Jeg har så mye jeg vil si, men jeg vil begynne med å si noe til de modigste av oss alle.
I dag gjorde jeg som folk flest: kjørte hjemover, handlet inn et par matvarer til dagens middag, parkerte bilen utenfor. Men, jeg ble sittende i bilen. Abba sto fortsatt på full guffe, nærmere bestemt min favorittsang for tiden Lay All Your Love On Me. Og så begynte jeg å gråte. Som en foss. Og det var ikke av smerte, det var fordi jeg var så utrolig letta. Hvor kom alt dette fra? Det var som om alt bare slapp taket, jeg hulket i bilen og smilte for meg selv og var så forbanna lykkelig. Det kom fra ingen plass, det er jo bare en helt normal dag, men likevel satt jeg der. Tårer, Abba og meg.
Jeg er så stolt over meg selv. Modig, jeg også.
Så lenge jeg kan huske har jeg knyttet opp en del av min identitet mot å være deprimert og ha angst. Å være en “tenker” med masse følelser og tung bagasje. Jeg har faktisk bygd nesten hele min karriere på det, å være trist. En del av meg har ikke hatt lyst til å bli kvitt alt dette vonde, for hvem er jeg egentlig uten? Hvem er jeg uten destruktive tanker om meg selv, uten å ligge våken på natten, uten selvskading, uten alt hatet? Bare et skall, følte jeg.
Det snakkes så mye om at influencere bretter ut angsten sin, litt for mye kanskje. For å få oppmerksomhet. Jeg kjenner meg igjen og jeg tror det er en destruktiv greie. Kanskje ikke for publikum for jeg tror man tåler å lese at folk har det kjipt, men jeg tror det er skadelig for den som deler. Ikke fordi man nødvendigvis har det så utrolig kjipt, men fordi man gjør det til en nødvendighet i sitt liv å ha mørke tanker. Man er hun der som tenker mye og føler mye, det er jævlig vanskelig å løsrive seg fra en slik rolle og slik har det også vært for meg. For hvem faen er jeg uten å ha det vanskelig?
Jeg er stolt fordi jeg ikke har drevet med selvskading på over ett år. Tidligere var det en daglig greie for meg, og om jeg ikke gjorde det, så tenkte jeg på det. Jeg er stolt fordi jeg jevnt over føler meg glad, og når jeg føler meg trist prøver jeg å dra meg selv opp istedenfor ned. Det er ikke mange dagene siden de negative tankene om meg prøvde å ta totalt overhånd. Det eneste jeg kunne føle på var den store fiaskoen jeg er, at alle hater meg, at jeg er stygg, at jeg bare burde dø. Hodet mitt går dit, med en gang.
Dere føler kanskje jeg har delt mye – og det har jeg – men jeg har aldri vist hvor ille det faktisk har vær for meg. Det er det ingen andre enn Kasper som vet. Jeg blir så forbanna når folk tror det bare er snak om dårlig dag, noe man bare kan komme seg ut av, man må skjerpe seg osv. De menneskene som sier sånt har for det første aldri hatt det vanskelig på ekte, og har vanskelig for å sette seg inn i andres ståsted. Nå orker jeg oppriktig ikke å ha slike folk tett på meg lengre, og om det betyr at jeg må klare meg uten venner så får det bare være for JEG kommer først. Og da mener jeg ikke mine egoistiske behov, da mener jeg JEG og mitt liv. Det er for ille til å kunne snakke om her, men jeg har vært totalt ute av kontroll og farlig for meg selv ved flere anledninger. Det har vært måneder uten et eneste smil, og da mener jeg ikke sånn “hun går rundt å sutrer” men det har vært fordi jeg har vært livredd. Full av vrangforestillinger, tvangstanker og selvhat. Alvorlig psykisk syk har jeg vært, og på det verste måtte jeg selv trygle om å ikke bli tvangsinnlagt og det slapp jeg heldigvis, selv om jeg flere ganger har tenkt at jeg bare burde gjort det. Jeg var alt for redd for karrieren min til å tørre å være hun som var tvangsinnlagt. Gjett hva? Ingen vil gi sponsa samarbeid til noen som er psykisk syk, uansett hvor proff man er. Det har ødelagt så forbanna mye for min egen psyke at jeg har tenkt på hva alle andre vil si.
Det er deilig å være ute av det – men jeg har vært ute av det før, forskjellen nå er at mønsteret mitt er forandret. Jeg har alltid lengtet litt dit, til mørket. Trodd at jeg hørte hjemme der, at jeg fortjente det, at det gjorde meg til noe unikt. Selv på gode dager har en stemme i bakhodet mitt sagt “bare pass deg, for snart kommer det helvete du kjenner til å henter deg”. Men ikke nå. For første gang i mitt liv har jeg viljen til å kjempe mot den stemmen.
I går hadde jeg senest angst, og i starten føltes det ut som den skulle bli panisk. For meg er den veldig spesiell – min angst er ikke nødvendigvis for folk eller døden, men den er for livet. Jeg synes det er angstfullt å eksistere, og den kan ta helt overhånd der jeg ikke tør å se meg selv i speilet og bare vil klore meg ut av mitt eget skinn. Det er uaktuelt å møte folk, og spørsmål som “går det bra?” kan helt ærlig reise til helvete, for hva svarer man? Slik var det i går og vanligvis ville jeg tatt den følelsen i hånden og sagt “bring it, for jeg elsker og hater mørket”. Men i går fortalte jeg meg selv “du vet det her ikke varer for alltid” og selv om jeg ikke trodde på det, så tvang jeg meg selv til å høre. Jeg så på en serie som ikke var for komplisert (takk for alle deres tips, selv om enhver serie freaket meg ut på det tidspunktet) og jeg prøvde å ha det så koselig som jeg bare klarte, selv om det føltes fake. Det er et enormt stort steg fra å ha stått med kniven klar i hånda, til å faktisk prøve å hjelpe seg selv. Og det – det er mitt mønster nå. Jeg er der for meg selv.
Jeg kjemper fortsatt en kamp men for første gang kjemper jeg for meg selv og ikke mot meg selv. Jeg ville bare dele med dere og si at jeg heier på alle hverdagshelter der ute som sliter mer enn noen kan se – de modigste av oss alle er de som synes alt er skummelt. De som går på skolen selv om hjertet slår og håndflatene blir svette, de som tar bussen selv om det fremkaller angst, de som utfordrer grensene sine på de aller minste tingene – fy faen som jeg beundrer dere.
Masse kjærlighet fra meg. Jeg mener det når jeg sier at jeg er her for dere, og her har dere meg akkurat nå.
Et veldig sterkt og fint innlegg!
Tusen takk <3
Takk for at du deler!
Selv om jeg hverken kan forstå hvordan du har det eller vil påstå at jeg noen gang har vært like langt nede som du har, opplever jeg dette som en bekreftelse. Jeg har selv hatt perioder der alt føles grusomt vanskelig, og der jeg opplever at de rundt ikke helt forstår hvor ille jeg opplever det. Og så ler man plutselig litt, og da tror andre at alt er ok igjen, men man kan jo ha et godt øyeblikk selv om alt annet er jævlig. Jeg forstår at det ikke er dette du skriver om, men måten du deler på forteller meg på en måte at det er greit, og at man ikke er alene.
Jeg synes det er godt å lese at du setter deg selv først, det er så rett! Man er jo tross alt hovedperson i eget liv. Og hvis ikke du passer på ditt eget beste, hvem skal gjøre det da?
Tusen takk for at du deler med meg – det finnes nok ingen fasit på om man har vært like langt nede som hverandre, for alle oppfatter nok livet både likt men også veldig ulikt. Wow, så filosofisk jeg skulle være haha, men du forstår sikkert hva jeg mener. Uansett hvor langt nede eller hva som er årsaken føles smerte og tunge tider helt jævlig.
Og jeg er så enig. Med en gang jeg begynte å sette meg selv først ble det en slags dominoeffekt, der det ikke lenger spilte så stor rolle hva folk tenkte og syntes. Jeg heier på deg <3
Jeg har kompleks PTSD. Jeg måtte slutte i jobben som Psykolog, og barnet kunne jeg ikke ta vare på. I gode og onde dager har mann og barn(nå tenåringsjente), stått ved meg og kjempet. Jeg har ikke vært til postkassen på mange år. Jeg vet mer enn noe annet hva angst er. Jeg har kjempet og kjempet, aldri gitt opp. Men jeg har bare tenkt på de rundt meg. Ikke meg selv. Men du sa noe der Sophie. Jeg skal også tenke på meg. Ønsker deg det beste.
<3 Sender masse styrke til deg, og håper du klarer å tenke på deg selv. Det er umulig å please alle, og i alle fall når det går på akkord med psykisk helse.
Tusen takk for at du skriver dette. Jeg er alvorlig syk i en dårlig periode selv og har akkurat sluppet ut fra å være innlagt. Dette hjalp meg å tenke litt positivt <3
Jeg kjenner så mye kjærlighet til deg og skulle ønske det var noe jeg kunne gjøre. Om ikke annet, så føler jeg med deg <3
Sender deg en klem❤️ Heier på deg
<3 <3
Sender deg en klem ❤️
Heier på deg
Jeg er helt satt ut av alt du har skrevet. Du er virkelig utrolig sophie! Det som skiller deg med alle andre er det at du er ekte, du er deg selv og du viser deg akkurat som du er på både bloggen og over alt, du viser ikke en fake perfekt liv som kanskje mange andre gjør. Det med psykiske problemer er det altfor lite snakk om og det er så få som tenker over det som noe stort. Jeg skulle ønske jeg eller alle rundt deg hadde akkurat de perfekte ordene å si til deg for å få deg til å ikke føle deg sånn, men husk at ingen andre enn deg selv kan få deg opp igjen! Er glad for å lese at du er på god vei nå, ikke glem at du er en fantastisk person og du fortjener å være lykkelig og føle deg bra! Du har mange fine og positive sider ved deg! Ønsker deg masse lykke til videre og håper du aldri går mot mørket igjen.
<3 tusen takk skal du ha, du aner ikke hvor mye jeg setter pris på det. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe tilbake! Jeg har heldigvis verdens beste kjæreste og familie som støtter meg, og som jeg kan prate med om alt. Tusen takk, og det håper ikke jeg heller. <3
Jeg sitter midt i en fødselsdepresjon, hvor angsten er min verste fiende. Har vært igjennom tunge depresjoner og innleggelse da jeg var yngre, men angsten i denne forstand er ny for meg. Kroppens reaksjon for min del er å flykte fra barnet mitt, jeg klarer ikke å forholde meg til det lille mennesket jeg har satt til verden. Skyldfølelsen er enorm. Jeg unner ikke min verste fiende å oppleve den lammende angsten som river en fra hverandre. Jeg synes du er sterk Sophie Elise, og selvom jeg er nesten 10 år eldre enn deg så er du ett stort forbilde. Jeg beundrer virkelig din styrke, og din evne til å kjempe den enorme kampen angst og depresjoner er. ❤
<3 tusen takk for at du deler. Det må være utrolig vanskelig, det du går igjennom. Det er nok ikke mange som hadde klart å åpne seg opp om det slik som du – selv om det er til meg. Jeg har en venninne som går igjennom cirka det samme som deg, så det er mer normalt enn man skulle tro, selv om jeg VET det ikke hjelper. Du er utrolig sterk og jeg unner deg ikke dette, men det kommer til å gå over. Håper ikke ordene mine virker belærende eller overfladiske, det mener jeg ikke og du har min dypeste sympati. Masse kjærlighet til deg, og takk for at du følger meg.
❤
Velger å være litt anonym her. Kjenner meg på mange måter igjen. Æ sliter psykisk med angst å depresjon å sliter med tanker om selvskading fra tid til annen. Du har hjulpet meg veldig med å slippe følelsen av å være alene med alt.
Du e mitt forbilde Sophie ❤️
<3 tusen takk. jeg gråter fordi jeg blir så rørt.
Takk(!!!) for at du deler dette Sophie ❤️ Jeg kan kjenne meg igjen i så mye av det du skriver. Den følelsen av å være eid av mørket og å ikke vite hvem man er uten er en grusom følelse. Jeg tar meg ofte i å ønske at jeg bare kunne gå tilbake til de mørkeste mørke dagene, fordi det også finnes en slags trøst og komfort i det. For meg går det mye på å ikke føles alene, men at jeg da i det minste har mitt eget hode å deale med. Anyhow- det er utrolig empowering å følge deg på denne reisen!! Det gir andre triste sjeler der ute håp. Og jeg heier så mye på deg!! ❤️
<3 tusen tusen takk for at du følger meg på reisen. Jeg heier på deg tilbake og jeg kjenner meg SÅ igjen. Kan jeg, så kan du.
ET sterkt innlegg og sender god Energi å klemmer fra meg å puse kompis du er sterk og modig synes jeg ønsker deg alt godt og en fantastisk riktig god kveld sophie Elise hilsen Kristian Magnus å puse kompis ♥️🐱🌌
<3 <3
Kjenner meg faktisk sååå igjen!
Herlig å se deg sette ord på det!!
Man må bare tillatte seg selv å være lykkelig i øyeblikket, selv om man kan være ulykkelig i det neste..
For problemet da når nedturen kommer er at jeg er redd folk skal mene jeg er falsk, som hadde energi å nerver til å være på bursdag igår, men ikke nok til å være med på shopping idag.
Life sucks and then you die, haha
Ja, det er viktig å huske på at lykke ikke er en permanent tilstand men en forbigående følelse – som alle andre følelser er. Noen ganger må man bare drite i, who CARES om du ikke kunne være med på shopping i dag! Sånn prøver jeg å tenke, hehe <3
Modig innlegg.<3
<3
Hver gang jeg leser blogginnleggen dine om hvordan du har det sitter jeg igjen med en følelse av forståelse. Når jeg leser hva du føler kjenner jeg meg igjen. Det er en skikkelig merkelig følelse, men jeg setter så stor pris på at du deler. Jeg har hatt og (fortsatt har) angst og depresjon i mange år, men fant ikke ut av det før jeg begynte å lese bloggen din og skjønte at det jeg føler er ikke normalt. Jeg har gått rundt og hatet meg selv, hatt forferdelig tanker om meg selv og jeg har veldig dårlig selvbilde. Jeg trodde og føler fortsatt at det er normalt å ha det sånn for jeg kan ikke forestille meg et liv uten disse tankene. Jeg kjenner jeg blir oppriktig glad når du klarer å beskrive akkurat hvirdan jeg føler det når jeg ikke klarer der selv. Jeg blir lettet og føler meg befriende av det. takk til deg og for at du viser meg hvor sterk du er sånn at jeg før lyst til å bli like sterk.
<3 du aner ikke hvor glad jeg blir, tusen takk. Jeg heier skikkelig på deg og tenker på deg, selv om jeg ikke vet hvem du er. Men du kunne like gjerne vært meg, for jeg kjenner meg så godt igjen.
Heisann du fine sophie! Er så godt å lese dette her akkurat når jeg har en vond å ekkel periode! Mareritt som drar meg til en sinstilstand som er frysende kald og tom. Bruker dagene til å komme meg opp å vekk fra det tomme rommet men så kommer mareritt igjen å repeat! Dps er en ufattlig dårlig hjelp å jeg står alene med type å katt som hjelper meg igjenom dagene. Nå går jeg sykemeldt ifra jobb å bare tar dagene som de kommer! Men er i en konstant form for frykt å hjelpesløshet! Så takk for att du er det fine å hærlige mennesket du er. Å likt som med deg å kasper så er det bare typen som ser meg på det værste. (Kan jo ikke noe annet siden vi er samboere) men ingen absolutt ingen ser meg gråte stille i ren frykt å som ser meg gå til en annen verden der mørket er min aller beste venn! Jeg lar ikke “dem” se. Jeg tar å putter på meg tøff i trynet maska å forteller som deg hvordan det er. Men ingen andre enn min kjære ser hvordan det er. Jeg har gått ijenom så mye vondt.. i 16 års alderen kom jeg på ny skole med nytt håp om vennskaper som jeg aldri hadde ifra barndommen. Men det som var håp for fremtid ble en overlevelse som jeg sliter med den dag idag! Jeg kom borti en kar som var alt annet enn normal. Jeg digga det! Jeg ble sugd inn i hans verden å ble en villig slave. Han eigde meg! Kutta meg opp å ner i mente med barbærblad å jeg kunne ikke gå på do til slutt uten å spørre han om lov! Til slutt ble det jo oppdaget og kuttet ut… men da var det allerede for sent! Jeg hadde lagt meg en annen personlighet som hadde overtatt for att jeg skulle overleve. Det har tatt meg 13 jævlige år på å kjempe meg til noe godt å bra! Men nå er det vegger som brister å øyer som synker. Jeg skriker til meg selv att nok er nok! Men jeg vill ikke høre! For det fortrengte å vonde kommer å tar meg nå. Nå som jeg har det så godt å bra! Så takk sophie for att du gir meg håp å en lengsel etter å endilig få det bra med alt! Å ikke bare deler!
Tusen takk for at du åpner deg opp for meg – og det høres ikke lett ut, alt du går igjennom! Du er heldig som har typen din og katten din, ofte trenger man ikke så mye mer selv om det kan virke sånn. Og jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver som du sikkert forstår. Og helt forferdelig å høre alt du har opplevd, det er ikke rart du fortsatt sliter med de tingene. Du må holde på håpet, for det kan bli så mye bedre og du virker veldig sterk.
Så sterke ord. Kjenner meg virkelig igjen. Fortsett å prøve og se lyset når mørket styrer, så skal jeg prøve det samme.
Takk skal du ha <3
Gode, gode Sophie Elise. Jeg håper du fortsetter å ha flere positive enn negative dager. Jeg skal ikke si at jeg forstår hvordan du har det, fordi det gjør jeg ikke. Men jeg er så glad for at du har det bedre nå, og håper du fortsetter å ha det bra. Jeg håper du får en balanse i livet som holder seg. Ta vare på det gode i livet, så godt du kan. Du fortjener å ha et godt liv.
Tusen, tusen takk <3
Kjenner meg godt igjen i den opplevelsen du hadde i dag. Jeg satt sammen med en relativt fersk venninne som ikke kjente til min forhistorie. Plutselig sa hun “Du virker så glad og lykkelig. Øyeblikket man gjenforenes med deg oppleves som frisk luft”, og jeg braste ut i gråt. Gråt av av glede. I mange år hadde folk sagt at jeg virket som jeg bar på en tristhet og en hjelpeløshet. At man kunne merke at jeg bar på noe mørkt og tungt. Det tok lang lang tid før jeg følte at jeg vant kontrollen over traumene mine, og å eie frykten min. Men jeg ante ikke at jeg var kommet så langt at folk oppfattet meg som glad og lykkelig uten å merke den tristheten. Jeg trodde egentlig aldri jeg skulle komme dit. Det er meg før angrepet og det er meg etter, men for første gang foretrekker jeg meg etter angrepet.
Ettertanke: Jeg ser flere av oss (inklusive meg) velger å anonymisere oss litt ekstra i kommentarfeltet under dette innlegget. Jeg tør ikke skrive mitt fornavn, som i seg selv er himla anonymt i Norge hvor flere tusen bærer navnet. Men du tør å snakke åpent selv om du vet at det kan påvirke jobben din og fremtidige sponsormuligheter. DET er tøft. Du er tøff.
Jeg forstår godt at man ønsker å være anonym, når man kan det. Jeg har full forståelse, og jeg synes det er minst like tøft å åpne seg anonymt – det viktigste er jo at man er ærlig med SEG SELV <3
Herregud, så glad jeg er på dine vegne – at du fikk oppleve det! At du har sluppet litt taket på det mørke og triste. For AKKURAT det samme har så mange sagt om meg. Jeg er stolt av deg!!!
For et utrolig koselig svar å få! Du er virkelig en flott person, Sophie. Jeg er kjempeglad for å høre at du har fått fortalt det samme fra folk rundt deg. Det er helt merkelig nå som jeg har karret meg ut av den evindelige jojo-tilstanden jeg var i hvor jeg nærmest gikk og ventet på dårlige perioder og aldri gledet meg over de gode. I det siste året har jeg tenkt tanken “er det sånn her det egentlig skal føles å eksistere? Det skal egentlig være lett.”. Siden tenårene har det vært vanskelig, skummelt og til tider nesten umulig å bare eksistere, og nå er jeg faktisk glad i livet. Jeg er stolt av oss begge, og er så glad for at du endelig har det lettere!
Det skulle BARE mangle, virkelig! Takk for at du gidder å legge igjen en kommentar og så i tillegg anonymt, det er det virkelig ikke mange som gidder. Jeg kan “trøste” deg med, selv om det er jævlig, at livet ikke skal være lett og som pappa så klokt sa “du har kanskje bare for høye forventninger til livet, vonde dager kan komme og de kan vare lenge, da må du vite hvordan du er sterk nok til å komme deg igjennom”. Nå har du det jo bra så kanskje du ikke trenger de “rådene” hehe, men ja. Jeg er stolt over oss også <3
Jeg har mye å lære av deg❤️
Du er klok, sterk, modig og ikke minst utrolig søt! Jeg heier på deg! Vær deg selv! Du er bra nok!!
Tusen, tusen takk <3
❤️❤️❤️❤️
<3 <3
Elsker deg. Du har lært meg så masse igjennom tidene. Lest bloggen din i flere år, sittende i en sofa hjemme hos kjæresten min (nå min eks), som ikke har vært snill. Du er 1 av 2 som har lært meg så masse om hvordan jeg skal tenke, møte ting og godta ting. Takk for at du deler!
Herregud så glad jeg blir. Fikk sommerfugler i magen haha <3 Er glad du kom deg ut av forholdet.
❤️
<3
Åå jeg blir så rørt av at du deler en så stor del av deg selv med oss på bloggen din. Du viser dag på dag hvorfor du akkurat er et forbilde for andre, og for meg, fordi du tør å snakke om det, om deg!! Og det er så viktig! De som vet hva angst er og selvskading osv vil somregel holde det inni seg, men du viser at du greier det, at fu greier å stå på og tro på deg selv og det er akkurat derfor du er et så bra forbilde for andre sophie! Du er helt rå og jeg heier på deg! Du er en så utrolig sterk og voksen jente(dame) og det skal du være så stolt av! Du tenker hele tiden på andre fremfor deg selv men nå så skjønner du at du tar vare på herlige deg også! Takk for det du deler, blir like rørt vær gang. Klem fra meg
TUSEN TAKK!! Skulle ønske jeg kunne få takket deg personlig, så håper det holder med en kommentar tilbake fine du. Det på mange måter pinlig å innrømme at man skader seg selv, for det er så uforståelig for de som ikke står i det selv. Men.. Jeg håper bare det hjelper noen at jeg snakker om det. TUSEN TAKK for en så god kommentar. Takk for at du følger, og klem tilbake.
Takk for at du deler♥️
<3 takk for at du følger.
Jeg føler meg så ensom i alt dette, og selvom jeg ikke unner noen andre å leve sånn som meg er det samtidig godt å se at det er andre som har kjempet lignende kamper og kommet sterkere ut av det. Tusen takk for at du deler <3
Jeg kjenner meg igjen. Det er jo godt å vite man ikke er alene selv om man unner andre godt – vi mennesker er flokkdyr og livredde for å bli forlatt, så det er om noe mer naturlig å unne andre å føle det samme som en selv gjør. Takk for at du deler selv. <3
❤️❤️❤️
TUSEN TAKK for at du har svart på kommentaren det betyr alt for meg sophie Elise hilsen Kristian Magnus 😃♥️
Så klart! Du er den beste fanen som finnes!
«Bare pass deg…» stemmen har jeg selv hatt i hodet i flere år. En sjelden gang klarer den å overtale meg, og dra meg ned, men ikke lenge, fordi nå er jeg sterkes! Takk for at du deler, jeg tror du er en gave til mange unge som sliter. Masse lykke til videre i den daglige kampen, du er alltid sterkere enn du tror 💕
Kjenner meg veldig godt igjen. Og, herregud så fine ord. <3
For et forbilde du er, Sophie Elise! Beundrer deg for din åpenhet og den styrken du viser. Takk for at du er så ekte! Sliter selv med angst og negative tanker, og er inne i en veldig vanskelig periode nå – dette traff meg midt i hjertet <3
Det kiler i hele kroppen når jeg får en sånn kommentar, det betyr mye for meg. <3 Heier på deg!
Det er som å lese mine egne tanker! Stay strong! Vi kommer oss gjennom det – husk at alt i livet er midlertidlig, også smerte! Og bare drit i de spons folkene. Du er norges mest kjente blogger til tross for at du ikke bare skriver om en perfekt rosa verden – i motsetning til mange andre. Jeg beundrer din styrke til å dele alt dette.
<3 <3
Bra at du deler! Psykisk helse er viktig!
<3 det er det
Tror forresten du vil like denne. Det er ikke så mange som vet om henne siden hun er en relativt fersk artist som er på vei opp i USA, men sangen setter seg fast i hjernen din: https://www.youtube.com/watch?v=hhY_ZPzz5JU
Tuuusen takk for tips!! Den likte jeg veldig godt <3
Fy faen så bra du er, Sophie!
Du fortjener all den suksessen du har oppnådd. Du skriver så vakkert at jeg blir forelsket i deg og dine ord.<3
Herregud tusen takk!!! <3
Sterk lesing! Godt å høre at tankemønsteret ditt har snudd 💞 Du setter ord på noe som svært få forstår eller har evnen til å sette seg inn i. Et viktig tema for å sette lys på psykiske lidelser. Modig av deg å dele 🌟
Du e så sterk! Modig, klok ♡
Og et sabla godt forbilde for mange! Heie på deg og takk for deling.
Klem fra Harstad (tilflytta😅) ♡
Som jeg har ventet på et innlegg slik som dette! Ikke i teorien bare et «innlegg» men bare at du er på det stedet i livet – og det du sier er så bra. Det er så bra, sant og godt formulert. Jeg syns ofte det blir sagt mye feil og mye som burde vært mer gjennomtenkt. Jeg har revet meg i håret for jeg har blitt så frustert på dine vegne. Og når jeg har fulgt deg i så mange år er det vært trist å se deg i nedgang. Jeg har vært mye uenig i enkelte ting du har sagt og gjort – men har alltid heiet på deg.
Og vil bare at du skal gjøre hva som er best for deg – og for leserne dine som blir påvirket, og som ser opp til deg.
Du er i en tøff bransje, med motstridende verdier og meninger. Og det er nok ikke lett når du innerst inne vet hva dine ekte verdier er, samtidig som du skal please de rundt deg. Mange setter forventinger til deg – som man kanskje ikke gjør like mye ovenfor andre fordi du har kapasitet til å forstå det mange ikke gjør.
Man kan «fake» seg til en bedre følelse. Jeg trodde ikke på det før for jeg er så reell i følelseslivet mitt at det å smile når jeg er sur er DRIT vanskelig. Men psykologen påpekte det for meg at når ting har vært tøft og du bare føler at dagen blir deprimerende – så snudde jeg om, satt på musikk som gjorde meg glad, lagde en god frokost og pleiet meg selv.. Da startet det som falskt men gleden ble ekte.
For mange år siden var det noen som sa til meg «man trives der man dyrker, du må bare dyrke rett side». Jeg husker hvor sint jeg ble, blodet kokte. Hvem faen har rett til å si noe sånt? «Bare» ja.. Det var noe av det mest tåpelige jeg noen gang hadde hørt, hvem som velger å være psyk? Jeg sier absolutt ikke at vedkommende hadde rett, men i dag skjønner jeg det bedre. Mørket er fortsatt en del av meg, men ikke Meg, om du skjønner. Jeg dyrket aldri mørket (følte jeg) men nå tar jeg beviste valg for å dyrke lyset…og vet du hva? Det funker. Nesten litt provoserende…
Nå ble i skikkelig godt humør og glad jeg synes du er den best Tusen takk sophie Elise hilsen Kristian Magnus ønsker deg en riktig god Natt far meg å puse kompis ♥️🐱🌌😃
Hei Sophie, takk for at du deler dette. Det som er deilig med å lese det du skriver, det er at man merker at du vet hva du snakker om. Takk for at du ikke romantiserer det å ha det vondt psykisk over lengre perioder, og takk for at du forstår fenomenet med at man føler seg lost og alene uten “mørket”. Det er så rart, for hver gang jeg har kommet ut av en dårlig periode (det går opp og ned for hver uke/måned som går) så føler jeg meg så tom. Nesten som om jeg ikke er meg selv. Og det er rart, fordi etter en jævlig periode så burde man føle seg så lettet, og det gjør man jo. Men man føler seg, ja, som et skall, og det er så skummelt. Fordi mørket er i alle fall noe som man kjenner. Det er jo på en måte den nærmeste og verste vennen man har, den vennen man ikke helt makter gi slipp på selv om man ønsker det. Jeg håper jeg – og alle andre som føler det samme – en dag slutter å tenke at man er et skall uten mørket. For det et ikke det som definerer en person. Og jeg håper alle som opplever det kommer seg ut av det. Jeg er veldig glad på dine vegne Sophie ❤️
Det er litt vanskelig å begynne, men takk for at du åpner deg på denne måten og er så ekte. Du er mitt største forbilde og jeg tenker ofte på deg. Det å ha fulgt deg siden starten har vært fint på mange måter. Jeg er ikke alltid enig i det du gjør eller sir, men har alltid klart å forstått hvorfor og fremdeles likt deg! Det har vært noen mørke tider med nedgang og jeg føler at jeg kjenner meg igjen i hvordan du opplever nedganger i livet – men også oppturer! Du har din plattform er der du får skrevet om hvordan du har det, og det må være både terapeutisk og forferdelig på en og samme tid. Jeg blir veldig lei meg av å lese om selvskadingen, men det er godt å høre ting blir bedre for hver dag. Du er vakker, smart, og rett og slett bra nok. Du inspirerer meg hver gang jeg er nede eller bare har en dårlig dag, til å bli et bedre menneske og bli bedre til å ta vare på meg selv. Sophie, jeg ønsker deg virkelig alt godt og håper fremtiden bringer deg alt du måtte ønske. Takk for at du er akkurat deg❤️
Jeg trenger å lese dette hver dag. Tusen takk <3
Åh, dette har jeg tenkt så mye på! Og også skrevet ganske mye om, blant annet i boka mi. Det er så tungt og vanskelig å falle ned i den der destruktive spiralen og sitte fast der. Fordi man ikke tør å bli friskere – for hva har man egentlig da? Hva er man egentlig da?
Håper du har fått boka mi i posten eller at den dukker opp snart, og så håper jeg du liker den! Jeg tror nok du kan kjenne deg igjen i ganske mange av tankene.
Heier på deg så mye <3 du er så sterk!!!!! Takk for nydelig innlegg du er helt rå!
Hej! Ville bara dela lite från min egen historia. Då jag var som mest sjuk var det fruktansvärt svårt att se och tänka sig att det kunde bli bra igen, men det viktigaste var ändå att jag bara “klarade mig igenom” denna dagen och nästa, nästa efter det. Alltså jag mådde ju lika dåligt dag efter dag, trodde jag. Tills den dagen jag insåg att det var bittelite bättre, och några dagar efter det ännu lite bättre osv. Poängen är att jag kunde inte känna att det skedde en förändrig när jag kände efter på dagarna då allt bara var så svart men över tid märkte jag ändå att “tiden läker alla sår”, vilket den inte riktigt gör men den läkte mig långsamt och plågsamt över tid. När jag börjat bli bättre kom angsten för att saker förändrades och jag gick omkring och tänkte under lång tid att “nu har det ju varit bra en stund, när vänder det?” I mitt huvud var det inte en fråga OM det skulle vända och bli dåligt igen utan NÄR. Det tog dubbelt så lång tid att bli av med de tankarna än vad det tog att återhämta sig från själva depressionen. Our mind is a poweful weapon, be gentle 🙂 önskar dig allt gott💚
Tusen takk for at du setter ord på det så mange tenker! En sann inspirasjon, og håper du aldri vil slutte å skrive uansett hvor<3
Takknemlig for at du deler og hjelper andre. Dette gav meg litt håp!! Det er det ikke mye som gir meg, takk!!!
Hei!
Jeg lurer på hvordan en som sliter ønsker at andre rundt skal oppføre seg mot vedkommende? Jeg selv har en kjæreste som sliter slik du nevner. Og føler meg ofte litt rådvill. Jeg ønsker å være der på best mulig måte, men virker ikke som at noe jeg gjør er godt nok/ hjelper på.. har du noen tanker rundt dette? Og hvordan forholder feks Kasper seg til deg når du har det på ditt verste?
Stor klem <3
Hei Sophie!
Jeg lurer veldig på hva du har gjort for å få brynene dine “høyere”. Jeg har ganske stor panne og lave bryn og føler av den grunn at jeg ser veldig sint ut med mindre jeg går å bruker musklene til å heve brynene hele dagen. Hadde satt pris om du visste noen tips og triks, har prøvd botox men det hjalp ikke så veldig bra (mulig fordi behandleren ikke helt skjønte problemet?). I tillegg har jeg veldig lyst å markere kjevelinjen og kinnebeinene, har du erfaringer med det og fillers?
Stor klem, Silje <3
Jeg velger ofte å si at jeg er frisk igjen nå. Men det er jeg jo ikke, for man blir jo aldri 100% frisk i fra angst og depresjonen. Men man kan lære å leve med det, lære og bære den tunge børen på lettere skuldre. Og lære å håndtere angsten slik du gjorde i går(forgårs ?) for meg hjelper det å unngå triggerne mine ( en av dem er mangel på kontroll ) så det er ikke alltid så lett😂 men når det kommer så hjelper det for meg å tenke at det er ikke ekte ( noe som er kjempe teit å si ) men at det er noe i hjernen som reagerer på feil måte, at kroppen er i flukt modus. Og jeg prøver å tolke symptomene mine utifra det. Men jeg har kommet en lang vei, og kan fortsatt ha tunge dager selv om jeg anser meg selv som frisk hvor depresjonen puster meg i nakken. de siste 3 årene har jeg heldigvis klart å si NOT TODAY SATAN NOT TODAY😂 men det er ikke en selvfølge og det skjer ikke av seg selv. Jeg tror angst kan manifestere seg på mange måter hos mennesker: hos meg føles det blant annet ut som jeg skal vrenges ifra innsiden og ut å bare kaste opp alle innvollene mine, som at noen står på ryggen min og prøver å drukne meg. Og mest av alt vil jeg ikke eksistere når det dukker opp. Som om visst jeg bare forsvinner er alt over. Jeg vet hvorfor jeg har mine plager etter terapi og slikt. Men jeg håper og tror at med årene vil sårene blekne og jeg vil ha mindre og mindre perioder med en kropp i fluktmodus og ett sinn i sorg. Jeg ønsker deg det beste, og at du tar i mot den hjelpen du evt skulle trengt, og at du lar Kasper ta vare på deg, og mest av alt at du tar vare på deg selv.
Takk!! Dette traff meg mitt i hjerte! Jeg føler jeg har en enorm forståelse for deg, selv uten gjerne å være i nærheten av å vite hvordan du har det og har hatt det. Men det er fordi jeg ønsker så inderlig å forstå, for meg slev og for alle de idiodter der ute som ikke er villig til å forstå, men som heller lever på overflaten, hele veien, og dømmer alt kun fra deres ståsted, DE er overfladiske, fordi DE lever og ser, seg slev, andre og livet fra overflaten. Vi som tenker mye, og føler så forbanna mye, vi svømmer i dypet, derfor er vi så er vi så reflekterte, derfor har er det ikke langt til bunn og langt til mørke! Jeg kjenner meg så godt igjen, likevel så er jeg kanskje ikke nærheten, men det er slik det er, komplekst, slik som vi all er, komplekse. Vi svømmer på dype, av og til vanskelig for å puste, andre ganger, opp på overflaten, trekke godt inn me luft, ned igjen, tanker, følelser, mørket, men også, så mye fint å se! Korsallrev og fargerike, unike fisker! Et landskap som ingen andre kan se! Så ingen andre kan vite om! Ingen andre enn de som ønsker å dukke ned med oss, holde oss i hånda, og hjelpe oss opp igjen, til luft, oksygen og lys. Av og til, må vi komme oss opp selv. Bruke armer og ben til og kjempe oss opp gjennom vannet som virker tygende over oss. Og gleden er stor når vi faktisk kommer opp, klarer og mestrer det som i øyeblikket kan føles umulig og utrygt.
Takk for at du deler, for da ser jeg, at jeg ikke alltid er alene på dypet av havet! Som jeg kjenner alt for godt til tider.
Du er helt spesiell, helt unik, i lyset også!! Veldig glad i deg Sophie!
Klem Trine
Angst er, ja, helt jævlig… Jeg har hele mitt liv hatt angst å depresjon nært innpå meg, da min mor har vært innlagt på psykiatrisk avdeling to ganger. Jeg fikk dødsangst i en alder av 24, som varte i to år. Jeg var livredd for å dø. Hver natt trodde jeg at jeg hadde en ny sykdom. Jeg har vært på legevakta mer enn de fleste, og til og med tatt ambulanse i frykt for hjerteinnfarkt. Såå… Det var jo sikkert to gøyale år for de som måtte sitte på sidelinjen… Og særlig for pappa som var redd han måtte igjennom dette på nytt.
Det som skulle snu alt, var en gang min datter på 5 år hadde slått seg ganske hardt, og jeg ble naturlig nok, veldig urolig for henne. Hun hadde nok forstått at mamma ikke var helt frisk på dette tidspunktet, og på sin måte tok hensyn til meg og sa at det gikk bra. Akkurat på samme måte hadde jeg tatt hensyn til min egen mor, og jeg skjønte straks at dette var noe jeg måtte gjøre noe med.
I dag er jeg fri fra dødsangsten, og grunnen til det er at jeg turte å slippe taket. Jeg tvang meg selv til å legge meg ned for å sove, selv om jeg trodde at jeg kom til å dø. Jeg kjeftet på meg selv når jeg var ute blandt folk. Sa til meg selv at du får bare stå her, dør du så dør du. Det er ikke noe mer synd på deg enn på de andre. Suck it up.
Ps. Jeg har testet meg selv to år etter at jeg ble frisk. I London. Jeg tok undergrunnsbanen konstant, og hadde såå lyst til å bli redd (hvis det gir noen mening). Kjeftet litt på meg selv og tvang meg selv til å ikke ha kontroll på hva alle gjorde til en hver tid. Funka fjell! 🙌🏼
Skjønner godt at det kan høres, vel, litt hardt og brutalt ut. Men, ønsker bare å hjelpe. Fælt å ha det så tungt…
Kjempe fint innlegg😊
Sinnsykt bra innlegg ❤️❤️
Får det sånn som du beskriver hver gang jeg røyker – håper ikke du gjør det, for det er nemlig å hive bensin på bålet.
Omfg, du beskriver det så godt. Jeg er liksom «stolt» av å slite med det jeg gjør, det er liksom mitt og eget. Blir kvalm av å tenke på leve uten det, for hvem er jeg da, og hva gjør meg da interessant. Du er sterk og modig som tør å stole på at den du er uten sykdommen er deg nok.
Herlig ærlig!❤️❤️❤️
Kjenner meg så godt igjen i deg og det du skriver. Er midt inni dette selv med å endre mønster på hvordan jeg tenker, og ikke minst handler på følelser. Jeg har fått “hjelp” i store deler av livet men det har aldri vært rett hjelp og det har alltid sendt meg tilbake til mørket som du skriver selv. Det evigvarende behovet for å søke tilbake, for hvem er jeg uten problemene? Endelig begynner jeg, etter 1,5år å se en lysere fremtid<3
Jeg har alltid heia på deg, og endelig kan jeg begynne å heie på meg selv også<3
Hei, Sophie<3 Jeg heier på deg og blir glad av å lese dette innlegget. Jeg leste det for en stund siden, da det ble lagt ut, men nå leser jeg det igjen. Håper jeg også klarer å se positivt på livet, være lykkelig og kunne tilgi meg selv en dag. Er du åpen for at leserne dine kan sende deg mail eller ta kontakt med deg på en annen måte enn i kommentarfeltet? Hadde satt veldig pris på å snakke med deg og få dine synspunkter på et par ting, i og med at jeg ser opp til både deg og din «reise» med å finne deg selv, pluss at vi har gått igjennom litt av det samme. Håper på svar, ha en fin dag <3
Vakre, gode, sterke Sophie. <3 Det er så utrolig bra og ikke minst tøft av deg å dele så mye på en blogg for alle å se. Du har kommet så langt, og jeg er så stolt av deg og heier på deg som bare f! <3