Jeg kan enda huske en hendelse fra da jeg var veldig liten, jeg hadde ikke engang begynt på skolen. Mammaen min og meg gikk rundt i Harstad sentrum, og istedenfor å gå inn på kjøpsenteret og leketøysbutikken der som alle de andre, gikk vi inn på en sliten, på randen av konkurs lekebutikk i et hjørne av sentrum. Jeg hadde sett butikkeieren fra veien, der han sto i døråpningen og betraktet alle som ikke kom inn på butikken hans. De triste øynene hans, lettelsen når han trodde noen ville komme inn på hans butikk og skuffelsen da de gikk videre. Jeg visste allerede da at om jeg kjøpte en leke der ville det ikke redde butikkdriften hans, men det ville kanskje hjelpe litt på humøret hans. Forhåpentligvis. Jeg gråt hele veien hjem, og jeg får enda klump i magen når jeg ser for meg ansiktet hans lyse opp i det jeg kommer inn i butikken og bruker unormalt lang tid på å finne leken jeg skal ha, kun for å gi han noe å gjøre.
Den samme følelsen får jeg enda. Nesten hver eneste dag. Enten jeg passerer en tom restaurant og ser kelnerens triste øyne ut mot gaten og jeg må kjempe med meg selv for å ikke gå inn dit å spise selv om jeg er mett, eller om jeg skal på matbutikken og må holde meg selv igjen for å ikke velge den lille kiosken på hjørnet istedenfor den store kjeden kiwi som egentlig selger alt jeg trenger. Jeg kan sitte å spise middag for meg selv, sitte på trikken i mine egne tanker eller ligge i sengen når jeg skal sove og plutselig, ut fra intet, kommer de mest grufulle bilder opp i hodet mitt av griser på trange slakteri, noen som blir mishandlet av foreldrene sine, skog som blir hugget ned i regnskogen, isbjørn som drukner.. Så stopper jeg opp, med store øyne blir jeg lammet av all ondskapen i verden samtidig som jeg skulle ønske jeg kunne være alle steder samtidig, og helst gå tilbake i tid for å hindre alt grusomt fra å skje.
Dermed kan man si at logikk ikke er noe jeg eier. Det er ikke logisk å åpne en liten lekebutikk i utkanten av Harstad sentrum, det er ikke logisk å ville gå tilbake i tid, det er ikke logisk å legge all ondskap på mine egne skuldre. Det er ikke min feil at folk tar mindre smarte valg, men det er logikken som snakker. Logikk har jeg ikke. Jeg kaster meg inn i følelser, og følelsene drar meg mot dårlig samvittighet.
Det eneste som har forandret seg med årene er måten jeg ser på disse tingene. Selv om det er tidvis helt grusomt å bære på så mange vonde følelser er jeg evig takknemlig for min evne til å se andre, å sette meg inn i deres situasjon. Jeg er dårlig på å åpne armene mine, vise at jeg er her – jeg kan ofte bare bli sittende å se på folk som gråter fordi jeg ikke aner hva jeg skal gjøre, og kan bli så satt ut av folk som er lei seg at jeg bare sier “..det ordner seg” med lav stemme og bøyd hode, for egentlig vil jeg ikke komme med løfter ingen kan holde. Men jeg er god til å skrive om følelsene mine. Den gaven bruker jeg som best jeg kan, ved at andre kan kjenne seg igjen og dermed ha det litt mindre vondt. Da får jeg det litt bedre.