Jeg var litt frem og tilbake på om jeg skulle blogge i dag. Ikke fordi jeg ikke hadde lyst eller fordi noen vanskelige følelser holdt meg borte fra macen, tvert i mot. Jeg og Kasper bestemte oss for å dra på hytta og jeg har hatt det så koselig at jeg måtte felle en tåre, haha. I sta satt vi på gulvet og snakket om hvordan denne dagen er noe vi kommer til å huske for alltid, se tilbake på når man er gamle enten man er sammen eller ei å tenke “den tiden var helt perfekt”. Midt oppi alle vonde følelser som kommer og går er jeg så evig takknemlig for å ha han i livet mitt og jeg ville ikke ha endret på noe. Jeg er takknemlig for enhver feil jeg har gjort i løpet av livet, for det har ledet meg hit. Jeg kan nesten ikke tro det er sant, haha.. Ei heller kan jeg tro på hvor klissete jeg har blitt.  Uansett, jeg ville bruke kvelden på å ha det så koselig – fullt tilstede i øyeblikket – men siden vi er på hytta måtte han fikse med ett og annet, så da fikk jeg tid for meg selv = første prio er bloggen. Så, hei 

KJEEEKK! 

100% pensjonist-tilværelse haha. Vi kan sitte stille å se inn i peisen så lenge..

Jeg var på kino igår og så Utøya 22. juli, og jeg lovet dere å komme med min mening. Jeg ble fysisk uvel av filmen, og det er jo på langt nær hvordan det må ha føltes å være på øya. Men jeg var jo ikke der, og kan kun snakke utifra det jeg har sett nå.. Jeg vet så klart at ingen film, ingen bok og ingen nyhetssending kan vise hvordan det var. Men filmen var bra, veldig bra. Den fokuserte på ungdommene, deres historier og var så realistisk at jeg vurderte den første halvtimen om jeg kom til å klare å se hele filmen. Jeg ristet fordi jeg var så redd og nervøs.. Den var ikke noe “Hollywood” – tvert imot, og det gjorde den så bra.

Uansett.. Jeg har lest boka “En av oss” sikkert fem ganger, og nå har jeg plukket den opp igjen etter å ha sett filmen med en litt annen forståelse denne gangen. Det er en velskreven bok og jeg gråter meg alltid igjennom mange sider.. Åsne Seierstad skriver som ingen andre på slike emner. Det ER så viktig å ikke glemme 22. juli, ikke bare fordi så mange mennesker ufortjent mistet livet, men også fordi høyreekstremisme er levende og vokser. Å lese “En av oss” ga meg en dypere forståelse for nettopp det, og mekanismene i mennesker.

Nå skal vi sove! I morgen blir det en liten road-trip til Ibestad.