitt liv, så har jeg ikke vært særlig flink med forhold. Jeg klarer alltid å finne feil. Noen ganger i andre, men for det meste i meg selv. Jeg ser for meg slutten allerede fra starten, jeg frykter den og ønsker den ikke, men jeg ser den likevel for meg. Bare sånn at jeg ikke skal bli skuffa, liksom. Jeg ser for meg slutten, og så skaper jeg grunnen på egenhånd, ødelegger, og lar meg selv stå igjen alene.

Jeg tror at jeg tidligere har pushet gutten mot et visst punkt fordi jeg ikke vil ha feil. Jeg ser så hardt for meg at han skal såre meg, så derfor legger jeg nesten opp til å bli såret, bare fordi jeg vil ha rett. Anklager han for ting han ikke har gjort, straffer han for ting som enda ikke har skjedd og ødelegger livet mitt fordi jeg alltid har trodd på at jeg er verdig kjærlighet.

" Han synes nok hun er mye finere enn meg. Han er nok bare med meg av kjedsomhet. Han snakker nok mer med andre enn meg. Han bryr seg ikke om hva jeg gjør. Jeg kan ikke sende melding, da er jeg irriterende. Han ser nok ikke en framtid med meg, for hvorfor skulle han det. Ikke vits å håpe på noe stort, det skjer jo ikke uansett". Noen som har hatt slike tanker? Vel, da har du virkelig sabort for deg selv.

Jeg har hørt et ordtak flere ganger - ingen vil elske deg, med mindre du elsker deg selv. Det er feil. Jeg tror noen kan forgude deg, elske deg over alt på jord og være villig til å stå ved din side uansett hvor mye du hater deg selv. Men da gjør du det veldig vanskelig for den som faktisk elsker deg. Men jeg vet hvordan du har det. Alt du vil er jo å bli elsket, alt du vil er å være trygg. Hvorfor kan du ikke bare slippe han inn? Hvorfor kan du ikke bare gi alt, våge og satse?  Det er stemmen i hodet ditt. Din verste fiende som har stoppet deg så mange ganger, som spør deg det vanskeligste spørsmålet av dem alle. Hva om? Ja, hva OM det tar slutt en dag? Du orker ikke kjempe imot en gang. Livet er ikke helt din greie, det funker jo aldri for deg. Alle er ute etter å ta deg, karma hater deg og å faktisk ha en lykkelig slutt står ikke skrevet i din bok. Du orker ikke gjøre en endring i livet ditt, for du har allerede skrevet hver side, for hvert eneste år uansett. Det kommer til å være jævlig. Du kommer jo bare til å bli såret uansett.. Eller?

Jeg har noe å fortelle deg, som du sikkert vet fra før av. Om du er like destruktiv i tankegangen som jeg har vært, ja - da er nok disse ordene på repeat i hodet ditt.  Forhold kan ta slutt. Det kommer til å være så ubeskrivelig tungt om det skjer, og det kommer til å sette sine spor i deg. Men det kan også ende i en evighet sammen, og uansett hva, så har du skapt fantastiske minner. Uansett hvor dere ender opp, vil det være en fantastisk reise og en berg-og-dal-bane av sterke følelser, om du bare tør. Og da kjære deg, kommer det til å være verdt det uansett hva.

Du kan ikke styre hva som skjer, og du kan ikke styre andre mennesker, men din egen lykke.. Den kan du faktisk gjøre jævlig mye med. Jeg gikk rundt å trodde jeg ville dø, når jeg egentlig bare ville bli reddet, og da er fokuset helt jævlig feil. Ingen kan redde deg ut fra dine egne tanker, bortsett fra deg selv. Hilsen tidligere bipolar.




Ps: Ja, jeg vet at bipolar er en kronisk lidelse som ikke "skal" gå over. Men jeg fikk denne diagnosen av psykiater, og har fått hjelp for det, og har over så lang tid ikke følt meg bipolar at min nåværende psykolog sier at jeg ikke burde omtales som bipolar lengre. Det føler jeg ikke selv heller lengre, så om jeg er bipolar uten symptomer ønsker jeg heller ikke å kategoriseres under det. Psykiske lidelser skal man ikke ta lett på, og det gjør jeg ikke heller.

perfekt kjærlighet

Jeg har fått et veldig godt råd hos mine foreldre når det kommer til kjærlighet. I et forhold så må man velge sine kamper - man kan enkelt og greit ikke gå rundt å være sur for alt. Du kan ikke bitche for at partneren din ikke har ryddet, ikke kommer hjem i tide, ikke sier de rette tingene og kanskje ikke prioriterer helt likt som deg. Om du likevel ønsker å være med dette mennesket, så må man faktisk svelge en hel haug av kameler underveis og bestemme seg for hva som er verdt det og ikke. Det er sikkert tusen ting jeg ikke er helt 100% fornøyd med når det kommer til Robin, og samme veien tilbake. Man må faktisk bare holde kjeft noen ganger, og tenke "vet du hva? kanskje det ikke er så nøye at han glemte oppvasken idag / kom hjem for sent / ikke sa at jeg var fin på håret", og han finner seg i at jeg er en psyko gal kjerring med hormoner like ustabil som internettsignalet vårt på bygda i Harstad. Det er ingen fra utsiden som kan si noe om dynamikken i noen andre sitt forhold, hvordan noe fungerer dem imellom og hvilke enigheter de har. Som offentlig person (wow, så kleint) må jeg daglig ta stilling til folk som skal mene hva som er rett for meg - uten å i det hele tatt ha møtt meg. I et forhold er det viktig at du er ok, ikke at alle andre skal mene at noe er ok. Forstår dere?

Det er så utrolig lett å fokusere på det negative i en stressende hverdag, og man tar ofte negativ energi ut på den man elsker - spessielt om man er trygg på en person. Det er også mye lettere å skrive et innlegg om ting som er dritt, haha.. Så, her kommer et innlegg med et par enkle små punkter som jeg elsker ved Robin, og som gjør alle hans små skavanker verdt det.

♥ Om jeg vil sove før han er trøtt, legger han seg alltid med meg - uansett hva. Enten sovner han selv, eller så holder han rundt meg til jeg sovner og så går han ut. Dette er faktisk veldig romantisk synes jeg, vi har jo vært samboere i 10 måneder, men jeg legger meg likevel aldri uten han.
♥ Han tar seg tid til å høre meg fortelle i en evighet om alt det rare jeg har drømt natten før. Hver eeeeeneste morgen, haha.. Det er jo sikkert latterlig kjedelig å høre på, men han gjør det og er like interessert hver gang. Og han trøster meg om jeg har mareritt.
♥ Han får meg alltid glad, når jeg trodde jeg aldri kom til å smile igjen. Jepp, disse dagene kommer for alle, men han finner seg i mine utbrudd, og klarer å forstå hva jeg trenger i enhver situasjon.
♥ Han kysser meg heeeeele tiden, jeg får sikkert 1000 kyss om dagen! Det er viktig å kysse, hehe.
♥ Han rydder, vasker alt (til og med mine klær), henter pakkene mine på posten og er minst like engasjert som meg når jeg får nye klær, haha.
♥ Han går på butikken for meg, alltid. Uansett om jeg skal ha en superliten ting, som en kjærlighet på pinne. Uansett hvor ubetydelig eller hvor lite, uansett om det er storm ute, han spretter opp fra sofaen med en gang jeg nevner at jeg har lyst på noe. Og han er glad for å gjøre det.
♥ Han ser på frustrerte fruer med meg selv om han ikke liker serien selv, kun fordi det er min favoritt.
♥ Han lar meg snakke om mine problemer, og han avbryter ikke, han bare hører på. Han dømmer meg ikke for noe jeg har gjort før, noe jeg har gjort nå, eller nedlatende tanker jeg har om meg selv. Han prøver bare å hjelpe istedenfor å bli irritert eller skyve meg bort.
♥ Han har adopert deler av min nord-norske dialekt i sin svensk, noe som er så utrolig sært / rart / søtt. "Ska jag va ILAMMI dig", haha.

Poenget var, folkens! Om det ikke sårer deg, om det ikke plager deg imorgen, om du om et par dager likevel ville ha glemt hva dere kranglet om - la det gå. Gjør noe med det selv, tenk over "ville jeg ha blitt sur på en venninne over dette?" for eksmepel. Man har veldig lett for å angripe kjæresten sin og sette dem i vanskelige situasjoner, med svært så liten grunn. Perfekt kjærlighet er ikke å ha en partner med null feil, men å klare å se forbi de feilene - for om gresset er grønnere på den andre siden, har du glemt å vanne ditt eget.

 

huden min før / etter

Nå føler jeg det er på tide med en oppdatering på hvordan det går med huden min. De første bildene har jeg lagt ut før, og de ble tatt for nå rundt tre måneder siden. Det er veldig rart å se disse bildene for jeg kan knapt huske at det har vært så ille, men jeg ser det f.eks veldig tydelig i litt eldre episoder av bloggerne.. Begge bildene er tatt uten sminke men med litt gammel selvbruning i ansiktet. På de øverste bildene hadde jeg ikke vippeextensions, som jeg har på de nedre bildene, i tilfelle noe skulle kategorisere meg som en løgner og at jeg har på sminke. Det er huden vi skal tenke på her. Ingen av bildene er redigerte, annet enn at jeg har tatt på ekstra skygger slik at man skal se urenhetene enda klarere.

Nå, etter tre måeder på Isotretinoin!Alt som gjenstår for en perfekt hud et par arr, som dere også kan se litt på bildene under. De synes kun når jeg er uten sminke, slik som her, og er enkle å sminke over. Jeg har enda to måneder igjen av kuren, og kunne ikke ha vært mer fornøyd så langt! Det var utrolig mye ubehag i starten, men det har vært så verdt det og jeg er så glad for at jeg startet på disse pillene. Det har gjort så mye med selvfølelsen min! Nei, kviser er ikke verdens undergang, men for meg var det vondt, jeg følte meg konstant ukomfortabel i mitt eget skinn og uansett hvor mye jeg prøvde å fikse meg, ble jeg aldri fornøyd. Nå er jeg så glad, og tar meg i ansiktet nesten hele tiden fordi det er så vanskelig å tro at dette er sant. Jeg slet med ureheter i flere år, og endelig slipper jeg å tenke på det. 

Jeg gruer meg nesten litt til å avslutte kuren, fordi jeg har blitt nesten avhengig av å vite at jeg tar noe hver dag som holder huden min fin, og for hver dag blir det bare bedre. Men, i følge legen min skal jeg være kvitt dette for godt, og om ikke, så kan jeg kjøre på med enda en kur, noe jeg håper jeg slipper så klart. Dette er det eneste som virkelig har funket for meg, det er ikke reklame men en ærlig erfaring fra min side. Jeg skal ikke rådføre noen til å gå på samme kur, dette er opp til deg og din hudlege og det er viktig å huske at alle mennesker takker medikamenter ulikt.

Jeg har skrevet et mer utfyllende innlegg om det her.

Noen andre som har erfaringer med disse pillene? Jeg tenker det kan være nyttig for andre lesere å høre ulike erfaringer♥

Blir jeg en god mamma?

I morges da jeg våknet var den første tanken min "herregud, hvor er barnet mitt!?" men så kom jeg på at jeg har jo ikke noe barn, haha. Jeg hadde nemlig den aller mest virkelige drømmen jeg har hatt, hvor jeg ble gravid, holdt hele greia hemmelig for bloggen og offentligheten, helt til jeg plutselig fikk et barn. Et barn som jeg ikke klarte å føle kjærlighet til, men etterhvert fikk jeg et utrolig sterkt morsinnstinkt og ville være med barnet hele tiden. Holde det, lukte på det (haha), passe på det og vise det fram. Verdens søteste lille barn, som Robin ikke ville ha noe med å gjøre. Jeg kan enda føle desperasjonen jeg følte i drømmen, og hvor sterke følelsene for mitt eget barn idag. Men også angsten jeg hadde av "shit, nå har jeg faktisk et barn, det er ingen vei tilbake!". Så, i hele dag har jeg følt at jeg har et barn, til og med nå føler jeg at noe mangler og idag når jeg satt ute og spiste tenkte jeg "men shit hvem passer på ungen?". Er det mulig at man skal kunne bli så crazy av en drøm..

Men, selv om jeg føler på disse følelsene av at jeg virkelig ønsker et barn (disse følelsene kom riktignok i morges og er ikke en normal greie) så klarer jeg å være realistisk, for jeg vil ikke ha et barn av rett grunn. For meg er ikke barn noe man bare får, man skal ikke få et barn fordi babyer er søte og koselige. Man skal få et barn fordi man ha så mye kjærlighet i seg, som man har lyst til å videreføre og gi til et annet menneske. Ikke fordi det er "på tide i følge samfunnet" eller fordi det hadde vært en greie å skrive på bloggen som jeg føler noen gjør..?Jeg skal ikke få et barn å tenke på alt jeg burde ha gjort før jeg fikk det, for et barn er ALLTID der. Når du skal på do, når du skal på butikken, når du er lei deg.. Uansett, så er barnet der. Jeg er alt for egoistisk nå, og vil nok ikke få et barn før jeg er i siste del av 20-årene på det tidligste. Om jeg hadde fått barn akkurat nå ville jeg ha vært en god mor, fordi jeg er et godt menneske, men jeg ville ikke ha vært den beste jeg kunne ha vært..Jeg ser så mange som ser helt utslitte ut, og nesten avskyr barnet sitt. Og slik vil ikke jeg være! Det barnet skal være alt jeg ønsker meg i verden og min viktigste del av livet. Akkurat nå er den viktiste i mitt liv meg selv.

Edit: rett etter at jeg hadde skrevet dette innlegget fikk jeg melding hos mamma som tydeligvis også hadde drømt at jeg fikk et barn inatt. Syk tilfeldighet!

Lille Sophie. Jeg var tydeligvis verdens snilleste baby, men det sier vel alle mødre om barna sine. Så, hva tror dere, om jeg fikk et barn IDAG - ville jeg ha vært en god mor? Og ville dere enda ha fulgt bloggen min om jeg fikk et barn?









 


Takk for alle deres tips angående Platanias forresten! Vi gleder oss enormt mye nå, og håper på å møte noen av dere der :-) 

hey du blogghore

Hva jobber du med?

Nei, jeg skriver om livet mitt, jeg...

Men DET er jo ikke en jobb, lol.

Det er noe jeg vil si, på vegne av alle som er i mitt yrke. For ja, å ha en stor blogg er nå et yrke. Ikke en jobb du kan søke deg til, men man må jobbe jævlig hardt og intenst for å komme dit de stabile toppbloggerne er. Det er vel på vegne av oss jeg har lyst til å snakke litt nå..

Tenk deg at du er syk en dag, har kjærlighetssorg eller rett og slett føler deg helt grusom. Men, du må oppdatere. Ta bilde av deg selv. Vise verden, og helst være positiv. Det er en jobb! Og jeg har hørt flere si "du vet ingenting om å jobbe, tenk de som jobber på rema 1000". Ja, jeg kan tenke meg at det er en veldig slitsom jobb, og jeg har full respekt for det, men det er noe dere med en 9-16 jobb har som ikke jeg har. Da jobber man fra et klokkeslett til et annet, og så har man fri. Det har aldri jeg. Jeg kan ikke gå i byen uten å bli stirret ned, ta bilder, gi klemmer. . Ja, det er jo hyggelig, men man er alltid på vakt. Alltid på jobb. Alltid kamera, alltid noen som vil noe, tusen folk som snakker i øret på deg. I tillegg må man alltid prestere, for om folk plutselig mener at du er kjedelig, feit, stygg, litt falsk - ja, da kan de slutte å lese, og du mister alt. Og blir man hengt ut om man jobber på rema? Blir man slått ned på byen på grunn av jobben sin? Lugget i håret og kastet ting på når man er på konsert, fordi man har en spesiell jobb? Eller, får man drapstrusler, og har ikke muligheten til å føle at man kan ta seg en dag fri? Såfall, om det nå er slik, så fortjener dere mye bedre betalt. 

Det er så viktig å huske på at ALLE mennesker sliter, og alle har smerte i livet sitt. Alle har forelskelse, død, desperasjon og fortvilelse. Alle har håp, drømmer og nederlag. Enten du driver blogg eller ei, så føler alle på presset ved å prestere. Jeg gjør, du gjør, vi alle gjør. Vi skal alle dø. Så la oss være snille mot hverandre.

Ikke missforstå meg for jeg har en enorm respekt for alle som er ute i arbeidslivet - virkelig. Uansett hva du gjør, om du jobber i butikk, om du jobber med eldre mennesker, som lærer, som håndballtrener, er selger, på oljeplattform eller er politiker. Å jobbe er BRA, og det er slitsomt. Å studere vet jeg også virkelig tærer på en, når man går i eksamensperioden og føler seg som en zombie. Jeg har venninner som virkelig sliter, føler seg misslykkede og gråter hver dag fordi de snart ska ha eksamen, og det er så mye respekt at de likevel står på og kjemper for det de ønsker. Vi har så mange flinke i dette landet som fortjener en applaus, og jeg passer på å rose de rundt meg så mye jeg kan. For å ikke snakke om de som går rundt og ikke aner hva de vil, men likevel kjemper hver dag med en jobb de ikke liker. Eller de som er syke, og kun vil jobbe, men ikke har mulighet. Respekt, respekt respekt.

Men, da vl jeg også ha en viss respekt for det jeg gjør, og ikke få rare spørsmål som "hva jobber du med egentlig"?. Jeg har et eget AS, jeg jobber med mail, jeg har ulike samarbeidspartnere, jeg har kontrakt med tv2 og jeg lager musikk. Det gjør jeg, og det er ikke en jobb som er mer verdt enn noen andre sin. Jeg synes ikke jeg skal klage over hvordan jeg har det, og å svare på noen mailer er ikke så forbanna vanskelig - det er mye mer respekt over politimenn, jordmødre, sykepleiere o.l for å nevne noen få. Men, det er en jobb jeg også har. En hobby som ble en jobb ja, men likevel en jobb. Det er så rart å få spørsmål som at jeg ikke skammes for å ikke ha oppnådd noe i livet. Men, om man har oppnådd noe stort er jo opp til hver enkelt å bedømme! Jeg er bare 20 år, og om du mener å "oppnå" noe er mann og barn, et hus eller hva det nå måtte være, så kommer vel det også etterhvert. Hva skal jeg jobbe som i framtiden? Vet ikke, jeg. Kanskje bak kamera, kanskje på kamera, noe med tv ønsker jeg meg i det minste. Det kommer etterhvert. Så kan jeg slippe å få spørsmål om hva jeg skal studere - når de som sitter på markedshøyskolen og BI faktisk får spørsmål om MEG på eksamen, haha. Det er ganske sinnsykt! Men anywho, respekt til alle som jobber for noe de tror på, og jeg elsker dette så mye at jeg finner meg i kommentarer som kanskje kommer min vei. For vet du? Jeg kan tenke når jeg er gammel, at jeg gjorde det. Jeg turte, og jeg tør. Jeg har fått oppleve å være et forbilde, og akkurat DET synes jeg er å oppnå noe.

Da er det liksom litt whatever med de jentene som himler med øynene når jeg kommer inn på fest. Det blir litt care med de som setter sangen min på når vi er ute, kun for å gjøre meg klein og så sier de "wops feil sang den her var jævlig dårlig". Da stiller jeg meg opp og sier "åh, for en FANTASTISK bra sang!" og danser med vennene mine, jeg lover man kan føle skammen deres da. De som roper "jævla blogghore" når jeg går på karl johan. Heller en blogghore enn bitter, sier jeg bare. La oss nå bare løfte hverandre opp, og la oss vise hverandre respekt. Smil når andre gjør det bra, og bli heller inspirert, samme hva det mennesket gjør. Du kommer deg ikke ut av pikerommet ved å trekke andre ned.

Dette bildet skal henge på veggen min når jeg er 80. Grandma was a bad ass, skal jeg si da. Foto: @sommerseth

#girlpower

Jeg har så mye tanker om dette teamet, at jeg vil skrive en bok. Hvordan utseendet blir koblet opp mot IQ.  Hvordan obsession ved å framstille seg selv på en viss måte ser ut til å bli den nye folkesykdommen i vårt land. Den nye psykosen, å være besatt av å framstille alt perfekt. Fordi jeg er, og har vært fanget i det så utrolig lenge. Dere aner ikke hvor mye planlegging, timer, tårer og gleder som har kommet ført av en ting - utseende. Jeg tror det hadde vært spennende for andre å lese. Kanskje det blir en bok, kanskje ikke. Enn så lenge har jeg jo bloggen. 

Jeg skal ikke lyve, jeg er mye mer tilfreds med utseendet mitt nå enn jeg har vært på en lang tid. Så denne trangen til at noe skal være nytt, denne planleggingen og det maniske stresset kommer ikke av at jeg ikke er glad for hvordan jeg ser ut nå. Fordi, jeg er glad. Jeg kan se meg selv i speilet og tenke at jeg ser fin ut. Jeg blir ofte fornøyd med bilder. Jeg begynner ikke lengre å gråte når jeg ser en film av meg selv - noe jeg gjorde støtt og stadig tidligere. Så at jeg tenker som jeg gjør, kommer ikke av at jeg aldri blir fornøyd. Men, andre leser vogue og kopierer trender.  Men jeg kan nok navnet på de fleste klinikkene for plastisk kirurgi i norge og i utlandet på rams, og jeg har en grei oversikt over forskjellene på restylane, stylage og botox - og så skifter jeg over og leser siste nyhetsbrev fra dyrebeskyttelsen Norge og oppdaterer nettsidene til regnskogfondet og WWF. 

Jeg får ett kick når jeg har noe nytt med meg selv. Om så det er en tatovering, litt mer volum i overleppa, striper i håret, pannelugg, dypere brunfarge, større pupper, en diamant på tanna eller nye negler. Uansett hva, så lenge det er nytt. Altså det kan være noe så lite som at jeg har en ny parfyme, så er jeg glad.  Jeg har psykoanalysert meg selv flere ganger og kommet fram til at det må være at jeg var sent utviklet og var sååå langt ifra den guttene ville ha hele oppveksten. Det er rart å oppleve at man blir mer populær med en gang puppene vokser noen størrelser. Sykt, men sant! Vet ikke hvem det sier mest om, meg eller menneskene rundt? Kanskje begge, jeg vet ikke. 

Jeg får ofte høre at jeg ser helt lik ut som "alle andre" etter at jeg fikk silikon. Det synes ikke jeg. Vil dere vite hvem jeg synes ser helt like ut? Motebloggere. Trendslavene. De som er bleke, har oversized frakk og en hatt på hodet fordi det er "fashion". De som tror de skiller seg så mye ut. Bilder i sort hvitt på instagram. Vin i glasset. Sushi. Strebere. Og jeg har ikke noe imot det, på ingen måte. Jeg kan beundre. Tenke "skulle ønske jeg var så flink til å sette sammen plagg", eller "jeg skulle også ønske jeg fant slke kreative bildetekster på putte på instagram med kompliserte ord som viser at jeg er smart".  Men guess what, det er fantastisk at man tør, at man gidder og at man brenner for noe - der ser jo likevel sykt bra ut! Og, bak fasaden, når man logger av instagram og ikke definerer seg selv via hashtags, så er vi alle ganske like.

For å være helt ærlig er jeg sur. Jeg er sur på bimboene som på tidlig 2000-tall bestemte seg for at det var kult å fronte silikon, rosa og blondt hår sammen med det å være dum. Pipestemme og lett på tråden. Fordi jeg er ikke dum. Jeg er ikke lett på tråden. Jeg har ikke pipestemme. Men jeg har silikon og elsker rosa og blondt hår uansett. Dette kan jeg gjenta hundre tusen ganger men det kommer aldri inn. Jeg har ikke noe imot å bli sett på som deilig, som noe menn runker til eller hva faen man nå enn slenger ut i et håp om å såre meg- for HVEM SIER DET MEST OM? Skal menn kunne gjøre meg til ett sexobjekt, så er det JEG som gjør noe galt? Fordi jeg går kledd i lite klær nå og da? Jeg ser på meg selv som feminist, fordi jeg gjør det jeg føler er rett, jeg begrenser ikke meg selv. Så klart ville jeg aller helst ha ønsket å få den respekt jeg, og alle andre fortjener uansett hvordan man ser ut. Men det er som det er, og jeg har akseptert at jeg blir satt i bås akkurat som alle andre. Det er jo for all del ikke bare vi med unaturlig cupsize DD som får slengt dritt, det får man uansett.

For øvrig, så kan man være jente, elske å hoppe til sengs med "hvem som helst" og være "lett på tråden" og uansett være dritsmart. Jeg kjenner flere jenter som gjerne innrømmer at de elsker sex og har hatt seg med flere enn de kan telle, og uansett er gode personer med utdannelse, fine hjem og stort sosialt nettverk. Gode venniner, som kun vil det beste for dem rundt seg - i senga eller ikke. Jeg burde kanskje ikke si dette, men jeg sier det likevel, vi snakker alltid om at menn har en makt vi jenter ikke har. Jeg vet ikke hvordan makt det er snakk om, men hva har vi som de ikke har? Seksualitet. Altså jenter er tusen ganger vakrere enn menn. De er nada prada uten oss, så stand up for yourself! Vi kvinner begynner forresten å få overtaket nå når det kommer til å ta høyere utdannelses, og bloggmiljøet? Pfft, der har ikke gutter noe de skulle ha sagt, who run this motha? GIRLS!  Men den delen kan jeg ta en annen gang :-) Jeg hørte en sang av Lilly Aller er om dagen, hvor hun synger "dont need to shake my ass for you, cuz i've got a brain". Da ble jeg sur. Det var en girlpowersang, men den linja trekker ned mange. Jeg elsker å såkalt shake ass, jeg kunne ha gjort det hele dagen - det morsomste jeg vet er jo å slenge meg rundt på dansegulvet og bevege den lille rumpa mi! Eller å gå rundt i lite klær og twerke, men jeg har uansett en hjerne. Livet mitt ville ha føltes ganske meningsløst om jeg hele tiden måtte ha begrenset meg selv for å vise at jeg er smart. 

Og ellers så tjener jeg mine egne penger og er ikke avhengig av noen, (ja dere kan enda klø dere i hodet og lure på hva det er, eller hvordan bloggbuisness er en jobb..), har fått masse konakter, jobber med seriøse mennesker, eier min egen leilighet og har mennesker rundt meg som jeg setter pris på.  I tilfelle noen skulle lure om BH-størrelse og IQ har en direkte kobling, for det har de ikke. Det er som regel ikke verre enn som så.

Respekt til disse her, forresten. Og til alle andre jenter der ute som er selvstendige :-)



svar på spørsmål - uren hud

For et par dager siden blogget jeg om pillene Isotretinoin som jeg nå har gått på i litt over to måneder - dere som så gårdagens episode av bloggerne hørte meg kanskje snakke litt om det også? Der hadde jeg nettopp startet og alle bivirkninger var på en topp, slik at jeg hadde utrolig vondt, følte meg syk og huden var verre enn før. Vel, det varer heldigvis ikke lenge, så jeg holdt ut! Jeg fikk inn en del spørsmål fra dere lesere angående pillene, som jeg tenkte å svare på nå :) Tusen takk for fine tilbakemeldinger både på det innlegget, og om episoden forresten ♥

Kommentar: Reklamering av reseptbelagte legemidler er ikke lov.
Nei, og det var heller ikke reklame jeg kom med. Man skal da få lov å dele sine ærlige erfaringer uten at det er reklame. Jeg vet at mange er interesserte og sliter med det samme som meg, og jeg vil derfor opplyse, ikke reklamere.

Hvorfor gjøre noe så ekstremt som å gå på slike piller med masse bivirkninger? Du kan jo bare slutte å spise sukker / ikke drikke alkohol / kun drikke vann / holde deg unna solen / stresse mindre?
Ja, det kan man, men jeg vil heller ikke legge om hele livet mitt for huden sin del. Det har jeg prøvd på, og da ble jeg ihverfall stressa.

Hvile p-piller måtte du begynne på? Kan jeg fortsette på de samme pillene som jeg går på nå, under kur?

Jeg går på yasminelle, og har egentlig ingen formening om dem som p-piller alene. Brukte de samme for mange år siden også. Jeg gikk på mini-piller først men måtte bytte til p-piller nå, og du kan sikkert fortsette på de samme så lenge det også er p-piller ja :)

Hvor ille er kuren sånn med bivirkninger, mener du?
MYE verre enn jeg hadde sett for meg personlig, jeg merket på hele kroppen at jeg gikk på en kur, og jeg tenkte flere ganger at det ikke var verdt det, men når jeg så resultater ble jeg så glad og motivert at siden da har jeg bare vært evig takknemlig for at jeg dro til legen med problemet mitt og fikk pillene utskrevet :) Jeg skal gå på kuren i 5 mnd, først en pille hver dag i to uker og så to piller hver dag resten av kuren. Jeg kuttet selv ned til en pille per dag igjen, fordi jeg følte at to piller ble litt for mye for min lille kropp og at jeg heller ville bli kvitt urenhetene i saktere tempo, men mindre "brutalt". Jeg har ikke konsulert legen om dette men skal snakke om det ved neste time.. Det har funket fint, og jeg har heller ikke fått mer kviser etter at jeg kuttet ned. En gang gikk jeg faktisk tre dager uten piller, jeg hadde glemt dem i norge da vi dro til USA, og huden ble ikke verre da heller. Anbefaler riktignok ikke det, man skal høre på legen sin og følge deres råd når det kommer til en såpass sterk kur.

Jeg lurer på hvor lenge den første perioden der kvisene var som værst når du begynte på kuren varte? Altså når du startet sa du at det ble mye værre, hvor lenge varte den perioden liksom?
Det tok meg kanskje en måned før huden ble bra igjen, den første måneden var det ILLE, men da er det bare å holde ut og vite at det ikke er permanent! Jeg var også forberedt på dette, jeg hadde hørt fra både lege og bekjente at det kom til å bli hardt i starten.

Jeg glemte også å fortelle at man skal være veldig forsiktig med solen mens man går på kur, derfor har jeg blitt en så stor fan av selvbruning i det siste! Og like greit er det, for solen bør man jo strengt tatt være forsiktig med uansett. MEN, jeg har jo vært i USA to ganger på ferie med masse sol og bad, jeg ble ikke solbrent og klarte meg fint, men huden min er så vandt til solen så dette gjelder ikke alle. I tillegg skal man være så forsiktig med sterke kremer i ansiktet, og sminkefjerneren må reduseres til det mildeste på markedet. Greit å vite, kanskje?


Jeg lå nettpp og smilte fra øre til øre, alene i sengen min. Føler meg glad, full av liv, forelsket og motivert.. Enkelte ganger er det vel bare slik, og heldigvis har jeg de dagene oftere enn de dårlige for tiden. Det har jeg fortjent, etter så mange år med tanker om at jeg ikke engang fortjener ett liv. Takket være de fantastiske jeg har rundt meg, er alt perfekt :) Nå skal jeg på shoot for et veldig kjent magasin, så det blir spennende ♥ Prøvde meg på litt mer markerte lepper for anledningen!




alt et smil kan skjule

Jeg sitter på den lille hybelen min som jeg bor i for tilfellet. Jeg ser ut på vinduene i taket, tenker masse. Tankene som alltid snurrer rundt, de som aldri stopper. Jeg tenker masse på det siste året, hvordan ting har vært etter at jeg flyttet til oslo. Jeg har nok aldri hatt det så jævlig som jeg hadde det sist sommer og opp mot høsten, og til slutt gjorde det meg syk.

Dere vet jo at jeg har hatt mine problemer, som sikkert alltid har vært der. Depresjoner som har kommet til og fra, angst, tvangstanker og periodevis selvskadng. Alt har bare vært under overflaten hele tiden, men det har kommet opp noen ganger for å minne meg på at "åh nei du, du kan ikke ha det fint lengre nå, for psyken din skal gjøre litt hærverk". Når jeg da plutselig var ganske ensom ut mot høsten gjorde jeg alt jeg kunne for å gjemme meg fra tankene. Jeg har hatt flere angstanfall, og jeg har nok aldri vært med på noe så skummelt før. At man har det så vanskelig, hele kroppen kjemper og det gjør vondt, at man ikke får puste og vrir seg i sengen. Jeg ble så redd for angsten, redd for å være redd, og turte aldri å være alene. Jeg prøvde å holde meg oppdatt hele tiden, gjøre masse, feste masse. Men det funket ikke. Det funket der og da, men ble bare en spiral til masse som var enda verre. Jeg ble sammen med Robin, og det må nok ha vært ganske vanskelig og håndtere en person som har det slik, selv om jeg skjulte det ganske bra i begynnelsen. Jeg var jo bare "care". Jeg var liksom kul, brydde meg ikke om noe og tok hver dag som den kom. Egentlig, så var jeg jo ikke slik. Jeg var bare livredd for meg selv. Redd for å være redd.

Til slutt når man bare bunnen, for man kan ikke rømme fra seg selv i en evighet. Man kan synke dypere enn man trodde var mulig, og bryter sine egne personlige grenser. Blir man helt gal, slår rundt seg og river seg i håret? Helt OK, det blir en hverdagsgreie. Virker man sur og deppa hele tiden? Vel, ikke noe nytt der heller. Jeg brydde meg ikke om det uansett, jeg hadde allerede gitt opp at jeg skulle kunne være glad, det var vel bare ikke slik det var ment å være for meg. Jeg ante ikke lengre hvorfor jeg i det hele tatt hadde det kjipt, jeg fant vel bare på nye grunner hele tiden for å ha noe å skylde på. Lukket øynene for meg selv, og hele verden. Selv når man har alt og miste, så brøyt jeg min egen selvtilitt frivillig ned fordi jeg hadde overbevist meg selv om at jeg ikke fortjener å ha det bra. Man tar avstand fra folk, avstand fra de som bryr seg, man vil jo bare ha det gøy hele tiden fordi noe dypere enn som så, det klarte jeg jo ikke. Man blir så flau over seg selv, når man blir en såkalt "deppa" person. Så jævlig negativ, aldri klarer å se lyset i noe. Bare carefree, har det gøy, bryr seg ikke. Selv om alt man egentlig gjør, er å bry seg for mye. Jeg begynte på en eller annen måte å trives med å være sånn. Og det skammer jeg meg vel mest over.

Det er helt umulig å sette ord på hvordan det føles å være deprimert, man kan snakke med mennesker som har vært igjennom det samme, men det er uansett umulig å sette ord på... Men idag har jeg det bra igjen, det må dere vite. Visse dager kan alt være jævlig (men slik er det vel for absolutt alle?), men jeg er også glad for at jeg har vært igjennom alle disse emosjonelle nedturene, fordi jeg har klart å komme meg ut fra det. Alle håndterer smerte på ulike måter, og alle gjør feil, men jeg bestemte meg for å våkne opp og få den hjelpen som var nødvendig. Noen å prate med, og det har jeg hatt en stund og det fungerer overasskende bra når man finner sin match. Men jeg vet at jeg aldri skulle hatt det så bra som jeg har det idag uten Robin. Han hjelper meg minst like mye med bare å eksistere, som jeg hjelper han. Og han er ett av de viktigste menneskene i livet mitt, selv om vi diskuterer hvert tiende minutt og så blir vi venner igjen. En venninne sa igår at vi er det eneste kjæresteparret hun kjenner som det er OK å henge masse med fordi vi har en sånn hat-kjærlighet mot hverandere som er komisk, haha. Elsker vår hat-kjærlighet.

Åh, hva et smil kan skjule.. August, 2014.

 

 

I morgen drar jeg hjem til Harstad for noen dager med ferie. Cant wait.


 

la meg fortelle en historie

Jeg ser at mange, ikke overasskende velger å misstolke innlegget jeg skrev om selvskading. Så nok en gang må jeg vel "krype til korset" og forsvare meg selv, men aller helst vil jeg bare forklare hva jeg mente.

Jeg ville prøve å advare unge jenter som kanskje enda ikke har kuttet seg for første gang. De som enda ikke er avhengig av å presse en kniv mot kroppen for å se blodet renne. De som enda klarer å få sine psykiske smerter til å dempes uten å fysisk skade seg selv. For veien fra første gang man plukker opp kniven til man sitter der med en arm full av arr er veldig kort. Da sitter man der, slik som jeg gjør, og virkelig må kjempe mot seg selv hver gang man har det vondt. Hver gang jeg har det jævlig ønsker jeg kun EN ting, og det er å løpe til kjøkkenskuffen og dra ut den kniven jeg vet det er best blad i (en rosa som er ment for tomater) og så kutte meg. Det ender istedenfor med at jeg må sitte på gulvet og vugge fram og tilbake, bite i et pledd eller en genser slik at jeg klarer å motstå. Det er en kamp du ikke ønsker å ha med deg selv, og jeg føler meg alltid som en idiot etterpå. Veldig stolt riktignok for at jeg klarer å la være og at det er flere år siden jeg har kuttet meg sist. Men jeg blir også sint på meg selv.

For om jeg kunne gå tilbake i tid, så hadde jeg så klart valgt å aldri skade meg den første gangen jeg gjorde det. Det var det jeg ville få fram med innlegget, ingen ØNSKER å skade seg selv, ingen ønsker å være avhengig av noe. Om noen med en spiseforstyrrelse advarer mot faresignaler, skal man da gå til motangrep å gi dem kritikk? Nei! Alt jeg ønsker å formidle var, at om DU der ute sitter og enda ikke er på kanten av det stupet, om du enda har en sjanse til å få hjelp på en annen måte, så gjør det. For ingen ønsker å sitte med masse arr, samt å slite med en tvangstanke resten av sitt liv.

Nå har det seg sånn at jeg nå har disse arrene, da. Det er en del av min historie, og det er jeg OK med. Jeg har også venninner og bekjente med et dusin flere dype kutt enn meg, og jeg ser ikke ned på dem overhodet - tvert imot! Det har formet dem, slik det former meg. Noen skjuler det, andre driter i det. Jeg skjuler det, kanskje litt fordi jeg har opplevd å blitt gjort narr av pga arrene mine av kjærester (som åpenbart ikke er helt rett for meg). Men jeg vet at om vi alle kunne gå tilbake, så ville man hatt en annen utvei.

Jeg skal nok gifte meg en dag, og arrene mine vil synes. Jeg har en kjæreste som ikke bryr seg om disse, faktisk sa han at det var en fascinerende del av meg som gjorde meg til en "overlevende" som hadde gått igjennom noe. Og det er greit. Jeg kan jo fint gå lettkledd uten å tenke så mye over det, og jeg har ikke noe problem med å bli strøket over armen. Jeg skal være en vakker brud, en stolt og glad brud, og arrene kommer til å synes da også. Det kommer likevel til å bli den fineste dagen i mitt liv, til og med kanskje litt ekstra fin fordi jeg har levd slik som jeg har levd, og likevel kommer meg dit. Men jeg sliter enda med trangen om å skade meg selv, selv om den blir mindre og mindre intens hele tiden, og jeg skulle så klart ønske jeg kunne gå tilbake å besteme over min egen kropp - for til tider har jeg følt at selvskadingen styrte meg, og at jeg ikke kunne styre selvskadingen.

Jeg tror at om de fleste av dere tenker dere om, så skjønner dere at jeg ikke mente noe vondt med innlegget. Om dere går inn i dere selv, så forstår dere at jeg ikke prøvde å være slem. Men for MEG er det ubehagelig, JEG skulle ønske jeg kunne gjøre om på akkurat det, og om DU ikke har skadet deg selv, så håper jeg du aldri gjør det. Thats it

.


hipsterliv, stilen er eksklusiv

At denne lille morroklumpen skulle se seg selv i dagens næringsliv på snakk om penger hadde jeg ikke trodd - men dere finner meg altså i dagens utgave hvor jeg snakker om det populære teamet... Lønn. Penger. Bloggbuisness. Like kjedelig som matematikk, faktisk ER det jo matte, men enkelte finner det visst interessant. Så, om dere vil ha litt informasjon er det bare å løpe og kjøpe!

 

Haha, liker at jeg ser skikkelig gangster ut på bildet.. Her er jeg, original gangster sophy, med firmakortet i baklomma liksom. Liker at jeg pleier å bruke det som unnskyldning "jeg tar det på firmakortet", men firmakortet er jo likevel bare MEG, haha. Så pengene er det jo jeg som står for uansett. Men til noe litt mer alvorlig, med hånden på hjertet, så er penger det siste jeg bryr meg om. Det ble kanskje en feil formulering, fordi jeg bryr meg jo egentlig ekstremt mye om penger i form av at jeg sparer, tenker nøye igjennom alle kjøp jeg gjør og tenker langsiktig. Det er så utrolig viktig for meg! Men jeg bryr meg ikke om å skryte over en livsstil hvor penger spiller en sentral rolle, det er noe av det mest latterlige jeg ser. For meg tyder det på en svak person når du hele tiden må fronte materialisk lykke for å bevise at man "er noe". Det er så mange som eier dyre vesker, kjøper dyr champagne på byen og ser ut til å ha DEN livsstilen, når de egentlig sitter og er merket rød på kreditt, ikke har en ordentlig jobb, ikke eier de noe som helst og ikke har de psyken helt på plass heller. Slike kjenner jeg en flokk av, og ironisk nok er det som oftest disse som har et bevis for å presse deres "eksklusive" livsstil opp i ansiktet på folk. Men slikt forsvinner jo etterhvert, og da kan man jo stå der om 30 år på skansen og lure på hvorfor man bare blir eldre og eldre, uten at livet går noe sted.

Herregud nå begynte jeg å snakke om noe helt annet, jeg regner med at den type mennesker engasjerer meg veldig. Jaja, glad jeg sparer til pensjon og sikrer min egen fremtid. Det er verdt mer enn 1000 dyre champagneflasker på byen bare for snapchat sin skyld.

making up a changing mind

Det er så rart, med fasit i hånda klarer man likevel å begå samme feil tusen ganger på rad. Den vanlige berg-og-dal-banen som man villig setter seg inn i, gang på gang. Jeg vil jo så gjerne... Men likevel setter jeg meg selv og mitt eget beste sist, og bærer andre sine byrder på mine skuldre helt til jeg faller.

Og et eller annet sted håper man nok litt på at noen andre skal huske litt når man har glemt bort seg selv. Det er het forjævlig når man føler at alle andre går rundt en, og "vet" masse som man ikke helt klarer å innse selv.

Det er sikkert helt på tryne å si det, men de fine kommentarene deres redder dagen min litt oftere enn de bør. Dere er jævlig bra, mange av dere ♥ Og for dere har jeg lyst til å være sterk. 

IKKE GJØR SAMME FEIL SOM MEG 

Dette er et direkte flaut innlegg for meg å skrive, om jeg skal være ærlig. Men jeg føler, etter å ha lest flere av kommentarene og mailen jeg får fra dere, at enkelte av dere trenger å se dette.

Om man skader seg selv, uansett om man er 14, 18 eller eldre, så går det aldri bort. Ting jeg gjorde for flere år siden må jeg enda skjule, og det er ikke noe gøy. Jeg har langt ifra like mange arr som flere andre, og sårene mine har aldri vært særlig dype, men likevel er dette noe jeg utrolig nok må ta stilling til i hverdagen. At folk ser litt ekstra på hånda mi og sikkert tenker sitt, at fotografer må bruke tid på å photoshoppe hånda mi, og at også den må sminkes før jeg skal på tv.

 

Så jeg ber dere - IKKE skad dere selv, jeg vet så godt hvordan det føles å være avhengig av det. Men det er som å være avhengig av en rus, det løser ikke problemer, det utsetter dem bare. Og, du må, flere år etterpå stå der å dra ned genseren din når du merker du får rare blikk.

Stay strong ♥ 

DETTE TJENER BLOGGERE

 Jeg får flere mailer i uken fra aviser/tv/radio som inviterer til intervju eller debatt angående temaet, akkurat som om vi store bloggere er en gruppe kriminelle som ikke kan passe på vår egen jobb, og som bare er ute etter å lure folk - for hva tjener bloggere, og hvordan gjør man det? Jeg takker alltid nei til slikt, jeg føler temaet er oppbrukt og det er ikke noe jeg er interessert i å snakke om. For helt ærlig, så er det faktisk et ganske kjedelig tema for meg  - men siden så mange synes det er spennende, kan jeg gjerne oppsummere litt kort likevel.

1. Om jeg får noe sponset, så skriver jeg det. Men saken er så enkel som dette - jeg får svært lite sponset, jeg takker i 99% av tilfellene nei. Har jeg på meg en genser fra nelly så er den kjøpt selv, en kjole fra sheinside, en veske fra her, smykke fra der. . Jeg handler masse, masse på internett, men logisk nok skriver jeg også hvor klærne mine er fra. En link er ikke det samme som reklame, eller at jeg tjener noe på det. 
2. Så, til de resterende 1% jeg faktisk takker ja til - da blir innlegget merket øverst med annonse/reklame. Jeg takker ikke ja til å reklamere for alt, det er en grunn til at dere enda ikke har sett noe til yoghurt, iste eller ungdomsbiletten fra SAS på denne bloggen. Fordi det er kjedelig for meg å blogge om, kjedelig for dere å lese om. Er sikker på at jeg sier nei til 150 000 i mnd uten å overdrive, det er sikkert mye mer, bare fordi jeg ikke har lyst til å kobles mot alt mulig.
3. Når jeg er på ferier, når jeg liker noe jeg har spist, sett en film, vært på konsert - jeg skriver om det fordi jeg vil, bloggen min er her for å underholde og tipse videre, så jeg linker til det som linkes kan, uten at jeg får noe for det. Jeg vet jeg ville ha satt pris på det samme om det var andre veien.
4. Flere pr og markedsføringsbyrå har adressen, nr og mail til bloggere, så nå og da popper det opp produkter uventet i postkassen, enten i oslo eller hjemme i harstad hos mamma og pappa. Dette kan jeg forsåvidt ikke noe "for", og alt dette blir som regel lagret her hjemme, sendt tilbake eller gitt til venninner. Om jeg da likevel skriver om det, så er det fordi jeg vil, ikke fordi jeg må eller fordi det har vært noe som helst krav.

Så, hvem er egentlig dere som sitter og melder inn til forbrukerombudet om så klart skjult reklame her og der? Hvorfor? Hva gjør det dere om jeg skriver om en lipgloss jeg faktisk har kjøpt selv? Dere taper tid på det som dere kunne ha brukt til å gi deres egen hverdag litt mer mening. Dette med blogging er en oppskrytt, veldig hard jobb som man ofrer store deler av livet sitt for å fortsette med. Alle i min omgangskrets er helt sjokkerte over hvor hardt det er! Og jeg personlig sparer pengene mine. Jeg tar ut 40-50 000 kr til meg selv per måned (det jeg ikke tar ut, som er en del, sparer jeg) som jeg bruker på husleie, strøm, mat, forsikring, de organisasjonene jeg støtter, og alt annet man må enn måtte trenge eller ønske å kjøpe. Og alikevel sitter jeg igjen med god pluss hver enesten måned fordi jeg er en mester på å spare til og med det. Jeg sparer alt, og var derfor jeg kunne kjøpe meg leilighet. Min økonomi er ingen andre sin sak enn min (og pappa sin, fordi han styrer pengene mine). Ikke engang kjæresten min eller de nærmeste vennene mine vet hva jeg har, men til og med da jeg fikk 1000 kr i måneden av mamma og pappa som 16 år gammel, sparte jeg og hadde alltid penger og gikk i stort pluss. Så, jeg er ingen bortskjemt dritt som sløser, slik mange vil ha det til. Men flere bloggere tjener over en million i året, og så har flere enda mer i firmaet sitt. Så det er en del :-)

Og kjære, VG, dagbladet etc ec, som er så utrolig glad i å henge ut bloggere på den måten dere gjør - neste gang de skriver en artikkel om hva som er "hot" i sommer, merk dere at de fleste avisene tjener godt på folk som klikker inn på linkene uten å merke det noe sted, samtidig som de prøver så godt de kan å rive ned bloggere. Jeg har holdt det inne så lenge, men om jeg får en mail angående temaet fra EN journalist igjen, så vil min respons være som følger - pass på deres egen jobb først, og merk deres egen jævla reklame. 




UKENS NOT

Jeans med sleng. Kan ikke folk bli lei av disse buksene snart? Jeg har selv et par hjemme men nei, jeg får nesten vondt i magen av å se på dem. Mote eller ikke, dette er grusomt.

Bloggere som skal være så "picture perfect"
Jeg er så utrolig lei av bloggerne som ikke ser ut til å være ekte. Dere vet de som kun har perfekte modellbilder av seg selv, sine omgivelser og innredningen sin hele tiden? Til og med husdyrene deres ser perfekte ut. Hva skjedde med at bloggere faktisk er BLOGGERE, hvor man skriver og forteller om hva man føler. En blogg skal ikke være som skutt ut av nesa på Vogue, vi skal være mennesker med tekst, følelser, liv og normale bilder.

Facebook.
for meg føles det som om facebook blir mer og mer ute for hver dag som går. Det handler bare om reklame nå, fæle videoer som sprer seg og overskrifter hit og dit som skal lure folk til å trykke inn. Store deler av topplisten til blogg.no er jo ikke egentlig "toppbloggere"; men bare masse folk som får klikk fordi de har en overskrift som lurer folk inn via facebook. I tillegg alle de på 40+ som skal diskutere under enhver nyhetssak, hvor de er frekkere enn satan selv.

Foreldre som gir barna sine aaaalt for mye sukker.
Jeg så utrolig mange barn i USA som var overvektige, og man ser en del av dem her i norge også. Jeg synes så synd i dem, for det er ikke noe barna kan noe for.. Det er jo foreldrene som gir barna mat og derfor kan man ikke gi et barn hva som helst. Når jeg en dag får et barn så skal de ikke få spise godteri, det blir MAKS en gang i uken. Godteri inneholder bare dritt, og jeg mener faktisk det er litt barnemisshandling å bare gi barna sine fet mat, dag ut og dag inn. Det ødelegger jo for dem fra start.

Folk jeg kjenner som SPØR meg om jeg kan linke bloggen deres / tagge dem på IG. Jeg tagger deg gjerne og jeg linker deg gjerne OM det kommer naturlig for meg. Jeg føler meg jo passe dum om jeg nesten oppfatter en dårlig vibe fra folk som jeg ikke tagger i bilder. Enkelte har blitt direkte forbanna, og da kan man jo faen meg lure på hvor verden er på vei. 

Utroskap. Trenger vel ikke si så mye mer om dette. Jeg har igjennom mitt liv vært igjennom så utrolig mye dritt, gang på gang på gang, og det er noe av det verste man kan føle på. Om man elsker noen, så gjør man ikke det mot et annet menneske.


Gutter som LATER som om de er rike. Jeg har sett så mange bilder av louis vuittons, rolex klokker, dyr champagne +++ som folk (spesielt gutter) legger ut, og later som om det er deres eget. Etter at jeg flyttet til oslo har jeg lært at det er mange som bruker utrolig mye tid og energi på å få det til å se ut som om de er rike.. Hvorfor aner jeg ikke. Om de for eksempel har en dyr champagne EN gang, så må det fotograferes tusen ganger, legges ut på alle sosiale medier og skrive noe "thats how we roll" eller whatever.

- Sex på tv. Sorry, men det er så utrolig tacky og billig. Veldig 2003.. Jeg skjøner ikke at folk enda stiller opp for å flaue seg selv ut på tv.

sextv

Er dere enige i noen av punktene?

in my mind

I går var vi på universal studios og som dere sikket klare å tenke dere, er det en hel haug av mennesker der. Er det noe jeg synes er tungt, så er det masse mennesker. Ikke fordi det er stress, ikke fordi jeg er redd noen skal skade meg og heller ikke fordi jeg får klaustrofobi. Men det er mye for meg å "takle" mange forskjellige mennesker på et sted, fordi jeg har en tendens til å bære all verdens problemer på mine skuldre. Problemer som kanskje ikke engang eksisterer, problemer jeg finner opp i mitt eget hode, fordi jeg er så urtolig sensitiv. Jeg kan prøve å forklare.. Jeg gikk forbi en gutt igår, han kan ha vært på rundt min alder. Han gikk med familien sin. Han hadde ganske stort hår med masse krøller, briller, en eller annen band-tskjorte og et forsøk på en mer rocka klesstil. Hele han LYSTE usikkerhet, dårlig selvtilitt og at han ikke har det så bra, og ved siden av gikk foreldrene og pekte på et kart over parken. Da flommer tankene på som "har han blitt mobbet? går det bra med han? Har han venner, eller har han bare foreldrene? Er det ubehagelig for han å være i parken? Hvordan  har han det når han legger seg om kvelden?". Og for alt jeg vet, har han det kanskje helt fint. Og likevel sitter jeg enda her og tenker på den gutten.

Jeg møtte også på en eldre mann, jeg vil tippe han var rundt 70, som jobbet med å rydde søppel inne på en av resturantene der. Han hadde blåmerker i ansiktet, og så generelt sett veldig stakkarslig ut. Han hjalp meg å finne toalettet. Han var så god.. Så tenker jeg på om han har familie, om han tjener nok på jobben sin til å leve et greit liv, om han er sliten men bare jobber for om ikke har han ikke noe sted å bo, om han har en kone eller om han er ensom.

Slike tanker får jeg hver eneste dag, og overalt hvor jeg går ser jeg enten mennesker som jeg blir oppriktig trist på vegne av, selv om de kanskje har det helt fint, eller så begynner jeg å tenke helt sinnsyke tanker om miljøet og dyr som ofte kan være litt tunge å bære.  Jeg ser alle resturantene og tenker på alle dyrene som har blitt slaktet, og om jeg tenker at det er varmt ute = isen smelter på nordpolen og isbjørnene drukner og sulter ihjel. Kan jeg ikke bare SLAPPE AV?

Så vær så snill, folkens. Vær gode mot hverandre, pass på hverandre og vis kjærlighet. Det er så ofte man hører dette, men man er nødt til å spre kjærlighet og godhet, for det gjør så mye. Si unnskyld til noen du har såret, tilgi noen som har såret deg og legg det som tynger deg i fortiden, send melding til noen som sliter og ring besteforeldrene eller foreldrene dine. Vær så snill. For nå bekymrer jeg meg i tillegg for at dere ikke er snille nok, og jeg vil at dere alle skal starte dagen i morgen med en god gjerning og fortsette med det hver eneste dag. Jeg burde ha laget et innlegg, "ukens gode gjerninger" hvor jeg samler historier fra dere, og mine egne historier. Så motiverer vi hverandre..? 

Nok en dag i hodet mitt, med andre ord. Jeg bærer verdens problemer på mine skuldre, uten at jeg gjør noe annet for å hjelpe enn å ha vondt i magen fordi jeg synes synd på en gutt som muligens har det fint.

 

disse følelsene

Du vet når du skal ramse opp hva du elsker?

Om noen spurte meg om nettopp det, ville jeg sikkert ha nevnt følgende.. Sommer, å reise, blogge, mamma og pappa, et utvalg av venninner, Robin, spise godteri, dyr, å være kreativ, danse... Jeg kunne sikkert ha ramset opp så mye mer, men det som er så jævlig trist, er at jeg ikke ramser opp meg selv. Jeg tenker aldri på meg selv som noe jeg elsker, eller i det hele tatt noe jeg er glad i. Eller noe jeg setter pris på. Jeg tenker alt for mye utover, og glemmer å se inn i meg selv og alt det jeg har å være takknemlig for. Gjør dere også det? Glemmer du deg selv midt opp i alt annet? Jeg glemmer det. Jeg setter ikke pris på meg selv. Det er et ordtak som sier at man aksepterer den kjærligeten man tror man fortjener, men ikke bare det, man aksepterer også å ha det slik man selv føler seg verdt. Jeg føler ikke jeg er verdig å ha det bra. Ergo, om jeg er lei meg så er det på en måte like greit, jeg tenker ikke på alle sekundene jeg mister med glede, eller at jeg faktisk er verdt å ha det fint.

Jeg er så utakknemlig. Og da mener jeg ikke utakknemlig over det livet jeg har - for menneskene jeg har rundt meg, alt jeg får oppleve og det materialistiske, det setter jeg pris på. Jeg tenker mer på all kjeften jeg gir meg selv for ting jeg ikke får til, at jeg ikke orker å trene så mye som jeg kanskje "burde", eller at jeg bare ser den urene huden min når jeg ser meg i speilet. Hva med å tenke på hvor fantastisk det er at kroppen min faktisk fungerer? Jeg har begynt å sette meg inn i kroppens funksjoner og hvordan alt henger sammen, hvor utrolig menneskekroppen er bygd opp og hvor fantastisk alt egntlig er. At jeg kan skape et liv. At hjertet mitt banker. At jeg kan gå framover. At jeg ikke er syk. Men neida, jeg ser kvisene i panna, som egentlig også kan være en bra ting, for kroppen fungerer jo. Herregud.

Jeg lurer veldig på hvordan andre ser meg, og jeg skulle ønske jeg kunne låne et par øyne som ikke tilhører meg selv for en dag. Se på meg, snakke med meg selv, men fra et annet perspektiv. Mener andre at jeg fortjener det beste? Ja, det tror jeg. Men hva mener jeg personlig at jeg gjør feil, siden jeg slår så hardt ned på meg selv hele tiden? Jeg behandler meg selv som min egen verste fiende. Det er så utrolig trist, og veldig bortkastet tid.

Jeg har tidligere tenkt at jeg egentlig ikke fortjener dette livet, nettopp fordi jeg kanskje ikke er så glad som jeg burde være. Men slik kan jeg ikke tenke, fordi jeg fortjener det absolutt. La oss spole fire år tilbake i tid. Jeg satt hjemme på pikerommet i Harstad med absolutt null motivasjon til skole og skjønte at jeg hadde en jævlig lang vei å gå for å komme meg bort fra hvor jeg var, og inn i en verden med tv, musikk og en stor blogg - så jeg kastet jeg meg i det med absolutt alt jeg hadde med konkrete mål hele tiden. En tvserie om bloggere? Ja, det skulle jeg få til. Gi ut musikk? Det skulle gå. Få kjent blogg? Og så klarer man det, da. Og jeg er sykt glad for det, det lover jeg dere. Jeg takker meg selv hver eneste dag for at jeg turte, og setter pris på det. Så da blir det spørsmålet jeg stiller meg selv plutselig enda større - hva er egentlig problemet?

Jeg får ofte følgende spørsmål.. "Jeg har så lyst til å starte en blogg / blogge bedre, men jeg har et så kjedelig liv og ingenting å skrive om. Har du noen tips?". Jeg personlig har et veldig innholdsrikt og spennende liv, om jeg skal være ærlig. Men det betyr ikke at man får en bra blogg. Tvert imot, jeg synes ikke det er interessant å lese en blogg hvor bloggeren gjør masse spennende hele tiden, fordi det føles likevel så upersonlig. Om du vil ha en bra blogg - se innover, ikke utover. Se inn i deg selv, kjenn på hva du føler og hva du tenker. Det er der folk kjenner seg igjen, ikke i all shoppingen, feriene, eventene eller outfitbildene. På innsiden er vi alle helt like, og vi føler smerte, glede, hat og sjalusi på samme måte. Og det er derfor jeg skriver slike innlegg som dette - det gir meg noe å lese slikt på en blogg, fordi det er ekte. Man trenger ikke et fantastisk liv, tvert imot. Man trenger å kunne dele, og jeg er glad jeg gjør det med dere, og at dere deler tilbake.

Jeg husker så godt at jeg fikk se bilde av bestemor fra da hun var 20 år. "Så pen du var" sa jeg. "Ja, men det så jeg så klart ikke selv - slik som du ikke selv ser hvor vakker du er nå, men det kommer du til å gjøre når du ser tilbake". Det er sant. Jeg kommer til å se tilbake på dette, min hverdag akkurat nå som til slutt bare blir et fjernt minne og noen bilder på en harddisck og tenke.. din idiot. Hvorfor smilte du ikke da du så deg i speilet?

Jeg sto nok helt bak i køen da gud delte ut selvtilitt. Mest sannsynlig var jeg for opptatt med å lese mitt eget kommentarfelt.

 

hvem er jeg?

Nå, når jeg starter dette innlegget, er klokken 06:09 på morgenen. Jeg har ikke sovet hele natten. Jeg vet ikke om det er jetlag eller om det er tankene mine som holder meg våken. Alle dere sover vel sikkert akkurat nå, håper jeg.

Psykologen min sa noe til meg som virkelig satte igang tankene mine. Forresten, når jeg skrev "psykologen min" følte jeg meg gal for et lite sekund. Men det er jeg ikke, det er bra å ha noen å snakke med, et sted hvor man kan være seg selv og slappe av, til tross for at personen i andre enden faktisk får betalt for å høre på deg. Uansett, da. Han sa "grunnen til at du føler det slik som du gjør, er fordi det er et så stort sprik mellom hvordan du faktisk har det, og hvordan folk tror du har det". Jeg vet ikke om det sier dere så mye, og jeg vet jo egentlig ingenting om hvordan dere tror jeg har det, så alle mine tanker blir egentlig bare et kaos og et virvarr for jeg vet jo egentlig ikke en dritt om hverken meg selv eller dere. Men, dette skal være mitt forsøk på å gjøre det såkalte "spriket" litt mindre og fortelle dere om hvordan jeg har det - jeg synes for å være helt ærlig at det er fælt å åpne meg slik som dette. Det gjør meg kvalm, nervøs og jeg føler meg litt "lett på tråden", som om jeg bretter ut alt om mitt privatliv til fremmede mennesker. Unner dere meg noe godt? Vil dere at jeg skal ha det fælt? Eller mener dere at jeg klager unødvendig?

For ja, jeg får høre at jeg ikke kan ha det kjipt. Jeg forstår at det fra utsiden må virke rart at jeg ikke skal ha det særlig bra. Man kan se det materialistiske, pengene, et spennende liv med reiser, shopping, kjærlighet, late dager som jeg styrer selv og opplevelser jeg kommer til å glede meg over på gamlehjemmet. Og på snakk om gamlehjemmet, den gang jeg forhåpentligvis blir så gammel at jeg skal mimre tilbake til denne tiden, vil jeg angre så fryktelig på at jeg ikke hadde det bedre med meg selv. At jeg ikke nøyt alt. For det gjør jeg ikke.

Jeg fortjener ikke å ha alt som jeg har, fordi jeg klarer ikke å sette pris på det. Jeg ønsker så gjerne å føle geniun glede, men det skjer ikke. Jeg kan stå på miami beach og betrakte alt jeg kun har sett på film, ha penger til all shoppingen jeg drømte om da jeg var yngre.. men hva føler jeg? Ikke så mye. Jeg forstår godt at vi ble tilbudt psykolog etter "mitt dansecrew" fordi den nedturen å komme tilbake til hverdagen har vært brutal for å si det mildt, kanskje spessielt for meg som ikke har noen faste rutiner. Så hva gjør jeg? Søker skole i hytt og pine, søker skole i LA, i oslo, jeg søker som makeupartist, fotograf, journalist, ALT. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg er desperat etter noe stabilt å holde meg fast til. Jeg setter alarmen på 09, avtaler med meg selv at "i morgen skal jeg gjøre sånn og sånn"; men så ligger jeg våken hele natta likevel og klarer liksom ikke å følge rutinene jeg setter for meg selv.

Og samtidig blir dette feil å skrive, fordi jeg ville jo ikke byttet bort livet mitt mot noe. Jeg vil være usynlig, men samtidig vil jeg ikke legge ned bloggen og jeg vil ikke slutte med tv-jobbingen. Men jeg vil ikke at folk skal vite hvem jeg er. Gir det mening? Det blir jo totalt feil at jeg i det hele tatt skriver dette innlegget, for de som leser det trykker seg jo inn på bloggen min og ser trynet mitt over headeren og vet at "det der er sophie elise". Og så gir det meg noe, samtidig som det gjør meg redd... Og så elsker jeg oppmerksomheten, og så hater jeg den, og så blir jeg fanget i en midtvei hvor jeg lurer på hvem i all verden jeg egentlig er og hvordan jeg skal kunne uttale meg om noe som helst, fordi jeg endrer meg konstant.

Jeg føler meg omgitt av så mange forskjellige mennesker som seg meg på ulike måter og jeg innretter meg etter andres forventninger istedenfor å stoppe opp og spørre meg selv - hvor ble det av meg? Sluttet jeg å se på meg selv som menneske og begynte å se på meg selv som "forbilde" og "blogger" og "offentlig person" i sekundet folk begynte å kalle meg for det? Jeg er ikke et forbilde, en offentlig person eller en blogger. Jeg er meg, men problemet er at jeg ikke aner hvem det er lengre.

Jeg var fristet til å spørre dere, hvem tror dere jeg er? Som om dere skulle ha peiling, kunne peike meg i rett rettning. Dere forteller meg hvilken hårfarge jeg bør ha, hvor jeg bør dra på ferie, hva jeg bør gjøre når jeg er der, om jeg bør være sammen med kjæresten min, hva jeg bør mene og hva jeg bør tenke. Og jeg gir dere respons og innretter meg, fordi det er det rette å gjøre når livet ditt er jobben din. Jeg er ikke trist når jeg skriver dette, langt ifra. Jeg er bare veldig apatisk. Jeg har blitt en negativ person. En fitte, sånn egentlig. Alle liker jo å framstille seg selv som "åh jeg er så snill / god / omtenksom" men jeg er egentlig bare en kald idiot om jeg får være ærlig. Selvinnsikt har jeg i det minste. Og samtidig så er jeg jo egentlig veldig snill, omtenksom og setter andre før meg selv, ÅPENBART, for det var slik jeg endte opp her. Alene i senga med tanker om hvem jeg er, mens andre sikkert sover etter en hard tur på fylla som jeg egentig skulle ha drept for, men det ender alltid med at jeg drar hjem tidlig fordi jeg orker ikke å høre "du ser ut som en hore" og "du er et dårlig forbilde" fra folk som har fått seg et glass for mye.

Nei dere, jeg vet ikke hva jeg trenger. Rutiner? En klem? Eller kanskje jeg bare trenger søvn. Kanskje jeg bare må sove, publisere dette innlegget, og late som om det aldri skjedde og så starte på ny i morgen med " dette har jeg gjort idag" og "alt er så bra".

For å avslutte dette innlegget vil jeg linke to gamle innlegg. Først dette, og så dette - jeg måtte smile litt av meg selv "jeg får lov til å blogge!" som overskriften var. Så utrolig søt, ung og teit jeg var. Savn.

la mobberne være?



Nå om dagen er nyhetsbildet i norge preget av unge jenter og veskene de velger å bære på skolen. Vesker til flere tusen kroner som jentene tydeligvis elsker over alt på jord, aldri blir sett uten og vesker de ikke våger å legge fra seg, i frykt for å miste sin aller kjæreste eiendel. Slik det er beskrevet blir man også holdt utenfor hvis man ikke eier en like dyr veske selv. Jeg har blitt ringt av et flertall journalister både idag og igår som ber meg komme med en uttalelse, og jeg vil gjerne utrykke meg rett og da kan man  ikke ta det via media. Da må jeg skrive selv.

i avisene står det at det bør forbys med dyre vesker på skolene, og at jentene har helt feil holdninger og prioriteringer i livet - ingen skal da bli holdt utenfor fordi de ikke eier en like dyr veske, og da kan man like gjerne forby hele greia. Jeg leser dette, og rister på hodet. Jeg er selv ung, det er absolutt ikke lenge siden jeg gikk på ungdomsskolen og videegående. Jeg kommer fra en liten by langt oppe i nord og der hadde absolutt ingen slike dyre vesker på skolen, ei heller på fritiden, MEN jeg kan love dere at folk likevel ble holdt utenfor. Er det ikke en veske, så er det noe annet. Er det ikke klessplagg, så er det en hårfarge. Er det ikke en hårfarge, så er det vekta. Alltid er det noe - og man kommer absolutt inge vei ved å se på veskene som problemet her. For, de er ikke annet enn noe overpriset man henger på armen, og en unnskyldning for å være en, sorry at jeg sier det, stuck up bitch tydeligvis.

Når det er sagt, jeg er og har alltid vært for skoleuniform i norge, og jeg håper det er innført når barnet mitt engang skal starte på skole. Om barnet mitt i framtiden en gang spinker og sparer av sine egne penger fordi hun eller han for guds skyld vil eie en dyr veske, så skal de få lov til det. MEN, kjære politikere, rektorer og andre som uttaler seg om saken. Fjern veskene fra skolen, værsågod. Men om dere tror det er veskene som står for mobbingen og utestengingen, så tar dere feil. Jeg synes heller vi bør utvise enkelte elever her og der. Du fjerner kanskje en veske, men lar mobberne stå igjen.

meningen med livet



Jeg er klar over at dette blir en oppdatering midt på natten og at de færreste av dere sikkert er våkne nå, men jeg trenger bare å skrive fra meg litt. Jeg filosoferer utrolig mye over livet og eksistensen, jeg vet jeg ikke er alene om det, og noe av det beste jeg vet er å diskutere store spørsmål med venninner. Som hva er egentlig eksistensen? Hva er en følelse? Hva er en tanke? Og slik kan man bygge på det, uten å egentlig få noen svar. Når jeg ikke får sove om natten er det slike ting jeg tenker på, og det er så jævlig ekkelt.

Noen ganger når jeg ligger i senga kan jeg se for meg universet, og at det zoomer inn mot vårt solsystem, mot jorda, under skyene, mot europa, mot skandinavia, mot oslo og inn i min lille leilighet hvor jeg ligger i senga. Da får jeg en veldig ekkel følelse i kroppen, uten at jeg helt kan forklare hvordan det føles. Man leser så mye rart. Man kan tro på vitenskap (men hva er egentlig det? Vår egen oppfattning av hva som er virkelig sett ut fra hjernen til et menneske?) eller man kan tro på det åndelige, eller man kan bare eksistere og gi svært få tanker til det fantastiske maskineriet som holder oss igang, både vår egen kropp, planeten, solen og alt. Uansett, så er alt dette fantastisk og veldig skummelt. Om du leser dette, så eksisterer du, og det gjør jeg også, det eneste som er sikkert for både meg og deg er at vi begge skal dø og at ingen av oss aner hva som skjer da. Og at du nå er ett sekund nærmere døden din. Nå enda ett. Om kveldene pleier jeg å si til robin " jadda, da var vi en dag nærmere å dø". Kanskje ikke en så veldig opptimistisk tankegang men det er jo sant.

Så, mine tanker om liv, død, eksistens og alt dette vi kjenner til er som følger. Virkeligheten vår, er "virkelig" fordi vi oppfatter den sånn. Det er så mye vi mennesker ikke kan se, for eksempel energier, masse farger i regnbuen, radioaktive stråler osv.. Vi har bare lært at solen er der, månen er der og at vi er her, og så leter vi etter en "større mening" som muligens er veldig åpenbar, bare at vi er for dumme til å se den? Om man tenker på maurer i en maurtue. Der nede har de sitt helt eget økosystem med en dronning, rutiner osv osv, og de aner ikke hva vi mennesker holder på med for vi er større enn dem og har en større forståelse. Men da er det jo ganske logisk at noe, eller noen er over oss igjen, og ser på oss som maur i en maurtue og synes det er sinnsykt at vi ikke kan se det åpenbare. Eller kanskje er vi bare et prosjekt for noen. 

For vi mennesker er ikke så smarte som vi liker å tro. tenk over hvor mye du gjør i løpet av en dag som egentlig ikke er kontrollert av tankene dine, men kun av et animalistisk innstinkt som du har inni deg. Sult, tørst, lyst, sjalusi, redsel, glede, spenning og avhengighet. Tenk hvor mange valg du tar iløpet av en dag, kun basert på disse - og ikke tankene dine, sånn egentlig. Jeg tror vi er her for en grunn. Det virker ikke helt rett for meg at jorda, universet, gud eller hva det nå enn er som har skapt oss hadde en plan om at vi skal kunne ødelegge både oss selv og jorda slik som den er nå, bare "for att". Vi virker litt som et prosjekt for noen...? At vi er satt her på jorda så utrolig langt unna alt annet liv, hvor sykt er ikke det at vi ikke finner noe levende uansett hvor lenge og hvor langt vi leter? Er vi forvist hit, eller hva er greia? 

Jeg tror ikke vår hjerne er i stand til å fatte meningen med livet, vi klarer ikke å ta den inn over oss - og det for en grunn, vi skal ikke skjønne det, for det er kanskje noen som bare leker med oss og styrer med oss. Er det ikke litt rart at vi er skapt smarte, men akkurat dumme nok til å ikke skjønne det viktigste av alt. Nemlig hvorfor vi er her, hva vi gjør her eller hva meningen med alt er? 

Så, da vil jeg gjerne høre fra dere - hva tror DU er meningen med livet? Hva skjer når vi dør? Hva er eksistensen, sånn egentlig? Jeg tror vi kan lære mye av hverandre her!

å jobbe med seg selv


 

Dere har spurt meg hva dere tror bloggen min har kostet meg. Det vil jeg gjerne svare på nå - for dere kan vel åpenbart se hva den har gitt meg. Fine opplevelser, gode venninner rundt om i hele landet og for øvrig kontakter og bekjentskaper jeg aldri ville ha klart meg uten og en jobb jeg trives i. Psykisk har jeg vokst opp noe enormt det siste året, og når jeg sitter alene hjemme i leiligheten, så kjeder jeg meg aldri. Jeg har en ro inni meg som gjør at jeg fint kan sitte med mine egne tanker og bare være tilstede og følelsen av å bare leve er fantastisk. Altså, jeg har klart å snu om psyken min såpass at om jeg har vondt i magen, om jeg stresser, om jeg har vondt i hodet eller hva det nå måtte være så klarer jeg å sette pris på det også. Føle at jeg lever, haha. Jeg vet, det høres helt sinnsykt ut. Men det er absolutt helt supert å leve på denne måten.

Men, det er en ting jeg enda ikke har klart å få kontroll på - og om bloggen eller mitt liv nå har kostet meg noe, så må det være følgende. Hver gang jeg kommer inn i et rom, tror jeg alle ukjente der hater meg. At de prøver å finne feil. Om jeg legger ut et bilde av meg selv som jeg personlig er dødsfornøyd med kommer alltid kommentarene om at jeg har en for stor nese, øynene for langt ifra hverandre, stor panne, er stygg, er dum, dårlig forbilde, kviser, acne, at jeg snakker rart, har stygg stemme, er for lav, har en fæl familie, stygge venner, dum kjæreste..Så dette er vel hva jeg forventer skal bli kastet mot meg når jeg kommer inn i et rom. Så, hvordan reagerer jeg? Jeg blir stille. Jeg sier ikke så mye. Virker kanskje litt sur, fordi jeg tør ikke noe annet. Så igår når vi var for å trene til Mitt dansecrew, fikk jeg høre " du er så utrolig søt og morsom, men før du åpner munnen virker det som om du har en attitude". Da får jeg jo også angst. Det siste jeg vil, er å være en bitch. Jeg skal ærlig innrømme, jeg får en sjelden gang lyst til å sjekke selfiekameraet på telefonen for å forsikre meg om at leppestiften ikke er i hele ansiktet eller at mascaraen ikke renner. Tør jeg? Nei. Fordi jeg er så redd at noen skal se det, og tenke "herregud, det var det jeg skjønte, hun bryr seg bare om sminke", selv om det ikke er tifelllet.

Så, jeg har hatt problemer med å slappe av, og i konkurransen som starter nå på fredag håper jeg at jeg klarer å slippe den angsten å bare være meg selv. Det var derfor det var en så utrolig lettelse å komme på trening når vi først startet denne perioden, fordi jeg fikk være med nye mennesker som FAKTISK ikke behandlet meg som en idiot, men gutter jeg har det morsomt med og som jeg slapper av med, og hvor jeg tør å gjøre noe ut av meg selv og være en "stor" person, og ikke gjøre meg selv så liten. Så det å etterhvert gi slipp på alle utseendeidealene jeg har, har gjort ting lettere for meg, men jeg har enda en vei å gå. jeg er så mye bedre, men jeg har vært så langt nede, men jeg SKAL klare dette. Jeg SKAL klare å gå ut på den scenen, gi alt jeg har, komme meg igjennom det og ikke minst ha det så jævlig gøy som jeg har på trening. Jeg vil ikke tenke at publikum ser på meg for å finne feil. Jeg vil ikke tenke at noen sitter ute i landet og ler mens de ser meg på tv. Jeg vil ikke tenke at dommerne og de andre deltagerne egentlig bare vil ha meg ut, for det ER jo ikke tifellet. Alle vil jo hverandre godt, synd jeg ikke klarer å unne meg selv å ha det bra. 

Men nå folkens - nå skal jeg gi alt. Jeg skal gjøre det for meg, og for dere, som har gitt meg så mye. Dere støtter meg hver eneste dag og jeg blir helt rørt når jeg skriver dette, for nå, de siste månedene, takket være dere og takket være dansen er jeg endelig på god vei. Jeg jobber med meg selv som menneske, og ikke meg selv som et objekt og et utseende. Nå skal jeg vise for meg selv at jeg kan - og når det skjer, så kan jeg alt. Nå har resten av mitt liv startet, og jeg begynner å bli det mennesket jeg ønsker å være. Det er som sagt en bit igjen, men hvordan kunne disse endringene skje så fort? Hvordan kunne jeg endre innstilling på bare et par måneder? Hvem vet. Men, alt som betyr noe, er at jeg faktisk har endret meg og innsett hva som er bra for meg. 

vårt eventyr

Som jeg har nevnt for dere flere ganger, så skriver jeg. Da mener jeg ikke bare skrive en blogg, for det vet vi jo alle at jeg gjør. Men, jeg skriver dikt. Dagbok. Historier. Det er en utrolig terapi for meg, og nesten hver gang jeg opplever noe stort følelsesmessig, får jeg det ned. Alt blir lagret, og noen ganger postes det. Nå vil jeg gjerne poste noe jeg skrev for litt siden. Dette er veldig personlig, men jeg håper likevel det kan hjelpe noen, eller kanskje noen kjenner seg igjen. 





Det har skjedd igjen.

Hjertet mitt. Det gjør vondt. Slår det alltid så fort? Ikke si noe, tenker jeg. Ikke si noe, fordi jeg vil ikke høre. Men joda, jeg vil høre. Du må snakke, du må si noe, du må si de rette ordene. Ikke hold meg, jeg vil ikke at du skal være nær. Men joda, jeg vil jo det. Du tar tak i meg og jeg føler det igjennom hele kroppen. En rus. Det er ikke så mye, du bare holder rundt meg. Men det er nok til at jeg blir redd og glad. Du har klart det umulige, du har fått meg til å tro, du har fått tilliten min. Du må være magisk. Men jeg sier ingenting, jeg er stille og jeg ser bort. Du kan jo for guds skyld ikke få vite hva jeg føler. Kanskje du ikke holder meg på samme måte da. Det er sent, og vi har vært våken hele natten. Ikke si noe, men si noe. Hold meg sånn at jeg kan si at du ikke skal holde meg. Jeg skal si at du må gå nå. Så går du. Og jeg løper etter og ber deg om å komme tilbake. Du kommer, og jeg gråter, og du holder meg igjen. Jeg tenker at jeg er teit, og det er det du sier også. At jeg må fortelle hva jeg føler. Jeg sier "ja, det skal jeg". Og så ser jeg bort. For jeg vil jo ikke si at jeg gjør alt for at du skal ha det bra. For da går du kanskje, neste gang jeg ber deg om det. 

Jeg prøver å ikke vise meg svak. Jeg går litt i bølger akkurat der - rettere sagt, vi går i bølger. Den ene dagen er jeg sterk og kald. Da er du svak og liten. Så bytter vi. Og slik fortsetter det. Kan det ikke bare være en balanse? Kan vi ikke bare være et team, kan vi ikke bare være glade hele tiden? Må den ene alltid vinne, må den ene alltid føle seg så lite verdt? For jeg gjør det jo, jeg også. Jeg tenker "nå gjorde du det, da kan jeg gjøre dette så blir du like lei deg". Så blir du lei deg, og jeg blir sterk. Så sårer du meg, og jeg blir svak, mens du er sterk. Så bytter vi. Hvorfor? Hvorfor sier jeg ting jeg angrer på, hvorfor er jeg slem mot deg, hvorfor er du slem mot meg? 

Jeg har tatt denne runden med venninner så mange ganger før. Fortalt dem at "den gutten der er ikke verdt tårene dine, du fortjener bedre", og venninna svarer "jeg vet.. men, han er så god, når han faktisk er god". Og jeg har tenkt at det er noen svake jenter, det. Og nå er jeg der selv. Men du er jo annerledes. Du er jo god når du er god. Du er verdt det. Ingen andre vet det. Ingen andre kan ha det på denne måten. 

i vårt eventyr er det ikke noen prins eller ring. Det er krangel og gråt, slamring av dører, sure meldinger og sjalusi.Det er å våkne alene og lure på hvor du er. Det er å lure på hvorfor du ikke passer på meg. Det er å føle at hvert eneste sekund er tortur mens jeg venter på telefonen, telefonsamtalen fra deg som alltid redder meg, uansett om jeg forteller deg at du er en dritt og så angrer jeg sekundet etter. Men, eventyret vårt er også å ligge i senga, snakke om alt mellom himmel og jord, ha deg nært meg og føle at jeg elsker deg og at du elsker meg også.  Det er å våkne sammen med deg og tenke at vi har alt som alle andre missunner. Det er når jeg sitter på kjøkkenbenken og ser på deg mens du går litt rundt på kjøkkenet og forteller meg om dagen din, og at jeg i de øyeblikkene tenker at jeg ikke trenger noe mer. Det er når vi går til trikken og du snurrer meg rundt i en piruett og sier at jeg er søt. Det er at du tørker tårene mine når verden er vanskelig, og at du går inn i bobla sammen med meg og låser oss bort fra alt - passer på meg. Det er at du roper høyt når andre er frekk mot meg, og at du ikke bryr deg om hva andre synes - jeg trenger ikke å ta noen kamper når du er der, du gjør det for meg. Eventyret vårt er at jeg ikke klarer meg uten deg, og at du drar meg til deg hver gang. At jeg gjerne tar tusen nedturer for alle oppturene. Jeg har det så bra med deg. Når vi krangler også, og når jeg gråter. Jeg har det faktisk bra - er det rart å si? Bare du er der. Det er nok. Du er bra og jeg er bra, selv om vi noen gang får fram det verste i hverandre. I vårt eventyr kriger vi mot hverandre noen ganger, men vi kriger også sammen. Og jeg ville aldri ha byttet det ut mot noen ting. For når det er meg og deg, vi to - når vi ligger perfekt, som om vi er skapt for å ligge akkurat sånn, så er det okei.  Da finnes ikke igår. Ikke i morgen heller. Bare meg og du - og det er alt. 

Du gir meg alt. Og nå vet du det. 

mitt rareste innlegg noen sinne

>Her kommer muligens mitt merkeligste innlegg noen sinne. Jeg vet ikke om jeg forventer at noen av dere skal forstå, men jeg prøver likevel. Det siste halve året har jeg blitt mer og mer interessert i tankene mine, spørsmål som hva er egentlig en tanke, hva er en drøm, kan man kontrollere følelser, hva er en sjel, er vår fysiske kropp alt vi har, kan man bokstavelig talt utvide horisonten litt og slippe tak på den fysiske formen vi har? Er virkeligheten vi kjenner alt som eksisterer, og hvor mye kan endre seg, bare jeg endrer måten jeg ser på verden? Og med disse tankene har jeg prøvd å gå inn i meg selv. Meditere. Og da mener jeg ikke å sitte som en buddah og vugge fram og tilbake mens jeg sier "mmmm". Det er mange måter å meditere på. Bare du går en tur i skogen og ser på et tre og funderer på hvordan det treet er skapt, så mediterer du. Fordi da slipper du taket på alle tanker du ser på som viktig, alle problemstillinger om penger, lekser, venner og kjærlighet blir borte for bare noen sekunder når du tenker på det treet. Skjønner dere hva jeg mener?

Det som har funket for meg er å ligge i sengen rett før jeg skal sove, ta på meg et headsett (man må ha et BRA headset, earplugs funker ikke) og skru på DENNE spillelisten, og så fokuserer jeg på absolutt ingenting annet enn små lyder i sangene mens jeg prøver å se for meg det sangene "forteller". Når jeg merker at jeg er totalt inne i en annen verden så skrur jeg av headsettet, fokuserer på min egen pust en liten stund, og så kan jeg egentlig ikke forklare helt hva som skjer. . Men, det begynner å prikke i hele kroppen og mest opp mot hodet, så "slipper jeg taket", og går ut fra min egen kropp. Som regel hopper jeg ut fra vinduet og ned på bakken og beveger meg mot trikkeskinnene. De første gangene jeg gjorde dette hadde jeg et problem med at en skummel dame fulgte etter meg, så jeg pleide å snu meg og kaste henne tilbake inn i leiligheten min, hvor jeg da kunne se at den skumle damen sprang opp trappen, inn til min leilighet og sto over den sovende meg (for det er jo tross alt bare sjelen min som hopper ut vinduet), og så slår hun meg i ansiktet og jeg "våkner" igjen. Jeg har gjort dette over laaang tid, og dere må vite at det tok utrolig mange runder og forskjellige framgangsmåter før jeg i det hele tatt klarte å komme ut av min egen kropp, men nå er jeg altså på det stadiet at jeg kommer meg ut og heller lar den skumle dama følge etter meg ned mot trikken, og så stopper det litt opp. For den dama der irriterer meg så jævlig at så lenge hun følger etter meg kommer jeg meg ikke dit jeg vil, mitt mål med det hele er å sveve oppover, opp mot himmelen og se ned på meg selv fra himmelen, om det gir noe mening. Når jeg er ute av min egen kropp ser jeg først på meg selv ligge i senga, det er utrolige detaljer og jeg kan se hva jeg har på meg, hva som ligger ved siden av meg, jeg ser at jeg puster og så hopper jeg ut vinduet. Når jeg kommer ut, så er alt ganske tåkete og mørkt, og jeg hører alt som om jeg er inne i en slags "boble", og det er heller ikke mennesker der, utenom meg og hun dama, da. Som jeg forresten aldri har sett før i virkeligheten. 

Jeg vet at dette høres helt sinnsykt ut, men det har et navn, tror det kalles "sleepwalking"?. Jeg har prøvd å ikke google så mye fordi jeg ville prøve meg fram uten innflytelser først, men nå trenger jeg litt hjelp. Det er også etter at jeg startet med dette at en stemme har begynt å komme i drømmene mine - og det er ikke engang en stemme, det er et eller annet jeg kommuniserer med som ikke har en fysisk form, og vi snakker sammen uten å bruke ord, men heller bare forståelser for hverandre. Jeg drømmer altså ikke når dette skjer fordi jeg vet at jeg er i senga, men samtidig er jeg ikke det, og det føles som noe helt annet enn bare dagdrømmer og innbilning, for jeg er så totalt inne i det, nesten som om jeg hypnotiserer meg selv eller er i en paralyse. Jeg har så lyst til å ta dette et steg lengre for jeg føler jeg er inne på noe veldig stort, og at dette må være et slags "talent" eller en gave, og jeg er klar over at jeg høres ut som en idiot og jeg synes nesten det er litt flaut å si det, men dette har vært så utrolig! Og jeg HÅPER noen der ute driver med det samme, vet noe om det, eller har erfaringer dere kan dele med opplevelser som er litt utenfor det vanlige - som egentlig ikke omhandler noe annet enn deg selv og din egen hjerne..

hva er torsdag?


Jakke fra Glamorous (ad)

Jeg får ofte kommentarer fra triste jenter som vil ha hjelp. Hjelp fra meg. Hjelp fra Sophie Elise på 1.59 som ligger i sofaen og plukker seg i nesa og lurer på hvordan i helvette livet har blitt som det har blitt, og lurer på hvor jeg er om 1 måned, om 1 år eller om 10 år. Meg, som ikke aner hvordan jeg har kommet meg igjennom tingene jeg har kommet meg igjennom, som noen ganger lurer på "hvorfor har jeg vært så lei meg" eler "hvordan kom jeg meg ut av det" selv om jeg ikke har noe svar - fordi jeg skulle ønske jeg hadde en kur. En medisin for hjertet, for sjelen eller noen gode ord som kunne trøste. Men jeg er helt blank - jeg har bare levd meg igjennom dag etter dag, noen ganger har alt vært dritt, andre ganger har alt vært topp, og nå for tiden er alt jevnt over ganske fint og jeg er glad. Og derfor skal jeg liksom ha en oppskrift på hvordan det ble slik. Jeg har ikke peiling, altså.

Om jeg skal kunne fungere som en slags rådgiver eller forbilde, må man nesten ha gått igjennom noe kjipt. Og de kjipe tingene i livet mitt var jeg flinkere til å fokusere på før, da tok all negativiteten veldig mye plass. Jeg kunne jo hatt det kjipt akkurat nå også, om jeg virkelig ville. Jeg kunne ha tenkt på alle gangene jeg har vært en idiot å funnet meg å bli tråkket på, fordi jeg heller vil ha det trygt og bli behandlet urettferdig, enn å skulle stå alene en stund og etterhvert få det bra. Jeg kunne ha tenkt på at jeg fikk kjeft i dag over telefonen fra en samarbeidspartner fordi jeg er syk. Jeg hater å få kjeft, og jeg hater å være syk. Hater å føle at jeg ikke presterer - så det kunne jeg ha tenkt på, istedenfor å fokusere på hvor flink jeg er som faktisk gjør alt jeg gjør, og at det kommer en ny dag i morgen med en ny sjangse. Jeg kunne ha tenkt på hun der venninna som stjal masse fra meg, både penger og energi, men som likevel har det i hjertet sitt å snakke stygt om meg til andre. Jeg kunne ha valgt å fokusere på alle de nettene jeg har våknet opp alene i panikk og tørket tårer før jeg går på trening, eller alle bildene jeg har fått på mail eller at jeg nok en gang i mitt liv ikke tør å si ifra om hva som egentlig er rett og hva jeg egentlig vil. Jeg kunne ha fokusert på at jeg er feig og at jeg heller vil at noen skal lyve meg opp i ansiktet enn å faktisk si ifra - fordi jeg hater å gjøre andre utilpass. Men vet dere hva? Jeg vil ikke fokusere på det, jeg vil heller bare prøve å bli bedre for hver dag og ikke minst gi meg selv litt perspektiv. 

En facebookvenn skrev en status som virkelig inspirerte meg til å skrive noen ord til dere - det handler om hvordan vi mennesker forholder oss til dager. Mandag er som regel ganske dritt. Man har en lang uke i vente, man tenker på alt man skal få gjort, all tiden man ikke har, og at man enda er dårlig etter lørdag. Tirsdag er nesten enda verre. På onsdag får man litt livsgnist igjen, snart helg, man kan klare det, bare hold ut! Torsdag varer i en evighet. Fredag er det endelig helg og man er lykkelig, slapper av, kanskje man fester. Lørdag er en fest. Søndag er rolig, man gruer seg til mandag. 

Men hva er en mandag for et lite barn i Syria som nettopp har mistet foreldrene sine? Hva er en tirsdag for mannen som ikke aner hvordan han skal forsørge familien? Hva er en onsdag for gutten som blir misshandlet hjemme og gruer seg til å gå hjem fra skolen? Hva er en torsdag for hun som planlegger å ta sitt eget liv? Hva er en fredag for tiggeren på Karl Johan, som dag etter dag sitter der og ser beina som streser forbi? Hva er en Lørdag for han som nettopp våknet opp etter en bilulykke og forstår at han alle de andre som var i samme bil, nå er døde? Hva er en søndag for foreldrene som har mistet et barn?

Og hva betyr denne dagen for meg? Om du kan tenke slik som jeg gjør, at dette er "nok en lang torsdag, men heldigvis snart helg" så er du virkelig heldig og bør sette pris på det. Man har det ikke så ille, likevel. 

Den aller første gangen..

Det var et par av dere lesere som ønsket et innlegg om "min aller første gang", så det skal dere så klart få! Her har dere et par, fikk inspirasjon av Andrea Badendyck til de forskjellige stikkordene her ♥


Min første forelske..

Var faktisk Mathias, altså exen min.Min første ordentlige forelskelse, da altså.  Ble stormende forelsket i han etter å ha hoppet på trampolinen sammen som 12åringer, og den småforelsksen der varte altså fram til nå i sommer. Ganske fint å tenke på! Dere vet jo egentlig ganske mye om den historien allerede, men jeg var altså forelsket i samme gutt ( i hemmelighet) i 7 år.  Mathias var forresten en liten drittunge på ungdomsskolen og gud så mye rart jeg har gjort opp igjennom årene for å imponere han. Der har jeg virkelig brukt mye energi, men turte aldri å si ifra eller gjøre noe ordentlig med det, før jeg altså ble 17 år og vi endte opp sammen. Så moralen i den historien er vel at man bare må tørre å satse om man virkelig vil ha noen. Det verste man kan få er jo et nei, og det blir ialflall ikke noe om man ikke prøver! 



Meg med bob forann, Mathias med fingeren bak, Anne-Sofie (som dere sikkert kjenner igjen) har mørkt hår og rosa cardigan. Noen av dere kjenner kanskje også igjen Caroline som sitter til venstre? 

Første gang jeg fikk mensen..

Jeg var faktisk ganske sent ute i forhold til de andre venninnene mine, som fikk mensen allerede på barneskolen. Jeg fikk det ikke før ungdomsskolen og var 13 år gammel. Selv om jeg var litt senere ute med mensen var jeg altså ikke sent ute med festing, noe som er helt sinnsykt å tenke på for jeg var faktisk brisen første gang jeg fikk mensen, det var nok første gang jeg var brisen også om jeg ikke husker helt feil. Litt av en kombinasjon også, haha! Jeg var hos en veninnne på en liten fest da jeg skulle gå på toalettet, og oppdaget da at jeg hadde fått mensen. Jeg fikk panikk (og ble veeeldig stolt, haha) men latet som om dette var en helt normal greie for meg og spurte venninna mi om hun hadde noen bind til overs. Det hadde hun, men jeg hadde jo ikke litt peilig på hvordan man skulle bruke et bind og satt sikkert på toalettet i femten minutter og prøvde å forstå meg på den greia der - et bind som var beregnet for vanlig truse, jeg hadde så klart en liten snoopy-string. Jeg turte ikke å si det til mamma og stjal et par bind fra venninna mi. Husker godt hvordan jeg satt der på toalettet med masse blod, bind her og der OG brisen for første gang. 

 



Holy.. Her var jeg 16 år.


Første gang jeg var full..
Jeg har heldigvis ikke vært ortdentlig full så mange ganger, men første gang var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme - eller for å være helt ærlig så husker jeg bare brøkdeler av den kvelden, men det lille jeg husker forsvinner nok aldri helt fra hodet mitt. Det var sommeren jeg skulle begynne i tiende klasse, og Charlotte (som var med meg i Marokko) skulle ha en fest hjemme hos henne, noe hun ofte hadde på den tiden. Jeg startet på vors et annet sted, og i kjent nordnorsk stil var det altså heimbrent vi skulle drikke. Jeg ble så full at jeg etterhvert lå og rullet rundt i greset ute, dro på esso og spydde INNE der, spydde i midten av en rundkjøring i sentrum, og så satt jeg plutselig bak på scooteren til en gutt jeg nesten ikke kjenner. Vel framme hos Charlotte kom jeg veltende inn med håret til alle kanter, og det første jeg gjorde var altså å sette meg på fanget til en gutt jeg lenge hadde ment var sååå kjekk, og klinte med han. Jeg ramlet ned trappa og beit meg selv så hardt i fingeren at jeg blødde som en foss, og SÅ kom pappa for å hente meg. Han måtte stoppe flere ganger slik at jeg kunne kaste opp ut av bilen, jeg syntes det hele var fryktelig morsomt og følte meg veeeeeldig voksen og kul. Herregud tenker jeg bare nå... nevnte jeg at jeg var på gang med en annen gutt, altså ikke han jeg klinte med på festen? Jepp. Sånn var altså det.

Meg og lille Charlotte i vår gale periode. 

Mitt første kyss..

Var faktisk en veldig fin opplevelse! Jeg var betatt av en gutt jeg hadde møtt på leirskolen, og etter å ha snakket litt på MSN møttes vi på et ungdomsdiscotek da jeg var 11-12 år gammel. Det var sent på kvelden, litt vinter ute, og jeg, han jeg var betatt av og to andre venner gikk litt rundt omkring ute på lekeplassen. Vi alle satt på toppen av en sklie og så på stjernehimmelen, da det plutselig kom et stjerneskudd. Vi alle nevnte hva vi ønsket oss (jeg sa noe merkelig som ny mobil for å virke tøff), mens han gutten jeg var forelsket i ville ikke si hva han ønsket seg. Jeg maste litt, og til slutt kom det fram at det var et kyss fra meg. Så ble det altså et lite smask under stjernehimmelen! Der var jeg virkelig veldig heldig, et romantisk første kyss.

<>DDette var veldig gøy å skrive om! Håper dere likte innlegget :) Kanskje dere har flere ønsker til denne typen innlegg? 

hva skjer med meg



Dere som har fulgt bloggen min i flere år har gang etter gang lest lange og personlige innlegg om tankene som bobler opp på innsiden av det lille hodet mitt. Og jeg har så fryktelig lyst til å dele med dere igjen. Jeg har så mye jeg vil si, men samtidig ingenting, fordi jeg har desverre begynt å "redigere" meg selv, jeg veier ordene mine litt for nøye og jeg føler at personligheten min forsvinner i frykt for å bli missforstått, eller i frykt for at jeg skal støte noen, selv om det aldri er meningen. Jeg har så lyst til å skrive fra meg, slik som gamle-sophie på jenterommet i Harstad. Uten bekymringer sånn egentlig, men likevel så fryktelig mye å være lei seg over, som jeg følte da.

Fordi jeg er så lykkelig, og jeg trodde jeg hadde vært lykkelig for - glad i en dag og så lei seg den neste er ikke å være lykkelig, men nå har jeg en ro som jeg ikke hadde før, og med den roen kommer noe jeg aldri har hatt kapasitet til å opparbeide tidligere. Nemlig selvrespekt. For det har jeg hatt absolutt null og niks av tidligere. Jeg føler ikke lengre for å godta at jeg sliter meg selv ut. Jeg føler ikke for å godta at mennesker kan gjøre meg så sliten og lei at jeg bruker mer energi på å please andre som gjør ingenting for meg. Jeg er lei av å føle meg lite verdt, fordi andre mennesker drar meg ned. Jeg aner ikke helt hvordan jeg skal formulere meg for å få dette fram, fordi jeg vet ikke helt om jeg skjønner hva som er på gang i hodet mitt nå heller, men det er iallfall noe som skjer som jeg liker veldig godt. Og ikke minst, så skremmer det meg, fordi jeg er klar over at NÅ er virkelig tiden inne for å stå opp for meg selv. Nå er tiden inne for å gjøre endringer. Nå er tiden inne for å kjempe på. For å klare ting jeg ønsker, for å tro på meg selv, for å slutte å dra meg selv ned. Det må skje nå, og det er skummelt, men også veldig på tide.

Jeg er enda opptatt av utseendet, hår, sminke, klær og hele den pakken der. Det er enda viktig for meg, men nå er det enda mer viktig for meg å utstråle selvtilitt og at jeg er glad, enn "wow hun har store pupper / fint hår / fin sminke". Det virker ganske meningsløst i forhold. Jeg vil mye heller sitte uten sminke og le, tulle og ha det morsomt, enn å sitte stivpyntet og tenke på om løsvippene sitter på plass. Jeg blir egentlig litt trist når jeg tenker på alle gangene jeg har følt at jeg må bruke kroppen eller utseendet mitt for å få oppmerksomhet, fordi jeg har vært så usikker på meg selv og ikke følt at meg som person er god nok til å bare spille på det. At jeg manglet noe. Selvrespekten da, mener jeg. Og så angrer jeg på at jeg skriver dette fordi jeg elsker seksualitet og skulle ønske jeg var en liten Rihanna som kunne komme inn i et rom å bare "jeg er en bad bitch you know what im sayyyin" og så sekundet etter være litt stygg men utstråle den der jævla selvtilitten som gjør at uansett hårfrisyre er du jævlig sexy uansett. Men så er jeg lille meg som uansett hva utstråler en slags usikkerhet, og det er jeg ganske lei av. 

Jeg missunner ikke lengre jenter med den såkalte "drømmekroppen". Jeg missunner ikke jenter med det perfekte håret eller den fine sminken og den dyre veska. Jeg misunner jenter som raper høyt i offentlighet og så ler av seg selv etterpå, jeg missunner jenter som roper høyt når andre ikke behandler dem rett, jeg missunner jenter som respekterer seg selv såpass at de ikke trenger å vise kroppen sin ved enhver anledning de får, de trenger ikke fordi der så utrolig nydelige uansett. Jeg har så lyst til å være sånn, helt på ekte. Jeg håper jeg er på vei.

Og så tenker jeg på at jeg er et lite menneske på en liten planet i et svært verdensrom og så virker ting plutselig veldig meningsløst og jeg tenker bare - fuck it, vær glad nå din lille tulling. Du klarer det her.



 


evig takknemlig

Kjære alle dere som leser bloggen min. 



Om jeg skulle ha hatt noe mål med denne bloggen, så må det være at man skal tørre å være seg selv og ikke gi opp når mennesker forteller deg at du ikke klarer. Flere av dere jenter har støttet meg igjennom både kjærlighetssorg, når ting var vanskelig på skolen, når jeg selv ville gi opp alt - og hvordan skal jeg klare å gjengjelde noe sånt? Jeg er sikker på at vi har mye mer enn bare et blogger/leser-forhold. Fordi jeg gir så mye av meg selv til dere, dere gir mye tilbake. Jeg er nødt til å bli flinkere på hvordan jeg formulerer meg, fordi jeg er så utrolig redd for at noen skal missforstå ordene jeg kommer med og få opp noen tanker om seg selv i hodet som ikke er helt gode å ha der. For når jeg møter lesere, så ser jeg kun på hvor gode dere er som faktisk kommer fram til meg, jeg legger merke til om dere har et fint mobildeksel, fint hår, fine klær, fine smil og gode personligheter. Det er alt jeg ser. Jeg ser det fine og det bra. Jeg vil så gjerne at det skal komme tydeligere fram i tekstene mine på bloggen, hvor utrolig mye dere betyr. Og at jeg aldri har ment å såre noen. Enkelte ganger kommer ting helt feil fram, enten fordi jeg ikke tenker meg om, eller fordi jeg har blitt framstilt feil eller formulert meg selv feil. Jeg har bestemt meg for å veie ordene mine mer nøye, slik at jeg er sikker på at jeg faktisk skriver noe jeg kan stå for - ikke noe jeg bare tenker der og da, som ikke blir rett skrevet uansett. Den "gamle" Sophie er ikke borte, men jeg har vokst opp, og tør mer å si ifra på hva som er rett og ikke, og hva jeg mener. Om dere ser tilbake på den "gamle" sophie, så vet jeg ikke hvem dere ser som bedre. Hun som var deprimert? Ikke oppførte seg bra? Ikke tok vare på seg selv? Jeg savner ikke henne så utrolig mye akkurat. 

Jeg vil at dere helt ærlig skal vite hvor mye dere betyr. Da mener jeg at jeg leser enhver kommentar som kommer inn her og jeg tar det til meg - jeg tenker over det. Om dere forteller om ting dere har opplevd leser jeg nøye igjennom, ser det for meg i hodet og tenker på hva jeg kan blogge om for å gi tips, råd eller inspirasjon for å kanskje gjøre ting litt lettere. Jeg får den ene historien etter den andre og jeg vil så gjerne hjelpe alle. Jeg vil gjerne møte dere alle, ta dere med på besøk, la dere henge med meg.. Om man bare hadde 1000 timer iløpet av et døgn. Jeg har så lyst til å invitere dere når jeg skal danse med mitt dansecrew i vår. Jeg vil at dere skal få dele den opplevelsen med meg, og se hvordan jeg vokser. Jeg vil dere skal vite at jeg trykker innom bloggene til de av dere som har blogg - at jeg er fast leser av flere av dere, og at jeg stadig oppdager flere som jeg vet kan nå utrolig langt i denne verdenen her. Hvorfor? Fordi dere er så gode. Dere skriver fine ting til meg, kun for å være snille. Det er mennesker som inspirerer meg.

Dette høres kanskje ut som smisk, men det får bare være. For noen ganger fortjener dere også å bli smisket litt med, etter så mye fint dere forteller meg hver eneste dag. Jeg elsker å dele av hverdagen min og flere av dere har vært med meg på en reise fra jeg var 16 år og fram til nå - og dere sier " det føles som om jeg kjenner deg". Gjett hva? Dere kjenner meg, virkelig! Jeg har alltid vært åpen og ærlig her, nettopp slik at vi kan skape det båndet og være venninner over nett. Det er veldig unikt, men ved å ikke putte opp en fasade, så har det blitt på den måten. 

I en verden full av mobbing og dritt, har jeg så lyst til å fokusere på det positive og hvor mye bra jeg har. Dere er en utrolig stor del av det gode i livet mitt, tro meg. Når jeg har kvelder hvor ting virker dritt pleier jeg å minne meg selv på hvor mye fint jeg får høre iløpet av en dag, og at jeg hver eneste gang jeg går ut døren får møte søte jenter (og gutter!) som forteller meg hvor mye jeg betyr. Om jeg hadde dødd imorgen tror jeg begravelsen min hadde vært stappet av folk (alle får komme, haha) - og tro det eller ei, men at mennesker jeg aldri har møtt ville hatt et ønske om å komme i begravelsen min og kanskje ville ha blitt lei seg om jeg forsvant, det betyr mye.

Slik som igår.. Da fikk jeg en kommentar fra en leser som hadde drømt at Robin hadde stjelt 7000 kr av meg, for å kjøpe meg en gave, men så var jeg gravid og full av hormoner så jeg klikket helt. En liten kommentar, som betyr ekstremt mye for meg å lese. For da ler jeg. Og så har vi det gøy sammen, jeg og leserne mine - uansett hvor sykt det høres ut. Månedene framover kommer til å være hektisk med å sjonglere både blogg, dans og bloggerne, men jeg vet jeg skal klare det og bevise for dere at dere ikke har gitt meg alt dette uten grunn. Jeg vil så gjerne vise dere at man kan. Eller, jeg tror jeg kan - så da gjør jeg det. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for det er jo nesten latterlig at en blogg og masse mennesker jeg ikke har møtt før skal bety så mye... men ja. Ord blir for små og jeg aner ikke hvordan jeg skal vise takknemlighet. 

Vi er best! Tusen takk for snart FIRE (!!) fantastiske år. Håper på mange, mange fler :) Når jeg er 90 år, sitter på gamlehjemmet og forteller barnebarna mine om alle bloggleserne mine. . . Altså dere forstår ikke hvor enormt mye dette har betydd for meg og livet mitt. Jeg er evig takknemlig. 




 

til alle gutter der ute




Når jeg leser artikler som er rettet til menn om hvordan man behandler kvinner, ser det ut til at jeg leser absolutt det samme førti ganger på rad og at menn neppe blir noe klokere på det uansett. "Gi henne et kyss når hun ikke venter det". Ja, no shit. " Kjøp henne blomster" Ja, okei. Jeg har hørt det før, gutter har hørt det før, vi alle vet det her og vi kommer ingen steder uansett. Som om det eneste jenter vil ha er blomster og et kyss her og der. For slik er det ikke - enten har jeg noen ganske gale venninner og er ganske gal selv, men nå har vi hatt disse jentepratene våre i sikkert 1000 timer sammenhengende og jeg har etterhvert gjort meg ganske klok på et par punkter, myter eller whatever som jeg gjerne vil påpeke. 


Jenter er også playere. Det er faktisk helt sant - jenter er nok de verste av de to kjønnene. Og vi er i tillegg som regel mye mer utspekulerte, flinkere til å lyve og flinkere til å tenke konsekvenser enn gutter, og skjuler derfor sporene våre godt. Jeg kjenner flere jenter enn gutter som har vært utro, som flørter med andre, som alltid har en gutt i "reserve", som flørter seg til drinker på byen selv om de har kjæreste og som skriver til andre gutter på facebook "joda, jeg har kjæreste, men det går egentlig ikke så bra.." selv om alt går fantastisk. At gutter er de eneste slemme der ute, og at de skal få all dritten, er jeg lei av å høre om.

♥ Ikke alle jenter vil ha kjæreste - jenter kan faktisk også ha uforpliktende sex uten å håpe på noe mer, så ikke smigre dere selv etter enhver onenightstand eller fuckfriend, gutter. Det ser noen ganger ut til at gutter blir livredd for å binde seg og tror jenta våkner opp om morningen med gifteringer i øynene og kirkeklokker i ørene, men slik er det absolutt ikke. De aller, aller fleste jenter som er single, er nok også det av egen fri vilje og ikke fordi de ikke får seg noe. 

♥Jenter liker faktisk ikke drama noe mer enn gutter.Det virker som om gutter tror at jenter bruker enhver sjanse til å skape drama og få en reaksjon. At jenter bare sitter og håper på en neste krangel. Slik er overhode ikke alle, og de aller fleste jenter vil styre unna dette like mye som gutter. Så, dere der ute med en penis - om dere ikke vil ha drama, ikke skap drama. De færreste jenter klikker vinkel uten grunn, så det er faktisk veldig enkelt å holde seg unna.

♥ Jenter vil ha en mann med talent og lidenskap - dette tror jeg de fleste jenter velger over en mann med mye penger eller et fantastisk utseende. Har ikke så mye å si om du er flink til å danse, spille fotball, balansere en blyant på nesa eller stå på en hånd. Jenter liker talent. 

♥ Jenter er ikke alltid de "desperate", mens gutten er hard to get. Som sagt, ikke alle vil ha kjæreste. 

♥ Jenter snur seg også etter gutter på gata, og snakker om kroppen til gutter på samme måte som dere gjør om oss jenter. Dette punktet trenger vel ikke så mye forklaring, men joda - vi snur oss. Joda, vi ser på rumper, rygg armer (høyde for min del), skuldre, bein. . Og vi snakker om det. Vi slår i venninna som går ved siden av for å fortelle at det er en kjekk gutt der, vi sier "ikke snu deg nå, men jævlig deilig fyr bak deg" og "skulle likt å ha knulla han, ja" er også noe jenter kan finne på å si. Tro det eller ei. Vi fantaserer også om de aller fleste vi ser, sett at de ser helt OK ut - "lurer på om han er god i senga". 

♥ Jenter har også seksuelle behov. Jenter har også like mye lyst på sex som gutter, men det eneste som er forskjellen på oss er at vi har LANGT ifra en garanti for å komme hver gang vi har sex - jeg kan forstå gutter som knuller rundt, for hallo, om man er garantert nytelse hver gang, hvorfor ikke? Men slik er det ikke for oss, men det betyr langt ifra at vi ikke har lysten der. Jenter tar også på seg selv. Jenter ser også på porno. Jenter fantaserer også. Jeg blir så forbanna på de guttene som har fått for seg at jenter ikke bryr seg om sex, annet enn å tilfredstille en mann. For jo, det er viktig det også - men herregud, give me some. 

♥ Når vi snakker om sex - det hjelper ikke å bare stappe den inn og ut! Gutter tror at bare man jokker litt fram og tilbake og stapper den ut og inn, så kommer vi jenter også. No, no, no, my friend. For de aller fleste er ikke det nok, det er faktisk ikke så utrooooolig godt heller. Men, når det er sagt, så mener jeg jenter har stort ansvar for sin egen orgasme, tenk om gutter bare lå der og forventet at vi skulle gjøre alle de tunge løftene, og forvente at vi visste alt han føler er godt? Så, denne er vel mer til dere jenter - ta litt ansvar for egen nytelse. Men gutter - gjør litt research også på kvinner sitt underliv. Jeg var med en gutt engang som sa til meg at "det må være noe veldig unormalt med deg som ikke kommer, for det har ALLE de andre jeg har hatt sex med gjort": Jaokei, du varer i gjennomsnittet et minutt hver runde, jokker litt ut og inn, og ALLE du har hatt sex med kommer? Herregud, jeg hater dere jenter. Ikke lyv til gutter sånn. Da fortsetter de bare å være dårlige i senga. 

♥ Jenter snakker også "dirty".  Titt og ofte ringer venninner meg og gir meg tips på stillinger, forteller om nye seksuelle erfaringer de har hatt, eller små generelle tips. Og når vi snakker om stillinger - jeg forstår at doggystyle er den store favoritten til de fleste gutter, og joda, det er godt. MEN om du har litt størrelse på utstyret kan det faktisk være jævlig vondt, også. Som om man får noe kastet opp igjennom kroppen og inn i magen, og man vil spy litt i et par sekunder. Og så er det godt samtidig, haha. Så, man lider seg tidevis igjennom det! 

♥Og joda, størrelsen betyr noe.Her kan man lyve så mye man vil, men de som sier noe annet er enten gutt eller så har de en kjæreste som er.. ja, dere skjønner hva jeg mener. Dette er noe jeg tror de aller fleste kan skrive under på, og det betyr ikke at man har en svær vagina, det betyr heller ikke at gutter må være 30 cm og bred som en kjevle, men litt må man jo ha. Om man vil ha noe minimalt inni der kan man like gjerne stikke inn en tampong, liksom. 

Er du enig i innlegget? Trykk liker, da vel! 

dette gjør meg glad

Jeg føler det er fort gjort å la innleggene på denne bloggen spinne over i noe negativt - vonde følelser veier som regel litt mer enn de gode, og jeg kan skrive milelange lister over hva som irriterer meg, hvem jeg har lyst til å slå, hva jeg er sur på eller hva som kunne ha vært annerledes. Generelt er ungdom på internett flinke til å utpeke feil. Derfor følte jeg for å endre på det, i det minste akkurat i dag, og skrive en liste over små ting som gjør meg glad i hverdagen.




 Når jeg får fregner av sola. Fregner er utrolig sjarmerende på  andre, og jeg går rundt og er sjalu på de med noen små søte prikker i ansiktet. Når jeg får noen fregner over neseryggen ute i sommersola blir jeg så glad, og smiler ekstra når jeg ser meg selv i speilet.

 Når jeg kjører bil med musikk i ørene og lager mi egen lille musikkvideo i hodet mitt - da slipper virkeligheten tak for et øyeblikk, og det er kun meg på min egen scene i hodet. Akkurat nå har jeg en veldig kul, innbilt musikkvideo til Lorde - Tennis Court (flume remix) på gang, haha.

 Når jeg klarer å stå opp tidlig (rundt 7-8) og har morgentimene for meg selv til å sjekke mailen, lese blogger og aviser, hente posten, kanskje gå en liten tur i nabolaget, ta en trikketur, handle blomster.. Nå har jeg jo litt flaks som har en samboer som ofte sover til klokken 16 (!) men jeg liker morgentimene litt ekstra godt likevel. Det er så stille da, og ikke på en ofte deprimerende måte, som på kvelden.

 Når Norge nevnes på utenlandsk tv, i en film, en sang, når jeg ser mitt eget nabolag på tv, når noen fra harstad er på tv.. hehe.

 Når noen blir glade for en gave jeg har kjøpt til dem - eller generelt følelsen av å glede andre. Om noen nevner en sjokoade de liker, dukker jeg gjerne opp med den på neste besøk. Små gleder for andre = veldig store gleder for meg.

 Når jeg kommer hjem til Harstad og mamma lager meg vegetartaco, vegetarburger, makaroni i fløtesaus eller laks. Eller alt sammen. Har alltid en travel spisetimeplan når jeg er hjemme i nord!

 Farmor og farfar, mormor og mormor - elsker dem, de er like rare alle sammen. 

 Når jeg oppdager en ny sang eller artist jeg faller for, som jeg kan høre på repeat gang etter gang (og lage enda flere innbilte musikkvideoer i hodet). Jeg finner alt for sjeldent nye sanger, så når jeg først oppdager noe nytt blir jeg i ekstase.

 At det snart er bursdag som jeg skal feire på KYGO, og at det snart er jul og alle venninnene samles igjen!

 Gamle episoder av favorittseriene, som frustrerte fruer, sex and the city og gossip girl. Noen ganger er det litt koselig å være syk, for da ser jeg på serier dag ut og inn.

 Når jeg kommer på besøk til min lille familie i oslo, altså de to venninnene mine som dere ofte hører om men aldri ser, og de sitter i hver sin ende av sofaen på hve rsin faste plass og alltid har noe mat / godteri til meg. de kjenner meg så godt at selv om jeg takker nei til middag, lager de likevel til meg også fordi de vet at jeg ombestemmer meg. Det er familie, det.

 Når pappa ringer og det viser seg at han faktisk bare vil snakke - han er regnskapsføreren min så hver gang jeg har et ubesvart anrop fra han får jeg litt angst, men som regel ringer han faktisk bare for å snakke og vi ler mye sammen.

 Å reise til nye steder og bli kjent med nye mennesker som har en lidenskap for noe. For eksempel her, på lapoint.

 Lillesøsteren min, håper hun vet at jeg er veldig stolt over henne og glad i henne. Jeg har endelig blitt såpass moden at jeg kan si slikt om min egen familie uten å bli klein, så da blir det sikkert veldig mye av den slags kliss fra meg. 

 Når blogglesere har drømt om meg og forteller meg om drømmene - eller når bloggen min har vært god for noe og hjulpet en leser igjennom depresjoner, kjærlighetssorg.. deres historier der hjelper og motiverer meg masse. Når dere husker ting fra livet mitt, for eksempel at jeg har vært sammen med en som het Marco, at jeg var sexy nurse på halloween 2011, at jeg hadde hull i tungen +++. Det er så gøy!

Når jeg våkner midt på natten av at Robin drar meg nærmere han i senga, så lager jeg som regel koselyd "mm-m-m" (vanskelig å skrive den merker jeg, haha) og han sier i halvsøvne "du er best / du er fin / baby " og smiler. Det er såååå koselig og blir helt varm i kroppen når jeg tenker på det.

Så, da er det deres to! Fortell meg et par ting som gjør dere glad! 

bye bye, bitch

Når man begynner å komme opp i 20-årsalderen må det da være ganske naturlig av meg å anta at man skal kunne samles på jentekvelder uten at hele gjengen skal baksnakke den ene stakkaren som ikke er tilstede. Jeg har hatt et lite håp om at med alderen vokser man også opp mentalt, og skjønner at man skal behandle hverandre med respekt. Men enten du er 14 år eller 40 år, mennesker ser ut til å hate hverandre like mye i hemmelighet som alltid. Etterhvert som jeg vokser og blir eldre har jeg kuttet ut en del venninner. Ikke for å være vanskelig, men fordi jeg rett og slett har insett hva jeg betyr. Om du sliter litt med å finne ut hvem som er verdt å ta vare på og ikke, her kommet et par pekepinner til venninner som det bare er å drite i, med en eneste gang.


Den gjerrige. Vi kjenner alle en slik en. Dette punktet trenger vel ikke utdypelse, men hos denne venninnna får du ikke så mye som en slurk vin på vorsj uten at hun med en gang spør tilbake "men.. betaler du sjåfør til byen da? Eller betaler du en drink for meg når vi kommer på utestedet?". Slikt gjør meg veldig, veldig frustrert.

Forsåvidt alle som baksnakker noen, og så er bestevenner med dem det neste sekundet, for og så baksnakke dem og si "ah, hun er så jævlig, skjønner ikke hvorfor ingen sier ifra! Alle er så falske". Vel, du er nøyaktig like falsk selv, og er i nøyaktig samme stilling til å kunne si ifra. Neste gang jeg er på en fest hvor jeg vet at et menneske har blitt baksnakket av samtlige i rommet, så lover jeg at jeg sier ifra med absolutt alle til stede - meg selv innkludert, så kan jeg omså falle ned i grava med dem. Nå får jeg sikkert aldri komme på fest igjen men det får omså bare være.

-  De som er det motsatte av ydmyk, og skal bruke enhver sjangse eller situasjon til å få oppmerksomhet, omså det går utover deg. 

- De venninnene som aldri er glade på dine vegne. Det finnes så mange sjalu jenter der ute som ikke klarer å glede seg over venninner sin framgang - de kan godt late som face to face, men så snart man ikke er i rommet, finner de noe å baksnakke. Eller den klassiske "hun er jo ikke såå flink" eller "hun får bare den muligheten fordi.." og så en eller annen unnskyldning, når alt egentlig går på at de selv står på stedet hvil i sitt eget liv.

- Om du konstant er den smarteste personen i rommet, er du i feil rom. Du skal konstant være med mennesker som utfordrer deg, som gir deg noe, og som ikke begrenser deg. Følger du det rådet, så kommer du veldig langt. 

- De som gjør alt kun for sitt eget ego. De som stiller opp for venninner kun for å kunne skryte av hvilken god venn de er, at man er en så fin person som gjør så mye fint for noen andre - f.eks kommer på sykebesøk til deg, men det må for guds skyld dokumenteres til minste detalje på sosiale medier og fortelles til alle. Om hun gir deg en gave - tusen bilder av den også. Om man velger å gjøre noe for et annet menneske skal det være genuint, og man skal gjøre det for å være et godt menneske. Om man har andre intensjoner kan man like gjerne bare gi faen.



Jeg er glad jeg har beholdt de vennene mine som er verdt å ta vare på, og glad jeg har fått et par nye etter at jeg flyttet til oslo. Nå er jeg 100% sikker på at jeg kun omgir meg med gode mennesker, som er verdt å ta vare på. 

my mind

Dere vet de dagene hvor man har så mye å gjøre at man ikke aner hvor man skal starte, så man ender opp med å gjøre absolutt ingenting? I tillegg til å ha mye å gjøre føler man seg ufresh uansett hvor mange ganger man dusjer, hvor mye sminke man legger på eller om man bytter til de fineste klærne man har.  Så sitter man igjen på gulvet etter å ha skyvet bort alle som prøver å hjelpe og tenker "herregud, så teit du er", og skammer seg. 

Jeg møtte en jente i helgen som sa til meg "jeg er absolutt ingen, men jeg får alle til å tro at jeg er alt, på grunn av attituden min". Og det var sant - ikke at hun er ingen, men jeg følte virkelig at hun eide hele rommet og var queen-b over den lille festen vi var på. Jeg vil også være queen-b.

Så, fuck det å ligge inne å synes synd i seg selv. Dere som har vært deprimerte før og kommet ut av det, kjenner vel sikkert igjen angsten man noen ganger får - fordi man er så redd for å havne helt nede igjen. Nå som jeg har hatt det så fint så lenge, fikk jeg helt panikk i morges da ting plutselig føltes veldig lite greit igjen. Og hvorfor skal det føles lite greit? Jeg har det jo helt fantastisk, og da er det bare å bestemme seg for å ha det bra. Kjefte litt på seg selv, ikke minst le litt av seg selv og faktisk innse hvor teit man er som kaster bort tid på å gråte. For ja, helt ærlig, så har jeg grått idag. Masse, masse, masse. Uten noen spessiel grunn. Takk gooode gud for at jeg har Robin som virkelig er en engel for meg, det føles så rart å ha noen som faktisk klarer å trøste meg og som ikke bare skyver meg bort når jeg er vanskelig. Det gjør meg så utrolig glad, selv om jeg er dårlig på å vise det.

På tide å ta seg sammen igjen, da. Jeg er jo egentlig ganske bra. 

evig kjærlighet



Det er sjeldent jeg virkelig tenker over alle de forskjellige typen mennesker som klikker seg inn på bloggen her - det er jo så mange, og det sier seg selv at jeg når ut til et vidt spekter av mennesker med ulike behov. Jeg vil dere skal vite at dere blir hørt, jeg legger merke til det, og jeg tar til meg. Forleden fikk jeg en kommentar fra en døv jente som ba om teksting på tv2sumo slik at hun skal kunne se på bloggerne. Dette rørte meg så utrolig mye, det gjorde faktisk vondt i hjertet at ingen har tenkt på dette før! Så klart skal alle ha like muligheter til å få se en serie de har gledet seg til! Du som skrev den kommentaren må vite at det aller første jeg gjorde var å maile ledelsen i tv2, og nå krysser jeg alt for at det blir fikset på. I mellomtiden kan jeg faktisk gi ut 14 dagers gratis sumo til dere alle, slik at dere får sett bloggerne. Da kan dere også se det direkte! Det er ingen bindingstid, og dere finner tilbudet her ♥ 

For øvrig har jeg vokst utrolig mye takket være bloggen og kontakten jeg har med dere lesere. Jeg får så mange mailer og kommentarer som rører meg og setter ting i perspektiv, jeg har så utrolig mange kloke lesere og jeg håper dere vet hvor mye jeg setter pris på åpenheten deres. Når jeg får kommentarer om at dere har drømt om meg pleier jeg å ringe til venniner å si "hør på dette, hahaha" så leser vi og ler med dere. Marte, min beste venninne, hadde til og med tatt et bilde av en kommentar her om dagen, fordi den var så vakker og hun ville ha den lagret på telefonen sin. Når dere forteller meg at dere hører på sangene jeg viser på bloggen, at dere har blitt avhengig av en serie på grunn av meg, smakt vegetarmat for første gang på grunn av meg. Slike små ting. Det betyr alt! 




Jeg har vært på to møter idag - et på alex sushi, et hos min kompis Frederik. Jeg går spennende tider i møte, og jeg er så nervøs! Jeg har takket ja til noe virkelig stort, og utover høsten får dere vite hva. Ikke gøy å holde slikt hemmelig, men nå blir dere nok overassket over den lille rosa-bloggeren deres som nå må gi alt jeg har utover våren for å prestere.  

Ny kåpe fra RIVER ISLAND


Jeg og kjæresten skal på spa idag, det gleder jeg meg veldig til! Derfor må jeg komme meg hjem ganske kjapt og få hentet en bikini, og så blir det kosekveld videre. Ser fram til å drikke litt cava, spise jordbær og få massasje sammen med min fine :-) 

Vi snakkes! 

Følelser



Mennesker er så rare.

Da mener jeg, virkelig rare. At vi stiller klokka tilbake for å få en time lengre nå som vi går mot vinter. At vi skjuler kroppene våre når vi kler av oss, selv om nakenhet er det mest naturlige som finnes. At vi blir flaue om vi promper i offentlighet, selv om vi alle vet at vi gjør det. At vi går rundt og begrenser oss selv, med tanke på hva andre kanskje mener eller føler. At vi på skolen lærer at vi trenger kjøtt for å overleve, og at kyllingene som blir videreprodusert til nuggets har det fint. At vi tror på en gud. At alkohol blir sett på som helt greit, mens annet blir sett på som livsfarlig. Vi tenker at vår oppfatning av virkeligheten, er alt som finnes. Vi snakker forskjellige språk, og landegrenser skiller kulturer når vi alle har et hjerte som banker, et hode som tenker og en sjel som føler. At vi egentlig kun er elektriske kobliner i hodet vårt, og egentlig ikke er annet enn innstinkt, tanker som blir påvirket av at man er trøtt, mangler dopamin, har mensen eller blir forelsket. At vi blir avhengige av nikotin, at man kan spise en sopp som vokser i skogen og bli høy som et hus, at man kan dø av en kreftsvulst som vokser opp fra ingenting og tar over kroppen din. Rart.

Dette innlegget skulle egentlig handle om at jeg og Robin enda bor sammen og at vi nok kommer til å fortsette med det, selv om folk forteller meg at det er "for tidlig" og at man skal vente en viss tidsperiode før man kan ta det store steget med å faktisk dele seng hver eneste natt. Om det ikke funker å flytte inn sammen nå, vil det heller ikke funke om ett år. Vi har det fint, og jeg føler at jeg bare flyter rundt. Livet er fint, vi har det fint, vi har det bra og samtidig tenker jeg på hvor rart det er at to mennesker kan føle noe slikt mellom hverandre og ha hverandre i hodet hele tiden. At man kan elske en annen person. Og så hater man dem litt, elsker dem litt, vil slå dem, kaste dem bort, holde inntil. Rart.

Man kan tenke på stygge kommentarer. At jeg ikke føler jeg kan gå rundt uten å bli stirret ned eller at jeg er redd for å gå ut på byen for da er det alltid noen som er slemme, prøver å slå meg ned, tar bilder når jeg ikke vil, kommer fram og forteller meg ting om mitt liv som om vi er bestevenner. Man kan tenke på at det er slitsomt å jobbe. Man kan telle kalorier istedenfor sauer når man skal sove. Man tenker på festen man ikke blir invitert på, eventuelt hva man skal ha på seg på neste fest, eventuelt det dumme man sa på fylla. Man kan tenke på hva andre mener om deg.

Eller så kan man tenke på at vi svever på en kule i verdensrommet, at det finnes hundretalls av farger vi mennesker ikke kan se, at blomster kommuniserer og at vi kan føle en indre ro av å klemme på et furutre, at mennesker vokser for hvert år samtidig som pannen blir større og kjeven smalere (alien?), at lynet slår ned i bakken og at vi egentlig har null kontroll, at vi er fanget i vår egen kropp og at vi overser det som egentlig betyr noe - fordi vi ser ned på mobilen.

Da kattene enda bodde hjemme hos meg pleide jeg å prøve å kommunisere med dem på en annen måte enn "hei pusen ps ps ps", rett og slett bare ligge nært dem og . . føle? Se inn i øynene deres, hvordan oppfater de verden? Hva føler de? Hvordan ser de på alt? Er de kontrollert av følelser og såfall hvordan er det? Holder jeg på å bli gal som ligger på gulvet og prøver å oppnå en slags spirituell kjemi med en gatt, som mest sannsynlig har en hjerne som en peanøtt? Og, betyr egentlig hjernen at man er smarte, eller er det noe annet som forteller oss det? Sjelen? Hva er i det hele tatt en sjel?

Mennesker er så rare, og aller merkeligst er nok jeg som ikke klarer å gå ut døren uten å tenke på de jævla blomstene som kommuniserer, for å så se opp på himmelen for å lure på hva som egentlig er på gang her, om noen følger med på oss eller om aliene der oppe også er mest opptatt med å se ned på telefonen.

 

er jeg plus-size?

Etter bildene av meg i bikini fikk jeg utrolig mange fine kommentarer, men innimellom ploppet det opp noen som gikk på størrelsen min. Altså, at jeg ser feit ut, og at jeg er plus-size, har gått masse opp i vekt. .  Jeg vet jo selv at dette ikke er sant, jeg er en liten jente med en slank kropp og har heller ikke særlige komplekser for kroppen min. Jeg har vært veldig heldig, og det vet jeg! Som sagt er ikke dette kommentarer som treffer meg noe særlig, men når jeg leser igjennom kommentarfeltet mitt kan jeg ikke noe for at jeg reagerer likevel. Ikke på vegne av meg selv, men på vegne av alle jenter som sitter der ute og kanskje leser akkurat de samme kommentarene som jeg får. De leser at jeg blir kalt feit, og at jeg blir kalt stygg. Kanskje veier de mer enn meg, kanskje de ser opp til meg, men så ser de hvordan jeg blir rakket ned på - kanskje usikkerheten deres vokser enda sterkere da. Jeg blir kalt plus-size, og jeg er TYNN! Hva slags internettsamfunn er det, da? Om jeg var en fashionmodell, så hadde jeg nok vært plus-size, ja. Men jeg er ikke det, jeg er omså "fhm-chubby" og trives veldig godt akkurat der. 

Man skal gjøre det som gjør en selv glad - jeg personlig blir ikke glad av å trene eller å spise sunt. Om jeg skal på trening gruer jeg meg gjerne flere dager i forveien, jeg har det veldig kjipt mens jeg er der - ikke fordi det er tungt, men fordi det er kjedelig og jeg føler meg utilpass. Jeg liker ikke sunn mat generelt, og sliter veldig om jeg ikke føler jeg kan kose meg som jeg vil. Jeg klarer heller ikke å "bare" kose meg i helgene. Jeg synes kroppen min er fin, om jeg øker med 10 kg, så får det bare være. Fordi jeg trives så godt med livet mitt og er mer opptatt av å kose meg enn å løpe på en tredemølle og telle kalorier. Men, jeg kjenner så klart flere som elsker å trene, som er sunne og som ikke kunne ha tenkt seg et liv uten. Pappa, for eksempel. Og det er jo også fantastisk! Om han vil stå opp klokken 06 hver morgen for å løpe seg en tur før jobb, så er det bra for han, og om jeg vil sove hele dagen og spise dumle som mitt første måltid, så er det også greit - fordi det er MIN kropp. Tren om du vil, la være om du vil, spring rundt i bikini som du vil.

Jeg kommer til å fortsette å posere i bikini uansett hvor slapp jeg er i kroppen, og siden jeg vet noen kommer til å dra fram dette - kjæresten min synes også det er HELT ok. Etter 50kgsinnlegget (som nok en gang ikke var skrevet av han) er det akkurat som om et ekstra press har vokst på meg, jeg får kommentarer "ah du er for feit for kjæresten din" mens han påpeker hver dag hvor deilig og fin han synes jeg er. Jeg får absolutt ingen press på hjemmefronten, og jeg hadde heller aldri akseptert å være med noen jeg ikke slappet av rundt.

Om jeg hadde fått slike kommentarer for et par år siden ville jeg ha blitt hysterisk og tenkt at jeg måtte slanke meg, jeg har hatt perioder hvor jeg kun spiste tørt knekkebrød og drakk vann men slik skal jeg aldri bli igjen. Det er mye mulig at jeg er et dårlig forbilde fordi jeg rett og slett hater å trene, jeg klarer å presse meg selv til et par squats hver morgne og kveld men det er ca der min harde trening stopper også, haha. Så, plus-size eller ikke - jeg er glad, og det er hva som betyr noe. 

number one hustler

Gjett hvem som er en heldig frøken og får ha to kjekke karer i sengen inatt? Det er jeg! Ja, for jeg har blitt utfordet på senkveld, og skal være lenket til Thomas Numme på ubestemt tid. Det setter Thomas Numme veldig pris på. Vi er nå innsjekket på frogner house apartments i oslo, vi orket ikke være hjemme hos meg var deeer var det nemlig rotete. Nå har vi bestilt pizza, selvfølgelig vegetar. Jeg gleder meg til å spise mat. Det gjør Thomas også, han er alltid sulten. Jeg var gjest på senkveld nettop, og sendingen er imorgen - så da må dere følge med! Vi storkoser oss, og ser fram til en god natts søvn.

Vi har også vært på førpremieren til bloggerne som starter på søndag, det var veldig rart å se seg selv på skjermen og jeg gruer meg litt til resultatet - mye grining fra min side som vanlig. Tar jeg ikke helt feil, så så jeg en liten tåre i øyekroken til thomas også. Jeg ble som vanlig litt full, noe som er en utfordirng når men er lenket til en mann på 44 år som ikke akkurat har samme behov angående sminke, være sosial med fjortisflokken og tisse hvert tiende sekund men vi klarer oss bra så langt.

Når det er sagt, så tror jeg faktisk at Thomas hadde det koselig borte i hjørnet med atten jenter, men jeg vet ikke helt. Det får dere se på senkveld etterhvert!

Nå blir det spooning, eller sandwitch heter det vel når man er 3 stk? 

GOODNATTINGZ!

en annerledes spørsmålsrunde

 

Nå er det tid for en annerledes spørsmålsrunde - samme prosedyre med å stille spørsmål, men denne gangen svarer jeg hverken skriftlig eller på videoblogg. Jeg har nemlig tenkt, hvor kult hadde det ikke blitt om jeg fikk spilt inn en dialog mellom meg og en venninne? Da kommer min virkelige personlighet fram. Så, dere stiller spørsmålene dere måtte lure på, så lager jeg og Anette Marie en "podcast", altså en slags radiosending hvor hun stiller meg noen av spørsmålene dere har kommet med, og så prater vi videre utifra det. Jeg kommer til å legge ut klippet på youtube imorgen! Tror dette kan bli en veldig morsom, ærlig og annerledes måte å svare på spørsmålsrunde :)

Så, fyr igang med spørsmål, men del de opp i følgende kategorier så blir det lettere å gå igjennom.

1. Jobb
2. Venner / familie / kjærlighet
3. Utseende, sminke og kosthold
4. Tips / råd 
5. Annet 

For eksempel " 2. Hva synes familien din om bloggen, 4. Har du noen tips for å komme over kjærlighetssorg?"

Jeg velger ut masse spørsmål fort, så spiller vi inn podcasten i morgen tidlig som vil komme ut iløpet av dagen :-) 

hvordan bloggbuisness fungerer



Jeg ser at flere av dere lesere stadig kommenterer utsagnet mitt om å skrive noe provoserende, for å så "vinne leserne tilbake". Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det annerledes for tydeligvis har mange missoppfattet det hele. Jeg skriver aldri noe her med en baktanke eller hensikt, (åpenbart ettersom jeg ofte driter på draget og har gjort det nå igjen), jeg snakket generelt om hvordan en bloggbuisness kan fungere, og hvordan lesere blir påvirket av hva bloggeren formidler. Altså, et slemt innlegg og man er verdens verste person. Tusen snille innlegg, og så har man "vunnet folk tilbake". Det skal lite til for å rive ned respekt eller provosere, men mye til for å vinne noen tilbake. Jeg kjører ikke et spill her med en karakter, og jeg aner ikke hvor mange ganger jeg kan påpeke det - men tror dere virkelig fotballfrue er nøyaktig slik hun framstiller seg på bloggen, for eksempel? Hun kunne ha valgt en provserende vinkling av seg selv, akkurat slik jeg kunne ha valgt å framstille livet mitt like perfekt som hun gjør. Jeg har header i lite klær for en grunn - jeg kunne hatt et søtt smilebilde hvor jeg sitter i turtleneck. Skjønner dere greia? For om ikke, så gir jeg uansett opp å forklare det nå. Jeg er bare ærlig her, og har aldri støtet noen med vilje, og synes derfor det er ufortjent med kritikken jeg får grunnet dette. Alle framstiller seg seg på ulike måter, enten på facebook, instagram eller blogg = = det reflekterer ikke hele personligheten til et menneske, kun små deler. Takk for alle fine mailer og kommentarer midt blandt det hele, takk til vennene mine som gjerne tar et slag for meg og forsvarer når andre er dritt, takk til mamma og pappa som er de viktigste støttespillerne jeg har og takk til meg selv for at jeg ikke lar meg knekke så lett. Jeg er heldig, uansett ♥ In that spirit, så har jeg noen siste godnattaord fra meg til dere: 

1. Gi litt faen, og lev for din egen del. Du har bare et liv, og om du kaster det bort på å bekymre deg, så vil du angre når du ligger på dødsleiet. Tenk framover og ikke gi opp når ting føles tungt.
2. Ikke vær redd for å ha en stemme, ikke vær redd for å bli hørt. Jeg syntes det var flaut å snakke om at jeg var vegetarianer før, fordi folk med en gang kommer med kritikk og skulle "ta meg" på andre ting (f.eks at jeg har restylane). Ikke la noen lyve til deg, tråkke deg på tærne, fortelle deg hva du skal mene eller få deg til å føle deg liten. Det er den verste følelsen, og man fortjener bedre.
3.  Ikke minst - vær din egen beste venn. Du ville aldri ha sagt til en venninne "nei det her klarer du ikke", eller "du kommer sikkert til å si noe galt" , "du er styggere enn alle andre her" osv. Jeg har klart å lære meg å være min egen beste venn, jeg heier på meg selv og tror på at jeg kan klare alt jeg vil. Det er jeg så glad for!

Så ja, om jeg har klart å oppnå noe av det på bloggen, at noen av dere tenker over disse punktene her, så blir jeg veldig stolt over meg selv. Ikke minst, stolt over dere :-)


Hva tjener jeg?



Jeg hadde nettopp VGTV hjemme hos meg for å snakke om skattelistene som snart kommer ut, og hvert år rister jeg like mye på hodet og tenker hvor idiotisk det er av norge å ha skattelistene offentlig. Er det noe jeg virkelig hater å snakke om, så er det økonomi - omså det gjelder meg, Justin Bieber sin eller hushjelpen. Jeg har alltid hatt en stor medfølelse og empati for de som sliter økonomisk i hverdagen, og vet selv hvor utrolig ubehagelig det kan være når man er den eneste i vennegjengen som ikke har råd til å dra ut i helgene eller kjøpe seg de kuleste klærne.  Da jeg gikk på videregående var det nesten en greie at hvert år når skattelistene kom ut var det så og si høytlesning i kantina. "Moren og Faren til Ola Nordmann tjener 60 000 i mnd, mens faren til Anna tjener bare 10 000". Det er kvalmt. Det får meg virkelig til å lure på hva formålet med skattelistene er overhode. . Har noen et godt svar? Hvorfor skal man bry seg om hva andre tjener?

Jeg har vært veldig heldig og alltid hatt et fint liv, men pengepresset starter faktsik utrolig tidlig, allerede på barneskolen kan jeg huske å ha kjent på den ekle følelsen av å ikke passe inn, kun fordi jeg ikke hadde de kuleste lekene. Jeg husker jeg satt alene friminutt eller friminutt fordi jeg ikke hadde såkalte "månesko" som de kule jentene i klassen hadde, og da jeg ikke fikk baby-born før det ble ukult, så var jeg også ukul. Da var jeg 7 år gammel. Det blir ikke akkurat lettere med årene, og jeg har aldri snakket om penger på bloggen av en veldig enkel grunn - det finnes jenter og gutter som leser min blogg som det siste de gjør før de legger seg om kveldene, skal jeg da slenge masse dyre ting i ansiktene deres, når de muligens ligger deg og har angst fordi de ikke har råd til vintrejakke eller nye sko fra året før? 

Folk tror det er greit å spørre meg "hvor mye tjener du?" første gang de møter meg. Da spør jeg alltid tilbake "hvor mye tjener du?". Veldig, veldig få ønsker å svare på dette. Så hvorfor jeg skal være et unntak skjønner jeg ikke. Jeg sitter enda som et stort spørsmålstegn og lurer på hvorfor økonomien til naboen din skal være viktig for deg. Okei, så tjener han en halv million mer eller mindre enn deg i året. Og så? Hva skjer nå? Om så jeg tjente 10 millioner i året, 100 000 eller 10 000 - det er ikke noen sin sak. 

Jeg ser så utrolig tydelige kontraster her i oslo på hvordan mennesker behandler deg etter hva du har. Her om dagen var jeg inne på ICON, en ganske dyr butikk på frogner. Jeg ble behandlet som en liten prinsesse. Hvorfor? Fordi jeg hadde på meg dyre klær og en dyr veske. Jeg har vært der tidligere, en gang hadde jeg faktisk på meg treningsklær, og da ble jeg sett på som en idiot og sendt rett bort til salgsvarene. Når jeg da kjøpte meg noe dyrt der ble dama bak disken utrolig ydmyk og behandlet meg brått annerledes igjen. Da får jeg lyst til å spytte noen i ansiktet. Jeg kjenner gutter som har fin bil, men ikke mobil - fordi de ikke har råd til å betale regningene sine hver måned. Men alle pengene de får inn bruker de på dyre klokker, vesker og en fin bil slik at de kan legge ut kule bilder på instagram og late som om de lever det feeete livet når de egentlig har hverken jobb eller egen leilighet. Eller mobil, haha. Jeg har også sett mennesker legge ut bilder av andre menneskers dyre plagg, for å late som om det er deres egne. Kanskje man skal bruke energien sin på å få en jobb, tjene egne penger, slutte å søke på andre på skattelistene og heller være et godt menneske, tenker jeg. 




Så. Har dere tenkt å sjekke skattelistene? Hvorfor/hvorfor ikke? Hvem søker dere eventuelt opp? Er veldig interessert i å høre om dette! 


en hjernedød video

 Jeg har enda på meg min fine kjære kjole fra NLY trend 


Jeg har ikke klart å utrykke meg helt i tekst de siste dagene, det har blitt mye surr og alt for mye spontan posting av blogginnlegg i "kampens hete" uten at jeg har veid ordene mine nøye nok eller tenkt over hvordan alt man eventuelt misstolkes. Vanligvis skriver jeg uten filter, men jeg er nødt til å tenke litt over oppbygningen av settninger og at kanskje ikke alle som leser bloggen kjenner meg eller vet hvordan jeg snakker. Jeg føler jo dere er venninner av meg, og har derfor skrevet nøyaktig slik jeg snakker og bare forventet at alle skjønner humor / sarkasme / ironi og overdrivelse, men slik er det ikke.

Ellers har det, for å være helt ærlig, vært ekstremt hardt å se hvor mye ufortjent kritikk Robin har fått, men disse dagene har faktisk fått oss nærmere (nå høres det jo ut som om vi har vært i krig, haha) fordi jeg har sett hvordan han takler situasjoner som dette. Mye bedre enn jeg hadde trodd, takk gud! Han har skrevet et fint innlegg om det på sin blogg som dere kan lese her. Jeg føler det oppklarer masse, og man får sett det fra et litt annet syn - han fortjener å få snakket ut føler jeg, ettersom han har blitt kalt både det ene og det andre nå. 

 

flaks at jeg veier 43

. . Neida.

Først og fremst. Jeg og Robin er jo ikke samme menneske, de meningene han har trenger ikke reflektere direkte over på meg selv om jeg velger å være sammen med han. Han er en provoserende type og vet hva han skal si for å skape reaksjoner - nå sikter jeg til innlegget om at jenter må veie under 50 kg, et innlegg som forresten ikke var skrevet av han engang. Uansett, så klart mener han ikke at jenter må veie under 50 kg for å få lovt til å gå på stranden. Innlegget det er snakk om finner dere her, og spør dere meg lyser det jo på lang vei at det ikke er ment alvorlig? Det er jo bare sinnsykt og etterhvert oppegående menneske vet at det ikke er sunt på noen som helst måte. Jeg ville helst ikke skrive noe om dette på bloggen og synes det er dumt at jeg skal bli dratt inn i det overhode, men hele morgenen her hjemme har jo handlet om det og både jeg og han har blit bombadert med spørsmål angående dette. Når VG-tv lager en sak på innlegget skriver de så klart "kjæresten til sophie elise" og drar fram at vi er sammen, bare for å skape reaksjoner og treff på saken deres.

I maaange år har jeg kjørt på med en provoserende rolle på bloggen, men jeg kommer lettere unna med det fordi jeg er jente - vi har større "rett" til å kommentere hvordan gutter "skal"se ut, enn motsatt. Hvor mange ganger har ikke jeg skrevet på bloggen at gutter må være over 1.90, veldig slanke, ha mørkt hår og fint klesstil for at jeg skal like dem? Det er ikke slik at jeg får hatmailer av gutter under 1.90 av den grunn, og så klart mener jeg det jo egentlig heller ikke - personlighet og kjemi har jo mest å si. Jeg har til og med skrevet på bloggen da jeg var 17 år (!!!!), at om en gutt har en penis som er mindre enn 18 cm så kunne vi aldri ha vært sammen. Det er noe jeg aldri kunne ha skrevet igjen i dag, men der og da var det INGEN som hevet et øyenbryn engang - ganske rart, fordi det er jo en utrolig frekk, nedverdigende og sinnsyk ting å skrive. 

Robin er, i likhet med meg, sinnsykt god på markedsføring og vet nøyaktig hva man skal si for å få en spessiell reaksjon. Og ikke kom med noe "haha tror du at du er god på markedsføring" for ja, det er jeg. Jeg har klart å bli kjent ut av soverommet i harstad, kun ved å skrive om livet mitt som egentlig ikke skilte seg fra noen andre 16åringer på den tiden. Og nå, Robin - hvem er han, liksom? En partysvensk i oslo som nå plutselig blit stoppet på gaten minst like mye som meg, som er på forsiden av vg og har vært på tv flere ganger på veldig kort tid? Markedsføring. Han vet hva som provoserer, hva som gjør folk sure, og hva som gjør at man "vinner folk" tilbake igjen. Alt med blogg handler om image - mitt image er at jeg er provoserende, man vet aldri hva man får, jeg kjører den barbie-looken og en gang i blandt må jeg "vinne folk" tilbake igjen med innlegg om dyrevern, at jeg har vært deprimert, blitt mobba osv. Det er slik denne bloggverden fungerer om man har lyst til å holde det gående. Jeg forstår at jeg er en underholdningskilde, og da må man noen ganger strekke seg litt langt, og pushe litt grensene til folk - eller sin egen. 

Jeg ville aldri ha vært sammen med en overfladisk idiot som ikke klarer å ha en samtale om annet enn sminke eller hvordan mennesker burde se ut, og det håper jeg dere vet. Jeg får _alltid_ høre at folk har et dårlig inntrykk av han etter å ha sett han på tv, min blogg eller sin egen blogg, så blir de så sjokkerte når de møter han i virkeligheten fordi han er så snill, respektfull og oppmerksom mot absolutt alle av mine venner og de jeg jobber med. Han er en gutt jeg lett kunne (og som jeg skal) ta med meg hjem, fordi jeg vet at mamma og pappa ville ha likt han så godt! Og det hadde de ikke gjort om han var en egoistisk idiot. 

Nå ble det egentlig bare tull her men jeg vet hvem jeg er sammen med, jeg er langt ifra naiv og er klar over at jeg styrer rundt med en halvgal partysvensk som vet selv han ser bra ut (det kan man faktisk ikke diskutere på en gang, for han er en kjekk fyr). Men så er jo han sammen med en halvpsykopat blogger som lever av å blotte seg selv på netet, så hvem er egentlig best her, haha. . Uansett. Innlegget var så klart ikke seriøst, om det var noe han alvorlig mente ville jeg aldri ha vært sammen med han. Han og Carl Aksel (som han blogger sammen med) tenkte ut "hva man kan skrive for å få mest mulig reaksjoner", og se bare nå hvor mye reaksjoner det har fått. Folk går på slikt, gang på gang på gang. Jeg mener så klart ikke det er greit å skrive ut at andre er feite, men folk bør virkelig også slutte å ta seg så nær av ting.

lovelovelove

 

det verste jeg har sett



I dag så jeg noe av det verste jeg har sett på veldig, veldig lang tid.

På Karl Johan sitter det en tigger hver eneste dag. Han heter Gunnar, er norsk, og veldig snill. Jeg har snakket med han flere ganger og vet at han er et godt menneske med en sterk historie, faktisk mener jeg alle bør ta seg noen minutter av dagen til å utveksle noen ord med folk som Gunnar - mennesker man bare går forbi ellers. Han ser bare bena til travle mennesker som stresser avsted og tenker på sitt. 

Uansett da, Gunnar. Jeg har som sagt snakket med han og vet at livet som tigger overhode ikke er lett, dette er nok ikke vanskelig å tenke seg fram til men det er utrolig mye med den hverdagen man ikke tenker over. Han blir behandlet som en annen rase, ikke et medmenneske men noen som ikke er verdt å se dagens lys oppfatter jeg det som. Så, i dag gikk jeg ned Karl Johan og så etterhvert Gunnar på sin faste plass. Jeg er ganske langt unna han, og setter kursen mot han ettersom jeg hadde en del kontanter på meg som jeg like gjerne kunne gi bort, og hva skjer da? Jo, en IDIOT sparker til Gunnar, tar koppen hans med penger og løper (han løper ikke særlig fort heller). Og ingen bryr seg. Flere folk ser det, flere mennekser kunne lett ha stoppet han som tok koppen men det var ikke en sjel som orket å gjøre noe annet enn å bare se på. Det høres kanskje ikke så forferdelig ut, men bare ansiktsutrykket til Gunnar som så ut til å være vandt med det sa utrolig myer enn tusen ord, og mer enn jeg klarer å formidle her på bloggen. Jeg ble så sjokkert og hadde lyst til å grine, men tok meg sammen, gikk på 7-eleven, tok ut penger, kjøpte mat og gikk til Gunnar istedenfor. Dette var tydeligvis veldig vanlig for Gunnar og noe han opplever ofte, man er jo en av de svake når man sitter på gata, og hva skal man gjøre? Anmelde? Ja, for da kommer det jo til å skje noe. Så utrolig fælt, og unødvendig. Mennesker er faen meg djevelen, og jeg håper personen som gjorde dette blir en kylling på en nuggetsfabrikk i sitt neste liv.



Jeg vet ikke helt hva moralen med denne lille historien er, annet enn at ikke alle kan gi penger, men alle kan gi tid, et smil eller iallfall respekt. Jeg er kanskje et dårlig forbilde, jeg gjør kanskje mye rart, kler av meg og har merkelige utallelser. Men jeg kan love såpass at om jeg ser et menneske, uansett hvilket, så kommer jeg til å smile og gi det mennesket tiden min. Dette er ikke et innlegg hvor jeg fisker etter komplimenter om at jeg er et godt menneske, for dette skulle absolutt bare mangle tenker jeg. Man skal være snill, og man skal ikke tro man er bedre enn noen bare fordi man har litt mer penger på kortet eller har hatt en heldigere start i livet. 

Faen heller.

alle forandringene

05/10-2011

Jeg laget denne videobloggen, og ikke før nå innser jeg hvor mye jeg har gått ned i vekt, og ikke minst hvor fj0rtiz jeg var da, i forhold til nå. Var i totalt skulkemodus, og gjorde alt jeg kunne for å droppe skolen hver dag. Misstenker at jeg skulket rett etter prøven jeg snakker om i videobloggen også. 

Jeg hadde jævlig stygge extensions og eide ikke skam på bloggfronten. Her tok jeg selvutløser utenfor huset til Lotte mens hun satt inne og ventet på meg.

Blogget om at jeg og Lotte ville flytte ut, å bo i en leilighet slik som dette. . takk gud for at det ikke skjedde sier jeg bare, haha. Takk mamma og pappa for at dere har lært meg om øknomisk ansvar og vært streng!

Om noe, så savner jeg faktisk håret jeg hadde på den tiden. . Blogget om en treig pc og at jeg skulle spille FIFA 12. 


05/10-2012
Denne tiden savner jeg veldig, fordi det var starten på så mye bra. Jeg blogget om at jeg følte meg barbie og fikk mye dritt for det. Jeg personlig var i en veldig provoserende tilstand, det å bli slått ned på byen (som skjedde støtt og stadig) var nesten en bragd og jeg var overbevist om at alle som hatet på meg bare var sjalu.
Pakket, fordi jeg skulle til Bodø. Husker jeg holdt litt på med en gutt som bodde der, noe jeg totalt benektet på bloggen og hadde hele den "vi er bare venner" regla, ettersom jeg misstenkte at det forholdet ikke kom til å vare uansett - noe det forsåvidt ikke gjorde, men sykt nok klarte vi å holde det gående fra januar til oktober (fram og tilbake) uten at jeg skrev noe om det på bloggen. Jeg bare reiste hit og dit og fant opp unnskyldninger, haha. Tror vi møttes både i Bodø, Barbu, Narvik og Tromsø om jeg ikke tar helt feil, så jeg var altså på nordnorge-turne. Det var mye drama ialfall, på den tiden syntes jeg det var veldig gøy å rope i telefonen og tekste fram og tilbake, blokke hverandre på facebook for å så legge hverandre til igjen, og what not. . . Begynte med Mathias ganske kort tid etter dette, noe jeg er veldig glad for, det forholdet har totalt endret meg på en god måte, og ikke minst hvordan jeg behandler andre mennesker og hvordan jeg selv vil være i et forhold. Uten det hadde jeg sikkert vært like drama-rama nå, som jeg var den gang.
Følte meg ellers veldig badgirl og gangster på den tiden av en eller annen merkelig grunn. . 

05/10-2013
Jeg hadde for det første veldig rare øyenbryn. . Og ansiktet mitt var enda hovent etter neseoperasjonen.

 
Jeg hadde nettopp kommet hjem fra en oslotur hvor vi spilte inn promoen til bloggerne sesong 1, jeg hadde fått fikset håret hos Hendrix og følte meg veeeldig fin. Hadde utrolig lang pannelugg da, noe jeg savner. Jeg leste Lene Alexandra sin bok på sengen, og funderte litt på å skrive en bok selv - noe jeg enda gjør, men tror nok jeg må leve litt lengre og få ting på avstand før jeg kan åpne meg opp. Jeg skrev også om at jeg følte meg ensom og slet litt med å tilpasse meg etter videregående. Var kjæreste med Mathias, bodde hjemme hos mamma og pappa. Dette var en OK tid, men også starten på at jeg kom i en kjapp nedoverbakke som varte til tidligere i år. Husker ikke helt hvordan jeg hadde det med meg selv akkurat da, men jeg tror det var mye stress og vanskeligheter for å tilpasse meg alt som var nytt i livet mitt, med at jeg for alvor begynte å bli "kjent" og invitert med på greier hele tiden. Det passet seg iallfall ikke å bo i Harstad, noe jeg er glad jeg kom meg unna. 

05-10/2014




Et lite tips om dere vil slutte med snus eller røyk, som jeg er tragisk avhengig av. . benytt dere av smokk, altså slik babyene bruker. Når jeg sitter med smokken i munnen har jeg ikke behovet for nikotin, så dette er min dirty little secret av hva jeg gjør hjemme alene. Jeg er så latterlig sliten at jeg ikke orker tanken på å reise meg for å knipse bilder til dere, en hard lang natt med mye fest tar på kroppen! Jeg har ikke sminket meg eller fikser håret heller, sånn btw. Begynner vel å bli gammel. 
Nå har Anne-Sofie forlatt meg til fordel for studentlivet i Tromsø, jeg sitter alene i en tom leilighet og krysser fingrene for at hun får byttet over studiet sitt til Oslo i nærmeste fremtid. Dette har vært en lang og litt slitsom helg, jeg lider som vanlig under å være dum-snill og får svi for det gang på gang, helg etter helg. Takk gud for gode venner sier jeg bare ♥ Anywho, Robin er i Sverige og jeg reiser til Harstad denne uken, så får ikke møtt han noe særlig på en stund, skulle ønske han var her heller. Da hadde nok søndagen vært mye bedre. 

Om jeg tenker over disse årene, og endringene jeg selv har gått igjennom, må det være at jeg er mye roligere, mindre selvhøytydelig, SNILLERE, og mer sikker på hvem jeg er. Mye smartere er jeg også, og finner løsninger istedenfor å lage problemer. Er spent på hvordan jeg er om ett år! 
mens jeg går ned memory-lane her. . hvor lenge har DU lest bloggen min, og hva husker du best? 

den som ler sist



Sophie 13 år.


Er det noe jeg veldig ofte får spørsmål på, så er det hvordan jeg takler alle stygge kommentarer. Hva gjør det egentlig med en jente på 19 år, om hun hver dag, flere ganger i timen, får høre at hun ikke er god nok, at hun er stygg, feit eller et dårlig forbilde? Jeg svarer det samme hver gang også. Det gjør meg ingenting. Det er ikke synd i meg på noen som helst måte. Jeg får noe godt ut av dette, det er jobben min og jeg får flere fordeler enn ulemper. Jeg synes bloggere som legger seg ned og griner for stygge kommentarer er heldige, for de kan ikke ha opplevd mye kjipt. Man kan slette en stygg kommentar. Ta vare på en i.p adresse og anmelde. Man kan slutte å blogge. Det er ikke verdens undergang. For midt blandt de fæle kommentarene, både over, under og imellom, finner jeg mine inspirasjonskilder og mine forbilder. Jeg skal fortelle dere en liten historie. .

Da jeg var yngre gruet jeg meg til å gå på skolen. Det er ikke så fett å stå der som hun lille som enda ikke har fått mensen, hofter eller pupper, som enda ikke har fått sitt første kyss og som ikke har råd til de kule klærne mens de andre jente ser ut til å være fem år eldre enn deg fysisk. Det er ikke gøy å bli valgt sist hver gang man skal velge lag i gymtimen, og det er heller ikke kult å sitte alene hver eneste kveld mens andre gjør noe gøy. Det er ikke så morsomt å gråte når det er siste dag av skoleferien, fordi du er bekymret for å bli mobbet igjen - det er ikke kult å skjule fra foreldrene dine hvordan du egentlig har det, fordi du er redd de skal bli lei seg eller enda verre - ta grep å si ifra på skolen, for da blir ting enda verre. Det er ikke gøy å grue seg til å legge ut et nytt profilbilde på internett fordi du vet hele jentegjengen i klassen kommer til å skrive stygge kommentarer, og du likevel må møte dem dagen etter på skolen. Det er ikke gøy å spise lunsjen sin alene på toalettet mens andre sitter i gjenger i kantina. Det er ikke særlig fett å grue seg til hver eneste fritime, fordi du ikke aner hvor du skal gjøre av deg - du har jo ingen venner, ingen å lene deg på. Det er ikke gøy når du kler på deg om morningen, kjører med foreldrene dine til skolen, og så bare snur i døra med en gang du kommer inn fordi du heller vil dra hjem å være alene. Tanken på å gå inn i et fullt klasserom når du ikke aner hvor du skal sette deg, den er fæl. Det er ikke kult å spare til en ny kjole, ordne seg på en lørdagskveld, og så ikke bli invitert med noen steder likevel. Hverdagen for mange. Det var hverdagen for meg. Så, synd i meg nå? Ikke faen. 

Jeg får daglig mailer fra jenter og gutter som sliter. Jenter som gruer seg til skolen, jenter som ikke har råd til de nye klærne, de har ikke råd til å lunsje i fritimene, utallige ungdommer som lever dobbelliv og som tenker at hver eneste dag er en stor utfordring. Jeg vet så godt, fordi jeg har vært der selv. Jeg hadde det jævlig periodevis både på barneskolen, ungdomsskolen og videregående, hvor jeg første året på vgs var på mitt ultimate lavmål og ikke hadde lyst til å leve lengre. Jeg gikk rundt alene og ante ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg følte jeg druknet hver dag og alt var bare grått. En dag husker jeg spessielt godt. Vi hadde naturfagstime, hele klassen var oppe ved et vann for å se på forskjellige planter og dyr. Vi skulle samarbeide to og to. Jeg måtte, som vanlig, gå med læreren fordi jeg hadde ingen å snu meg til. Jeg så på læreren og sa "jeg klarer ikke å være her lengre, jeg må bare gå". Og så gikk jeg. Fort. Jeg gråt og gikk. La meg ned i en grøft og gråt litt til, kastet opp fordi jeg var så lei meg, og til slutt kom jeg meg til sykehuset hvor jeg satt å hylte i gangen og sa at jeg måtte få hjelp, om ikke kom jeg til å dø. Jeg ble kjørt til fastlegen, og så til psykolog. Det hjalp ikke. Jeg ble heller bare flau. Så er man nødt til å komme seg ut av det helvettet alene. På barnerommet mitt hos mamma og pappa har jeg raspet inn "fuck my life" med kniv over alt, jeg har ødelagt madrasser, ødelagt armene mine og ødelagt mitt eget hode på å rive meg ned. Det er kjipt, det. 

Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned om ting jeg har opplevd. Jeg har blitt mobbet, jeg har mobbet, blitt mobbet igjen og blitt utfryst. Jeg har stått igjennom stormen ved å ha en kjent blogg på videregående når alle helst ser at du skal være anonym, og jeg har flyttet bort fra det og kommet meg videre. For er det en ting livet har vist oss alle - så er det at livet går videre. Og så er det plutselig ett år siden, du kom deg igjennom det. 

Jeg husker en gutt som mobbet meg på barneskolen veldig godt - faktisk var han naboen min, noe som gjorde lekingen utenfor huset komplisert i tillegg. Jeg husker hva pappa fortalte meg at jeg skulle si neste gang noe skjedde. "Fortell han at om noen år er han en taper, det er ikke du". Så, det sa jeg. Han er virkelig en taper nå - og da mener jeg ikke taper som i at han er stygg, har en dårlig jobb og null venner - for det er han også. Men jeg tror han står på stedet hvil, hadde sin storhetstid på barneskolen og nå har han ingenting. Det gleder mitt lille hjerte at de aller fleste som har tvilt på meg eller har vært slem mot meg enten har sagt unnskyld, eller så er de så langt nede selv at jeg ikke kunne brydd meg mindre. Ingen som noen gang har vært slem mot meg, er over meg på noen måter. Takk gud, og takk karma.

Så, dette innlegget er til dere hverdagshelter som holder ut dag ut og dag inn på en skole dere hater, dere som gråter hver morgen og kveld, dere som ikke har råd til å være sosial med gjengen, dere som sliter hjemme, dere som har det vanskelig. Det er ikke synd i meg, og jeg er ikke et forbilde. Dere er. Jeg lover dere, jeg kan faktisk garantere dere, at om dere ikke endrer på noe, om dere bare står på, så ordner det seg. De som er slemme nå, de er så avhengig av de små gjengene sine på skolen, de er så avhengig av den lille makten de har nå, at de kommer til å stupe. Så jeg håper virkelig dette innlegget kan hjelpe, selv om jeg sitter her nå med et fint liv, masse venner, en fin kjæreste, mye penger og en bra jobb så har jeg vært totalt motsatt og det skal jeg aldri i mitt liv glemme. Jeg er så glad jeg gikk igjennom alt det - og det vil dere også være. 

Dere er mine forbilder. Tusen millioner takk for alt dere deler med meg - da deler jeg tilbake 

Noe du ikke visste om meg . .



* Jeg er dødsredd for ark. Altså papir. A4, A5, det spiller ingen rolle. Jeg kan lese magasiner for det er mykt papir, aviser kan også gå fint, men pocketbøker for eksempel er noe av det jævligste jeg kan ta i. Eller om jeg får et enkelt a4-ark som jeg er nødt til å ta vare på, da freaker jeg helt ut! Jeg aner ikke hva det kommer av, det er grusomt og jeg kommer nok sikkert aldri til å bli kvitt det heller.

*  Jeg har en sykdom som heter essensiel tremor, som innebærer at jeg skjelver veldig i kroppen, spessielt hendene og når jeg anstrenger meg. Arbeid som krever konstentrasjon med hendene, f.eks holde i en blyant, skjære med en kniv, mose noe med en gaffel osv er vondt, og gjør at jeg skjelver ekstra mye. Skjelver også en del i bena og nakken. Det går veldig i perioder etter hvor ille det er, akkurat nå er det spessielt ille, mens sist uke var det så og si ingen problemer.

* Jeg vet enda ikke hvordan stekevonen i min egen leilighet fungerer og jeg har bodd her siden april. Jeg synes egentlig bare det er flaut, men jeg har seriøst aldri laget mat her selv. Jeg har enten hatt besøk, eller så har jeg bodd sammen med noen, eller så har jeg spist ute eller bestilt mat hjem.

* Jeg er avhengig av en app på telefonen som heter "mattilbud". Om jeg skal handle, men plutselig går tom for batteri på telefonen, dropper jeg det heller fordi jeg SKAL sjekke den appen først. Jeg sjekker den også alltid før jeg går ut døra hjemme slik at jeg vet hvilken butikk som stiller best. Dette innebærer en hel masse spontane matkjøp som gir null mening, for eksempel har jeg nå 6 forskjellige god morgen yoghurter og 5 berlinerboller hjemme. Ting jeg aldri ville ha kjøpt ellers.

* Mine aller beste venner i oslo har aldri vært på bloggen, og ønsker heller ikke å være det. Det synes jeg egentlig bare er fint, for da har jeg et totalt separat liv utenom. Jeg omtaler dem som mine lesbiske venner, fordi de er to jenter som er kjærester (haha no shit), og jeg er tredje hjulet på vogna. Deres kallenavn til meg er "babymais / minimais".

* Det var Robin som døpte kattene mine til Siv og Bjørn, ikke meg. De navnene har absolutt ingenting med meg å gjøre, haha.

* Den musikkstilen jeg liker aller best nå, er Deep Tropical House. Dere kan enda sjekke ut soundclouden min HER.  

* Som dere sikkert har merket, har jeg en veldig spessiel type gutt jeg faller for. Høy, mørk, slank, en viss type klesstil og opptatt av utseendet. Jeg holdte på å si at personlighet ikke har noe å si, men personlighet kan heller variere veldig. Jeg trodde jeg falt for sjenerte gutter, men nå er det jo totalt motsatt for min del, så det kommer nok helt an på.

* Den fineste kjendisen jeg vet om er Joseph Gordon som spiller i blandt annet Inception og 10 things I hate about you. Herlig mann!

* Ett av de beste valgene jeg har gjort i mitt liv var å dumpe en gutt som ba meg velge mellom han og bloggen. Dere ser jo hva jeg endte opp med, haha.

* Har kun vært forelsket to ganger tidligere i mitt liv - det skal ekstremt mye til for meg, jeg blir fort betatt men å bli forelsket krever.

* Det komplimentet jeg får oftest er faktisk at jeg er smart og morsom. 

Den som visste mer enn 5 av disse tingene får en klem - entuelt en link om du har blogg og skriver kommentar, haha! (eller instagrammen din forsåvidt). Ikke noe lyving, nå! 


 Ps - tusen takk for mange forslag på innlegget igår! Robin virker keen på videoblogg (såklart, haha), så blir vel noe sånt:-) 

en fase og en fortsettelse

Det er ikke akkurat noen hemmelighet at jeg i starten av sommeren gikk igjennom et brudd. Jeg tror det er en ting som er verre i et forhold enn når det blir slutt. Nemlig når det blir slutt, og så har det egentlig vært slutt ganske lenge uten at man har turt å ta det steget. Man vet at det ikke funker, og man er ikke sammen. Man går rundt grøten, rundt hverandre, og unngår å si de ordene som setter strek for alt. Man er ikke sammen fordi man vil, men fordi man er redd. Men plutselig var dagen her, en sommerdag hvor det plutselig var over på ordentlig, altså offisielt - man satt en strek, man skulle komme seg videre. Da gikk jeg igjennom et par faser. 

1."What the fuck".
Her var jeg helt i starten. Fasen hvor man egentlig ikke skjønner noen ting, man har hukommelse som en gullfisk og kan egentlig ikke huske at man nettopp har vært i et forhold, og man kan heller ikke fatte og begripe at man er singel nå. Man forteller venninner at man er okei, og så gråter man litt, og så er man tom på innsiden og så er man helt full av følelser - og så lurer man på hvilken av dem man skal klamre seg fast til. Man er i mellomland, veldig sånn "what the fuck".

2. "Sosial eller død".
Her var jeg sosial helt til jeg ble så sliten at jeg ville spy. Så sov jeg 15 timer. Og så var jeg sosial igjen. Jeg var ikke alene med mindre jeg var på toalettet. Sa ja til å være med på absolutt alt, om så det var en tur på fjellet, middag hos besteforeldrene til noen bekjente eller en fest ( i harstad, how cool is that). Var vel enda litt som en gullfisk og litt i fornektelse.

3. "Jada, vi kan være venner".
Møter exen, bestemme seg for å være venner. Men selvfølgelig holder man jo ikke kontakten og henger selv om man sier det. Denne fasen var forresten et sjokk, ettersom jeg hverken ville slå han ihjel, spy på han eller kysse han. Det var bare OK, og man har ikke lengre en krig inne i kroppen sin. En krig man ikke kan vinne, fordi man går mot seg selv. Hjertet mot sunn fornuft. Plutselig vil hodet ditt det samme som hjertet, nemlig at man selv skal ha det bra. Og da går det oppover. 

4. "Nå skal jeg være singel lenge".
Man har begynt å se framover, og begynner å glede seg over at det skal være mange sene kvelder med "all the single ladies" på dansegulvet, one night stands og pinlige historier til venninner. Spessielt for meg var dette noe jeg så fram til, fordi jeg alltid har vært den personen som sitter inne og holder hender mens andre sloss på fylla. Man skal så klart være singel lenge - og det blir gøy! 

5. Tinder.
"Herregud kan jeg faktisk få meg TINDER!?" var noe av det jeg ble mest glad for, jeg har jo i over et år sett på venninner og skreket "HERREGUD hvorfor trykka du nei? Han var jo søøøt". Så, etter mye fnising og flauhet fra min side ble det sammen med vennegjengen opprettet tinder, og jeg orket det i nøyaktig en dag. Det ble ingen tinderdater på meg, og det ble heller ikke noe sommerfugler i magen. Faen, det suger å være singel - men jeg har enda "all the single ladies" å høre på, så jeg klarer meg.

6. Angst.

Innser at jeg enda ikke er 20 år og kan dermed ikke dra på byen, one night stands blir vanskelig (og det er jo faen hverken gøy eller bra), og at jeg må legge meg alene hver kveld, helt på ekte. Ett hjerte nå og da på facebook fra en eller annen random gutt varmer ikke like mye som jeg hadde trodd. Gråter litt.

7. Er jeg okei? 

Så var jeg plutselig okei igjen. Greit å ha mye tid for meg selv. Greit å sove alene. Nå trivdes jeg alene, for første gang på . . noen sinne. Glad i meg selv. God selvtilitt. Synger i dusjen til og med, så kanskje litt forelska i meg selv? Her hadde jeg vært singel i en måned, offisielt singel ca to uker. Det er en forskjell på de to. Jeg tror ikke det finnes noen fasit her i verden på hvor lang tid det kreves, eller hvordan man kommer dit. For meg våknet jeg bare opp og var okei - og gikk hele tiden og ventet på at smellet skulle komme, at realiteten skulle hente meg inn igjen og at jeg skulle bli knust. Men det skjedde ikke, og jeg var glad på ekte. 

8. BOOOM. 
Jo, hva skjer så? Jeg har det helt fint med å være alene, og kanskje det er da jeg skal låse meg inne og ikke være sosial, fordi andre mennesker kan jo ødelegge en slik glede. Robin spør meg sikkert 10 ganger om vi skal finne på noe - han hadde snakket til meg, til og fra i noen uker, vi hang jo tidligere i år men jeg syntes han var merkelig og dro den veeeeldig langt ut før jeg sa "okei da". Men. . så skjer det noe sykt - man klikker, passer sammen. Helt ekstremt. Både meg og han, som er passe rare begge to, og har vanskelig for å komme overens med mennesker, vi kommer overens med hverandre. Og har det så fint. Samtidig hørte jeg en liten stemme (eller leste et par kommentarer) som sa at jeg ikke kunne, ikke nå. Jeg var jo i et forhold nettopp? Men. . hvorfor skal det stoppe meg, da kan man jo gå glipp av noe veldig fint. Man kan ikke planlegge alt. Jeg har vært helt gal på å planlegge livet mitt, og se hvor langt det fikk meg. Hjertet kan uansett bli knust. Man må bare innse at følelser kan ikke planlegges, og de bør iallfall ikke holdes tilbake. Så, dette er vel egentlig ikke en fase. Det er en start. Jeg har ikke kjæreste. Men jeg er veldig lykkelig, og har et smil klistret rundt munnen døgnet rundt. Og det er nok. 

Huff det her ble nesten litt kleint og jeg holder hånda forann det ene øyet mens jeg skriver, prøver å skjule meg litt når jeg samtidig blotlegger meg så mye. Men, ja. . HEHEHEH ♥ 

den nye sophie



Her om dagen fikk jeg en kommentar på bloggen som jeg funderte på i lang, lang tid. Jeg tenkte på kommentaren mens jeg pusset tennene, når jeg gikk til bussen og mens jeg spiste lunsj. Hjernen min spolte fram og tilbake i arkivet, det funket ikke, så jeg leste i mitt eget bloggarkiv (som er greit å ha når hukommelsen streiker) og jeg var uansett like blank. Kommentaren fortalte meg "jeg savner den gamle Sophie, den du var for noen måneder siden. Nå er du så annerledes, og det merkes så godt". Det merkes så godt. Og så merker jeg det ikke selv engang.

For, om man nå skal spole tilbake i tid, til den gamle Sophie - hvor finner man meg da, sånn psykisk sett? Jeg har prøvd å finne tilbake til de følelsene jeg hadde tidligere i år, de følelsene jeg har hatt mer eller mindre de siste årene. En slags konstant klump i halsen, og om den ikke var der, ventet jeg alltid på at den skulle komme. Et sinnsykt stress som gjorde at om den minste ting gikk galt, brøyt jeg samme og begynte å grine tvert. Det kunne være noe så lite som at jeg hadde glemt en lipgloss hjemme som jeg egentlig hadde tenkt å pakke ned i veska - så klart var jeg ikke lei meg fordi jeg hadde glemt en lipgloss. Jeg var lei meg fordi jeg følte alt var et kaos, jeg ble en totalt kontrollfreak som måtte ha alt helt klinkende klart for meg, og om en liten ting ikke gikk helt etter planen var det alt for mye å takle. 

Jeg ble syk av å ha det slik, jeg stresset så mye at jeg fikk utslett, acne og mistet håret (!), jeg så konstant sliten ut og jeg kunne sove 15 timer i strekk. Det merkelige er at livet mitt nå, hvor jeg er alene og skal klare meg selv, hvor jeg har ansvar for at mine egne regninger blir betalt, jeg har ansvar for å ta oppvasken, handle mat, lage mat, slå av all eketrisitet når jeg drar hjemmefra, rydde huset, vaske kattene, skifte på kattesanden, være sosial og legge meg alene om kvelden - man skulle tro at det livet var hakket verre. Jeg aner ikke hva som har skjedd eller hvordan det skjedde, det høres ut som en merkelig disneyfortelling, men jeg våknet opp en dag og følte jeg hadde overlevd noe. At jeg hadde skjønt noe jeg ikke hadde skjønt før, at det faktisk ikke er vits å være lei seg. At det blir bedre for meg, om jeg vil at det skal være bedre. Og det sykeste av alt? Plutselig forsvant all uren hud, jeg følte meg ikke sliten og jeg hadde bare lyst til å gjøre mer, mer, mer. Være bedre enn jeg var igår, sette mål for imorgen, og faktisk være stolt over meg selv istedenfor å synes så synd i meg selv.

Jeg har ikke grått siden JULI! Aner dere hvor stort det er for meg. Før gråt jeg nesten hver eneste dag, og nå synes jeg det er flaut å si. Jeg har alltid ment at positive mennesker som aldri blir sure kan være irriterende, men nå er jeg der selv. Blir faktisk aldri sur. Istedenfor å tenke at noe suger, så fokuserer jeg på at det er en utfordring og at jeg skal klare det. Når noen gjør noe som irriterer meg, tenker jeg "gjorde den personen det for å være slem?". Hvis nei, så er det bare å ta det med et smil og tenke at jeg ikke trenger å irritere meg. Hvis ja, så er ikke den personen verdt å ha i livet sitt (jeg har slått opp med mange "venner" den siste tiden, og det hjalp også). Jeg tenker hver dag på ting som gjør meg heldig, her om dagen skulle jeg sove og så fikk jeg en tanke om hvor glad jeg er for at jeg er meg, brått hadde jeg en sinnsyk eurofi og begynte å le for meg selv i senga. Det var så godt å innse at jeg ikke ville ha byttet meg selv bort mot noen andre. Dette var muligens fordi jeg hadde spist "magiske trøffler", og at det skjedde i Amsterdam, men det var uansett digg, haha. Men jeg tenker jo enda slik, jeg er glad for at jeg er meg.  

Den gamle Sophie var trist, den nye Sophie er glad og stabil mentalt sett. Om det gjør bloggen kjedelig, at jeg ikke lengre kutter meg, sover døgnet rundt og spiser for lite, så beklager jeg ikke for det. For jeg vil heller være glad, enn en underholdningskilde som har det vondt.  




knulledukke



 Som dere kanskje har registrert har det vært en del oppstyr i media det siste døgnet, fordi jeg ble omtalt som "knulledukke" av radioresepsjonen på p3 her om dagen. Det ble lagt mye fokus på at menn på 40+ kan omtale unge jenter på denne måten, altså snakke om puppene mine, kommentere utseendet mitt og - for å sette det på spissen - omtale meg som en leke. Ikke overasskende var feminister raske med å slenge med leppa, man har vel mye tid til overs om man ikke barberer seg (jeg tuller). Jeg hadde aldri trodd det kom til å bli så mye oppstyr over noe så lite, men om jeg først skal uttale meg føler jeg det blir best å ta det direkter her på bloggen uten noe ledd imellom. Inntrykket mitt av journalister i denne sammenhengen er at de vil jeg skal framstå som "lei meg", men herregudjesus - de menneske som blir lei seg for noe sånt, synes jeg oppriktig synd på. Når jeg tenker over det syter vi jenter over veldig mye rart, og spessielt feminister. Uansett, da. 

Jeg gikk med en kjole som hadde så dyp utringning at man nesten kunne se piercingen min i navelen.  Jeg er godt klar over hvilke signaler jeg ser ut og hvilket image jeg spiller på, fordi jeg vet at uansett hvilket intervju jeg gjør, uansett hvilken fest eller uansett hvilken rød løper jeg går på, så kommer puppene mine til å bli snakket om. Jeg kunne ha tatt på meg turtleneck-genser på premieren og ikke sagt noe om utseendet mitt overhode, men jeg velger å fronte det jeg har og spiller på. Jeg ber jo om reaksjoner. Det er også viktig å huske på at det er radioresepsjonen det er snakk om, et humoristisk program jeg selv liker, og ler både av og med. Det er humor, det er satt på spissen og det skal være provoserende. Om det var Jens Stoltenberg som omtalte meg som knulledukke hadde jeg kanskje stusset litt mer på det, men for all del - hvorfor skal man ta sånn på vei?

Jeg synes det er dumt at såkalte feminister gang på gang skal stille seg selv i et dårlig lys hvor man ikke kan ta en spøk uten å være kjønnsdiskriminerende og en dårlig person. Det gjør at jeg, og flere andre, tveker fra å kalle oss selv for feminister. En selvsikker jente gjør hva enn hun vil - omså hun vil kle på seg, kle av seg, banne, snakke om sex, være avholds eller hva det nå måtte være. Om jeg har lyst til å løpe naken gjennom Karl Johan eller snakke om puppene mine på kjendisfest, så er det den jeg vil være, omså jeg blir stemplet som feminist eller sexist.  Betyr ikke feminisme at vi skal være likestilt? Da lurer jeg på - om jeg hadde kommentert penisen til en mannlig kjendis og sagt at "nå må han dra opp buksa litt, sexleketøy ass". . Hadde jeg da blitt anklaget for å være sexist? Det tviler jeg veldig sterkt på! Nå er det rett før jeg sporer av her, men jenter kan også snakke om gutter på en "nedlatende" måte, men det får ingen konsekvens. Jenter er jo like ille, og det vet vi alle. Jeg og venninne mine holder oss ikke for god til å kommentere utseendet til det motsatte kjønn. Om vi skal få lovt til å omtale gutter på en sexuell måte, må det gå begge veier. Slik snakker jenter, slik snakker gutter. Det er jo slik livet er. 

For om man ikke skal få lovt til å slå av en spøk, så kommer jeg heller glattbarbert og naken på neste premierefest. Bare fordi jeg kan, fordi vi har lovt - og fordi jeg kan bli kalt for knulledukke og uansett sove godt om natten. På rygg, fordi jeg har silikon og det gjør vondt å sove på magen. Det finnes kvinner i verden som ikke får gå ut av huset sitt hjemme, kvinner som ikke får stemme, kvinner som blir banket og kvinner som er veldig begrenset, kun på grunn av sitt kjønn. Så, når ble det viktig at jeg ser ut som en knulledukke? Det er ikke viktig, ikke i det hele tatt.  

Peace!  

back to life



I dag gikk min (utrolig nok) mye omtalte sykemelding ut, og jeg er på vei mot leiligheten min i oslo. I helgen har jeg masse sosiale planer men jeg skal likevel legge ned et hardt fokus på å komme meg igjennom mailboksen og begynne å jobbe igjen, noe jeg både gleder og gruer meg til. De siste dagene mine i Harstad har jeg brukt med venner, og Anette Marie, min "storesøster" fra oslo kom også til byen en liten tur. Da lå vi begge strak ut i senga mi og snakket om alt. Enten er hun veldig barnslig, eller så er jeg veldig moden eller så er vi begge bare veldig uheldig, for vi sliter konstant med akkurat de samme problemene. Noe vi ofte sier til hverandre er "AKKURAT slik er det for meg også", så har vi helt like historier å komme med. Så, vi kommer altså ingen vei mens vi filosoferer, vi bare bekrefter det vi begge tenker : at vi er soulmates.



Vi snakkes mer imorgen, da er jeg forhåpentligvis tilbake med tre innlegg om dagen og mye å melde! Akkurat den delen gleder jeg meg til, å ha en blogghverdag igjen :-) 


Grunnen til at man ikke kan legge ut alt man måtte ønske om privatlivet sitt på en blogg, er fordi når det omhandler en annen person også er det litt mer komplisert. For eksempel med forhold. Jeg bor alene, jeg er singel, men når man har vært sammen lenge er det vel naturlig at man møtes noen ganger, f.eks drar på teltur slik som det ble vist her på bloggen. . Så ja, der har dere det. Akkurat den delen av livet mitt, legger jeg bak meg for nå, og heller fokusere på å se framover. 

hvordan få stor rumpe

For litt siden skrev jeg om at den eneste måten det er sosialt akseptabelt for jenter å legge ut bilder i lite klær, er om de trener. Du kan legge ut bilde av rumpa de i stringtruse bakfra, så lenge du hashtagger #fitspo eller "akkurat ferdig med dagens benøkt!". Samme være om du bare har spist pommes frites hele dagen, jeg synes det er forfriskende og jeg elsker å se på bilder av jenter i lite klær så for all del, ingen klaging fra min side. Og siden jeg likevel skulle oppdatere dere på hvordan det går med meg på treningsfronten, og stille et par spørsmål til dere, kunne like gjerne noen lettkledde og ikke så nødvendige bilder komme med i samme slengen.

 

Jeg trener så og si kun styrke, og trener kun hjemme med små vekter og egen kroppsvekt. For å finne øvelser jeg liker googler jeg som regel bare, for eksempel "how to get a big butt" og så følger jeg de trinnene så godt det lar seg gjøre. For tiden holder jeg på med utfall, squats, en øvelse som heter "skøyteløper" (som ser like rart ut som det høres) og froskehopp. Jeg løper også opp og ned trappene en del. Jeg bytter øvelser hver uke slik at jeg ikke blir lei, men det jeg alltid fokuserer på er rumpe og lår. Jeg er så heldig å ha en flat mage som ikke trenger trening enn så lenge, og jeg er ikke så veldig interessert i muskler i armene, så da holder jeg meg til rumpe og lår.

Men, nå har det seg slik at jeg etter lang tid har insett at jeg mest sansynlig har gjort noe veeeldig galt. Altså, rumpa mi blir jo ikke større, men DET blir lårene! Når jeg strammer lårmusklene, noe jeg ikke gjør på bildene over, ser det ut som om jeg spiller fotball tre ganger i uka. Og det er jo fint det også, men det er synd å enda ha en minimal rumpe mens låra begynner å bulke utover. Jeg har hørt at man skal legge trykket på hælen, og ikke nærmere tærne når man tar f.eks squats, men jeg føler uansett at det er mest i lårene det brenner. . Er det normalt, eller gjør jeg noe veldig feil her? Også med froskehopp. Jeg kjenner det ikke litt i rumpa engang, så enten har jeg en veldig sterk rumpe eller så gjør jeg noe helt feil. .

(annonselenke) Toppen jeg har på meg i innlegget finner dere her på nelly - 79 kr koster den! 


Trening har faktisk vært en utrolig stor glede for meg de siste ukene, selv om jeg kun gjør øvelser her hjemme eller ute i hagen. Edorfiner er langt ifra oppskrytt, så de dagene jeg har hatt aller mest lyst til å bare ligge inn å gråte har jeg heller røyst meg opp og tatt litt squats eller hva som nå måtte falle meg naturlig der og da. Så der har dere et tips som faktisk funker. Og det kommer fra meg, som både er lat, har dårlig kondis, og er deprimert, haha. Man trenger ikke å gjøre så mye, nok til å få pulsen opp og at man tenker på noe annet så har treningen gjort sitt for min del. 

 

antrekk for kvelden

Kjole: nly eve // Ring: YSL (annonselenke)

Hei dere! I dag skal jeg faktisk ut å feste litt, om man ser bort fra hovefestivalen og en liten fyllekule på surfecamp i Portugal har jeg faktisk ikke vært ute siden mars. Så jeg krysser alt jeg har for at dette blir en god kveld. Alle jentene har vært i supergodt humør i hele dag, meg selv innkludert - heldigvis! Jeg pakket ikke med meg så alt for mange kjoler til Harstad ettersom jeg regnet med været kom til å snu til det verre, noe jeg også hadde rett i, men denne søte, blondekjolen tok jeg likevel med. Jeg liker den, men den er litt for stor og får også meg til å se større ut enn hva jeg egentlig er. . Så lurte litt på om jeg skal bytte om? 

En anonym leser kom med en veldig fin kommentar igår som fikk meg til å tenke. "Å si at noen ikke kan ha det tøft fordi andre er det verre, er som å si du ikke kan ha det bra fordi andre har det bedre". Jeg måtte dele det på twitter også, og jeg håper virkelig mange tar det til seg. Dere har delt så mye fint med meg oppigjennom årene, og jeg har tatt mye lærdom av dere også. Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. . Men det går fint med meg, og dere har helt rett, hver eneste dag går det litt bedre. Jeg trodde helt ærlig dette var slutten. Men det er da alt starter.  


Så, hva synes dere om kveldens look? Og hva skal dere gjøre ikveld, da? ♥ Håper ingen er ensom, og såfall kan dere tenke på at jeg også skal hjem å legge meg alene senere med frustrerte fruer surrende bak for å lure meg selv til at jeg har selskap, haha. Vi tar en high school musical - we are all in this together! 

en liten videoblogg!

 

I natt fikk jeg sove. Jeg leste ikke blogg, jeg leste kommentarene deres på gårdagens innlegg. Tusen millioner takk. Jeg har lest hvert eneste ord dere skriver, og setter så utrolig stor pris på all motivasjonen som kommer min vei - og at flere som sier de aldri har kommentert blogg før, men tok seg tiden til å gjøre det igår. . Hva skal man si? Det gjør meg ydmyk og stolt over meg selv, det er en så god følelse ♥ Hvem bryr seg egentlig om stygge kommentarer, jeg har sagt det før og jeg sier det igjen - flere ganger har kommentarer her virkelig gitt meg god tro på mennesker, det å skrive noe så fint å være anonym, altså ikke få noe som helst igjen for det annet enn å glede et annet menneske, er en utrolig beundringsverdig ting å gjøre. Slike mennesker fortjener alt godt! 



Jeg har egentlig ment å fortelle dere dette lenge nå, men sist uke forlovet mamma og pappa seg etter over 20 år som kjærester. De har vært sammen siden mamma var bare litt eldre enn det jeg er nå, og still going strong! Så, gratulerer til mamma og pappa, en uke på etterskudd, selv om jeg så klart har sagt gratulerer ansikt til ansikt også. Uansett, nå skal jeg, mamma og lillesøster dra og grille sammen med Anne-Sofie sin familie, og etter det skal jeg på kino med noen venninner og se 22 jumpstreet. Har noen av dere sett den, er den bra? Jeg kommer tilbake til dere! I dag er også første dagen på lenge jeg faktisk tar med meg speilrefleksen ut . . nå blir det andre sjokoladeboller :)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Toppen jeg har på meg er samme som igår, og den finnes her - koster 99 kr. 

Igjen, tusen takk skal dere ha ♥ Nå skal jeg prøve å kose meg resten av dagen! 

 

Hvorfor skriver jeg dette?



I natt.


Akkurat nå er klokken 03:33. Det er enda lyst ute. Jeg hater det med nordnorge, fordi døgnrytmen min kommer helt skeivt ut. Og er det noe jeg hater enda mer, så er det å sitte våken om natten med tankene mine. Så, jeg gjør som sikkert flere tusen andre jenter der ute i norge. Jeg leser blogg. 

Jeg har lest side opp og side ned på samtlige blogger nå. Jeg har vondt i magen. Fordi jeg skulle så ønske jeg var slik. Jeg skulle ønske jeg trente hele tiden. At jeg var flink til å lage middag. Satt sammen fine outfits. Hadde et spennende liv. At jeg hadde mennesker rundt meg som forguder meg, mennesker jeg forguder tilbake. En rosa hverdag i en rosa boble. Og så innså jeg. . Det sitter sikkert flere jenter der ute, som leser min blogg akkurat nå. Jenter med dårlig selvtilitt, jenter med vondt i magen som gruer seg til en ny dag hvor de nok en gang føler de ikke presterer. Igjennom en pcskjerm ser de meg, i den rosa bobla som sprakk.

Jeg har ønsket så gjerne å ha en fin hverdag, fylt med glitter, et colgatesmil som lyser at jeg er vellykket, vesker til flere tusen og et liv uten problemer. Et liv hvor jeg sovner med en gang hodet treffer puta. At alt jeg brydde meg om var mascara. Jeg skulle ønske jeg var så enkel. Jeg hater at jeg er så vanskelig. Jeg skulle ønske jeg ikke lå på gulvet i leiligheten og hylte sist uke, mens jeg samtidig var helt rolig og tenkte "ligger jeg virkelig her og hyler nå? Har jeg det virkelig så vondt?". Og jeg vet at andre folk har det verre.  Jeg vet at folk kriger i verden, og at mine problemer sikkert er "filleting". Da får jeg såfall være en idiot, som hyler over ingenting. 

Jeg føler jeg ser meg selv fra utsiden. I dag hadde jeg et slikt øyeblikk. Det var sol ute, jeg kjørte bil med vinduene nede og jeg hørte Beyonce fortelle meg via høytalerne at om man liker en jente, skal han "put a ring on it". Jeg hadde nettopp tatt på rosa leppestift, så meg i speilet nå og da og sa til venninna mi at jeg har en "god periode sånn utseendemessig og det var iallfall dårlig timing". Jeg hadde nettopp spist is, vært ute i solen, ledd masse og fortalt om ting jeg gleder meg til. Små ting som at vi skal ut til helgen. At jeg tenker på å lage smoothie imorgen, handle masse frukt og se på dårlige tvserier med venninner. 

Men så stopper jeg opp i et sekund. Tenker på at jeg totalt har blokkert ute det siste året fra minnet mitt. Hvor ble det av? Hvor er det nå? Ser meg selv i speilet, og merker at jeg egentlig ikke kjenner min egen kropp. Jeg er helt tom. Strekker ut fingrene. Diamanten. Den hadde jeg glemt. Og så husker jeg den, og glemmer den igjen. Tenker på ting jeg gleder meg til. Tenker at jeg er glad for livet jeg har, og at jeg enda ler. Jeg har det jo greit, har jeg ikke? Har virkelig de siste månedene vært ekte? Eller var det bare en drøm? Hvorfor er jeg egentlig i Harstad nå? Hvorfor må jeg være sosial hele tiden, hvorfor klarer jeg ikke å være alene? Hvorfor er jeg så svak? Hvorfor i helvette synger jeg med til denne teite sangen av Beyonce og gjør slike rare bevegelser med hånda og ler? Jeg føler jo ingenting. 

Er jeg egentlig svak, eller forventet jeg bare at jeg skulle være det? Ser andre på meg som sterk? Er jeg hun der som slår av en pervers vits og tar på et ekstra lag leppestift når ting er vanskelig? Er jeg hun som gråter og kommer over det? Hvordan ser de rundt meg det hele? Hvorfor roper jeg i det ene sekundet at dette ikke skal definere meg, før jeg i det neste har lyst til å hyle så høyt at noen bare må hjelpe meg? Hvem er jeg egentlig? Hvordan har jeg det? Jeg lover det er ingenting som føles så meningsløst som et jævla outfit akkurat nå, eller rosa leppestift eller en god hårdag. Men av en eller annen grunn klamrer jeg meg fast til de tingene, fordi alt annet blir for komplisert. Så da er jeg vel faktisk virkelig en idiot. Og om jeg ikke er en idiot, så håper jeg nesten jeg blir det. At tankene bare stopper. 

Min rosa boble sprakk sist uke. Det er ikke kjærlighetssorg, og det er teit at ryktene og kommentarene mine skal ha det til å være noe sånt - i wish. Kjærlighetssorg er greit - det har jeg taklet før, og det kommer man seg igjennom. Dette er "hvem faen er jeg og hvordan skal noen se opp til, eller dømme noen som ikke engang vet hvem de selv er"-sorg. Kanskje en identitetskrise, kanskje jeg endelig blir voksen eller kanskje jeg har tatt et steg tilbake. Og samtidig vet jeg veldig godt hvem jeg selv er. Jeg føler jeg er alt, og ingenting. Og det gir ikke mening. Nå, mens jeg avslutter dette innlegget, tenker jeg at jeg er gal. Hvordan skal folk gi meg en sjangse, hvordan skal jeg bli kjent med nye mennesker om jeg er en person som skriver innlegg slik som dette? Og at jeg i det hele tatt bryr meg, hva sier det om meg som person?

. . Og hva var poenget med dette innlegget? Herregud. 

 


(annonselenke) - smykke i innlegget fra glitter, topp fra estrauder hos nelly

 

en god oppfordring

I dag har jeg en liten oppfordring til dere lesere, som jeg er ganske sikker på de aller fleste av oss trenger i hverdagen. Man må naturligvis ikke gjøre alle, men minst EN skal vi alle klare. 

(reklamlenke) Kjole fra Rebecca Stella for Nelly


  • Gi foreldrene dine en klem. Om de ikke er der, send dem en melding, fortell at du er glad i dem. Gjerne besteforeldre også, mens du først er i gang.
  • Be noen på en date! Om så det er kjæresten din, en du er forelsket i, eller kanskje en venninne som føler seg litt deppa. 
  • Send en melding til noen du savner, og si nettopp det. Livet er for kort til å la ting gå usagt.
  • Gjør noe du har utsatt - for min del er det å sjekke innboksen på mail, og det har gitt meg en vond magefølelse lenge nå. Når det er unnagjort vil jeg garantert føle meg 100 kg lettere. 
  • Be noen på besøk, og faktisk vær til stede. Legg fra deg mobilen. Ikke sjekk snapp. Vær en god lytter, en god venn. Det kan redde dagen til noen som har det vanskelig, stol på meg. 
  • Gi komplimenter. Jeg tenker mye fint, men er dårlig på å si det. Nå skal jeg være ekstra flink.
  • Smil til en fremmed, eller to eller tusen. Smil til alle!
  • Om du føler du har noen som irriterer deg, eller noen du gjerne skulle ha kjeftet på/drept/sendt ut på havet i en gummibåt uten årer. . Skriv dem et brev. Altså et fysisk brev, ikke på facebook. Du poster ikke brevet, men det er godt å få tankene sine ut. Enkelte mennesker kan man ikke snakke ordentlig med uansett, ofte ender det bare i krangler og det har vi vel ikke tid til? Så, da er ofte et slikt brev den beste løsningen. 
  • Du vet det øyeblikket, akkurat nå? Akkurat nå er faktisk livet ditt, og hver eneste dag er kun en ting sikkert - man går nærmere og nærmere døden. Det er ikke vits å kaste bort tiden på mennesker som ikke vil deg noe godt. Det er faktisk ikke noe poeng, og jo før vi innser det - jo bedre. Hver dag du kaster bort på å være lei deg, er en dag du ikke får tilbake. Så for min del ble vel det blokkering av enkelte personer, sletting og å bare bestemme meg for at nok er nok. 

For meg som har vært i min egen lille merkelige boble de siste ukene hjelper det å høre slike ting som dette. At man kan gjøre dagen bedre for andre. For seg selv. Gjøre livet sitt litt bedre, om man bare prøver.

 

Jeg har selv utført noen av punktene allerede, for jeg har hatt date/være til stede-tid med Anne-Sofie ♥ Vakkert bilde vi klarte å ta, forresten.

 

it never changes

Takk for fine kommentarer på siste innlegg. Men, som vanlig noen som missforsto poenget. Jeg tok et vulgært bilde på slutten for å understreke et poeng - at folk henger seg mer opp i slike ting, en tematikken i innlegget og hva jeg egentlig ville ha fram. Hvorfor skulle et slikt bilde dra ned på det jeg skriver, eller gjøre det mindre viktig? Som jeg også prøvde å få fram i innlegget, er jeg heller ikke perfekt. Jeg "gråter" fordi jeg er skamfull, over meg selv også. Jeg skrev i innlegget at jeg er dum. At jeg ikke gjør nok. Prøv å tyd det jeg faktisk skriver, for jeg ville ikke rakke ned på noen andre enn 99% av norge som faktisk kan gjøre noe, men velger å gjøre 1% av det de faktisk kan. Meg selv innkludert. 


Så, nei jeg har ikke vært i en stråhytte idag og dyrket egen mat. For jeg er ikke verdens flinkeste. Jeg har fikset neglene, og tatt vippeextensions. Ikke noe steg nærmere å redde jorda nå heller, men tankene surrer likevel og man kan bekymre seg no matter what. Alt man gjør er bedre enn ingenting. . Så, for all del. Dusj med en venn, kjøp din egen økologiske handlepose og ta sykkelen til jobb. Det er ekstremt lite av hva du faktisk kunne ha gjort, og hva jeg kunne ha gjort, men alt er bedre enn ingenting. Anyways, jeg har jo da brukt dagen på utseende, noe som føles ekstremt teit å si når bloggen er inne i den bølgen den er, men slik er det og det gjorde da jeg. 



Først neglefiks hos Marna, hvor vi ikke løste verdensproblemer men heller snakket blogg, inspirerte hverandre litt og jeg fikk fine negler og et smil om munnen som alltid. Takk ♥ Den kule ringen min er fra jfr!



Etter dette tok jeg turen hjem, kjøpte med meg litt aloe vera drikke for å overasske Mathias som elsker det, og så dro jeg videre igjen for å fikse vippene på beths beauty (sponset). Denne gangen fikk jeg et helt sett nye vipper, og hørte på musikk i headsett under prosessen. Det tok nøyaktig 19 sanger å bli ferdig. . Men det er det verdt! 

Etter vippene skulle jeg faktisk egentlig til frisøren også, men min kjære frisør er også en bestevenninne, da er det lett å konkludere med at "vi tar det en annen dag" og heller spise masse mat, haha. Så, på lørdag blir jeg hårfin, og imorgen skal jeg å fylle på tatoveringen på fingeren tenker jeg. Charlotte, en god venninne fra Harstad er i hovedstaden så jeg håper på en tur innom en park, eventuelt en lunsj! Jeg tenkte å sjekke ut noen vintage-butikker i oslo også, har plukket opp noen tips her og der :)

Jeg og Mathias skal etter tips fra dere sjekke ut house of cards ikveld før vi legger oss i tropenatten. Klarer jo faen ikke spoone for tiden, er så varmt! 

jeg gråter

Igår kveld fikk jeg ikke sove. Hvorfor fikk jeg ikke sove, spør du? Det kunne ha vært en million grunner til det, vi mennesker er eksperter til å la hodet gå på fullgang når man egentlig skal falle til ro.  Det kunne ha vært at ansiktet mitt er på dobbel størrelse, det gjør vondt å ligge på min høyre side (som er favorittsiden) og hodet mitt banker. Det kunne ha vært de 30 varmegradene som regjerte soverommet igår, til tross for vindu på vidt gap og gjennomtrekk i leiligheten. Det kunne ha vært at jeg gruer meg til Mathias skal på kontroll slik han gjør noen ganger i året, for å få bekreftet at han enda er frisk. Det kunne ha vært at jeg har nerver for å reise til Costa Rica om en uke, slike nerver slår alltid inn hos meg rett før jeg skal reise, en intens angst jeg prøver å holde for meg selv. I går kveld fikk jeg ikke sove, fordi jeg gråt.

Hvorfor gråter jeg, spør du? Det kunne ha vært en million grunner til det. Som tenåringsjente er jeg ekspert på å lage ingenting til alt mulig, og det minste lille sukk i feil tonefall fra Mathias kan gjøre at jeg vurderer å sende han på første flyet hjem til Harstad og rope "er det fordi jeg er stygg!?" mens jeg slamrer med døra. Den minste lille kommentar på bloggen kan få meg til å vurdere en operasjon for å minske gigapannen min. Det kunne ha vært at jeg ser en million kviser i mitt eget ansikt, slik pleier jo overfladiske jenter å grine av. Jeg lå i sengen, uten dyne på, 30 grader og gråt stille. Trodde jeg. Mathias spurte meg hva problemet er. Jeg sa "jeg har vondt i kjeven", for det er det letteste svaret. Jeg fortalte ikke sannheten. Det var ikke derfor. 

For hvordan skal man fortelle kjæresten sin, eller bloggleserne sine, at man gråter fordi sjøfuglene sulter ihjel og dør, ligger strødt innover land fordi vi mennesker overfisker - uten å få det til å høres ut som ironi? Eller få "du er så søt" tilbake som svar, slik jeg ofte får. Masse fine fugler er snart utryddet, fordi vi fisker havet tomt for fisk, slik at vi kan fore laksen vi har i opprett. Og derfor gråter jeg. Det hadde vært mye lettere om det var på grunn av kviser. Da kunne jeg ha fått høre "neida, du er fin". Dette problemet kan ikke løses så lett, og det er heller ikke like lett å få oppmerksomhet rundt. Jeg gråter fordi et innlegg om silikon skaper hundre ganger mer oppmerksomhet enn dette noen gang vil.

Jeg gråter fordi vi i norge skyter alle rovdyrene slik at reinsdyreierne skal ha nok rein til å beite ned hele finnmarksvidda og for at saueeierne skal slippe å passe på dyrene sine - det har man jo jammen ikke tid til. Jeg gråter fordi vi pumper opp olje og ler til banken mens jorda går klima-bananas. Jeg gråter fordi vi fisker opp fisken, for å fore til laksen, slik at fuglene dør. Og jeg har et sushi-sted rett ved der jeg bor. Jeg gråter fordi jeg har spist sushi med god samvittighet. Fordi jeg sikkert flere ganger kommer til å sitte sammen med folk som spiser sushi, når jeg aller helst har lyst til å kaste sushibrettet i ansiktet deres og rope "er dere gal? ser dere ikke at vi går under?". 

Vi tror at vi redder kloden ved å presse like på facebook. Ta sykkelen til jobb nå og da. Dusjer med en venn nå og da. Resirkulere søppel nå og da. Slukke lyset en stakkars time i året mens vi poster iherdig på instagram at vi deltar på earth hour. Og da er vi så jævlig stolte av oss selv, fordi vi tror vi er guds beste barn her vi sitter i fine norge og ikke selvmordsbomber hverandre. Men vi er nok en liten satan, vi også. Gjør politikerne noe? Nei. Gjør jeg noe? Alt for lite. Man kan si hva man vil om oss såkalte hippie-veggiser, men det mest miljøvennlige du kan gjøre på alle måter er å slutte å spise dør. Det sparer miljøet 50 ganger mer å la være å spise en burger, enn å la være å ta en dusj. Det er ikke jeg som er gal, eller prøver å angripe noen. Det er fakta, som man ikke kan krangle på.

Men vi har ikke tid. Jeg er dum, du er dum, vi er alle dumme. Jeg er redd jeg kommer til å bli gal. Når jeg snakker om det ser folk på meg med øyne som tilsier at de mener jeg er rar. Merkelig. Liksom "hæ, hvorfor kan hun ikke bare snakke om hvem som knulla hvem, slik som vanlige folk?".  Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg snakker om klær, shopping, knulling og extensions til det går rundt i hodet på meg, og jeg liker det. Jeg bryr meg litt om det også. Nok til å le med venner, trekke på smilebåndet, slå en spøk å si "hæ, seriøst?" når jeg får høre det seneste av sladder.

Men om kveldene får jeg ikke sove, for da gråter jeg.

 

bare lurer

 

Hei dere! Nå er jeg inne på dag 1 i min smoothie-diett-uke, jeg skulle egentlig ha startet i går men Mathias tok med kaker etter jobb, da var jeg kjørt. . Vi får krysse fingrene for at det blir den siste fristelsen jeg møter på en liten stund, selv om også det virker lite sannsynlig. Men ja, min første smoothie ble utrolig bra, jeg blandet bare sammen soyamelk med vaniljesmak, havregryn, en banan, bringebær og juice med smak av pære og bringebær. Nå får jeg, og vi alle krysse fingrene for at jeg kommer meg igjennom denne uken uten å spise masse dritt, for huden min og ikke minst kroppen min trenger dette. Blæh, jeg hater virkelig alkohol og hva det gjør med kroppen! Jeg kommer aldri til å bli den type menneske som tar meg et glass vin bare for å kose meg, for hva i all verden slags kos er det. . .


Uansett, jeg leser jo alltid igjennom kommentarene deres som dere er klar over, men jeg pleier også å lese igjennom kommentarene hos andre bloggere nå og da, bare slik at jeg vet litt hvordan stemninga er all over the place. Og det er en ting jeg lurer veldig hardt på, som jeg nå gjerne vil ha et svar på - hvorfor leser dere blogger til de som ikke oppdaterer, for å så klage på at de får betalt, og ikke gjør jobben sin? Hva i all verden, dere er klar over at vi som bloggere for betalt fordi vi har mange lesere.. Hvorfor gå inn å lese noe, for bare å klage? Jeg personlig har gått igjennom kjærlighetssorg og ikke hatt ork til å blogge, da lot jeg være, men jeg hadde heller ikke klandret noen om de da heller ikke ville lese en blogg som sto urørt. Noen ganger trenger man tid for seg selv, og man er ikke for seg selv om man oppdaterer for flere tusen mennesker. . Jeg synes ikke det er rart at noen ikke klarer presset, og at noen prioriterer annerledes, det eneste jeg synes er rart er de som likevel gidder å lese, klage, vente, oppdatere, klage. 

Anyways, nå skal jeg trene litt her hjemme! Høres senere idag:-) 

 

Ting som irriterer meg




- Wannabe-rik. Da jeg gikk på videregående, var det ekstremt mange på den skolen som virkelig hadde en trang til å vise de få pengene de hadde, eller eventuelt ikke hadde. Det var en skjorte fra Ralph Lauren her, et skjerf fra Acne der (selvfølgelig med merkelappen hengende utover) og en Canada Goose over alt som ble dratt fram når det enda var plussgrader ute. Så må man ikke glemme at man spiser reker og drikker champis i helgene, med verdens beste jenter og legger det ut på instagram

- Og når vi snakker om instagram. .Folk som ikke lever i øyeblikket, men som lever igjennom instagrammen sin. La oss ta jentekveld som et eksempel. Du er på rimi med noen venninner og skal handle inn til en koselig kveld dere skal ha hjemme. Allerede her starter det. Vi må kjøpe noe som ser bra ut på instagram, som regel er det hver sin pose smågodt og hver sin brus og kanskje litt smoothie og ja vi må ikke glemme at alle må ha koseklær på seg! Så må vi hjem og tenne telys. Og stille opp alle godteriposene, sette oss på rekke og rad, knipse masse bilder, se på alle bidlene, velge filter, diskutere hva vi skal skrive, og kommentere bildene til hverandre slik at folk kan se at man har et liv. Det er så latterlig, og jeg melder meg ut hver gang. Hva med å leve litt istedenfor? Ingen får noe ut av å se bilder fra jentekvelden din, hva tror du egentlig at vi er. .

- Når noen sier "jeg var på en fest i går, mange snakket dritt om deg men jeg forsvarte deg altså, bare sånn at du vet det!". Jeg vet ikke helt om folk forventer at jeg skal bli glad av å høre dette? Jeg føler det på en måte blir indirekte drittslenging, for hvorfor skal jeg bli glad for å høre at noen snakket dritt om meg, men at du forsvarte meg? Jeg synes rett og slett bare det er veldig rart, og en merkelig ting å påpeke. Om noen snakker stygt om mine venner sier jeg ifra, men jeg nevner det heller ikke for vennene mine etterpå - i vennskap er det en selvfølge at man skal forsvare hverandre, uten å føle at man må gå til vennene sine å få skryt etterpå.

- Når jeg får merkelige sanger på hjernen. Akkurat nå er det "hvilkeeeen. . dag er det i dag, hvilken dag er det idag, er det mandag?" som sitter stuck i hodet mitt, det veksler mellom den og "se hvordan butikken koker, kundene de sparer på alt, fem prosent rabatt på joker", de to sangene - døgnet rundt, i flere dager i strekk. Nå vedder jeg på at den festet seg i hodene deres også. Værsågod.  

- Gjerrige folk. Jeg trenger vel ikke si så mye mer, men om man er venner skal man få igjen for det, uten å måtte spørre eller forvente. Man gir til vennene sine, fordi man er glad i dem og liker å gi. Man kjører vennene sine på besøk, uten å kreve bensinpenger, for om man er venner får man det igjen på en eller annen måte. Man spanderer en brus, kjøper alkohol om venninna de ikke rekker polet, man unner hverandre godt, ikke sant? Ikke det? Vel, da kan jeg spandere en tur til helvette. Trenger ikke få noe igjen, altså. 

- Når man vil slippe en fjert men er på "date" eller med kjæresten sin, så man må ligge helt stille og holde det inne i seg helt til man får ekstrem krampe i hele kroppen og nesten ikke får puste og man prøver å "play it cool". Men man vet at om han sier noe morsomt nå, eller om man beveger seg litt, så kommer den brakfisen ut og dette er noe man bare må lide seg igjennom.

- Lurer på hvordan jeg skal forklare den her. . La oss si at du og en venn snakker om noen, vi kan kalle henne Trine. Du snakker om en Trine, venninna di snakker om en annen Trine, du snakker stygt om Trine og venninna di snakker stygt om Trine, og midt inne i det innser dere at dere snakker om forskjellige personer og så bare "åja, ja. . men da så". Det er noe ekstremt og merkelig kleint over slike situasjoner. En gang snakket jeg og en venninne om to forskjellige gutter uten å innse det, la oss kalle han Per, og jeg hadde da tilfeldigvis hatt sex med en Per, men ikke Per som venninna mi snakket om. Og jeg bare "ja, han har jo DEN rare fetishen viste du det"? og hun trodde vi snakket om samme person, og trodde det leeeeeeeeeeeeeeeeenge etterpå. 

- Når jeg skriver " elsker deg!" og får "love you too" tilbake. Vel, nå blr det minst tre laaaaaaaaaaaaaange dager før du får et smil fra meg igjen, og neste gang du skriver "elsker deg" til meg så får du ":)" tilbake.




 

Noen som kjenner seg igjen i noe, eller har noe å tilføye? Tell me! 

 

 

hvordan takle sjalusi?




Det er flere av dere lesere som har bedt meg skrive et innlegg om sjalusi, og hvordan man skal takle det - spessielt i et forhold. Jeg kunne sikkert ha skrevet en hel bok med flere oppfølgere om dette temaet, nettopp fordi jeg har hatt et lite monster inne i meg til tider som har ødelagt så mye for meg og andre - min egen usikkerhet. Og når man har det slik i et forhold? Vel, det er så utrolig grusomt, og ingen teknikker du kan lese i cosmopolitan eller selvhjelpsbøker kan redde deg ut fra det. Desverre, eller heldigvis, ligger alt i ditt eget hode.

Jeg tror det er noe mange missforstår med det å være sjalu i et forhold. Når jeg har vært sjalu, så har det aldri i livet vært fordi jeg har tenkt en kjæreste skulle ha vært utro eller gjort noe med andre jenter. Sjalusien tror jeg ligger dyper enn som så. Jeg har vært redd for at han skal synes andre jenter er penere enn meg, kanskje de er snillere, morsommere, kanskje han til og med skulle ønske i et lite sekund at han var kjæreste med nettopp henne, og ikke meg. Og det er slike ting som stikker. Slike ting som er vanskelig å sette ord på, og om man først tar det opp med kjæresten sin, blir det egentlig bare for teit. For han har jo ikke gjort noe galt. Og om han forteller deg at "nei, så klart tenker jeg ikke sånn", tenker du mest sannsynlig at han lyver. Og slik blir det en evig ond sirkel.

Jeg har vært på det stadiet av sjalusi, at om jeg har sett på film med en kjæreste og en fin jente kom på skjermen, kunne jeg få vondt i magen. Åpenbart er jeg jo ikke redd for at han skal være utro mot meg med henne, men det er tankene mine som løper rundt." Synes han hun er fin? Finere enn meg? Ser han på meg nå og tenker at jeg er stygg, at jeg kanskje burde ha hatt litt større rumpe?". Når jeg tok slike ting opp med venninner fikk jeg ofte høre "ja men herregud, andre jenter slutter jo ikke å se bra ut, bare fordi han er sammen med deg". Da tenkte jeg alltid at det var faen ikke greit, ingen andre enn meg fikk lovt til å se bra ut for han.

Man setter opp en evig fasade. Spiller rollen om laid-back kjæreste til venninner, hun der som ikke bryr seg om han er ute til sent på kvelden fordi man er så forbanna kul og sikker på hverandre at man ikke tenker noe over det. Spiller "neida jeg er ikke sur" til kjæresten, selv om han merker at du henger litt ekstra med hodet fordi dere gikk forbi en jente med fin rumpe når dere skulle handle. Og hva skal man gjøre for å bli kvitt dette? Om det fantes en oppskrift, en kur for dette, så hadde det ikke vært noe problem - men det finnes ikke.

Sjalusi er noe de aller fleste vokser av seg når man blir mer sikker på seg selv, hvem man er og hva man vil. Når man innser at man elsker kjæresten sin, men man trenger ikke den evige bekreftelsen for å føle seg bra - fordi man vet, innerst inne, at man er god nok uansett. En fin jente er en fin jente, men det man har sammen er kjærlighet. Det er noe man ikke får via porno, via å se på andre, via å flørte. Det er noe veldig, veldig få har sammen. Man må stille seg selv spørsmålet om det virkelig er verdt det - for hva er det beste som kan skje? Det eneste han kan gi deg, er å fortelle deg at du er bra nok, noe du mest sannsynlig ikke hører på uansett. Hva får man videre ut av det? Mest sannsynlig blir han lei seg og trist av at du aldri tar de fine ordene til deg, da vil han begynne å gi deg bekreftelse mer sjeldent, ergo du blir mer usikker, og du har ødelagt for deg selv. Verdt det?



Nei, man må fokusere på ting som gjør at man har det bra med seg selv. Det er derfor det funker veldig bra for meg og Mathias tror jeg, vi har (helt på ekte) et veldig avslappa forhold hvor man ikke trenger å stresse rundt og overveie hvert eneste ord eller ting man gjør, i frykt for hvordan den andre kommer til å reagere. For slik har det vært - jeg var helt jævlig da vi ble sammen, tro meg! Jeg spurte han om ting hvor jeg forventet et visst svar, og om han ikke svarte nøyaktig det jeg hadde sett for meg i hodet, ble jeg sur. Om han ikke gjorde ditt, om han ikke gjorde datt. Slik river man seg selv og hele forholdet ned av, og det er så jævlig når man sitter midt oppi et rot man har laget selv uten en mulighet til å spole tilbake. De aller fleste vil bare ha en kjæreste som er glad og fornøyd - så, jeg fokuserer på meg selv som første prioritet. Jeg reiser mye, er med venner, opplever og har det fint - så har jeg mye glede å gi til han, og vi opplever ting sammen. Han har sitt liv med sine venner og sin jobb, jeg har mitt, og så har vi kjærligheten oss imellom - det at han kan se på meg på en spessiel måte og jeg vet nøyaktig hva han tenker eller vil, det at han er den første jeg ser hver morgen og hver kveld, og det at han vet alt om meg og uansett ønsker å være med meg. Det er unikt. 

Lykke til, det er en hard verden oppe i ditt eget hode! (for husk, det er som regel der problemet ligger - og om ikke, så er ikke forholdet ditt verdt det. Ganske enkelt, og samtidig jævlig vanskelig)

 

hits