hits

sannheten om meg


Jeg elsker kjre bil. P en eller annen mte er det som om tankene aldri fr ordentlig feste, de bare forsvinner bak deg p veien. Du ser p et tre som forsvinner bak deg, tankene dine gjr det samme. De forflger deg ikke like mye som til vanlig. I bevegelse er jeg fri. Slik pleier det vre, i alle fall. 

Som noen av dere vet var jeg i en bilulykke i Tyrkia for noen r siden. Vi kjrte p en motorvei, og ble krsjet inn i av en bil som kom raskt bak oss da vi skulle bytte kjrefil. Hverken jeg eller venninnen min ble alvorlig skadet fysisk, men mannen i motsatt bil gikk det verre med.. Jeg kommer aldri til glemme synet av den vraka bilen hans, og ambulansefolkene som dro han ut. Denne hendelsen gjorde meg redd for kjre p motorvei i flere r, spesielt om man skal bytte fil. Naturlig nok, for hvem ville ikke ha vrt.

Et par r senere var jeg og eksen min p ferie i USA. Siden han ikke jobbet, og heller ikke hadde planer om det, var det jeg som betalte turen for oss. Jeg hadde leid en fin bil som han insisterte p kjre, noe han fikk lovt til siden jeg uansett var redd for motorvei. Dette var han klar over, og likevel dro han frem en l og drakk alkohol samtidig som han kjrte som et svin, kjeftet p meg som grt fordi jeg var redd, og kalte meg bde hore, utakknemlig, psykopat, psykisk syk, og hva enn. Hele ferien gruet jeg meg til hver gang vi skulle inn i den bilen og jeg kom til bli kjeftet p, redd for at han skulle bli stoppet av politiet fordi han drakk. Da vi skulle til flyplassen forsvant han med bilen, uten meg. Det endte med at bilen ble tauet bort, han kom tilbake og var hy som et hus, og jeg mtte st ansvarlig for alt samtidig som jeg ble kjeftet p av han. Kjeftet p for eksistere, kjeftet p for at jeg grt. 

Jeg hater skrive om ham. Eksen. Redd for at det skal virke som om jeg har noen tanker om han, eller et nske om gi han mer oppmerksomhet som han ikke fortjener. Jeg var over han allerede fr jeg gikk ut av forholdet, kanskje var jeg over han allerede der i bilen. Men han hadde en egen evne til bryte meg ned, til slutt fantes jeg ikke lengre. Da er det ikke s lett g, for du har ingenting kjempe for. Jeg kan enda huske yeblikket hvor jeg flte et snev av meg selv, den jeg pleide vre. Det lille glimtet var nok til at jeg dro, jeg trengte ikke mer. 

I dag, da jeg kjrte p motorvei og ikke var redd for hverken bilene som kom bak oss, fremtiden eller fortiden, tenkte jeg p hvor utrolig langt jeg har kommet. Jeg har enda mine vonde dager, men jeg har i det minste noe kjempe for. Jeg kunne aldri ha vrt i et slikt forhold som jeg var i n, som er s bra og hvor jeg faktisk tillater meg selv bli elsket, om jeg ikke hadde hatt s vonde erfaringer tidligere. Jeg har vrt ndt til ha dem for kunne pne hjertet mitt. Jeg har vrt ndt til ha dem for kunne g inn i det her uten tenke "hva annet finnes der ute?". Jeg har opplevd bde vondt, fint, drlig, godt, fantastisk og jvlig. Det har vrt ndvendig og for det er jeg glad.

Uansett skulle jeg nske jeg kunne g tilbake gi meg selv en klem, men jeg er glad den muligheten ikke finnes. Jeg er glad jeg sto i det alene, og at jeg i dag ikke har noe vre redd for. For jeg har kjempet for hardt til gi opp n. 

Design laget av Kine Skjerpen