I dag var jeg hos psykologen som jeg går til en gang i måneden cirka. Rart hvordan alt bare letter fra skuldrene med en gang jeg går inn døren hos henne.. Jeg har begynt å glede meg til den timen som jeg vet er egnet til meg, et fristed rett og slett. I mange år gikk jeg til feil psykolog og fikk ikke noe ut av behandlingen, men nå så. Og jeg hadde mye å snakke om i dag.

For et par år siden hadde jeg en lengre periode som var preget av daglige hallusinasjoner, vrangforestillinger og enorm forvirring. Det ble aldri diagnosert der og da, strengt tatt hadde jeg ikke behovet for det heller, men i dag hos psykologen omtaler vi det det som “psykosen”. Jeg omtaler det som “eksistensiell angst”, men jeg liker ikke å bruke den betegnelsen egentlig for da virker det som om jeg hadde problemer med å “finne meg selv”. Det var ikke tilfellet i det hele tatt. Jeg snakker lite om hvor ille det faktisk var for meg. Hvordan det føltes å se seg selv i speilet og skvette til, for man aner ikke hva eller hvem man ser på. Det å sitte i et rom og plutselig bli redd fordi bokhylla virker ukjent, det ser ikke ut som noe du har sett før, selv om du ser bokhyllen hver dag. Fasonger, avstander og tid slutter å gi mening. Det å glemme hvordan man formulerer ord. Det å føle at sin egen kropp er nummen, nervene fungerer ikke, jeg kunne slå meg selv uten å føle smerte. Det å se noen du elsker skifte farge, til og med form, rett foran øynene dine. Alt i edru tilstand. Hver eneste dag, i små drypp. Hver eneste morgen våknet jeg, og gruet meg til dagen som ventet, for jeg var som en fremmed som observerte verden utenfra, og enda verre – min egen hjerne utenfra.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Nå som jeg har vært svimmel på grunn av stive muskler i nakken forbinder jeg det med kun en ting. Den eksistensielle angsten, forvirringen, psykosen. Sist jeg var mye svimmel, så intenst svimmel, var i den perioden. Så kroppen min går i forsvar med en gang, forteller meg at jeg skal flykte, gjør at jeg kaldsvetter, får klamme hender, blir redd. Redd for å bli sinsyk. Det at jeg har vært så nærme å faktisk føle meg totalt gæren gjør at jeg har så enormt stor forståelse, og ikke minst respekt for alle som sliter alvorlig psykisk. På en liten måte kan jeg forstå hvordan det må føles, for jeg vet hvordan det er når sansene dine, og alt du er vandt til å stole på, begynner å tulle med deg. Du stoler på synet ditt. På hørselen din. På det du vet. Men når alt det endrer seg – hva skal man stole på da?

Jeg har hatt mye angst de siste ukene fordi jeg har vært redd for å havne tilbake. Jeg har ikke klart å tenke “jeg er svimmel fordi jeg har vondt i nakken og lite blod til hodet”  jeg har heller tenkt at “nå skjer det igjen”. Det helvete jeg aldri trodde jeg skulle komme meg ut av.. Jeg blogget her om dagen og skrev at jeg og Kasper hadde vært på en hyggelig date. Det var ikke hyggelig i det hele tatt – vi måtte gå før desserten fordi jeg fikk panikk, han snakket lavt og jeg hørte ikke hva han sa, men jeg innbilte meg at jeg hadde fått vrangforestillinger igjen (da kunne jeg i sekunder bli helt døv, eller rett og slett ikke forstå språk jeg kan fra før av). Det var forferdelig, og ikke noe jeg var klar for å åpne meg om. Men jeg gikk rett hjem og blogget, prøvde å overse det, roe ned pulsen litt.

Du vet når man har noen i sidesynet, og de endrer litt…fasong? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men du kan jo innbille deg ting i sidesynet nå og da. Hver gang det skjer med meg, føles det som om jeg skal få hjertefeil. Blodet fryser til is og hele meg stivner til, det er ren skrekk. Jeg er så redd for å få hallusinasjoner. Jeg er så redd for å bli gal. Det at jeg reflekterer rundt at jeg er redd, betyr jo at jeg ikke er i faresonen egentlig. Jeg er trygg. Og nå vet jeg at jeg aldri kommer til å havne dit igjen, for jeg har opplevd, erfart og lært så mye siden den gang. Men likevel, det tar tid å bryte ett mønster og så klart kan jeg bli redd.

Psykologen min sa noen fine ting i dag som jeg ønsker å dele videre:

– Angst er helt normalt, og er en like naturlig følelse som glede, sorg osv. Det er ikke minst en nødvendig følelse, som forteller oss mennesker at vi skal løpe når fare truer. Vi har ikke mange farer vi trenger å løpe fra, men kroppen vår klarer ikke å skille på hva som er en reell fare og en innbilt fare, så angsten kommer uansett. Derfor, når angsten kommer, eller stress generelt, burde du puste dypt ut. Ikke fokuser så mye på å bare trekke pusten inn, for da gir du kroppen din beskjed om å “gjøre seg klar”. Om du puster ut sier du “nå er faren over”. På den måten kan du lure kroppen din.

• – Når angsten kommer prøver den å fortelle deg noe. Enten at du skal ta det med ro, eller at du må håndtere noe fra fortiden, eller lytte mer til deg selv. Den er der for en grunn, men det er svært sjeldent livsfare selv om kroppen reagerer slik.
• – Det tar tid å bryte en negativ assosiasjon. Jeg skal ikke klandre meg selv for at jeg er redd for å være svimmel, det minner jeg om en vond tid. Om du for eksempel er redd for å være intim på grunn av fortidens bagasje, eller ikke liker julen på grunn av foreldrene dine, eller ikke tør å være i et trangt rom fordi du har vært innesperret før.. Ikke vær streng mot deg selv, for det kommer men det tar tid.

Håper dette kan være til en liten hjelp for noen. Jeg er så mye lettere i kroppen nå, etter jeg var hos psykologen.