I ettermiddag fikk jeg, som resten av Norge den sjokkerende nyheten om Vibeke Skofterud, som har gått bort i en alder av 38 år. Jeg satt meg rett ned på gulvet å begynte å gråte, og har vurdert frem og tilbake om jeg skal skrive dette innlegget. Det er liksom ikke «min plass» føler jeg. Men jeg bare må fortelle min historie, hvordan jeg kjenner henne. 

Edit: Jeg ble bedt om å fjerne bildet jeg hadde i innlegget, som forventet men så klart leit i en situasjon som dette. Venter på nye bilder som er godkjent av fotograf. Gi meg gjerne en lyd om noen har bilder av Vibeke jeg kan få tillatelse til å bruke! 

Fra jeg var 18 år gammel å begynte å gå på såkalte «kjendisfester» i hovedstaden var det svært få som orket å bry seg om meg. Jeg var heldig om jeg fikk et smil og et nikk i min retning. Vibeke skiller seg ut som en av de som kom bort til meg, hver eneste gang, slo av en ordentlig samtale, spurte om jeg hadde det bra, fikk jeg til å hilse på hennes venner og ja, gjorde at alt ikke føltes så utrolig skummelt i en ny verden. En gang brukte hun størsteparten av sin egen kveld på å hjelpe meg med å finne venninnen min som jeg ikke fikk tak i. Virkelig et godt menneske som på ingen måtte hadde trengt å være så snill, jeg var jo bare en «random» ung blogger som hadde blitt kastet inn i et sirkus. Jeg var usikker, hun plukket opp på det, og i motsetning til å bare håndhilse å gå videre gjorde hun hver eneste gang en oppriktig innsats for at jeg skulle finne meg til rette.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg husker spesielt en gang jeg var i en liten by i norge, jeg tror det var anledning boken min. Plutselig kom det noen løpende mot meg og jeg ble først litt redd, helt til jeg så at det var Vibeke som tilfeldigvis også var i samme by. Hun virket oppriktig utrolig glad for å se meg og kom løpende som om jeg var en nær venn hun ikke hadde sett på lenge, ga meg verdens største klem og så ble vi stående å snakke lenge på bryggen der. Det var første – og eneste – gangen jeg møtte henne uten noen andre mennesker rundt, og jeg er vanligvis sjenert men det var så enkelt å åpne seg for henne. Jeg hadde egentlig en lunsj jeg skulle rekke, men kom med glede forsinket forsinket til den for det var så deilig å prate til noen som faktisk lyttet. Det var ikke small-talk, det var ekte prat. Herregud, jeg husker hvor mye akkurat det betydde for meg. Vi snakket mest om at jeg følte meg litt “lost” i livet, og hun ga meg noen råd som jeg virkelig har tatt med meg videre. Hun var et helt unikt menneske som virkelig strålte empati, en oppriktig nestekjærlighet og hjertet hennes var av gull.

Alle prestasjonene for idretssnorge vet dere allerede alt om. Så, jeg ville bare dele min lille historie også, som jeg er sikker på ikke er unik. Hun må ha vært et av de fineste menneskene jeg har møtt.

Hvil i fred. Dette er så forferdelig trist.