Reklame | annonselenke Nelly
Tanker.
Jeg tenkte på morfaren min i dag. Hvordan han pleide å komme kjørende til oss med sjokolade og klappe meg på kinnet, jeg trakk meg alltid unna fordi jeg heller ville se på TV enn å gi han oppmerksomhet. Et levende menneske, mitt kjøtt og blod, kom på andreplass etter underholdning igjennom en skjerm. Det gikk fra TV til mobil, fra å være ung til å være scrollende, og på siden passerte livet og et liv forandret seg. Jeg tenkte på dette alt for lenge, jeg tenker på det nå, men likevel plukker jeg ikke opp telefonen. Han er ikke død, men han er ikke heller sterk nok til å komme kjørende med sjokolade og jeg vet ikke hvor man skal starte for å bygge opp en relasjon, når man egentlig aldri har snakket ordentlig sammen. Selv om vi har et fint forhold og jeg er veldig glad i han, så kommer angeren av å aldri ha vært helt tilstede, og at jeg ikke endrer på det nå som jeg har sjansen. Dette er jo veldig personlig og sårt, kanskje litt feil å skrive her, men det føles godt å ha det sagt også. Hvem skal man si det til? Det åpenbare svaret virker ikke så enkelt.
Jeg har tenkt på mange fine minner i dag også. Året var 2009. Jeg og min daværende chihuahua, Bella, gikk tur i nabolaget med en agenda. Det var en sen sommerkveld og solen sto på himmelen, slik den gjør i nord. Enhver natt er en ny start for en ung filosof, slik følte jeg det. Om ikke var enhver natt en ny sjanse til å bli plukket opp på veien av noen som skulle noe spennende, og jeg var klar. Jeg hadde fått extensions for første gang. Lange, platinablonde med krøller. Da det lange håret ble clipset på var det som om noen clipset på det som mangler i livet mitt, nå kunne livet bare starte, kanskje jeg endelig fikk kline eller ligge med noen for første gang, nå var jeg på ekte voksen og så gikk altså jeg og hunden min tur for å vise frem at jeg var blond, hadde extensions, en chihuahua og en pakke sigaretter i lomma. Jeg smugrøyket i skogen, så slapp jeg hunden min løs og vi løp ved siden av hverandre med håret mitt svaiende i vinden.
Jeg skulle ønske jeg kunne få oppleve å være ung igjen, men med mentaliteten og erfaringene jeg har i dag. Det er så trist at visse ting ikke kommer tilbake, og at jeg aldri kommer til å være yngre enn akkurat i dag. Jeg hadde satt mer pris på ting, verdsatt alle øyeblikk og gjort ting annerledes om vi kunne skru tilbake tiden. Og hvem vil egentlig bli gammel? Det suger jo å vokse opp.
Shorts HER – en av de få shortsene i verden som er billig, i god kvalitet og med superstretch / skjorte HER.
Jeg skal se Solsidan the movie (eller hva den nå heter, filmen i alle fall. Jeg leier på itunes) og så får jeg være litt sentimental. Nostalgi kan være vakkert, men nå gjør det litt vondt.
Syns det er Bedre være voksen 🙂 !
Åh, som jeg kjenner meg igjen i det du skriver om morfaren din. Jeg var slik selv i oppveksten. Jeg hadde ei bestemor som vi pleide å dra på besøk til hver søndag for å spise middag. Vi pleide også å feire jul og syttende mai med henne. Jeg ble ungdom, og plutselig var det ikke kult lenger. Jeg tok det for gitt, og syntes telefonen var mye mer spennende. Jeg sa det obligatoriske “hei” og “hadet”, men utenom det satt jeg med nesa i telefonen og ventet vel egentlig bare på at de skulle bli ferdig med å skravle så vi kunne dra igjen, og jeg kunne logge meg på pc’en. Jeg glemmer aldri den syttendemaimorgenen jeg som fjortenåring snek meg avgårde tidlig om morgenen. Jeg glemmer aldri hvor rasende pappa var på meg for at jeg dro ut med ei nesten-venninne fra klassen, istedenfor å bli med til bestemor.
Da jeg var tjuefem år gammel ble bestemor syk. Hun fikk kreft og ville ikke ha medisin. Først da kom alle tankene. Alle de årene hun hadde vært der, og jeg hadde vært for opptatt med å sende sms med gutter, ta bilder av meg selv til nettsiden min eller “leve livet” (hva nå enn det egentlig er?) til å gi henne den oppmerksomheten hun fortjente. Jeg lurte på om hun i det hele tatt visste at jeg var glad i henne. Hadde jeg noen gang sagt det?
Til slutt valgte jeg å skrive et brev til henne. Et brev hvor jeg fortalte hvor mye hun betyr for meg, og hvor glad jeg er i henne, selv om jeg sier det alt for sjeldent. Hvor mye jeg setter pris på henne. Hun var for syk da hun fikk brevet, så storesøsteren min måtte lese det for henne i sykehussengen. Hun ba storesøster lese det på nytt og på nytt, så glad ble hun.
Så jeg råder deg til å skrive et brev til morfaren din og si alle de tingene du tenker på. Ofte er det lettere – tryggere, på en måte – å utrykke seg skriftlig enn via telefon 🙂
Så utrolig vakkert skrevet. Tenk at du klarer å sette ord på disse tingene på en slik måte at jeg blir helt rørt her jeg leser det. Takk, tusen takk for at du deler vakre og triste ord og tanker med oss hver dag. Du aner ikke hvor mye det betyr<3
Så fint at du delte dette, vet akkurat hvordan det er. 🙁 Har en bestemor jeg både vil og burde se oftere, og har bokstavelig talt begynt å få angst for at det plutselig blir for sent. Det er kjempevanskelig! Spesielt siden det er stor avstand, er ikke bare å stikke innom liksom. Men burde absolutt bli flinkere til å f.eks ringe. Og så synes jeg det er så synd at ikke flere eldre har smarttelefon og f.eks snapchat sånn at man kunne delt litt mer av det daglige livet med dem også på den måten. Aaa jeg blir skikkelig trist av å tenke på det her!
Ta deg en tur til bestefaren din med sjokolade før det er for sent 💜
Kan du ikke skrive brev til han da 🙂
Den kommentaren der fra Sara lidt længere oppe skal du gentage for dig selv og huske Sophie. Jeg har det præcis ligesom Sara. Du skriver så godt, det er næsten irriterende. Håber du har det godt, keep it up ❤
<3 Takk, virkelig
Jeg gråter av dette! Plis si alt dette til din morfar, plis. Du kommer til å angre resten av ditt liv om ikke.